Enten så har eg kjørt gjennom ein tidsmaskin på vei te jobb, ellerr så har eg bare gått på ein smell. Men feil vei. Altså ein smell med positivt fortegn. Alt etter kossen man ser på saken.
For itte å ha kava meg ut av sengå, i nåke som må ha vært komatøs tilstand.
Fått på meg arbeids klær, stappa hovudet unna springen for å nåkenlunde komma ut av dvalen og e for så vidt klar te å kjøra på jobb.
Så finne eg ikkje nøklane te lastebilen.
Blir “litt” stressa. Fordi klokkå e jo kvart over sju.
Eg vekke halva huset mens ein jakt som Harrison Ford hadde misunt pågår. For kvinnfolket eg fant te å hjelpa meg. Hu løp rundt i bare trusa.
Fatter’n flyr lavt rundt i heimen å finne alt han har leita itte i ett heilt år, men som overhodet ikkje e av interesse nå.
Eg får kjeft av hu i truså som ikkje fatte at eg ikkje klara å læra meg ein enkel sak. Nemlig å legga saker og ting klart kvelden i for veien.
Treffe ein søvndrukken åtte åring på loftet som har høstferie og egentlig burde ha sovet litt te, men som har blitt vekka av ein velvoksen elefant, som løp opp og ned trappene. Med vernesko på.
Eg komme plutselig på at eg kjørte jo heim den nye sofaen te svogeren min på lørdag.
For så å hasta heim for å se Liverpool kampen. Og la då nøklene på pc pulten. Lagra den informasjonen alt for langt bak i hjernebarken, slik at det ble glemt til mandags morgen.
Fatter’n stupe ned trappene å passere ei snurren geipa i bare trusa igjen, med ein mini Frode hengande i armen. Alt anna enn smørblid. Det lot uttrykket i andletet hennas fjerna all tvil om.
Eg forstår at her har eg nok lagt grunnlaget for et par dagar i bodå, før uka jaggu meg har begynt.
Når eg runda hjørna på huset så tenke eg at det va nå fryktelig mørkt idag !?
Kossen to dager kor man for så vidt gjør det samma, kan utarta seg så inni granskauen ulikt, det forstår av og til ikkje eg et kvekk av. Men, somme ganger så føle eg det e et slags rituale som går inn i et større mønster.
Det har skjedd mange ganger før, og kommer heilt sikkert til å skje igjen.
Som igår, kontra idag, f.eks.
For når eg hadda lasta bilen igår hadde eg et lite inntrykk av at det blei ein hektisk dag. Mistanken blei bekrefta når eg fikk listå mi. Sekstisju stopp pluss hentinger. Jøje meg. Detta kom neppe til å gå bra.
Eg skulle jo henta kidsa på skolen klokkå tre … Men, det gikk bra. Kun noen minutter forsinka så plukka eg opp småtrollene.
Idag derimot. Så satt eg med følelsen av at dagen ble stikk motsatt. Nok ein mistanke blei bekrefta når eg fikk kjørelistå. Førtito stopp og hentinger. Hmm. Detta så jaggu meg greit ut, tenkte eg, og la ut på turen.
Et stykke ut på rutå vår idag kikka eg på klokkå. Den va blitt kvart på ett.
Men, for svarte salte bananer da ?
Eg va jo kommen mye lengre avgårde igår, enn idag, enda eg hadde mye meir stopp dagen før, enn nå. Eg va jo nærmast på vei te Aksdal igår, på denna tiden. Nå, så hadde eg såvidt begynt på Frakkagjerd. Eg satt å tenkte på ka eg hadde gjort.
Om eg hadde prata litt meir hos noen kunder, møtt på nåken uforutsette hindringer eller lignende.
Men, nei.
Det hadde kun vært en tredjedel av varemengden på det første industrifeltet, enn eg hadde hatt igår også. Allikevel, så va eg halv time etter skjema.
Somme ganger. Så trur eg fanken meg klokkå går raskere enn andre dager.
Ein eller annen fjott sitte sikker å ler seg skakk oppe bak skyene der oppe, og synast det e ufattelig morosamt at me mennesker plutselig har havna i tidsklemma, mens han sitte å vrir på ein bryter som styrer tiden.
Eg kan ikkje forstå at det kan vær ein anna årsak …
På toppen av kransakakå, så passa det jo perfekt at det va Han i Midten eg skulle henta først idag. Han som leve med ein forståelse at verden med alt som det innebærer, kretser kun rundt hans legemet.
Han ringte ti på to og lurte på kor eg va.
Og når eg kortpusta opplyste at eg va et kvarter unna, mens eg løp fra bilen te et varemottak, med ein håndfull esker i armane. Då gikk rullegardinene ned for guten.
Om eg ikkje hadde tenkt å henta barna mine ? Ka slags far eg va ? Eg måtte jo forstå at han hadde planer ?
Gudhjølpe meg …
Igår, så va eg som nevnt nåken minutt for sein, når eg sko henta Litlajentå først. Hu satt bare på ein steinmur å gliste når eg kom, og skoia og lo når me kjørte heimover.
Det løyste seg i lika laget, idag også. Guten fikk dratt opp gardinå og va nåke meir snakkande te, når eg kom. Kun sju minutt etter.
Takk og lov for det … Ein langsur Han i Midten e ikkje å anbefala …
Men, poenget e at eg ikkje fatta et kvekk av kor tiden av og te blir av. Når man spinne rundt på jobb, og for så vidt gjør det samma, hver dag.
Sant og si, Så e det gjerna ikkje så mye å forstå sånn egentlig heller.
Man må vel bare innfinna seg med at slik er det bare. Og heller legga inn ein nåke større sikkerhetsmargin enn to-femten minutt.
Tiden går seies det. Som om den har vært her og så forlatt oss. Slik som eg følte det idag.
Men … Ska me høyra på kineserne, som seie at tiden kommer, fordi tiden ligger foran oss.
Uansett. Før eller seinare, så vil me jo komma frem. Idag ble det bare litt seinare, enn igår …
Det har blitt tirsdags morgen og Fatter’n står for både levering og henting av barn idag. Når man tenke på gårsdagens begivenheter, så kan man jo få noen bange anelser, på sett og vis.
Men, tross kaoset som rådde ei stund igår, går det rolig og harmonisk for seg idag.
Nå … Nå har eg endelig landa i sofaen heima, etter ein hinsides all fornuft travel dag på jobb. Sekstisju leveringer ble gjort unna i rekordfart, men fortsatt med kvalitet i tankene. Etter jobb ble kidsa henta på skulen, og middags laging stod på tapetet. … Eg rekke sikkert å svara på det første innlegget til Kjerringa idag morgens før middag, tenkte eg for meg selv, men så kom Litlajentå og informerte far om fotballtrening klokka fire. Ris stod på kok, men heldigvis hadde eg ikkje begynt å steike pølsebitene. Svoosj, eg raste Litlajentå på trening, svooosj, så raste eg heim igjen. … Risen var helt klart ferdigkokt, overkokt og nesten stekt. Pølsene ble svidd i en fei, før eg serverte middagen på bordet til resten av Flokken. Kanskje eg kan skriva ein kommentar nå ? Pølsene smakte rart, sa Han i Midten. … Helsikke … Klokkå e snart fem … Litlajentå må hentas igjen. Kaffi koppen eg hadde laga meg, den får eg varma i mikroen når eg komme heim igjen. … Svooosj … Eg fløy å henta jentå på trening … Svooosj … Så va me heima igjen … Kjøkkenbordet måtte ryddast … Nei, nå må eg skriva den kommentaren eg hadde tenkt … Men, oppdaga ei renna av ris fra kjøkken til sofaen … … Støvsugde kjøkken og stuå, då Miini hadde tatt maten med inn i sofaen … Akkurat det som eg hadde sagt han ikkje fikk lov te … Jippi … … Glemte ut kaffien som stod i mikroen. Den var kald igjen … Bør eg varma den igjen ?? Eg ga blanke i kaffi og satte meg ned for å endelig skrive kommentaren. … Baaang … Mini sklei når han løp ut på kjøkken, og krasja i kjøkkenøyå. Donald kul i pannen. … Plaster måtte finnes på badet … Badet såg ikkje ut … Rydda og vaska der … … Måtte på do … Tok det i gangen … Hadde jo nettopp vaska det andra … Nå kan eg skriva … … Tomt for dopapir … Ingen høyre Far som rope … Fire krapyl av nåken barn sitter rundtomkring i huset med headsett på seg og hører ingenting … Herreguuud … … Eldstemann kommer til unnsetning … Far får dopapir … … Sjekker at alt er som det skal … Setter meg i sofaen … Venter fire – fem minutt … Ingenting skjer … … Og då skreiv eg detta på omtrent tre minutt … Bingo … Takk for meg, værsgod og God jul … … Over og ut …
Idag, så e eg litt spent. For etter et lite bokteaser maraton igår kor eg muligens tok litt av, så har eg sneket meg like foran Kjerringtanker på blogglisten.
Og alle som følger med på denne lista, og kanskje har lest noen av kjerringa sine tanker.
De vet at slikt gjør man ikkje ustraffa …
I hvert fall ikkje om man har vært aktiv på bloggen sin. Noe man definitivt kan si om meg i helga. Overaktiv, er nesten et ord som kommer snikende inn i min hjernebark.
Det e enten eller med meg, kan det se ut som.
Men, når saker og ting på blogg blir gøy, då har eg tilsynelatende mye på hjertet. Og i helga har det vært gøy. Det å ta skrittet ut og stadfeste at det mest sannsynlig blir ei bok.
Spennende …
Så nå. Nå får man bare vente i spenning og se om Kjerringa e like skremmende ærlig og direkte som Rune Bjerga, når me evaluerte min første Stand Up opptreden …
Kor eg nevnte nåke om at etter denne opptredenen, så kunne det jo bare gå ein veg.
Kor på Rune svarte at – Joda Frode, det har du for så vidt rett i. For kommer du lengre ned nå, så e eg redd for at du ender i Kina …
Fantastisk, vett du … Men, på sett og vis, så hadde han litt rett.
Og med den lille bomba så takker eg for meg, her på morrakvisten, og ønsker alle ei nydelig uka …
Resten får man få med seg når eg har kommen i mål. Satser på at nysgjerrigheten nå e nok vekka, til at dåkke lesere vil ha mer.
Ha ein strålende søndags kveld, Folkens.
Over og ut, fra meg og bokmas, for ei stund …
Kapittel fire – Bleieskift
Georg lå på sofaen og døset etter en travel dag på jobb. Sigrid var oppe på loftet i deres eminente rekkehus de nesten hadde vokst ut av og rydda rommene til de to eldste. To gutter som var ute å lekte i gata for fulle mugger, mens Tilde på litt over to år satt i stolen sin og titta på en film. Barbie og den magiske skoen, eller noe slikt. Det var en lun, fin og harmonisk ettermiddag, og Georg lå på sofaen med en snodig følelse innabords.
En følelse av noe som ikke stemte. Slike følelser man som forelder alltid får, når omgivelsene ikke helt svarer til det man forventer. Og lune, fine og harmoniske ettermiddager. De var virkelig av sjeldenhetene, etter at Max hadde kommet til verden. Men, nå lå minstemann og sov som en stein i babynestet sitt.
En slik krybbesak med himling over, som var så populært og Sigrid selvsagt måtte ha. Det var dette med å kjempe sine kamper, ambolten og slikt igjen.
Det var ikke før Georg langt bak i underbevisheten hørte noen merksnodige lyder, at denne ettermiddagen tok en vending mot normalen. Georg letta på det ene øyelokket og titta mot der lyden kom fra. Klukk, klukk, klukk. Lyden var nett som når man heller ut en flaske med vann i vasken. Tilde stod i en merkelig stilling midt på en annen av Sigrid sine nye innkjøp.
Det langhårede gulvteppe som omringa sofaen, og stuebordet hvilte sine ben på. Og der stolen til Tilde stod foran tv’en.
Tilde hadde fått en snodig knekk i knærna og et mildt forskrekka uttrykk i ansiktet. Georg åpna det andre øyelokket og så nøyere på seansen som hadde oppstått. Det begynte å knitre i bleietapen da Georg plutselig forstod hva som foregikk. Han spratt opp av sofaen for å redde Sigrid sitt nyinnkjøpte langhårede teppe, og for å få Tilde ned på badet, før bleien eksploderte oppe i stua.
Tilde hadde hatt en lei og løs mage det siste døgnet. Og bleiene hadde vært deretter.
Men, nå så saken ut til å ta en ny og dramatisk vending, der bleia var fylt til randen og bulte til alle kanter. Georg tok tak i Tilde under hver arm, og løfta henne lynkjapt opp med strake armer. Før han løp mot trappa. Tilde skvatt av både Georg sitt uventa tigersprang og dette uvanlige løftegrepet, og satte i et durabelig skrik.
Bena gikk som trommestikker og Georg var redd bleia skulle ryke når som helst.
Sigrid hadde hørt hylet til Tilde, som igjen hadde vekka Max og nå kauka de i kor, så det sang i husets fire vegger. Tump, tump, tump. Sigrid kom løpene ned trappene og kikka sjokkert bort på Georg. Der han bar Tilde med strake armer langt over bakken, i stormskritt mot trappa. «Men, hva i helsikke er det du gjør, Georg?» Kvein Sigrid til, og nappa til seg Tilde som strigråt av både sjokk og denne uvanlige behandlingen.
«Neeeee eee ei … .. .» Lengre kom ikke Georg i advarselen sin, før Sigrid trødde Tilde inn i et realt hoftefeste. Slik man normalt bærer små barn.
Barn med bleier som ikke er på randen til å eksplodere, som en granat med dritt midt i trappeoppgangen. For nå skjedde saker og ting så kjapt, at når det hele var over stod Sigrid igjen å lurte på hva i himmelens navn som hadde skjedd.
I samme sekund som Sigrid smalt Tilde inn i et solid hoftefeste, eksploderer bleia i et salig inferno av dritt som spruter overalt. Men mest, nedover hele høyre side på Sigrid’s lekre smekre legemet. En snek av sjeldent kaliber la seg i trappehullet, og Georg begynte å brekke seg i ren og skjær refleks.
«Men, for svarte salte bananer, Georg!» Utbryter Sigrid, og ser med vantro rett i øynene til Georg. «Hvorfor sier du ikke i fra da, din forbaska sosemikkel»
Georg så tilbake på Sigrid, og innimellom smågulp og brekninger forsøkte han å skjule ei latterkule som kom krypende fra tærna og opp. «Men, kjære vene meg da, Sigrid» begynte Georg. «Jeg. Si ifra!?». Fortsatte han, og skulle til å si mer. Men, Sigrid hadde allerede trampa videre nedover trappa og inn på badet, med en brun fartsstripe liggende i dragsuget.
Det var sikkert like godt. Georg hadde en mistanke til at uansett hva han hadde sagt, der og da, så ville ingenting virket formildende.
Trappa så ikke ut, heller ikke veggene. Georg ramla ned på at det eneste som kunne ta luven av denne klasebombe episoden, og muligens redde resten av kvelden. det var at han fant frem vaskebøtta, klor og en haug med filler. Og satte i gang med en real vaskejobb. To timer senere var trappa like hvit, som den dagen Georg og Sigrid overtok rekkehuset.
En katastrofe var et faktum, men en annen var mer eller mindre avverget. Som en liten grand finale, skar Georg vegg akrylfugen mellom trappa og veggen, og la en ny.
Slik, der dukka jaggu meg kapittel tre opp også. Nå satse eg på at folk begynne å skjønne tegningen, og kanskje har lyst te å lesa heile beretningen om Georg og Sigrid.
Sleng gjerne med en kommentar om ka dåkke synast om det dåkke har fått lest til nå. Og om det frister til å gå til det skritt å kjøpe en bok …
Georg satt å smilte lett for seg selv på urologen sitt venterom. Og gjenopplevde starten på deres nye liv. Livet etter minstemann kom til verden.
Georg hadde ikke time for sent på dagen. Men, han hadde tatt fri hele dagen og møtt opp fra morgens av, for å være sikker på at rett avgjørelse ble tatt. Selv om Sigrid hadde bestemt den saken allerede, var det fortsatt Georg som hadde siste ord i saken. I hvert fall likte Georg å tro på det.
Det var tross alt hans rognpose som skulle sprettes opp og snittes i. Slik tok man ikke enkelt på.
Hva om manndommen tok uopprettelig skade av et slikt inngrep? Ville det gjøre vondt? I så fall hvor mye og hvor lenge? Og hva i all verden ville skje i ettertid, i siste fase av en god omgang med ild i torva?
Spørsmålene bygget seg opp i hjernebarken til Georg, men noe svar ville han sikkert ikke få. Ikke før etterpå. Eller inne hos urologen. Georg hadde fortsatt mange timer foran seg til å veie for og imot. Før det var hans tur og fremtidige bleieskift på egne barn ble en saga blott.
Bare ordet bleieskift burde nesten ene og alene vært nok, for at Georg nærmest kunne løpt inn til legen, slengt seg villig ned på benken, spredt bena og kauka høyt ut «Kutt strengen for helvete, kutt den nå!»
Skjønt, det var ikke slik at bleieskift i seg selv var det han hadde kraftige aversjoner mot. Han hadde mer enn gjerne tatt sin tørn når det måtte til. Det var disse mer eller mindre ti årene med sammenhengende bleieskift som gnagde på Georg sitt sinn. Skulle man slengt en etterpåklatt til på slutten av karrieren her nå, så ville man jo sømløst gått over til barnebarn.
Man kan godt ha en slags karens periode på noen år, før man sitter med barnebarn på fanget. Som plutselig må skiftes på. Georg nikka for seg selv der han satt, før et stort flir bredte seg i ansiktet hans.
En helt spesiell bleieskift episode trengte seg frem fra glemselens slør langt bak i minnebanken. Og før Georg visste ordet av det, satt han der på urologen sitt venteværelse, og humret høyt for seg selv.
Då kommer kapittel to ut. Kanskje vil eg legga ut kapittel tre også. Slik at man kanskje skjønner litt av plottet, og hvordan boka vil bli.
Uansett, så er ingenting hundre prosent bestemt. Rekkefølgen og fremdriften, den kan raskt bli endra på et eller anna vis.
Men, plottet og storyen er mer eller mindre satt.
Kos dykk, Folkens. Dette kan jo raskt bli gøy …
Kapittel 2 – Minstemann …
Georg satt i sofaen på værelset hvor Sigrid var innlosjert. Et noe utrangert rom med åttitalls møbler, slitt tapet og glorete lysrør i taket. Et av dem blinka ukontrollert og var nok på randen til å ta kvelden. Georg kikka irritert opp mot lysrøret, men fant raskt ut at det var viktigere ting å bekymre seg for. Sigrid hadde vært innlagt på føden i nesten to uker, etter at vannet hadde gått i overkant av seks uker, før termin. Sigrid var nå fast bestemt på at fjotten skulle ut asap. Eller i hvert fall i kveld. Til nøds til natta.
Hun var rammet av, eller led av brakkesjuka. To uker på ti kvadrat, med kun noen få kvelder på perm hjemme, hadde satt sine spor.
Legen skulle snart komme og avgi sin dom, mens en sykepleierske som var meget innforstått med Sigrid sin tilstand svinset rundt i rommet som en geskjeftig fe og gjorde klart til legevisitt.
Sigrid gikk hvileløst rundt i rommet og hadde nærmest laga permanente spor i gulvbelegget. Det var begrenset med steder man kunne gå på ti kvadrat og ventetiden var utålelig.
Etter en liten stund, kom endelig vakthavende lege inn. En jovial fyr med rufsete sveis som umulig kunne være en dag over tretti år. Mest sannsynlig en turnuslege på tokt, tenkte Georg fryktsomt der han betraktet legen. Sigrid satte armene i kors foran brystet og kikka mismodig på fyren. Klar til kamp. Georg forstod lynkjapt hvor dette ville bære hen og fiska frem mobilen for sikkerhets skyld.
«Jaha, og her går det bra med mor og barn?» Spurte legen muntert, og kikka godmodig på den vordende mor, før han la til mens han kikka ned på papirene sine. «Jeg tenker at vi gjerne skulle gitt denne rakkeren noen dager til jeg, for å modnes litt mer. Før vi setter i gang fødselen» Noe mer, det rakk ikke legen å få sagt, for Sigrid eksploderte i et sant inferno. «Noen dager til, NOEN dager til!?» Freste Sigrid, og fortsatte før legen fikk sjanse til å reagere. «Dette krapylet skal ut ikveld, om jeg så må krype ned på operasjonsstuen å ta keisersnitt på meg selv!» Kauka Sigrid illsint ut, mens fråden stod ut av kjeften hennes. Legen tørka noen spyttpatroner fra ansiktet, retta litt på en noe rufsete sveis. En sveis som nærmest hadde blitt blåst nitti grader bakover, etter Sigrid sitt lille store utbrudd.
Sykepleiersken som hadde blitt godt kjent med Sigrid, disse to ukene, hun stod å flira noe skjelmsk bak legen. En lege som sikkert bare mente alt vel både for mor og barn. Men, som helt klart hadde undervurdert virkningen av to uker i eksil på et innestengt sykehus værelset.
Georg hadde etter mange års samliv med Sigrid, lært seg at det var forskjell på å være tosk og idiot. Så når legen kikka nervøst ned på Georg for å liksom hente litt hjelp fra den kanten. Da satt Georg heller som en tosk og holdt kjeft, mens han bladde umotivert opp og ned på mobilen, og hadde ingen planer om å tre inn i idiotenes rekker. Slik som legen nettopp hadde gjort.
«Jaha, vi bør jo gjerne tenke på barnets beste … .. .» Forsøkte idioten igjen. Men lengre kom han ikke da Sigrid mista det helt. «Det beste for både mor, barn og en forbanna bedrevitende lege, som sikkert nettopp har begynt praksis perioden sin !» Kvein Sigrid til, før hun fortsatte i komplett fistel. «Det er at han fyrer i gang denne helvetes fødselen, før han får et stetoskop trødd så langt opp i sin tungtrødde ræv, at han kan høre sitt eget hjerte i øra, fra innsiden!» Legen kikka perplekst på Sigrid, før han hasta slukøra ut av rommet.
Sykepleiersken hadde fått en snodig knekk i knærna, og stod med ryggen til å rista av innestengt latterkrampe, når legen fløy forbi.
Ti over tre den natta kom Max til verden. En liten sneip på omtrent to kg og førtifire cm. To kg og førtifire cm med ellevill galskap, rampestreker og proppfull av livsglede innabords. Kvart over ni neste morgen, kjørte Georg av gårde til Danmark på ferie med resten av Flokken. Til feriehuset de hadde leid utenfor Ebeltoft.
Ingen hadde forutsett at minstemann skulle ha det så travelt, at han torpederte en etterlengtet familieferie, med sin utålmodighet med å komme til verden. Minst av alle Georg og Sigrid. Og mens Sigrid nøt late dager på nyfødt post med familiens siste tilkomst. Fikk Georg erfare de første dagene av livets nye verden. En hektisk, travel og mildt sagt spinnvill verden.
Sånt sett, så gjenspeilte gjerne døgnets siste tjuefire timer, de neste åtte årenes daglige liv.
Georg satt på venterommet hos urologen. Georg Strand og Sigrid hadde vært gift i snart tyve år. På disse årene hadde de fått fire barn sammen. Derfor satt Georg hos urologen akkurat nå. Fordi Sigrid enstemmig hadde vedtatt at nå var det Georg sin tur. Forresten så gikk spiralen til Sigrid snart ut på dato. En perfekt anledning for Georg til å ta ansvar, hadde Sigrid sagt.
Sigrid var enkel sånn. En ilter, småsint men stort sett snill kone. Rettferdig og rettskaffen. Men også sta. Sta som ambolten. Der ambolten gir motkraft til den kraften man påfører den, og former et avtrykk på alt man lager. Som Georg sin viljestyrke når den tydde til motstand, og kanskje argumenterte mot Sigrids ytringer.
Skjønt, skulle man se litt objektivt på saken, kunne man jo si at Sigrid sitt ansvar hadde gått lukst i dass. Sigrid hadde jo vitterlig født fire barn i sin periode. Kanskje hun burde tatt ansvaret sitt noe mer alvorlig hadde Georg nesten sagt den kvelden temaet kom opp. Men, for en gangs skyld hadde Georg brukt vettet i rett tid og på rett sted. Og ikke etterpå og ute i boden.
Georg elska barna sine og ville ikke vært en eneste en av dem foruten. Allikevel satt han her på venterommet, for en gang for alle å utelukke muligheten for flere.
Han satt å veide for og imot. Eller aller helst for. Ved å tenke bakover i tid. På hvordan åra hadde gått. Hvor raskt de eldste, hadde blitt store. Og hvor store de minste var blitt, så raskt.
Fredrik var seksten år snart og skulle begynne på videregående etter sommeren, en klok fyr med en klar plan for fremtiden. Leif var tretten, familiens bohem og en livsnyter av sjeldent kaliber. Han skulle starte på ungdomskolen. Tilde var ti år og en atombombe forkledd som en søt, yndig og stort sett smilende jente. Men, Georg visste annerledes, Tilde hadde mye fra sin mor. Også hadde vi Max. Selveste minstemann. Født nesten to måneder for tidlig, kronisk utålmodig og alltid på farten med sprell av ulikt kaliber.
Da Sigrid ble gravid med fjerdemann hadde de satt seg ned å snakka sammen. Ville de virkelig ha et barn til? Svaret kom ganske raskt, og praten ble ikke lang. Selvsagt skulle de beholde barnet. Hvor mye verre kunne det bli med fire, kontra det å ha tre barn. Tilde hadde jo vært et usedvanlig behagelig vesen, sine først leveår. De hadde jo nærmest ikke merket at de fikk nummer tre. Eller Tilde.
Noen ganger i livet tar man feil, andre ganger får man rett. Og fra den natta Max kom til verden, så hadde Georg og Sigrid saktmodig fått erfare, at mer feil, det hadde de aldri tatt i hele sitt liv.
Og nå satt Georg på et sterilt venterom for å sette punktum. Han satt for seg selv borte i en krok og funderte på avgjørelsen, mens han irriterte seg litt over det ene lysrøret i taket. Det som blinka litt i tide og utide. Slik som det røret på værelset Sigrid hadde hatt, når minstemann Max kom til verden …
Jøje meg … Nå va det gjort …
Nå e det sikkert mange som lura på ka i all verden detta e for nåke. Sånn egentlig, så lura eg litt selv også. Men, for å gjerna pressa meg sjøl te å holda fokus på et prosjekt eg har påstarta, så dele eg det her på bloggen.
Detta e første kapittel på det som kan bli en bok. Et slags utkast, på ein måte. Det finnes enda tjue kapitler til.
En bok om Georg og Sigrid. Lett inspirert av noen man gjerna drar litt kjensel på, vil eg tru.
Så nå spør eg egentlig bare rett ut …
E det noen som kunne tenkt seg å lest meir av dette ?
Kanskje kommer kapittel 2 ut her på bloggen også, om responsen slår til … 🙈🙈🙈
