Detta bildet e nesten ein perfekt metafor øve mangfoldet i denna bobilverdenen. Det finnes nemlig bobiler i alle slags sjangere, modeller, størrelser og fasonger. Og alle passer nok sine eiere som hånd i hanske. Eller kanskje ikkje.

For bobileiere finnes også i akkurat det samme. Nemlig forskjellige sjangere, modeller, størrelser og fasonger.

Når man ferdes litt inne på Facebook sine diverse bobilsider, så kan man nesten bli litt matt i ny og ne.

Der stereotyper fra alle disse sjangere, modeller, størrelser og fasonger. De møtes til sjøslag av storslagent kaliber med jevne mellomrom.

Halvintegrerte eigere rakker ned på de som har helintegrert, og helintegrert på de halvintegrerte.

Carthago eigere hilser ikkje på folk som kjører Rimor eller Sunlight. Somme ganger så kan det virka som de med flotte gedigne bobiler, ikkje hilse på andre enn slike som seg selv.

Og de med mindre billigere bobiler irriterer fettet av seg, øve slike holdninger.

Men, det e jo ikkje slik.

Somme ganger glemme man jo gjerna bare å hilse, om man kjører stor flott bobil eller liten. Det betyr jo ikkje at man e ein arrogant drittsekk for det om …

Spør en stakkars Pilot eiger om et enkelt lite råd, så ramler det inn med negative kommentarer, som ofte har det til felles at fyren har vel råd te å kjøpe seg ut av problemet.

Det samma skjer andre vegen også, når kanskje en med en tilårskommen bobil får slengt bemerkninger fra luxusleiren om å kjøpe seg skikkelig bil, gjerne en slik som han har.

Det som forbløffe meg oppe i det heila her.

Det e at alle har te felles, nesten uten unntak, at de e godt voksne mennesker som burde ha lært seg normal folkeskikk for lenge siden.

Somme nesten for ein generasjon siden.

 

Allikavel, så pøser man ut både eder og galle for fulle mugger, nærmast som om man har glemt at man gjør det i full offentlighet med både for og etternavn i signaturen sin.

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare altså …

 

For all del, eg vett at de aldri komme te å slutta. De som e verst.

Og ikkje minst at de finnes i alle leire. Ingen e et fnugg bedre enn den andre. 

Derfor … Så va det fantastisk deilig å observera at man i hvert fall ikkje drar det med seg ut i virkeligheten, men kanskje bare holde på slik inne på sosiale medier.

Der mennesker fra mangfoldet av alle bobilklasser tok seg ein liten prat seg i mellom. Midt på bobilparkeringen i Flekkefjord. Sjøl om nåken hadde ein dyr bil, noen en billig og ein kanskje en noe midt i mellom.

Mest sannsynlig, så har nok de aller fleste akkurat den bobilen man har råd til. Noen har spart seg fillete, for å få råd til drømmen sin.

Mens andre har kjøpt fornuftig og enkelt.

Har man en billig bil, opplever man akkurat det samme som de med en dyr bil. Når man ferdes på landevegen. Nett som de med en midt i mellom bobil får de samme opplevelsene som begge ovanføre.

 

For e det ikkje akkurat det bobil-livet handla om da ?!?

Opplevelsen, friheten og det med å meir eller mindre ha hyttå med seg på fira hjul.

Ka sjanger, modell, størrelse og fasong det skjer med, det betyr vel egentlig og absolutt ingenting. Eller ??

E det ikkje muligheten te å møta nye folk i fra alle slags leire, dele historier, besøke steder øve heila landet eller verden og kanskje dela den opplevelsen sammen på ein fin bobilparkering eller camping, som betyr nåke.

 

E ikkje det å fremma et strålande godt samhold, mellom alle oss forskjellige mennesker og våre designerte fartøy her i bobilverdenen bedre.

Enn å rakka opp eller ned på gud og einkvar mann. Kun fordi man ikkje komme fra samme forutsetninger …

Jøje meg altså …

Eg e sikkert heilt idiot som tar for meg detta fenomenet. Men, det va nå bare ein tanke som har gnaga inne i meg lenge …

 

Eg får bare håpa eg har formulert meg sånn nåkenlunde forståelig …

Det e vel opplevelsen av det å ha bobil som betyr mest, og gleden man får ut av det. Ikkje ka slags «skall» man reise rundt og gjør det i … Og e ikkje mangfold bare eit krydder i tilværelsen, sånn egentlig !? 

Det meina nå eg då … 😀👍

 

 

Me kjøre ein bobil med meir enn nok kraft. Altså, me har ingen problem med å følga trafikken, liksom. Vel, i siste tunellen opp av Rennfast så dabba me gjerna ned i sytti. Men, der e det jo to felt oppover, så me sinke jo ingen sånn egentlig.

Me laga ikkje ein to kilometer lang kø opp bakken, på ein måte.  Folk komme seg forbi.

Det e liksom ei slags greia detta for nåken, at når man havna bak ein bobil, då må man nærmast med livet på spill (både for seg sjøl og andre) komma seg forbi.

Den forbanna bobilen ska fanken ikkje eg ligga bak.

For det e jo alltid bobilen som laga køen … Eller e det slik !!?

 

For, på lørdag når me kjørte nedover mot Kristiansand i godt driv og holdt fartsgrensene uten noe problem. Så tok me igjen ein Nissan Leaf som sikkert hadde lite strøm igjen.

Det gikk i hvert fall ikkje i meir enn sytti bortover highwayen. Noen ganger nesten heilt nede i seksti, midt i åttisonen.

Me nærma oss Vikeså, men det va ikkje mange egna steder å susa forbi fyren med kun svakstrøm på batteriet. Dermed, så opparbeida det seg jaggu meg ein liten kø bakover. Ein kø på kanskje ti-tolv biler.

Så, lika før me tippa nedover bakkene te Vikeså, så kom me te ei lang sletta. Sjølsagt, så finne Leaf’en uante krefter å dure opp i åtti. Jaja, heilt typisk tenke eg, og slår i fra meg forbikjøringen eg hadde planlagt.

Det gjorde ikkje fyren i ein Volvo XC90, som lå ganske langt bak i køen. Kanskje så langt som nesten sist.

Han tok av som ei pil bak der, og dundra oppover mot oss i feil kjørebane. Eg så han i speilet heile tiden. Hadde det vært meg, hadde eg lagt meg inn bak oss.

Det minska nemlig meget raskt på denna langa slettå.

 

Jøje meg, sa eg te meg sjøl å slapp opp gasspedalen litt. Mini’en kikka forundra på meg, før han slapp ut et skikkelig «Oiii»

For i det Volvo’en passerte oss, så fikk han seg ein gedigen overraskelse av sjeldent kaliber. Det lå jo jaggu meg ein bil te foran oss.

Den hadde heilt klart ikkje føraren av børstraktoren rekna med, for nå hadde han havna lukst i Limbo …. Eller ingenmannsland.

Det va for lite sletta igjen te å passera Leaf’en, men fjotten i Volvo hadde så stor fart at han havna nesten opp på siden av den.

Fyren i Leaf’en fikk panikk å bremsa. Problemet va jo at fjotten i Volvo’en også fikk panikk, å gjorde det samma.

Me hadde sluppet opp gassen for lenge siden, så det va ekstremt god plass å legga seg inn mellom oss og Leaf’en. Men, begge stod på bremsen og nærma seg svingen i rasande fart.

Heldigvis, så virka bremsene te Volvo’en bedre enn Leaf’en sine. God reklame for Volvo der, rett og slett. Fjotten kom seg i sikkerhet i siste liten, lika før et vogntog dukka opp på vei nordover i godt driv, nede i svingen.

Eg og Mini’en observerte heftig gestikulering fra passasjersetet i Volvo’en. To små barneandleter kikka bakover mot oss, fra baksetet i Volvo’en.

Eg vil tru det va eit kjepphøgt mannabein som hadde hatt det fryktelig travelt, men som nå fikk passet påskrevet av ei ilter, småsint og sikkert mildt oppskaka Kånemor.

Det blei ikkje fleire forbikjøringer fra den karen, og et par kilometer etter Vikeså, forsvant Leaf’en ned te høyre.

Me … Me lå bak ein Volvo XC90 heilt te Mandal, som kjørte penere enn ein nyinnsatt kyrkjetjenar med ferskt sertifikat i håndå …

Moralen i denna lille lange anekdoten, det må vær at det raskt kan dukka opp ein øverraskelse, om man har det travelt uten noe spesiell årsak, og trur det e bobilen som e problemet …

Og ikkje heilt forstår at man kanskje e opprinnelsen te dilemmaet sjøl …

Hverken meir eller mindre …

 

 

Då har me mot all formodning landa i Flekkefjord. Me va innom i Lyngdal å kikka på ein bobilcamp i sentrum der, men den såg så skummel ut at Mini’en brukte vetoretten sin. Der kom det ikkje på tale at han ville sova.

Fatter’n kikka litt rundt seg, og sa seg skjønt enig med Mini.

Flekkefjord hadde me liksom ikkje besøkt før heller. Foruten Pizzabakeren og parkeringsplassen deiras.

 

Den der kor Kånå fikk åndenød å skremte livskiten ut av alt og alle i bilen. Når hu trudde Fatter’n va på vei te å vraka gliset me hadde disponert fra Haugaland Caravan.

Eit gedigent luxusglis av ein bobil. Hu såg vel føre seg et millionkrav når Fatter’n lot overhenget gli over ein rabatt som skilte av parkeringsplassene.

Ein hendelse som har medført te at alle skjermer te ryggekamera i bobil, nå blir montert slik at kartleser ikkje har innsyn te den.

 

Burde jaggu meg i mine auger vært innlysande og sjølforklart. Kartlesere og annensjåfør, dei får konsentrera seg om vegen foran bilen.

Så tar kun sjåfør seg av det som skjer bakover, om ikkje anna blir avtalt. Har man ikkje ryggekamera. Ja då, då kan annensjåfør og designert kartleser sjølsagt vær te hjelp.

Skjønt … Det kan vel raskt bli forviklinger av slikt også. Bruk aldri nåke anna enn «Stopp» som kommando, for å stoppa der annenfører eller kartleser gir beskjed om. Alt anna enn stopp kan kun føra te misforståelser … Punktum. 

 

Og pass på at siktfeltet til den man sender bak både fungere oppover, såvel som nedover og tilsides.

 

Det kan raskt bli litt kjipt med ei svær grein hengande lukst over køya, når man skal gå te sengs.

Detta gjelde forøvrig begge kjønn. Her gjøres det ingen forskjell. Sikt og sidesyn svikter vel så godt hos menn, som hos kvinner. 

Men … Om eg skulle få sagt det sjøl, så har annenfører og kartleser på denna turen, faktisk fungert omtrent hundre prosent perfekt.

Det e godt mulig kvinnfolkå blir plassert på andre rad fremover, mens mannfolkå tar seg av navigering og kart.

Koffår endra på nåke som fungere utmerket !?! 

 

Men … Nu e det snart kvelden her i bobilstugo … Det har vært ein begivenhetsrik dag, hverken meir eller mindre.

Og nå e me trøtte som nåken bybud, både eg og Mini …

Goa nattå, Folkens … Over og ut, for i dag.

 

😀😀👍👍

 

 

Då va det morgen her i Kristiansand,  frokosten har blitt fortært og me e snart klar for litt ellevill og hemningsløs oppdagelsesferd i Dyreparken. Været vise seg fra si besta sida og forholdene e tilnærma perfekt .

Sjøl om det va nåke kaldt inatt, her me hatt det godt og varmt inne i bilen.

Vannbåren varme i gulvene va heilt nydelig å ha. Bare det å trø ut av køya for å lata tanken inatt, og treffa et varmt gulv. Istedet for å få akutt kuldesjokk av et iskaldt gulv, det va nydelig.

Ikkje minst, så va det endå meir perfekt å få ein kokvarm kaffikopp på null komma nix når man stod opp, heilt perfekt. (Sorry Kåna)

Men nu … Nu e det avgårde på ekspedisjon te Dyreparken.

Ha ein nydelig søndag, folkens …

😀😀😀

 

Juhuu 😀👍👍

 

 

Me skulle egentlig bare ein tur ned til Jærstrendene. Bore Camping eller Brusand f.eks. Sånn når me starta bobilsesongen, idag … Eg og Mini’en … Bare ein kjapp tur kor me fikk kosa oss litt sammen.  Me gutane på tur …

Litlajentå ville ikkje vær med. Hu sko på overnattingsbesøk te ei venninna, og syntes Jærstrendene høyrtes usannsynlig kjedelig ut.

Jøje meg, altså … Alt e jo kjedelig om man bare legge viljen i feil fot, når man e barn i den alderen.

Men … Det va heilt greit det. Guttatur med bare Mini e absolutt ikkje å forakta det. Og planer de kan raskt forandres, når man plutselig e i seget.

Slik som me va idag …

For … Når me nærma oss Egersund og liksom begynte å tenka alternativt, så blei me enige om Flekkefjord istedefor. Der va det jo ein flott bobilparkering, fant me ut på nettet.

Sjølvaste world wide web.

Derfor, så suste me lukst forbi Egersund. Når sant ska seiast, så suste me lukst forbi Flekkefjord også.

Sørlandsbadet frista meir …

Men, når me hadde bunkra opp mat på Kiwi Lyngdal og skulle finna ein plass å overnatta. Då hadde Mini’en funnet ut at det va bobilcamping i Kristiansand også.

Nærmare bestemt ved Dyreparken …

Meir eller mindre lukst ved inngangsportalen.

 

Dyreparken altså …

Eg har egentlig vært fint ferdig med Dyreparken i Kristiansand. Så fint ferdig som det går an å bli, for ein massebarnspappa, som har tråkka rundt der inne minst et par ganger for mye.

Med ein flokk spinnville barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

Me hadde gjort Dyreparken me … Alle hadde fått sin dose, sånn egentlig …

Men …

Bobilparkeringen der nede. Den så jysla flott ut. Og Dyreparken med kun Mini’en på slep, istedet for Familien klin kokos Vandrende Kaos, det frista faktisk litt meir. Enn både Jærstrendene, Flekkefjord og Sørlandsbadet.

Så her havna me ikveld … Me kjørte lukst forbi Sørlandsbadet også …

Te ein flott bobilcamp rett på dørstokken te Dyreparken.

Det hadde eg faktisk aldri trudd …

Sikkert ikkje Litlajentå heller. Jøje meg … Eg syns eg ser hu foran meg, når Mini’en fortelle om Julius, giraffer og Kutoppen.

Istedet for ei forblåst strand på Jæren uten så mye anna enn sand, vann og muligens ein sau eller lignande.

Rundtomkringfallera …

🙈😀😂

 

Litt luksus må man jo unna seg, når man e på tur … Så eg stakk av med kaffimaskinen …

Heldigvis … Så har ikkje Kånå merka det ennå.

Juhuu … 😁😁😁

 

 

Då va me kommen frem te vår designerte destinasjon idag, itte ein super bobiltur sørover. Akkurat kor, det ska me komma tebake te litt seinare, for om turen meir eller mindre har gått uten komplikasjoner av nåke slag.

Så gikk Fatter’n nesten på ein kjempesmell i dag morgens.

Eg hadde pakka det mesta i bilen igår, men hadde litt igjen som måtte tas idag. Dyner, puter og litt sånn forskjellig som man sjølsagt har glemt ut, mens man e i farten.

 

Slik som vannkannå som lå i garasjen. Den kan jo alltids komma godt med. Eg vett ikkje heilt koffår eg tenkte det, men man vett jo aldri.

Mini’en spant rundt beinå på meg, mens eg lasta det sista som sko med og va såpassa spent at han nærmast fløy ein halv meter over bakken.

Eg lukka igjen lukå te lasterommet, skulle bare inn i gangen å sjekka at alt va med når eg så at garasjedørå stod oppe.

Jøje meg, nei den må jo lukkast, tenkte eg for meg sjøl.

Å trykka på fjernkontrollen som lå i lommå og trødde inn i gangen. Itte et raskt øveblikk konstanterte eg at alt va tatt med, så eg skunta meg ut dørå og inn i bilen.

Svitsen blei vridd om, droget starta og Fatter’n va klar.

Men … Kor i helsikke va Mini blitt av da ??

Note to self : Sjekk alltid at ingen barn e inne i garasjen, når man lukker den igjen …

(Herreduuud … Det va jo bare flaks at Kånå va på jobb … Hadde hu høyrt detta, så hadde eg røke lukst ut i Bodå i månadsvis)

 

🙈🙈🙈

 

 

 

Eg har sittet å lest gamle blogginnlegg idag. Og der va det jaggu meg mangt og mye av forskjellig kaliber. Det har faktisk blitt godt over tusen innlegg, i løpet av disse årene eg har skrevet blogg.

Med tanke på at eg har, eller i hvert fall hadde, ein tendens te å skriva minst tusen ord i kvart innlegg. 

Så e det ein del å lesa, på en måte.

Det har vært travelt opp gjennom årene, siden Mini’en blei født i tjuetretten. Det va jo då eg begynte med denna skrivingen, som liksom hadde ein slags terapeutisk virkning. 

Skrivingen, der kor Fatter’n fikk utløp for sine tanker som rulla rundt inne i hjernebarken. 

Eg vett ikkje heilt ka som ville skjedd eg, om eg ikkje hadde funnet ein platform kor eg fikk ut innestengt frustrasjon, tanker som spant rundt som ei sentrifuga i topplokket eller disse små finurlige anekdotene. Med sterkt innslag av humor fletta inn …

Det har jaggu meg vært ei reisa med ufattelig mange livlige hendelser. 

 

Og ein av dei som eg lika aller best. Det e den som komme under her. Når eg og Kånå glemte alt rundt oss, og tok av i ett sjøslag av sjeldent kaliber under ein omgang og to med Kinasjakk … 

 

Ka e dåkkas favoritt historie, eller det innlegget som dåkke huska aller best ??? … Det lura jaggu meg eg litt på, innimellom. 

Dåkke lesere største favoritt, opp gjennom tidene. På en måte … Skriv gjerna ein liten snutt i kommentar feltet, om det innlegget dåkke lika best og koffår … 

Hadde vært artig å høyra, faktisk … 

 

 

Eg, Kånå og Kinasjakk slaget …

 

Det va ein stemningsfull kveld igår med stearinlys på bordet, varm kaffi i koppen og snill ungar i heimen.. Alt lå til rette for ein kveld fylt med harmonisk idyll.. Heilt te eg spurte om me ikkje ta ett slag Kinasjakk, som eg hadde funnet fram under rydding i Bodå..

Og jauda, det kunne Kånå glatt tenka seg, så me satte oss ner med kjøkkenbordet.. Eldstemann lå i badekaret, Litlajentå lekte med Duplo’en sin og Mini’en satt i vippestolen sin å så på Barne-Tv med Han i Midten..

Mens me voksne satt og småkonverserte lett øve spillet, kor eg satte Kånå inn i reglene te Kinasjakk..

 

Me kjørte ein prøveomgang og to før det blei ein liten pause, med foring av Van Halen (Mini’en), Eldstemann blei fiska opp av badekaret og Littlajentå fikk pysjen på seg, stellet sitt og plassert i ladeboksen..

Han i Midten satt fortsatt og kikka på barne tv.. Så va me fyrte igang et spill te.. Eg har vel aldri sagt te Kånå, at Kinasjakk, det har eg nærmast fått inn med morsmelkå..

For der Kånå gjerna satt og spilte Sega foran tv’en, i sin barndoms verden.. Va eg ofta plassert foran ett kinasjakk spel, med hu Farmor som motstander, i min barndoms verden..

Det fantes jo ikkje Tv-spill, når eg vokste opp.. For all del, det kan godt vær at Kånå sikkert og spilte sånne brettspill, når hu vokste opp.. Men, Kinasjakk, der hadde hu lite erfaring visstnok, hu sa ihvertfall så sjøl..

Eg valgte jo å tru på Kånå..

 

” Så, sjøltilliten den va på topp, og første spill “på alvor” va igang.. Itte nåken trekk så ser eg at Kånå har hatt ein bratt læringskurve, og har festa ett lite grep om spillet..

 

Hmm.. Nei, det e vel best å visa Kånå kor skapet ska stå, tenkte eg for meg sjøl.. Og gjør ett smart trekk, sånn lauseligt sett på det..

Men plutselig, så bruka Kånå dei fine stiene eg hadde laga klar, og flyr øve brettet i ein forrykande fart.. Eg prøve febrilsk å stoppa framgangen hennas, mens eg panisk ser at mine brikker stadigt blir blokkert..

Taktikken min e lika lekk, som ein rusten russisk reketrålar fra 60 tallet.. Han i Midten mase om kveldsmat, Litlajentå ropa fra rommet sitt og Van Halen har starta ein ny konsert te Eldstemann sin store fortvilelse..

Der han fånyttes forsøke å få kontakt, med oss foreldre..

 

Men der e det lite hjelp å henta, eg sitte å vrir meg i stolen mens topplokket nærmast ryke, av belastningen som nå pågår..

Svetteperlene renne nerøve pannen, mens Kånå har fått ett snodig flir om kjeften, hu har nettopp oppdaga kor godt hu ligge an.. Konserten fra vippestolen nærma seg klimaks, Eldstemann kava på for å roa Mini’en mens eg ser ein liten åpning..

Ein åpning kor eg muligens kan kjempa meg inn i spelet igjen, om Kånå ikkje ser at hu har lika stor fordel, av trekket mitt.. Eg flytte klinkekulå og sette ett pokerfjes i Kånå.. Men, Kånå bare flire tebake, et flir som e bredere enn skjeret på ein brøytebil, gamblingen min e heilt klart gjennomskua..

Kånå triumfere inn te seier.. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare..

 

” Slukøra må eg ta resten av leggingen, som va det som låg i potten.. Så eg finne frem flaskå og gir Skrikhalsen melk, mens eg pragmatisk sende nåken “- Du må jo få vinna litt du og” kommentarer, te Kånå..

 

Men greit, kjære Kånemor.. Eg innrømme det, sjøl om det jaggu meg ikkje e lett.. Eg lot deg altså ikkje vinna..

Da e grett.. 

Du gruste meg, som eg aldri har blitt grust før, i Kinasjakk.. Og eg tapte heilt fortjent.. Hverken meir eller mindre..   

 

 

Då va dagens hjartesjekk unnagjort, og det e behørlig konstantert at Kånå si pumpa virkelig fungere som den ska. Ja, eg synast det e viktig å ta helså på alvor.

Derfor, så gjemte eg meg bak speilet nede i gangen, itte eg observerte at Kånå gikk ned på vaskerommet.

Egentlig, så va planen å poppa frem med et realt brøl, fra bak om der eg satt.

 

Men, mens eg satt der å venta kom eg på ein endå bedre plan. Istedet for et skremselsbrøl, så ville eg prøva et ganske så stillferdig stunt … På ein måte …

Så … Når Kånå endelig kom luskande ut av vaskerommet og for så vidt lika før beinå mine sovna hen, itte å ha sittet på huk i nåke som føltes som ein evighet.

Då va eg klar som et egg.

 

Eg tok tak i rammen bak på speilet å dytta det rolig fremover, slik at det så ut som det tippa fremover.

Kånå spankulerte egentlig først forbi. Før hu slapp ut et gedigent skrik, slapp korgen med klær som hu hadde i hendene og heiv seg bakover, for å redde speilet.

Det va nærmast et lite tigersprang sjølvaste Erik Thorstvedt ville misunt hu.

 

Eg fikk knekken i knærnå og ramla om i et latterkrampe anfall. Eldstemann kom ilande te fra rommet sitt, å lurte på ka i all verden som foregikk.

Og endte opp med ein liten kne knekk han også.

Kånå … Hu forbante sin elskede fjott av ein mann og marsjerte lukst opp i stugo …

Og … Nok ein liten suksess historie va eit faktum her i heimen, hos Familien Vandrende Kaos …

Goe kvelden, Folkens …

😂😂😂

 

 

Gjennom heila ukå nå, så har Kånå med jevne mellomrom minna meg på, at me skulle på passkontoret på fredagen for å ordna nytt pass te kidsa. Mest fordi Han i Midten skulle få seg egen konto i banken og måtte ha gyldig id.

Det har dukka opp ei melding, blitt nevnt i ein bisetning eller blitt direkte fortalt meg, auga te auga.

Og kvar gang så har eg meddelt at eg har fått det med meg.

Slikt stola tydeligvis ikkje Kånå på, sånn som hu har styrt på med å passa på at eg har fått med meg informasjonen hu har gitt meg.

For all del, det kan godt vær hu har erfaring med misoppfattet, eller forglemt informasjon. Så, eg forstår hu jo bitte litt. 

 

 

Til og med på fredagen, når denna timen angivelig skulle finna sted, så fikk eg ørtenhundre påminnelser om å ikkje glemma det ut.

Eg trur eg va rimelig klar over detta nu.

Faktisk, så stakk eg tidligere på jobb denna dagen. Sorterte varene, lasta bilen opp og sprang som ein ungkar gjennom heile dagen.

Sjølsagt, så hadde det lagt seg et tynt lag med snø denna dagen, så når eg va ferdig ute i distriktet med siste levering der. Då gikk det noe senere enn eg hadde planlagt, på veg mot byen igjen, men nesten raskere enn ka snølaget over asfalten tillot.

 

Eg kom te byen omtrent et kvarter før tiden, men slet med å finna ledig parkering. Det e liksom ikkje kor som helst man kan parkere en liten lastebil.

Omsider, så fant eg et egna sted. Muligens litt langt fra passkontoret, men med litt rask gange eller til og med litt løping. Så skulle nok detta gå greit.

Det ble løping. For sjølsagt, så glemte eg munnbindet i bilen, og måtte haste tilbake for å henta det.

Når Fatter’n igjen låste bilen, va det fire minutt til timen starta.

 

Fatter’n la inn høygiret. Løp som en gepard på jakt bortover gata. Halveis, så pusta eg som ein stranda kval, og det reiv i brystet som om nåken dro en rasp gjennom lungene.

Då ringte Kånå … Gulp.

Eg kikka på klokkå. Ett og et halvt minutt igjen.

Anropet ble besvart, mens Fatter’n tok et realt magadrag og svara på kun ein utpust, slik at Kånå ikkje skulle fatta mistanke te at eg va nåke seint ute.

Kånå blei beroliga med at eg nu gikk inn dørå nede. Mens sannheten, den va at eg fortsatt hadde omtrent tohundre meter igjen. Tjera vena meg …

 

Me menn, me tyr te slike små usannheter, kun fordi me ikkje vil vekka vreden te våre iltre, småsinte men stort sett snille Kåner. Og stort sett, så klara me å holda det me har lovt. Ikkje alltid. Men, stort sett …

Eg rakk det med god margin på fredag.

Femten sekund før tiden rant ut, spaserte eg nonsjalant inn på passkontoret.

Pulsen va minst oppe i hundre og nitti, hjarta banka som besatt men Fatter’n opptrådde som den mest avbalanserte Fatter’n i heile verden. Et par svetteperler trengte seg ut fra tinningen, men eg fikk tørka de kjapt bort før Kånå oppdaga de.

 

Sånn egentlig, så trur eg neppe Kånå hadde oppdaga om eg hadde bada i svette.

For hu stod å kikka perplekst ned på innloggings maskinen som stod lika innefor inngangen, mens hu gjentok ein enkel frase, gang på gang …

“Femogtjuende i tredje … Feeeemogtjuende i Treeeedje !!??!! … Men, for svarte salte bananer da, eg bestilte jo te den ellevte i andre ???” Messa hu frem, før hu dro frem mobilen sin og sjekka mailen.

Og der stod akkurat det samma …

Nemlig, at me hadde time på passkontoret den femogtjuende i tredje. Ikkje den ellevte i andre.

Kånå hadde valgt den ellevte, men siden fått mail om at timen va flytta til den femigtjuende i tredje, uten å ha fått det med seg …

Gudhjølpe meg …

 

Aldri før, eller i hvert fall ikkje på leeeeenge. Så har det vært meir vanskelig å ikkje sei det som rulla gjennom hjernebarken min, men heller holda klokelig kjeft.

Det gikk så vidt …

Faktisk. Når eg hadde sagt farvel te Kånå og kidsa, som gikk å kikka litt i byen når de tross alt va der allerede.

Og gikk mot lastebilen igjen, for å kjøra ut resten av varene.

Så begynte eg å le litt forsiktig for meg sjøl.

 

For ein gangs skyld. Så hadde Kånå gått på to smeller, på kun kort tid. Uten at eg hadde så mye som ein finger med i spillet.

Ikkje ein halv lillefinger ein gang …

 

Herreduuuud … Slikt skjer jaggu meg ikkje ofta …

Eg trur nesten ikkje eg kan huska at det har skjedd ein gang … Før nå …

 

😂😂😂

 

 

 

Eg la jo ut nok et lite oppussings prosjekt innlegg her for ei stund siden, før eg gikk på nok ein liten smell, sånn med tanke på bloggskrivning. Men, her kommer ein liten update på kossen det har blitt. 

Ikkje minst, så har eg ei smørblid Kåna i heimen for tiden. Som e meir enn fornøyd med Fatter’n sine siste eskapader. 

Det e jaggu meg sjelden kost, sånn egentlig, og må bare nytest til det fulle. Øyeblikkene kor undertegna må gå lukst i Boden komme nok før eg vett ordet av det. Men nu. Nu så hersker det full harmoni og familie idyll i heimen. 

Om man ser bort i fra Kånå sine små feil og floskler, kor del to mest sannsynlig dukka opp litt senere i kveld … 

Ha ei nydelig helg, Folkens. Under kommer etter bildene, itte Fatter’n har gått amok med maler rullen. 

 

Fargene er Sheer Grey i gang og trappeoppgang, i stuen og kjøkken har vi brukt Sand …