Talefeil e ein sjarmerande liten sak, når småfolket i heimen vokste til … Og alle medlemmer i vår flokk har hatt sine små utfordringer, med mer eller mindre heldige eller uheldige utfall …

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Me har jo mang ein gang under oppveksten, blitt sjarmert i senk av deiras vetlevaksne utsagn, krydra med vokalar og konsonantar som gjerna kom litt i hytt og pine. Som oftast, så har det ikkje vært nåke me har tenkt så mye over, anna enn at detta vokse de små jo av seg.

Men, så har man jo detta faktumet då, at nåken ord og setninger. Dei får liksom ein heilt anna betydning, når noen konsonanter blir forbytta med andre konsonanter, eller lignende.

Slik som når Litlajentå vokste te, og talegavene begynte å blomstra …

I Litlajentå sitt tilfelle, så hadde F ein tendens te å bli te P, når den kom foran diverse vokaler …

Som oftast gikk det jo fint (pint), og me syntes jo hu va flinke (pinke), der hu til stadighet fikk nye ord, inn i forrådet sitt.

Utfordringene kom når nye og litt vanskeligere ord, liksom bokstavelig talt, fløy inn i hennas allerede blomstrende vokabular …

Eldstemann hadde f. eks store problemer med å forstå koffår han måtte si Svalereir, istedet for fuglereir et år me va på ferie i Danmark …
Han kunne jo ikkje vita om det va Svale, Stær eller Stork som hadde bygd reir opp under taket, på sumar huset me hadde leid …

Prøva å forklara koffår va jo heller ikkje nåke valg, for den gangen så va ikkje Eldstemann så stor, at han heller burde forstå betydningen av “Pulereir”, liksom

Også har man detta med omvendt psykologi då, på toppen av alt, for får man ikkje lov te nåke så ska man i hvert fall gjør det …

Gud hjølpe meg … Ka hadde me vikla oss inn i …

Heldigvis, så kom det ein eldre kar som fungerte som vaktmester, for denne klyngen med sumarhus. Han skulle fjerne alle reirene opp under mønene, slik at det ikkje tok heilt av  …

Så den saken løyste seg liksom av seg sjøl, og me foreldre slappa endelig av …

Heilt te neste dag … Når Litlajentå oppdaga ein sommarfugl, og kom løpande i fulle fart over plenen, og kauka ut te Eldstemann …

– Pabian (Fabian), Pabian … Tom (kom), tom, finn håven din … Det e masse, masse sommarpuler her … Se Pabian … Sommarpuuuuul … 

Herreeeeduuuud … Som Mini’en så ofta sa …

Mini’en ja … Han og hadde sine små utfordringer, med slike konsonanter og vokaler i skjønn forening … Herreduud, det e jo ein velkjent ein, som for så vidt e av den godslige og humoristiske sorten …

Men, Mini’en elska å bli lest til av oss foreldre, både nå og når han va mindre, og Fatter’n lika å lesa for han, også …

Eg har lest mange bøker opp gjennom oppveksten, men ei bok, den blei rimelig raskt plukka ut av samlingen. Og pent arkivert på et hemmelig sted, til alle barn i heimen kunne snakke rent …

For, Mini’en la sin elsk på ei koselig bok. Ei bok som handla om en liten bamse, som fant på mange koselige saker og ting …

Problemet va denna forbaska bamsen sitt navn … Den het nemlig Prikken …

Og, når man då hadde ein liten traver, som ikkje klarte å uttale R, når den kom etter en P … Så ble jo detta virkelig stygt …

– Nei, Pappa … Ed vil ikkje lesa Mummi … Ed vil lesa Piiiikken … Piiiiiiikken … !!

Tjera vena meg, herreduuud og Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare i Himmelen … På ein gang …

Det va som far min humrande sa den gangen, når eg fortalte om disse episodene, øve ein kaffekopp i garasjen …

– Jaja, det e ein øvegang, Frode … Ein øvegang, ja … 

Og det va jo det … De kan snakka uten små vulgære talefeil nå … Det gikk jo over …

Kanskje, så ska eg gjerna bare spara på den bokå vår, om den søte bamsen Prikken …

Og gi den videre i arv …

Til den tiden når våre små har blitt store, og våre barnebarn gjerna kan få gleden, av å få den lest for seg …

Av sine egne foreldre, sjølsagt …

Eg e glad me gikk på fossiljakt på søndag når solå stod høgt, været va flott og  himmelen va blå.

For både idag og igår har det samma været vært begredelig.

Sjøl om jakten for så vidt va resultatløs gikk Mini’en sånn nåkenlunde fornøyd heim. Mens me lett diskuterte et regnestykke øve kor mange fossiler det potensielt kunne vær igjen …

Det blei ein liten godslig disputt om alle faktisk allerede va gravd opp, eller om  det kunne vær fleire igjen, nede i sanden …

Skjønt, te slutt blei me enige om at det va bedre ting å finna på ein flott søndag i Oktober, enn å grava i sanden itte fossiler …

Derfor gikk me heim å gjorde meir eller mindre ingenting, den dagen.

Av og te, så e rett og slett det å gjør ingenting, meir fornuftig enn å gjør masse, om resultatet gjerna blir det samma … Blei me enige om …

Me har gjerna nåken likheter, eg og Mini’en også … Utrolig nok …

Men, det har blitt tirsdag, kaffekoppen e tom og det e på tide å gjør nåke fornuftig …

Nåke som definitivt ikkje e resultatløst … Varer må ut, og kunder må godgjerast …

Ha ein fabelaktig tirsdag, Folkens … Om man så ska gjør mye, eller ingenting …

Rett og slett … 😀😀👍👍

Det va som tatt ut av skrekkscenene te verdens verste skrekkfilm, når eg satt i sofaen igår itte jobb. Eg har som sagt tidligare hatt ett snev av “manflu”, siste del av forrige uka, og forsåvidt i helgå.

Men, har kommen sånn nåkenlunde te hektene igjen, itte nåken grusomme dagar.

Så, når eg kom heim fra jobb igår, og hadde parkert i sofaen itte middag, kaffien stod på sofakanten og ein sjelden stillhet hadde lagt seg øve heimen.

Då sprakk idyllen tvert, når Kånå heiv seg inn i ett hosteanfall av sjeldent kaliber, med påfølgande kommentar.

– Jøje meg, eg trur jaggu meg eg begynne å bli slakke eg.. Før ett etterskjelv av hosteriå laga dønningar i sofaen.

Om eg skvatt te av hosteanfallet, så frøys blodet te is av Kånå sin kommentar. Ein uhyggelig følelse bredte seg i kroppen og nakkahårå stod te værs, som om et spøkelse nettopp hadde strøket tett forbi …

Eg minnast sist gang Kånå gjekk på ein smell og lå strekk ut i nærmast ei veka.

Eller den gangen hu blei gjort radioaktiv av behandlingen for stoffskifte sjukdommen sin, og ikkje kunne vær nær Flokken, på nesten ei uka.

Og det va ikkje glade tankar befengt med dunsten av frodige blomsterenger, som dukka opp fra glemselens slør langt bak i hjernebarken.

Snarare tvert imot vil eg heller sei, der eg sprinta rundt i heimen i ett fånyttes forsøk på å holda kontroll på sakene, forsåvidt i begge tilfellene. Men, uansett kor stor innsats eg la inn for å holda oversikten, va det heller det motsatta som skjedde, der ting begynte å skli ut av kontroll …

Det e nok fleire ting som kan virka skummelt, for Fatter’n i ein massebarnsfamilie. Men, ingenting e meir skremmande enn ei skrantande Kånå med symptomer på sjukdom, som gjerna vil setta hu ut av spill …

Ihvertfall ikkje for ein Fatter’n med kronisk forbedringspotensiale, og som har ei Kånå som sveve rundt i heimen, som ei geskjeftig budeia.

– Uff nei, eg føle meg rett og slett ikkje i form eg, altså.. Seie Kånå forsyne meg ein gang te.

Og eg sprette opp fra sofaen, med ett bykst, hverken eg eller Kånå forventa.

– Tjera vena meg, ska eg finna nåken medisiner te deg, trenge du nåke varmt å drikka eller ska eg kjøra på apoteket å kjøpa nåke ?? …

Intensiteten og at det nesten høyres ut som eg va på randen te hysteri, skremte meg nesten meir, enn det sikkert gjorde Kånå. Hu bare kikka på meg og sa ingenting …

Ein stillhet som forsåvidt va høgst effektiv.

Eg høyrte sjøl den skingrande klangen av det e eg nettopp sa, nesten som ett ekko i fjellheimen, der den tok turen innom alle stueveggane …

‘Eg tenkte med meg sjøl, at nå har eg gjerna overspilt så te de grader, uten å egentlig gjør det med vilje.

Det e jo i sånne tilfeller ein mann ska fremstå rolig, avbalansert og gjerna ansvarsbevisst. Og heilt klart ikkje som ein hysterisk fjott med skingrande stemme, og ein ansiktsfarge som renne av som billig sminka, kun fordi Kånå muligens ikkje e i form.

Men, ikkje alle “menn” har ein Flokk sånn som våras, med medlemmer så utspekulerte, fulle av fandenskap og kreativt på topp sånn med tanke på rampestreker.

Ikkje alle “menn” har blitt utskjemt så te de grader, av ei ilter, småsint men altfor snill Kåna, som eg har …

Jøje meg, den siste innrømmelsen der, den utløyste nesten ein følelse av lettelse. Eg har vel gjerna ikkje alltid et lika godt grep på det som skjer rundt meg, men at Kånå gjerna skjemme meg litt ut, det har eg vel forsåvidt oppdaga …

Eg va vel på ein måte heldige igår, for mot all formodning så kvikna Kånå såpass te, at hu ihvertfall ikkje blei verre.

Katastrofealarmen gjekk ikkje av denna gangen, eller ihvertfall ikkje igår. Men idag, når eg forsåvidt satt å skreiv på detta innlegget her, så fant Kånå seg litt ost å kjeks som hu sko kosa seg med.

Hu har rett og slett blitt hekta på detta her, ost og kjeks, itte hu fikk det servert hos naboen, her for nåken veker siden. Men, hu klaga seg litt øve osten idag, den svarte visst ikkje heilt te forventningane, klaga hu seg.

Før hu bredde teppet øve seg, nåke småskuffa øve osten, og satte augene i boksen på veggen …

Eg småflirte litt for meg sjøl, øve denna nåke lett snurtna Kånå, som mildt irritert lå der under tepppet. Heldigvis va hu sur på osten og ikkje meg …

Derfor ana eg fred og ingen fare, der eg satt å skreiv i ein liten time eller to. Så … Uten forvarsel av nåke slag, ja då brumma det lett under teppet te Kånå.

Eg kikka på Kånå, som kikka tebake med ett stramt flir, som igjen la presedens for at her kunne eg bare holda kjeft. Eg har vel mine synder akkurat på detta feltet, og såpassa lenge har me vel vært sammen eg og Kånå, at ein fjert i ny og ne.

Det sette som regel ikkje kjærligheten på prøve lenger … Men alikavel, så høyre det vel te sjeldenhetane, at Kånå gjerna slippe ein brakfis, i nærheten av meg.

Eg kan forsåvidt ikkje huska at hu har gjort det nåken gang, når eg tenke meg om. Men snikande sidevindar, dei e hu god på..

For … Det va nettopp det hu gjorde lika ittepå … Slapp ein brakfis, samtidig som hu reisa seg opp i sittande stilling, treiv teppe te sides og slapp laus ein snek her i stuå.

Ein snek som sikkert kunne svimeslått ein flokk fullvoksne Bison oksar, på kun kort tid …

Eg gjekk ihvertfall rett i bakken, som om nåken hadde kasta tåregass lukst inn i stugo.

Herreeeguuuud … Snakka deg om at eg gikk på ein smell her for ei god stund siå, når eg ein 17 mai kveld, ikkje klarte å holda ventilen tett meir. Og ei mitraljøse med småfjertar, holdt på å ta knekken på ei sovande Kåna.

Men, den sneken som limte seg på luftå i stuå, den kan nesten ikkje beskrivast, og eg håpa virkelig ingen andre blir utsatt for den.

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare …

Hadde eg kunne samla sneken opp i beholdere, så kunne eg sikkert solgt den på svartebørsen for kjemisk krigføring, som sterkt lammende gass …

Eldstemann, som va over gjennomsnittet interessert i insekter, tidligare i oppveksten, han lærte meg eingang nåke interessant..

Nemlig at nåken insekter som gjerna innsåg at man ikkje kom seg klar, dei rulla seg rundt på rygg, drog beinå te seg og spilte død …

Og akkurat ikveld, så følte eg regelrett litt på den trangen der, eller muligens mye …

Kånå sin evne te å lata som ingenting, den har alltid imponert meg … Hu reiste seg bare opp, kikka djervt på meg før hu spankulerte som ei alvedronning i Måneskinnet, mot kjøkkenet … Før hu sa..

– Der fikk du igjen.. For den kvelden på 17 mai, for ei god stund siå, når du nesten forgifta meg ... Før hu flira djevelsk te meg.. Ett regelrett Jack Nicholson flir..

Jauda.. Sånn går nå dagan … Uten så mye som et snev av blomster eng dunst … I dobbelt forstand …

Det sprang ei mildt sagt voksen rotta øve vegen, når eg passerte Spar butikken idag morgens, på vei te jobb.

Og då kom eg på ei anna anna historia, fra tiden med Lars og Linjegods, midt på nittitallet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min port nede på Linjegods terminalen ved Flotmyr, den gangen, den va på sørsiden og nærmest kontoravdelingen.

Og Flotmyr område va ikkje akkurat et rottefritt område, for å sei det mildt …

Heile plassen va jo bygd opp på eit gammalt søppeldeponi.

Men, det va utplassert rottefeller rundtomkring heila bygget, så me va på ein måte ikkje så voldsomt plaga med krapylene. Foruten den gangen når ein palle med poteter velta ut av et skap ei natt, under lossing.

Og rottene fikk et gratis etegilde av sjeldent kaliber. Jøje meg …

Eg minnast eg kom kjørande nåke søvndrukken på jobb, og plutselig føltes det som om eg kjørte over ei velvoksen ferist, der eg passerte potetbelte som hadde lagt seg, utover plassen …

Kanskje tok eg knekken på et par rotter også, eg vett ikkje … Men, det e for så vidt ei anna historie …

Den gangen eg kom i hug, det va ein morgen eg skulle lasta med meg ei eska som hadde ligget nåken dager, før den endelig va avtalt utkjørt.

Slike esker, dei plasserte eg alltid på ein palle lika ved porten min, eller rett innenfor for å væra heilt presis ….

Den pallen, det va ein mildt sagt utrangert palle som heilt klart hadde sett sine beste dager. Kanskje hadde den opplevd ei rundreisa gjennom heila Europa, før den fikk sitt siste hvilested, akkurat der i min port. Det e ikkje godt å vita …

Lukst i søppelcontaineren røyk den i hvert fall, etter episoden eg tenke på …

For den va jo full av hull, der den lå og sikkert hadde ligget, mange år før eg begynte der …

Linjegods terminalen va ein terminal med dunkel belysning, men når sola stod opp, skinte solstrålene lukst ned på denna berømte pallen.

Det va i et sånt øyeblikk eg bøyde meg ned for å plukka opp den esken, som endelig skulle kjørast ut.

Kaffetåren fra morgenmøtet va nettopp fortært, men hadde mest sannsynlig ikkje heilt slått inn ennå, så det va fortsatt ein litt småtrøtt undertegna, som tok tak i eskå å drog te …

Men, eskå satt litt fast på ein måte, eller det va nett som om nåken holdt den litt igjen …

Så eg tok litt ekstra i for å få den laus …

Plutselig … Så løsna eskå, men bunnen hadde tydeligvis fått seg ein kilevink, så det dryssa slike isopor kuler ut av den og ned på pallen, å la seg i ein liten haug …

Ein haug som på merksnodig vis bevegde på seg.

Å før eg fikk omrymt meg, titta et kollosalt rottetryne meg lukst i augene, med et olmt blikk Kånå definitivt hadde misunt den …

Eg hadde jo mest sannsynlig nettopp røska frokosten ut av rotteklørnå …

Eg skreik … Rottå åpna kjeften og skreik … I hvert fall så trur eg den skreik …

To par sylskarpe hoggtenner lyste imot meg i gjenskinnet fra solå, og eg spratt sikkert to meter opp og bakover, i full forferdelse …

Før utysket tok rennafart, spratt opp fra hullet i pallen, spant et lite øyeblikk i isoporkulene, før den pilte ut av porten …

Svær som et fjell …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Eg trur ikkje eg har blitt skremt så te de grader som den gangen, hverken før eller ittepå

Eg stod nåken sekund å samla sammen litt mot, før eg tok tak i den forbaska pallen, og drog den lukst ut på rampen, der eg kasta den sporenstreks rett i søppelcontaineren …

Å erstatta den med ein ny og litt finare palle, uten hull … Tjera vena meg …

Så … Ha ein flott og rottefri mandag, Folkens …

Over og ut fra meg … 🙈🙈🤣🤣👍

Eg jobba ved siden av ein aldeles herlige kar i mange år, heilt tebake i starten av min lastebil sjåfør karriere … Den gangen når eg nettopp hadde dimma fra millitæret i nittifem eller nittiseks, eg huska ikkje heilt …

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han va litt opp i årene, kjørte ein liten pick-up Transit med kapell, men uten lift og va stort sett i godt humør …

Det tok ikkje lang tid den gangen, før me hadde utvikla et slags vennskap på tvers av aldersgrenser og hadde et godt arbeidsforhold sammen.

Skjønt, det va me nesten nødt te å ha, siden me begge kjørte ut varer nede i Haugesund sentrum …

Han kjørte ut småpakker i gågaten, Strandgatå og ellers litt akkurat der det passa ham.

Eg måtte ta resten …

Lars hadde sitt lille jernbanespor som han fulgte slavisk, og sjelden kjørte ut av …

Ein trivelig fyr som man nærmast kunne stilla klokkå itte.

For kvar dag når uret tippa åtta på slaget, så smalt det så det runga gjennom Linjegods terminalen på Flotmyr.

Då hadde Lars rygga inntil rampen.

Eg trur ikkje eg lyge om eg seie at han og Transitten flytta bygget minst ein halvmeter mot nord, i løpet av alle dei årene han kjørte der …

Kaboom …

– Der kom han Lars, ja … Sa me alltid, me som gjerna hadde oss ein liten kaffitår inne i pausebrakkå midt inne i bygget, men allikevel skvatt te i stolen kvar morgen presis klokkå åtta  …

Han Lars hadde tupe, nåke som eg ettertrykkelig fikk fortalt av Lars sjøl eingang, i det som på ein måte e hoved storyen i denna lille epistelen.

Nåke eg egentlig både hadde forstått og observert for lengst, uten at Lars for så vidt hadde trengt å sei nåke …

Man trenge ikkje alltids forklara det åpenbara …

Lars hadde fortsatt hår på sidene, og når det hadde hatt gode groforhold ei stund, stod det rett ut under tupe’en nett som langt krøllete jentehår som tøt ut fra ei trang badehetta …

Men, ein fredag når eg kom litt for seint på jobb og Lars allerede hadde flytta terminalen sine respektive millimeter, og va godt i gang med lasting av bilen.

Så kauka han Lars ut litt godmodig, detta sitatet fra overskriften …

– Har du pissa i sengå, Frode ? … 

Eg … Eg varta jo litt satt ut, men sa som sant va at eg rett og slett bare hadde forsovet meg litt, før me begge satte igang med jobben vår igjen.

Eg måtte til og med ta litt varer for Lars denna fredagen, for han hadde visst ein time hos frisøren, tidlig på ittemiddagen …

Den påfølgende mandagen, så kom det ikkje nåke smell i rampen klokkå åtta …

Det hadde eg faktisk aldri opplevd før, det at han Lars kom så seint på jobb, og blei nesten litt engstelig.

Men plutselig, og lika over klokkå ni så smalt det ettertrykkelig ute på rampen, og eg skvatt te værs på sedvanlig vis, der eg stod lika innenfor porten i ein haug med varer å sorterte …

– Har du pissa i sengå, Lars ? …

Datt det ut av meg når Lars kom ruslande inn på terminalen, liksom for å ta igjen for fredagen når eg kom for seint og fikk den samme kommentaren, fra Lars …

Lars kikka på meg med et smått irritert blikk å svara med sin nåke lett nasale stemme …

– Nei Frode, eg har vært hos frisøren eg … 

– Jammen frisøren, va ikkje du der på fredag da ?

Spurte sjølsagt eg, vel vitande om at den dagen hadde blitt litt lang, fordi eg måtte ta varer for Lars …

– Jo, eg va det. Men, eg vett ikkje om du har sett det Frode, men eg har faktisk sånn tupe, eg … 

Svara Lars, og allerede her måtte eg begynna å svelga svære kameler med latterkuler, som kom boblande opp fra mage regionen …

Sjølsagt hadde eg jo for så vidt sett det …

Men, slikt går man jo gjerna ikkje å snakka høgt om, sjøl om man for så vidt har observert det … Litt folkaskikk har eg jo fått fra barndommen …

– Men på fredag … Fortsatte Lars.

Så va det ikkje hu faste frisørdamå mi som fiksa meg på håret, og ordna med tupe’en. Men ei nye ei …

Og når eg då stod opp på lørdag, laga meg ein kaffi å satte meg ned for å lesa aviså.

Så begynte det plutselig å renna masse lim fra under tupe’en min, og nedover pannen te øyenbrynå mine, vett du …

Herreguuud, altså … Hu der nya hadde brukt aaaalt for mye lim … 

Fortsatte Lars, med sin nesten litt barnslige nasale stemme, slik at herreguud, nesten ble som Mini’en sitt herreduuud …

Eg … Eg sleit nå ekstremt kraftig med å skjula både knekk i knærnå, latterkramper og alt som komme med det å høyra nåke man syntes va ur-komisk.

Men som man kanskje absolutt ikkje burde visa, øvefor nåken som stod i fullt alvor å fortalte …

Man ler liksom ikkje høgt av andre sine skavanker, på ein måte, slik e nå i hvert fall eg oppdratt …

– Uffda Lars, men jøje meg. Nå må eg visst på do eg … 

Hiksta eg frem, før eg løp strake vegen te toalettet, kor eg satte meg på dasslokket å slapp latteren fritt laus …

Han Gunvar kom ruslande forbi og kikka inn den åpna dass dørå, kor eg satt å forsøkte å le meg ferdig, meir eller mindre uten hell …

Gunvar ble hikstande informert om årsaken te detta høgst ufrivilliga latterkrampe anfallet. Og endte raskt opp i ett heidundrande anfall han også …

Hjølpe meg … Han Lars va ein herlige kar, eit menneske man liksom ikkje kunne anna enn lika …

Selv om han muligens va nåke meir morosam, enn han gjerna sjøl visste om, te tider  …

Så detta får bli ein liten historie, fra min spede start som yrkessjåfør … Det finnes faktisk mange andre små historier der i fra, så kanskje det kunne blitt ei litå ukentlig spalte fremover …

Diverse humoristiske tebakeblikk, på ting eg har opplevd, i mine tjue år på vegen …

Me får se …

Uansett … Goe søndags kvelden, Folkens …

Eg sitte i stugo sammen med Mini’en. Det har blitt søndag. Me ska på fossil jakt idag. Det har vært ein plan siden fredag.

Planen va egentlig også å skriva et innlegg te igår. Men, så e det detta med å ha planer då, i et hus med andre som også legge planer. For då får man gjerna planer som krysse spor, ein eller anna plass, etter hvert som dagen skrider frem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det va det som skjedde igår. Opp til fleire ganger …

Derfor e det herlig med disse helge morgenene, for det e sjelden at mine morgen planer krasje med den andre i heimen, sin trang te å legge planer.

Den andre e sjølsagt Kånå, og hennas plan om morgenen i helgen, det e stort sett å få skjønnhetssøvnen sin. Den planen pleie eg sjelden å kverulera om. Eg synast det e heilt kurant å stå opp i helgå eg.

Det å nappa med seg Mini’en før me luska opp trappå, finna frem ein kaffekopp, setta på barne-tv, kanskje smøra ein brødblings eller to. Somme ganger, så tar me den heilt ut istede for å vær frokost politisk korrekt, å finne oss kvar vår skål med overskytande chips, fra kvelden før.

Også sitte me sammen i sofaen, eg og Mini’en, å føle oss skikkelig uskikkelige.

Ein gang, så stekte me oss ein Grandiosa te frokost. Men, då blei det sjau. Nesten ein perfekt storm …

For, den planen krasja for så vidt med høvdingen i heimen sin plan, med tanke på lettvint middag, seinare den dagen. Jøje meg …

Det finnes faktisk søndagsåpne dagligvare butikker nå til dags, argumenterte eg for, når Kånå talte te tre med armane i et solid hoftefeste, foten gikk lukst i gulvet og to pizza spisande frokost slabbedasker fikk det strenga blikket …

Men, tebake te igår. Kor eg hadde ein plan om å få ut litt meir komplett uviktig lesestoff, fra familien Vandrende Kaos sitt dagligliv. Eller kvardagen vår.

Eg hadde og ein plan om å se fotbalkamp klokkå to igår. Merseyside derby i Liverpool …

Det va egentlig den første planen som gikk lukst te helsikke. For Han i Midten skulle spilla basketball kamp. Også klokkå to. Kånå skulle baka boller, vaska hus, rydda på loftet, legga sammen klær, vaska klær, støvsuga, etc etc …

Det va ikkje vanskelig å bedømma ka slags plan som va overordna alle andre planer, som kanskje og meget forsiktig ble lagt frem, av andre enn Kånå …

Det blei allikavel kjekt på basketball kamp. For all del. Det e jo kjekt å følge de små sine krumspring på diverse fritidsaktiviteter. Og Han i Midten hadde jaggu meg blitt flink i basket. Skjønt, bestemme den guten seg for å bli flink i nåke, så blir han det.

Det e sikkert derfor me til stadighet har ein diskusjon gåande, eg og han, om koffår han ikkje kan bestemma seg for å bli god i skolearbeid …

For han kan visst han vil. Det vett me begge to …

Men, så kom Fatter’n i hug si egen vurderingsbok, fra barneskolen. Kor Frøken som regel skreiv  ” Frode jobber godt, men kan så meget mer, om han bare vil “

Jaja … Eplet faller gjerna ikkje langt fra stammen, osv osv … Alt det der liksom …

Eg fikk jo sett nesten heile andre omgang, av Merseyside derby’et, så litt av den planen gikk ikkje heilt i vasken. Men, Mini’en sin plan om å gå te skolen for å leita itte fossiler som lærerinnå hadde gravd ned, den gjorde det … Gikk i vasken …

For Kånå hadde ein plan om at me skulle til Svigerfar i bursdagselskap. Han fylte år i går.

At eg då gikk på dass, lika før me visstnok skulle gå. Det va ikkje innafor, i henhold te Kånå sin plan.

Eg høyre ennå ekkoet fra hennas iltre stemme nede i gangen igår, når eg gikk ned for å slippa ut overskytande kaffe, idag. Ikkje minst Mini’en sin såre og triste gråt, når han fortsatt ikkje hadde fått gravd etter fossiler på skolen, slik Fatter’n hadde lova. På fredags kvelden …

Litlajentå skulle forresten på fotballcup, seint på lørdags ittemiddagen, så hu hadde blitt henta av treneren.

Eg hadde ein plan om at Kånå kunne ta seg av det å kikka på Litlajentå sine kamper, siden eg hadde vært på basketkamp. Slik at eg kunne kosa meg med kaffi hos Svigerfar.

Men, eg hadde ein sterk mistanke te at Kånå ville kjøre trumfkortet sitt, også.

Et slikt trumkort utført i plenum. Slik som når me satt i selskap hos Svigerfar igår, og Kånå liksom silkemykt legge ut foran alle i selskapet, om ikkje eg snart kunne gå ned å se på kampene te Litlajentå.

Eg visste det ville komma, selv om Kånå på ein måte hadde nevnt tidligare på dagen, at ein av oss måtte gå fra selskapet å se på jentå, og insinuerte at det skulle vær hu. Men, sjølsagt allerede hadde bestemt at det skulle vær meg …

I slike situasjoner, så e det ekstremt viktig selv om man på forhånd vett ka som ska skje, at man ikkje gir seg heilt uten kamp. Med tanke på å henta ein slags “gevinst” inn seinare.

At man liksom vise ein passe porsjon med misnøye, øvefor oppgåvå man nettopp har blitt gitt, selv om man visste den ville komma …

Slik at Kånå på et underbevisst nivå, får ein merksnodig trang te å gjerna gjør opp for den oppgåvå, Fatter’n nettopp nåke misfornøyd har akseptert …

Ein slags utspekulert omvendt psykologi metode, mellom to kjempende foreldre, om å ha et slags overtak i heimen. På sett og vis …

Nåken trur de vant, andre har tilsynelatende tapt, men faktumet i saken e gjerna at ligningen alikevel gikk i null … På et uforklarlig vis …

Litlajentå sitt lag vant ein og tapte to kamper igår, Han i Midten sitt basketball lag gikk på et hederlig tap og Merseyside derbyet endte uavgjort.

Og, om eg ska oppsummera ein lørdag med diverse planer som kryssa sine spor, i hytt og pine, omtrent te lørdagen tippa over te søndag …

Så vil eg vel finna det meget feil å sei, te slutt og itte mange diverse krumspring fra forskjellige parter gjennom heile dagen, at gårsdagens umiskjennelige ligning ikkje gikk ut i null … På ein måte …

Uansett … Nå står ein ny dag foran oss, med i hvert fall ein plan som e nødt te å utførast … Nemlig fossil graving på skolen med Mini’en …

Det trur eg har høyrt omtrent førtiåtta ganger, allerede.

At det ikkje blei utført igår, liksom. Og at idag, ja då ska me jaggu meg gjør det. Punktum … Jøje meg, altså … Han har nåken egenskaper fra si kjære mor, han der Mini’en og, sjøl om han gjerna e som snytt ut av meg …

Bestemt og standhaftig … Det kan nok passa den guten godt, vil eg tru …

Ha ein fantastisk søndag, Folkens … Med eller uten planer …

Det har blitt lørdags morgen, ein nydelig kopp kaffe har blitt drukket opp og eg og Mini’en stod opp sammen tidligare idag. Når sant ska seiast, så va eg liksom inne i ein god blogg periode litt ut på sensumaren, som plutselig endte med et realt svalestup, eller magaplask lukst ned i sanden. Som baby elefanten ovanføre …

Hovudet blei godt begravd ned i markå, og alt blei te ein fortsettelse som aldri kom …

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fleire innlegg har for så vidt blitt påbegynt i denna perioden, men ingen nådde det berømte punktet kor undertegna trykka publiser. Koffår det har blitt slik, det e det vel ingen andre enn meg sjøl som kan svara på, men har falt ned på avgjørelsen om at det trenge eg ikkje gjør …

Livet tok over, jobb har krevd sitt og då e det lett å prioritere det som e viktigest.

Eg kunne jo vært ærlig og lagt ut om alt som skjer her i heimen, slik andre bloggere eller kanskje slikt spesielt ein toppblogger gjerna gjør, å påberope seg ærlighet for å rettferdiggjør alt som blir skrevet. Men, eg har aldri brukt ærlighet som ein faktor for mine skriverier …

Faktisk, så ville det vært ein såpassa stor selvmotsigelse, med tanke på “krydder” dosene som mine tekster gjerna e gjennomsylta med. At et slikt argument eller motto, mest sannsynlig ville falt på stengrunn.

Sjølsagt e ikkje alt eg skrive heilt sant. Kånå e ikkje ein skremselsfull drage som krype opp fra mørkets dype avgrunn, før hu gjerna maltraktere ein Fatter’n som muligens har gått på ein smell. Ein Fatter’n med et sterkt kronisk forbedrings potensiale …

Ikkje hver gang, i hvert fall …

Marty Halvorsen gjør et stort nummer om det at hu e sykt normal. Det e faktisk virkelig sykt det. For kor legger man listå øve kor normal man e ? Eg e definitivt ikkje normal. Som familie e me om mulig så langt fra normalt, som det nok går an å komma.

Men, i kim sine øyner ska man se slikt, når man påberope seg et slags motto. Sitt eget synspunkt ? Blodfansen sitt synspunkt ? Kritikerne man har fått ?

Det e jaggu meg ingen lett øvelse, det å etterleva det mottoet man gjerna påberope seg sjøl. Eller tar etter sine følgere. Eller bruke for det som det e verdt, på sarkastisk vis fra sine kritikere …

Derfor har eg valgt mange beskrivelser på min blogg, for å liksom heil gardera meg mot etterleve et motto, som eg strengt talt gjerna ikkje kan … Man kan ikkje alltids vær ærlig … Somme ganger e det faktisk meir riktig å ikkje vær ærlig, når man gjerna skrive om slike nære ting, som familielivet …

Normal, det komme nok hverken eg eller vår familie aldri nåken gang te å bli. I hvert fall om man setter opp ein mal, bestemmer at detta e innafor normalen, eller til og med sykt normalt, å definere alt anna som unormalt …

Normal !?! … Eg lika ikkje det ordet. Man e som man e, også får det vær opp te andre å godta og respektera det mennesket man selv har blitt formet til, og omvendt …

Ka som e normalt finnes det ingen fasit på, for det kan vær heilt forskjellig med tanke på forutsetninger og omgivelser man kommer i fra …

Det som står øverst på min blogg header, det komme faktisk fra ein lesar. Fra sjølutnevnt men ydmyk instagramguru Kristin Samskott, når hu anmeldte bloggen min på fjesbokå.

Så sånt sett, har faktisk eg og på sett og vis blitt påvirka av ein av mine leserar, når eg valgte et slags motto, eller beskrivelse av bloggen min. Slik som gjerna andre også har blitt …

Men, eg syntes det va viktig å ikkje bare velge eit motto, eller eit utsagn, for å beskriva ka mine skriverier handla om.

Slik at man ikkje blei bondefanga av sitt eget motto, og gjerna ende opp med å forsøka å gi sine leserar akkurat det man tror de vil ha. Somme ganger e mine innlegg ellevilt heseblesende og morosamme. Andre ganger ektefølte og tankevekkende …

Som oftast forfriskande hverdagslig, varmt og gjenkjennende. Av og til vondt-i-magen gøy, helsprøtt og lattervekkende …

Men … Somme ganger så blir det plutselig bare stillhet … Slik det til tider har vært nå … Og som ikkje blir videre forklart.

Det får rett og slett vær elefanten i rommet (eller på strandå) som bare eg ser … Enkelt og greit …

Men, eg likar virkelig denna bloggen min, og det å skriva om saker og ting som skjer rundt meg … Og savne faktisk den sikkert lika mye som dåkke leserar forhåpentligvis gjør, når den falle litt til jorden og blir borte ein periode …

Av og til e ein elefant tyngre enn man skulle trodd, mens andre ganger lika lett som ein ballong fylt med helium …

Denna gangen trur eg den va fylt med bly …

Me har fire barn sammen eg og Kånå, og stort sett så har me vært ganske strenge på aldersgrenser, med noen få slepphendte unntak. Med disse tidene våre barn vokse opp i, e det jaggu meg ikkje lett å holda kontrollen på slikt. Om det e sosiale medier, filmer, spill, musikk etc. etc. …

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Filmen i bildet ovanføre f.eks, den har ni års aldersgrense. Men, om du sette deg ned å ser den filmen, trur eg neppe du lar niåringen din se den, etterpå …

For all del, den har et underliggende godt budskap, men virkemidler og sjølve humoren i filmen. Den ligger langt over det ein niåring vil ha forståelse for. Det kan eg nærmast garantera deg.

I mine auger burde den hatt femten års aldergrense, både pga språkbruk, visuell bildebruk og diverse “hjelpemidler” som barn ikkje bør eksponeres for, allerede i ni års alderen …

Når noen som liksom skal ha kompetanse på slikt, setter ni år på en slik film, skjønner eg egentlig ingenting. Og gjør definitivt jobben med grensesetting for oss foreldre vanskelig …

Man skal ikkje stole på aldersgrenser, selv om noen har godkjent slikt for ni åringer. Spill på alle konsoller e lika vanskelig, om enn ikkje verre å følge med på …

For et spill kan man liksom ikkje sjekka gjennom før barna får lov, på samme måte som man gjerna kan med ein film. Spesielt ikkje om man har null peiling på hverken Pc-spill, konsoll eller I-pad …

Alle har det jo, e eit argument som kidsa ofte bruke, og som ofta går rett hjem, hos oss foreldre …

Til og med hos oss … Jepp, me har og gått på smellen med å tillate saker og ting som “alle” hadde, som me egentlig tenkte å si nei til, for så å finne ut at me hadde blitt rundlurt …

Men … Og her kommer eg til ein ting som mange foreldre bør ta til seg, for når me som foreldre har oppdaga eller blitt gjort oppmerksom på slike ting. Så har me tatt affære med saken, gjort oss upopulære hos våre egne barn, og slettet det som ikkje var passende.

Mange seie det e så vanskelig å ta vekk nåke, som man allerede har tillatt …

Det e faktisk tull og vas …

Man synes ikkje det e vanskelig å ta bort det som ikkje e passende for barnet, men man synes det e vanskelig å gjør seg sjøl upopulær for barnet.

Men … Man ska ikkje vær barnets bestekompis heila tidå, underveis i oppveksten, for somme ganger e man nødt te å gjør ekstremt upopulære valg. Valg som barnet vil kategorisere deg som verdens verste foreldre for at du tar …

Lasse Kjus sa det ekstremt godt på tv her ein dag. – Ingen skal mislike barna mine, fordi jeg ikke har vært streng nok … 

Altså, det e bedre barna hans mislike han som far for å gjerna vær for streng, enn at andre mennesker oppfatte hans barn som ufordragelige, fordi grensesetting har vært fraværende.

For all del, alt må jo vær innen den sunne fornuftens grenser, men å si at det e vanskelig å ta bort noe som barna gjerne misbruker, det e å fraskrive seg rollen som en god forelder, i mine auger …

Det finnes aldersgrenser fordi de skal overholdes, både på spill, filmer og sosiale medier. Filmer og spill bør vi foreldre snakke sammen, om ka me synest e greit for våre barn og respektere den andres valg.

Start foreldregrupper på Facebook og snakk sammen. Bli enige på felles foreldremøter om når barna kan få smart telefoner.

Snakk om at alle vil overholde aldersgrenser på sosiale medier, når slikt banker på døra, slik at barna ikkje kan bruke argumentet om at alle har det … Fordi dere foreldre allerede har snakka sammen om saken, og kanskje vet bedre …

Det e ikkje flaut, dumt eller lignende i det å ha gjort nåke feil, me har gjort de me og.

Det som e flaut, det e om du som forelder ikkje makte å gjør nåke med saken, og lar barnet få beholde nåke som det ikkje bør ha tilgang til …

Men … Ein ting som e ekstremt vanskelig å holda kontroll på, og som gjerna e lika mye med på å skapa dårlige holdninger, på lik linja som spill og filmer. Det e musikken våre egne barn høyre på …

Eg fikk regelrett sjokk her ein dag, når eg midt på ein lørdags formiddag sitte å høyre på P3, og de plutselig spille ein sang av Cardi B …

Gudhjølpe meg, altså … Kossen i alle dager ska me foreldre følge med på slikt, når me ikkje kan styra ka de spille på radioen, liksom … Og på toppen av det heila, så hylle programlederne både sang og sangerinne, for ein super låt …

Eg trur sangen heter WAP – med Cardi B … Og har liksom et slags refreng man ikkje vil at sine små håpefulle, ska gå rundt å nynna på …

Eg vett ikkje, men slikt blei i mine auger styrt på ein litt bedre måte, for ein del år siden … Kor slik musikk gjerna ble spilt litt sent på kvelden …

Eg minnast jo ennå ein episode fra min barndom, når me skulle på leirskule te Kinsarvik, og Samantha Fox sin Touch me hadde blitt redigert inn på ein mix-tape. Som bussjåføren velvillig hadde satt i spilleren …

Det va ikkje den første sangen som kom, men når den kom så smalt det. Ei litt kristelig lærerinne spratt opp fra setet sitt som ein rakett, spurta frem til spilleren i beste Usain Bolt stil og nappa lynraskt kassetten ut …

Snudde seg så mot alle i bussen, med ei ubermorsk grimase om andletet, før kassetten røyk lukst ut vinduet … Nå te dags, så hadde vel knapt nåken reagert, om denna Cardi B låten hadde kommen på radioen, underveis på ein lignande tur …

Man kan ikkje som foreldre styre alt av ka barna våre holder på med, og akkurat med musikk blir det muligens nåke vanskelig. Kanskje vil den beste medisinen i slike tilfeller, faktisk bare vær å digga musikken de lika, og me mislike.

For då e vegen for barna kort til å miste interessen, fordi foreldrene faktisk like musikken … Skjønt, Cardi B sangen, den e nok et unntak …

Eg har jaggu meg nesten ikkje høyrt verre …

Nei … Snakk med kvarandre som foreldre, sett grenser og hold de, bli enige med kvarandre om når ting skal tillates. Og vær ikkje redd for å gjør feil … Alle gjør det … Det e om man ordne opp det man har gjort feil, som definere om man lykkes som forelder …

Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon … Mellom oss foreldre og mellom barn og forelder …

Det e nok det viktigaste middelet me har, for å skape mennesker med gode holdninger, av barna med ska fostre opp …

Det trur i hvert fall eg …

Det hadde seg sånn i mine litt yngre dager, mens eg suste rundt på jobb å leverte varer, å høyrte på radioen. At eg raskt kunne kjøra lukst forbi ein kunde fordi eg satt i min egen lille verden, og heller fulgte med på ka som blei sagt på radioen …

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Somme ganger, når eg til og med hadde klart å stoppa på rett plass, blei eg gjerna allikevel sittande i bilen ei litå stund te.

Eg måtte bare få med meg ka som skjedde eller blei sagt, av dei som babla i vei på radioen, før eg hoppa ut for å levera varene …

Are og Odin va et av programmene som ofta kunne dra frem detta fenomenet. Karate et anna. Før Kristian Valen i ei samsending med Radio Haugaland tok øve ut over ettermiddagen, også hadde eg det gåande …

Det va mange gode radioprogram, den gangen, som lett distraherte ein småstressa distribusjons sjåfør. Som ikkje fikk det mindre stresse, etter å enten å ha kjørt forbi, eller satt i lastebilhyttå utenfor varemottaket litt lengre, for å ikkje gå glipp av nåke …

De siste årene, så har eg liksom ikkje hatt nåken favorittprogram på radioen, som har lurt frem denna lett irriterende evnen, te å forsvinna langt inn i ein anna verden. Slik at kunder ble forbikjørt og undertegna måtte snu lastebilen, for å komma inn i rutå og rett rekkefølge igjen.

Men, idag skjedde det igjen … Og av alle ting så har eg havna ned på et program på P1, som e skrekkelig interessant å høyra på.

Nærmare bestemt Landsmøtet, og først og fremst Rune Nilson. Ein liten funfact om Rune Nilson forresten, det e at i sommer når me va på bobiltur, så trykka han liker på innlegget om parkeringen med bobil, midt i Flekkefjord …

Altså, nå kan det godt vær det har vært andre kjendiser som kanskje har likt et av innleggene mine, opp gjennom årene. Uten at eg har fått det med meg. Men, Rune Nilson liksom !!?? …

Det fikk eg jaggu meg med meg … Han e rett og slett bare rå på radio, han der Rune Nilson ! ! !

Det som førte til at Førre Rør lett ble forbikjørt idag, det va ein fast konkurranse Landsmøtet har, kor man må sei stopp innen et halv minutt. Eller så går “liksom” ei bomba av og Landsmøtet blir sprengt …

Man e liksom ein slags “agent”, som over telefonlinjå må desarmere bomben …

Førre Rør, blinking te høyre og avkjørsel blei glatt glemt, og eg va kommen heilt te Frakkagjerd, når eg kom te meg sjøl igjen å huska kor eg egentlig burde ha vært …

Hjølpe meg, altså … Men, han som va “agent” øve telefonen idag, han klarte faktisk å komma seg velberga gjennom konkurransen idag, og desarmerte bombå, før den gikk av … Eg vett ikkje, men kanskje det va det som gjorde at alt anna blei glemt idag …

Det va i hvert fall første gangen eg har fått med meg, at nåken faktisk klarte oppdraget i tide …

Når eg tenke meg litt om, så kan det godt vær detta her Dab greiene også, som har medført at eg har nedprioritert radiolytting de siste årene. I og med at ganske mange steder eg levere, så ramle signalet ut og stillheten regjere plutselig, inne i lastebilhyttå …

Endelig, når Fm nettet liksom meir eller mindre hadde ok dekning over alt, då slukke man det og sette inn nåke som liksom skulle vær bedre.

Men, som i mine auger faktisk e mange ganger verre, og ikkje har det blitt bedre med tiden heller … Herreguuud … Både sentralt i Haugesund, midt i mellom Frakkagjerd og Aksdal og mange andre steder man absolutt burde hatt dekning, der forsvinne signalet plutselig sporløst …

Skremmande irriterande når man kanskje høyre på nåke interessant …

Det e liksom ingen logikk heller, i kor det e gode eller dårlige signaler, med detta her Dab systemet. Midt på flata markå med for så vidt minimalt med fjell omkring, som inne på Eikeskog i Aksdal, der ramle signalet ut i hytt og pine …

Mens, midt i mellom høge fjell, ein laaaang dal og Himakånå, fra Hindervåg og heilt te Vassendvik, der har eg full dekning heile vegen … Forstå det den som kan …

Men, det som eg egentlig lura mest på, sånn akkurat idag, når eg liksom tenke meg litt om … Fordi eg har begynt å finna P1 ganske så interessant og til og med høyre litt på Nitimen innimellom, siden det komme før Landsmøtet.

Det e på ein måte om eg har blitt voksen nå !? …

Siden eg av ein eller anna merksnodig årsak finne radioprogram på P1, meir kjekt å høyra på enn disse brautende tjueåringene, på P3 … Lokalradioen her i distriktet, den e eg liksom litt lei av sjøl om eg høyre på den og, sånn inni mellom …

Det e rett og slett P1 som e det stora for tiden, av ein eller aen forunderlig årsak …

Kan eg altså og for så vidt mot alle odds, rett og slett ha tredd inn i disse her voksne sine rekker ???

Tjera vena meg …

Etter ein nydelig dag på kontoret på torsdag, så tok livet ein u-sving … Mini skulle på speideren litt ut på ettermiddagen, så eg nevnte for Kånå at kanskje eg og hu kunne gå oss ein liten tur, mens guten va der …

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kånå trudde ikkje sine egne øyrer først, å måtte spør meg om hu hadde høyrt rett … Før hu sjølsagt sa seg villig te å gå tur … Med meg.

Herregud … Me gjør jo nesten aldri slikt meir … Går tur, bare eg og Kånå …

Stort sett, så har me Kleggen (red. Les Mini) klint opp mot leggen te ein av oss …

Før han, så va det Litlajentå … Og før hu hadde me Han i Midten dinglande etter oss … Og sist men for så vidt først, Eldstemann …

Jaja … Me har jo blitt vant med det, og rusla i hvert fall endelig smålykkelige mot barnehagen, der speideren skulle møtest …

Endelig, så skulle me ha ein time friminutt fra småbarnslivet, igjen …

Men, som Kim Larsen så muntert bedrøvelig synge – Livet er langt, men lykken er kort … 

For, me hadde ikkje kommen oss lengre enn lika rundt svingen fra vårt eminente rekkehus, før katastrofen va et faktum og turen gikk lukst i dass …

Lærerinnå te Mini’en hadde testa positivt for Covid-19, Fatter’n hadde vært på foreldremøte og Mini’en gikk jo på skulen … Og nå ringte smitteverns telefonen å kasta både meg og Mini direkte inn i karantene …

Tjera vena meg … Me skulle jo gå tur … !?

Jøje meg, altså … For ein u-sving sånn både bokstavlig talt og metaforisk sett, det blei …

Mini’en som hadde sparka foran oss i full fart måtte hankast inn, både eg og han måtte ned å testest og de på jobb måtte jo informerest …

Telefonen fra smittevernet ble etterfulgt av et par timer med komplett kaos … Før nyheten begynte å synka inn hos oss …

Eg grua meg te å bli testa, for ein vatt pinne langt inn i snyteskaftet, det e absolutt ikkje nåke eg foretrekke. Mini’en va og både spent og litt forskrekka, men tok det nåke bedre enn Fatter’n …

Kånå beroliga meg med at hu hadde høyrt de kun tok prøve i halsen nå …

Men, det gjorde de ikkje …

Eller jo … På Mini gjorde de bare det, for han blei testa først …

Puuh, tenkte eg. Og gapa så høgt eg kunne for legen som tok testen, å pusta letta ut når fjotten drog vattpinnen ut igjen …

Men, gikk på ein kraftig smell når han uten forvarsel trødde pinnen lukst inn i nasaboret etter turen ned i halsen … Giiisp …

Mini’en lo når me kjørte heim over igjen, å sa at augene mine hadde blitt trillrunde når nesen blei penetrert …

Eg trur fanken meg sykesøsterer på teststasjonen flirte litt og, når Fatter’n fikk akutt sjokk av ein nesepenetrerende lege …

Men, den som lo mest, det va Kånå når Mini’en løp opp i stuå for å fortella at pappa jaggu meg hadde blitt testa i nesen, allikavel …

Knekken i knærna, krampelatter og alt det der …

Det e fanken meg merksnodig altså, kossen ein liten telefon samtale, rett og slett kan snu livet ditt opp ned, på bare noen få sekund …

– Hei Frode, e du pappen te Maximilian. Me ønske å testa deg og guten din. Noen har nevnt dere som nærkontakter etter å ha fått Covid 19 smitte … 

Kaboom …

Det gikk for så vidt så godt som det kunne gå, situasjonen tatt i betraktning …

Både eg og Mini’en fikk svar sent fredags kveld, om at testen va negativ …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Aldri før, så har eg vært meir glad for at nåke positivt endte opp som negativt …

Og Mini’en kasta seg om halsen på Kånå og kauka … – Åh, jippi Mamma, nå kan eg endelig gi deg ein klem, igjen … 

Eg, eg satt å venta på samme reaksjon fra Kånå … Men, den kom aldri …

Man skulle jo trudd at livsledsageren man har valgt å dela livet med, ville bli overlykkelig øve at sin kjære mann fortsatt var frisk som ein fisk …

Men, når sant ska seiast, så hadde eg jo aldri vært syk … Sånn egentlig … Så det va gjerna ikkje så stort, allikavel …

Når eg fikk tenkt meg om …

Men, eg fikk på ein måte klemmen min te slutt … Når me hadde fått Flokken te sengs, roen hadde senka seg øve rekkehuset vårt og Kånå hadde fått samla seg …

Då krøyp hu jaggu meg inn i armkroken min der i sofaen, med et smått lykksalig lite sukk …

Det va forsåvidt alt eg trengte …

Den siste lille u-svingen, som brakte livet vårt tebake te normalen igjen …

I den grad vårt liv kan kalles normalt …

Sånn relativt sett …

Og der, med et lite Covid-19 smell … Så va bloggen jaggu meg i gang igjen …

Fantastisk …

Ha ei flott uka, Folkens … 👌👍