Me ska væra glad ikkje kyrnå flyr. Detta sitatet brente seg inn i hjernebarken, ein gang tidligt på 90 tallet. Me va ein gjeng fra barndommen, se va på ekspedisjon ner øve vårt vakre sørland…. Meina og huska at me va ein liten svipptur innom Danmark også, men av forskjellige grunnar e det lite eg huska akkurat fra den digresjonen me hadde sørøve der. Men det se skjedde når me kom i land igjen, itte vår første utenlandstur ilag, e opptakten te når sitatet fallt. Me fant bilane våras igjen i ett parkeringshus i Kr.sand, og sette igang på leit itte campingplass …
For me va på camping tur , me telt.. Va sånn feriar stort sett blei utført på den tiå…. Sydenturar og hytteferie va for Direktørar, Statsminister og Kongefamilien dengang…
Teltet me hadde me oss, va forsåvidt kongeligt for det va mine foreldre sitt “hustelt” .. Ett reint helsikke og setta opp, men stort nok te å romma heile gjengen.. Og itte nåken overfyllte campingplasser og ett par der di ikkje slapp inn ungdommar, fant me te slutt ein kor me fekk lov og campera. Teltet for opp , litt kveldsmat , nåke godt å drikka, også la me oss te å sova i denna flotte sumar nattå. Våkna neste måren, klar for nye eventyr. Det hadde vært ein “liten” regnskur om nattå, så midt i gjennom teltet gjekk det ei litå elv. Halvparten av oss låg midt i straumen, mens resten låg på tørr grunn. Herligt …
Itte at soveposar va hengt te tørk, for nåken av oss ner i butikken for å handla frokost. Når di kom opp igjen, hadde di ein nåke i øvekant overraskande nyhet ..
Det va ein STOR hall på siå av butikken me ett lika stort kors på… Me hadde havna på ein Kristen Camping ….
Ikkje det at eg har nåke imot det, gjekk på søndags skulen i min kjære barndom eg… Men d va jo ikkje heilt sånn me hadde tenkt å feriera, og eg va nåke usikker på, om dei egentlig ville ha oss der og.
Jaja… Me fekk nå spisa frokost, før me pakka sammen og fant oss ein litt meir passande plass…
Maten blei funnen fram, skjevår blei skjert opp å me va godt inne i frokosten då det skjer… Ein flokk måker e på tokt og har plutseligt gått inn i bane øve håvene våres…
… Ei fullblods måka tar ett skikkeligt innpust og presse ut ei kraftige klysa i andre enden…
Ein av oss får, om ikkje alt, men jaffal “litt”, midt i planeten… !!!
An fyke opp i ein fart, banneordå komme ut av kjeften, så fort at Eddie Murphy hadde slete me å holdt følge..
Skjevene hans fyke te skogs.. For det va ikkje bare Nugatti på di meir…
Nåken av dei andre ferierande se ligge i telt rundt oss, holde for øyrene på ungane sine…
Men… Ein gla kristen hippie pappa, se sitte me familien sin rett bortforbi oss.
Ser bort på oss me ett lite flir om munnen, og seie..
Me hadde fått låna mi kjære søsters hytta på fjellet, så me pakka i bilen og sette te fjells fredags ittemiddag. Guuuuud, ka me gleda oss te å komma oss litt vekk fra hverdagens tjas og mas og den stuå me stort sett tilbringe helgå i, vinterstid…
Løye me det, men det e ikkje møkje se ska te innimellom, for å få litt ekstra øveskudd i ein travel hverdag. Og ungane gleda seg i hjel te å få stå litt på ski og leka i snøen.
Ja, me va i ett særdeles godt humør heile gjengen…
Me kom velberga fram te Vågslid, kor hyttå befant seg, og fekk pakka ungar, varer og bagasje inn. Det va ein nydelig kveld , ca -12 grader, stjerneklart og vindstille. Mmm, detta komme te å bli ei fantastisk helg , tenkte eg for meg sjøl.
Me hadde tatt ein Ingrid Espelid Hovig , å juksa litt me middagen/kveldsmaten , lagd pizzafyll hjemma og hadde me oss ein ferdig pizza bunn, så maten kom på bordet i ein fei. Ungane satt fint rundt bordet og åt maten sin , ingen sure miner og det va rett og slett ein perfekt kveld. Se blei avslutta lika perfekt med tv-kos, Kånå i armkroken og fyr i peisen.
Vakna neste måren, te full storm på fjellet, det va ivertfall ikkje langt ifra. Jaja, frokosten kom på bordet å me koste oss nå på hyttå alikavel.
Itte ett par timar, hadde vinden stillna litt og eg tok med meg guttane ut for å renna litt på akebrett..
Me fant oss ein bakke å sette i gang. Og når det e sagt, så sjøl om eg e øve middagshøyden, når det gjelde alder her i livet så har eg nå alltid følt meg i god form, og forsåvidt i min beste alder.
Men der tok eg feil, kraftigt.
Itte å ha runne ner bakken ein gang, og va på vei opp igjen kjente eg melkesyrå allerede halveis opp i bakken. Guttane rant sikkert opp og ner 3 ganger før eg va på toppen igjen,totalt utslitt.
Tjera vena…
Koss ska detta enda. Eg sendte nåken misunneliga tankar te Kånå, se satt inne i peiskosen me Litlajentå, men her va det bare å manna seg opp å gi gass.
Neste tur opp, holdt på å ta livet av meg, pusten gjekk som ein kval midt i ei hyrdestund. Rødsprengt i fjeset, bikka eg toppen å la meg rett ner i snøen.
Kvite prikkar for øve skjermen, brystet skreik som ei usmørt dør og beinå kjentes ut se betong. Guttane ilte te å lurte på ka det va.
“Naaai, pappa må bare ha ein pust i bakken” klarte eg å gispa ut.
Lettare forskrekka fortsatte di leken i snøen. For opp å ner se to røyskattar i snøen, mens eg lå som ein hvalross på toppen, og ønskte meg tebake i toppform…
Vel tebake i hyttå , fortsatt i live, såg Kånå bekymra på meg, før hu fortsatte me sine huslige sysler. Guttane sette seg foran tv`en, med Litlajentå og koste seg med ein film. Og eg slokna på sofaen, fortare enn Usain Bolt sprang 100m.
Når eg våkna igjen, ville guttane ut på ski, det va blitt heilt vindstille nå, påstod kånå. Alle bekymra blikk va forsvunne som dugg i plettfritt solskinn.
Hu hadde jo spist bakepulver og hadde ei bolla i ovnen, så det va sjølsagt min jobb å ta di me ut på ski.
Gubbevaremegvel….
“Øveleve eg denna helgå, så e det ett under”, tenkte eg for meg sjøl.
Men , men.. På an igjen…
Me sette i av gårde, og detta gjekk møkje bedre enn akebrett renningå. Guttane for jo som nåken lyn bortøve løypå og eg hadde nå funne ein fin rytme sjøl og.
Blei litt knall å fall på alle sammen, men eg må sei me koste oss..
Og plutseligt hadde me kommen oss ett godt stykke innover fjellheimen, me tok oss ein liten pause før me sette nasen hjemover mot hyttå igjen.
Då merka eg koffår me hadde hatt så god flyt innover i fjellheimen, for ut av an, hadde me ein stiv motvind,
Gud hjølpe meg..
Det va som å gå i sirup, og når me sko gjennom ett lite dalsøkke, kor vinden fekk litt ekstra tak, va det som om Han i Midten nesten letta fra sporet å tok av, men feil vei. Uansett kor mye han staka å strevde, så kom an ikkje av flekken..
Eldstemann sleit og men kom nå litt meir framøve enn bakøve.
Enden på viså blei, at igjen måtte eg ner i kjellaren og henta kreftår, ein hengande på ryggen, han andre hengende i skistaven min, mens eg kava meg framøve…
Eg ramla inn i hyttå me guttane. Kånå tok imot guttane, mens eg lå på golvet i gangen og såg livet mitt i revy, på netthinnå
“Kor e den eine skistaven te Eldstemann ?” komme d fra kånå.
Filmen på netthinnå va slutt, og eg va tebake i hyttå. Eldstemann meina at an kanskje mista an, der i dalsøkket.
Fri og bevare meg vel….
Ut på tur igjen.
Nå e det definitivt ikkje vindstille og eg fyke innøve som ett prosjektil. Runda svingen før dalsøkket å finne staven. Snur og stålsette meg te returen, sette opp ett tempo se eg må sei, føltes temmeligen fort. Eg e lika sleten se ein utsleten islandshund, ellår va det hest, jaja samma kan det nå vara, men det gjekk på rein vilje nå.
Itte ett par hundre meter har eg skikkelig kommen i flyten, og føle meg nå litt som Oddvar Brå, der eg går klassisk som ein gud ut av fjellheimen.
Men, plutseligt komme det ein kar opp på siå av meg i godt driv..
“NEI” tenkje eg…
Ikkje svarten om du ska ta gullet fra meg, eg auka farten og han forsvinne igjen, lykken e stor, men kortvarig. Plutseligt e han der igjen, skøytande som om ein olympisk gullvinnar. Han passere, 5m foran , 10 m foran.
“Jækla juksepave” skrike eg itte an.
“Det e jo klassisk.”. Heldigvis høyrte an meg ikkje, gjennom vinden, og eg tuttla meg mot hyttå…
Resten av lørdagen forsvant i sofaen, liggande med beinå høgt, mens kroppen kjentes ut som om an va i fullt opprør…
Søndagen kom, ett nyyyyydeligt ver. Sol fra blå himmel, ikkje ett vindsus å hørra og 3 pluss grader..
Kakao blir kokt, pølser varma og me sette innover igjen, heile gjengen, Kånemor til og med. Eg har Litlajentå i bæremeis på ryggen, kjenne at det gjør ingenting.
For hadde eg ikkje hatt hu bak der, trur eg at eg hadde tippa fråmøve itte 10m. Me går i roligt tempo innover og kosa oss glugg i hjel..
Eg har ikkje vært så sleten siå eg sprang 3000m i milliteret me ein ilter befal piskande bak mg. Men lar nå kje det ødelegga idyllen, og har nå på følelsen at befalet e rett bak meg i dag og.
Kånå, se tuttla nåken meter itte mg meg, ser ein fin plass å spør om ikkje me ska ta ein pause der.
“Joda, går fint for meg” seie eg å puste letta ut…
Me sette oss ner og finne fram nistå. Kånå hadde laga pølser på termos, ingen dum tanke, men hvis noen gjør det samma, fest noen små trådbetar i kvar pølsa, så får du di gjedna ut og.
Herreminhatt, ka eg strevde med det, men itte ett kvarters kamp, 3 sultne ungar og litt kjeft fra kånemor, så klarte eg å lirka di ut.
På tebake turen mot hyttå har guttane funne ut at de ska gå om kapp.
Gubbanoa, uansett kim se vant, så blei det ein se hylte av sinne.
Tap å vinn med samme sinn e tydligvis ikkje nåke me har klart å lera di ennå, og kanskje me ikkje ska d hellår, “vinnarinstikt e jo ein god egenskap det”, tenkte eg for meg sjøl, og minnast alle dei “koselige” Monopol spill kveldane, med mine søsken i barndommen…
Tebake på hyttå e det på tide å tenka på heim turen. Me får rydda å vaska hyttå, ungane stelt, plassert i bilen og bagasjen bært ut igjen.
Me sette oss i bilen og suse mot byen igjen. Parkere hjemma, ungane rett i seng, bilen blir tømt for bagasje og eg finne endelig sofaen….
TOTALT utslitt…
Nåke øveskudd, e ivertfall eg i kraftigt underskudd av.
Men minnebanken e fyllt opp, med nye opplevelsar og erfaringar. Og me hadde det jo fantastiskt, der oppe i fjellheimen, tross alt…
Åsså fekk Kånå eldstemann, te å ringa te Mormor og Besse, for å gi de den lykkelige beskjeden om at de sko bli besteforeldre igjen. For hu turte ikkje å sei at fjerdemann va på vei, når me va hima.
Det har vært ei virkelig begivenhetsrik helg, mildt sagt.. Måtte kjøra morgenrutå våras på lørdag, det betyr opp før fuglane har begynt å kvittra og pinnsvinå kommen seg av plenen vår…
Det e egentlig ikkje nåke spesielt med det å kjøra denna rutå, man står opp, gjør jobbben og kjøre heim igjen… Finito..
Men denna helgå, så va det litt spesielt, alikavel… Kånå va sjuk…
Det e ikkje nåke man ska undervurdera, tydligvis…
Men eg ante ro, fred og absolutt ingen fare, før eg midt i rutå får ein melding fra øverste hold…
Formen e dritt, du får bare få rævå i gir….
Ofta, så pleie eg å lesa imellom linjene, når “Herskerinnen” av vårt lille univers, sende melding, og gjerna handla der itte … Men, her va det ufattelig få linjer å bli klok på.. Så eg svara bare “Jepp” , og sprang se ein ungkar resten av turen…
Akkurat det, samspillet mellom oss mannfolk og Kånå, det e ein merksnodig mekanisme.. Eg trur einkvar mann i ett hvilken som helst forhold, har rivt seg i håret av forvirrelse, forbannelse og avmakt…
Og vica versa…
Eg e ikkje heilt idiot hellår, eg e ikkje så toskjen at eg ikkje skjønne det går andre veien og…
Men å forklara denna mekanismen, det e ikkje lett.. Eg vil bildesetta det, bokstaveligt talt, for å gjør ett forsøk på å gjør det litt klarare… Det e ikkje nåke fullkommen åpenbaring av kossen mekanismen virke, men ett lite skråblikk, på ein måte…
For ein mann, han e som ein svart/kvitt tv, hverken meir eller mindre… Det e ein av/på knapp, volum og gjerna ein kontrast vriknott.. Skrur man på, går an på.. Vil du ha lyden høgare, må man trykka på volum knappen… Ska lyden ner, den andre volum knappen…
Vil man ha det litt klarare, kan man justera med kontrast knappen…
Enkelt og greit… Stort sett
Eg seie ikkje alle mannfolk e sånn, men grunnprinsippet e som oftast det samma… Me menn e enkle, generelt sett..
Kånår…..
Dei e som ein fullblods LED Tv, med fjernkontroll, ein million innstillingar og sjølsagt integrert oppdatering… Ein såkalt Smart-Tv…
Man har endelause innstillingar, og når man endelig har begynt å forstå kossen an virke… Kan man ta fanden på at an i løpet av bare ei natt, så har an oppdatert seg, fått nye innstillingar og man må begynnna å lera seg kossen an virke, heilt på ny…
Det e tusenvis av nyanser i fargeinnstillingar, men og nåken forhånds innstillte… Bare dei e ein håndfull å håndtera .. Du kan f.eks få varmt, dynamisk og kaldt bilde… Men man vett aldri når.. Det kan ha vært varmt bilde, sist gang an va på… Men neste morgen kan det vær kaldt… Ellår omvendt..
Dynamisk, e egentlig det versta… Då skifte det gjerna, nesten uten at man får det med seg. Og plutselig går man på ein smell… Fordi man trudde det va varmt, men så va det kaldt, iskaldt, på grensen te frysepunktet…
Også kan de, pga. feil i programvaren, plutselig gå i lås…
Det e bom stopp… Uansett ka man gjør for og få an på igjen, så e det nyttelaust… Kontakten e i, men strømmen e av.. Lyset e på, men ingen e heima… Og man sitte i total avmakt, uten å finna løysningen…
Man kan kikka i instruksjonsbokå, men sjøl om man prøve alt av forslag te løysning, e det ingenting se fungere…
Te slutt, kan man, om man tør.. Ringa produsenten… Men då ska man ha tungtveiande grunnar te å reklamera, og eg vil sei at det bør vær absolutt siste utvei… Dei kan som regel ikkje hjelpa, uansett…
Det besta e, som regel å dra ut kontakten, la Tv’en vær i fred… Og sjekka litt seinare på dagen… Det pleie å å gjør susen, i dei fleste tilfellene… Og sånn egentlig, bør det vær det man gjør, kvar gang, fyst …
Så kan man heller sjekka bokå, feilsøka og alt det der ittepå… Om an fortsatt e ute av drift…
Sånn va det på lørdag, når eg kom heim.. “Tv’en” va gått i lås… Og sjølsagt, erfaren som eg e… Sette eg i gang med å feilsøka…
Når an på toppen av alt, hadde sendt meg ein feilmelding, om at an ikkje va heilt i stryken..
Burde eg jo visst bedre.. Men e det nåke eg kan, så e det å trø i salaten…
Og som sagt, så gjordt..
“Tv’en” eksploderte midt i fleisen på meg… Sikringane gjekk, mildt sagt…
Det lukta Bodå, her ifra og te Moss…
Og altfor seint forstod eg, at her va det bare å forsøka å redda stumpane. Så eg tok eg med meg dei to minste i flokken ut i bilen, drog ut kontakten og lot “Tv’en” få litt ro og fred…
Og kjørte te byen..
Me handla litt lørdags snop, kikka litt på ein butikk og leka litt på ein lekeplass…
Før eg sjekka status’en på “Tv’en”… Se hadde begynt å få fargane tebake, varmen på igjen og støpselet i kontakten …
Itte å ha konstantert at det va noenlunde trygt å kjøra heimøve, så tok eg sjangsen på det.. Og så koste oss med barne-tv, spiste litt snop og rett itte ungane va i seng… Sendte eg ett blikk mot “LED-Skjermen” for å sjekka forholdå, og fekk det kalda bildet tebake..
Gjekk på loftet, henta soveposen i kottet, og tusla ut i Bodå…
Og våkna te ein nåkenlunde fungerande “Tv” på søndag… Ikkje totalt renovert, men ivertfall med varmt bilde, noenlunde gjenkjennbare innstillingar og meir eller mindre friskmeldt..
For sikkerhets skyld, lot eg an vær i fred heile søndagen… Ellår omvendt…
Eg straffemalte siste veggen på huset, mens Kånå og Flokken kjørte på Viking Gården og koste seg i solå…
Men Mini’en fant ikkje roen ikveld … Ellår det vil sei at an gjorde det fyst… Gjekk fint inn på rommet, klatra opp i sengå og la seg fint… Heilt av seg sjøl…
Allerede her burde me jo forstått at nåke ikkje e se det ska…. Men neeeeeida.. Me nyte den tidlige roen og benytta sjangsen te å få dei andre trollå i seng… Ellår Kånå benytta sjangsen, eg gjekk i dusjen … Eg tok meg god tid og hoppa ikkje ut av dusjen, før eg kjente vannet begynte å bli nåke lunka. Eg høyrte Mini’en suttra litt, så eg tenkte eg sko gå inn å synga litt te an, men Kånå sto allerede parat utforbi dørå hans…
“Hysj….. Kanskje an bare sovne igjen..” seie hu..
Men det hadde gjorde han ikkje, og sette heller igang å grina for full styrke … Her va det bare og henta an… Har sikkert sovna for tidlig, og bare hatt ein Power Nap… Skjedd før det.. Blei ikkje leggetid før i 11 tiå sist… Men idag, då va det nåke aent… Me tok an opp, og Mini’en gjekk bare hvilelaust rundt i stuå og va ikkje seg sjøl… Sette seg ner midt på golvet og såg ikkje goe ut, sløve i blikket og virka rett og slett litt fortvila ..
Kånå mistenkte at det kunne vær øyreverk, for hu meinte han hadde tatt seg te øyra tidligare idag… Eg nevnte at han gjedna kanskje hadde nåke oppkast på gang, for han va nåke bleike om nebbet.. Mildt sagt…
“Då får du finna ei bøtta klar” seie Kånå…
Så eg gjorde jo sjølsagt ikkje det, eg hadde tenkt å gjør det… Men det så jo ikkje akkurat prekært ut ennå, så eg surfa litt te på nettet …
Det sko eg gjedna gjort, istede for å utsetta det ….
Kåna tar Mini’en opp i fanget, og har akkurat lagt han fint innte seg for å trøsta han litt … Det går 3 sekund… Mini’en snur seg….. Og åpna slusene … Kånå sprette opp….
“Kor e bøttå???” … seie hu.. ‘litt’ høgt…
Istede for å springa på badet i ein fart…
Eg sitte jo å betrakta denna hendelsen, mens eg tenke for meg sjøl, at eg sko nok gjedna hatt henta den bøttå….. Med ein gang…. Alikavel…
Kånå står fortsatt midt på golvet…
“Kor e bøttå???” Seie hu igjen… Endå høgare enn sist…
“Hu e på badet” Svara eg…
“Fordømrande sosemikkel”.. Slenge hu itte meg..
Mens hu trava mot badet… Med spyå rennande nerøve bukså…
Eg gjekk på vaskerommet og henta vaskebøttå og moppen.. Med ett håp om å få nok poeng, sånn at eg gjedna endte på pluss siå… I andre enden… Sette igang og vaska… Kånå sto med Mini’en øve pottå på badet…. Mens hu fortsatte og slenga eder og galle mot “Sosemikkelen” i stuå… Altså meg.. Eg forstod raskt at her ska det jaggu meg møkje te for å få plusspoeng… Så eg tenkte nåken rosande ord, gjedna kunne vara te hjelp…
“Eg e glad i deg” …. datt det ut av meg…
“Akkurat det gir eg ein stor f…n i nå” va svaret fra badet….
Tjera vena meg…
“Eg e glad i deg” .. ? Av alle idiotiske ting eg kunne ha funne på og sagt så e det, det besta eg kom på… Mens hu står med spya fra topp te tå…. Her e det bara og holda kjeft og vaska ferdig, tenkte eg for meg sjøl.. Og gjorde det…
Kånå styra litt te med Mini’en, før hu får han i seng igjen… Fint dandert med håndkler rundt heila sengå…
“Hoppe i dusjen eg…” seie hu, når hu lukka dørå te Mini’en..
Og gjekk inn på badet…
Eg kjente det knaut seg i magen… Så gjekk eg og henta soveposen…
Og akkurat når eg gjekk ut dørå, på vei ut i Bodå…
Så høyrte eg ett brøl, fra badet…
“FROOOOOODE!!! … Har du fader meg brukt opp alt varmt va…..”
Mens eg hang på veggen og malte huset igår, måtte eg bare vedgå for meg sjøl, at far min hadde hatt rett, og eg feil.. Stigen min va for kort.. An va ikkje i nærheten av å vær lang nok eingang.. Jaja, far og mor e reist på bobiltur te Bodø, så eg tenkte eg sikkert bare kunne kjøra inn og låna stigen han hadde tilbydd seg, og få levert an igjen før de kom heim. Så kunne eg i neste familieselskap, fortsatt skryta på meg at stigen min e akkurat lang nok den..
Koffår sko han få gleden av å ha rett ?? .. Eg syns eg har nok med Kånå eg..
Men som sagt så gjort. Eg sa te Kånå at eg for ut på eit hemmelig oppdrag og suste avgårde te der de bor. De har ett nøkkelskap, så inn kom eg jo uansett.. Eg parkerte i gården foran garasjen deiras og gjekk for å finna nøkkelen. Rusla tebake te hovedørå å sette an i låsen og vrei, men ingenting skjer. Eg vrir å vrenge men låsen står bom fast. Tar an ut igjen og jogga rundt huset for å sjekka om det e ei aen dør an e te, men neida. Ingen av dei andre dørene har lås, i det heila tatt..
” Tar ein ny runde rundt huset for å som om eg så heldige at stigen ligge utforbi, men flaksen står meg ikkje bi..
Planen begynne å slå sprekker og eg ringe far min for å høyra om det muligens e ett slags triks, med låsen.. Men han blir lika forundra seg meg øve at nøkkelen ikkje virka..
– Jaaaa, du sette nøkkelen i.. ?? .. Og vrei rundt.. Seie han, formanande..
Nei, eg stod her foran dørå, og hadde nøkkelen i lomma mens eg befalte “Sesam sesam, lukk deg opp” .. Tenkte eg irritert for meg sjøl, men svarte nå fint..
– Ja, sjølsagt har eg det..
– Åhh jaa.. Nei, det va nå merkeligt.. Men ka e det du ska inne da?? Spør han.. Nysgjerrig..
Og her e det eg blir litt svar skyldig, eg tenkte lynraskt øve ulike svar men innser fort at eg har få troverdige alternativ..
For all del, eg kunne sagt “vanne blomstene” men då hadde de vel fått hjerteinfarkt begge to.. Det e vel ikkje nåke eg e kjent for å gjør, den jobben eg nok syster mi bedre på.. Så eg må bita i det sura eplet, og sei eg sko låna stigen..
– Ååjaa, stigen ja, jojo.. An va ikkje lang nok din ja, neeeei, eg tenkte meg det ja.. Svara far min, i nåke lett skadefryd..
” Ja, det tenkte du nok, tenkte eg og.. Men, uansett kor mye me tenkte både eg og han far, så gjekk ikkje nøkkelen rundt for det..
Så eg fekk kjøra te syster mi, som bor lika i nærleiken og låna nøkkel av hu.. Sa mor mi i bakgrunnen.. Som sagt så gjort, igjen.. Eg ringte te syster mi, for å sjekka at hu va heima. Fekk umiddelbart det samma svaret som eg fekk av far min, og svarte igjen, at sjølsagt hadde eg vridd rundt.. Om eg hadde prøvd å dytta dørå litt inn, mens eg vrei på nøkkelen ?? .. Spurte hu.. Nei, det hadde eg ikkje, naiv og godtroande som eg e sprinta rundt huset igjen. Henta nøkkelen som ikkje virka, og fant ut at an fortsatt ikkje virka.. Sjøl om eg dytta dørå inn..
Tjera vena meg.. Nei, eg fekk komma å låna hennas då.. Inn i bilen igjen, suste bort te syster mi, på veien kjenne eg ein eim av ei underlige lukt bre seg i kupeen..
Hoppe ut av bilen i gården deiras, springe som ein ungkar te dørå og ringe på.. Får ein nøkkel med garanti om at an virka.. Sette meg i bilen igjen, og får igjen ein underlig snek i nasen.. Komme heim te far og mor igjen, nøkkelen virka.. Opp med garasje dørå, inn i bilen med stigen.. Igjen med garasjedørå.. Får låst, nøkkelen virka fortsatt.. Sleppa av nøkkelen hos syster mi igjen.. Og suse heimøve.. Nå begynne det virkelig å lukta ille inne i kupeen, eg e forsåvidt pissetrengt men har ikkje kjent nåke trenga på i avløpskanalen..
” Hjølpe meg.. E eg blitt så gammal at eg har mista kontroll øve kloakkventilen og nå?? .. Sneken nærma seg ett crescendo av dufter i neseborene, og kvalmen komme i lika stigande styrke..
Og før magen får vrengt seg, finne eg ei busslomma å stoppa i.. Sprette ut av kabinen, gispande itte frisk luft og dette om i grøftå.. Kikka på skonå, og konstantere at eg har tråkka i verdens største hundalort.. Hipp Hipp.. Hurra.. Står å spinne som ett illsint villsvin i graset, for å få skonå luktfri.. Raska bilmattå ut og skylle na i batterivann.. Mens eg forbanne meg øve bror min, som heilt klart ikkje har gidda å plukka driten te bikkjå si, opp fra plenen te han far.. Itte de har vært på besøk..
Ellår kanskje det har vært ei nabobikkja.. Jaja, Enklare å skylda på bror min..
Får reingjort så godt som eg kan, spraya kabinen med litt 5-56 smøremiddel, lukta tross alt bedre enn halvgammal hundalort.. Sette meg i bilen igjen, og suse videre.. Får inn ett anrop fra “Kommandosentralen”, som lure på koffår eg e “Missing in Action”
– Ikkje spør.. Svara eg, nåke indignert..
Får ett nytt oppdrag, “Generalen” vil ha Kebabrull.. Kvalmen komme som ein flom lik “Bølgen” i fra filmen med samme navn, oppover halsen igjen.. Itte duftkalaset i kupeen, va Kebabrull det sista eg kunne tenkt meg.. Men lye nå “Overkommandoen” og fiska ein rull te na, i fra sjappå i “Sentrum” Gudhjølpe meg..
Tenka dåkke te.. Alt detta styret, bare på grunn av ein ..
Me har 2 ungar i barnehagen.. Ein heilt fantastisk barnehage kor ungane stortrivest, og då gjør me foreldre det og.. I denna barnehagen får de alle måltidene, nåke som rett og slett e heilt ideelt for oss med ein skokk med ungar.. Men for ei litå stund siå så va eg på ett sånt felles foreldre møte.. Ett infomøte om barnehagens filosofi, forebygging av sjukdom og diverse andre praktiske ting.. Men det va ein ting te.. De hadde begynt med nåke som hette “Smart Mat”..
Smart Mat e grønnsaker, vann, reine råvarer og mindre ferdigmat.. Detta sko bidra te at ungane våras utvikla seg og lærte på best mulig måte..
Detta hørtes jo heilt fantastisk ut.. Me har jo i ett heilt tiår kava med å få grønnsaker og reine råvarer, inn i kostholdet te Flokken våras med vekslande hell.. I ein nåke meir enn normalt travel hverdag, så må eg jo bare innrømma at lysten, iveren og overskuddet te å ta opp kampen mot ett knippe litt øve gjennomsnittet viltre barn.. Som overhodet ikkje har lyst på betasuppa eller lignande, te middag.. Ja den e ikkje alltid så himla stor.. Så at barnehagen plutselig hadde bestemt seg, for at de ville ta den kampen for oss..
” Det blei rett og slett mottatt med stormande jubel og trampeklapp.. Gudhjølpe meg..
Men nå, så e eg ikkje lika sikker på om eg e så entusiastiske som eg va i starten.. For all del, det e jo kjempe bra at de får mye god og sunn mat.. Hjølpe meg.. Det e ikkje det.. Men det e jo ein kjennsgjerning at får du nåke inn i den eine enden, så e det alltid ein liten hake i andre enden.. Og nåke meir bokstavligt enn det, trur eg ikkje at eg får sagt det.. For i den andre enden så bobla det formelig over, pga av inntaket i den eine enden.. Og te dei så endå ikkje har forstått heilt sammenhengen her..
Litlajentå og Mini’en, har rett og slett tatt opp kampen med Fatter’n, om å vær “Promponautkongen” i heimen.. Det e ikkje måte på kor go gang denna “Smart Mat’en” har fått på gassproduksjonen, te dei to små trollå våras..
Ein dag her i vekå, så hadde de hatt “Hjemmelagd Gulasj suppa” te lunch i barnehagen.. Seinare på ittemiddagen så satt eg, Litlajentå og Mini’en å lekte med Duplo’en deiras, på rommet te Mini’en.. Plutselig smelle det så kraftigt at eg nærmast trudde ett batteri ellår nåke lignande, hadde eksplodert der inne.. Men så oppdaga eg Mini’en i forfjamselen, som står midt på gulvet med eit stolt flir om kjeften, og forkynne.. – Eg fist….Eg fist høøøgt..!! .. Eg kunne ikkje anna enn å humra og le litt..
” Så smelle det igjen rett bak meg.. Kor Litlajentå står med ett bestemt fjes nett som Kånå, og proklamere høgt.. – Eg fiste høgare !! .. Med stolthet i stemmen.. Tjera vena meg..
At det smalt, det va nå ein ting.. Men ka i all verden som va ingrediensene i denna “Hjemmelagde Gulasj Suppå”, det trur eg ikkje eg vil vita.. For den sneken som begynte å bre seg i rommet, den va nåke av det versta eg har kjent.. Når eg va med Farmor i fjosen å spadde kumøkk, va jo det som å bada i parfyme, i forhold te dei stinkbombene her.. Det nytta jo ikkje å lufta ein gang, for det va som om luktå limte seg fast i lausa luftå.. Den hang igjen i nasen, som smaken av tran sitte igjen i kjeften..
Ein anna gang, når eg i ittetid fant ut at de hadde hatt “Hjemmelagd Blomkålsuppa”.. Så satt me heile familien og kosa oss med ein film, i sofaen.. Men, plutseligt sprette Kånå te værs..
– Frooooode !! Du sitte ikkje her å fise meg nærmast rett i fleisen ? .. Kauka hu iltert ut, mens hu grein på nasen..
Eg.. Va faktisk heilt uskyldig for ein gangs skyld, men eg forsto jo glatt koffår Kånå mistenkte meg, først.. Eg hadde jo ei syndelista lika lang som Norges land, bak meg.. Men då va det Litlajentå som hadde sendt avgårde ein sånn “Snikande Sidevind Uten Lyd”.. Heldigvis for meg, va Litlajentå lika stolt som på rommet te Mini’en, og satt i sofaen med ett flir om kjeften, Jack Nicholson fliret sitt.. Mini’en slengte seg sjølsagt på, med ein brakfis.. Alle må jo få lov.. Til og med de to eldstegutane måtte rømma stuå.. Og te slutt så satt dei to “Promponautane” aleina igjen i stuå, og holdt på å le seg i hjel..
Mens me andre sto ute på trappå og gispa itte frisk luft.. Eg e sikker på at hadde dei to vore statistar i “Dr.Proktors prompepulver”.. Så hadde de ikkje trengt spesialeffekter, vil eg tru..
” Og når eg prøvde meg med ein liten formanande tale, om at detta gjerna va ein uting.. Så utbryte det litla trollet våras kontant..
– Jesus feis og..
Nåke hu tydeligvis hadde plukka opp av meg ein gang, når eg sikkert rettferdig gjorde luktå eg hadde spredd rundt om meg.. Så der stod eg.. Totalt utspilt av mitt eget utsagn.. Mens det gradvis opparbeida seg ein unison krampelatter, ute på trappå.. ” Jesus feis og ” Ubetalelig, vett du.. Og eg må jo få sei at eg slite jo litt med å springa i all beskjedenhet te barnehagen, å klaga på denna her “Smart Maten”..
Det e jo sunt og godt for ungane våras, og det e jo ikkje sånt at det skjer kvar dag.. Takka Jesus for det..
Så Tusen hjertelegen takk, kjære barnehage.. For at dåkke tenke på kostholdet te ungane våras.. Men ein gang ,når dåkke minst venta det, då ska eg jaggu meg ta hevn.. Og laga den “Hjemmelaga Gulasj suppå” te frokost , og servera te kidsa.. Før me levere de i barnehagen..
Eg høyrte på radioen idag, at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie, ein historie litt utenom det vanliga. Eg har sykla masse eg, så akkurat der tenkte eg at detta blir lett, problemet va å prøva å huska ein utenom det vanliga. Så eg slo det i fra meg.
Så kom eg hjem og såg Kånå, då tenkte eg på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur, eingang. Jaja, tur og tur. Tortur, e vel gjerna retta ordet …
Men eg satt ivertfall heima, og ante fred, ro og ingen fare her for nåken år siå. Før Svoger min ringte og spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur, eg tenkte at det må vel gå fint, så eg takka høflig ja. Eg gjekk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko, men hu trudde meg ikkje.
– Ska du sykla med bror min ? Spurte hu, nærmast himmelfallen.
Før hu flirande bare la te ett lattermildt – Jaja …
Eg blei nesten litt fornærma, minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form, at eg ikkje klara ein liten sykkeltur, med bror hennas og nå … Hjølpe meg, sko jaggu meg visa hu kim som va i form eg.
Eg skifta te treningskler og fant fram sykkelen, den va på felgen. Såpassa ja, tydeligvis ei stund siå den hadde sett frisk luft.. Men, eg fant nå ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene, før Svoger min rulla inn på tunet. Han hadde jo tross alt sykla ett ritt og han, ett sånn “på skikkelig” ritt.
Ikkje nåke lekeritt heller, men ett ganske så tøft ett, så eg forstod jo Kånå litt og, sånn egentlig. Å det va jo ikkje å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt gjekk det ikkje an å innrømma ellår visa det utad. Nei, e du rektige. Ingen sko sjå på fasaden, at skipet holdt på å gå ner, på ein måte.
Jaja, me kom oss avgårde. Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg, det e ein “liten” tur på sykkel det. Ikkje halve kommunen rundtomkringfallera, med ei liten avstikker innom nabo kommunen og..
Tjera vena meg …
I starten, visste eg jo ikkje kor han hadde tenkt seg, så eg fulgte nå bare tett på. Det gjekk lett opp og ner i starten, før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet. Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt sko det ikkje visast. Eg klarte heldigvis å trø det av meg, når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.
Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen), for dei som e lokalkjente. Og nå kunne me ta to veier. Te venstre, som va det versta og lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen. Sjølsagt tok svoger min te venstre, og suste mot Tuastad.
Eg hadde fortsatt litt å gi, men å tru at det kom te å holda heilt heim, det va ein aen sak. Eg huska i den verste motbakkane før me kom te Aksnes, at eg kava på i det lavaste giret. Svetten rant, pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast utanpå kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått 50m unna, så hadde du sett hjarta som banka.
Beinå va akkurat som gele, det kjentes rett og slett ut som om de snart bare glei av …
Gudhjølpe meg …
Øvelevde eg detta, så øveleve eg alt, huska eg at eg tenkte for meg sjøl. Mens svogeren min va såpass usportslige, at han sykla først opp bakken, for så og komma ner igjen te meg, for å spør om det gjekk bra. Ikkje bare ein gang, neida, men to ganger …
Makan te frekkhet … ( sjøl om man sleva litt, betyr ikkje det automatisk, at man holde på å daua!! )
Men me kom te topps og rulla mot Kolnes i godt driv og god medvind. Eg hadde fått litt pust igjen og takka vår skapar for vinden i ryggen. Beinå hadde kommen seg itte litt nerøvebakker. Og det gjekk sånn noenlunde bra akkurat nå, før me traff motbakkane på Skre igjen …
Eg holdt på å gå rett i asfalten. Igjen, så hadde min kjære svoger gjentatte ganger kjørt det samma stuntet, med å komma tebake for å sjekka om eg va i livet. Og nå begynte eg jaggu meg å bli engstelige for om me snart trengte litt “ekspert-hjelp” for at eg sko komma meg heim, i livet.
Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen for og gå litt, men det va jo akkurat som å gå av ein båt itte 3 uker på cruise i Karibien, kor man går liksom å vogga litt, før man stabilisere seg. Eg trur eg svaia meir enn ett 30m høgt grantre i full storm ville gjort, og tenkte, at hadde folk sett meg nå, ville de trudd eg va godt på druen, mildt sagt.
Det e ihvertfall heilt sikkert.. Svogeren min, som tydeligvis va topptrent, i forhold te meg, kom med nåken trøstande gloser.
Men eg kom meg nå opp, fikk rulla forbi Toskatjønnet, og parkert i carporten heima. Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på 180-190, minst og beinå va heilt ferige. Va såvidt eg kunne stå.
Takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen i “Bodå” igjen, mens eg forbannte meg sjøl øve denna røykingå mi, men blei absolutt nødt te å ta ein pinne, for å henta meg inn … Gjekk på badet for å tørka vekk den verste svetten, før eg rusla opp te Kånå …
– Gjekk det fint ?? Kauka hu, oppante og ner.
– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur ?? Svara eg, og håpte hu ikkje høyrte den løgnaktige tonen i svaret mitt …
Eg rusla opp trappå, og holdt på og få hjerteinnfarkt halveis, det føltes ihvertfall sånn ut. Men eg runda hjørna, fant meg ein plass i sofa’en og kava litt for og få pulsen noenlunde ner. Mens eg beroliga Kånå med at detta går heilt fint det, siden hu såg nåke øvgidde ut …
Når hu igjen spurte kossen det hadde gått. Svara eg bare at det hadde gått heilt greit, hjølpe meg, såg absolutt ingen grunn te å bekymra na nåke meir. Sjøl om Skrebakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte ikkje hu vita det.
At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang. Svarte salte bananer, kor vondt det der gjorde i baken. Så at det frista for gjentakelse, det kan eg ikkje sei.
Aldri før har eg vore meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur …
Men hjølpe meg, det va ein flotte rundtur, for dei som va i form te å sjå på utsikten. Eg for min del, kunne nok gitt ein utfyllande rapport, te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje.
Me hadde fått låna mi kjære søsters hytta på fjellet, så bilen blei stua full og me satte kursen te fjells fredags ittemiddag. Guuuuud, ka me gleda oss te å komma litt vekk fra hverdagens tjas og mas og bare skifta stua, om så bare for ei litå helg..
Det e morosamt med det, men det ska ikkje mye te innimellom, for å få litt ekstra øveskudd i ein travel hverdag. Og ungane gleda seg i hjel te å få stå litt på ski og leka i snøen.
Ja, me va i ett særdeles godt humør heile gjengen…
Me kom oss velberga fram te Vågslid, kor hyttå befant seg og fikk lossa Flokken, varer og bagasje inn.. Det va ein nydelig kveld med ca 12 minus grader, stjerneklart og ikkje ett vindkast va å kjenna..
Jøje meg.. Detta komme te å bli ei fantastisk helg, minnast eg at tenkte for meg sjøl.
Me hadde tatt ein liten Ingrid Espelid Hovig å juksa litt me middagen, Kånå hadde lagd pizzafyll hjemma og hadde me ein ferdig pizza bunn.. Jaja, ein liten funfact om Fru Hovig, som eg høyrte i ett portrettprogram eingang, om denna stauta damå, det va at hu aldri hadde sagt at hu juksa.. Den kommentaren va det Trond Kirkevåg som va opphavet te.. Sånn kan det gå, når parodien blir større enn originalen..
Så maten kom på bordet i ein fei.. Flokken satt fint rundt bordet og spiste fint før de la seg.. Kvelden va perfekt.. Og som blei avslutta lika perfekt med tv-kos, Kånå i armkroken og fyr i peisen..
Neste morgen, så våkna me te full storm på fjellet, det va ivertfall ikkje langt ifra.. Jaja, frokosten kom på bordet og me kosa nå oss inne alikavel.. Her va det varmt og godt.. Itte ett par timar hadde vinden stillna litt, så eg tok guttane med ut for å renna litt på akebrett og leka i snøen..
Me fant oss ein bakke å sette i gang, og når det e sagt, så sjøl om eg forsåvidt har fått nåken år på baken, sånn aldersmessig.. Så har eg nå alltid følt meg i god form, hverken meir eller mindre.. Eg har ihvertfall stort sett kommen meg greit gjennom hverdagens strabaser..
Men, somme ganger har man rett, andre ganger tar man feil.. Detta va heil klart ett av dei tilfellene kor man tar feil..
For, itte å me hadde aka ner bakken ein gang og to og va på vei opp igjen.. Kjente eg at melkesyrå begynte å siva ut i musklene, eller ut av, eg vett ikkje heilt.. Guttane føyk sikkert opp og ner 3 ganger, før eg nådde toppen igjen.. Meir eller mindre kav utslitt..
Tjera vena meg.. Kossen ska detta enda huska eg at eg tenkte.. Eg sendte nåken misunneliga tankar te Kånå, som satt inne i peiskosen med Litlajentå.. Men fant ut at her va det bare å manna seg opp, å gi gass..
Neste tur opp holdt på å ta knekken på meg.. Pusten gjekk som ein kval midt i ei hyrdestund.. Rødsprengt i andletet bikka eg toppen å la meg rett ner i snøen.. Kvite prikkar raste øve netthinnå, brystet skreik som ei gammal dør og beinå kjentes ut se betong.. Guttane ilte te å lurte på ka det va..
– Neei, pappa må bare ha ein pust i bakken.. klarte eg såvidt å gispa ut.
Lettare forskrekka fortsatte de leken i snøen.. Fløy opp å ned som to røyskattar i snøen, mens eg lå som ein hvalross på toppen.. Og ønskte meg tebake i toppform..
Vel tebake på hyttå, og såvidt i livet såg Kånå bekymra på meg, før hu fortsatte med sine huslige sysler.. Guttane sette seg foran tv`en med Litlajentå og koste seg med ein film. Mens eg slokna på sofaen raskare enn Usain Bolt springe 100 meteren.. Når eg våkna igjen, ville guttane ut på ski for nå va det angivelig blitt heilt vindstille, kauka kånå.. Alle bekymra blikk mot far i heimen, va forsvunnet som dugg i plettfritt solskinn..
Kånå hadde spist bakepulver og endt med ei bolla i ovnen, så det va sjølsagt min jobb å ta de med ut på ski.. Hu va jo te hevings og måtte vær forsiktig..
Gubbevaremegvel..
Øveleve eg denna helgå så e det ett under, huska eg at sa stille te meg sjøl, mens eg rusla slukøra ut i gangen.. Men, men.. På an igjen..
Me sette avgårde, og detta gjekk mye bedre enn akebakken.. Guttane suste som nåken lyn bortøve løypå og eg fant nå ein fin rytme sjøl og.. Det blei litt knall å fall, men eg må sei me kosa oss.. Itte ei god stund hadde me kommen ett godt stykke innover fjellheimen, og tok oss ein liten pause, før me snudde og sette nesen hjemover mot hyttå igjen.
Då merka eg koffår me gjerna hadde hatt så god flyt innover i fjellheimen, for ut av den igjen, hadde me ein stiv motvind..
Gud hjølpe meg.. Det va som å gå i sirup og når me sko gjennom ett lite dalsøkke, kor vinden fekk litt ekstra tak va det hakket før Han i Midten nesten letta fra sporet å tok av som ein fullblods drage.. Uansett kor mye han staka å strevde, så kom han nærmast ikkje av flekken..
Eldstemann sleit og, men kom nå litt meir fremover enn bakøve.
Enden på viså blei at eg igjen måtte ner i kjellaren og henta kreftår.. Han i Midten hengande på ryggen mens Eldstemann holdt fast i skistaven min der eg kava meg framøve..
Eg ramla inn i hyttå te slutt med guttane på slep.. Kånå tok Kidsa mens eg lå på golvet i gangen, og såg livet gå øve netthinnå i reprise, som ein god film med ein muntert bedrøvelig slutt..
– Kor e den eine skistaven te Eldstemann ?.. Seie Kånå..
Filmen på netthinnå forsvant og eg va tebake i hyttå, Eldstemann meinte at han gjerna hadda mista den, der i dalsøkket..
Fri og bevare meg vel.. Ut på tur igjen.
Nå va det definitivt ikkje vindstille og eg føyk innøve som ett prosjektil.. Runda svingen før dalsøkket å finne jaggu meg staven med ein gang, liggande ved siden av sporet.. Eg snur og stålsette meg te returen.. Setter opp ett tempo som føltes temmelig vra.. Om kroppen va sleten itte akingå, så har det absolutt ikkje blitt bedre nå..
Men, itte ett par hundre meter har eg kommen inn i ein god flyt og føle meg litt som Oddvar Brå.. Der eg går klassisk som ein gud ut av fjellheimen..
Så, ut av ingenting, dukka det ein kar opp ved siå av meg i godt driv..
“NEI” tenkje eg.. Ikkje svarten om du ska ta gullet fra meg, eg auka farten og fyren forsvant bak meg igjen.. Lykken va stor, men kortvarig.. Plutselig e han der igjen, skøytande som om ein olympisk gullvinnar.. Han passere og drar ifra, først 5meter, så gjerna 10 før han forsvinne i snøfokket..
– Jækla juksepave.. Kauka eg itte han.. – Det e jo klassisk.. Heldigvis høyrte han meg ikkje gjennom den ulande vinden og snødrivet som hadde omringa meg.. Eg kjempa meg videre, og tenkte at om Roald Amundsen klarte å nå Sydpolen må vel eg klara å nå hyttå, før kulden å snøfokket tar meg.. Det ville vært flaut å måtta gi opp nå, midt ute på vannet her..
Dei siste meterane mot hyttedørå føltes nesten som ett år, beinå va tømt for krefter, luå hadde frøset fast i håret og resten av kroppen skalv av påkjenningen.. Eg ramla inn hyttedørå med skiene på, både Kånå og kidsa kom forskrekka ilande te og hjalp meg av med både ski og klær.. Før eg blei satt te defrosting foran ovnen, med ein varm kopp kakao..
Om Kånå hadde vært mildt bekymra itte aketuren, trur eg det va meir medfølelse å spora nå.. Der hu pakka et varmt teppe øve meg og ga meg nåken oppmuntrande ord.. – Kanskje du må begynna å trena litt, Frode.. !!?
Resten av lørdagen forsvant i sofaen, liggande med beinå høgt, mens kroppen kjentes ut som om den va i fullt opprør.. Før eg ein gang i løpet av kvelde slokna totalt utslitt på sofaen.. Søndagen kom, ett nyyyyydeligt ver. Sol fra blå himmel, ikkje ett vindsus å høyra og 3 pluss grader..
Kakao blir kokt, pølser varma og me sette innover igjen, heile gjengen.. Kånå har til og med spent ski på seg.. Eg har Litlajentå i bæremeis på ryggen, og kjenne at det gjør ingenting.. Hadde eg ikkje hatt hu bak der, trur eg at eg gjerna hadde tippa fremover itte kraftprøven dagen før.. Me gjekk i roligt tempo innover og kosa oss glugg i hjel..
Eg har ikkje vært så sleten siden eg sprang 3000m i milliteret, med ett ilter befal piskande i ryggen på meg.. Men lar nå ikkje Deja Vu følelsen ødelegga idyllen.. Nei, tjera vena meg..
Kånå som kom stakande nåken meter bak meg, ser endelig ein fin plass, og spør om ikkje me ska ta ein pause der.
– Joda, går fint for meg.. Svara eg, å puste letta ut..
Me satte oss ner og fant fram nistå. Kånå hadde laga pølser på termos, ingen dum tanke, men hvis noen gjør det samma, fest noen små trådbetar i kvar pølsa, så får du gjerna pølsen ut av igjen og.
Herreminhatt, ka eg strevde med det, men itte ett kvarters kamp, 3 sultne ungar og litt kjeft fra kånemor, så klarte eg å lirka di ut.
På tebake turen mot hyttå har guttane funne ut at de ska gå om kapp.. Gudhjølpe meg.. uansett kim av de som vant, så blei det ein som hylte av sinne.
Tap å vinn med samme sinn, det e tydeligvis ikkje nåke me har klart å læra gutane ennå, og kanskje ska me ikkje det heller.. “Vinnarinstinkt” det e jo ein god egenskap det, tenkte eg for meg sjøl.. Og minnast alle dei “koselige” Monopol spill kveldane, med mine søsken, i barndommen..
Tebake på hyttå e det på tide å tenka på heim turen. Hyttå blir rydda og vaska av Kånå, mens eg leka litt lett ute i snøen med Kidsa..
Klok av skade lar eg akebretter vær i fred.. Når Kånå e ferdig med vaskingen, eg har lasta bilen og ungane har blitt plassert i setene så suse me mot byen igjen.. Så, når me parkere heima, ungane blir geleida rett i seng og bilen blir tømt for bagasje.. Så ranla eg TOTALT utslitt om i sofaen..
Detta øveskuddet eg prata om i starten, har endt som ett dualigt underskudd, sånn energimessig..
Men minnebanken e fyllt opp, med nye opplevelsar og erfaringar. Og tross alt, hadde me det jo fantastiskt, der oppe i fjellheimen.. Summa summarum..
Og som ein liten Grand Finalė ..
Fikk Kånå Eldstemann te å ringa heim te Svigermor og Besse.. For å gi de den lykkelige beskjeden om at de sko bli besteforeldre igjen.. For Kånå hadde ikkje turt å sei at fjerdemann va på vei, og lurte guten te å røpa denna fantastiske nyheten..
Ei “nydelig” helg va over, og aldri før har eg vel gjerna både grudd og gleda meg på ein gang, te å gå på jobb om mandagen..
Ja, eg grugleda meg te å få litt ro og fred, med ein kropp som sikkert ville knirka og knaka i alle ledd, minst heilt te onsdag.. Om ikkje lengre..
