Detta bildet e nesten ein perfekt metafor øve mangfoldet i denna bobilverdenen. Det finnes nemlig bobiler i alle slags sjangere, modeller, størrelser og fasonger. Og alle passer nok sine eiere som hånd i hanske. Eller kanskje ikkje.
For bobileiere finnes også i akkurat det samme. Nemlig forskjellige sjangere, modeller, størrelser og fasonger.
Når man ferdes litt inne på Facebook sine diverse bobilsider, så kan man nesten bli litt matt i ny og ne.
Der stereotyper fra alle disse sjangere, modeller, størrelser og fasonger. De møtes til sjøslag av storslagent kaliber med jevne mellomrom.
Halvintegrerte eigere rakker ned på de som har helintegrert, og helintegrert på de halvintegrerte.
Carthago eigere hilser ikkje på folk som kjører Rimor eller Sunlight. Somme ganger så kan det virka som de med flotte gedigne bobiler, ikkje hilse på andre enn slike som seg selv.
Og de med mindre billigere bobiler irriterer fettet av seg, øve slike holdninger.
Men, det e jo ikkje slik.
Somme ganger glemme man jo gjerna bare å hilse, om man kjører stor flott bobil eller liten. Det betyr jo ikkje at man e ein arrogant drittsekk for det om …
Spør en stakkars Pilot eiger om et enkelt lite råd, så ramler det inn med negative kommentarer, som ofte har det til felles at fyren har vel råd te å kjøpe seg ut av problemet.
Det samma skjer andre vegen også, når kanskje en med en tilårskommen bobil får slengt bemerkninger fra luxusleiren om å kjøpe seg skikkelig bil, gjerne en slik som han har.
Det som forbløffe meg oppe i det heila her.
Det e at alle har te felles, nesten uten unntak, at de e godt voksne mennesker som burde ha lært seg normal folkeskikk for lenge siden.
Somme nesten for ein generasjon siden.
Allikavel, så pøser man ut både eder og galle for fulle mugger, nærmast som om man har glemt at man gjør det i full offentlighet med både for og etternavn i signaturen sin.
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare altså …
For all del, eg vett at de aldri komme te å slutta. De som e verst.
Og ikkje minst at de finnes i alle leire. Ingen e et fnugg bedre enn den andre.
Derfor … Så va det fantastisk deilig å observera at man i hvert fall ikkje drar det med seg ut i virkeligheten, men kanskje bare holde på slik inne på sosiale medier.
Der mennesker fra mangfoldet av alle bobilklasser tok seg ein liten prat seg i mellom. Midt på bobilparkeringen i Flekkefjord. Sjøl om nåken hadde ein dyr bil, noen en billig og ein kanskje en noe midt i mellom.
Mest sannsynlig, så har nok de aller fleste akkurat den bobilen man har råd til. Noen har spart seg fillete, for å få råd til drømmen sin.
Mens andre har kjøpt fornuftig og enkelt.
Har man en billig bil, opplever man akkurat det samme som de med en dyr bil. Når man ferdes på landevegen. Nett som de med en midt i mellom bobil får de samme opplevelsene som begge ovanføre.
For e det ikkje akkurat det bobil-livet handla om da ?!?
Opplevelsen, friheten og det med å meir eller mindre ha hyttå med seg på fira hjul.
Ka sjanger, modell, størrelse og fasong det skjer med, det betyr vel egentlig og absolutt ingenting. Eller ??
E det ikkje muligheten te å møta nye folk i fra alle slags leire, dele historier, besøke steder øve heila landet eller verden og kanskje dela den opplevelsen sammen på ein fin bobilparkering eller camping, som betyr nåke.
E ikkje det å fremma et strålande godt samhold, mellom alle oss forskjellige mennesker og våre designerte fartøy her i bobilverdenen bedre.
Enn å rakka opp eller ned på gud og einkvar mann. Kun fordi man ikkje komme fra samme forutsetninger …
Jøje meg altså …
Eg e sikkert heilt idiot som tar for meg detta fenomenet. Men, det va nå bare ein tanke som har gnaga inne i meg lenge …
Eg får bare håpa eg har formulert meg sånn nåkenlunde forståelig …
Det e vel opplevelsen av det å ha bobil som betyr mest, og gleden man får ut av det. Ikkje ka slags «skall» man reise rundt og gjør det i … Og e ikkje mangfold bare eit krydder i tilværelsen, sånn egentlig !?
Det meina nå eg då … 😀👍
