Så smalt det i speilet … For tredje gang på kun kort tid …
Eg høyrte dumpet i setet bak meg og kjente nåke dabba et par ganger mot ryggen. Høyrefoten røyk te bunns, seks dekk skreik mot asfalten og lastebilen skjente inn på verdens minste møteplass.
Ut av hyttå spratt ein tilårskommen yrkessjåfør, som ei antilope jaga av løver på savannen.
Lika grasiøst som spretne antiloper va det neppe. Men, eg kom meg i trygghet.
Syndarene krøyp rundt i ørskå på seteryggen som ein småfull sjømann krype tebake te båten, itte å ha fått landlov av sin kaptein …
Og ja … Vindauget i lastebilen har eg klok av skade lukka nesten heilt opp. Eller igjen. Alt etter kossen man ser det …
Det kom ein bil som kjørte sakte forbi, mens eg dansa som ein tulling rundt i veibanen å vifta armane bak på ryggen, før eg oppdaga at humlesnurren satt i setet.
Han må ha trudd at eg va splitter pine klin kokos …
Om man ser bort ifra at Mini’en begynte å spør om når vi var fremme, allerede i Skjold. Eg svara jo som eg hadde sagt før me reiste, at det e nok 3-4 timer til, før vi er fremme. Og ikkje ein halvtime, tjue minutt …
Jaja, sjølsagt hadde nåken funnet det for godt å krasja i Grinde, slik at me nærmast begynte turen med å stå i kø …
Så, det e jo godt mulig me brukte ein time te Skjold, istedet for ein halvtime …
Kanskje det va litt berettiget å spør …
Jubelen, den va imidlertig stor når vi rulla inn på campingen, og Småfolket så kor fint det e her.
– Åhh, se Tiril. De ha trampoline. Utbrøt Mini’en, når me rulla rundt å leta etter en ledig plass.
– Åååhhh, Seeee Tiril. De har sånn ekta gravemaskin i sandkassen … Jippi !! Fortsatte guten, nå nesten i fistel …
Me fant et godt egnet sted, sett sånn i mine auger og parkerte bilen. Teltet blei raska ut av bagasjerommet og me satte igang med byggverket …
Saker og ting, dei går så utrolig mye raskere, når man vet ka man ska gjør.
Eg angra virkelig ikkje på at me hadde tørrtrent heima i hagen, før me reiste, og fått oss nåken små små aha opplevelser.
Men … Det eg virkelig angra på.
Det va at hammeren lå hjemme i garasjen, og ikkje va med her til Seljord. For marka der eg hadde sett meg ut å campere, den va steinhard og full av stein …
Så nå, uten at eg presterte å læra Småfolket nåken nye ord, har eg skrevet to ting te på listå, øve ting me må ha med på telttur.
Hammer og nye teltplugger …
Pluggene som hørte til teltet, det var stusselige saker … Det blei nett som å fortøye et tankskip, med ein morken hyssing … Herreguud …
Men, endå ein ny lærdom i camping verdenen, det va at vi campere og frilufts fantaster, me hjelpe kvarandre.
Fyren i naboteltet kom ilende til og tilbydde meg ein hammer.
Før det hadde eit koselig ektepar i campingvogn både hjulpet med stengene og tilbydde en plankebit, da de ikkje hadde hammer …
Det e slik det ska vær, synast eg … Uansett kor man e i verden.
Ser man noen som slite litt, så tilby den hjelpen du kan …
Det kan bety meir enn man tror, for den som mottar hjelpen … 😁
Det kan eg skriva under på …
Men nå. Nå ska eg laga te frokost. Mens eg har kosa meg med litt kaffe og skrevet detta her, så har Småfolket våkna te liv …
Nå blir det travelt gitt … 🙈🤣
Men, det e slik det e med småfolk på tur … Livlig, travelt og ikkje et kjedelig sekund …
Goe lørdagen, Folkens …
Me snakkes nok plutselig … 😉🌞⛱
Ps. Bjørn Beltø og sølvmyntene, de ble det ikkje tid til. Men på strandå, Frode … På strandå får du nok tid … 🙈👍
Eg tenkte ei litå stund at det va fordi eg har sagt God Jul på eit ironisk vis ei stund, fordi varemengden har minna meir om julekjøret, enn fellesferie …
Så … Når eg kom te Jacob på Tess Kårstø litt ut på dagen, så seie han …
– Jaja, juleklær i Juli e jo absolutt innafor …
Då gikk det opp for meg, at eg ikkje har den blåe arbeids t-skjortå på meg …
Av og te, så gjør me mennesker slike små finurlige saker og ting, som ikkje heilt kan forklares …
Slik som å stå i kø, blant anna …
E det kø nåken plass, så stille de fleste seg i kø … Foruten nåken få mennesker som ser seg sjøl opphøyd i mente, og sjølsagt ikkje ska stå i kø …
De e ikkje så mangen, men de finnes overalt …
Og nå, når me har pakka i bilen for å kjøre heim igjen. Så måtte Fatter’n ha litt styrkedrikk på vegen, så eg stoppa på Rom trafikkstasjon for å handla ein kopp kaffi …
Det va kø med ein gang eg kom inn dørå, så høflig og verdensvant som eg e, stilte eg meg opp …
Køen va lang, og gikk rundt kaffistasjonen som stod midt på gulvet …
Litt sosial må man jo vær, så det blei jo utveksla nåken høflighetsfraser med mannen foran …
Eg burde jo gjerna ant ugler i mosen, når han nevnte nåke om å vær trengte i fleire mil, og nå endelig så lys i tunellen …
Men … Eg tenkte bare at han også va kaffitørst …
Te slutt va eg endelig fremmerst … Kikka litt forvirra rundt meg, og forstod plutselig at eg hadde stått i dasskøen …
Ikkje køen te kassen …
Te kassen, der va det faktisk ikkje kø … Ikkje antydning te kø ein gang …
Tjera vena meg …
Plutselig kom fyren foran meg ut igjen, og vinka meg inn med eit bredt glis før han hasta ut dørå …
Eg måtte jo ikkje på dass ein gang … Men, tenkte at det ville sett uforklanderlig merkelig ut, om eg liksom gikk til kassen nå …
Så eg gikk jo inn då, og tenkte at eg bare fikk venta lika lenge som et normalt tissebesøk ville vart …
Og angra i samme sekund …
Eg sendte nåken medlitenhets tanker te Litlajentå igår, som fikk tidenes stinkbombe sjokk …
Men stod nå i akkurat samme dilemma …
Eg brakk meg nesten momentant … Men tok et saftig magadrag, holdt pusten i førti sekund og sturta te slutt rødsprengt i trynet ut dørå …
Og såg sjølsagt ut som sjølvaste stinkbombe syndaren, i egen person …
Huset me har leid for ein periode, det e et flott hus med mange gjennomtenkte planløsninger, flotte detaljer og meget høg kvalitet sånn generelt over heila listå.
Det e litt som bror min sa når han gikk inn hoved dørå for første gang under flyttesjauen, før han stoppa litt opp inne i entreen.
Eller, kanskje foajeen e eit meir dekkande ord. Bror min stod i hvert fall der i foajeen, kikka seg litt rundt før han liksom lurte litt på om ikkje kjenningsmelodien te Dallas snart begynte.
Herskaplig, det e nok et ord som e ein passende beskrivelse, på denna eminente boligen.
Men, alt som kanskje virke gjennomtenkt te siste fingerspiss, har muligens sine små lyter. Små utfordringer som man gjerna ikkje hadde tenkt på, før man gjerna står midt i ein gedigen Catch 22 …
Slik som når eg lika før jul måtte så inn i granskauen tissa, at eg løp inn på gjestetoalettet, i stedet for badet som e forbundet med vårt soverom.
I slike tilfeller, som med akutt pissetrengthet kan kun få meter væra avgjørande, om man får ein lykkelig slutt på dilemmaet.
Eg rakk skålå med minimal margin denna her dagen, lika før jul, når Svigers skulle komma på besøk for å feira bursdagen te Kånå. Faktisk, så va de venta kvart øyeblikk, lika før denna akutte krisen min oppstod …
Så der stod eg. Inne på vårt eminente gjestetoalett. Et toalett som nesten e større enn heila badet i rekkehuset, som me har solgt.
Ein sjelden overdose med kaffi hadde satt meg i denna posisjonen, og ei fast og solid stråla skaut lukst ned i doskålå. Ei stråla som liksom aldri ville stoppa.
Når man då høyre ein bil som komme kjørande opp i gårdsplassen, og man plutselig oppdage at vinduet te gjestetoalettet, et gjestetoalett som e plassert lika ved inngangsdørå, ikkje har sånn sikthindrende film på seg.
Men, e lika klart som vannet på den finaste strandå på Bahamas. Og at gardinen som faktisk kunne hindre innsikt, den e halveis dratt opp …
Då e veien te litt lett panikk meget kort. Spesielt når man kjenne at den overskytende resirkulerte kaffitanken, på ingen måte kjentes tom ut …
Herreguud … Eg hadde ingen store tanker om å la Svigermor, eller Svigerfar for den slags skyld, bivåna deres kjære svigersønn. Ståande med hagaslangen på utstilling, sånn lika før jul, når de komme opp te dørå for å ringa på …
Tjera vena meg, altså … Eg hadde meir eller mindre få valg, og alle sammen va lika dumdristige som de va umulige.
Strålå stod fortsatt på, fast og stødig som aldri før. Å stoppa den ville absolutt ta for lang tid. Det å strekka seg bort te gardinen for å trekka den ned, kunne også raskt bli fatalt, og mest sannsynlig enda med full nedvask av heila badet …
Sjelden, eller nærmast aldri før, har eg følt meg meir toskjen, enn eg gjorde akkurat der og då.
Muskler eg ikkje visste eg hadde før, blei satt iherdig i gang. For eg valgte løsningen med å forsøka å tømma resirkulerings tanken, foran mange andre idiotiske løsninger.
Løsninger som hadde surra gjennom hjernebarken på et brøkdels sekund …
Men, som ble forkasta i siste liten …
Mens eg håpa på at Svigers brukte ekstra lang tid akkurat denna gangen, med å parkera bil, komma seg ut dørene å rusla opp mot inngangsdørå for å ringa på …
På mirakuløst vis, og kanskje fordi Svigers fant ut at de skulle snu bilen, før de parkerte.
Så rakk eg heldigvis å få gjort meg ferdig, vaska hendene og dra den forbaska gardinen halveis ned. Slik at hverken eg eller andre, for så vidt havna i detta uføret, på et seinare tidspunkt …
Før Svigers ringte på dørå, og lurte litt på koffår Butleren ikkje åpna i stedet for oss sjøl, når eg åpna dørå med ei velsigna grimasa om andletet …
Eg vett ikkje om eigaren av detta huset me leier leser bloggen, men her og nå, så e de i hvert fall advart om denna lille “fall lemmen” før de flytte inn …
Så husk detta, når dåkke endelig flytte inn, ein eller anna gang …
Dra ned gardinen på gjestetoalettet, før man finner på å gjør et eller anna stunt der inne …
Så slippe man slike utfordringer som eg havna lukst opp i …
Og med den salutten, så velge eg og sei goe søndags kvelden, Folkens … Adios …
Kånå hadde pompøse planer om å pynte juletreet tidlig i år. Faktisk, så var planen å få det på plass, pynte det og ha det klart, til første søndag i advent. Me skulle jo flytta i romjulen, så då måtte jo treet ned like etter juleaften …
Men, når vi fikk tilbudet av husverten me leier huset av, til å flytte inn i midten av Desember, i stedet for første januar …
Så dumpa Kånå de planene, og slo seg te ro med at juletreet fikk komme opp like før jul. Ingen vits å pynte treet, for så å pynte det ned, og til slutt pynte det opp, igjen … Det var me så saktens enige om, både eg og Kånå …
I mine auger, så holde det for så vidt glatt med å pynte treet lille juleaften, slik man liksom gjorde i gamle dager …
Allikevel, så må eg jo bare innrømme, at man kan ikkje holde på alle gamle tradisjoner, eller for å si det enkelt, for husfredens skyld kan man glatt la noen nye tradisjoner få slippe til …
En vrang, sær og taus husmor i tiden før jul, fordi man har ulike tanker om når juletreet skal på plass, det finner eg lite fristende.
Men, når datoen tippa tjuende Desember og juletreet fortsatt ikkje va kommen på plass, så begynte til og med Fatter’n å tenke at nå var det på tide å få det opp. Et tre som lå så salig på gulvet i garasjen, i tre plastposer og venta på å slå seg ut i full mundur …
Derfor så rusla eg ut i garasjen mandags ettermiddag, for å gjøre alvor av mine små tanker, om å glede ei smått stressa Kånå.
Ei Kåna som stod på hovudet, for å få heimen klar te jul …
Av natur, så e eg velsigna med ein slags kronisk dårlig samvittighet, både for det eg liksom vett eg har gjort galt, men til og med det eg ennå ikkje har gjort …
Slik som det å gå gjennom tollen etter et lite kalas i taxfree’en.
Eller faktisk, så kan eg se ut som den mest skyldige av alle i tollkøen, selv uten å ha gått amok i den samme taxfree butikken. Eg blir som regel grepet av ein slags iboende angst for å gjort nåke eg ikkje har gjort, men kanskje kunne funnet på …
Forstå det den som kan …
Faktumet lika før jul sånn uansett, det va at eg ikkje hadde fått på plass detta julatreet, slik eg hadde lovd Kånå … – Sjølsagt sko julatreet opp med ein gang me flytte inn, ka du trur liksom !?! Hadde eg fortalt Kånå, midt i den verste flyttesjauen …
Men istedet så lå det fortsatt på garasje gulvet … Og der kom det faktisk te å ligge ei litå stund te …
Fordi … Eg fant ikkje julatrefoten …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Frykt og motgang har som oftest ein slags lammende effekt, og der stod eg som ei forsteina statue midt i garasjen, og kikka på dei tre posene med julatre. Kor ingen av de inneholdt julatrefoten …
Ka slags idiot e det som har pakka ned treet da, men ikkje lagt den forbaska foten sammen med treet …
Eg bedreiv litt lett grøftegraving i sjelå, og kom kjapt frem til kim idioten var … For det var sjølsagt meg sjøl … Det e for så vidt et ritual som går inn i ett større mønster, akkurat det at eg finne ut at mesteparten av idiotiske saker og ting som skjer her i heimen, dei e eg som oftast skyld i sjøl …
Eg rusla saktmodig inn dørene igjen og finne Kånå på kjøkkenet. Av og te, så e det besta å riva plasteret av i ein kjapp bevegelse, det gjør litt vondt med ein gang, så går det over …
– Eg finne ikkje julatrefoten eg !? Seie eg te Kånå, i eit slags spørrende tonefall …
– Finne du ikkje julatrefoten ? Spør Kånå …
– Finne du ikkje julatrefoten ?!? … Sier hu forsyne meg ein gang te.
– Ligge den ikkje sammen med julatreet da ? Spør hu videre.
Eg rista på hovudet og snur meg mot dørå igjen, vel vitende om ka som komme …
– Ka idiot som pakka ned treet i fjor da, og ikkje la den sammen med treet !??! …
Me vett alle svaret på det spørsmålet, allerede, og nå visste Kånå det og … Så eg hoppe litt videre …
Eg suste ut i vårt eminente rekkehus, og begynte ein leiteaksjon av sjeldent kaliber. Ein julatrefot kan vel ikkje vær så vanskelig å finna vel, tenkte eg, mens eg saumfarte alle tenkelige steder den kunne ha blitt forlagt …
Sjølsagt uten hell … Den helsikkens julatrefoten va sporløst fordufta … Herreduuuud …
Eg trødde inn ein del andre ting i bilen, og suste tebake te huset, kor eg saumfarte heile garasjen. Samt garasje loftet. Kanskje eg hadde lagt den i ei eska der. Men, neida … Her var den heller ikkje å finna …
Eg spant avgårde ut til rekkehuset igjen, og leita i kvar ein krinkelkrok nede i orginal Boden. Det va jo der julatreet hadde ligget … All logikk tilsa at då burde jo foten også ligge der …
Eg har ein tendens te å klamra meg te alle ting som gjør meg unik. Det faktumet at eg ikkje kan leita itte ting, e i Kånå sine auger ein av dei tingene, vil eg tru … Eller … Eg trur ikkje, eg vett …
Derfor leita eg ekstra godt etter … Men, fortsatt uten hell
Eg løp opp alle trappene og gikk løs på loftsboden. Den var jo nesten tom. Så om den lå her burde den væra lett å finna, men den forbaska foten var ikkje å finna …
Slukøra jogga eg ned igjen, ringte Kånå og formidla dei dårlige nyhetene …
– Finne du den fortsatt ikkje ? Herrguuud, du kan jo ikkje leita heller vett du !! Den e jo nødt te å ligga der, ein plass … Sa Kånå … Som forventa …
– Har du sett i boden på loftet, det va jo der julatreet lå, før me flytta det ned i Boden nede, fordi du fikk det i hovudet kvar gang du var der ute å henta nåke … Fortsatte hu …
– Sjølsagt har eg leita der oppe … Det e jo nesten tomt, så der va den ikkje … Svara eg, så smått irritert.
– Så du oppe te høyre, andra eller tredje hyllen. Eg meina eg har sett den der … Svara Kånå …
– Ja, eg har det, den e ikkje der ! Svara eg, og va nesten bombesikker før eg la på …
Men … Nesten river ingen mann av hesten …
Så eg gikk sakte opp trappene igjen, mens eg slengte ut nåken ukvemsord for meg sjøl. Akkurat som om eg ikkje hadde sett den forbaska foten, om den hadde ligget der !!?? …
Det e jo forskjell på å vær toskjen og idiot …
Og så idiot at eg ikkje hadde sett ein svær grønn julatrefot, oppe te høyre i loftsboden, det e eg nå fordømra meg ikkje … Toskjen innimellom, ja … Til og med litt Sosemikkel kan eg vær … Men, heilt komplett idiot … Ånei du …
Eg fant julatrefoten te slutt …
Det så dåkke sikkert på bildet øverst …
Eg sa te Kånå at den lå under trappå, inne på vaskerommet …
Hu kikka på meg med eit forbløffa uttrykk i andletet, når eg ga hu den gledelige nyheten …
Kånå e muligens lettlurt, men eg vett hu ikkje e dum …
For, detta va jo ikkje te å tru, og Kånå trudde meg heilt sikkert ikkje, heller …
Men, julatrefoten kom te rette, treet kom opp og småtrollene fikk hengt på julatrepynten …
Alt anna e vel egentlig heilt uvesentlig … Vil eg tru …
Eg hadde ein plan i starten på Desember om å igjen holde liv i disse to rampenissene våras, og starta på sedvanlig vis første Desember. Men, så sa det Kaboom …
Det smalt på jobb. Det smalt nåke så inn i granskauen, at eg meir eller mindre tenkte og drømte om pakker, døgnet rundt.
Me har knytta oss tett opp mot netthandel, på stedet som eg jobba på, med slike pakker i butikk utlevering. Men, så har også ein del avsendere begynt å kreve rett hjem leveringer …
Resultatet av dette, når Black Friday, Black Week, Black Month, Cyber Monday etc, etc slo inn for fullt. Det var at me gikk fra åtte – ti privat leveringer rett hjem, til omtrent det tre doble …
Når post i butikk på samme tiden mer eller mindre doblet seg, så gikk alle mine planer om å formidle rampenissens eskapader tidlig om morgenen, lukst i vasken …
Når vi på toppen av dette hadde solgt vår eminente rekkehus, og måtte starte jakten på et sted og bo, pakke ned hele huset og endte opp med full flyttesjau, like før jul …
Ja, da ble det bare slik i år …
Tiden strakk ikke til, te alt man gjerne hadde planlagt og da må man disponere de små vinduene av ledige øyeblikk, på rett vis …
For og si det ekstremt enkelt : Alt skjedde så fort, og når det hele va over stod sjelå mi igjen, og lurte på ka i himmelens navn som nettopp hadde skjedd …
Men … Sjøl om me gjerna va litt i tvil om me ville rekka å komme oss i hus før jul, i dette huset vi nå har leid for et år, så gikk det jaggu meg med et nødskrik …
Helga før jul starta flyttekalaset. Svigers og bror min stilte opp som flyttesjauere, mine foreldre tok seg av småtrollene og varebilen gikk i skytteltrafikk mellom rekkehuset og det nye huset …
Søndags kveld, så var nesten hele jobben gjort, og Kånå så lys i enden av tunellen.
Flokken, eg og Kånå, nitti prosent av saker og ting og ikkje minst hamsteren Obelix hadde flytta inn i ein ny heim, på rekord tid …
Julefeiringen ble behørlig feira i ny stue, sjølsagt med sine sedvanlige fartshumper av diverse slag …
Men, de får eg fortelle om litt etter hvert, slik at ikkje alt kruttet blir brukt opp på et innlegg … På en måte …
Så beklager Folkens, for at rampenissen rett og slett utgikk i år, da livet liksom tok litt over …
Men, fortvil ikkje …
Kanskje kommer det noen små glimt av diverse høydepunkt, fra adventstiden, for rampenissen har jo vært på besøk …
Fortsatt God Jul, Folkens … Nyt romjulene og ta vare på kvarandre …
Solfrid på Wurth va skikkelig stolt her tidligare i år, for hu og sin bedre halvdel hadde kjøpt seg ny bil … Og om nåken lura på kim Solfrid på Wurth e, så kan dåkke lesa om hu her – Wurth Dama
Solfrid strålte som ei sol den dagen, når eg kom med varene, og va ikkje sein med å melda i fra om bilkjøpet. Og når eg lurte på ka slags bil de hadde kjøpt, så sa Solfrid at det bare va å gå ut å se itte ein sølv metallic farva bil …
Som sagt, så gjort …
Men, den første sølvmetallic bilen eg så, det va ein tilårskommen Toyota Prius. For all del, eg så jo også den flotte sølv metallic Bmw’en som stod der og, men syntes detta va ein alle tiders mulighet for litt ablegøyer …
Så eg knipsa et bilde av grillen te Prius’en, gjorde det samma med Bmw’en før eg miksa det i hopa te bildet ovanføre. Og sendte det i ein melding te Solfrid, og gratulerte hu med den flotte “nye” Prius’en …
Det e vel ikkje ein overdrivelse å sei at Solfrid blei ein smule fornærma …
Det blei nåken uker kor eg ikkje fikk servert kaffi, når eg kom å leverte varer te Wurth, for å sei det sånn … Men, eg synast jaggu meg det blei ein flott Bmw Prius eg … Når sant ska seiast …
