Det e jaggu meg ett skremmande press fra egentlig over alt, når det kommer te jul, gaver og forventninger … Eg trur ikkje me, her i Familien Vandrende Kaos, e nåke bedre eller verre enn andre foreldre, på det området.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Men, me gjør ett godt forsøk på å handla fornuftig, tenka langsiktig og kanskje kjøpa nåke småfolket trenger, istedet for å oppfylla ønsker, hinsides all fornuft.

Men, om eg må få lov å sei det sjøl, så va det ein pakke eg åpna på juleaftå, som virkelig varma langt inn i hjarterotå. Og det va ikkje bare gaven i seg sjøl, men ordene som falt fra “produsenten” mens eg pakka den opp, som klorte seg fast langt inne i hjartekamrene …

– Ja, altså … Nå håpa eg faktisk du blir glad, Pappa. For eg stakk meg mange ganger, når eg holdt på å laga den …

Sa Litlajentå, når eg nesten va kommen gjennom jungelen av innpaknings papir, som jentå hadde brukt.

For vår kjære datter hadde produsert ein gave te alle som ein i familien vår, på skolen nå før jul … Og jaggu meg hadde hu virkelig lagt seg i selen, for å levera ett flott produkt, te Fatter’n …

” Som dåkke ser på bildet ovanføre, kan man jo kjapt forstå at nåken fingrar gjerna har fått seg ett stikk, mens denna herlige kreasjonen blei laga … Heilt fantastisk …

 

For all del … Eg lurte jo litt på ka i all verden det sko forestilla, sånn med ein gang, og tenkte først at det sko vær ein edderkopp. Siden dei to minste syns det e hysterisk morosamt, med Fatter’n sin ubeskrivelige redsel, øvefor dei ufyselige småkrypene.

Men, den hadde jo bare fira bein, kunne Mini’en opplysa meg om, og edderkopper har jo åtta … Så det blei jo raskt utelukka …

Den neste tanken som slo meg, men som eg forsåvidt ikkje sa høgt. Det va at det ligna på Tinky Winky fra Teletubbies, med ein baby innpakka i ett afrikansk teppe, på brystet …

Heldigvis, så redda Mini’en meg ut av uføret, å sa at det sjølsagt va ei skilpadda, før eg gikk på ein smell. Og gjerna såra jentå sine følelsar. Men, jøje meg …

Fatter’n blei jaggu meg litt fuktig i tårekanalene, Litlajentå ikkje så reint lite stolt, der hu satt og forsåvidt hadde ein liten historie bak kvar gave, som hu hadde laga å ga vekk te oss andre i familien …

Og for min del, så va det den finaste skilpaddå eg nåken gang har sett, når man først fikk akkurat det konstantert …

For ingenting e så fint og flott, som når barn legge all sin kreativitet, iver og energi inn i å laga gaver, te sine familiemedlemmer … Ein heilt unik gave … Ei heilt unik skilpadda, til og med … For, det finnes faktisk ikkje ei skilpadda, i heile verden, som e lik den eg har …

Som har akkurat den historien med seg, som Litlajentå fortalte, lika før eg pakka den opp …

– Ja, altså … Nå håpa eg faktisk du blir glad, Pappa. For eg stakk meg mange ganger, når eg holdt på å laga den … 

Ja, vett du ka, kjære lille venn … Eg blei glad … Super duper glad … Så glad at det nesten gjorde vondt i hjarta …

Også skjemtes eg litt, ittepå … Når eg tenkte på all toskaskapen … Alt det som me voksne trur me må gjør, kjøpa eller finna på, med våre små … For at de ska bli glad … Eller e “fornøyd” ett bedre ordvalg ???

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare oppe i Himmelen …

Somme ganger, så e det faktisk bare ei litt hippie aktig skilpadda, som muligens ligna på ein edderkopp, men mangla fira bein … Som får ein te å stoppa opp litt … Å kanskje tenka seg litt om …

Ja … Rett og slett tenka litt over ka som gjør ein sjøl glad … Sånn innerst inne … Og heilt enkelt …

Hjølpe meg … Den va kanskje nåke djup, men eg bare måtte få det ut …  Enkelt og greit …

Goe søndags kvelden, Folkens …

Det va ein spent gjeng som satt henslengt i sofaen her i heimen, på sjølvaste juleaften, lika før middagen sko serverast. Men, den som heilt klart va mest spent, det va nok Mini’en.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Gjennom adventstiden, kor Rampenissen har gått sin seiersgang, på bloggen sine sosiale medier. Så har guten definitivt sjarmert halva kongeriket, med sin sjarmerande innlevelse og iver, øve ka den bittelille Nissen fant på av ramp. Så å sei at Mini’en va mildt oppspilt og i øvekant klar, for ein nisse i full size med sekk på ryggen, det trur eg ikkje e å øvedriva.

Skjønt, nåken små mistanker te kim som liksom stod bak Nissen, det har gjerna dukka opp i kjølvannet, av dei to siste julafeiringene …

Spesielt Litlajentå, som e ett par år eldre enn Mini’en sine seks år, har vært ei litå Frøken Detektiv. Der hu gjerna har fulgt godt med, på kim som mangla i stuå, når Nissen gjorde sin entre …

Men, Litlajentå har forsåvidt fått lite respons fra Mini’en, på sine mangfoldige konspirasjons teorier. Han har høyrt ka hu har sagt, gjerna fått med seg det samma, men på generell basis gitt blaffen. Nissen e sjølsagt Nissen og heilt klart seg sjøl, ikkje Fatter’n, Bessen eller Onkel. Sånn e det bare.

Derfor, så va me litt spente i år, når me sko feira jul med Farmor og Bessen. Det va liksom ikkje så mange oppe i stuå, slik at om ein av oss forsvant, ville nok til og med Mini’en fatta ugler i mosen. Sko Litlajentå endelig få triumfen sin, øve å endelig få løysa detta “mysteriet”, som hu har fundert på i nåken år nå !? …

” Det fantes jo alltid ein slags plausibel forklaring, på koffår ein eller aen, plutselig hadde vært borte når Julenissen dukka opp … Så jentå har jo aldri hatt håndfaste bevis, og motvillig gjerna slått seg te ro, med diverse fantastiske bortforklaringer …

Man kunne nærmast sjå det på jentå både før og etter maten, der hu spankulerte rundt i heimen, og fulgte med på kvart eit skritt eg og Far min tok. Sko eg ned på toalettet, så fulgte hu meg som ein hauk følge byttet sitt, fra oven. Reiste Bessen seg fra sofaen, så blei han bombardert med spørsmål, om kor han sko.

Mens Mini’en fløy rundt i stuå, lika spent som strengen på ein Pilebue … Tjera vena meg …

Det låg definitivt i kortene i år, at endelig sko Nissen bli avslørt. Hverken meir eller mindre. Det e nesten som Liverpool sitt forsprang i Premier League i år, for om ikkje Liverpool klare å vinna i år itte tredve års ventetid, så klara de det aldri …

Slik trur eg Litlajentå følte det og … Slike odds som hu hadde foran seg i år, det hadde hu aldri hatt før, og fikk gjerna aldri se igjen … Denna sjansen va nesten for god te å væra sann …

Då va det jaggu meg ikkje merkelig, at jentå satt bråkjekk, selvsikker og med ett lite flir om kjeften i sofaen, kanskje ett lite Jack Nicholson flir. Mens hu vaktsomt fulgte dei potensielle Nissekandidatene med ett våkent blikk. Ett blikk som forsvant som dugg i plettfritt solskinn, når det plutselig ringte på dørå, og Mini’en forsvant ned trappene som ein rakett. For så å komma som ett prosjektil opp igjen, om mulig endå raskare, mens han kauka euforisk

– Nissen, det e Nissen … Herreduuuud, Tijil … Nissen komme … 

Litlajentå kikka mildt forvirra rundtomkring seg. Bessen satt der fortsatt, likeså gjorde Fatter’n. Ingen mangla oppe i stuå, allikavel så va vitterligen meg Nissen på vei opp trappå …

” Forbløffelsen blei ikkje mindre, når ein høgreist Nisse, plutselig stod planta midt på stuegulvet. Ein Nisse som ønska oss God Jul og lurte på om det va noen som hadde vært snille i år … Augene hennas trilla rundt, kjeften hang halveis åpen og ett lite gisp høyrtes såvidt …

 

Synet va ubetalelig … Både av Mini’en som nærmast gikk bananas, og Litlajentå som satt i mildt sjokk. Ikkje bare hadde Nissen manifestert seg midt i stuå, men for Flokken i heimen, så va han komplett ugjenkjennelig. Ingen stemme som va lett avslørande, kjente ansiktstrekk bak skjegget eller andre lignande saker og ting, som kunne vært avdekkande for Nissens identitet …

Til og med Eldstemann og Han i Midten satt med to svære spørsmålstegn i andletet, totalt uvitende øvefor kim som stod bak denna fantastiske opptredenen …

Litlajentå satt som ett lys i sofaen, og reiste seg med mekaniske bevegelser for å motta pakken, når hennas navn blei lest opp.

– Nei, eg vil ikkje … Sa hu bestemt, når eg spurte om hu ikkje sko gi Nissen ein klem, lika før han gjorde seg klar te å gå …

Mini’en hang rundt Nissen som ein klegg, og va heilt i himmelen … Kim sko trudd at Nissen virkelig dukka opp, i sin egen fantastiske skikkelse … !!??

Man ska nok aldri selga skinnet, før bjørnen e skutt … Det trur eg får bli moralen her … Litlajentå måtte slukøra innse at den store Nisseavsløringen, den blei definitivt utsatt … I hvert fall ett år te … Heilt klart …

Og Mini’en, han sko aldri spisa pinnakjøtt meir … Itte at Nissen avslørte kor pinnakjøttet kom i fra, i ein liten “uskyldig” spøk, under pakkeutleveringen …

– Stakkars pinnsvinn, pappa … De e jo så søøøøte … Me kan ikkje spisa slikt … Sa han sørgmodig, itte nissen hadde gått …

Tusen takk for den, Arvid … .. …