Fattern Betraktninger fra livet til Fatter'n med fire spinnville barn, en Hamster og to Rompetroll i heimen … En arena for humor, finurlige skråblikk og elleville episoder av heseblesende kaliber …

Eg suste rundt i lastebilen å leverte varer igår, med ro i sinnet, radioen durte i vei og dagen såg ut te å gå i likaste laget. Det va nåke roligare med tanke på godsmengden igår, enn det gjerna har vært dei siste månadene, så ett lite pusterom i jobbhverdagen tar man imot med åpne armer.

Det e nåke eget øve slike dager, som forsåvidt har vært av sjeldenhetene akkurat detta året her, kor pilå bare har peikt ein vei sånn godsmengde messig. Då e det litt godt å slippa tempoet ett lite hakk ner, synga litt med på musikken som strøyme ut i lastebilhyttå og ta livet littegrann meir med ro, enn eg gjerna pleie …

Så ringte telefonen … Eg kunne høyra det va Kånå med ein gang, for ingen andre får mobilen te å dirra av skrekk meir enn hu. Det e nett som om ringetonen blir ett par hakk meir intens og istedet for å vibrera pent å rolig, så ligge den å hoppa litt der i midtkonsollen …

Eg forstod med ein gang at det va alvorlige greier, når Kånå nærmast va i fistel allerede, itte at hu nettopp hadde ringt ein privatkunde før levering.

Ei levering me forsåvidt hadde diskutert litt tidligare på morgenen om kim som sko ta, langt inne i Heskjadalen, ei addressa som allerede der skapa litt mismodig stemning. Der den e litt utenom allfarvei, vegen inn e trang og smal og svingane komme tett som haggel.

Kånå trekte det kortaste strået, mye på grunn av at hu har den minste bilen av oss, men mest fordi det bare va to små kolli. To litt tunge kolli, men fortsatt såpassa små, at det mest fornuftiga va å ta det med hennas bil …

” Men, årsaken te at Kånå allerede hadde havna langt opp i falsetten øve telefonlinjå, det va fordi denna kunden hadde hund …

Og alle som har fulgt med på denna bloggen, dei e gjerna klar øve at Kånå absolutt ikkje e i øvekant glad i hundar, spesielt ikkje gardabikkjer som det gjerna som oftast e, langt ute på landet.

På toppen av kransakakå, hadde kunden gitt beskjed om at bikkjå gjerna kunne bjeffa litt, men mest fordi den bare ville hilsa på og ikkje fordi den va sint, eller lignande.

Akkurat det, det va for Kånå revnande likegyldig, for kossen i all verden kunne hu vita om denna bikkjå va vennlig innstilt, når hu som ein framand person kom spankulerande inn på denna hundens enemerker. Gudhjølpe meg, altså.

Det va ikkje måte på kor stor krisemaksimering Kånå bedreiv, før hu forsåvidt va kommen te stedet …

Så eg gjorde nåke eg forsåvidt aldri pleie å gjør, men som eg ikkje klarte å la vær, akkurat denna fine dagen, som nettopp hadde blitt forstyrra. Av ei mildt sagt irritert Kåna, som forbante kunder som ikkje kunne holda seg heima når de fikk varer, og attpåtil hadde hund …

Kanskje ein svær brann av ei gardabikkja, som ville bjeffa glefsande mot Kånå, og kanskje sleit seg fra båndet sitt …

Eg avbrøyt Kånå midt i ein laaaang tirade kor hu la ut om at hu ikkje kunne vita kor langt båndet rakk, og lignende, kor eg med ein stemme som muligens ikkje skjulte min frustrasjon godt nok, og som heilt klart kanskje va i øvekant streng.

Kor eg sa at nå va hu kanskje i øvekant negativ på forhånd og gjerna bedreiv ei litt unødvendig krisemaksimering, om ein sak som gjerna ikkje va så skummel, når alt kom te alt.

Før eg fortsatte med ein nåke meir mild tone, om at sjølsagt forstod eg hennas skrekk for hundar, men at det kanskje ikkje va nåke grunn te å ta sorgene så kraftig på forskudd, sånn egentlig …

” Det gikk ei litå stund, før eg oppfatta at eg faktisk snakka te meg sjøl. Kånå hadde fanken meg lagt på røyret, mest sannsynlig lenge før eg hadde tatt te vett, og lagt om te eit nåke mildare tonefall …

Tjera vena meg …

Eg forsøkte å ringa Kånå opp igjen, men Kånå hadde tydeligvis talt te tre og når Kånå har gjort det, då e det fånyttes å få kontakt med hu igjen. I slike tilfeller, så vil eg sei det e enklare å føra ein samtale med ein mosegrodd gråstein, enn det e med Kånå.

Hu går i full shutdown, og e ikkje snakkande te før hu sjøl bestemme seg for å vær det, ingenting kan lokka hu ut av stillhetens favn andre enn hu sjøl. Herreguuuud …

Ein idyllisk og harmonisk start på dagen hadde heilt klart tatt ein grusom vending te det verre, og eg kjente sneken av Bodluktå allerede, bare fordi eg ein sjelden gang ikkje klara å styra kjeften min …

Jøje meg, altså. Det e slika dagar man forberede seg på verst mulig utfall, men leve i ett syltynt håp, om at ting gjerna går seg te. Skjønt, det e lenge siden eimen av sovepose, liggeunderlag og ei dunkel, mørk og edderkoppbefengt Bod, har manifistert seg såpassa godt, oppe i nasaskaftet …

Kånå kan jo ikkje nåke for at hu e livredd deia her skapningane, nett som eg ikkje kan forklara på nåke logisk vis, at eg e pisseredd edderkopper. Så det e ikkje det at eg ikkje føle med hu, det e vel meir denna her trangen hennas te å skapa ett verst mulig scenario for seg sjøl, lenge før hu forsåvidt e på plassen, som irritere meg litt.

Eg e jo streng talt ikkje redd for ein edderkopp, før eg ser den, og Kånå hadde jo ikkje sett denna bikkjå ennå. Alikavel, så går hu ut i fra at det e eit mannavondt glefsande beist hu komme te å møta på, når hu ska levera der …

” Jaja, det gikk seg te ut øve dagen, og eg høyrte ikkje meir i fra Kånå på ei stund. Før det plutselig ramla inn ein liten beskjeden tekstmelding, som inneholdt ein liten videosnutt …

Ein liten film med ein lika liten søt hund, som stod å bjeffa viltert på Kånå, mens den logra vilt med halen. Jauda, eigaren hadde absolutt ikkje overdrevet når han sa den gjerna laga litt mye lyd, men det som irriterte Kånå mest, det va at de kunne nå godt sagt kor stor denna bikkjå va.

Slik at hu kanskje hadde sluppet å gått å grudd seg sånn, før hu sko kjøra inn å levera. Det va jo bare ein bitteliten fjott av ei bikkja, som stod der å bjeffa  …

Herre Jesus … Eg måtte le litt for meg sjøl, der eg såg føre meg ei Kånå, som muligens innsåg at hu kanskje hadde tatt litt hardt i, tidligare på dagen. Og at krisemaksimeringen, kanskje va i det mesta laget …

Eg, for min del, når eg på ein måte hadde fått litt rett, og at Kånå hadde tatt litt feil, tenkte at nu e det best å ikkje respondera hverken den eine eller den andre vegen. Det e nett som når man oppdrar barn, somme ganger når kidsa gjør alt de kan for å utløysa ein reaksjon hos sine foreldre, så e ingen reaksjon absolutt den beste løysningen.

Akkurat detta har eg fått med meg itte mangfoldige år sammen med Kånå, at når man trur man har på ett mirakuløst vis kommen seg ovanpå, og får eit lite behov for å kanskje sei si meining, og briljera litt på toppen av seierspallen …

Så e det som regel snaraste vegen te å havna lukst utfor stupet, og inn i de fortaptes evige rike …

Så eg lot som eg ikkje hadde sett videosnutten, flirte litt for meg sjøl og kikka i speilet. Kor ett flir begynte å forma seg om kjeften på Fatter’n …

Ett Jack Nicholson flir … Muligens … 😁😂

Kåner e nåken merksnodige vesen, mi Kåna e i aller høyeste grad absolutt ikkje nåke unntak, der hu vimse rundtomkring i heimen og gjør sine huslige sysler. Dei fleste mannfolk med lang fartstid sammen med si kjære Kåna, dei har nok gjerna brukt dei første ti årene som samboere, te å forstå, tolka og te ein viss grad lært Kånå si å kjenna. Mens dei neste ti årene mest sannsynlig har blitt tilbringt i villfarelse, desperasjon og mild fortvilelse, fordi all erfaring man trudde man hadde tillært seg underveis i dei første ti årene, den står plutselig på null igjen … 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det e ingenting i denna verdenen, som e meir fortvilande i ett forhold, enn når man oppdage at alt man trudde man visste om si egen Kåna, det va bare ein illusjon … 

Ett luftslott på himmelen som fortsatt e umulig å forstå seg på, itte mangfoldige års samvær, ei Kåna som sjølsagt ikkje meina nåkenting av det man trudde de meinte, bare nåken år i forveien, eller kanskje bare forrige uka. Jo før man innser slike ting, som at Kåner e komplett uforutsigbare vesen, og at man som regel bare såvidt har bada i overflaten av Kånene sine uberegnelige sinn, jo bedre e det. Eg har lært meg te slutt at det e ingenting man kan læra seg, hverken meir eller mindre, man må bare følga på som best man kan på livets landevei. Ja, rett og slett ta ting på sparket og analysera kvar einaste situasjon som oppstår, som ein heilt ny situasjon, og ikkje tru at man kan reagera som sist, fordi då gikk det jo bra … 

” Då vil man som oftast bli lurt lukst inn i ulykkå, eller kanskje bare bli kjørt rett inn i kvernå og ende opp som ett maltraktert slakt av sjeldent kaliber … 

Det tok meg fire barn og ei Kjøkkenøy, før eg forstod at eg ennå ikkje hadde meir enn såvidt brutt overflaten, i det å forstå meg på Kånå, og gjerna begynte å slutta med toskaskapet om det å higra itte ein begripelse som ikkje fantes, og heller bare lot notå gå. Anthony Hopkins har ein fantastisk sitat i ein film om akkurat detta fenomenet, som eg meina sette ord på nåke som egentlig ikkje kan ordleggast. Det e forsåvidt eit sitat om det å forstå kjærlighet mellom ei kvinna og ein mann, men strengt talt så e det to alen av samma stykke, i mi bok. Man oppnår ikkje fullkommen kjærlighet mellom Kånå si og seg sjøl, før man gjerna gjør slutt på prosjektet om å forstå seg på kossen ei Kåna fungere og virke. Punktum … 

– Multiply it by infinity, take it to the dephts of forever, and you will still have barely a glimpse of what i’m talking about … 

Det seie Mr Hopkins om det å vær glad i nåken, det å ha tillit, ta ansvar og ikkje minst følgene av sine valg og følelser, for så å bruka resten av livet å leva opp te detta. Men, Herreguuud … Kossen kan man dra inn ei Kjøkkenøy i detta regnestykket, tenke sikkert mange nå, men det ska eg jaggu meg forklara dåkke, Folkens … For, når me holdt på å velga oss ut detta kjøkkenet i vårt eminente rekkehus, så sko Kånå ha ei Kjøkkenøy, kosta ka det kosta ville. At det gjerna ikkje va den heilt store plassen te detta, det betydde absolutt ingenting, enten så fikk hu Kjøkkenøy eller så ville hu ikkje ha rekkehuset, ferdig snakka … 

” Når man då får ei Kjøkkenøy som forsåvidt gikk på bekostning av både mindre benkeplate og færre kjøkkenskap og ein minivask, då skulle man jo trudd at ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna, rett og slett va fornøyd … 

Jauda, god dag mann økseskaft, tru igjen og tru te det knaka og knekke oppe i hjernebarken. Det gikk fanken  meg ikkje meir enn nåken uker itte me hadde flytta inn, før eder og galle røyk ut øve denna hersens kjøkkenøyå. Der den stod for nærme kjøkkenbenken og oppvaskmaskinen, slik at man ikkje kunne ha skuffene i øyå oppe, samtidig som oppvaskmaskinen va åpen, sjøl om det va Kånå som bestemte plasseringen. Ikkje minst så va det for lite plass på den andre sidå og, slik at det ekstra breia kjøkkenbordet Kånå bare måtte ha, ikkje gikk mellom veggen og denna berømta Kjøkkenøyå … 

Utslagsvasken va plutselig for liten, sjøl om Kånå sjølsagt ikkje trengte nåke større hu, så lenge hu fikk viljen sin og ei Kjøkkenøy. Det va alt for liten skapplass på kjøkkenet itte ett år og to, skjønt å huska kim som meinte det va meir enn nok før me flytta inn, det hadde man jo glemt.

Forbannelsene og klagene va uendelige, men det stilna ei stund, når eg og far min snudde den litt, slik at skuffene ikkje gikk lukst mot kjøkkenbenken meir den gangen me skifta gulv i stugo og på kjøkken. Før det itte ei stund begynte å tilta i styrke igjen. Akkurat derfor, og på grunnlag av alle dei motsigande argumentene te Kånå lika ovanføre her, så meina eg at denna famøse Kjøkkenøyå, den e ett strålande eksempel på Mr Hopkins lille sitat, og ikkje minst på at man ikkje ska prøva å forstå ka som romstere rundt omkring, oppe ei Kåna sin hjernebark. Det e totalt fånyttes, og vil bare føra deg langt inn i frustrasjonens tåkehav, slik at man te slutt hverken ser bak eller fram på livets strabasiøse landevei … 

” Det e som å ganga det med uendeligheten, ta det te dypet av evigheten og fortsatt så ser man bare ett lite glimt av ei Kåna sine tankar, sinn og meiningar … 

Paradokset i akkurat denna tematikken her, det må vær at mange Kåner bedrive grenselaus klaging øve sine mannfolk, som liksom ikkje forstår seg på Kånene sine. Der man liksom ska ha tillit, ta ansvar og følgene av sine valg og følelser og leva opp te detta gjennom ett langt samliv. Når heile årsaken te at me mannfolk ikkje har den minste mulighet eller fanaring te å forstå Kånene våras, den e fordi de gjør stikk motsatt av akkurat det, det å ta ansvar og følgene av sine valg, ha tillit te sin mann og leva opp te det, resten av livet. 

F.eks når det komme te denna Kjøkkenøyå, som Kånå absolutt måtte ha og va hennas valg, som igjen førte te diverse andre følger på kjøkkenet, som eg sjølsagt trudde hu va innforstått med og villig te å leva med … 

Men, Kjøkkenøy det har me på kjøkkenet, Fatter’n har funnet ut at man ska ikkje forsøka å forstå sin bedre halvdel, og for å beholda ein tilnærmet god stemning gjennom ett langt liv. Så har eg slått meg te ro med at som oftast får man bare la notå gå, velga sine kamper med ytterst omhu og stort sett gjør det man kan for å oppfylla ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna sine ønsker. Sjølsagt innenfor all rimelighet sine grenser. 

Så trappå i vårt kjære og eminente rekkehus, mi kjære Kåna, den får du nok bare leva med i nåken år te … Heilt klart … 

Om ikkje du plutselig får ett eureka øyeblikk, gange din manns tanker med evigheten, dukke ner ein liten tur i dypet av evigheten og plutselig finne ut av nåken av dei her glimtene av forståelse, på ein måte … 

Eller nåke lignande … Jøje meg, den satt jaggu meg i sikringsboksen den … Om eg sko fått sagt det sjøl. 😁😁😁

Eg satt i sofaen idag morgens å kikka på Barne-Tv sammen med Mini’en, kaffikoppen kvilte i håndå mi og det va bare duren fra tv’en som brøyt den absolutte stillheten. Det va ein nydelig morgen kor solå titta inn gjennom lamellgardinene i stugo, Mini’en satt fordypa i Mikkes Klubbhus og eg fikk ett lite Deja Vu øyeblikk. For detta har eg jo opplevd før. Men … Det va ein ting som mangla i glimtet mitt, for at det gjerna sko bli ett perfekt øyeblikk av Deja Vu. Nemlig det faktum at Fatter’n gjerna satt iherdig å klapra på laptopen sin, og dokumenterte dei siste hendelsane hos Familien Vandrende Kaos, i stillheten før stormen ein søndags morgen …

Det va då det slo meg at det har eg ikkje gjort på leeeeenge, det å sitta med laptopen på fanget og la tankane gli ut av fingertuppane, før de manifisterte seg i ett innlegg på bloggen min …

Eg titta ned på siden av meg, der i sofaen, kor data’en min lå og samla støv, for så å vippa forsiktig opp skjermen og ett lite pip skvatt ut av maskineriet. Det va nett som om den smilte godmodig te meg, logra ivrig med halen sin og ønskte meg velkommen tilbake. Kanskje den hadde savna den sedvanlige klapringen av tankar, som fløy fra hjernebarken og ut gjennom fingrane, den og. Det e ikkje godt å sei, i all den tid den hverken kan snakka eller formidla sine tankar, sånn egentlig. Men, klar for nye oppdrag, det va den i aller høyeste grad, der den slo seg på i ein fart og lot Fatter’n logga seg på bloggsiden sin, kor kursoren blinka fornøyd inne på “legg til nytt innlegg” funksjonen …

” Det har vært skrekkelig travelt dei siste ukene før skoleåret tok slutt, med avslutninger i hytt og pine både med klasser, fotball og barnehage. Ikkje minst så har jobben virkelig krevd sitt, der det formelig har bugna over med varer, som må kjørast ut …

Allikevel, så har det ikkje mangla på episke øyeblikk som eg heilt klart kunne skrevet om, her inne på bloggen. Det har vel bare skorta litt på overskudd og tilgjengelig tid te å setta seg ned, for å få tømma hovudet for finurlige tanker og lignende, som svirra rundt oppe i topplokket. Ikkje minst så har eg ett spennande prosjekt på gang, som har vært nåke meir utfordrande enn eg gjerna hadde sett føre meg. Meir om det vil forsåvidt dukka opp i nærmaste fremtid, vil eg tru, då det plutselig blei meir håndfast enn eg hadde turt å håpa på. Somme ganger tar livet nåken underlige og i overkant spennande svingar, og då e det bare å henga med i kurvene å la seg riva med, rett og slett. 

Her ein dagen, når eg suste på vei heimover i lastebilen, itte siste levering, så satt eg der bak rattet og lot tankane fly. Ja, rett og slett reflekterte litt øve alt eg har latt strømma ut av ein sliten hjernebark, som har hatt behov for litt terapautisk tanketømming, i ein strabasiøs hverdag …

Faktisk, for å låna ett av Mini’en sine favoritt ord, så e det jaggu meg ikkje lite som har sivt ut fra topplokket, og strømt ut på det vide og breia nettet, dei siste årene. Der behovet for å få ut litt damp meldte seg itte minstemann kom te verden, og livet som me kjente det, heilt klart blei snudd på hovudet. Når me forsåvidt fant ut at fire små i heimen, det va definitivt nåke meir strabasiøst enn å bare ha tre. Skjønt, nå va me streng talt eksepsjonelt heldige med Litlajentå, som va ett funn av et barn, der hu sov når hu sko sova, spiste når hu sko spisa og lå stort sett å leka seg fint på gulvet, når me la hu i lekegrinden eller under ein uro. 

” Derfor va sjokket rimelig stort når Mini’en va hennas rake motsetning, i den samme spebarnsperioden, med sine allsidige sprell rundtomkring på gulvet, lite soving og med stemmebånd som den mest hardbarka heavy rocker …

Det å kunna ha litt galgenhumor oppe i det heila, og gjerna få skrevet ner mange av dei elleville episodene som oppstod, i kjølvannet av å få Minstemann. Ja, det har nok gjort hverdagen nåke meir enkel å håndtera, der me alle her i Familien Vandrende Kaos, som regel har gått på ein smell og to underveis. Han Knut Netland spurte meg når eg va gjest i panelet på Tv Haugaland, om ka familien gjerna syntes, om det at eg gjerna harselerte og hengte både Kånå og Flokken ut på bloggen. Men, eg trur at dei fleste som lese denna bloggen, klara å lesa mellom linjene i epistlene som blir lagt ut, og får nok med seg at den som gjerna blir mest hengt ut og harselert med, det e vel egentlig meg sjøl …

Jaja, og te dels gjerna Kånå når eg forsåvidt tenke meg om, men om eg nå sko fått sagt det sjøl, så e hu rimelig flink te å legga opp te det sjøl, i visse sammenhenger. Det e nå i hvert fall heilt sikkert …

Som den gangen hu ringte meg fra ein gård på Ognøy, og påstod at varebilen va omringa av ein flokk skrubbsultne ulvar, og ikkje turte å gå ut å levera eskå. Som forsåvidt endte med at hu betalte ein nabogutt te gården femti kroner, for å vær med opp å levera esken for hu. Den episoden toppa seg jo nåken uker seinare, når hu traff samme guten på Coop’en i Føresvik, sammen med pappen sin. Kor guten kauka ut midt i butikken når han kjente igjen Kånå, at der va den damå som hadde gitt han ein femtilapp. Pappen te guten kikka jo nåke rart på Kånå, ei Kåna som fikk det travelt med å forklara koffår guten hadde fått denna berømte femtilappen. Ubetalelig vett du …

Ulvane va jo bare ein liten flokk med gardabikkjer, sånne koselige Border Collie bikkjer, og som mange gjerna har fått med seg e Kånå i øvekant redd for hund. 

Eller den gangen hu gikk på ein smell midt i trappå våras her i rekkehuset, fordi hu nappa Litlajentå ut grepet mitt, og kleiste jentå inn i ett saftig hoftegrep. Og for seint oppdaga årsaken te at eg hadde holdt jentå, minst ein strak armlengde foran meg, der ei overfylt bleia som det nærmast knitra av holdt på å revna. Den eksploderte i det sekundet den traff Kånå si hofta. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare. Eg minnast ennå sjokket te Kånå, når hu oppdaga ka som hadde skjedd, før hu illsint kauka ut koffår eg ikkje hadde advart hu. Men, det e jo ikkje så lett å advara folk, som ikkje gir deg meir enn 2 nanosekunds varsel, på ka de har tenkt å foreta seg, sånn egentlig … 

” Det blei forsåvidt ein nåke humoristisk stemning under opprydningsarbeidet, som endte med at eg måtte fuge med ny akryl mellom trappå og veggen, då det va umulig å få den gamle fugen rein …

Men, som eg nevnte tidligare, så e det vel meg sjøl som har endt opp med flest smeller av forskjellig kaliber, gjennom denna bloggens levetid. Det e vel ikkje få ganger eg ufrivillig har vekka heile heimen grytidlig om morgenen, før eg flyr avgårde på jobb, enten på leit itte bilnøkler, lommabok eller andre gjenstander som trengs. Ein gang huska eg svært godt, når vinden tok tak i dørå og smelte den igjen med ett brak, når eg sko kjøra ei medisinruta klokkå fem om morgenen, og gjekk ut dørå ein halvtime før. Eg stod ute på trappå i nåken sekund, itte smellet, før pappskallen tok te vettet og sprang som ei pil opp te bilen, og spant avgårde på jobb … 

Den einaste kommunikasjonen eg hadde med Kånå den dagen, det va ei melding hu sendte ti minutt seinare, kor det bare stod to ord. “Tusen Takk” … 

Eg hadde det ikkje travelt med å komma meg heim, akkurat den dagen, men det endte forsåvidt i likaste laget, heldigvis. Tjera vena meg. Det har vært uheldige episoder med kamuflasje kaker fra Tyrkia, kor Fatter’n nærmast strauk med av sjokksmaken, og fant ut at ikkje alt som ser innbydande ut smaka lika godt som det ser ut som. Eller når man ikkje tar hensyn te ein apotekers gode råd, i samme land, og smøre tjukt på med sol-eksem krem. Istedet for det veldig, veldig tynna laget som apotekeren anbefalte, og endte opp som ein albino på brystet, med merker itte fingrane som har smurt ut kremen, ute på skuldrene.

” Og ei Kåna med full knekk i knærnå, før hu falt inn i ei latterkrampe hinsides all fornuft, når fadesen blei oppdaga. Det blei nåken dager med t-skjorta på, i trettifem graders varme, itte den smellen … 

Og som ein liten grand finale i denna kavalkade sammenhengen med Fatter’n smeller, så kan man ikkje komma foruten barnadåpen te Mini’en. Den gangen når eg trudde bror min og han Eldste som eg har fra før, kom opp trappå og inn på kjøkkenet med smørbrød boksene feil vei. Fordi pilene peika fremover og ikkje oppover. Eg treiv te meg isopor beholderene og snudde de slik at pilen peika opp, mens både bror min og Eldsteguten fra før kikka sjokkert på meg. Herreguuud. Pilene peika jo mot åpningen, og ikkje den vegen som sko vær opp, så alle smørbrødene hadde jo blitt ommøblert inne i boksane.

Kånå eksploderte, eg kjente Bodluktå allerede der og gjestene fikk ein herlig blanding på smørbrødene sine. Laks med rødbiter, rekesmørbrød med stekt løk og karbonader med sitron … Fantastisk … 

Eg vett ikkje om det va meiningå fra starten av, men ein rød tråd gjennom heile bloggen, det har vel vært å visa småbarns livet uten filter og nett sånn som det er, gjerna sett fra Fatter’n sitt synspunkt. Visa at man vil gå på smeller i småbarns tiden, man vil krangla med Kånå og det vil gå lukst te helsikke, innimellom. Det betyr ikkje at man e dårlige eller ikkje e gode nok som foreldre, for det om, det betyr bare at man lever ett nok så normalt liv, vil eg tru. For ingen lever så flott som man gjerna gir uttrykk for på sosiale medier, ingen klare å følge alle maler om ein perfekt pedagogisk barneoppdragelse og ingen bør tro at man ikkje e gode nok som foreldre, på grunn av påvirknings krefter uten i fra …

” Me har funnet vår måte som fungera for oss, vår greia som ikkje er basert på normer, rammer og definisjoner som omverdenen rundt trykka på oss. Men heller av egen erfaring av ka me har gjort feil, og ka som har fungert.

Det har jo blitt så populært å bare væra “god nok” i den sista tiå, med Linn Skåber og Lisa Aisato sin bok “Til Ungdommen”, eller mange bloggere sine oppfordringer mot kroppspress, om at man e god nok som man er. Men, det gjelde jo i aller høyeste grad oss foreldre og. Det å ha troen på at man e god nok. 

Så, om denna bloggen har fått bare ett menneske, eller ett foreldrepar, te å la alle normer, definisjoner og krav om ka som e godt nok, te å seila sin egen sjø. Og heller ha troen på at man e gode nok, nett som dei foreldrene man e … 

Ja, då trur eg at eg ska sei meg fornøyd med mi rolla som blogger, eller influencer, som det så fint kalles. For man kan faktisk påvirka folk på ein god måte og som blogger, man bør ikkje bare bedømmast itte kor mange man har fått te å kjøpa ett produkt, for å bli kalt ein suksessblogger, spør du meg … Det bør væra godt nok, i bare det å vær god nok. Enkelt å greit … 

Jøje meg … Detta må vel bare kallest ett lite comeback itte nåken ukers fravær. Men hjølpe meg kor kjekt det va igjen, det å lira ut av seg nåken ord fra topplokket … 

Ord som gjerna betyr nåke, og kanskje kan gjør ein liten forskjell, i ein strabasiøs hverdag. 

I de fleste småbarns familier sine hjem … 

 

Uansett … Ha ein strålande søndag, Folkens … 

Noen dagar vett man kossen blir før man har våkna, og alt går på rutine. Andre dagar kan dra deg inn i ei kjøttkvern og spytta deg ut i andre enden, fullstendig maltraktert. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mens somme dagar bare går man på ei sky i lykkelig uvitenhet om all verdens forferdelse, heilt te man legge seg for kvelden.

Idag traff eg kvernå …

Dagen idag, den starta egentlig inatt, med ein Mini som fikk ett kraftigt anfall av falsk krupp.

Sjøl eg, som fløy rundt i heimen med full panikk første gangen Eldstemann fikk det, har nå opparbeida såpassa erfaring, at eg vett ka som bør gjerast nå. Itte at heile Flokken forsåvidt har hatt falsk krupp.

Så det bar ut på trappå med meg og Mini’en, så han sko få pusten igjen. Mens Kånå gjorde klar litt medisin…

Guten blei medisinert og me la han i midten i vår seng. Ett skikkelig sjakktrekk…

Når klokkå ringte idag morgens, og eg subba mørbanka ut på badet, itte Mini’en hadde brukt ryggen min te fotball inatt, va eg alt aent enn utsoven.

Litt vann i ansiktet hjalp litt, ein kopp kaffi hjalp meir. Før eg trødde på meg arbeids klernå og suste på jobb.

Bare for å oppdaga at lommabok, telefon og nøklar låg igjen hjemma. Når eg kom på jobb.

Jippi …

Suste heimøve igjen og fekk henta sakene. Kom tebake på jobb igjen, nåke forsinka, og trøkka varene på lastebilen i ein fei.

At eg har vært i koma når eg lasta idag, va ikkje vanskelig å forstå. Når eg kjørte sikk sakk mellom stedene eg sko levera. Og klokkå gjekk fortare enn på lenge.

Normalt så har eg som oftast planlagt ei ruta, med minst mulig svinn av tid. Men idag va det totalt håpløst …

Dei på kjørekontoret ringte jevnligt om nye hentingar. Sjølsagt ingen forståelse for at man hadde ein kjøttkvern dag idag, og få der.

På slutten av dagen, va bilen fortsatt halvfull.

Eg begynte å lura på om eg egentlig hadde gjort nåkenting i heila dag, for eg leverte og leverte, men det minka fakerten ikkje på varene inne i lastebilskapet.

Så, når eg kom te Skuddnes. Og hadde levert på trelasten, lå det plutselig bare 7-8 esker i sidedørå og stod halv annen palle igjen i framveggen. Nesten tomt jo …

Eg kikka forvirra rundt meg. Før det gjekk opp for meg at eg hadde lossa 6-7 paller med vinduer der på trelasten. Som forsåvidt hadde tatt nesten 2/3 deler av plassen.

Hjølpe meg …

Alt underskudd av tid, va snudd te overskudd. Dei siste leveringane gjekk som ein draum, før eg begynte på innhentingane.

Som sjølsagt lå på feil sia av veien alle sammen. Man må nesten ha kjørt på Karmøynå, for å forstå den. Men itte klokkå 1500, så renne trafikken tett begge veier, av ein eller annen grunn.

Og det tar jo ein evighet å komma seg inn på hovedvegen igjen …

På Vedavåg holdt eg nesten på å forgå. Den eina fina lukå itte den andra, gjekk bilen foran meg hus forbi.

Før den spratt ut i vegen, rett foran grillen på ein buss og nesten fikk ein fullblods rånebil i hekken så kom andre veien.

Det va ei strikkmotor dama.

Ei sånn med hatt, lilla hår og gebiss. Ein parykk de må henta i hattahyllå kvar gang de har parkert og som bruke 3,5 clutch i året.

Alle verksteders draum …

Endelig kom eg meg ut på vegen. Suste inn te terminalen og fekk lossa bilen, før eg kjørte heim.

Har ikkje trødd ut av lastebilen før Mini’en komme meg i møte, sammen med Litlajentå.

Trør i trynet nåke middag, før Kånå lira ut av seg ein tirade. Klare omtrent å parera 50 %, før eg slukøra går å klippe plenen… Kånå e tydligvis trøtt idag hu og …

Han i Midten komme nerøve veien med halvparten av snekkerverktøyet mitt.

Ka i helsikke …?

Joda, han og nåken kompisar bygge hytta. Ei spikereska og nåken planker e og forsvunnen. Jaja, eg kom sikkert aldri te å bruka den dimensjonen alikavel.

Eg går å laga meg ein kopp kaffi …

Plutselig suse Mini’en forbi på sparkesykkel og krasja rett i kjøkkenskapet.

Kaboom … Han ler av fryd, eg grine og Litlajentå komme på andreplass.

Dei fikk ikkje sparkesyklane te å virka på plenen. Men parketten inne va perfekt.

Åh du heilaga jul …

Fantungane blir heven på dør. Og eg sitte matt igjen i sofaen og drikke kaffien.

Før eg tar støvsugaren å spinne øve ståvegolvet. Det så ikkje ut itte sparkesykkel fantomene.

Kånå e forsvunnen. Litlajentå og Han i Midten likeså.

Finne Kånå igjen utforbi vaskerommet, hu pusse og mala utemøblene. Dei to andre va gått på lekeplassen og Mini’en har parkert foran Zack & Quack på tv’en …

Eg betale nåken rekningar og skrive ett par mailer. Når Kånå tråkka gjennom ståvå, med sko på. Fulle i mold.

Fram med støvsugaren igjen.

Mini’en ska ha drikka. Snart seie eg. NÅÅÅ seie han. E bare å lya.

Dei to fra lekeplasssen komme heim igjen, og Kånå tar seg av litt legging. Eg sitte apatisk å kikka i luftå på sofaen, og snakka med meg sjøl.

Kånå kikka bekymra på meg, før hu rista det av seg …

Nå e alle i seng. Roen har begynt å senka seg øve heimen, og Kånå kjørte for å handla.

Mens eg trøsta meg med at to sånne dagar på rad, sjelden komme aleina.

Her i huset …

Vil eg tru … ??

Me va på besøk hos bror min i Sandnes sist helg, for å besøka det nye tilskuddet til familien, då dei nettopp har fått seg ein liten babygutt. Kånå tok jo heilt av, og eg rekna med at det rista kraftig i eggstokkane, der hu rusla øve stuegulvet med detta nøsta av ein babygutt i hendene. Man kunne formelig sjå at dei 12 sammenhengande årene me har hatt, med bleieskift, amming og påfølgande gulpekalas, dei blei glemt så snart hu fikk nøsta i fanget. Men, det komme ikkje fleire nøster her i heimen, e det ein ting som e sikkert, så e det at den tiden e me ferdige med …

Det draumande uttrykket i Kånå sitt andletet, det forsvant ikkje før langt ut på søndagen, dagen itte me hadde vært der. Når Flokken forsåvidt gikk amok i heimen, og realiteten slo inn igjen for fullt, for ei babysjuk Kåna … 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men Mini”en, han endte og opp med ett draumande uttrykk i andletet, itte å ha holdt detta lilla vidunderet sist helg. Der han stolt holdt sitt nye søskenbarn i fanget og kikka på dei små fingrane, småpludra litt og va ytterst forsiktig, der han satt. Allikavel, så va det ikkje før igår kveld, når han satt i badekaret, at guten nevnte nåke om akkurat denna saken. Kor ein liten samtale mellom mor og barn, tok nåken underlige veger, og Mini’en igjen kom med ett lite gullkorn, fra badekaret … 

– Mamma, ed og ska snart bli storebror. Seie guten plutselig, mens hu mor styrte med litt rydding på badet. 

– Åhh, ska du det ? Svara ei nåke øverraska og lett forfjamsa mor. 

– Åja, mamma. For nå e ed jo snart store gutt, å ska begynna på skolen, å då må ed jo bli storebror. Fortsatte guten. 

– Jammen, eg trur ikkje mamma ska få nåke fleire babyer altså, eg har jo meir enn nok med dåkke fira som eg har. Prøvde Kånå å sei, uten å liksom skuffa guten for mye. 

– Herreduuud mamma, ed vett jo det. Det har du jo sagt mange ganger, at me fira e meir enn nok. 

– Men, når Tijil (storesøster) får babyar, då blir eg jo storebror, vett du mamma … 

Den siste setningen der, den blei fortalt i eit meget fornøyd tonefall, fra ein gut som absolutt va nøgd med sitt eget resonnement. Kånå hadde ikkje hjarta te å forklara guten, at då ville han nok heller bli onkel istedet for storebror, og lot karen sin gode tankerekka få stå urørt … 

Nåken e jo nødt te å bli minstemann, på ein måte, men man trenge jo ikkje gni det inn, når guten liksom e fornøyd … 

Sånn egentlig … 😉😁

Det å oppdra barn kan nok som oftast opplevast som ein kamp, ein intens kamp om å holda følge med omgivelsane. Der småbarnslivet virkelig byr på utfordringer på løpande bånd, og ein strabasiøs hverdag kan nærmast ta motet fra einkvar forelder. Ein ting e på ein måte dei ordinære tingene som man gjerne forvente, når man får barn, slike saker og ting som liksom man vett vil dukka opp. Eller slike ting som man trudde man visste alt om, før man fikk barn, men som man oppdaga i ettertid, at man ikkje hadde den villeste anelse om, allikavel. Leggetid utfordringen, tre års trass, tidlige morgener f.eks …

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Tre års trass vett du, det trur jo mange førstegangs foreldre at bare dukka opp i tre års alderen, og at i det sekundet barnet blir fira år, så e det over. Joda. Bare glem det. I tre års alderen så begynne barn å utvikle trass, for så å bruka det nesta tiåret, på e perfeksjonera det …

Enkelt og greit …

Men, e det ein ting som gjerna komme overraskende på foreldre, ittekvart som man gjerna fylle på Flokken sin med flere barn, så e det søskenrivalitet … Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … E det nåke som kan fyra opp ein heim som gjerna ligge bada i idyll og harmoni, ein heim som har funnet ein sjelden luka med ro i hverdagen, så det akkurat det. Den største utfordringen med søskenrivalisering, det e at man aldri vett når, kor eller koffår, det oppstår. Det e komplett umulig å forutse, forebygga eller komma foruten akkurat detta fenomenet. Eg trur at ska man komma seg gjennom småbarnslivet uten søskenrivalitet, då må man stoppa med eit barn, ferdig snakka …

” Men, har man fått ett barn, så vil som regel dei fleste foreldre gi barnet sitt ein bror eller søster, og glede seg grenseløst øve kor kjekt det ska bli, at barnet ska få seg ein lekekamerat …

Joda, for all del. Dei fleste søsken vil ha mange fine og koselige lekestunder, opp gjennom årene, kor de leka sammen i frydefull harmoni te foreldrenes store lykke. Men, det e dei gangene når søskenrivalisering slår ut i full blomst, at man somme ganger virkelig lura på ka i all verden man tenkte på, når man skapte eit barn te. Eller tre, Som her i heimen, og nå holdt eg jaggu meg på å skriva ein gang, men det skjer fanken meg kvar gang, uten unntak. Når me gjerna sitte å spise middag i ro og fordragelighet, for ein sjeldens gang skyld, så ringe det på dørå … Herreguuud … Gafler, knivar og matrester flyr vegg i mellom, tre barn flyr opp fra stolane sine, som skutt ut fra ei kanon …

Før de flyr lavt øve gulvet og rundt bordet, det e trangt i trappå, så det gjelde om å komma først inn i den. Klara man ikkje det, har man som regel tapt. Sistemann inn, har som regel innsett det og stoppa opp midt i trappå, før ein symfonikonsert av gråt tar av … 

– Det va miiiiin tur nå, uuuuææææ… !!! Kauka gjerna Mini’en ut, som den tapande ringeklokke døråpnaren han blei. Han i Midten og Litlajentå e fortsatt på vei nedover siste del av trappå, og me foreldre oppe ved middagsbordet, me sitte med hjarta i halsen. Det smelle te nede i gangen, når Han i Midten gjerna tok innersvingen på Litlajentå, og sendte hu lukst i veggen. Jentå begynne sjølsagt å hylgrina. Kaoset e komplett når Han i Midten åpna dørå, kor den som ringte på står skrekkslagen å bivåne ett crescendo uten like. Ett scenario som gjentar seg kvar einaste gang det ringe på dørå.

” Ein gang vant Mini’en med god margin, og sa stolt som ein hane, te ein sånn dørselgar som stod utenfor. – Ed vant. Ed vant skikkelig godt, altså … Han flirte godt då, når eg informerte om den interne rivaliseringen i heimen, te han her selgaren … 

Eller f.eks, når man går rundt på Amanda Senteret, og har ein tilsynelatande god dag på senteret, kor Flokken har oppført seg eksemplarisk. Før man stille seg opp foran heisen, intetanende om dramaet som snart ska dra seg te. Der Litlajentå flyr inn i heisen som ett prosjektil og nærmast trykka på “1”, før alle har kommen seg inn i heisen, vel vitande om at det va Mini’en sin tur. Litlajentå står med ett svært flir om kjeften, når Mini’en oppdaga at hu har trykka. Jack Nicholson fliret. Mini’en eksplodere i ett reinspikka inferno, som alle som sitte i kafe’en foran heisen garantert får med seg, der han sprette illsint opp og ned, nett som Karl fra Mot i Brøstet … 

Heile heisen rista av krigsdansen, trøst e fånyttes, men man ende som regel opp med å ta heisen opp og ned igjen, slik at Mini’en ska få trykka. Då går gjerna Litlajentå ut i full fistel, fordi Mini’en har fått trykka ein gang meir … 

Og man rase ut dørene på Amanda Senteret te slutt, mens ei kaukande Litlajentå gråte sine bitre krokodilletårer, og andre foreldre kikka på oss med forakt i blikket. Stakkars jentå, liksom. Som ikkje fikk trykka på knappen i heisen, ka slags foreldre e detta da !? … Jøje meg, altså. Det gikk litt inn på meg i starten når slike anfall oppstod i full offentlighet, men itte som årene har gått, så lar eg bare notå gå og bryr meg rett og slett nada. Folk får tru ka de vil, for eg vett ka som skjedde i forkant. Kanskje, så har man ridd av stormen borte med heisen, men e nødt te å handla litt inne på Obs’en. Og som foreldre, så e det komplett umulig å huska kim sin tur det, eller ikkje e, te å kjøra vognå … 

” Nåke som begge dei to minste, sjølsagt meina de har full kontroll over, og begge har alltid rett om at det sin tur. Det e og ein av årsakene, te at Kånå forsåvidt stort sett handla aleina, der konserten raskt kan overdøva ett jagarfly som bryte lydmuren, glatt …

Tjera vena meg … Og te slutt, som ein grand finalè. Bilkjøring, forsete og musikkvalg. Herreminguuud, altså. Nå e det sjelden det e den heilt store utfordringen siden halvparten av Flokken sitte i bilsete eller pute, men Eldstemann og Han i Midten har hatt ein del episoder. Men, akkurat i detta tilfellet, så trur eg ikkje at det e så kjekt å sitta fremme, som e den største drivkraften te rivaliseringen. Eg e ganske sikker på at det ei meir vissheten om at broderen, han må sitta i baksetet trødd inn i mellom to trange barnaseter, som e brenselet te rivaliseringen. Og nytelsen handla meir om å visa sin bror, kor god plass det e framme … 

Men, musikkvalg, det e jaggu meg på full gang fremover, som ein stor rivaliseringssak mellom alle søsknene, når me ska ut på ein biltur lengre enn fem minutt … Mini’en vil høyra Dyreparken cd’en, Litlajentå har dilla på eMMa og Happy, Han i Midten og Eldstemann har vel muligens ganske lik musikksmak, men ska aldri høyra samme sangen. Begynne detta scenarioet å utarta seg, då har man ett fullkomment kaos, som meir eller mindre e komplett umulig å løysa …

” Foruten å enten skru det man høyre på opp på full guffe, eller slå all musikk lukst av, slik at ingen får viljen sin. Men, skrur man av musikken, så må man høyra på alle mishagsytringane te alle parter, resten av bilturen …

Så det blir som regel musikk på høgt volum, ein fantastisk opplevelse om Mini’en vinne og – Orang, orang, orangutang … Runga i kupe’en, te full allsang … Det e aldri så gale at det ikkje e godt for nåke, for det blir jo mye latter og glede i bilen, når Dyreparken cd’en med sine slagere, mana te litt allsang i bilen. Heilt te me nærma oss ein plass kor me ska stoppa, då e dei to eldste rimelig kjappe med å stoppa både musikk og allsang. Slik at me ikkje skjemme oss ut for alle og einkvar …

Eg vett ikkje, og e definitivt ikkje nåke ekspert på søskenrivalisering, men at det forekomme i de fleste og de beste hjem, det e nok heilt sikkert … Og at det har sine fordeler og ulemper, det e nok heva øve ein kvar tvil. Eg trur det e viktig for barn å få ordna opp i slike disputter selv, så får me foreldre bryta inn når det ikkje går. 

Det har nok mye med å læra seg å håndtera slike situasjoner, når de blir eldre, som at det har med å utvikla sin egen personlighet.

Og ikkje minst med å skapa relasjoner mellom kvarandre som søsken. Det e nok viktig å læra seg at man somme ganger må gis seg, mens andre ganger går man av med seieren, om argumentene e rette eller gode nok. På ein måte … Men, herreguuud … Det kan virkelig tæra på oss foreldres energikilde og tålmodighet, når slike rivaliseringer slår ut for full blomst. Det e ihvertfall heilt sikkert … 

Jaja … Goe kvelden, Folkens … =D 

Det e merksnodig kor fort tiden går når man virkelig har det travelt i heimen, då kan to uker jaggu meg fly forbi som ett supersonisk jetfly, på null komma niks. Og plutselig står man midt i stugo, å lura på ka i all verden som har skjedd, dei siste dagane. Slik har det på ein måte vært her i heimen, den siste tiden, kor begivenhetane meir eller mindre har stått i kø. Det har vært travelt på jobb, travelt i heimen, travelt overalt. Såpassa travelt har det vært, at eg nærmast ikkje har fått lukka opp laptopen, for å holda denna famøse bloggen oppdatert. Men, jøje meg. Sånn e det i småbarnslivet. Somme ganger flyr livet forbi netthinnnene, og man må bare holda seg fast i karusellen …

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Ein karusell som te tider speeda opp tempoet te uante hastigheter, sånn at uker og dagar rase forbi, mens man tviholde seg i setet på livets runddans … Ein dans som man aldri heilt vett når vil ta seg ein liten pust i bakken …

Men idag, så hoppa eg av i ein sving når hastigheten sank betraktelig, og eg såg muligheten for ett lite friminutt, der eg rulla bortover gulvet fra gravitasjons kreftene. Kånå tok med seg Småtrollene i selskap slik at eg sko få litt arbeidsro, her i heimen. Arbeidsro, det e ett snodig begrep, sånn egentlig. I mitt yrke som distribusjons-sjåfør, der e det rett og slett ett “ikke ord”, ett begrep man ikkje vett at finnes, på ein måte. Egentlig her i heimen og. Det finnes fanken meg ikkje ett sted igjen, kor ein stakkars Fatter’n kan lura seg vekk, for å få nåken få minuttar med “arbeidsro”. Sånn med tanke på mange ting, faktisk …

” Av og te, så tar eg meg sjøl i å lura kraftig på kossen i all verden eg har funnet tid, te å skriva denna bloggen, sånn egentlig … Der jobb, hverdagen og familie kombinert med tilgjengelig tid, nærmast ikkje strekke til …

Det e vel gjerna slik, at når dei små episodane med ellevill galskap oppstår i heimen, så slår det kreative senteret i hjernebarken inn, og tar over te Fatter’n har skrevet seg tom. Då kan eg vel gjerna skriva kor som helst, og ensa gjerna ikkje det som skjer rundt meg. Andre ganger oppstår det gjerna ett euraka øyeblikk i lastebilen, når eg e på jobb, og underveis mellom to leveringer. Som oftast stoppa eg opp og skrive ner tankane eller ide’en som åpenbarte seg, for sjølsagt vett eg at den som regel har forsvunnet fra hjernebarken, når eg komme heim fra jobb. Då e det viktig å skriva ner nåken stikkord, sånn at eg kan ta opp igjen den tråden, seinare … Når eg får tid …

Derfor, så blei eg egentlig ikkje så overraska når eg åpna den notsiblokkå idag, og fant mengder av tankar og ide’ar som ikkje har blitt gjort nåke med. Hjølpe meg, der va det jaggu meg nok stoff te å gjerna holda meg sysselsatt i minst to uker, om ikkje meir …

Som f.eks det med søsken-rivalitet, som va stikkordet som stod øverst, og sikkert e skreven ned for lenge siden. Med understikkordene Amandasenteret, heis, knapp, ringeklokka, først, trapper, bil, sitte fremme, sitte bakerst og etc, etc, etc … Det va så mange stikkord bare på førsta sidå, at eg kunne jo sikkert skrevet tre-fire innlegg, kun fra den siden der. Forbløffelsen øve å finna omtrent tjue sider te, med tettskrevne stikkord fra diverse hendelser, den va nærmast i øvekant sjøl for meg. Der eg satt å henta frem hendelsene fra langt bak i hjernebarken, mens eg humra stille for meg sjøl, og lurte på koffår i all verden eg aldri har gjort nåke meir med detta, sånn egentlig …

” Løysningen på det mysteriet va ikkje så vanskelig å gripa fatt i, med tanke på den strabasiøse hverdagen den siste tiden. Tjera vena meg. Eg e jo først å fremst ikkje nåke fulltids blogger, men først og fremst Pappa, Livspartner og Yrkessjåfør …

Man må prioritera i rett rekkefølge, når man har ein slik kabal som må gå opp, om ikkje så trur eg kjapt det ville blitt tjue sider te. Tjue sider med ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå, som verbalt høvla øve Fatter’n, om alt han sko hatt gjort, men som ikkje har blitt starta på ein gang … Så idag, då tenkje eg det e på tide å gripa litt fatt i denna notisblokkå, siden Kånå har innvilga nåken timar med “arbeidsro”. Slik at Fatter’n sko få jobba litt i ro og mak med ett prosjekt han har på gang, ett prosjekt som virkelig e ei utfordring, spennande og ein kraftig tur ut av komfortsonen … Igjen …

Men, som mange kloke mennesker tidligare har sagt, det e ute av komfortsonen ting skjer, og gjerna legge grobunn for utvikling. Både den eine eller den andre vegen …

Ingenting e spikra i stein om detta prosjektet, men at det e ein liten stor mulighet, det e det liten tvil om. Meir om detta prosjektet, det har eg ikkje å sei før eg forsåvidt kan gjør det, og ting e hundre prosent på plass. Spennande tider, det går det ihvertfall i mot for ein Fatter’n med kronisk forbedringspotensiale, skrivekløa og som har ein tendens te å rota seg opp i saker og ting, som egentlig ikkje sko vært mulig. Men, som har manifestert seg foran meg, mye på grunn av denna artige lille famøse bloggen min …

” Så følg med fremover, Folkens. Plutselig. Og seinare idag, så komme det nok ein liten epistel fra denna notisblokkå mi, kanskje om akkurat søsken-rivalisering … Just wait for it …

Itte søndagens joggetur, så hadde eg ein kropp fra lysken og ner, som meir eller mindre va i fullt opprør. Det svei og verka i muskler og sener, som eg nærmast ikkje visste eg hadde ein gang, og jobbhverdagen blei som ett åtta timers opphold i torturkammer. Bare det å jumpa ut av lastebilen når eg sko levera hos ein kunde, sendte lyn og torden gjennom legger og lår, mens stumpen virkelig ga beskjed om kor den va, på sett og vis. Heldigvis ikkje så gale som den gangen Svoger min lurte meg ut, på ein “liten” laaaang sykkeltur, kor eg måtte ha ein badering under rævå i lastebilen, for å i det heila tatt kunna gå på jobb …

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Men, eg visste jo det ville komma, så eg kan hverken klaga eller sei eg va heilt uforberedt, på detta scenarioet, med ømme og hverkande muskler. Det e nok ikkje optimalt sånn helsemessig på kort sikt, men aller høgst nødvendig, om man ser litt langsiktig på det …

Det e heilt normalt å få ein reaksjon fra kroppen, når den plutselig blir utsatt for belastninger, som den ikkje har kjent på lang, lang stund. Jauda, man kunne nok tatt det litt roligt i starten, og gitt legemet utfordringen nåke meir gradvis, men på den andra sidå, så e sjokkmetoden grei den og. Det ska jo gjør litt vondt å trena, og det e som på mange andre områder i livet, utenfor komfortsonen ting stort sett skjer. Og, itte denna sjokkterapien på søndag, så va det egentlig meiningå eg sko vær med naboen på fotballtrening på tirsdags kvelden, men når klokkå nærma seg avgang, kjente eg på beinå at det ville vær umulig å gjennomføra.

” Fotballtrening med to bein som knirka og knaka, og sendte illesvarslande lyn av smerte te nervesentralen, for kvart skritt eg tok. Det frista lika mye som isbading, enkelt og greit …

Bror min hadde fått med seg detta joggeprosjektet mitt, itte å ha lest blogginnlegget på søndag og ville vær med. Så ein liten tanke strauk gjennom hjernebarken tirsdagskvelden, for det kunne jo vær greit å jogga litt med ein i den andre enden av formskalaen, enn naboen, som i forhold te meg heilt klart fremstår som ein topptrent atlet, av ypperste klasse. Mens bror min, muligens e meir på mitt nivå, eller verre, tenkte eg. Forhåpentligvis ein god del verre. Så eg takka ja te invitasjonen fra bror min, om ein liten joggetur på onsdagskvelden, med forbehold om at legemet forsåvidt fungerte.

Og, når onsdagen kom så kjentes det virkelig mye bedre ut, enn dagen før, på jobb hadde det gått sånn måtelig bra og dei verste smertetoktene hadde begynt å gi seg.

Litt stiv og støl det va eg jo ennå, men ikkje verre enn at det sikkert ville gi seg, med ein rolig start. Men, det har vært andre utfordringer enn bare legemet, som på ein måte har dukka opp med denna plutselige trangen, te å komma seg i litt bedre form. F.eks denna treningstightsen som eg handla inn dagen før detta mosjonsløpet me hadde meldt oss på for nåken år siden, som på ein måte må væra nåke av det mest tettsittande plagget, eg nåken gang har tredd på meg. Eg må ha vært nåke større i omfang den første gangen eg brukte den, for eg sleit ikkje lika mye på søndag, når eg drog den på …

” Men, straks den va på så dukka ett anna problem opp, for kor i svarte, salte bananer gjør man av “hagaslangen”, med ett sånt tettsittande plagg på seg. Ett plagg, som liksom ikkje lot så mye vær igjen, te fantasien …

Herreguuuud, altså. Eg ska la det vær opp te fantasien hos nåken og einkvar, akkurat det med å finna ut kor eg gjorde av den. Behagelig, det va det uansett ikkje, men høgst nødvendig. Ein anna ting eg ikkje heilt forstod med denna tightsen, det va nåken striper med gummi lika over knærnå, nett som sånn gummi ungane har under sånne antiskli sokker, som de gjerna bruka dei første årene. Eg ville jo sagt at slike antiskli striper av gummi, dei burde passa bedre under stumpen, sånn at når eg med bein av gele og ein blodsvett kropp, ikkje sklei av setet når eg sko kjøra heim, fra bror min …

Men, ett stykke ut i joggeturen med bror min på onsdag, så løyste den undringen seg av seg sjøl. For litt ut i løypå fant eg ut at hverken kropp eller sjel, forsåvidt hadde fått nok restitusjon, itte søndagens famøse jogge(tor)tur.

Og eg måtte stoppa opp for å ta ein liten pust i bakken, sank litt ned på huk, bøyde meg fremover og satte hendå lika over knærnå, mens eg heiv itte pusten. For denna thigtsen e jo glatt som ein curlingbane, sikkert for å skapa lavest mulig luftmotstand når man flyr lavt øve terrenget, ikkje at det hadde nåke merkbart virkning for meg. Men, gummistripene lika øve knærnå gjorde at eg stod fjellstøtt i hvileposisjon, kor hendene hang som limt fast istedet for å skli rett av. Jøje meg, tenkte eg for meg sjøl og nevnte det for bror min, at jaggu meg har de tenkt på alt, dei som har produsert denna tightsen …

Han flira godt då, han der bror min, som absolutt ikkje såg ut te å vær i samme form, eller verre enn meg. Der han jogga lett rundt meg i ring, lett som ei fjør, og såg skremmande sprek ut …

” Eg vett ikkje, men eg fikk visse assosiasjoner te den gangen Svoger min sykla opp ei tøff kneik, under sykkelturen vår, bare for å komma ned igjen å spør om det gikk bra.

Ikkje bare ein gang, men to. Faktisk …

Ein anna ting, som på ein måte ikkje akkurat va optimalt, med tanke på jogging. Det må væra joggeskornå mine. Ett par joggesko som eg fikk av far min ein gang, itte de hadde vært på ferie i Brasil. For all del, de e veie nærmast ingenting, e behagelige å ha på seg, men har nok muligens sett sine beste dagar, der de begynte å gå lett i oppløsning underveis på turen med bror min. De kunne nesten minna litt om dei joggeskornå me fikk utdelt på rekruttskolen, under førstegangstjenesten min, som sprakk lukst på midten og delte seg i to lika over vristå under ei fotballøkt, ein ittemiddag …

” Så nye joggesko kunne nok vært ein ide, sjøl om eg neppe trur det e der skoen trykke, sånn med tanke på resultat eller prestasjon. Gudhjølpe meg, det va faktisk ein glitrande ide te ka eg kan ønska meg te bursdagen, faktisk …

Eg komme jo aldri på nåke som helst, når Kånå lura på ka eg ønske meg, så der fikk hu jaggu meg ett godt tips. Tjera vena meg, det må vær første gang på mangfoldige år, at eg forsåvidt har kommen på nåke å ønska meg. Kudos te meg sjøl, rett og slett.! Men, me va altså kommen oss litt over halveis, eg og bror min, når han tok nåken piruetter rundt meg. Der eg stod med hendene på antiskli gummien, og innsåg at bror min absolutt ikkje va hverken i samme form, eller verre. Men, faktisk i ein god del bedre tilstand, enn det eg hadde trudd, sjøl om joggeskornå mine heilt klart ikkje spilte på lag …

For all del, eg ska ikkje legga skyldå på skornå, det e nok heva øve einkvar tvil, at min form har ett ekstremt forbedringspotensiale. Større enn eg hadde trudd, måtte eg ergelig innrømma for meg sjøl …

Itte fire kilometer, så lugga det kraftig både på fremsiden og baksiden, av leggane. Høyre rumpeskalk verka som besatt, og antiskli gummien blei flittig brukt, der eg litt for ofta måtte ner i hvilestilling. Pusten va forsåvidt bedre enn på søndag, det va muskulært eg sleit på onsdag, der eg te slutt klarte å komma meg i mål heima hos bror min, kun på viljen. Bror min inviterte inn på ett glass saft, kor Kånå hans som satt å strikka i sofaen, forsåvidt blei nåke forbausa øve at me va så kjapt tebake. Me satt å snakka litt om laust og fast, drakk litt saft før eg fant ut det va på tide å komma seg heim, eg sko jo innom butikken å handla litt for Kånå …

” Men, herreguuud … Det va jaggu meg rett før eg tippa lukst øve stuebordet deiras, der begge leggane ga itte når eg reiste meg, som to pilråtne gjerdestolper fra nitten pil og bue …

Eg holdt nesten på å skriva at eg hinka meg ner trappene og ut i bilen, men eg kunne jo ikkje hinka eingang, for det va jo lika forbanna vondt i begge beinå. Å trø på clutchen va jo som å dyppa foten i skoldande vann, kvar gang eg måtte gira, og bilen gjorde jo ett kraftig jump kvar gang eg slapp den, av rein og skjær lettelse.

Det va såvidt eg skippa heile handlingå for Kånå, men me måtte jo ha brød te torsdagen, så det va ingen vei utenom der eg subba gjennom butikken, med ein merkverdig svingande gange …

Og når eg kom heim, så va det bare å tappa i badekaret med så varmt vann som eg turte, for å moa opp musklene litt. Torsdagen og dagen idag, blei som mandag og tirsdag på jobb, med smertegrimaser øve ein lav sko. Men … Det ska vel gjerna gjør litt vondt å komma seg i bedre form, og om det e sant, så e eg definitivt på rett vei. Det e ihvertfall heilt sikkert …

Goe kvelden, Folkens, eller god morgen … Alt itte som det passa seg …

Eg har fått nåken sånne sprø innfall i voksen alder, som innebære temaet om å komma seg i litt bedre form, sånn med jevne mellomrom.

Somme ganger går det over av seg sjøl før eg får gjort nåke med det, andre ganger hive eg meg ut i det med full innsats.

Ingenting ska gjerast halvgjort, på ein måte.

Men, det e jo som oftast nåke sånt som skjer. Eg går knallhardt ut i ett par uker, og ende opp som ett slakt itte kun kort tid. Lysten, motivasjonen og den nyvunnet treningsiveren, den forsvinne som dugg i plettfritt solskinn.

Fordufta fra hjernebarken frem te neste påfunn dukka opp, og samma greiå gjentar seg …

Ein gang, under ein mildt sagt våt sammenkomst, hos den eine naboen her me bor, så våkna eg opp te meldingen om at då va alle påmeldt. Påmeldt te ka, det huska eg ikkje det spor av …

Men, eg fikk ein uggen følelse når eg kom opp te frokostbordet, og Kånå spør om eg sko kjøpa meg sånn løpetights nå, mens hu blinka lurt te meg.

Jauda, me hadde visstnok meldt oss på ett mosjonsløp her i byen, og hadde lagt store planer om treningshverdagen fremover.

Tjera vena meg …

Men, me fullførte heile gjengen, og alle nådde målet om å komma i mål, under ein time. Eg va sist i mål av oss naboer, med halvanna minutts margin, te målet me hadde satt oss.

Aldri har eg vært meir ødelagt, enn underveis og etter det løpet der. Eg minnast at eg sko spurta dei siste meterene før mål, og ga alt, uten at farten auka i det heila tatt …

” Ein anna gang, så sko eg begynna å spilla fotball igjen, og drog frem fotballknickersen fra innerst i skapet, og tok ett prøvebøy itte eg fikk den på meg. Og endte med unison krampelatter fra både Kånå og Flokken, når knickersen sprakk med ett durabeligt smell fra lysken te der ryggen slutta …

Nåken fleire innfall har det og vært dei siste årene, stort sett med samme resultat, kvar einaste gang.

Eg klara aldri heilt å fullføra dei treningsmålene, som eg bestemme meg for. Men, på syttende mai så hadde me det eina naboparet på middag, og hadde oss nåke godt i glasset, når ungane va i seng.

Og litt ut på kvelden, så endte eg opp med å nevna at eg godt kunne tenkt meg, å begynna å jogga litt igjen. Siden naboen e ein som har klart å holda seg litt i form, itte detta mosjonsløpet, og forsåvidt har løpt halvmaraton i ittetid.

Det e alltid lettare å få gang på slikt, om man gjerna har ein som pushe seg litt, og han kunne sjølsagt gjør ett forsøk, på å få meg i form …

Og idag, så kom meldingen fra naboen, ein sindig kar fra Ålgård, som alltid har ein lur kommentar på lur. Løping klokkå 18:00 ? , spurte han. Gulp, tenkte eg, nå e det ingen vei utenom, rett og slett, det va bare å hoppa i det.

Eg fiska frem treningsklærnå som eg handla inn te mosjonsløpet, klær som bare har blitt brukt ein gang, eller kanskje te nøds to.

Eg stilte meg opp foran speilet nede i gangen, tok ett bilde, og tenkte det va best eg takka alle dåkke leserar her på bloggen for innsatsen. Sånn i tilfellet denna joggeturen fikk verst mulig utfall.

Mini’en kom luntande forbi og spurte ka eg sko, så eg svara jo som sant va, at eg sko trena.

– Ska DU trena, Pappa ? Spurte guten, mens han satte opp eit mildt sagt forbløffa andletet.

Herreguuud, va det liksom så lite sannsynlig, at Fatter’n sko trena litt ??? Gudhjølpe meg …

” Så fikk eg litt panikk, når klokkå nærma seg 18:00 og eg ikkje fant joggeskornå, og begynte ein leiteaksjon av sjeldent kaliber. Før Kånå kom ner å fiska de frem fra skapet i gangen, på to sekund, som va nok ett bevis på at eg ikkje kan leita itte saker og ting …

Eg rusla ut å møtte naboen her ute på tunet, før me jogga avgårde, mens eg hutta med neven te Kånå som stod på terrassen å filma.

Får væra måte på, altså.

Naboen informerte meg om planen, som va løping i 4 minutt så ein liten pause, før me gjentok detta fire ganger. Nåke som eg forsåvidt tenkte høyrtes øvekommelig ut.

At me liksom jogga rett inn i byggefeltet ved siden av rekkehuskomplekset, det føltes mindre komfortabelt, all den tid eg gjerna ikkje følte meg heilt lur, i denna treningshabitten.

Jaja, det fikk nå bare stå te, tenkte eg for meg sjøl. Og gleda meg allerede te dei fira minuttene skulle vær over.

Me røyk lukst gjennom detta feltet, fløy fjærlett under ein undergang og fortsatte mot neste byggefelt. Når me hadde løpt gjennom neste byggefelt, så nærma oss undergangen ved innfartsvegen …

Der traff me tydeligvis på nåken som kjente meg igjen, og som forsåvidt kommenterte detta inne på Facbook siden.

Eg begynte å lura litt på kor lenge fira minutt liksom va, for det måtte nå minst ha gått fira minutt nå snart, der me løp under innfartsvegen mens pusten begynte å gå tungt.

Eller, ikkje akkurat tungt egentlig, bare fryktelig fort, kanskje.

Men, det va naboen som hadde klokkå på armen, så eg rekna for så vidt med at han ga beskjed, sjøl om ein pause va etterlengta, for lenge siden.

Te slutt så kom me te ett punkt, kor eg egentlig nesten ikkje haddde meir å gi, sjøl om det godt mulig hadde gått i ett bedagelig tempo …

” Det e då naboen slippe bombå, nesten oppe med Jysk. – Ja, eg tenkte me starta her eg då, også løpe me tebake mot Skåredalen, sånn ca te den broå. Så gjentar me det fira ganger …

Herreguud … Hadde me ikkje begynt ennå eingang, tenkte eg nærmast i sjokk, men gjorde så godt som eg kunne for å skjula sjokket.

Det va ca ein kilometer te den broen, fortsatte naboen, og tenkte me kunne finna ut kor langt og ka tempo eg orka, første gangen.

Eg, eg tenkte egentlig allerede på, om eg forsåvidt bare hadde ork te å jogga heim igjen, der eg stod å higra itte luft. Men, kunne jo sjølsagt ikkje sei nåke te naboen om det.

Første gangen gikk forsåvidt lettare enn eg hadde trudd, men sleit godt med pusten heile turen. Under pausen, så informerte naboen meg, at han tok nå av i sitt tempo, åsså fikk eg liksom finna det tempoet eg følte va rett …

Toskjen som eg va, så forsøkte eg jo å holda naboen sitt tempo, dei første hundre meterene, men det fant eg raskt ut at va galskap. Om eg ikkje ville lukst på akutten, va det best å senka tempoet …

Pusten gikk som ett uvær, og eg kom liksom i hug ein sang av Sondre Justad, der eg dundra fremover.

Riv i hjertet, begynte å gå på repeat oppe i hjernebarken. Og gu som det reiv.

Men, av alle andre grunnar enn det han Sondre synge om. Eg kom nesten tebake te der me hadde starta, når naboen kauka at det va stopp.

Forbanna greier også, tenkte eg. Hundre meter te, så hadde eg greid å komma tebake te utgangspunktet.

Om eg va nåke sleten itte første turen, så gjaldt det dobbelt opp nå, der eg stod å hiksta itte luft, itte den andre turen.

Tredje turen huska eg meir eller mindre lite av, bare at beinå begynte å bli tunge som tømmerstokker …

” Eg stod der å tenkte før den fjerde turen, at det hadde vært mye meir logisk å løpa heimover nå, denna siste turen. Istedet for lengre vekk fra rekkehuskomplekset våras, som me sko te å gjera nå …

Pausen va over kauka naboen, nå va det bare å gi på for eg trengte jo ikkje spara på kreftene lengre, siden detta va siste turen.

Jammen for helsikke da mann, tenkte eg. Me ska jo heim ittepå fra der nedenfor Jysk. Brenne eg alt kruttet nå, så ville naboen mest sannsynlig bli nødt te å bæra meg heim.

Poff sa det, så fauk naboen avgårde, og eg heiv meg på.

Det va tungt nå. Skikkelig tungt.

Det reiv ikkje i hjarta meir. Hjarta hoppa og spratt, og dunka som besatt inne i brystet, man kunne nesten sjå kossen det pumpa, utanpå t-skjortå.

Lårene begynte å fyllast med melkesyra, og blei tyngre og tyngre for kvart skritt.

Men, eg bestemte meg for at nå sko eg jaggu meg nå det punktet, kor me starta denna galskapen, slik at eg virkelig nådde det målet ihvertfall …

Eg ga på alt eg hadde dei siste hundre meterene, men strengt talt, så trur eg ikkje det raskare.

Om det va naboen som va litt snillere med tiden, eller om eg virkelig nådde målet mitt, det ska væra usagt.

Det som forsåvidt dundra rundt oppe i topplokket mitt, det va kossen i all verden eg sko komma meg heim, itte den siste kraftanstrengelsen.

Men, det gikk på ett vis det og. Det va bare å bita tennå sammen, og trø på det eg klarte. Me tok ett par ekstra pauser, under joggeturen heim, om ikkje me hadde gjort det, trur eg ikkje detta innlegget hadde blitt skrevet.

Kånå va ikkje heima når me kom inn på tunet, så eg stod å strekte litt ut i carporten, før naboen rusla heim …

” Og eg kunne endelig åpna dørå heima, og sank sammen som ein halvtom mjølsekk, rett der på gulvet i gangen. Og tok detta etter bilde, som e øverst …

Eg vett ikkje, men det e vel gjerna ikkje vanskelig, det å sjå forskjellen på dei to bildene.

Før bildet, det e vel gjerna av ein muntert bedrøvelig fyr, som forsøke å se positivt på saken.

Mens etter bildet, det e vel av ein fyr som gjerna ikkje heilt trur det han kjenne, der det verke i både hjarta, kroppen og sjelå, itte ein påkjenning den ikkje har kjent på lenge …

Men, eg får tru på det som man lese om det med trening, nemlig at det stort sett blir litt verre, før det blir bedre …

Og denna gangen så ska eg jaggu meg stå på, slik at eg komme meg litt inn i detta trenings moduset. Ikkje for å få nåke sumarkropp, eller gå ner nåken kilo, sjøl om det gjerna trengs.

Men, rett og slett fordi det e på tide eg komme meg i litt bedre form, slik som eg gjerna va i mine yngre dagar.

Den gangen eg stort sett trente tre ganger i ukå, pluss gjerna ein kamp i helgen …

Det blir garantert ingen føljetong, som dåkke ska få følga med på. Men, det kan fort dukka opp ett innlegg og to, om kossen denna greiå forløpe seg, vil eg tru …

Me va i foreldresamtale i barnehagen her ein dag, og snakka litt om Mini’en, som snart ska ta skrittet inn i skoleverdenen. Og de kunne nærmast ikkje fullrosa guten nok, der han va ein aktive, smilande og pliktoppfyllande gutt. Ein kar som ofta va “limen” i leken, og dro med seg inn dei som gjerna ikkje heilt va med i lek, ein inkluderande og snill gutt rett og slett. Det einaste som gjerna kunne følgast litt med på, det va denna smått sjarmerande barnetalen, som han ennå har ett snev av …

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mini’en hadde vann i det eina øyra ei god stund, før me fant det ut, og når han tok mandlene så satte de også inn dren i det øyra …

Dermed så har nok guten hatt ein god del redusert hørsel, på detta øyra, og ikkje heilt høyrt det samma som oss andre. Og då fikk me visst ofta slike små sjarmerande talefeil, og at han har beholdt de litt lengre enn sine søsken, kan vel tilskrivast akkurat detta, det meinte både legen og ikkje minst Hansi i barnehagen, ihvertfall. Det va ikkje store bekymringen, men det ville nok væra greit å fylla med litt. Både Han i Midten, Litlajentå og Mini’en har slitt litt med detta …

” Mens Eldstemann, han snakka reint nærmast før han va to år, gikk når han va 9 månader og formulerte avanserte setningar, lenge før han egentlig burde ha gjort det …

Det lilla unntaket av ein sedvanlig sak, her i heimen våras. Ett lite vidunderbarn, på ein måte. Men, talefeil e som oftast sjarmerande, når dei små vokse te, om det bare e det rette bokstavane, når sant ska seiast. Og Litlajentå våras va ikkje nåke unntak. Me har opp te fleire ganger blitt sjarmert i senk av hennas vetlevaksne utsagn, kryddra med vokalar og konsonantar som kom litt i hytt og pine. Men nåken ord, må eg få sei at gjerna ikkje passa heilt samen, når ei tale yre, vetlevaksen og nysgjerrige litå tulla som va tre år, og hadde ett lite snev av talefeil …

F.eks så hadde F ein tendens te å bli te P når de kom foran diverse vokalar og konsonantar. Som oftast gikk det jo fint (pint), og me syntes jo hu va flinke (pinke), som prøvde …

Men så va det dei her i utgangspunktet uskyldige ordene då, som fikk ein “litt” anna betydning, bare pga ei litå jenta sine “sjarmerande” talefeil. Eldstemann hadde f.eks store problemer med å forstå koffår han absolutt måtte sei Svalereir, istedet for “fugle”reir, når me va i Danmark ein sumar. Og Svaleungar istede for “fugle”ungar, for han kunne jo ikkje vita om det va Svale, Stær ellår Stork. Derfor meinte jo han at det va best å sei fugl. Prøva og forklara koffår, va på ein måte heller ikkje nåke valg, liksom. Om dåkke skjønne ka eg meina, då dei små hadde lite forutsetningar for å forstå ordene sine endra betydninger, når ein F blei te P …

” Også hadde man detta med omvendt psykologi, oppe i det heila, for får man ikkje lov te nåke, ja då ska me ihvertfall gjør det. Gudhjølpe meg, ka hadde me vikla oss inn i …

Heldigvis kom det ein eldre vaktmester på hyttå, som sko fjerna alle Svalereirå, så det ikkje kom så mange nye Svaleungar. Så då løyste forsåvidt den floken seg av seg sjøl. Men då sko jo vår eminente insektsforsker sjølsagt ut på sommar”fugl” jakt. Tjera vena meg, eller herreduuud, som Mini’en seie. Plutselig, så va det på an igjen. Eldstemann fløy rundt i hagen med håven, og Litlajentå løp itte, mens hu kauka – Sommar”fuuuul”, Sommar”fuuuul”, på sitt litt småvulgære vis. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare. Jaja, eg fikk vel bare sei som far min alltid seie, den gangen.

“Det e ein øvegang, Frode” …

Men, far min seie jo sjelden om det va te det bedre, eller verre, heldigvis så vokste Litlajentå det av seg, og det rekna eg nok med at Mini’en gjør og …

Alikavel, så e det jo litt morosamt, sett sånn i ittetid, når man tenke øve forviklingane, som dei her “sjarmerande” talefeilene liksom skapa …

Sånn egentlig … 😀😀😀