Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Eg fikk ein snap av hu Farmor idag, som hadde vært oppe på lekebutikken og endelig fått hanka inn, denna her berømta Dragetrener Borgen. Somme ganger, så hende det at bilder seie så ufattelig mye meir enn ord, så eg lar det bli med det. Det e nok ganske så enkelt å sjå, at det e ein meget fornøyd liten gut, som sitte så stolt på stuegulvet heima. Men, Litlajentå hadde og vært å handla seg nåke, nemlig ein litå eska med ett slags pulver man kunne ha i badekaret, slik at vannet blei nett som slush, og på toppen av det heila så va det glitter blanda inn, i detta stoffet. Så, at hu gikk å masa om å få bada, det va vel gjerna ikkje nåke overraskelse … 

Men først, så sko me spisa middag, slappa litt av på sofaen også kunne jentå få lov å bada te kvelds. Når man først ska te med nåke slikt, så e det gjerna greit å ta det lika før leggetid, tenkte eg … 

Kånå lurte litt på kossen detta greiene virka, og spurte om eg ikkje kunne lesa på bruksanvisningen på boksen, som klart og tydelig ga beskjed om å dryssa pulveret forsiktig og jevnt utover vannet, etter man hadde tappet i badekaret. Nåke som eg e rimelig sikker på at eg sa te Kånå. Ei Kånå som sjølsagt går ner på badet å gjør stikk motsatt, og drysse halve pulver posen ned i badekaret, akkurat der vannet treffet bunnen av badekaret. Før de kauka opp te meg, at detta greiene ikkje virka. Og at eg hadde sagt ” forsiktig og jevnt utover vannet, etter det va fylt i badekaret “, ja det va det ingen som hadde høyrt … Tjera vena meg, altså … 

” Heldigvis, eller omvendt, alt itte kossen man tolke dei etterfølgande begivenhetene, så hadde me fortsatt ein halv pose med rosa pulver, med glitter i. Som me kunne dryssa forsiktig og jevnt utover vannet, NÅR det va fylt opp …

Og jøje meg … Itte ei litå stund så forvandla vannet seg te ei slags gugge greia, som på ein måte ligna på slush, med glitrande glitter i, te Litlajentå sin store begeistrelse. Mini’en kom flyvande ner trappene og ville bada han og, når han såg detta fantastiske fenomenet som hadde skjedd, oppe i badekaret. Kånå sa ja, og rusla ut dørene med Eldstemann på slep, for nå brant hans bursdagspenger, i hendene på han. Mini’en spratt opp i badekaret, og eg laga meg ein kopp kaffi, mens eg nøyt stillheten oppe i stugo. Det va rett og slett fantastisk, tenkte eg for meg sjøl, der eg satt og fant kveldsroen. Mens småtrollene bada og kosa seg i det rosa glitrande slushbadekaret … 

Det va ikkje før det blei fryktelig stille der nere, og Mini’en nåke bekymra ropte opp på Pappa, at alarmen begynte å gå av langt bak i hjernebarken … 

– Pappa, ed trur du må komma ned. Det har skjedd nåke merkelig. Ropte guten, med ett engstelig tonefall øve seg. Eg svara at eg kom, svelgte unna den siste dråpen kaffi før eg jogga ner trappå. Eg runda hjørna og åpna dørå te badet. Og der inne, der såg det ut som om ett eller anna slags romvesen, nettopp hadde fødd ett dusin med små romvesen krapyl … Gudhjølpe meg, altså … Heila badegulvet fløyt over av detta rosa slushlignande stoffet, og oppe i badekaret, der satt to småtroll med trill runde valpeauger, med hovudet litt på snei. Nett som to rampete småvalper, som nettopp hadde spist opp tøflene, te sin matfar …

” Mini’en hadde heilt klart blitt valgt te talsperson, og tok støyten med rak rygg, der han sjølsagt ikkje visste ka i all verden som hadde skjedd. Men, det va ihvertfall ikkje Tijil Emilia som hadde gjort nåke, det va nå heilt sikkert … 

Eg kikka fra den eine, te den andra før eg såg ner på gulvet. Sluken va sponsa tett, og fylt opp med denna guggegreiå. Eg løfta på ett håndkle dei små sikkert hadde kasta over, for å begrensa skadeomfanget. Ett håndkle som va klissete og befengt med både glitter og slushgugge, og veide ett halvt tonn … Herreguuud … Eg forbante Kånå litt, som hadde latt både Litlajentå og Mini’en få lov te detta, mens hu sjøl sjølsagt rømte heimen. Ka i helsikke sko eg gjera nå, tenkte eg for meg sjøl mens eg febrilsk forsøkte å ausa slushguggen tebake i badekaret. Nåke som nesten va som å spisa sukker med gaffel, komplett umulig, og som heller spredde dritten meir, utover badegulvet …

Egentlig, så va det akkurat nåke slikt eg hadde sett føre meg, når eg såg ka Jentå hadde kjøpt seg. Men, blei jo møtt av totalt avvisning, når eg foreslo at de gjerna kunne prøva detta greiene, i ei litå bolla først. Så me visste litt ka me hadde med å gjør, liksom … 

Når eg begynte forhøret av synderane, så kom det raskt frem, at Litlajenta hadde med ett uhell nappa ut proppen. Og det hadde de jo ikkje lagt merke te, før katastrofen på ein måte va ett faktum. Så kom eg på, at det fulgte jo med ett slags pulver, som sko nøytralisera denna slushgugge effekten. Men, den lå jo oppe på kjøkkenet. Eg løp opp trappene raskare enn på lenge, nappa med meg posen, klipte den opp i hjørna før eg lika kjapt løp ned på badet igjen. Synderane satt apatisk å kikka ut i luftå i badekaret, men fulgte spent med, når eg røska lokket av sluken og dryssa litt pulver øve haugen som hadde samla seg … 

” Først, så skjedde det ingenting, null nada niks, og Mini’en slapp ut ett lite – Åneeei, det virka ikkje Pappa…  Men plutselig, så begynte det å surkla litt i sluken, før proppen gikk i oppløsning, og forsvant med ein gedigen surklelyd … 

Både Mini’en og Litlajenta slapp ut ett lettelsens sukk, før eg løfta de ut av karet og beordra de inn i dusjen. De va jo bedekt med detta ekla stoffet og så ikkje ut, så eg tenkte ein dusj ville ordna opp i den saken. Mens eg dryssa resten av nøytraliserings stoffet, øve det rosa slushgugge befengte badevannet, oppe i badekaret. Itte ei litå stund, så forsøkte eg å åpna proppen i karet, for å sjekka om det rant fint ned i sluken nå, uten å tetta den te. Og heldigvis, så såg det ut som om detta stoffet hadde gjort susen. Men, då kauka Mini’en te at det begynte å renna utover borte med dusjen. Tjera vena meg. Slushgugget de hadde dusja av seg, hadde tetta sluken i dusjen nå … 

Og eg … Eg hadde nettopp brukt alt nøytraliserings stoffet, oppe i badekaret, slik at det ordna seg der … E det mulig !!?? … I rein refleks, nappa eg te meg ei litå bøtta, fylte den med vann fra badekaret, og helte det øve sluken i dusjen … 

For andre gang denna kvelden, så satt eg, Mini’en og Litlajentå, å kikka spent på eit tett sluk. Nett som om det va ein av hverdagens mest trivielle gjøremål, det å kikka på om ein slukpropp vil løysa seg opp. Men, ingenting skjedde. Eg skyndta meg bort å ausa ei litå bøtta te, med vannet fra badekaret, øve og over dusjsluken. Før me venta i spenning, igjen. Og der, der kom den der surklelyden igjen, før det kom ett lite plopp. Så forsvant heile proppen som om ein magisk ånd fra ei lampa, hadde trylla den bort. Me sukka ett lettelsens sukk, alle sammen der nede på badet, før eg spylte de reine og fikk pyjamas på småtrollene … 

Så … Bare for å gi alle andre kjekke foreldre rundtomkringfallera, ett lite tips, med tanke på detta greiene her. Så tenk dåkke om to ganger, før dåkke lar gullbarnet få kjøpa, ” Glitter Gelli Baff ” 

Detta, anbefales absolutt IKKE på det sterkeste, ligg unna om man klare … 😁👍

Eg e litt usikker på om etterdønningene man kan enda opp med, e verdt gleden barnet har den litla stundå i badekaret, sånn egentlig … Men, igjen … Nok ein gang, så har heimen levert elleville uforutsette hendelser, te tjue i stil … 

Takk for meg, for idag … Over og ut …   

Akkurat som eg tenkte, så stod det ein liten spent kar i midten av sengå, grytidlig idag morgens, og lurte på ka tid Farmor kom. For når Farmor kom inn dørene, så sko sjølvaste Mini’en opp på lekebutikken, å handla inn Dragetrener Borgen. Tjera vena meg. Kånå stakk tidlig avgårde på jobb idag, siden lastebilen står på verksted itte eit lite geværskudd i Fosen tunellen, kor tilførsel røyret te kompressoren tok kveld. Eg trur ikkje hu syntes det va feil idag, for Mini’en har hatt vondt i magen, lurt på om Farmor komme snart og masa som besatt, på ein stakkars Fatter’n. Ingen, absolutt ingen av våre fira barn, kan toppa intensiteten te Mini’en, når han gleda seg te nåke …

Men, hjølpe meg. Det e jo kjekt å sjå at guten gleda seg, og liksom har ein plan med dei her bursdagspengene sine. Det e jo ikkje alt som ryke, og resten sko han spara te me reiste på ferie, neste lørdag …

Om han klare å holda seg når han går inn i lekebutikken i dag, med ein konvolutt som bugna av penger, det e nok gjerna ein anna sak. Akkurat nå, så har eg avleda guten fra å masa meir, med å setta på Dragetrenerne 2 filmen, for då sitte han som ett lys å følge med. Då får Fatter’n tatt seg ein god kopp kaffi å klapra inn nåken ord, her inne på bloggen. Ein blogg som forsåvidt har vært litt forsømt, dei siste månadene, men som eg har funnet litt gleden igjen med, dei siste ukene. For det e ikkje vanskelig å sei te dåkke leserar, ka som gjerna e nåke av det kjekkaste, med akkurat det å ha ein blogg.

” Og som gjerna har vært det eg har savna mest, når eg ikkje har vært aktiv. For då har eg alikavel trykka meg inn Facebook siden te bloggen, for å sjekka om nåken har kommentert, men nei … Man får jo ikkje kommentarer, når man ikkje skrive …

Og for alle som trudde at dasslokk eventyret nå va over, innbefatta meg, så får man bare tru om igjen. For sjøl om eg kjøpte ett skikkelig dasslokk, som måtte skruast fast i klosettet, med perfekt passform. Så kom det ett hjerteskjærande skrik fra badet, når Kånå testa herligheten for første gang. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare. Det va som om det skar gjennom både marg og bein, og eg ilte jo te, for å sjekka ka i all verden som hadde skjedd. Og der inne på badet, der satt der ei Kånå i mildt sjokk, og hakka tenner som besatt. Mens hu forbante detta nya dasslokket, som hadde ein dassring som frøys hennas eminente bakdel te is …

At eg hadde skrudd ned termostaten på badet, og muligens hadde gått litt hardt te verks, som igjen hadde gjort flisene på gulvet kalde som is. Det va nok ikkje å rekna som formildene omstendigheter, vil eg tru …

Nei, Kåner går det aldri ann å gjera hundre prosent fornøyd, for når man reparere eller skifte ut ein ting, så finne de alltids nåke gale med enten det nya, eller sjølve reperasjonen man har gjort. Det besta e jo streng talt å leiga inn fagfolk te slike jobber, så om nåke går skeis, så e det liksom dei Kånå må ta seg ut på, istedet for meg. Eg synast at eg ser hu, der hu ringe te røyrleggaren og tar de ei kraftige skrapa, fordi dasslokk ringen holdt på å gi hu koldbrann i søndre regioner. Men, man leige jo ikkje inn ein rørlegger for å skifta ett dasslokk, på ein måte, sjøl om eg gjerna hadde blitt frikjent for kuldesjokket i stumpen hennas …

” Eg hadde jo fortsatt fått ei øvehaling for å senka temperaturen inne på badet, alt for mye, slik at hu satt å veksla på ka fot som va ned i flisene for å ikkje få forfrysninger på de …

Det e gale når eg forsøke å spara litt på strømmen og, som igjen går ut øve Kånå sin komfort, for då e det ikkje greit i det heila tatt …

Men … Litt isolasjon og kanskje ein ovn ute i Boden te vinteren, det ser hu absolutt ikkje nåke vits i … Soveposen e klassifisert for 25 minus grader den, punktum …

 

Me feirte familie bursdag i heimen igår for Mini’en, Litlajentå og Eldstemann, som forsåvidt ska gjentas idag, siden me har delt det opp i to. Kånå sin familie sida igår, og min familie sida idag. To dagar med ellevill bursdagbonanza, te Flokkens store begeistrelse. Jaja, foruten Han i Midten då, som har bursdag i Mars og allerede e ferdig med sin bursdag, og som nåke slukøra så sine søsken få presanger, te den store gullmedaljen. Men, slik er det i ein massebarnsfamilie, man kan ikkje gjera alle te lags, på ein dag. Det gikk forsåvidt greit sånn forholdene tatt i betrakting, sjøl om det blei nåken spillopper, i løpet av dagen …

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Me hadde invitert te grillmat med kaker og kaffi litt seinare, så Fatter’n stod å grilla som ein helt før selskapet, ute på terrassen. Solå stod høgt på himmelen, men det blåste ein frisk bris med litt fart i kastene, innimellom …

Eg skvatt te som ein ungkar, når den eine utdragbare skilleveggen våras, bukka under for vinden. Håndtaket blei reven av under ett kraftig vindkast, og skilleveggen fløy inn i beholderene sin med ett smell. For ein Fatter’n som hadde hatt seg nåken kalde og to, på fredagskvelden med påfølgande hovudverk lørdags morgen. Så smalt det forsåvidt to ganger, først når skilleveggen fløy inn, så i hjernebarken når tømmermennene reagerte med ein trommesolo deluxe. Jauda, det smalt godt i det heimabrygga væskå te naboen, det kan man jo trygt sei. Men, det va ikkje verre enn ka to hovudtabletter med solskinn, klarte å kurera, før gjestene virkelig gjorde inntog i heimen.

” Mini’en kom løpande te kvar gang han fikk ein konvolutt, istedet for ein presang, siden han spara te Dragetrener borgen, og ville ha full oppdatering underveis, om kor mye han mangla …

Skuffelsen blei stor, når me hadde opptelling te slutt, for guten mangla fire hundre kroner. Mini’en fikk ett nåke bedrøvelig uttrykk i andletet, før eg minna han på, at han skulle jo ha ett selskap te, på søndagen. Ett smil forplanta seg utover i andletet hans, før det te slutt endte opp nede i tærnå. – Åhhh, då ønske ed meg baaaaare penger imårå, Pappa. ! Kauka han ivrig te. – Jaja, nå må du huska å bli glad for det du får, vett du, uansett ka det blir. Svara eg, og la te at om han mangla nåken kroner, så kunne eg nok gjerna hjelpa te litt. – JIPPI !! Ulte guten te, og forsvant ned på rommet sitt, der han leka med søskenbarnet sitt …

Litlajentå va nåke muntert bedrøva, for hu hadde fått tre hundre kroner mindre enn lillebroren sin, og va lite fornøyd. De begynne jaggu meg tidlig, med litt sånn intern søskenkonkurranse innbyrdes …

Svoger min va som vanlig i ett spøkefullt humor, der han dunka hendene sine i vann under springen, gikk bak Kånå og liksom nøys. Mens han rista dei dryppvåte hendene sine øve hovudet hennas. Eg må jo sei eg va imponert øve Svoger min sin tapperhet, for man egla ikkje opp Kånå sånn heilt uten videre, når hu har stått på hovudet i ett døgn for å laga te selskap. Og Kånå skuffa ikkje, der hu spratt opp som ein tornado, og kikka olmt på broder’n sin. – Herreguuud, e du ikkje rektige i hovudet, eller ?? Før hu innsåg, at hu forsåvidt hadde gått på signaturspøken te Svoger’en min. Skjønt, eg vett ikkje om det gjorde saken nåke bedre, sånn egentlig …

” Han hadde allerede skremt livskiten ut av Kånå, når hu tente på ein sånn gnistre geysir, kor han kauka ut – BOOOM. Akkurat når Kånå fikk fyr på den. Ett ubetalelig syn, forsåvidt, der Kånå spratt te værs … ( På bildet øverst, har det akkurat skjedd .. )

Ellers, så gikk vel selskapet som selskap stort sett går, her i heimen. Det starta som regel rolig og fint, før det stige te himmels og ende med ett reinspikka crescendo, te kvelds. Med ungar høge som fly, som absolutt ikkje vil legga seg og to småslitne foreldre, som ende opp som to slakt på sofaen, når kvelden e omme.

Tantebarnet te Kånå blei litt igjen her igår, så hu la forsåvidt småtrollene for oss, mens Kånå kjørte søster si heim. Og eg rydda litt oppe i stugo, så det va jaggu meg litt kjærkommen hjelp, rett og slett …

Og idag, så e det på an igjen, med fullt kalas og mi familie sida. Jøje meg, det e jo litt hektisk når det står sånn på, men på den positiva sidå, så e me jo ferdige med selskap i heimen for i år, ittepå. Eller, Kånå har jo bursdag lika før jul, så då får me vel stella i stand ett eller anna, vil eg tru. Eg kjenne det ska bli godt å landa i sofaen, seinare ikveld, når alt e over og kidsa har funnet loppekassane … Mildt sagt …

Ha ein fabelaktig søndag, Folkens … Og nyt finværet, om du har …

Eg hadde egentlig påbegynt ein gripande beretning om Mini’en sin barnehage slutt, når eg høyre Kånå kauka ut i misnøye nede fra badet. For me ska ha selskap idag for både Mini’en, Litlajentå og Eldstemann, og då kunne me ikkje presentera ett bad, med ett dasslokk som har begynt å kjenna tidens tann. Ett dasslokk som Kånå har masa om i evigheter, at absolutt burde fått seg ein oppdatering, men som Fatter’n i kjent stil har utsatt lika lenge. Så lenge det gjorde bruken sin, tenkte eg at det estetiska på ein måte ikkje va så viktig, sånn egentlig. Det e vel gjerna ikkje der man legge inn grunker, for å skapa ett fabelaktig førsteinntrykk …

Kånå va defintivt ikkje enig meir, nå va det rett og slett nok, for ringen på dasslokket såg ut som om nåken med grovt sandpapir i rævå, hadde sittet å gnikka stumpen sin der. Kunnne hu meddela nedenfra badet …

Man trenge ikkje vær rakettforskar for å forstå kim hu sikta te, og når sant ska seiast, så kan eg te dels vær enig. Kånå sin eminente bakdel har helt klart ikkje vært den største syndaren, med tanke på dasslokket sitt forfall, strengt talt så va det ikkje min heller. Men, eg hadde nok ein liten finger med i spillet her, då eg gjorde ett lite forsøk på å forlenga detta famøsa dasslokket sin levetid, her for ei stund siden. Når Kånå sist fikk ett lite dasslokk anfall. Kor eg nappa dasslokket av setet, la det i ett klorin bad før eg drog det med meg ut i Bodå, kor det fikk ei litå behandling med det finaste sandpapiret eg hadde … 

” Heilt ærlig, så blei eg sånn nåkenlunde fornøyd med jobben, og dasslokk ringen såg igjen skinnande kvit ut, istedet for nåke utslitt og misfarga …

Denna jobben blei sjølsagt gjort heilt i det stille, ein liten “stealth jobb” når Kånå ikkje va heima, sånn i tilfellet det gikk lukst i dass, sånn bokstavlig talt. På ein måte, så gikk det jo akkurat det, lukst i dass. Det glatta fina belegget på dassringen som man har når det e nytt, den hadde eg jo liksom pussa av nå, så det gikk jo ikkje mange dagane, før det virkelig begynte å flussa opp. Og idag, så nådde det nye høyder når Kånå sko vaska badet, og både såperester og vaskefilla, la igjen rester i dei åpne porene i dassringen. Det såg rett og slett ikkje ut, mildt sagt. Derfor så eg ingen anna utvei, enn å innse at daslokket hadde sett sine beste dager, og va klart for å skiftast ut. 

Kånå stod der nere på badet og lurte kraftig på, kossen i all verden ett dasslokk plutselig kunne gå slik i oppløysning, mens eg tok ett mål og to. – Nei, hjølpe meg. Det e nå ikkje godt å forstå. Svara eg, forsiktig … – Det e nok sikkert bare nåke billig greier, av dårlig kvalitet. La eg te, og håpa restaureringsjobben min, ikkje blei avslørt …

Eg nappa med meg lommabokå, bilnøklane og jogga ut av heimen, før Kånå gjerna begynte å spør meir om saken. Kvar gang Kånå begynne på slike forhør, så føle eg meg som ein fasit full av feil svar. Då e det lika godt å gjør det som gjerna e best, og som mest sannsynlig vil stilna Kånå sin trang te videre forhør. I detta tilfellet va det rett og slett bare å kjøpa ett flunkande nytt dasslokk. Enkelt og greit. Det e ett slags rituale som på ein måte går inn i ett større mønster, akkurat slike ting som detta, når man som Fatter’n i heimen gjerna har rota seg inn i ett eller anna, som kan bli vanskelig å komma seg velberga ut av … 

” Då lyve me mannfolk så vakkert at man nesten blir rørt sjøl, og synast at alt får eit nytt innhold. Me mannfolk e somme ganger slike smarte fyrer, som meina og gjør, det som gir størst gevinst, liksom … 

Bilen blei parkert utenfor Obs Bygg, og eg skritta lukst inn i badeavdelingen. Siden eg trivest best i dei anonyme sine rekker, og aldri heilt klare å bli vant te detta med å bli gjenkjent, på grunn av denna bloggen. Så trør eg som oftast ein cap’s på topplokket, og trur liksom at nå har eg trødd inn i anonymitets tilværelsens kamuflasjeklær. Alikavel, så har eg liksom ein følelse av at dei fleste gjerna vett kim eg e, der eg tumla gjennom livet i ein konstant frykt for å bli avslørt. Slik som når eg ser ett lite skjevt flir, hos denna personen som komme meg te unnsetning, der eg står i full villrede og kikka på ett dusin dasslokk. 

Sjølsagt, så har eg tatt altfor lite mål av dasslokket våras, og det skjeiva fliret går øve te ett meir oppgitt ett, der eg står som ett spørsmåls tegn når hu spør om dei målene eg ikkje har … 

– Det e heilt sikkert detta lokket her, det ligna i hvert fall kraftig. Lyve eg, for andre gang idag, nappa lokket med meg og går fort mot kassen. – Husk å ta vare på kvitteringen, og ikkje bryt forseglingen om du må bytta. Kauka damå bak meg. Tjera vena meg. Ska sei hu hadde tiltro te mine beslutninger, tenkte eg for meg sjøl, mens eg betalte. Huska å bruka rabattkortet eg har fått utdelt av Kånå, det gjorde eg jaggu meg og, før eg satte snuten heimover. Inne på badet, så fant eg jo kjapt ut at dasslokket eg hadde plukka med meg heim, det ligna fanken meg ikkje i det heila tatt. Det eg hadde kjøpt va ovalt, mens våras hadde meir rette kanter i enden inne ved veggen. 

” Detta lokket passa jo ikkje formen på doskålå våras i det heila tatt. Forbaska typiskt, altså. Her va det bare å spinna opp igjen, og håpa eg ikkje traff hu samma som sist … Men først, ta skikkelige mål …

Eg bytta lokket som va feil mot ein tilgodelapp, sneik meg som ein fullverdig spion rundt reolene, og stod plutselig foran detta dusinet med dasslokk, igjen. Fortsatt i total villrede, syntes ennå at ingen ligna på våras gamle, når ein bekjent kom forbi og lurte på om eg sko ha dasslokk. Eg sa som sant va, og la te at det jaggu meg ikkje va lett å finna rett sort. Så stod me der å betrakta dasslokkene litt, før me begge kapitulerte, og han hasta videre. Ei anna butikkdama kom, men hu blei kapra av ein anna kunde. Og, akkurat når eg hadde tenkt å gi opp, så dukka damå med det skjeva fliret opp igjen. Jippi, detta blei jo litt flaut …

– Jaja, der va du igjen. Sa hu, litt triumferande, følte eg. – Jauda, her e eg igjen, og nå har eg alle målene, vil eg tru. Svara eg, smått fornøyd, men og nåke skjelmsk …

Med dei rette målene og med tanke på at det va Ifø sitt klosett og ikkje Geberit, som eg hadde trudd. Så fant me ett som skulle passa, eg takka for hjelpen og hasta te kassen igjen. Nå har de sikkert nåke å snakka om i pausen, tenkte eg for meg sjøl, ” Han i Boden” har ikkje peiling på dasslokk heller. Men, det e jo sant, eg har aldri kjøpt dasslokk før, så der har hu jo forsåvidt rett, sånn egentlig. Mest sannsynlig, så har hu sikkert ikkje kjent meg igjen heller, det e vel bare den paranoide delen av hjernebarken, som spille meg ett puss. Eg trives jo best i skyggen, eller i bakgrunnen, allikavel så stikke eg nasen frem med denna bloggen, både titt og ofta …

Eg parkerte heima igjen, jogga inn på badet og kontroll målte det gamla mot detta sista nya. Jauda, detta ska nok passa vil eg tru, nappa av det gamla og skrudde på det nya, som passa som hånd i hanske … 

Meget fornøyd stod eg å beskua mesterverket. Det hadde til og med sånn “soft close”, så nå e det slutt på at Kånå kan kleisa dasslokket igjen, i sinne. Fordi hu ikkje får sitta i fred på dass. Det va nesten ikkje te å tru. Eg kremta høytidelig, overdrevent tydelig og kauka på at nå kunne Kånå komma ner å sjekka. For ein gangs skyld, så va me i den grad det går an for ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå og ein Fatter’n med kronisk forbedringspotensiale, på bølgelengde. Kånå va storfornøyd, eg va fornøyd og til og med Flokken va imponert, øve detta nymotens dasslokket … 

” Tenk at ett nytt dasslokk faktisk kan lokka frem det sultna blikket, hos ei travel, sliten men stort sett snill Kåna … Jøje meg … Kanskje eg burde finna ett par andre ting som må ordnast her heima, idag … ?? 

Gudhjølpe meg, vett du … Går lukst igjen av seg sjøl, uten ein einaste lyd … 

Heilt fantastisk … Då e badet jaggu meg klar for bursdags bonanza, idag … 

Då va endelig badesesongen starta her på vestlandet, med sydentemperatur i bakgården og vann i bassenget te Mini’en sin elleville begeistrelse … Litlajentå har allerede ligget å duppa i bassenget, før Mini’en kom heim og meir eller mindre gikk i fistel av glede …

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bare det har vært ein halv dag med sol tidligare i sumar, og tempen har såvidt steget øve fjorten grader, så har fjotten masa om å få bassenget på terrassen …

Men, det har liksom ikkje vært nåke særlig varme her i vest, te å bedriva litt bading i bakgården. Så når det idag mest sannsynlig har tippa øve 20 grader, då va det endelig på tide å ta det frem, så kidsa får ta seg litt ut i varmen …

Når man ikkje har vært særlig utskjemt te nå i år, med slikt eit godvær, så får man nyta det te det fulle …

Ikkje minst, så e det herlig å få brukt denna kosekroken me laga oss, her i bakgården på det eminenta rekkehuset våras, kanskje bare denna eine dagen me får sumar i år …

Kos dåkke i finværet, Folkens … Det gjør me … 😁

Det e torsdag idag har eg høyrt, Mini’en har to dagar igjen i barnehagen før han blir skolegutt te høsten og me har 6 jobbdager igjen før det e ferietid i heimen. Tjera vena meg … Det e mange år siden ein ferie har vært meir etterlengta, enn akkurat i år, sjøl om det neppe kan kalles ferie det å dra på tur med bøtteballetten våras. Men, det e litt som ei anna skreiv inne på bloggen sin om ferie ittekvart som man vokse te som familie, at då må man endra kriteriene sine overfor ka ferie egentlig e, på ein måte. Eg har skrevet det mange ganger sjøl tidligare og, gjerna på litt andre måter, men når ferien e over for ein massebarnsfamilie så e man sjelden eller aldri opplada. Heller totalt utlada, hverken meir eller mindre … 

Men jøje meg, det e ingenting som e meir berikande for to slitne foreldrehjerter, enn ein flokk barn som virkelig har kosa seg på ferie, og gjerna har fått mange nye minner som sette sine spor i langtidsminnene deiras. 

Minner som kanskje sitte i te de sjøl blir foreldre, og kanskje ønske at sine egne barn, ska få oppleva det samma som dei gjorde i sin barndom, slik som me nå gjør for våre barn. Turen i år, den går først ned te Kristiansand, eller nærmare bestemt Flekkerøya, kor me har leid ein leilighet som lå idyllisk te like ved sjøen, med ei litå strand me håpa å få brukt. Mini’en har jo aldri fått opplevd Dyreparken slik som sine eldre søsken har, så han gleda seg jo nåke heilt enormt, te å få hilsa på dyrene og ikkje minst Julius. Så blir det vel litt sightseeing, bading og kos, på det gode sørlandet, før me itte ei uka sette snuten nordover mot Oslo … 

Der ska me levera Eldstemann te fotballaget sitt, før me reise litt ned i Oslofjorden og den campingplassen eg og dei to eldste bodde på ifjor … 

Ein idyllisk camping kor me storkosa oss den siste dagen av ferien vår ifjor, når eg va på bobiltur med Han i Midten, for å følga Eldstemann som også då spilte i Norway Cup. Ramton Camping leverte te tjue i stil ifjor, både med tanke på vær og trivsel, så der har me leid ein leilighet nede på bryggå. Me lurte litt på Bogstad Camping som forsåvidt ligge nærmere Oslo og Ekeberg, men me fant ut at Eldstemann har jo fullt program med laget sitt, så då e det jo kjekt at dei andre små kan bo på eit sted kor dei kan kosa seg skikkelig. Og det har eg jaggu meg truå på akkurat med tanke på Ramton Camping, for det va ei perla av ein campingplass, mildt sagt … 

Gudhjølpe meg, eg kjenne eg begynne å gleda meg allerede, men som Bøggvall Kai seie i ein av opptredene sine, det e gjerna best å gleda seg ittepå, istedet for før, for ittepå så vett man jo som regel om det va nåke å gleda seg te, eller ikkje … 

” Jaja, nå e dåkke forsåvidt meir eller mindre advart Folkens …

Sista ukå i Juli, så e Familien Vandrende Kaos mest sannsynlig ute på tokt nedover sørlandet, og i starten på August vil nok Oslo området bli nåke utrygt, ei litå uka fremover … 

Strevsomt blir det heilt sikkert, baluba og kaos vil oppstå, men morosamt og kjekt blir det garantert … 

Ha ein strålande torsdag, Folkens … 😀😀😀

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Eg hadde store planer før forrige helg … Bloggen sko virkelig prioriterast itte ein periode med lav aktivitet. Nå sko eg virkelig få fart på sakene igjen, støvet måtte tørkast av laptopen og hjernebarken vris som ei dryppande kjøkkenfilla. Slik at nye hverdagslige hendelser av ellevilt kaliber, endelig sko få fritt utløp her inne på nettet. Faktisk, så lurte eg litt på om eg sko tjuvstarta litt på fredagskvelden og legga listå for resten av helgå, på ein måte, liksom fortella litt om bursdagen te Mini’en, og at det ikkje blei nåke hamster på guten. Men … Så kom Kånå meg i forkjøpet der hu knipsa opp ett par cider, satte på litt heftig dansemusikk og lurte Fatter’n trill rundt …

Det blei ikkje skrevet nåke innlegg den fredagskvelden, støvet lå fortsatt tjukt på laptopen og det va alt anna enn hjernebarken som blei vridd te det ugjenkjenneliga, mildt sagt. Litt “ild i torvå” trumfa det mesta, når sant ska seiast …

Spesielt når man ikkje hadde sett antydning te glør i bålet, på ei stund, men slik e det jo i ein travel hverdag med alt for mange barn i heimen …

Det e ikkje kvar uka man finne tennvæskå frem, i hverdagens strabasiøse ferd mot evigheten. Men, hjølpe meg, nok om det … Det va denna helgå som liksom sko bli ein real blogg åpenbaring, eg tenkte på, og ikkje minst denna bursdagen te Mini’en. For, på ein måte så hang dei to sakane meir sammen enn ka man gjerna skulle trudd, om man ikkje har inngående kjennskap te helgens begivenheter, eller ukå som gikk. Ei uka som blei brukt te intensiv lobbyvirksomhet, for å få Mini’en øve på andre ønsker, enn kun ein kvit liten søt hamster. Men, ein Mini som har bestemt seg for ett eller anna, det e ikkje ein fyr man snur tankegangen på, sånn med ein gang …

– Det e MIN bursdag, og då kan ed ønska meg akkurat ka ed vil, faktisk. Og, når dåkke komme å synge te meg om morgenen, då ska ed få ein kvit hamster. Ja, det ska ed … 

Kauka guten ut, under dei første samtalene om denna fordømte hamsteren, ein hamster som eg i kommentarfeltet på facebook siden, fant ut at heilt klart krevde mye meir arbeid enn ka både eg og guten forsåvidt hadde sett føre oss. For eg va litt på glid eg, itte å ha blitt utsatt for triste valpeauger, som smelta ett tappert papoa hjarta, og tenkte litt sånn at kor vanskelig kan det væra å ta seg av ein hamster. Ikkje minst, så fikk eg ein del kommentarer på jobb om mange som hadde hatt hamster, kor følelsane hadde vært sterkt delte, når krapylet endelig endte sine dager, itte 2-3 år.

For ein hamster leve faktisk ikkje lengre enn det, fant eg ut, når eg leste meg litt opp på gnagaren. Nåke som va egentlig slo ut i favør Mini’en, når eg tenkte på det først … 

Men, itte eg tenkte litt djupare på saken fant eg ut at det gjerna va meir i andre enden av skalaen , der Mini’en har ein tendens te å knytta sterke bånd mot ting han på ein måte både ønske seg og gjerna då enda opp med å få. Det e ikkje måte på kor lei seg den guten kan bli, når ei leka, kosebamse eller favoritt genseren, plutselig e missing in action. Då e det verdens undergang stemning i heimen, heilt te to fortvila foreldre klara å spora opp det forsvunnede elementet, gjerna itte ein ellevill leiteaksjon av sjeldent kaliber. Derfor, så forsøkte me iherdig å pensa guten øve på Dragetrenerne leker, som han for tiden e heilt oppslukt av … 

” Og som eg på ein måte har ein mistanke om at han har påvirka ganske mange av kidsa på barnehage avdelingen, te å bli lika oppslukt av, der de komme på besøk med fulle poser med drager for å leka, eller se ein av Dragetrenerne filmene … 

Fortvilelsen blei då ikkje mindre når det einaste han ønska seg av detta drage greiene, det va ei drageborg, ei drageborg i Playmobil som han hadde sett på lekebutikken. Og som Fatter’n fikk bakoversveis øve når han oppdaga prisen, der eg stod i butikken for å handla presang. 1300 spenn for ei borg ?? … Gudhjølpe meg, altså. Det kom ikkje på tale. Så itte litt diskusjon øve telefonen med Kånå, landa me på ein båt og ein ekstra drage utenom, som såvidt holdt seg innafor budsjettet. Så fikk eg heller bygga ei borg te guten, med legoen våras, der eg visste at me hadde ei borg liggande ein eller anna plass … 

At den forsåvidt lå i tusen knas fordelt øve fire-fem kasser med lego, det kom eg ikkje på der eg stod i kassen å betalte, meget fornøyd med min lille geniale plan.

Og her begynne opptakten te at alle mine store bloggplaner for forrige helg, gikk lukst i vasken, der guten sjølsagt falt heilt for min super dupre plan, og krevde borgbygging ein tidlig lørdagsmorgen, itte gavene blei overrakt og eg lova å bygga denna legoborgen. For borgen den blei bygd den, denna famøse lørdagen, te guten sin elleville begeistrelse, men når man først har funnet frem legoen så e det lett å gå på ein “liten” smell, med astronomisk omfang. Sånn forsiktig sagt … 

” Sjølsagt, når man rota frem ein haug med legokasser, så oppdaga man raserte byggverk som man har brukt utallige timar på å setta sammen, som ligge fordelt rundtomkringfallera, i dei diverse kassene … 

 

Og får ein umiddelbar trang te å setta mesterverkene tebake i perfekt tilstand.

Så, eg lar bilder fortella resten av historien, om koffår umdertegna sin plan om ei aktiv blogghelg, gikk lukst i dass … 

Denna kreasjonen i Power Miners serien, fikk Eldstemann te jul ett år, for mangfoldige år siden. Og når borgen va ferdigstilt i halv to tiden på lørdag, blei den påbegynt, der bare understellet og rammen te boretårnet lå i kassene meir eller mindre heilt.

Omtrent klokkå halv to natt te søndag, så stod den igjen i perfekt tilstand. 

Te øredøvande jubel fra ei rødvinsdrikkane Kåna, som heilt klart hadde gitt opp Fatter’n, denna lørdags kvelden. 

Redningshelikopteret, det tok meir eller mindre heile søndagen, forsåvidt mens legokassene blei sortert i farger, for lettere restaurering av kommende prosjekt … Ferdigstilt ca 23:50, søndagskveld … Kånå va nå mildt irritert øve at stugo va bedekt av ett teppa av lego … 

Politistasjonen, den blei påbegynt lika itte jobb mandags ettermiddag, og ferdigstilt lika itte jobb tirsdags ettermiddag … Det blei seina nattå på mandag, og Kånå klikka i vinkel når eg ramla te sengs lika før 01:00 … – Nei Frode, det e IKKJE ild i torvå … !!

Den te nå siste kreasjonen, og den eg gjerna kosa meg mest med, ein semitrailer med helikopter, kanskje på grunnlag av mitt yrke som lastebilsjåfør. Den blei bygd igår etter jobb. Det mangla forsåvidt ein takspoiler på sjølve bilen, men dei delene va ikkje å finna nåken plass … 

Eg rauk lukst i Bodå igår, når ergrelsen øve å ikkje få den heilt komplett, blei for stor. Så, Kånå trampa i bakken ein gang, telte te tre og sendte meg strake vegen ner trappene, når eg ikkje lengre klarte å holda frustrasjonen inne, og kjeften begynte å gå uten å la filtrene få gjør jobben sin … 

Det får væra måte på, sa Kånå, og la ned veto for videre legoprosjekt, sånn med det førsta … 

Sånn kan det gå, når iveren gjerna tar over og legobygging blir så altoppslukande, at man glemme både Kåna og barn, i ein allerede travel hverdag… 

Man kan vel trygt sei at legoeventyret e over, for denna gang … Mildt sagt … 😁😁😂

Kånå stod opp tidlig igår … Faktisk, så stod hu opp før eg forsåvidt fikk tenkt tanken, på at det va morgen. Det kom ingen albue i sideflesket, ingen beinharde knær midt i låret eller to stive hæler i rævå, slik at eg røyk lukst ut av loppekasså. Det blei ingen iskalde kommandoer, fra heimens ubestridte herskerinne, om at nå fikk eg nappa med meg Mini’en opp i stugo, sånn at Kånå fikk den berømte skjønnhetssøvnen sin. Utrolig nok, så vakna eg av at Kånå stakk hovudet inn på soverommet, og ga beskjed om nå kjørte de på Oasen kjøpesenter. Småtrollene sko få kikka på dyrebutikken. Så eg fikk ta meg av Han i Midten, siden Eldstemann og blei med på Oasen …

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ein Han i Midten som va alt anna enn fornøyd, med at alle fikk vær med, men ikkje han. Eg kunne ikkje anna enn vær enig med guten, detta va faktisk blodig urettferdig, på alle måtar …

Skjønt, det å dra med seg heile Flokken aleina på kjøpesenter tur, det ville jo vært toppen av idioti. Og som sagt mange ganger tidligare, det e forskjell på å vær toskjen og idiot. Derfor endte eg opp som den stakkars idioten, som måtte hanskast med ein Han i Midten, som va glødande fornærma fordi han ikkje fikk vær med. Han trampa rundt i heimen som ein modifisert bulldozer, der han slengte ut sine forargrelser øve å bli utelatt, mens det formelig oste ild ut av kjeften hans. Mens Kånå ikkje hadde vært meir toskjen, enn at hu spant ut av carporten, omtrent sju sekund itte hovudet hadde dukka opp i soveromsdørå, og vekka meg …

” Lykkelig uvitande, men skremmande godt beregna, tatt i betraktning fyrverkeriet eg vakna te, og måtte bedriva grenseløs brannslukking øvefor. Gudhjølpe meg, for ein fantastisk lørdagsmorgen …

Itte ei litå stund, så va dei fleste tilløpene te fyr i heimen slukka, med hemningsløse bestikkelser. Som foreldre, så e man i ny og ne nødt te å ty te slike virkemidler, bare for å kjøpa seg litt dyrebar tid. Slik at man kanskje klare å finna på ett eller anna smart, for å få sine kjære barn te å glemma tomme løfter som komme i øyeblikk av desperasjon. Somme ganger går det i likaste laget, men som oftast har man bare flytta problemet og fyrverkeriet, littegrann lengre frem i tiden. Det gikk lukst te helsikke igår, men Fatter’n rakk ein kopp kaffi og ei litå kosestund i sofaen, før tordenværet manifisterte seg foran meg, igjen …

Tomme løfter måtte omgjerast te håndfast handling, og ein Han i Midten klukka te slutt storfornøyd i bilen på vei heim, itte ett lukrativt besøk på AmandaSenteret. Fatter’n hadde kapitulert, Han i Midten hanka inn gevinsten og Kånå gikk lukst på ein smell, borte på Oasen …

Me sko i selskap te mor mi og igår, hu fylte jaggu meg sytti år, og hadde invitert te bursdagkalas inne på Susort, kor de bor. Så, når me møttes heima igjen itte endt oppdrag alle sammen, blei det skifta te finklær i ein fei, før bilen blei stua full og kursen satt mot Susort. Og det va underveis på bilturen inn te mine foreldre, at denna smellen te Kånå på ein måte begynte å stiga opp fra overflaten, fra alle smellers store og utømmelige hav av foreldretabber. Mini’en, som sjølsagt hadde storkosa seg på dyrebutikken, og som om ikkje så mange dagane også har bursdag, han kauka plutselig ut ett ønske i bilen, te bursdagen sin …

” – Altså, ed ønska meg ein Hamster te bursdagen min ed … Ein sånn kvite, som me såg i butikken, for den va sååååå søt, altså. Ja, den vil ed ha te bursdagen … Faktisk, så ønska ed meg ingenting aent … Bare ein kvit Hamster … Kom det fra bilsetet hans.

 

Jøje meg, tenkte eg for meg sjøl, detta komme te å bli stygt … Kånå, hu såg ikkje ut som om hu hadde oppfatta ka Mini’en nettopp hadde proklamert, der hu satt med nasen på sedvanlig vis, langt nede i mobilskjermen sin. ” Faktisk, så ønska ed meg ingenting aent, bare ein kvit Hamster “ Tjera vena meg … Mini’en, som på generell basis ønske seg heila lekebladet, når me ber han kryssa av, for å gi oss ett vink te både jul og bursdagen sin, om ka han ønske. Og som egentlig har gjort det såre enkelt for oss foreldre, med å treffa rett, med tanke på ein presang han blir glad for.

Han forkaste høgt og tydelig alle sine dyrebare ønsker, om Paw Patrol ting, Dragetrenere borg eller alle andre ting, som har blitt ønskt i lange tider. Og vil nå kun ha ein Hamster …

Eg svara ikkje anna enn ett lite – Mmmm, med ett inderlig håp om at detta ville bli glemt. Det e jo som regel det som skjer, når Flokken komme med spinnvile ønsker, som sjølsagt ikkje lar seg løysa sånn budsjettmessig. Og forsåvidt, så høyrte eg ikkje meir resten av bilturen innover, te min store lettelse. Altså, for all del, det e ikkje det at eg ikkje unne guten ett lite kjæledyr, men all tidligare erfaring tilseie jo at det som regel blir oss foreldre sitt kjæledyr. Når ” hvetebrødsdagene ” e over, f.eks mellom ein Hamster og Mini’en, som regel sånn ca ei uka og to, itte dyret har kommen inn i heimen.

” Og eg ønske meg definitivt ikkje ein Hamster, ikkje litt ein gang, eg kunne te nøds gått for ein gullfisk, om eg hadde måtta. Men, ein eller aen slags gnager !? … Nope, det komme ikkje på tale …

All vitenskaplig forskning om akkurat denna tematikken, den kan stort sett visa te at det e slik det går, med nåken få mirakler av unntak. Eg trur neppe Flokken vår, eller Mini’en, ville endt i mirakelkategorien, strengt talt. Men, når me velta inn dørene hos hu farmor, virka det som om Hamsteren va glemt, og Mini’en fløy rett inn i lek med Ulrik’en. Bror min sin lille pode som forgude Mini’en, og snakka om han i lange tider når han vett me snart ska treffast. God mat blei fortært, bursdagssang blei sunget og kaker spist te den store gullmedaljen. Litt snakk om denna Hamsteren blei det, men ikkje meir enn me som foreldre klarte å parere …

Det va ikkje før me sko kjøra heim at heile denna Hamster saken eskalerte te nye høyder, når Mini’en igjen begynte på ein evinnelig forsvars argumentasjon, om det med å ønska seg ein Hamster, te bursdagen …

– Ed ønske meg bare Hamster ! Kauka han ut, når eg forsøkte å bringa på banen at han faktisk hadde spart penger i lange tider, for å kunna ha råd te denna Dragetreneren borgen. – Det e min bursdag, og då kan ed ønska meg akkurat ka ed vil. Fortsatte trollet. – Når ed står opp om morgenen på bursdagen min, så ska ed få Hamster, ein kvit Hamster. Kånå begynte endelig å forstå omfanget av smellen, med å ta småtrollene med seg i dyrabutkken, og kasta seg inn i ein ellevill motargumentasjon. Og fortalte om sine egne opplevelser med små gnagare i heimen, som hu sjøl hadde trumfa gjennom. Som hadde rømt fra buret sitt, og gått amok i heimen te Besse og Mormor …

” – Ed, ed e ikkje sånn som du, mamma. Ed hadde passa på Hamster min, alltid. Ed kunne jo ikkje komma inn te dåkke meir om morgenen heller, om eg hadde fått Hamster, for eg måtte jo passa på den, og leka med den … Kontra Mini’en …

Hjølpe meg … Med den argumentasjonen, så fikk han jo nesten meg på gli og, før eg tok te vettet. Det hadde jo bare funka i maks to uker, så hadde me sikkert endt opp både med Mini’en og ein Hamster i midten av sengå, grytidlig på morgenkvisten … Men, herregud … Han ska jaggu ha for at han e flink te å argumentera sin sak, den guten, der han meir eller mindre uten stopp i dei tjuefem minuttane det tar å kjøra heim, kakla i vei som ei fullblods bygdakåna. Om denna forbaska Hamsteren …

Til og med når me kom heim, så fortsatte propaganda krigen, der han rydda plass på rommet sitt te der buret kunne stå. Og la ut om at me ville vel ikkje at han sko bli lei seg vel, på sjølvaste bursdagen sin … ?

For det ville han jo bli, om han ikkje fikk Hamster. Ein sånn kvit Hamster, som de hadde sett i butikken … Herre Jesus … Det va nesten som om eg trudde at me hadde fått Hamster, allerede. Og gikk for å finna kveldsmat te Hamsteren, nei tjera vena meg, kveldsmat te Mini’en … Skjønne dåkke greiå, eller ??? … Man blir jo nærmast hjernevaska av den fjotten der, når han virkelig sette seg på bakbeinå, og vil ha nåke. Men, aldri har det vært meir intenst, enn det fanken meg har vært denna gangen … Ikkje i nærleiken ein gang …

Te slutt … Lika før han sovna, så kjørte Mini’en sjølvaste trumfkortet, nett som om han visste at akkurat detta kortet, det ville treffa med millimeters presisjon, og gi maksimalt virkning. Spesielt på ein Fatter’n, som alltid seie at slike ting, det har me dessverre ikkje råd te. Der Mini’en la hovudet litt på skakke, kikka på meg med glitrande valpeauger og seie …

– Åsså vett du ka, Pappa … Ein Hamster kosta ikkje masse penger heller, bare tonittini hundre penger, det e jo masse mindre penger, enn ka drageborgå kosta, tenk … 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Eg vett ikkje …  Men, eg e stygt redde for … At me faktisk snart ska få oss ein Hamster …

Ein sånn kvite Hamster …

Ein sånn som Mini’en hadde sett i butikken … … … …

Eg suste rundt i lastebilen å leverte varer igår, med ro i sinnet, radioen durte i vei og dagen såg ut te å gå i likaste laget. Det va nåke roligare med tanke på godsmengden igår, enn det gjerna har vært dei siste månadene, så ett lite pusterom i jobbhverdagen tar man imot med åpne armer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det e nåke eget øve slike dager, som forsåvidt har vært av sjeldenhetene akkurat detta året her, kor pilå bare har peikt ein vei sånn godsmengde messig. Då e det litt godt å slippa tempoet ett lite hakk ner, synga litt med på musikken som strøyme ut i lastebilhyttå og ta livet littegrann meir med ro, enn eg gjerna pleie …

Så ringte telefonen … Eg kunne høyra det va Kånå med ein gang, for ingen andre får mobilen te å dirra av skrekk meir enn hu. Det e nett som om ringetonen blir ett par hakk meir intens og istedet for å vibrera pent å rolig, så ligge den å hoppa litt der i midtkonsollen …

Eg forstod med ein gang at det va alvorlige greier, når Kånå nærmast va i fistel allerede, itte at hu nettopp hadde ringt ein privatkunde før levering.

Ei levering me forsåvidt hadde diskutert litt tidligare på morgenen om kim som sko ta, langt inne i Heskjadalen, ei addressa som allerede der skapa litt mismodig stemning. Der den e litt utenom allfarvei, vegen inn e trang og smal og svingane komme tett som haggel.

Kånå trekte det kortaste strået, mye på grunn av at hu har den minste bilen av oss, men mest fordi det bare va to små kolli. To litt tunge kolli, men fortsatt såpassa små, at det mest fornuftiga va å ta det med hennas bil …

” Men, årsaken te at Kånå allerede hadde havna langt opp i falsetten øve telefonlinjå, det va fordi denna kunden hadde hund …

Og alle som har fulgt med på denna bloggen, dei e gjerna klar øve at Kånå absolutt ikkje e i øvekant glad i hundar, spesielt ikkje gardabikkjer som det gjerna som oftast e, langt ute på landet.

På toppen av kransakakå, hadde kunden gitt beskjed om at bikkjå gjerna kunne bjeffa litt, men mest fordi den bare ville hilsa på og ikkje fordi den va sint, eller lignande.

Akkurat det, det va for Kånå revnande likegyldig, for kossen i all verden kunne hu vita om denna bikkjå va vennlig innstilt, når hu som ein framand person kom spankulerande inn på denna hundens enemerker. Gudhjølpe meg, altså.

Det va ikkje måte på kor stor krisemaksimering Kånå bedreiv, før hu forsåvidt va kommen te stedet …

Så eg gjorde nåke eg forsåvidt aldri pleie å gjør, men som eg ikkje klarte å la vær, akkurat denna fine dagen, som nettopp hadde blitt forstyrra. Av ei mildt sagt irritert Kåna, som forbante kunder som ikkje kunne holda seg heima når de fikk varer, og attpåtil hadde hund …

Kanskje ein svær brann av ei gardabikkja, som ville bjeffa glefsande mot Kånå, og kanskje sleit seg fra båndet sitt …

Eg avbrøyt Kånå midt i ein laaaang tirade kor hu la ut om at hu ikkje kunne vita kor langt båndet rakk, og lignende, kor eg med ein stemme som muligens ikkje skjulte min frustrasjon godt nok, og som heilt klart kanskje va i øvekant streng.

Kor eg sa at nå va hu kanskje i øvekant negativ på forhånd og gjerna bedreiv ei litt unødvendig krisemaksimering, om ein sak som gjerna ikkje va så skummel, når alt kom te alt.

Før eg fortsatte med ein nåke meir mild tone, om at sjølsagt forstod eg hennas skrekk for hundar, men at det kanskje ikkje va nåke grunn te å ta sorgene så kraftig på forskudd, sånn egentlig …

” Det gikk ei litå stund, før eg oppfatta at eg faktisk snakka te meg sjøl. Kånå hadde fanken meg lagt på røyret, mest sannsynlig lenge før eg hadde tatt te vett, og lagt om te eit nåke mildare tonefall …

Tjera vena meg …

Eg forsøkte å ringa Kånå opp igjen, men Kånå hadde tydeligvis talt te tre og når Kånå har gjort det, då e det fånyttes å få kontakt med hu igjen. I slike tilfeller, så vil eg sei det e enklare å føra ein samtale med ein mosegrodd gråstein, enn det e med Kånå.

Hu går i full shutdown, og e ikkje snakkande te før hu sjøl bestemme seg for å vær det, ingenting kan lokka hu ut av stillhetens favn andre enn hu sjøl. Herreguuuud …

Ein idyllisk og harmonisk start på dagen hadde heilt klart tatt ein grusom vending te det verre, og eg kjente sneken av Bodluktå allerede, bare fordi eg ein sjelden gang ikkje klara å styra kjeften min …

Jøje meg, altså. Det e slika dagar man forberede seg på verst mulig utfall, men leve i ett syltynt håp, om at ting gjerna går seg te. Skjønt, det e lenge siden eimen av sovepose, liggeunderlag og ei dunkel, mørk og edderkoppbefengt Bod, har manifistert seg såpassa godt, oppe i nasaskaftet …

Kånå kan jo ikkje nåke for at hu e livredd deia her skapningane, nett som eg ikkje kan forklara på nåke logisk vis, at eg e pisseredd edderkopper. Så det e ikkje det at eg ikkje føle med hu, det e vel meir denna her trangen hennas te å skapa ett verst mulig scenario for seg sjøl, lenge før hu forsåvidt e på plassen, som irritere meg litt.

Eg e jo streng talt ikkje redd for ein edderkopp, før eg ser den, og Kånå hadde jo ikkje sett denna bikkjå ennå. Alikavel, så går hu ut i fra at det e eit mannavondt glefsande beist hu komme te å møta på, når hu ska levera der …

” Jaja, det gikk seg te ut øve dagen, og eg høyrte ikkje meir i fra Kånå på ei stund. Før det plutselig ramla inn ein liten beskjeden tekstmelding, som inneholdt ein liten videosnutt …

Ein liten film med ein lika liten søt hund, som stod å bjeffa viltert på Kånå, mens den logra vilt med halen. Jauda, eigaren hadde absolutt ikkje overdrevet når han sa den gjerna laga litt mye lyd, men det som irriterte Kånå mest, det va at de kunne nå godt sagt kor stor denna bikkjå va.

Slik at hu kanskje hadde sluppet å gått å grudd seg sånn, før hu sko kjøra inn å levera. Det va jo bare ein bitteliten fjott av ei bikkja, som stod der å bjeffa  …

Herre Jesus … Eg måtte le litt for meg sjøl, der eg såg føre meg ei Kånå, som muligens innsåg at hu kanskje hadde tatt litt hardt i, tidligare på dagen. Og at krisemaksimeringen, kanskje va i det mesta laget …

Eg, for min del, når eg på ein måte hadde fått litt rett, og at Kånå hadde tatt litt feil, tenkte at nu e det best å ikkje respondera hverken den eine eller den andre vegen. Det e nett som når man oppdrar barn, somme ganger når kidsa gjør alt de kan for å utløysa ein reaksjon hos sine foreldre, så e ingen reaksjon absolutt den beste løysningen.

Akkurat detta har eg fått med meg itte mangfoldige år sammen med Kånå, at når man trur man har på ett mirakuløst vis kommen seg ovanpå, og får eit lite behov for å kanskje sei si meining, og briljera litt på toppen av seierspallen …

Så e det som regel snaraste vegen te å havna lukst utfor stupet, og inn i de fortaptes evige rike …

Så eg lot som eg ikkje hadde sett videosnutten, flirte litt for meg sjøl og kikka i speilet. Kor ett flir begynte å forma seg om kjeften på Fatter’n …

Ett Jack Nicholson flir … Muligens … 😁😂

Kåner e nåken merksnodige vesen, mi Kåna e i aller høyeste grad absolutt ikkje nåke unntak, der hu vimse rundtomkring i heimen og gjør sine huslige sysler. Dei fleste mannfolk med lang fartstid sammen med si kjære Kåna, dei har nok gjerna brukt dei første ti årene som samboere, te å forstå, tolka og te ein viss grad lært Kånå si å kjenna. Mens dei neste ti årene mest sannsynlig har blitt tilbringt i villfarelse, desperasjon og mild fortvilelse, fordi all erfaring man trudde man hadde tillært seg underveis i dei første ti årene, den står plutselig på null igjen … 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det e ingenting i denna verdenen, som e meir fortvilande i ett forhold, enn når man oppdage at alt man trudde man visste om si egen Kåna, det va bare ein illusjon … 

Ett luftslott på himmelen som fortsatt e umulig å forstå seg på, itte mangfoldige års samvær, ei Kåna som sjølsagt ikkje meina nåkenting av det man trudde de meinte, bare nåken år i forveien, eller kanskje bare forrige uka. Jo før man innser slike ting, som at Kåner e komplett uforutsigbare vesen, og at man som regel bare såvidt har bada i overflaten av Kånene sine uberegnelige sinn, jo bedre e det. Eg har lært meg te slutt at det e ingenting man kan læra seg, hverken meir eller mindre, man må bare følga på som best man kan på livets landevei. Ja, rett og slett ta ting på sparket og analysera kvar einaste situasjon som oppstår, som ein heilt ny situasjon, og ikkje tru at man kan reagera som sist, fordi då gikk det jo bra … 

” Då vil man som oftast bli lurt lukst inn i ulykkå, eller kanskje bare bli kjørt rett inn i kvernå og ende opp som ett maltraktert slakt av sjeldent kaliber … 

Det tok meg fire barn og ei Kjøkkenøy, før eg forstod at eg ennå ikkje hadde meir enn såvidt brutt overflaten, i det å forstå meg på Kånå, og gjerna begynte å slutta med toskaskapet om det å higra itte ein begripelse som ikkje fantes, og heller bare lot notå gå. Anthony Hopkins har ein fantastisk sitat i ein film om akkurat detta fenomenet, som eg meina sette ord på nåke som egentlig ikkje kan ordleggast. Det e forsåvidt eit sitat om det å forstå kjærlighet mellom ei kvinna og ein mann, men strengt talt så e det to alen av samma stykke, i mi bok. Man oppnår ikkje fullkommen kjærlighet mellom Kånå si og seg sjøl, før man gjerna gjør slutt på prosjektet om å forstå seg på kossen ei Kåna fungere og virke. Punktum … 

– Multiply it by infinity, take it to the dephts of forever, and you will still have barely a glimpse of what i’m talking about … 

Det seie Mr Hopkins om det å vær glad i nåken, det å ha tillit, ta ansvar og ikkje minst følgene av sine valg og følelser, for så å bruka resten av livet å leva opp te detta. Men, Herreguuud … Kossen kan man dra inn ei Kjøkkenøy i detta regnestykket, tenke sikkert mange nå, men det ska eg jaggu meg forklara dåkke, Folkens … For, når me holdt på å velga oss ut detta kjøkkenet i vårt eminente rekkehus, så sko Kånå ha ei Kjøkkenøy, kosta ka det kosta ville. At det gjerna ikkje va den heilt store plassen te detta, det betydde absolutt ingenting, enten så fikk hu Kjøkkenøy eller så ville hu ikkje ha rekkehuset, ferdig snakka … 

” Når man då får ei Kjøkkenøy som forsåvidt gikk på bekostning av både mindre benkeplate og færre kjøkkenskap og ein minivask, då skulle man jo trudd at ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna, rett og slett va fornøyd … 

Jauda, god dag mann økseskaft, tru igjen og tru te det knaka og knekke oppe i hjernebarken. Det gikk fanken  meg ikkje meir enn nåken uker itte me hadde flytta inn, før eder og galle røyk ut øve denna hersens kjøkkenøyå. Der den stod for nærme kjøkkenbenken og oppvaskmaskinen, slik at man ikkje kunne ha skuffene i øyå oppe, samtidig som oppvaskmaskinen va åpen, sjøl om det va Kånå som bestemte plasseringen. Ikkje minst så va det for lite plass på den andre sidå og, slik at det ekstra breia kjøkkenbordet Kånå bare måtte ha, ikkje gikk mellom veggen og denna berømta Kjøkkenøyå … 

Utslagsvasken va plutselig for liten, sjøl om Kånå sjølsagt ikkje trengte nåke større hu, så lenge hu fikk viljen sin og ei Kjøkkenøy. Det va alt for liten skapplass på kjøkkenet itte ett år og to, skjønt å huska kim som meinte det va meir enn nok før me flytta inn, det hadde man jo glemt.

Forbannelsene og klagene va uendelige, men det stilna ei stund, når eg og far min snudde den litt, slik at skuffene ikkje gikk lukst mot kjøkkenbenken meir den gangen me skifta gulv i stugo og på kjøkken. Før det itte ei stund begynte å tilta i styrke igjen. Akkurat derfor, og på grunnlag av alle dei motsigande argumentene te Kånå lika ovanføre her, så meina eg at denna famøse Kjøkkenøyå, den e ett strålande eksempel på Mr Hopkins lille sitat, og ikkje minst på at man ikkje ska prøva å forstå ka som romstere rundt omkring, oppe ei Kåna sin hjernebark. Det e totalt fånyttes, og vil bare føra deg langt inn i frustrasjonens tåkehav, slik at man te slutt hverken ser bak eller fram på livets strabasiøse landevei … 

” Det e som å ganga det med uendeligheten, ta det te dypet av evigheten og fortsatt så ser man bare ett lite glimt av ei Kåna sine tankar, sinn og meiningar … 

Paradokset i akkurat denna tematikken her, det må vær at mange Kåner bedrive grenselaus klaging øve sine mannfolk, som liksom ikkje forstår seg på Kånene sine. Der man liksom ska ha tillit, ta ansvar og følgene av sine valg og følelser og leva opp te detta gjennom ett langt samliv. Når heile årsaken te at me mannfolk ikkje har den minste mulighet eller fanaring te å forstå Kånene våras, den e fordi de gjør stikk motsatt av akkurat det, det å ta ansvar og følgene av sine valg, ha tillit te sin mann og leva opp te det, resten av livet. 

F.eks når det komme te denna Kjøkkenøyå, som Kånå absolutt måtte ha og va hennas valg, som igjen førte te diverse andre følger på kjøkkenet, som eg sjølsagt trudde hu va innforstått med og villig te å leva med … 

Men, Kjøkkenøy det har me på kjøkkenet, Fatter’n har funnet ut at man ska ikkje forsøka å forstå sin bedre halvdel, og for å beholda ein tilnærmet god stemning gjennom ett langt liv. Så har eg slått meg te ro med at som oftast får man bare la notå gå, velga sine kamper med ytterst omhu og stort sett gjør det man kan for å oppfylla ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna sine ønsker. Sjølsagt innenfor all rimelighet sine grenser. 

Så trappå i vårt kjære og eminente rekkehus, mi kjære Kåna, den får du nok bare leva med i nåken år te … Heilt klart … 

Om ikkje du plutselig får ett eureka øyeblikk, gange din manns tanker med evigheten, dukke ner ein liten tur i dypet av evigheten og plutselig finne ut av nåken av dei her glimtene av forståelse, på ein måte … 

Eller nåke lignande … Jøje meg, den satt jaggu meg i sikringsboksen den … Om eg sko fått sagt det sjøl. 😁😁😁