Ting jeg ikke liker del ørten: Vegard Skjervheim.
Vegard Skjervheim Skrev følgende artikkel inn til Dagbladet nå nylig. Den er så tåpelig at jeg får vondt. Jeg poster den her, med mine kommentarer i fet skrift.
Jeg ber også om unnskyldning hvis fonttype plutselig skulle endre seg i løpet av denne posten. Blogg.no og dagbladet.no suger kuk.
Når vi nå nærmer oss våren 2012 har jeg vært NAV-klient i tre år. Hver fjortende dag mottar jeg en liten sum - tjenesten heter arbeidsavklaringspenger - som er beregnet på å hjelpe meg gjennom hverdagen mens et samarbeid bestående av meg selv og representanter fra helse-Norge og NAV skal forsøke å stake ut retningen for mitt fremtidige yrkesliv. I teorien burde det ikke være verdens største utfordring. Jeg er tross alt en vital ung mann i min beste alder med friske hårrøtter og solide tenner. Beina mine fungerer som de skal, armene og resten av kroppen står ikke tilbake. Hvorfor ikke bare ta seg en jobb? Mange andre mennesker går tross alt for den løsningen.
Samtidig er jeg ikke alene. Jeg har flere bekjente - oppegående, ressurssterke mennesker - som heller ikke tar seg en jobb. Like barn leker best. Har du noen gang lagt merke til det? Folk har en ekkel tendens til å flokke seg sammen med andre folk som ligner dem, på alle plan. En eller annen gang vil folk sutre over at de "ikke føler seg hjemme", at de føler seg som "et sort får" der de er, med det nettverket de har, og bryter seg ut av dette. Så finner de "likesinnede", med samme meninger som seg selv, samme klesstil, samme smak når det gjelder alt, og tenker "jeg er hjemme". For folk med håret til Vegard Skjervheim, innebærer dette å flytte til Oslo (hvis man ikke allerede bor i Osloboblen) og være dyp med barbeinte jenter som liker festivallivet. Man skulle dermed konkludere med at Skjervheims "oppegående, ressurssterke mennesker" er som ham. Ikke gjør de mye annet fornuftig heller, sett fra et samfunnsmessig ståsted. Som sagt. Legg for øvrig merke til at Skjervheim tydeligvis mener de gjør mangt og meget fornuftig, bare ikke fra et "samfunnsmessig ståsted". De går kanskje mye på café, og diskuterer emner som inneholder ordet "sosio" mye? Ingen studier, ingen klart definert fremtidsplan og ingen snedige planer om snarlig verdiskapning av noe slag. Interessen for å «delta», å «bidra», er minimal innenfor denne gruppen, og utgjør ingen motivasjon å snakke om. "Delta" og "bidra" i hermetegn. Altså sett på noe som er minimalt viktig, dette med å delta og bidra. Det får være opp til andre, slik at de kan finansiere kaffe- og bokslabraset til Skjervheim. Ansvarsfølelsen når det kommer til en abstrakt størrelse som «samfunnet» er lav. Og, bare slik at ingen lesere er i tvil, VEGARD SKJERVHEIM VIL IKKE JOBBE! HAR ALLE FÅTT DET MED SEG ENDA?
Jeg har ingen planer og ikke noe ønske om å gjøre ingenting resten av livet. Ingen planer er det samme som å ikke ville gjøre noe. Samtidig har jeg enn så lenge et håp om å bli om ikke lykkelig, så tilfreds med tilværelsen. Fornøyd med meg selv. Og hvis jeg skal bli det kan jeg ikke gjøre hva som helst. Sier hvem? Hvem gav deg dette gale inntrykket av planeten jorden? Her må man leve med naturkatastrofer, sykdommer, død, og å jobbe. Hvilken planet er det du tenker på hvor livet er slik at man kan si "jeg kan ikke gjøre hva som helst, jeg". Planet Utopia? Hvor fins den? Jeg har hatt kortere eller lenger opphold i både serviceyrker og med mekanisk/fysisk arbeid. Legg merke til at tiden han brukte i disse yrkene ikke har mer konkret spesifisert tidsrom enn "kortere eller lenger opphold". Det kan være hva som helst. Utplassering? Vikariat? Operasjon dagsverk? I mitt tilfelle er det ingen langsiktig løsning, jeg har sjelden vært så langt nede som når dette utgjorde hverdagen min. Kanskje fordi du trodde, og fortsatt tror, at jorden er planet Utopia? Det finnes ingen motivasjon for en slik tilværelse, til det er ambisjoner og forventninger til meg selv og til livet altfor høye. Bingo! Skjervheim har noe selvinnsikt, om ikke annet. ALTFOR høye ambisjoner og forventninger, slike som IKKE STEMMER OVERENS MED VIRKELIGHETEN!
NRK meldte denne uka om hvordan «å nave» er blitt et begrep blant skoleungdom i visse deler av Norge. «Naving» er et uttrykk for å ta et friår fra skolen mens man mottar støtte fra NAV, og er ifølge NRK en aktivitet som gjerne vokser frem i områder hvor andelen sosialmottagere er høy og fremtidsambisjonene tilsvarende lave. Jeg har ingen grunn til å betvile dette, men det er en interessant kontrast mellom NAV-klientene som blir beskrevet av NRK og meg selv og NAV-klienter som meg.Tenåringer og mennesker i begynnelsen av tjueåra er tilgitt for slikt. Huet er ikke på plass enda. Selvsagt er det forskjell på dere. De er barn, dere er barn med skjegg og uvasket hår. Foreldre i jobb og gode holdninger innprentet fra barneårene av virker å ha hatt minimal effekt på mitt forhold til, som NRK skriver, «Mine plikter i samfunnet».Igjen det man ser ned på i hermetegn. Slikt kan man da ikke bry geniet Vegard Skjervheim med, han er ment for STORE TING! Og det er ikke mangel på ambisjoner, tvert imot, som hindrer meg i å påbegynne min yrkesaktive karriere. Som sagt. Ingen genier ment for STORE TING i verdenshistorien har vel noensinne hadde måttet ta en strøjobb i sitt liv?
Rundt omkring sitter det mengder av unge mennesker som har blitt innprentet siden barneårene hvilke muligheter de har, hva de kan bli. Ja, men du hørte tydeligvis ikke etter når alle la til "men det krever hardt arbeid". Forventingene ligger oppe under taket som et lag vanndamp, og en voldsom avkjøling er nødvendig for at de skal gjenopprette kontakt med «gølvet» eller bakkenivå i det hele tatt. Nei, bare for dere som øverhørte "men det krever hardt arbeid"-biten. Avkjøling av slike forventninger kan fort ta sin tid, og i mellomtiden går vi på NAV mens vi håper at talentene våre skal bli lagt merke til og at vi skal få en mulighet til å gjøre noe som faktisk er verdt innsatsen.Ja, det er leit. Konkrete eksempler på deres talenter som dere ikke får brukt mens dere diskuterer feminisme og slurper suppe?
For motivasjon er selvsagt nøkkelordet her. Når man ikke føler at man får tilstrekkelig igjen for innsatsen man legger i noe forsvinner motivasjonen.Velkommen til Norge. Fungerer du ikke uten ros, må du nesten dra til et annet land hvor kulturen er dullete. USA, da spesielt San Francisco? Åja, du får ikke trygd der. Ikke bare når det gjelder det økonomiske aspektet, det er bare en av mange faktorer i en komplisert ligning, men også hva fremtidige muligheter, interesseverdi og selvbekreftelse angår.Du nevnte mangel på motivasjon? Det var tydeligvis ikke skryt og ros du mente, likevel. For noen har pumpet så mye gass i deg at det du sa om kontakt med "gølvet" er noe du kan glemme med det første. Selvbekreftelse skal andre gi deg? Det er mange måter å få betalt på. For et menneske som har fått det for seg at det har talent for det ene eller det andre vil selve lønnen være den eneste formen for betaling i for eksempel et mekanisk yrke, og det virker å være en klar trend at stadig flere velger å gi det økonomiske aspektet på båten og heller slikke sol på dekket til NAV-yachten.Det må være den mest romantifiserte måten å beskrive NAV og trygd på som jeg har sett i hele mitt liv. Stryk det, det er den eneste romantiske måten jeg har sett både trygd og NAV beskrevet på i hele mitt liv. Det er ikke mye til sol heller, i alle fall ikke for meg, den støtten jeg mottar holder såvidt til husleie og livsopphold.Og festivaler, café, bøker, øl, suppe, og cappucino. Du slipper i alle fall å kjøpe sko til jentene du prøver deg på. I en helt vanlig jobb ville jeg tjent veldig mye mer. Men det er ikke nok til å motivere meg, det er ikke engang i nærheten.Vi som jobber skulle alle likt å tjene mer. Vi sutrer ikke over "motivasjon", vi gjør det fordi NOEN må gjøre det. Vi har selvsagt muligheten til å gjøre som deg, men velger altså å jobbe, fordi noen MÅ.
Det er selvsagt tilbudet om økonomisk støtte som trekker mange unge mennesker til NAV-systemet, men da først i møte med manglende motivasjon i forhold til de retningene man har prøvd ut eller synes virker å være tilgjengelige. Det er ikke alle som jobber som liker det. Se ovenfor. Satan i helvete. Svært mange NAV-historier vil være ledsaget av en oftest usunget vise om illusjonen som brast. Pretensiøst bubbelbabbel, hva man kan forvente. Livet som ikke hadde slående likhetstrekk med den fremtiden en ble forespeilet. Kremt, "men det krever hardt arbeid", igjen. Du fikk ikke med deg dette. Feilen ligger ikke på at "fremtiden en ble forespeilet" ble forespeilet slik du tror den ble, du klarte ikke å få med deg alt. Feilen er din, ingen andres. Selv har jeg litt erfaring fra ulike yrker og har opplevd hvor meningsløs tilværelsen kan fremstå når ambisjonene legges på hylla til fordel for trygghet og stabilitet. Jesus. Skjervheim bare fortsetter og fortsetter. Det er slik at man ønsket at han bare valgte å ligge i sengen og onanere, istedet for å onanere i Dagbladet. Hvis foreldrene dine sa til deg at du KAN bli astronaut-brannmann, er det likevel din feil. Du trodde på det.
Til slutt nådde jeg en grense for hva jeg orket å leve med HAHAHAHAHAHAHAHAHA, og i en overgangsfase ble tryggheten og stabiliteten bevisst skiftet ut med usikkerhet og kaos. Pretensiøst bubbelbabbel, igjen. Jeg er glad jeg ikke leker drikkeleken "ta en shot for hver pretensiøs bubbelbabbelsetning du finner i artikkelen"-leken. Hvem sa at livet på jorden ikke innebar usikkerhet og kaos? Et menneskeliv inneholder disse ting, lille venn. Deretter lot jeg meg omfavne av NAVs om ikke moderlige så i alle fall tidvis støttende armer, og fant her en form for plattform jeg håpet å kunne jobbe videre ut fra. Igjen, hva ER det med disse romantiske skildringene hver gang NAV nevnes? Og med prøvende fotfeste beveger jeg meg fortsatt rundt på denne plattformen, stadig med håp om å få muligheten til å drive med noe jeg finner givende.Ikke gi opp, en Astronaut-brannmannstilling venter på deg bare du venter lenge nok. I mellomtiden kan du jo diskutere Joyce på café. Hvor mange runder i ringen håpet har gått på skrivende tidspunkt vites ikke, men jeg ønsker å tro at jeg fortsatt har litt tid på meg før det kondenserer og finner veien til bakkenivå der det legger seg som små desillusjonerte dråper på alle tings overflate. HAHAHAHAHAHA, kremt. Pretensiøst bubbelbabbel-måleren min tok fyr. For det er slik de ender, så mange av historiene som aldri blir fortalt i annen form enn som negative trender på arbeidsledighetsstatistikken. Nei, hold ut, Skjervheim. Jeg vil se dine hysterisk artige skriveri i Dagbladet, IKKE LØP I MOTSATT RETNING AV LYSET I DET FJERNE!
Så hva skjer med tiden, når temperaturen har blitt senket, når ambisjonene faller til bakken og den brutale realitetsorienteringen er et faktum? Lagerleder? Får man jordnære, produktive mennesker med senket forventningsnivå og sterk ansvarsfølelse i forhold til de tidligere nevnte plikter i samfunnet? Du bor i Oslo... så... Nei. Eller representerer fallet motivasjonens endelige dødskramper og den totale resignasjon? Jeg leker som sagt ikke drikkeleken, men det er like før jeg finner spritflaska likevel nå. Selvsagt finnes det ikke noe fasitsvar på dette, og handlingsforløpet jeg har beskrevet er såklart ikke universelt det heller. Jeg ønsket likevel å ta opp temaet, rett og slett fordi det er så mye bra som går til spille her. Du sier det. Vis oss. Ofte er det mennesker med evner, med ønsker å foreta seg noe, som havner i dette limboet, og det er østenfor trist og vestenfor samfunnsøkonomisk og menneskelig sløsing å avskrive disse som en utgiftspost. Men hva er det du har å bidra med? Du har ikke sagt noe konkret om det. Masse store fine ord, og en klokkeklar tro på at du har STORE TING å bidra med, men HVA? Det nytter ikke å pynte til en skikkelig fin bløtkake, hvis det bare er et sukkerbrød fra Esso inni. Hvis du er et fantastisk supermenneske, gå ut og vis hva du er god for! Ikke sitt på NAV og skriv pretensiøst bubbelbabbel inn til Dagbladet! Inntil du faktisk har BEVIST hva du er god for, er du i mine øyne en oppblåst, snyltende, kvalm faen.
Jeg ønsker ikke å gi inntrykk av at jeg har gode svar på hvordan denne trenden kan løses eller hvordan disse menneskene kan stimuleres til å skape sitt eget levebrød. De kan jo slutte med den narsissistiske selv-onanien, og gjøre noe annet? Noe produktivt? Likevel følte jeg at det var nødvending med et litt annerledes perspektiv på et fenomen som alt for ofte avskrives som «latskap». Her vrir Skjervheim på bildet til at det ser ut som om det er "latskapen" man har et problem med. Han onanerer mye, og tenker mye på hvor fantastisk han er, og skriver pretensiøst piss om seg selv til Dagbladet. Så lat er han ikke. Frekk nok til å påberope meg eller andre i lignende situasjoner solid arbeidsmoral skal jeg ikke være, men når jeg mottar støtte fra NAV er det ikke fordi det er noe jeg ønsker, men fordi motivasjon og handlekraft har fått seg en alvorlig knekk. Hva er da mer naturlig enn å vente på bedre tider, når vi først lever i et velferdssamfunn og muligheten ligger der?
Som sagt, gutten har selvinnsikt.
Javisst, så er ikke amisjonene hans forenerlig med virkeligheten, men da er det jo klokkeklart for alle og enhver at det er hans AMBISJONER SOM ER FOR HØYE!
Hva mer er det å si? Det virker som om han legger skylden på andre. Det er andres feil at han er overambisiøs, fordi han ble lovet gull og grønne skoger. Av hvem? Skjervheim lever altfor mye i sitt eget hode, og det blir ikke bedre av at verden rundt ham er Oslo. Kanskje han ble astronaut likevel. Han er i alle fall for langt oppe til å noensinne få bakkekontakt igjen. Ground control to major Vegard, det er du som har misforstått hva alle har sagt, fordi du har et bilde om at dit du er på vei, er strøjobber noe man ikke trenger å bry seg med. Dog, så har vel samtlige av mennesker som har gjort STORE TING hatt strøjobber. Forsøk å komme ned til oss her på jorden, major Vegard. Planet Utopia når du aldri!
