Eg våkna grytidlig idag morgens av ein liten stor gut, som kom krypende opp i midten av loppekasså vår. Ein gut som har vært på ferie hos sine respektive besteforeldre på begge sider, de siste to ukene, og som har kosa seg glugg ihjel med lek, moro og fisketurer …

Igår var det fredag, og omtrent i samme sekund som han og Bessen til Farmor tråkka inn dørene etter en lang dag på sjøen, så skulle guten ringa pappa …

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For, på fredag så skulle han heim igjen. Det hadde jo pappa sagt. Det var hverken rom for diskusjon, middag eller andre avledningsmanøvre fra hu farmor. Mini’en skulle heim … Nå … Og når Mini’en har bestemt seg for noe er han nok like lett å stogge, som det sikkert er å stoppe et kilometer langt godstog fra marsjfart til null, på kun kort tid …

Altså, nærmest umulig om man ikkje ønsker full katastrofe alarm …

Men, sånn for ordens skyld. Så er det vel en kjennsgjerning at den guten også har arva noen gener fra hu mor, sånn egentlig. Og ikkje bare Litlajentå …

Når sant skal sies, så har for så vidt fjotten vært litt savnet disse ukene også, så Fatter’n må vel innrømme at det var litt kos, tidlig på morgen kvisten idag. Selv om Kånå muligens ikkje delte akkurat den følelsen eller oppfatningen, der vi begge ble sparka lukst ut av loppekassa noen minutter over klokka åtte. Men, det var helt greit idag. For eg og Mini’en hadde begynt på et prosjekt fredags kvelden …

Vi skulle nemlig male en vulkan laga av gips som vi støpte igår like før leggetid, og som måtte tørke til idag før vi kunne påføre farve …

Mini’en hadde kjøpt seg et slikt “støpe en vulkan med gips” sett på lekebutikken, for noe av feriepengene besteforeldrene hadde stappa i ham. Og Fatter’n fikk selvsagt oppdraget med å hjelpe til med dette. Kånå mente det var best slik. Siden hun hadde null erfaring med å støpe ting med gips. Det hadde for så vidt ikkje eg heller, men eg både så og forstod motivet til Kånå …

Skulle dette prosjektet mot formodning gå lukst til helsikke, ville hun i all overskuelig fremtid være fritatt for all skyld … Enkelt og greit …

På den andre siden, så tenkte eg uansett at det gjerne var like godt det var Fatter’n som tok denne, da Kånå sin tålmodighet raskt går tom under slike omstendigheter. Når ting gjerne ikkje går slik som de er forventet å gå på forhånd, liksom. Eg har kanskje et lite snev meir ro og tålmodighet innabords, når man raskt må improvisere fordi saker og ting kanskje utvikler seg i feil retning …

Somme ganger har man rett her i livet, andre ganger tar man feil og igår tror eg ikkje at eg har tatt meir feil, enn siden den gangen vi tenkte at fire barn umulig kunne være så mye verre, enn tre …

Men, fikk Turbo-Mini’en lukst i fanget …

For, Mini og meg pakka opp settet, leste bruksanvisningen sånn noenlunde før vi satte igang. Kånå fant frem en bolle til å blande gips i, mens Fatter’n satte formen sammen. Lett som en plett, tenkte både Mini og meg. Gips posene ble tømt opp i bollen og vann ble tilsatt. Og her gikk nok Fatter’n på den første smellen …

Det er nok ikkje få ganger eg har gitt Kånå beskjed, om at hu må spe væske i røren litt om litt, når hun lager saus, rører eller lignende. Slik at man ikkje har for mye væske i med en gang, og får en altfor rennende røre eller saus …

Allikevel, så er det akkurat det Fatter’n gjør selv. Eg tømmer all vannet i med en gang og innser litt for sent, at dette ble mer sø enn fast saus. Gipsblandingen lignet mer på utvanna sørpevann, enn en passende gipsblanding som ikkje skal flyte ut av alle små sprekker i formen …

Så kommer smell nummer to …

Fatter’n tenker skitt au, og heller blandingen opp i formen, med et håp om at det “går seg til” …

Det gjorde det selvsagt ikkje …

Smell nummer tre viser seg med en gang, da sylinderen som skulle lage krateret i vulkanen, plutselig flyter opp …

Fatter’n har tydeligvis satt formen litt for raskt sammen, og mest sannsynlig lest bruksanvisningen litt for lite …

Ringen sylinderen skulle festes i, burde nok stått under selve vulkanformen, og ikkje oppi …

Eg prøve å dytta den ned igjen, men da tyter gipsblanding ut over kjøkkenbordet … Flaks i uflaksen, så har Kånå lagt malingsduken over bordet, ellers så kunne nok dette blitt stygt …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Fatter’n fisker opp sylinderen og da renner resten av blandingen ut av formen, som om noen nettopp dro proppen ut av badekaret …

Mini’en kauker gråtkvalt ut, at om eg har ødelagt alt nå, fikk eg bare kjøpa ny vulkan … Heldigvis, så har eg ikkje tømt all gipsen opp i formen …

Vulkanformen blir nå satt sammen på rett måte, resten av skvipet fra bollen blir helt oppi mens Kånå står og holder den fast …

Fatter’n løper rundt på kjøkkenet som en villfaren kalv under vårslippet, og leter febrilsk etter noe å samle gipsblandingen som har lekket ut, opp i formen med igjen …

– Kor i helsikke e det noe eg kan bruka da ? Kauke Fatter’n ut, mens han runder kjøkkenøya for fjerda gang, og kikker irritert på Kånå …

– Kan du hjelpa te, istedet for å bare stå der ? Spør eg Kånå fortvila …

– Tjera vena meg, nå må du bestemma deg altså. Ska eg stå her å holda gipsen på plass, eller hjelpa deg å leita ? … Svara Kånå indignert …

– Herreduuud altså, heile vulkanen blir ødelagt, og dåkke bare diskutera ... Kauke Mini’en …

Kaoset va komplett … Ja, nesten meir enn komplett …

Til slutt så finne eg noe eg kan bruka og får nesten all gipsen fra bordet, tilbake og opp i formen igjen …

Det renner fortsatt litt ut fra formen i bunnen, men nå får eg samla det opp og helt det tilbake i formen … Etter en stund, så slutter det helt …

Vulkanen er mest sannsynlig redda, og alle rundt kjøkkenbordet pusta letta ut …

– Puuh, det va nære på. Sier Mini’en fornøyd …

Kånå gir meg et oppgitt blikk, mens hun leser bruksanvisningen grundig … Eg lister meg klok av skade ned trappa og ut i carporten, og begynner å rydde litt i Boden …

Det er bedre å være føre var, enn etter snar, innimellom … Men, det gikk heldigvis bra, til kvelds …

Og idag morgens, når vulkanen var tørr og ferdig herda så fant vi frem malerkosten, blanda sammen rød, gul og grønn for å lage brun før vi malte prosjektet …

Et prosjekt som holdt på å gå lukst til helsikke, men som med litt ellevill oppstandelse og minimalt med fatning, allikevel ble redda fra total fiasko …

Alt er som mot normalt her i heimen, selv om det gjerne er langt mellom oppdateringene … Så, god helg til dere alle, Folkens … Og god sommer videre, fra alle oss i Familien Vandrende Kaos …

Et bilde fra idag morgens, som på sett og vis oppsummerer gårsdagen på et perfekt vis … Enkelt og greit …

Det er lørdags morgen. Mini’en har spist litt frokostblanding, Fatter’n er godt i gang med kaffe kopp nummer to og nå har guten funnet frem Tintin på spillkonsollen. Sumar været ute er som sedvanlig her på vestlandet, grått, lett yr fra himmelen og noe kjølig. Slik som nesten hele Juli for så vidt har vært til nå, med noen få hederlige unntak tidligere i uka …

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen få hederlige unntak, det kan man nesten si om min blogg innsats den siste tiden også, for den har vært begredelig. Med noen få hederlige unntak …

Og hva skal man si til det da ? … Som Bulle så ofta sier i bøkene om Dr. Proktor … Nei, eg vett ikkje heilt eg, det er vel ikkje så mye anna å si, enn at slik har det blitt. Uansett, så er det lite å få gjort med akkurat den saken nu, da fortiden er meislet inn i stein, om man ikkje heter Marty Mcfly og har en splitter pine gal vitenskapsmann som følgesvenn …

Men, mitt navn er bare Frode og eg har bare en til tider splitter pine gal Flokk med barn, ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå, en lett korpulent hamster og seks små froskebarn nede i carporten … Som trofaste følgesvenner …

Istedet for en tidsmaskin og en småforvirret vitenskapsmann …

Jaja, bare og bare … Det kan faktisk vær meir enn nok under visse omstendigheter det, og visse omstendigheter er absolutt ikkje noe som oppstår sjelden her i heimen. Det er i hvert fall helt sikkert. For, om man tar et lite kjapt tilbakeblikk på denne famøse blogg karrieren, og blir fristet til å lage en liten oppsummering, så er nok kjapt et ord man kan glemme med en gang …

Per dags dato, så ligger det litt over åtte hundre publiserte innlegg på denne bloggen, så er det gjerne noen hundre som ikkje har blitt med videre, fra den første Blogg.no bloggen som eg starta med …

Skal man konkludere i en slik sammenheng, kunne nok en liten oppsummering, raskt endt opp med en bok på størrelse med Ringenes Herre. Men, så er det nå en gang slik at et mangfold av innleggene, på sett og vis liksom er ganske like, sånn egentlig. F.eks slike lørdags morgener som idag hvor eg og Mini’en sitter i ensom majestet i stua, De har nok blitt skildret utallige ganger siden starten …

Men, selv om det er den samme situasjonen som blir skildret, er det vel sjelden eller aldri slik at det er akkurat det samme som skjer … Foruten det at Fatter’n mest sannsynlig har tapt en maktkamp nede i loppekassen, tidlig en lørdags morgen …

Så har man slike små finurlige saker og ting, som liksom har blitt små føljetonger underveis … Som det at Fatter’n nærmest uten unntak er siste mann i dusjen, før Kånå finner det for godt at en dusj hadde vært på sin plass. Men, ender opp med en real kalddusj, fordi det er tomt for varmtvann i heimen, og Fatter’n får ett arsenal av ukvemsord slengt etter seg …

Eller Jack Nicholson fliret … Et slags djevelsk flir som mang en gang har blitt brukt, for å beskrive skadefryden en eller annen i heimen sitter inne med …

Ikkje minst, så er nok en gjenganger at ferie med småfolk i heimen, aldri helt blir det man gjerne forventer seg på forhånd … Mildt sagt … Om eg skal gi et råd til vordende eller nybakte foreldre, som allerede nå begynner å danne seg idylliske ferie bilder av høyt kaliber, inne i hovudet sitt. Så må det være at de bildene kan man nappe rett ut av hjernebarken, og kaste dem lukst i søppelkassa med en gang …

Jo før man innser at ferie med barn må få forløpe seg på barnas premisser, og ikkje på foreldrenes forskrudde tanker om hvordan ferien vil utarte seg, jo bedre vil man være forberedt …

For all del. Man kan som foreldre gjerne legge planer og ha en tanke om hva man skal finne på, men husk å ha en meget løs tilnærming til sine egne planer og vær beredt på å måtte snu på en femøring. Fleksibilitet er nok et nøkkelord her. Fleksibilitet og raushet. For ingenting vil nok bli som man hadde tenkt, og alt man har planlagt for at ikkje skal oppstå, det vil garantert skje …

Gir man reisesyke tablett til den som alltid blir bilsyk, er den garantert et annet barn som dekorerer bilsetet med oppkast … Fullgarder heller istedet …

Slapp av og tenk kvalitet foran kvantitet, trives både barn og voksne et sted, må man ikkje dra videre om man har muligheten til å bli … Og husk, det er ikkje alltid at det er alle parker, badeland eller andre kostbare ferietilbud som huskes av barn. Vi var to uker i Tyrkia et år, men når ferien var over og skolen igjen begynte, var det krabbefangst og stintefiske en helg inne hos Farmor og Bessen, som det stolt ble fortalt om fra poden.

 

Barn har som oftest en annen oppfatning enn oss voksne, om hva som var feriens største beholdning, vil eg tro …

Og der. Der traff man gjerne spikeren på hovudet over hvor forfatter’en av denne bloggen gjerne vil, med tanke på mangfoldet av historier og epistler, fra livet som fatter’n i en massebarns familie … En rød tråd som kanskje umerkelig går fra første innlegg, til det siste nye publiserte er gjerne et lite budskap, til alle foreldre som detter innom bloggen …

For selv om dette eventyret muligens begynte som egenterapi, etter Mini’en ble født, var det like så mye et lite spark mot alle glansbilder på Facebook, blogger, instagram og lignende …

En slags motvekt til alle perfekte familebilder, middagsbilder, feriebilder etc. etc. som man finner på sosiale medier … Perfekte øyeblikk som skaper et forvridd bilde av hvordan livet som foreldre er … Som skaper skyhøye forventninger både til seg selv som forelder, barnet og det meste rundt situasjonen med å plutselig bli en familie …

Den røde tråden til denne bloggen det er gjerne å vise alle som leser, at livet som en familie om den er stor eller liten… Det er ikkje perfekt … Det vil aldri bli perfekt … Om du sikter deg inn på glansbilde versjonen av perfekt …

Man må ingenting her i livet, selv om man kan eller ikkje kan …

Men, om man i suget etter å bli like perfekt som noen fremstår på sosiale medier, kan man raskt glemme å ha det godt med både seg selv og de man deler livet sitt sammen med …

Da er det bedre å gå på en smell en gang i blant, og la de rundt seg få vite om det … Kanskje til og med om man aldri lærer å spare varmt vann til hu mor …

Det ser svart ut med tanke på ferie i år, i og med at Coronaen har sabotert alle våre planer. Absolutt ikkje ideelt, men for så vidt lite man kan gjør så mye med, akkurat nå …

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Plutselig, så kan det jo vær at det løsna ein eller anna plass, men akkurat nu så ser det lite lyst ut …

Men, når eg kikka litt på gamle ferie minner som har blitt behørig dokumentert her inne på bloggen, så vett eg ikkje heilt om det kanskje bare er like godt …

Det har liksom en tendens til å dra seg til, når Familien Vandrende Kaos er ute på tur …

Slik som i historien under her, når vi skulle heim fra Tyrkia for en del år siden …

😁😁😁

Flyskrekk tabletten …

Etter to uker på ferie med Kånå og Flokken har den “harde” hverdagen innhenta oss, igjen. Eg kjente litt på følelsen av å grue meg litt denne morgenen, men til slutt klarte eg å riva meg løs fra ferien sitt siste åndedrag, og trø over dørstokken for å gå på jobb …

For så vidt, så er eg glad det er en stund til eg skal ut og fly igjen. For eg skal være den første til å innrømme at å sitte i et fly, det er absolutt ikkje en av mine favoritt øvelser, her i verden. Noe som Kånå lett kan bekrefta, vil eg tru …

Turen ned til Sydenland kan eg tenka meg at Kånå helst vil fortrenge langt ut av hjernebarken, snarest mulig. For en ting er når eg flyr aleina. Da er det bare å setta seg ned, spenne på seg setebeltet og bare bekymre seg overfor seg selv …

Det er en helt anna ting å sitte sammen med Kånå og flokken i en blikkboks med et par vinger og noen motorer dinglende under. Da må eg jo bekymre meg for de også. Hjølpe meg, akkurat som eg ikkje har nok med å bekymre meg for meg selv, liksom.

Men for all del, eg har jo valgt det selv på en måte, så selvforskyldt bekymring kan man gjerne ikkje takke andre enn seg selv for …

For på flyet ned til Tyrkia fløy Mini’en frem og tilbake over seteryggen, som en fullblods apekatt på speed. Å legge seg fint til å sove som vi hadde planlagt eller i hvert fall håpet på, det hadde den guten ingen planer om … Plusser man da på en Fatter’n med flyskrekk så blir gjerne ligningen komplett, sånn med tanke på å strekke strikken til Kånå maksimalt… Mildt sagt …

Stakkars Kånå …

Så før hjem reisen, da hadde Kånå alliert seg med Svigermor, og tryglet til seg noe beroligande …

Til meg …

Tjera vena, det er jo Mini’en som er problemet prøvde eg å forkynne, men det var som å snakka til døve ører, enten så tok eg denne tabletten eller så fikk eg ta neste fly hjem …

Først og fremst, så ble eg jo meget fristet til å ta dette tilbudet, men det var før Kånå forklarte forskjellen på et ultimatum og tilbud … Og hva valget stod mellom …

Så eg tok nå denne tabletten da, for husfredens skyld …

Vi satte oss på bussen og durte mot flyplassen. Mini’en var allerede i full vigør ved siden av Kånå, men eg fekk klar beskjed om at fra flyplassen av og ut, så var fjotten mitt ansvar …

Og om hun såg så mye som luggen til Mini på vei over seteryggen, så kunne eg belage meg på minst ett par uker ute i boden, når vi kom heim …

 

Boden fristet absolutt ikkje, så selvsagt skulle Kånå få fred fra oss på veien heim … Kors på halsen og ti kniver i hjarta …

Samtidig, så begynte denne her tabletten virkelig å sige inn i blodomløpetå så eg smilte et i overkant fårete flir til Kånå mens hovudet tiltet litt til siden, som en liten hundevalp, for å liksom forsikre hun om at oppdraget absolutt var forstått …

Et flir som ble mottatt med et mistenksomt blikk, før hun kikka bort og lukst ut av vinduet på bussen igjen…

Vi kom oss velberget inn på flyplassen, fikk med oss flokken inn på terminalen, durte gjennom sikkerhets kontrollen før vi sjekka inn bagasjen og var klar for tax free’en …

Eldstemann hadde blitt litt bilsjuk på bussturen og var noe blek om nebbet, men han var Kånå sitt ansvar … Om det var tabletten sin skyld eller frykten for Boden, så hadde i hvert fall eg overtatt ansvaret for de andre tre …

Eg hadde hørt rykter om at sumaren heima ikkje var mye til å skryte over, så Boden fristet definitivt ikkje …

Derfor trålte eg TaxFree butikken med min del av Flokken, mens Kånå leita frem et toalett slik at Eldstemann kanskje kunne få tømt den halvslakke magen …

Et oppdrag som feilet på alle punkter og endte med full katastrofealarm like før vi entret flyet … Eldstemann ble plutselig akutt grønn i andletet og tømte magasekken i en ekstra pose Fatter’n heldigvis hadde fra TaxFree’en …

Kudos til Fatter’n som kikka nådeløst på Kånå … Kun en ting skulle hun ordne før vi gikk på flyet, men gikk alikevel på en smell …

Tjera vena meg …

 

Vi kom oss omsider inn i flyet hvor vi hadde fått plass på første rad, Kånå og Eldstemann havnet like bak oss med en jente på åtte-ni år i setet mot midtgangen …

Eg satte meg ned å spente fast belte på meg, Mini’en og Han i Midten. Litlajentå klarte det heilt selv. Fatter’n måtte jo forstå at hun var stor jente nå …

– Du må passa på Maxi du. Mamma sa du må det, ellår så må du sova Bodå ! Sa jenta, til en mildt overrasket Fatter’n som tenkte at nå har veslevoksenheten nådd nye høyder.

Jaja, man vet jo for så vidt hvor den jenta henter inspirasjonen ifra, så eg fant ut at det var best og lye …

Mini’en hadde sloknet i innsjekkings køen der han hang i en bæresele på ryggen min, og nå lå guten i fanget mitt å sov fortsatt som en stein, etter vi hadde fått satt oss ned i flyet.

En koselig flyvertinne mann bøyde seg ned og hvisket stille til meg.

– Jeg skal finne en seng til den lille når vi er kommet i luften, jeg. For så å sende meg et blendende hvitt Colgate smil å blunket med auga.

Tabletten eg fikk før avreise hadde tydeligvis gjort underverker, så eg takka fyren så fint å blunka tebake.

Før eg tenkte for meg selv “Hjølpe meg, hva var det i den tabletten ??”

Eg priste meg selv lykkelig for at eg ikkje hadde den tabletten innabords, når eg satt i frisør stolen til Tyrkia’s mest innpåslitne homofile frisør.

Eg måtte jo holda hendene pent i fanget når eg satt der, for fyren gnidde jo gosakene sine inntil over alt, der han svinsa rundt å klippa litt her og der, mens Kånå satt å flirte bak meg …

 

Men senga den kom den å ble hengt opp på veggen foran oss, og Mini’en havna oppi fortsatt sovende så søtt. Han i Midten som hadde fått den reisesyke tabletten Eldstemann burde ha fått, han slokna fortare enn svint.

Litlajentå klarte å smiske seg opp i fanget til kånå, heilt uten at eg hadde noe med den saken å gjør. Eg holdt klokeligt kjeft eg, når hu spurte Kånå …

Så eg slokna når vi fløy over Istanbul og våkna ikkje før me passerte Danmark …

Kånå derimot … Hu hadde vært så heldig å få denna pratesjuke åtte-ni år gamle jentå ved siden av seg. Ei jenta som noen helt klart hadde glemt de hadde med seg. Litlajentå sovna for så vidt på fanget til Kånå. Men den jentå sover jo nett som ei loppebefengt gardabikkja gjerna gjør, og gjorde vel sitt for å holda Kånå våken.

Så hu hadde ikkje fått blund på augene i det heila tatt på flyet heim …

Men, for ein gongs skyld kunne hun ikkje takka nåken andre enn seg selv. Selvsagt, så er eg ikkje så toskjen at eg sa det til Kånå, eg e jo ikkje heilt idiot heller.

Eg har lært meg selv at vegen fra uskyldig til skyldig i slike tilfeller, den kan være meget kort …

Men sånn uansett, så trur eg vi begge er temmelig glad for at hverdagen har innhenta oss igjen, og at ferien var over for denne gang …

Og at det er lenge til neste ferie, ja det trur eg ikkje gjør noenting …

Sånn egentlig …

😅😅😅

En hver fordel i livet blir som regel avløst av en bakdel, slik som glede gjerne blir etterfulgt av sorg, eller som natta avløser dagen … Yin og Yang osv, osv …

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Håndfaste faktum som man enkelt og greit ikkje kommer foruten, hverken mer eller mindre …

Slik som når Kånå klaga seg over sin manns manglende evne til å vær romantisk, og han får et prangende innfall om å gjerna gjør noe romantisk for si kjære Kåna …

Som f.eks å tenne et stearinlys på stuebordet når Flokken er sendt i seng eller på sine respektive rom, fordi mor og far ska ha en romantisk hyggestund foran tv’en, akkompagnert av Allsang på Grensen …

Men, i sin iver etter å vise en ny side av seg selv, går Fatter’n amok og danderer like så godt hele stuebordet med alle stearinlysene han finner både i stua og ute på kjøkkenet …

Før han tenner på kalaset og stua blir like opplyst som en flombelyst fotballbane i skumringen …

En Fatter’n som virkelig føler han har scoret en soleklar innertier på romantikk skalaen, og helt klart imponert en noe indignert Kåna som kanskje trodde de romantiske tidene var over …

Men … Av og til er gjerne litt mindre egentlig mer enn nok, og for mye blir kanskje så alt for lite …

Eller omvendt …

For, etter en liten stund med i overkant romantisk stemning i rommet, har en lett temperert stue blitt forvandlet til den rene Spa saunaen, hvor både Fatter’n og Kånå holder på å forgå av hete og en god plan har muligens gått bitte litt skeis …

Så, Fatter’n ser seg nødt til å blåse stearinlysa ut …

I seg selv, burde dette for så vidt ikkje vært noe særs problem, om man gjerne bare hadde tent ett par stearinlys på bordet, istedet for en hel hærskare av dem … Slik Fatter’n hadde gjort denne kvelden …

En koselig kveld i romantikkens tegn … Liksom …

Her i fra og ut, gikk mer eller mindre resten av Fatter’n sin plan lukst til bloksberg, når et lite dusin utblåste stearinlys røykla stuekroken, og både Kånå og sofaen forsvant i en gedigen røyksky …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare i Himmelen …

Kånå fikk et hosteanfall av sjeldent kaliber, og så gikk røykvarsleren av … En slik seriekoblet sak som snakker med alle de andre røykvarslerene i heimen …

Og kaoset var plutselig helt komplett …

Småfolket i første etasje ble vekka på behørig vis, og løp instinktivt mot utgangsdøra, akkurat slik som vi har øvd på, under interne brannøvelser i heimen. Han i Midten kom sjanglende ned trappa fra tredje etasje, med henda over ørene mens han kauka ut – Ka i huleste e det som skjer !!??

Kånå ilte ned i kjelleren og fikk stoppa småfolket før de løp ut på parkeringsplassen i bare pysjen, som er satt som designert møtepunkt, under brann …

Mens Fatter’n sprang ut på kjøkken, fant en stol og satte igang med å deaktivere røykvarsleren. I den grad Fatter’n kunne springe, med en rygg som har meldt pass den siste uka, og sendt ham ned i knestående som en krokete gammel mann …

En krokete gammel mann, som sikkert var ett urkomisk syn der han stod halvskeiv opp på en kjøkkenstol, og forsøkte å nå knappen på røykvarsleren … Herreguuud …

Med ett smertehyl som nesten overdøva den ulende røykvarsleren, klarte Fatter’n å desarmere tåkeluren, før han sank sammen som en sekk på gulvet …

Kånå og småfolket kom ruslende opp trappa, for å sjekke om det fortsatt var liv i den krokete gamle mannen på gulvet … Han i Midten rusla opp på rommet sitt igjen … Før Eldstemann kommer hoppende ned trappa med ett glass i hånda, som om ingenting har skjedd. Han skulle bare hente seg et glass saft. Og lurte på hvorfor Pappa lå på gulvet ?!? …

Fjotten hadde sittet på rommet med hodetelefonene på og spilt et spill, uten å hverken høre røykvarsleren eller Fatter’n sitt smertehyl …

Kanskje bør vi installere lysvarsling inne på rommet hans, slik at guten gjerna får med seg slike varsler ! … Kånå fikk hjulpet Fatter’n bort i sofaen, småfolket sendt ned i loppekassen igjen og til slutt senka roen seg over vårt eminente rekkehus … Det var heldigvis bare falsk alarm, denne gangen … Fordi en overivrig Fatter’n skulle imponere si kjære Kåna, med litt romantisk stemning i hverdagen …

Helt fantastisk … Og eg gjentar som nevnt ovanføre …

Av og til er gjerne litt mindre egentlig mer enn nok, og “litt” for mye blir kanskje så alt for lite … På eit merksnodig vis …

 

På bildet ovanføre holder Mini’en stolt en liten nesten ferdig frosk ! …

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fire ben har dukket opp på nesten alle rumpetrollene, flere har mista halen og guten sprader rundt som ein stolt hanefar, nede i carporten.

Mini’en har mot alle odds klart det kunststykket med å ale opp disse rumpetrollene sine, til snart fullverdige amfibiedyr …

Tjera vena meg, altså … Eg har nesten ikkje ord …

Det begynte med ei litå krabbebøtta og to små rumpetroll …

Så kom pinsen, og to små rumpetroll ble til sikkert ti … Fatter’n fikk åndenød, men Mini’en var bare barnevakt for klassekompisen sine småkryp …

Med iherdig mating og masse omsorg begynte noen å utvikle ben, fremmerst på kroppen … Da hadde Mini’en lest seg opp på at rumpetrollene burde få en stein å klatre opp på, då de snart måtte opp til overflaten å puste litt, innimellom …

Så da måtte Fatter’n og Mini opp på butikken å handla større stamp, slik at man hadde plass til en stein og to, til de snart utvokste amfibiedyrene … På dette stadiet, må eg vel innrømma at eg begynte å bli litt imponert over gutens standhaftige oppdrettsevner … Mildt sagt … Selv om det bare er frosker og padder det handler om …

Mot alle odds, så er mer eller mindre alle disse småkrypene, rett og slett nesten ferdig utvikla … Hjølpe meg altså, eg kan ikkje anna enn å ta av meg hatten for Mini’en, for det denna guten bestemmer seg for, det skal jaggu meg fullføres … Det e i hvert fall heilt sikkert …

Så nå … Nå har eg fire barn, ei ilter, småsint, men stort sett snill Kåna, en smått korpulent hamster med et godslig lynne, i heimen … Og til slutt, omtrent fem-seks snart fullverdige amfibiedyr, i en stamp nede i carporten …

Det hadde eg vel neppe trudd skulle skje, den gangen eg traff Kånå, for omtrent eller snart tjue år siden …

Jøje meg, altså …

Men, sånn uansett, ha ein strålande tirsdag Folkens … Med eller uten rumpetroll i heimen …

🙈🙈😃😃🤣🤣

På lørdag så kjørte vi til mitt barndoms paradis … Det stedet hvor eg bodde mine ti første leveår før mine “Judas”foreldre fant ut, at vi skulle flytte nærmere byen. I voksen alder har eg ingen problem med å forstå den avgjørelsen, men den gangen var eg sint som krutt … Mildt sagt … Flytta fra detta fantastiska stedet, liksom !?! …

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

For … Hundsnes langt inne i Tysvær, eller rettere sagt Skogøy … Det er ingenting anna enn et godt stykke sumar paradis, når tempen tippe over i kategorien “alt for varmt” …

Der inne finnes det en liten holme som for så vidt er fortøyd i fastlandet med en liten gressplen, en treplatting og to små strender på hver side … Notaholmen … Eg trur den har fått navnet sitt av den enkle årsaken, at nøtene ( eller fiskegarn, på normal norsk) ble lagt til tørk på svabergene, ytterst på holmen …

Men, når fiske ble lagt på is, fiskeskøyta gikk til bunns i fjorden og min far og hans far med brødre fant andre yrker, ble det en samlingsplass for familien om sumaren …

Et perfekt sted for bading, St.Hans feiring og grenseløs krabbefangeri av meget høyt kaliber …

Dei siste årene har muligens Notaholmen blitt forglemt litt, der vegen ned var “litt” gjengrodd og treplattingen med bord og benk hadde sett bedre dager. Dei fleste som brukte stedet før har nok barn som nå er voksne, eller kanskje mer som oss, eller meg, som har glemt stedet litt ut … For all del, vi har jo vært der før, men vi kunne nok helt sikkert vært der oftere, for Flokken elsker stedet. Både de største og de små …

Eg trur nok det er mange der ute blant dere lesere, som sikkert selv har slike idylliske barndoms steder som har forsvunnet litt inn, i glemselens slør … Kanskje blitt gjengrodd, smått forlatt og mistet litt av sin fordums prakt …

Så eg lånte først ein ljå av min Onkel sist gang vi var der inne, for å gjør tilkomsten litt bedre. Ein ljå som raskt blei bytta ut med ein bensin drevet kantklipper, som søskenbarnet mitt nevnte han hadde … Eg tenkte jo at legemet sikkert hadde godt av litt fysisk fostring, og ein god omgang med ljåen, men etter et lite kvarter, tredve liter svette og en pust som forsvant. Ja, så kom eg på bedre tanker …

Og når vi kom inn nå på lørdag så hadde Tante Marit jaggu meg fått ånden over seg og, der hun hadde skrapa, vasket og fått benkebordene nesten tilbake som nye, i løpet av uka som gikk …

Men, det var ikkje akkurat det eg hadde tenkt å skriva om idag, men symptomatisk for meg og mine skriverier, så tar ofta det ene det andre når eg setter i gang. Og plutselig er man langt på vei inn i en fullblods novelle igjen … For egentlig, så skulle dette innlegget bare kalles “Planken” … Da Eldstemann fikk det for seg at han skulle trene litt, nå på lørdag, etter at han hadde plaska rundt ute i sjøen noen timer.

Han styrte på med både sit ups, armhevinger og andre øvelser, mens eg nærmest fikk åndenød bare av å se på fyren … Tjera vena meg … Det var jo over tretti grader, denne dagen …

Og i slik varme gjør man bare ikkje sånn. Det var i hvert fall det eg tenkte, helt til Eldstemann fikk det for seg å ta “Planken” … Den øvelsen når man står på albuene og tærna, mens kroppen står i rett, nett som en planke … Etter litt over et minutt gikk Eldstemann lukst i gulvet, og sank sammen som en sekk, mens Fatter’n slapp ut en kommentar han senere skulle vært foruten …

– Bare litt øve ett minutt ? Klare du ikkje lengre ? … Spurte eg, mens eg kikka skøyeraktig på guten … – Gjør eg vel ! … Svara guten mutt, og la te at han hadde jo tatt andre øvelser og nå …

– Rekorden min e to og et halvt minutt … Men, eg har jo nesten ikkje fått trent i sommer, pga Coronaen … Sa han videre …

– Klara du ett minutt da, Pappa ? … Spurte guten plutselig, og nå kikka han skøyeraktig på meg … – Pføøy, kan skjønna eg klare det … Ka du trur, gutten min … Svara eg kjepphøgt der eg satt, mens eg tenkte at ett minutt kan vel ikkje væra så vanskelig å slå. Før ein liten mistanke slo meg, om at nå hadde eg muligens gått på ein smell … – Få se då !? … Repliserte guten lynkjapt, og bekrefta mine bange anelser …

Men, har man sagt A så får man si B, og Fatter’n slengte seg ut i planken, mens Kånå kikka forskrekka på sin kjære mann … – Frode, ikkje tull nå … Detta komme ikkje te å enda bra, Frode … Sa hu, mens hu kikka bekymra på meg …

Det er for så vidt bare ein ting som kan skje da, når Kånå finne på å si slike ting. Og det er jo at da skal Fatter’n i hvert fall gjøre det. Det som Kånå ikkje har truå på at han kan få til. Omvendt psykologi på oss mannfolk funker også på andre ting, enn bare slike ting som vi skulle hatt gjort, for lenge siden … Selv om det helt sikker var berettiget bekymrelse, og ektefølt forskrekket medfølelse, fra Kånå sin side …

Og, omtrent tjuefem sekund inn i planken, skulle eg allerede ønska at eg kanskje hadde hørt på Kånå … Der Fatter’n sitt karosseri stod i spenn som en overbelastet fjør, på ein bil overlastet med mangfoldige tonn og skalv som et aspeløv i full storm …

Eg angra allerede som ein hund når eg forstod, at dei neste trettifem sekundene, kom til å føles som de lengste sekundene, i heila mitt liv … Etter førti sekunder så begynner nesten hele treplattingen å riste, mens Fatter’n sitt andletet skifter farve fra lett solbrent, til komplett Ferrari rød … Kånå rista på hovudet, mens Eldstemann følger spent med på stoppeklokka …

Fatter’n rister også på hovudet … Og magen … Og rumpa … Og legger og lår … Til og med tærna rister … – Femti sekunder … Kauker Eldstemann forbløffa ut …

Fatter’n er like forbløffet … Bare ti sekunder igjen, og Eldstemann er slått … Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Skal eg jaggu meg klare dette ? … – Ett minutt … Kauke Eldstemann ut … Kånå kikka også nåke overrasket bort på Fatter’n … Fatter’n tenker at Eldstemann er slått, men konkluderer stille med seg selv at det er best å holde ut litt til, for å være sikker …

Sett sånn i etterpåklokskapens lys, skulle eg nok ikkje gjort det … Faktisk, så leste eg ein sak på Nettavisa søndags kvelden, at egentlig så burde eg ikkje gjort planken, i det heila tatt … Med tanke på at ryggen hadde begynte å murra, og magen verka som besatt, denne søndags kvelden …

Ett og et halvt minutt, det var rett og slett ett og et halvt minutt for mye … Personer som ikkje hadde trent på en stund, og som kanskje var litt eldre, burde heller trene øvelser som styrket rygg. Før man kanskje begynte å bryne seg på planken. Herreduuud, som Mini’en alltid sier … I dag morgens, så satt eg med ein vaskeklut i kjeften når eg tok sokkene på meg, for å ikkje slippa ut ett smertehyl som ville vekka heila huset …

Dagen på jobb idag, den har ikkje vært noe annet enn reinspikka tortur, dagen gjennom … Der eg vekselsvis slapp ut smertehikst for enten såre magamuskler, eller stikkande ryggsmerter, når eg vrei meg litt for mye, eller for kjapt …

Eg er sikker på at en godt tjukk og knusktørr trestamme, ville gått mer grasiøst ut av lastebilhytta, enn meg selv idag. Men, man lærer så lenge man lever, sier jo de lærde, som kanskje har lært nok … Fatter’n burde absolutt ha lært for lenge siden, men går som regel på samme smellen, gang på gang …

Eg trur hemmeligheten her ligger i begrensninger, og det med å se nettopp sine egne begrensninger, på en måte … Men, det kunne jo raskt blitt kjedelig igjen, sånn i lengden …

I hvert fall om man tenker sånn bloggmessig på saken …

Det ville neppe blitt godt over åttehundre blogginnlegg, om Fatter’n hadde lært av sine tidligere feil, sett sine egne begrensinger eller gjort som Kånå sier …

Allikevel og liksom sånn av og til, og kanskje spesielt idag … Så skulle eg gjerna sletta halv annet minutt fra helgens begivenheter, og kanskje for en gangs skyld hørt på hva Kånå sa …

Men, bare ikkje si det til hu … Kånå, altså …

Eldstemann her i heimen var i sine yngre dager meget interessert i amfibier, insekter og dyr sånn generelt. Den interessen hoppa de to i midten raskt over og som seg hør og bør overtok Mini’en den stafettpinnen, og ringen ble på en måte sluttet. Eg husker enda den gangen Eldstemann som fireåring smuglet en saftig Myredderkopp inn på rommet sitt, gjemt bak løv og blader i sitt selvlagde terrarium … Vel vitende om sin fars eksepsjonelle araknofobi …

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Det er nok ingen overdrivelse å si at det ble “litt” oppstandelse i heimen, når edderkoppen hadde rømt, og en noe engstelig Eldstemann kom med meddelelsen om situasjonen … Tjera vena meg … Fatter’n stakk fra åstedet og Kånå måtte på edderkoppjakt …

Noen dager senere ble “Eddi” som krabaten hadde blitt døpt, funnet ihjel tråkket og flat som en pannekake ute i gangen. Fatter’n fikk skylda, men var for en gangs skyld uskyldig, siden Kånå innrømte udåden overfor Fatter’n noen uker senere. Begravelsen var dypt rørende selv fra avstand da Fatter’n ikkje fikk vær med, siden han tilsynelatende var morderen. Eg husker enda det bebreidende og tårevåte blikket til Eldstemann, der han stod med sorgen i hånda og begravde sin lille venn, Eddi …

Vreden overfor Kånå var lika stor som skammen far følte i begravelsen, når Kånå la kortene på bordet, og innrømte at det var hun som hadde fått et lite sjokk, og trampa Eddi til døde …

 

Myredderkopper er nemlig en av Norges største edderkopp arter, og selv Kånå ble småskremt da den pilte over gulvet foran henne, en tidlig morgen. Smack sa det, så sank det sakte men sikkert inn i Kånå sin hjernebark, hvem hun hadde tatt knekken på. Av frykt for å bli svartelistet av Eldstemann, lot hun Fatter’n ta smellen. Helt normalt har eg funnet ut, etter mange flere år sammen, siden den gang.

Noen månader senere, hadde en padde flyttet inn på rommet hans, padden Paddy … Fireåringer har en enkel og logisk tankegang, når det kommer til å velge navn på “kjæledyrene” sine …

Fatter’n har ingen større fobier overfor amfibier som padde eller frosk, foruten en sterk traumatisk opplevelse i carporten en sen lørdagskveld. Når Fatter’n satt på huk inntil veggen og scrolla gjennom Facebook siste hendelser, med en sigg i den ledige hånda. Når ei padde av episke dimensjoner ploppa frem fra under bilen, hvorpå Fatter’n spratt himmelhøyt til værs, en mobil fløy lukst i veggen og hjarta hoppet over fire-fem slag …

Men, Kånå hater slike skapninger som pesten, og gjorde kort prosess med Paddy … Det ble igjen en avholdt en gripende begravelse, denne gang med Kånå langt ute på vingen sterkt uønsket av sin kjære sønn, under den muntert bedrøvelige seremonien, for stakkars Paddy …

Ain’t karma a bitch, sier bare eg …

Som mange har fått med seg ble det familieforøkelse her i heimen, omtrent en uke inn i corona krisen. Da Litlajentå utmanøvrerte Fatter’n og en Gullhamster ved navn Obelix flytta inn. En liten krabat som faktisk har sjarmert både flokk og foreldre i senk, med sitt godhjertede lynne og lett korpulente legeme … Selv om hoggtennene skremte vettet av oss, når han en av de første dagene gjespa søvndrukken, og fire sylskarpe vampyrtenner lyste mot oss …

Det gikk vel omtrent ett par uker før noen turte å stappe henda ned i buret, foruten Han i Midten som med sitt sedvanlige overmot, trødde armen ned til krabaten. Og endte opp med å bli bitt til blods …

Det skal selvsagt nevnes at Obelix sov som en stein underveis i fjottens forsøk på å ta opp krabaten, og derfor reagerte instinktivt på “faren” som kom fra oven, vil eg tro. Flaks i uflaksen var at Han i Midten fikk en nyvunnet respekt for små krypdyr, i kjølvannet av hendelsen, og lot hamsteren få være i fred til vi andre for så vidt hadde overvunnet frykten vår. Og turte å ta krabaten ut av buret. En hamster som tilhørte Litlajentå, og som Mini’en syntes var dypt urettferdig …

Han ville også ha ett kjæledyr … Aller helst en hamster … Eller kanskje en liten tigerbaby … I hvert fall så skulle han ha en fisk … Men, man bør bare ha en hamster i en heim, da de er ekstremt territorielle … Tigerbaby kunne selvsagt bli noe vanskelig …

Men, en fisk … Jo, det kunne vi da se på, sa to foreldre hjertelig og glemte hele saken …

Men Mini’en hadde ikkje glemt der han spurte en gang inni mellom, om vi ikkje snart skulle kjøpe en fisk. To foreldre svarte gjentatte ganger at joda, det kan vi nok gjerne gjøre, uten for så vidt å få det gjort … Da fiksa Mini’en til slutt biffen sjøl, når to demente foreldre bare glemmer ut slike ting, i hverdagens strabasiøse ferd mot evigheten … Guten fiska frem håven sin fra langt inne i boden, drog med seg krabbebøtta fra sist sommer og durte bort i bekken for å finne seg en fisk … Enkelt og greit …

– Herreduuud altså, dåkke e så dårlige forjeldre og tenke bare på Tijil … Men, ed kan finna meg fisk sjøl ed, altså … Sa guten bestemt, og kom heim med to rompetroll …

Rompi og Rompa … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Så nå … Nå e det på den igjen … Heldigvis, så skulle rumpetrollene bo i bøtta si ute i carporten, fordi de måtte ha frisk luft, meinte guten. Vann må byttes kvar dag og på lørdag som var måtte Kånå ens ærend på butikken, for å kjøpa akvariefiskemat, slik at rumpetrollene kunne få mat … Mini’en har rett og slett startet rompetroll oppdrett … Eller frosk eller padde oppdrett …

Hverken eg eller Mini’en har den fjerneste anelse om forskjellen, på padder eller frosker sine rumpetroll … Så, for å si det enkelt går vi en spennende tid i møte, her i heimen …

Og ikkje minst, så må rett og slett beskrivelsen av bloggen endres igjen, da Fatter’n nå har en ilter, småsint men stort sett snill Kåna, fire spinnville barn, en hamster og nå to små rumpetroll, her i heimen …

Helt fantastisk … Hverken mer eller mindre …

Ha en strålende tirsdagskveld, Folkens … Froskelår kan muligens bli middag, om noen månader, om Kånå slår til igjen …

Noen ganger så oppstår små episoder i småbarnslivet, episoder som brenner seg fast i hjernebarken og aldri slipper tak … Små episoder med episke dimensjoner over hendelsesforløpet … For mange år siden, når Mini’en for så vidt fortsatt var en Mini, Litlajentå ei litå jenta og dei to eldste var tette som erteris …

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Da skjedde denne episoden som blir beskrevet under … Når to foreldre i tankeløshetens dumskap går på en smell av sjeldent kaliber …

Handleturen …

I et hjernedødt øyeblikk hadde eg og Kånå dratt på handletur, med hele Flokken på slep, og hvordan vi klarte den bragden er i mine øyne uforståelig. For etter Litlajentå kom til verden fant vi raskt ut at matvare handling og ein skokk med barn i hælene, definitivt ikkje var den beste kombinasjonen. Derfor hadde dette stort sett blitt Kånå sin oppgave (Og friminutt)  … Så, hvordan i all verden vi hadde klart dette kunststykke, det var virkelig utenfor min mentale rekkevidde …

Dumdristig tankeløshet er det første som slår meg, når to foreldre mer eller mindre kjører lukst inn i skjærsilden, med augene på vidt gap …

Ikkje bare er det høyst ineffektivt å handle sammen med fire barn, men det er også ein prøvelse av astronomiske dimensjoner både mentalt og ikkje minst fysisk. Omtrent som den siste etappen i Tour de Ski, for å velge et meget komparativ eksempel. En endeløs lang oppover bakke hvor man neppe ser ende på lidelsene, og når man endelig kryper over målstreken er man i en slags zombie lignende tilstand … Mentalt og fysisk ute av stand til å kontrollere seg selv …

Men her befant vi oss allikevel virrende rundt i jungelan av matvarer, på Obs stormarked, som en småforvirra bavian familie på jakt etter mat til helgen …

Vi hadde nettopp passert et nyforelsket ungt par med en liten krabat, sittende som en engel i handlekorgen deres. Et par som kikka litt forbløffa på oss når vi ble oppdaget, og man kunne nesten se to hovuder gå diskre opp og ned mens de telte til fire … Nett som på strandpromenaden i syden en gang, da en gjeng tyrkere fikk samme hodebevegelsene, før de kikka på meg og utbrøt.

– One, two, three … … fffour … Ohh, you’re Crazy man … Noe som vi for så vidt har blitt vant med, etter som årene har gått … Familien Vandrende Kaos … Og Crazy, det er vi vel på våre helt særegne måter, alle sammen … Vil eg tro …

Men jøje meg, tilbake til denne famøse handleturen som selvsagt bydde opp til dans, slik som sedvanlig når en massebarnsfamilie gjør ting de ikkje kan … For, la oss nå si at du som leser dette nå slår over i slow motion, og ser for deg at alt som skjer foregår i sakte film. Akkurat som en hardbarka actionfilm hvor spenningen har steget til bristepunktet, og slow motion blir brukt som virkemiddel for å bedre beskrive hendelsen …

” For plutselig mens vi går der på Obs i skjønn harmoni, så slår to viltre brødre brått over fra sakte trav ved siden av handlevognen, til full gallopp fremover, og går inn i et halsbrekkende kappløp mellom reoler og varepyramider …

Eldstemann kutter en sving i beste Petter Solberg stil, en perfekt håndbrekksladd der han runder en storslått kjekkspyramide. Men, treffer selvsagt en av de nederste radene med hælen, før han runder pyramiden … Kåna slenger seg desperat fremover for å stabilisere byggverket, og ser ut til å reddet oss fra total ydmykelse, i beste lørdagshandel tid …

Og nå er det nesten som eg må få sitere Ravi sin versjon av en Eva Weel Skram sang … ” Og så kom du ” … For, – Eureka, hvor i huleste kom du fra ? … 

Akkurat det, vil eg tru Kånå tenkte når Han i Midten spant forbi, og resten av fundamentet forsvant som dugg i plettfritt solskinn, nederst på pyramiden. Eg e nesten på vei avgårde for å hanka inn urokråkene, når eg ser i augakroken at Litlajentå har begynt å klatra på handlekorgen vår… Eg rekke akkurat bort i tide før handelkorgen nådde det kritiske punkt, og tippa over med både Mini’en og varene våre …

” Kjekkspyramiden har for lengst passert det samme kritiske punkt, og i sakte film ser man toppen rase mot bakken … Pyramiden e fortapt … Mini’en skrattler i euforisk glede … Eg vett ikkje om det er nestenvelten eller pyramide kollapsen som er årsaken …

Kånå har gitt opp pyramiden og er i fullt firsprang etter rallygutta … Den siste kjekkspakken slår i bakken med ett legendarisk ensomt smell, nett som den siste kulehylsa i ein actionfilm … Så kommer stillheten … Matrix øyeblikket er over … Det unge paret med englebarnet står fortsatt like ved og kikka perplekst på oss, de har selvsagt fått med seg hele actionsekvensen …

Eg kikka tilbake mens eg smile et lite overbevisende skjelmsk smil, nikke liksom som å forsikra de om at alt er under kontroll … Men, det er jo ikkje det …

Paret snur seg og kikker på hverandre, så synkront ned på englebarnet sitt, så tilbake på hverandre. Før man kan se ett slags usynlig kaldt gufs gå gjennom kroppene deres, før de rister det av seg og haster videre inn i matvarejungelen … Kånå har endelig fått fatt i rømlingene og fengslet dem i et fast håndgrep på hver side av seg … Mini’en har funnet roen med smokken sin igjen, og Litlajentå står fint ved siden av meg …

– Oisann, det e vel gjerna tvilsomt om det blir fleire søsken på han der !? … Seie eg lattermildt te Kånå og nikka i retning det unge paret som haster i fra oss mens englebarnet flirer opp mot sitt opphav … Et Jack Nicholson flir …

Mens eg tenke litt underfundig for meg sjøl …

– Tjera vena meg, hvorfor traff ikkje vi oss selv på handletur, før Familien Vandrende Kaos ble komplett, med fire spinnville småtroll … !?!

Men, der igjen … Det er jo jaggu meg kjekt og, med fire spinnville barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, i heimen … Liksom …

Det har på ein måte vært ein del fine lørdag og søndags morgener den siste tiden. Morgener, hvor to foreldre har fått sovet litt lengre enn det man har vært vant til, de siste fjorten årene … Men, ikkje idag … Idag morgens var Mini’en sulten. Skrubbsulten . Såpassa sulten, at all hans gjenværende energi ble presist og effektivt porsjonert ut, til å terrorisera oss voksne som akkurat hadde blitt vant med å sova til minst klokken ni … Med å fortella oss hvor sulten han var …

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mye av årsaken til denna ekstremt plutselige sulten, kan muligens ha noe med at Fatter’n glemte å servere fjotten kveldsmat, kvelden før …

Ris til egen ræv altså, sånn for ordens skyld. Men, det var sjølsagt ein årsak til det også, fordi Kånå skulle på vift til nabokånå igår kveld. Dermed ble Fatter’n overlatt til å ta kveldsstellet. Som for så vidt starta denna rekken av hendelser, som til slutt ledet frem til morgenens terroraksjon av Mini’en. Fatter’n sin lett lauselige holdning til kveldsstellet kvelden før, hvor to småtroll mer eller mindre fikk fri flyt og fikk være våkne til det motsatte ble ett uangripelig faktum, og kveldsmaten ble glemt. Det backfired virkelig idag morgens …

” Etter omtrent fem minutter med intenst og kraftfullt mas fra Mini’en i midten av loppekasså, gikk Kånå til angrep og torpederte Fatter’n med to-tre millimeter presise undervannsangrep.

Fatter’n gikk til bunns på kun kort tid og sjøslaget var mer eller mindre over, før det overhodet hadde begynt …

Søvndrukken, skadeskutt og mer eller mindre i komatøs tilstand, haltet Fatter’n opp trappene med et skrubbsultent og siklende monster i hælene, klokken null syv femten … Søvndrukken fordi eg hadde flyttet buret til hamsteren vår i går, slik at solen ikkje skulle steke hamsterbiff av krabaten, fordi den lå og snorka midt i solsteken om morgenen. Tabben var at buret havnet like over soverommet vårt …

Og når man da hadde forventet en noe bedugget og kanskje i overkant amorøs Kåna, som kom sjanglende heim klokken ett om natta, og Fatter’n muligens håpet på full lottogevinst, på en måte …

Så, ender man sjølsagt opp med ett realt antiklimaks, når Kånå slokna i samme øyeblikk som hodet traff puten, samtidig som Obelix Hamster fant sitt “lydløse” hamsterhjul i buret … Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare i Himmelen … Dump dump dump, dumpetidump dumpetidump, dump dump dump lydene kommer jevnt, trutt og monotont gjennom gulvet fra like ovenpå …

” Mens Kånå setter ny verdensrekord i stammesnorking … Jepp … Når Kånå har hatt seg ein liten pjolter i kvar fot, så stammer hun når hun snorker … På både inn og utpust …

Fantastisk … Kånå fullesnorke som ei defekt mitraljøse som hopper over kvart tredje skudd …

Når Mini’en då plutselig bestemmer seg for å ta opp igjen gamle kunstner, og kommer inn i loppekassen grytidlig en lørdags morgen. Akkurat når Fatter’n har begynt å verdsette sin nye helge morgen hverdag, og har blitt holdt vekselsvis våken av en Hamster som løper for livet og en stammesnorkende Kåna … Ja, då har man liksom oppskriften på en perfekt start på helgen … Virkelig …

Då e det på ein måte greit å vita, at man for så vidt er på plussiden hos sin vakre partner, både på tvers og på tross av torpedoangrepet, idag morgens …

For, tidligere i uka som gikk gjorde eg noe som skulle vært gjort for lenge siden, og som Kånå har masa om i evigheter, men som eg hadde planlagt å gjør i nærmaste fremtid. Men, nå e det for seint, eller er det egentlig for tidlig. Det er det mest sannsynlig aldri noen som vil finne ut av … Uansett, så er det gjort … Ett faktum som bestemt ikkje kan rokkes ved … Helt klart …

” Tjera vena meg … Det eg skulle si, eller fortelle om, sånt sett … Det var at Fatter’n endelig har montert en stikkontakt i benkeplaten på kjøkkenet … Der hvor Kånå hadde planlagt å ha kaffimaskinen, men ikkje kunne, fordi den manglet …

Stikkontakten altså …

Jaja, kaffimaskin manglet vi også en stund, fordi den gamle ble for gammel og fikk ett snev av akutt inkontinens. Den slapp altså vannet i tide og utide, og alltid når man trodde den endelig var tett igjen … Og hadde sluttet med “bleier” (tørkehåndklær under maskinen) … Da våkna vi som regel til ein dam på kjøkkenbenken, mens den gamle kaffimaskinen stod å gliste djevelsk mot oss … Typisk vett du …

Så, derfor brukte Kånå ett gavekort vi fikk til jul, og kjøpte ny kaffimaskin, som skulle stå på den nye kjøkkenbenken. Der hvor det ikkje var stikkontakt enda …

Men, nå er det det … Og ei mitraljøse snorkende Kåna med tendenser til stamming, har mer eller mindre vært storfornøyd. Det er til og med to usb kontakter til å lade mobiler, padder eller Dab radioen i den, slik at Kånå slipper å irritere seg over at laderne er missing in action. Tre fluer i ett smekk liksom … Og er den ikkje i bruk kan man vri ett lekkert deksel over den, slik at både stikkontakt og usb porter er skjult …

Det er ikkje ofte det skjer, men når denne saken endelig var ett faktum tidligere i uka, kunne ikkje Fatter’n få nok ros … Det var ikkje måte på hvor fornøyd Kånå var …

Men … For å liksom gjør denne lørdags morgenen komplett, når en søvndrukken og komatøs Fatter’n med ein skrubbsulten og ilter Mini i hælene, ruslet opp trappa …

Så fantes det ikkje så mye som et glimt av sollys oppe i stua, og Mini’en mista sultfølelsen omtrent to skjeer ned i frokostblandingen … Og nekta plent å spise så mye som ett riskorn til …

Låret til Fatter’n verka fortsatt som besatt, etter torpedoangrepet fra ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, med hovudverk og spisse albuer …

Då e det fantastisk å ha ein kaffimaskin, som står i Kånå sitt nye kaffihjørna og endelig har fått strøm fra den nye stikkontakten …

Og kan servera Fatter’n litt nydelig medisin, ein mildt turbulent lørdagsmorgen …

God helg, og god 17 Mai, Folkens …

Juhuuu …

Det ble tilløp te litt dramatikk på jobb idag, når Kånå ringte meg å lurte på kor langt eg va kommen på rutå mi. Hu hadde fått ein telefon fra Han i Midten som fortsatt har heimeskule sammen med Eldstemann, kor guten i mildt fistel la ut om at Eldstemann hadde fått akutt vondt i ryggen å slet med å puste … Siden eg hadde minst å gjør av oss to idag, var nok eg den som ville ha best mulighet for å komma seg kjapt heim, meinte Kånå …

Fistelen til Han i Midten hadde muligens smitta litt over på Kånå også, som i kjent stil krisemaksimerte for full musikk og la ut om både Corona symptomer, blindtarmen og det som verre var …

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For all del, i disse Corona tider skal man absolutt ikkje kimse av hverken det eina eller det andra, men eg valgte som mot normalt å først få beroliget Kånå, før eg forsåvidt tok tak i den håndgripelige “krisen” … Noe som av erfaring ikkje alltids e lika lett, men i dag gikk det forholdsvis greit. Kånå ble på beste vis desarmert, før eg ga rolig beskjed om nå skulle hu bare slappe av, mens eg tok ein telefon heim te gutane …

” Når eg ringte heim te Eldstemann for å høyra kossen det stod til, fant eg raskt ut at det heldigvis ikkje stod så fælt til, som Han i Midten gjerna hadde opplevd det som …

Pustebesværet hadde kommen som følge av ein intens smerte i korsryggen hos Eldstemann, når han strekte seg etter noe i kjøkkenskapet. Det var heller ingen tegn til kortpusthet, økt pustefrekvens eller andre respirasjons forstyrrelser når eg snakka med guten. Og uten at eg er utdannet lege eller sjølerklært sjaman, utelukka i hvert fall eg akutt Corona Virus infeksjon, sånn med det første … Det e greit å ta bukken med hornå, sånn med ein gang tenkte eg …

Akutt hekseskudd etter litt for mange timer denne helga, i en viss gaming stol, det var en diagnose som slo meg nærmest. Når eg høyrte Eldstemann fortella om hendelsesforløp og symptomer …

Guten lå strekk ut på sofaen når eg kom heim, men kjente seg forsåvidt bitte litt bedre i ryggen, og var gjerna meir bekymra for forsømt skolearbeid enn denna knekken i ryggen … Eg brukte litt tid på å beroliga guten om at helså kom foran skolearbeid, mens Han i Midten fløy letta opp på rommet sitt, for å møta til klassekonferanse … Krisen va nok i den grad man kunne si, meir eller mindre avblåst, så eg sendte melding te Kånå om oppdatert status …

” Det sista man ønske rundt omkring på vegen i distriktet, er ei oppskjørtet Kånå som suse rundt i det kvita gliset sitt, og e bekymra for avkommet … Heilt klart …

Noe fartsbot er det ikkje budsjettert med i år …

Ellers, så har mandagen etter forholdene vist seg fra sin beste side, med sol på himmelen og noenlunde ok temperatur. Fatter’n har definitivt kommen seg etter helgens eskepader, og forsåvidt fått bevist rekkevidden på saker og ting man legger ut på nettet …

Det var ikkje få som spurte om formen hadde blitt bedre idag, etter fadesen nede i gangen sent lørdags kveld … Jøje meg, vett du …

Men, men … Eg kunne jo ikkje anna enn å se humoren i hendelsen sjøl heller, når Kånå oppdaterte meg litt ut på søndagen … For all del, eg va jo ikkje totalt snøblind når eg kom heim på lørdag, men det va ikkje alt eg minnast sånn med ein gang, heller …

Uansett … Man har det som regel ikkje meir morosamt, enn det man laga det til selv … Sånn egentlig …

Ha ein flott mandags ettermiddag, Folkens …

” Og som ein sånn bitte liten kuriositet helt til slutt, selv om begge disse bloggerne forsåvidt både har kuttet ut eller redusert bloggingen sin …

Idag har Boden plassert seg over både hu der Mammaen og SophieElise, på denna her famøse blogglisten til Blogg.no … Til og med ein viss Pappa med Hjerte i hånden ligger bak, men han har jo og redusert innsatsen i bloggverdenen, etter å ha fått seg jobb …

Det hadde eg faktisk aldri hverken trudd eller tenkt at skulle bli tilfellet …

Men … Ka hjelpe det når ein viss Kokkejævel har tatt heilt av, og blitt heile Norges nye bloggdronning … !!??

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare …

Det hadde eg heller aldri trudd, at ein person og ikkje minst ein mann totalt blottet for forskjønnende kirurgiske inngrep, men med mye humor og selvironi blanda med gode historier …

Sko klara å klora seg fast der oppe mellom silikonpupper, lausvipper og Paradise Hotel deltagere …

Det e jaggu meg ein bragd det … !