Ein trist søndag, med tanke på været … Regn, regn og atter regn …
Det har blitt søndagsmorgen. Faktisk sent søndagsmorgen, nesten på kanten te å vær søndags formiddag, her i heimen. Eg vakna aleina nede i loppekasså denna morgenen. Kånå hadde hverken kjørt Yamashita slaget sitt med albuen, eller Van Damme kickboxer kneet i ryggen på meg, for å jaga oss ut av sengå. Meg og Mini’en. Faktisk så har eg ingen minner om at nåke spesielt skjedde, sånn tidlig på morgenkvisten idag.
Mest sannsynlig så har Mini’en sikkert masa hål i hovudet på Kånå, fordi han sikkert va sulten, som han alltids e om morgenen. Sulten som ein ulv …
At den skrotten kan trø i seg fire-fem skiver om morgenen, det e nesten et lite under, for det vise jaggu meg ikkje så godt igjen. Men, der igjen, og med tanke på aktivitetsnivået hans, så skjønne man jo at fjotten må ha drivstoff. Masse drivstoff. Han e forresten litt skuffa idag, for i utgangspunktet skulle guten på fotballcup, men den blei avlyst av frykt for Coronavirus smitte. I mine auger ein fornuftig avgjørelse, sjøl om beskjeden gjerna kom litt sent. (Fredags kveld) …
” Sosiale medier gikk jo amok, og mange meinte det va på kanten te hysteri og at då måtte man vel stenga skoler, badehaller, bedrifter, butikker, kjøpesenter etc. etc. … Tjera vena meg, altså …
Paradokset oppe i det heila her, det e at dei samme som forsåvidt gaula høgast om kor hysterisk detta va, mest sannsynlig hadde vært dei som hadde hengt ut både kommune, idrettslag og lignende, om det hadde endt med ett stort smitteutbrudd, pga denna cupen … Det e som ein del skrive i diverse kommentarer, gå på jobb, handle i butikken og forsåvidt gå på skolen, det e slike ting som man må.
Ein fotballcup kan man greit leva med at det ikkje blei nåke av …
Eg syns meir synd på idrettslaget som hadde styrt på for å laga te denna cupen, med utallige dugnadstimer, det e jo dei som blir den største taperen her, på sett og vis …
Ikkje me foreldre og barna våras. Me burde vært glad for at nåken faktisk tok denna avgjørelsen, slik at man kanskje klare å begrense utbruddet her i distriktet. Det e jo ikkje alltids at me voksne vett det besta for oss sjøl, sjøl om me faktisk e voksne, men heller oppføre oss som kranglevorne småbarn på sosiale medier. Gudhjølpe meg altså … Mini’en, han tok avgjørelsen med stoisk ro, sjøl om han blei skuffa …
– Jaja pappa, det va nå lika godt at de stengte cupen, for han der Coronavirusen vil ikkje eg treffa … Sa guten, og dermed va han ferdig med den saken …
Og det e forsåvidt eg og. Det va virkelig synd at cupen blei avlyst, men det e ikkje verdens undergang. Punktum …
Nei … Nå e det vel på tide å begynna å virka litt her i heimen … Me ska i selskap idag, og det kan jo alltids bli ein livlig affære, med tanke på våre tidligere eskepader … Været ute e bitrist, heimen ser forsåvidt heilt allright ut, men nåke må sikkert gjerast ein eller anna plass, kjenne eg Kånå rett …
Det e vel best å begynne valsen med å finna på ett eller anna, slik at det ser ut som om eg gjere nåke fornuftig …
På den måten, så slippe eg gjerna klar det Kånå kanskje meina e fornuftig bruk av tiden, ein sein søndags morgen, eller tidlig formiddag … Kanskje eg ska ned å rydda i Boden, f.eks … Det e fryktelig lenge siden eg har sett innsiden av den, sånn egentlig. Det har vært fryktelig travelt både på jobb og i heimen, så eg har liksom ikkje gått på dei største smellane, i det sista …
” Men, plutselig … Så går eg på ein taktisk katastrofe manøver, og ryke lukst avgårde nedover trappene, med liggeunderlaget og soveposen under armane …
Då e det jo gjerna greit at det e plass te meg, der nede, for det e det absolutt ikkje nu … Eldstegutane har nettopp vært på skidag, så i iveren itte å rota frem skisakene deiras, forlot eg åstedet i totalt kaos …
Ha ein flott søndag, Folkens … Nu må nåke gjerast …
Det kan heilt klart kjennes ut som ein heseblesende og travel epoke e over, og ein litt meir behagelig og saktegående har starta. For all del, misforstå meg rett, livet går fortsatt på flybensin. Men, det har dukka opp fleire landingsplasser igjen, slik som lørdagskos på Kafe. Etter at Familien Vandrende Kaos blei et faktum, utarta slike utskeielser seg nærmast som ekstremsport.
Der man fløy meir rundtomkring i Kafe’en og hanka inn spinnville barn på hemningslause sukkerkick, enn man satt på kafestolen og kosa seg med ein kopp kaffe.
Eg gikk nærmast å grua meg te helgen, og for at Kånå sko komma opp med den “gode” ideen, om å gå på kafe … Akkurat på det området, så va Kånå ein ukuelig optimist, som alltids håpa at denna gangen, ja då ville det gå bra …
Men … Det gjorde jo aldri det … Ikkje i nærleiken eingang … Til og med Kånå innså det. Te slutt …
” Fra Mini’en blei født og te litt sånn seint på høsten ifjor, så har slike besøk meir eller mindre blitt unngått. Med nåken få hederlige unntak som man sikkert kan tella på ei hånd …
Nå for tiden … Så går slike ting som ein drøm. Fordi me har liksom blitt ein tobarns familie igjen, når me finne på å ta turen te byen eller på ett kjøpesenter. Dei to eldste vil som oftast ikkje vær med. De har blitt for store te slikt, tydeligvis. Så idag, då har me for tredje lørdag på rad, tatt med oss dei to minste småtrollene og virkelig nytt ei stund med harmonisk familietid …
Ikkje minst så har me voksne fått kosa oss med ein kopp kaffi, uten å løpa villmann etter barna og skjemt oss ut for gud og enhver mann …
Bare det e omtrent hundre prosent forbedring, liksom. Det å ha barn som sitte fint med bordet, mens me voksne lar småpraten gå over bordet. Eller bare det å stikka innom ein butikk, kor Kånå gjerna ska kikka litt. Tjera vena meg … Man gikk jo rundt med hjarta i halsen, og va livredd for å gjerna enda opp med å erstatta halve butikken, fordi Flokken plutselig gikk amok …
Idag, så endte eg opp i ett langt og kjempekoselig passiar, både med butikkeieren som eg leverte te og han som jobba der … Eg kunne faktisk stå der å prata litt, uten å vær redd for at ein utemma flokk sko riva ned sjappå …
” Han Jarl som jobba der, han hadde eg faktisk jobba sammen med, når eg kjørte for Linjegods for øve to tiår siden … Han kjente meg igjen, men eg måtte ærlig talt innrømma at eg ikkje tok han igjen, før han sa navnet sitt …
Te mitt forsvar akkurat om den saken, så va det rimelig heftig gjennomtrekk av ansatte i det selskapet Jarl jobba hos … Så det e ikkje alltids så lett å ta igjen alle man har jobba med, opp gjennom årenes løp …
Men … Koselig va det jaggu meg … Akkurat det å kunna ha ein litt meir avslappe tilnærming, te det å gå på kafe, eller kikka i ein butikk …
Og til og med kunna slå av ein prat med folk man treffe på … Eg kan rett og slett begynna å lika denna følelsen, trur eg, det å kjenna litt på at man faktisk har fått slappa litt av når man forsåvidt forlate heimen for å gjør akkurat det … Slappa litt av …
Istedet for å komma heim totalt utmatta, etter at man har megla mellom hissige storebrødre, løpt galmann etter ein Mini på speed eller andre lignande øvelser som tappe foreldre for energi og krefter …
Eg trur faktisk eg har kost meg dei siste gangene me har vært ute på luftetur, med dei to minste i heimen, men eg ska vær forsiktig med å tru at det gjerna blir vedvarende …
Eg tar dei minnene eg har fått te nå, pakke de fint inn i sølvpapir og lagra de godt inne i minnebanken …
Det kan raskt snu hos Familien Vandrende Kaos … E det noe som e sikkert som banken, så e det akkurat det …
Det e lørdags morgen. Mini’en har kost seg med ein bedre frokost, forsåvidt bare ein Donut som han sparte igår kveld, siden han va i øvekant mett etter Taco fredagen. Fatter’n har laga seg ein rykande varm kopp kaffe, og resten av heimen ligge å snorka. De e gull verdt dei stundene her. Den lille fritimen før Familien Vandrende Kaos våkna te liv. Skjønt, idag har eg stor tru på at harmoni og idyll vil vedvare litt lengre enn normalt …
Igår kveld kjørte eg Eldstemann på nåke sånn datatreff greier, eller Lan som de seie, og då e det ein mindre i heimen som kan fyra opp under kaoset …
Jaja, han klarte jo forsåvidt å fyra opp Fatter’n omtrent bare tjue minutt, etter han va blitt levert og installert på detta Lan treffet. For data’en hans virka ikkje … Eller det vil sei nettverket virka ikkje på pc’en hans, og då e det jo lite vits å vær på Lan, sånn egentlig. Fyren va meir eller mindre heilt i fistel … – Herreguuud pappa, det e jo det eg har sagt, hovedkortet har kollapsa. Kauka han ut øve linjå, slik at eg nesten måtte holda mobilen ein halv meter fra øyra …
” – Forbaska dritt pc altså … Heilt typisk … Fortsatte guten, nesten uten å la meg få komma te ordet …
Eg vett ikkje eg, men nåken små fakter har den guten arva fra si kjære mor, sjøl om han gjerna e som snytt ut av nasen, te sin far. Og akkurat detta med problemløysning, det e ett svakt punkt dei to der har te felles. Kånå og Eldstemann … Istedet for å tenka løysning, ser de kun problemet … Det e nett som de har blitt vaksinert mot å tenka alternativt, og kun fokusere heilt og holdent på det som ikkje fungere …
Sjeldent ein god måte å komma seg ut av uføre, sånn egentlig, men det e slik dei to fungere. Og eg har itte mange års frustrasjon, lært meg å leva med det, istedet for å irritera meg over det …
– Du … Nå må du roa deg litt ned, åsså får me begynna å feilsøka litt … Svara eg rolig … Før eg slår meg sjøl i pannå … Fanken altså, eg må jo aldri sei det … Det at de må roa seg ned …
– Roa meg ned ??! … Eg e heilt rolig eg … Herreguud … Det e den forbaska data’en som e problemet, ikkje eg !! … Smelle det krakilsk i fra andre enden, og eg flytte mobilen ti cm lengre fra øyra …
” Gudhjølpe meg … Det e nett som å høyra Kånå, vett du …
– Jaja, sjølsagt … Men, har du prøvd å bytta kabel, for å eliminere at det e den som e problemet ? Spør eg, fortsatt rolig for å ikkje fyra Kalle Krakil endå meir opp … Og joda, de hadde forsøkt med kompisen sin kabel, som hadde virka på hans pc, men ikkje på Eldstemann sin …
– Helsikke altså, det e så typisk at den dritt pc’en ikkje virka, når den absolutt må … Klagesangen fra ein fortvila Eldstemann fortsette med samme kraft …
– Kanskje du ska forsøka å resette nettverkskortet !? … Spør eg forsiktig, vel vitande om at slike ting kanskje kan tulla seg te litt, når man plutselig e på et anna nettverk, enn det som e heima …
– Herreguud pappa, eg har jo ikkje nettverkskort, det tok jo du ut av … Komme det i øvekant irritert fra fjotten … Jøje meg, forsåvidt har guten rett, men det e jo fortsatt eit kablet nettverk på data’en hans, som henge fast i hovedkortet … Men, nåke seie meg at eg absolutt ikkje bør nevna hovedkortet igjen … Eg har høyrt nok i det sista om at det e utdatert og modent for oppgradering …
– Joda … Men, det va programvaren eg tenkte på nå, der kan du jo tilbakestille nettverks innstillingene, og se om ikkje det fungere !!? … Spør eg, fortsatt med jevn og rolig stemme uten å nevna ord som heilt klart vil virka som bensin på bålet …
– Jo … Ja, eg kan jo forsøka det … Svara Eldstemann nåke meir rolig nå … Han minnast sikkert at me gjorde det oppe på rommet hans ein gang, når samme problemet oppstod …
” – Eg ringe tebake om det ikkje går ... Fortsatte guten, og trykka meg av …
Eg høyrte ikkje et kvekk meir fra guten, etter det … Eg sendte ei melding litt seinare og spurte om det gikk bra … Guten svarte med ein skokk “tommel opp” emojies … Så då va det ute av verden … Tjera vena meg … Folk kan sei at den guten e som snytt ut fra formen te hans far, men jøje meg, han e ikkje så reint lite lik si egen mor heller …
Så, her sitte nå eg og Mini’en idag, og nyte livet i slow motion ein lørdags morgen … Kaffien smaka fortreffelig, Mini’en kosa seg med Super Mario og stillheten regjere fortsatt her i heimen …
Av og te, så e rett og slett livet bare herlig, altså …
Det har blitt mandag igjen og me har overlevd nok ei helg, med fira lunefulle småtroll i heimen som med kvar sin særegne personlighet, virkelig gir tilværelsen krydder, sånn metaforisk sett. Jaja, fira småtroll e jo ikkje akkurat heilt sant. Dei to eldste e jo på god vei inn i ungdomstiden, strengt talt … Eldstemann har til og med vært på konfirmasjons camp denna helgå …
Å sei at det va populært ville nok vært å overdriva, men nå har nå guten blitt døpt, så då får han stå i det med konfirmasjonen og …
Om nåken få år, så kan ha få ta endelig standpunkt te det sjøl, om han ønske eller ikkje ønske medlemskap i kirken. Slik som den sjøl påberopte agnostikeren han e. Men, så lenge han bor under vårt tak får han følga tradisjonen me har vokst opp med, synast nå me då, det e gjerna greit å få nåken år te på baken før man tar slike valg.
Også har me Han i Midten då. Bohemen og livsnytaren våras. Man skulle jo trudd at det va Eldstemann som sprang rundt på ungdomsklubber, kikka på jenter og laga grå hår på sine kjære foreldre, men nei du, han sitte fastgrodd oppe på rommet sitt og e på kanten te å bli e-sport utøver, kan nå enn det e … Den reklamen med foreldrene som e overlykkelige øve å plutselig se sønnen sin nede i stugo, den har me forsåvidt hatt det litt morosamt med, på Eldstemann sin bekostning.
Men, så lenge han gjør leksene sine, stikke ut med kompiser i ny og ne og forsåvidt går å trene tre-fire ganger i ukå, så har me ikkje så store bekymringer rundt akkurat det …
Her i heimen så e det Han i Midten som på generell basis har skapt flest grå hår, på oss foreldre, med sine elleville påfunn av forskjellig kaliber. Han e fast inventar på alt som e av fritidsklubber her i dalen me bor i, har ett lite harem av jenter som løpe itte han og sjelden klare å sitta så alt for lenge på samme plassen. Ein liten fargeklatt av ein gut, for å sei det mildt.
Det blir sjelden kjedelig rundtomkring oss, så lenge den guten e i nærleiken, det e i hvert fall heilt sikkert …
Men, slik e det vel å ha ein flokk med fire herlige barn, ikkje ein av de e lik, og alle har sine særegne kvaliteter. Kvaliteter som kan gå to småslitne foreldre på nervene te tider, men som på den andra sidå, kan vær ein berikelse i livene våre … Heilt klart …
Man kan ikkje bare tru at alt ska vær fryd å gammen, med det å vær foreldre. Man e nødt te å vær foreldre når det butte litt imot innimellom, og ta dei litt upopulære avgjørelsene også. Slike avgjørelser som gjerne blir etterfulgt av kanonader med tindrande utrop øve kor fæle foreldre man e. Verdens verste foreldre … Det e det som e å vær gode foreldre, vil eg tru.
Man gjør nok gjerna seg sjøl ein liten bjørnatjeneste om man utvikle ett forhold te sine barn, kor man i alt for stor grad blir sine egne barns kompiser, og ikkje klare å setta grenser. Fordi man har ett sterkt ønske om å vær de mest populære foreldrene i distriktet, dei som alle lika …
For all del, man ska væra forsiktig med å skapa ei alt for stor kløft, mellom barn på vei inn i ungdommen og foreldre, men ei litå revna av gjensidig respekt e det nødt te å vær …
Jøje meg … Det får væra dagens visdomsord, fra ein Fatter’n som gjerna ikkje alltid e verdens beste pappa, men som te slutt tenke at akkurat det leve eg godt med … De vil forhåpentligvis høsta godene av det seinare i livene sine, våre små håpefulle i heimen våras …
Ein anna ting eg har funnet ut i det sista, og forsåvidt i kjølvannet av at me investerte i nytt dasslokk. Det e at vaner virkelig kan skapa store bølger i vannet, igjen sånn metaforisk sett.
For me kjøpte jo ett sånt fancy dasslokk med demper på her for ei stund siden, du vett ett sånt som sakte sige ned mot dass skålå, uten å laga så mye som ett knust av lyd … Heilt fantastisk oppfinnelse syntes både eg og Kånå, itte det gamla va utslitt og forsåvidt ikkje såg ut, og va heilt klart på øvetid med tanke på levetid …
Men … Somme ganger, så syntes eg liksom at detta dasslokket ikkje alltid gikk raskt nok igjen, itte man hadde hatt seg eit kraftig oppgjør på rammå, gjerna itte ein fest av ein middag … Og la te meg ein slags vane med å gjerna gi detta fantastiska dasslokket ein liten ekstra dytt …
Liksom for å raskt stoppa kilden te umiskjennelige dufter som fylte baderommet med ein stram snek. Eller bare for å vær sikker på at dassen va klar for dei kvinnelige medlemmene i heimen …
Den der evinnelige diskusjonen om lokket og ringen ska stå oppe eller nede …
Den vanen har gitt meg nåken uventa sjokk og nærmast endt opp med å skremma livskiten ut av meg sjøl, og gjerna andre mennesker i nærleiken.
Når Fatter’n av gammal vane tar tak i dasslokket for å lukka det igjen, og gjerna gir det ein ekstra dytt i det man tippa ein viss vinkel … F.eks den vinkelen kor dasslokket heima gjerna trenge litt ekstra hjelp, for å komma seg nåke raskare ned i lukket stilling …
Men … Så har ikkje detta dasslokket slik dempar som me har heima … Ikkje e det eit sånn fjærlett plastlokk, som me hadde før heller …
Tjera vena meg …
Den eine gangen eg gikk på denna smellen, i garderobene te flebrukshallen på Flokken sin skole, når Mini’en va på trening og Fatter’n måtte tømma tanken …
Ja, då trur eg nesten at det slo ut på jordskjelv sensorene rundtomkring i distriktet, når detta tunga keramikk lokket med ein lika tung dassring smalt i doskålå med ein kraft som mildt sagt va nåke øvedreven …
Trommehinnene vibrerte så kraftig av smellet at øyrene nesten begynte å flagra, ett ekko av sjeldent kaliber slo mellom teglsteins veggane inne på detta litla avlukket og Fatter’n sjangla sjokkskada ut i garderoben …
Herreguuud … Eg måtte rett og slett stå der nåken minutter, bare for å samla meg sånn nåkenlunde igjen … Og litt fordi eg håpa at dei andre fedrene som satt lika utenfor, kanskje hadde glemt granatsmellet som nettopp hadde gått av inne på dassen …
Så det får vær dagens andre visdoms ord, fra denna kanten idag … Vær forsiktig med å ta nye vaner, med seg ut i den store verden …
F.eks slike dassdemper vaner man legge seg te, i sin egen heim …
Ha ein flott mandag, Folkens … Og ei strålande uka … Med eller uten demper på dasslokket …
Eg skreiv detta innlegget itte me kom heim fra Danmark her eit år. Ett innlegg som tok heilt av på nettet. Det va liten tvil om at mange kjente seg igjen, i akkurat slike opplevelser med baljen te Fjordline … Ein anna liten kuriositet, det va at ifølge Google Analyctic sin referanse statistikk, så tok innlegget også av inne på Fjordline sine interne Intranett sider …
Kor det blei delt og lest øve ein lav sko … Og om det te slutt nådde toppen, kor nåken gjerna humra og lo litt, før de tok ein avgjørelse … Det ska ikkje eg sei …
Men nu … Nå e Fjordline snart klar med ett nytt skip … Ett skip som e dobbelt så stort som den lille baljen med tok, og som nærmast skremte vettet ut av Kånå, slengte ein stakkars fyr lukst i veggen og fikk hardbarka motorsyklister fra Tyskland te å se ut som små ørreter som hadde blitt skylt opp på ei strand, itte ein liten storm … Der de lå på gulvet å gispa itte luft …
Eg trur neppe det va denna lille epistelen si skyld, som e årsaken te at Fjordline i år sjøsatte sitt nye skip som ska gå mellom Kristiansand og Hirtshals … Men litt artig e det jo …
Uansett, og sjøl om eg viste Kånå detta bildet og artikkel ovanføre, e fortsatt hennas veto mot Fjordline opprettholdt …
Les meir om turen og Kånå sitt veto, under her … 😉
Ein heimtur i beste Jeg gikk Bare i Boden en Tur stil …
Me har hatt ei fantastisk uka i Danmark, på Dansommer sitt hus i Stauning. Lika utenfor Ringkøbing. Ett moderne koselig hus i landlige omgivelsar. Men alle feriar har ein ende, og me va kommen te våras. Huset blei nedvaska, rydda og forlatt like over klokka 10 på lørdag.. Grand Voyager’en sette snuten mot Dansommer’s sitt service kontor for nøkkel innlevering.
Den har forresten levert varene så det holde, med god komfort, lite feilslag og vært stabilt oppegåande heile ferien … Om man ser bort i fra at en tredjedel av eksosanlegget ligger igjen lika utenfor Legoland …
Kånå hadde i beste Kåne stil oppgradert Legoland bilettane våre når me va der. Som e godt dokumentert i forrige innlegg om Legoland.. Så eg ska ikkje rippa for mye opp i Legoland tur nr 2. Den blei omtrent som den første … Bare med ein god del mindre stress … Både fordi Legoland hadde spist litt mindre turistar denna dagen, og fordi me tross alt hadde spunnet gjennom mye av det Flokken hadde hatt lyst te …
Så det gjekk i grunnen øverraskande greit.. Sjølsagt smalt det litt rundt øyrene våras, men me hadde god kontroll …
” Men, når klokkå nærma seg seks, rusla me fornøyd ut porten av detta monsteret av ein fornøylsespark og snudde snuten nordover og heimat …
Planen va å ha ein liten pitstop på McDonalds i nærheten av Århus, å hamstra litt middag der, før me hasta videre te innsjekk ca klokkå halv elleve i Hirtshals, med avgang ein time seinare … Me låg godt foran skjema når me rulla inn på McDonalds, bestillte middag mens Flokken stakk i lekerommet … Maten kom på bordet og me satt og kosa oss skikkelig, når ein melding tikka inn på mobilen min..
Grunnet dårlige værforhold er Fjordline forsinket, avgang utsatt til med en time … Innsjekk senest midnatt …
Kånå sette opp ett forskrekka ansikt …
– Dårlige værforhold ?? … Gjentok Kånå, itte eg hadde informert hu … – Uff, nei nå begynne eg å grua meg litt … Fortsatte hu …
Jaja, tenkte eg og kikka på Storm sine værsider, der va det meldt 8-16 m/s … Så det kunne jo ikkje vær så gale … Alt fra lett bris te lett kuling det, sånn omtrent … Turen nordover fortsatte itte middagen va fortært, nå med litt blanda følelsar i bilen … Men me satsa på det besta, Kånå gikk amok på mobilen, og oppdaterte seg på Yr.no … Der meldte de om bedre tilstander øve Skagerak, enn Storm.no … Så roen senka seg nå forsåvidt i bilen …
Kånå sin forfjamselse øve den dårlige nyheten såg ut te å ha forsvunnet, der hu tok ein Bøgvall Kai i Dag Schreiner sin skikkelse, som og hadde sjekka været når han sko på slektsstevne, ein gang …
– Eg sjekka jo været både på Tv2 og Nrk, og valgte jo sjølsagt været på Nrk. Der meldte de jo mye bedre vær enn Tv2 … Herreeeeguuuud … Eg e jo ikkje heilt idiot heller … Sa han Bøgvall i den sketsjen … Eg syntes eg kjente Kånå litt igjen, akkurat der og då, men eg sa ingenting, så lenge Kånå fant roen fikk det væra som det va … Idioti eller ikkje …
” Grand Voyager’en slukte mil som den reinaste globertrotteren og Flokken begynte å ta kveld, ein itte ein … Med tonane fra Mini’en sin nye favoritt Dvd rullande på dvd skjermen i taket … Pow Patrol …
Me ankom Hirtshals i god tid og rulla opp foran billett lukå … Eg leverte reisedokumentene og fikk boardingpasset tebake …
– Skulle der være nogle søsyge tabletter til rejsen over ?? Seie damen i lukå, når hu levere boardingpasset …
– Sjøsyke tablettar … E det så gale da ?? Spør eg, mens eg høyrte at Kånå spissa øyrene …
– Jeg kan stærkt anbefale det ja, det er lidt hård sø på rejsen over ... Svara denna danske damen …
Kånå slapp ut ett fortvila hikst … Mens eg tok i mot tabletter te dei som kunne få … Og kjørte mot rad nr 11 … Flokken begynte å våkna te når bilen plutselig stod i ro … Kånå satt bare å kikka apatisk rett fram … Eg fant frem mobilen og sjekka forholdå, Storm meldte nå om endå litt meir vind … Sterk Kuling, minst … Det kom ett nytt fortvila hikst i fra passajer setet igjen …
Før Kånå vakna te liv og fløy inn på mobilen sin, og Google gikk lika varm som solå ein nydelig sumardag …
Kånå søkte på alt hu kunne finna om Fjordline og dårlig vær … Nåke som i mine auger forsåvidt e som å kasta bensin på bålet, men ka kunne man liksom gjør, i køen stod me og heim ville me … Trudde eg … For nå hadde Kånå sjekka avganger seinare i vekå, og ledige campinghytter i nærleiken … Tjera vena meg …
Men itte litt intens leiting på nett og ein sjekk på værsidene, fant hu ut at det sko bare bli verre i dagane som kom … Idag, eller inatt va den dagen det va meldt minst vind … Så tanken på fleire dagar i Danmark, slo hu raskt i fra seg … Color Line va fullbooka både inatt og imårå … Og hadde kosta 2000 høvdingar ekstra om me sko hatt booka om te tirsdag, så med vårt budsjett, hadde det vært uaktuelt uansett …
Men for all del, Kånå ska ha for å sjekka alle mulighetar … Eg la ut ein liten status på Facebook siå te bloggen, og ein av tebakemeldingane fikk Kånå te å nærmast gå i fistel …
– Fjord 1 … Lykke til … Det blir ein herlige eim inne i båten når det begynne å bølga … Stekt pølse blanda med oppkast mens personalet går rundt med spyposer og Mariekjeks … Skreiv ein kjekk lesar … Kånå sank sammen i fortvilelse, der borte i passasjersetet … Eg måtte nesten le litt. Snakka deg om å ta sorgene på forskudd … Mens eg tenkte videre at det gjerna va lika godt …
Så blir det gjerna ikkje så gale alikavel … Når Kånå har skrudd opp fortvilelsen såpassa som hu hadde gjort nå … Som oftast, når man har lest og høyrt om nåke i forveien og begynne å grua seg , så blir det ikkje så gale alikavel … Fordi man danne seg ett forvrengt bilde av kor gale det kan komma te å bli…
F.eks når man ska te tannlegen … Den versta tiå e jo dagane i forveien og ikkje minst dei minuttane på venteværelset … Så går man plutselig ut i lykkelige omstendigheter, itte endt tannlegebesøk. Ett Besøk som ikkje va i nærleiken av den opplevelsen man hadde skapt for seg sjøl, på forhånd …
” Men … Eg har sagt det før. Noen ganger her i livet tar man rett, andre ganger tar man feil … Og ikkje siden me tok avgjørelsen om å få fjerdemann … Med tankane om at fire barn, umulig kan bli så mye verre, enn det å ha tre … Har me vel tatt så mye feil …
Ellår eg tatt feil da … Kånå fikk jo forsåvidt rett … For ferden over Skagerak starta roligt, dei første 15 minuttane … Før det reinaste ragnarokk sette igang … Det va nesten som om Fjordline hadde fått med seg at me ikkje rakk øve Berg og Dalbanen i Legoland … Der båten føyk opp og ner, sidelengs og tebake, i ett ubeskrivelig kakafoni av bevegelse … Mens det regelmessig smalt og rista i heila skipet …
Eg har opplevd mye på båtfronten, med seilas te Newcastle i Desember, heim fra Danacup i lett storm og ikkje minst alle turane med far min i barndommen, med ein liten gavlabåt i all slags vær …
Ja, til og med den gamle Utsira båten har eg tatt, i ett Februar vær fra ein anna verden … Så båtvant e eg …
Men detta va i øvekant .. For all del, eg blei hverken sjøsyk, redd eller engstelig for eg trur ikkje de hadde satt ut på ferden øve Skagerak, om det hadde vært farligt … Men Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Folk lå strødd overalt … Eimen av spya og stekte pølser kom, akkurat som lesaren hadde spådd, mens Kånå forbante dei i kiosken som rusla rundt og tilbydde Mariekjeks …
” Ka i helsikke e vitsen med å steika pølser nå da!! … Gulpa hu fram i mellom bølgetoppane … Eg prøvde å spør ka me sko ha i Taxfreen, men hu kikka bare dumt på meg …
Eg såg på blikket at her va det best å ikkje spør igjen … Så eg spurte jo sjølsagt om hu ville ha sånn kartong med Mojito som hu lika så godt, og dei der posene med M&M’s sjokolade …
Eg sprang før det smalt … Flokken hadde heldigvis slokna med ei gang, og sov som nåken engler uten å få med seg “Karusellen” fra helv..e…
Eg sjangla opp i Taxfree’en som va meir eller mindre folketom, mens eg skreva øve nåken tyskerar som lå å gispa nett som fisk på land, lika ved lekerommet … Augene deiras rulla i takt med bølgene, og ansiktsfargen hadde skifta fra normal te eit slags gråskjær med ein dasj grønt i seg …
Det regjerte nesten ein slags uvirkelig stillhet ombord … Bare avbrutt av knitrande spyposar, gulpande mennesker og klirringen fra flaskene i Taxfree’en …
Kor eg i nærmast ensom majestet rusla rundt og kikka på sortimentet … Jaja, eg traff ein kar som stod med hyllå fullt av Haribo posar, han hadde og detta fargespillet i andletet, som tyskerene borte ved lekerommet … Han tok opp ein pose, kikka litt på den før han slengte den tebake … Han skar plutselig ei merksnodig grimasa, før han spurta ut av Taxfree’en …
Båten tok ett hopp te venstre og ute i gangen gjekk det galt … Fyren smalt i veggen med ett smell og tapetserte reklameplakaten med kveldsmaten …
Det kom noen fra kiosken å skrapte han ned av veggen igjen, før de la han i stabilt sideleie på gulvet, sammen med nåken spyposar og tyskerne som allerede hadde kapitulert … Eg kikka videre, men klarte ikkje å bestemma meg … Så eg gikk å satte meg igjen, fant frem litt chips og ein cola boks … Kånå lå i stabilt sideleie i stolen sin, men såg nå frisk ut itte forholdene.
” Eg trur det va meir den ubehagelige komforten enn sjøsykå så hadde tatt hu … Hu kikka opp på skjermen som viste kor langt me va kommen, og sukka så bedrøvelig som bare ei utslått Kåna kan …
– E me ikkje kommen lengre ? Sa hu, meir bekreftande enn spørrande …
– E sikkert snart øve det versta nå, vil eg tru … Prøvde eg å sei beroligende …
– Hold kjeft … Du sa jo det sikkert ikkje va så gale og du … Før me kjørte ombord … Kvapp Kånå tebake …
Eg tok Chips’en og Cola boksen med meg lengre bak. Man va på det punktet kor man ikkje tøye strikken lengre nå. Dei fleste mannfolk klare å sjå det itte ett langt samliv, men klare alikavel å passera det, som oftast … Men denna gangen tok eg te vet. Det hende eg har det og, litt vet. Og ikkje bare forstand. Ellår forsinka forstand. Sånn som man får ittepå, når man komme på ka man burde gjort foran … Liksom …
Og eg e egentlig glad eg gjekk litt bak, for lika ittepå snudde skipet mot vest. Båten hadde gått i ganske så nordlige kurs heilt te nå, mest sannsynlig for å unngå den verste sjøen … Men ein eller aen gang, va man jo nødt te å sikta seg inn mot Kristiansand …
Skipet slingra kraftigt når de la om kursen, mest sidelengs, før skjermen te slutt viste ein nordvestlig kurs … Det smalt ein gang i baugen og heila skipet rista … Så gikk det noen sekund kor det va rimelig rolig, før det smalt igjen … Men, ikkje så hardt nå … Så, smalt det skikkelig te og man kunne formeligt sjå kossen heila skipet bukta seg sidelengs, nesten som ein slange itte det hadde truffet bølgå …
Det knaka og knekte, servisene riste som klapperslanger opp i kafe’en … Eg såg skalpen te Kånå gikk i vinkel, sammen med resten av raden hu satt på … Og det blei gispa og sukka i ett unisont kor …
Då sette de ner farten … Man høyrte motorduren sank betraktelig, og me gikk øve te å meir følga bølgene enn å kjøra rett gjennom de … Der ifra og inn, roa det seg litt … Det va ein liten halvtime med litt hopp og sprell, før me traff roligare farvann …
Eg hadde satt meg med Kånå igjen, og nå pusta hu letta ut … Eg trur egentlig aldri eg har sett hu sånn før … Men det va som hu sa …
– Nå vett eg gjerna litt meir om kossen du har det når me flyr …
For eg kan ikkje fordra å fly … Det e det versta eg vett … Så eg vett godt kossen Kånå har hatt det, under denna famøse overfarten … For all del …
Me hadde nesten hatt samme flaksen som på vei ned te Danmark, og stod parkert lika ved dørå inn te passajerområdet … Så me kom oss raskt i bilen når me nærma oss land, og dørå te bildekket blei åpna …
Ein heilt fantastisk Danmarks tur va over …
Med ett regelrett smell … I beste Jeg Gikk Bare i Boden en Tur stil … Sånn egentlig … Og I all ettertid, så har Kånå lagt ned ett sterkt veto mot denna lille katamaranen te Fjordline, i all overskuelig fremtid …
Sko me te Danmark igjen, så fikk me rett og slett kjøra om Sverige …
Her ein gang delte ein gammal klassekompis av søster mi, og forsåvidt ein lokal DJ – Helt, bilder fra Brasil. Han e gift med ei Brasiliansk Kåna og sånn som eg har forstått det, så e de på ein litt forlenga ferie, i Brasil … Jaja, han har jo delt bilder fra Brasil i ei stund, men det va et par bilder i den helgå, som meir eller mindre ufrivillig fanga min oppmerksomhet.
For, som dei fleste som har fulgt denna bloggen ei stund, så har det vel fremkommet at eg muligens har ein “smule” edderkoppfobi …
Eg kan rett og slett ikkje fordra dei her småkrypene, uansett størrelse. Det e som om hjernebarken vrir seg av redsel, når eg komme ut for dei her beistene …
Eg vett ikkje når denna her Fobi’en oppsto, men eg har alltid vært pisseredd edderkoppar. Mor mi meina at mi kjære Søster delvis har litt av skyldå, der hu hoppa te som ein stukken gris i barndommen og sikkert skremte vettet av sin to år yngre lillebror. Med sine skrekkhyl fra ein anna verden når hu oppdaga et beist av ein edderkopp.
Det e jo egentlig heilt latterlig, eg e jo på ein måte fullt klar øve det. Eg lide jo av lett høydeskrekk og har vel et snev av klaustrofobi også, men det har jo forsåvidt ein slags logikk, bak seg …
” Men edderkoppar liksom, at små kryp som meir eller mindre e ein promille av min egen materielle størrelse, kan bringa fram ei så stor frykt. Ja, det henge jo ikkje på greip …
Alikavel, når eg oppdage ein svær edderkopp som blunka dovent mot meg, når eg rota frem nåke i Bodå, eller når ein liten rakkar pile forbi meg på veggen, i taket eller over gulvet. Ja, då e det som om sjølkontrollen blir bombardert av ei mitraljøse med prosjektiler og går i full oppløsning …
Hjernen sette igang i alle retningar og scenarioer lika urealistiske som fra ein splatterfilm, dei rulla øve netthinnene … Det e ikkje stort meir å sei om den saken, for det har ikkje blitt bedre med årenes løp, heller tvert imot …
Så, når denna gamle klassekompisen te Søster mi posta nåken bilder på Facebook fra Brasil, av ein mildt sagt ilter liten krabat av ein edderkopp … Ja, då begynte kvernå å gå oppe i topplokket mitt …
Det blei ikkje bedre når det kom i ett oppfølgings bilde, at denna hissigprompen va av et kaliber som sendte folk på sjukehus … Herreguuud, då va jo ikkje eg sein om å sjekka nettet for å innhenta litt irrasjonell informasjon, om detta krypet … Ein Brasiliansk Vandre Edderkopp … Ein av verdens giftigaste edderkoppar …
Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Detta va ein totalt fryktløs krabat, som oppførte seg stikk i strid med andre edderkopper sin normale atferd, på sin størrelse …
” Og istedet for å pile te sikkerhet når den møte mennesker, mane den opp te kamp med ein spektakulær krigsdans … Altså … Detta va ein spinnvill aggressiv fysak av ein edderkopp, rett og slett …
Og sånn idiotisk innhenting av informasjon, det e jo heilt typisk for sånne edderkoppfobi befengte individer, som meg sjøl … Man bare må sjekka opp all tilgjengelig info om slike kryp, når man blir gjort oppmerksom på de … Bare for å skremma livskiten ut av oss sjøl … For tenk om sånne livsfarlige småkryp kan forekomma andre steder, enn nettopp i dei landene de høyre te …
Nåke eg sjølsagt klarte å finna eksempler på, itte ein runddans uten like, på World Wide Web sine utallige sider …
Det va observasjoner fra fleire land i nærheten, kor denna krabaten hadde blitt observert. Ein krabat som gjerna reiste sammen med ein klase bananer, på tokt te nye kontinenter …
Men … Når Danmark dukka opp på denna listå, då gikk eg nærmast i fistel der eg satt … Nå begynte det å bli for nærme. Før eg kleiste igjen laptopen, jogga bort te kjøleskapet og sjekka om me hadde bananer inni der … Tjera vena meg … Eg stod som fastfryst i gulvet der eg kikka på ein klase med svære bananer, slapp ut ett lite fortvila hikst før eg kleiste igjen kjøleskapsdørå …
Tenk om me hadde fått et sånt kryp inn her i heimen … Altså, oddsen for at det kunne skje, den va jo mikroskopisk … Men, så lenge det e odds inne i bildet, så e jo alt mulig …
” Ka va oddsen for at Leicester sko vinna Premier League, liksom. Kan Leicester vinna serien, så kan Brasiliansk Vandre Edderkoppar sikkert komma te Norge og … Heilt klart …
Det hjalp jo ikkje på denna irrasjonelle og totalt idiotiska tankerekkå, at denna klassekompisen te Søster mi, fortsatte å posta bilder av edderkoppen … Fri og bevare meg vel … Eg bestemte meg for at nå fikk det holda med detta tullet og tok ein avgjørelse om å ikkje tenka meir, på denna forbaska edderkopp saken.
Det e jo måte på kor mye man ska skremma seg sjøl opp, med slike spinnville edderkopp historiar, fra virkeligheten. Så eg satte på et par episodar med reprise, av Neste Sommer på Tv’en, før me gikk og la oss, den kvelden …
Det va ein vennlig kveld som høflig tok meg inn i nattå, og eg slokna sannsynligvis ganske så kjapt. Heilt klart før Kånå, ihvertfall …
Kånå hadde høyrt litt på musikk på mobilen sin før hu og kjente at søvnen trengte seg på, skrudde telefonen av og la seg te rette … Eg vett ikkje, men all denna funderingen og bildene av denna edderkoppen, hadde heilt klart gjort et sterkt inntrykk. Både på meg og underbevisstheten min. Der eg lå og småsvetta og drøymte om horder av Brasilianske Vandre Edderkoppar, som erobra heimen vår.
Eg har det med å få ufattelig livlige drøymar, som oppleves som skrekkelig levande, når eg gjerna har tenkt for mye, på et eller anna …
” Så, når Kånå i et sjeldent øyeblikk hadde fått litt “ild i torvå”, og lurte ei hånd inn under dynå mi … Ei hånd som traff fem-seks cm under kneskålå, før den sneik seg oppover med kilende bevegelser …
Herreduuud … Det gjekk som det måtte gå, og heilt sikkert som ein følge av ukens edderkopp begivenheter … Eg spratt opp av sengå som ei marokkansk fjellgjeit, treiv te meg det nærmste våpenet eg kunne finne og begynte å dundra ei bok fra nattbordet på dynå …
Mens eg kauka ut – Edderkoooopp, edderkooooopp …
Kånå skvatt jo te som ei forskremt gardabikkja, som nettopp hadde fått kraftig skjenn av eigaren sin, og krøyp sammen borte i kroken sin … Mildt sagt, meir eller mindre så smått i sjokk …
Det va som når man spille av ei scena fra ein film, men i hurtigare hastighet, der eg i fistel vekselsvis stod og hoppa, dundra på dynå og kauka ut i fryktsom redsel … Tjera vena meg …
Eg kom ikkje te meg sjøl før Kånå klarte å skru på lyset, og eg innså at sengå våras ikkje va befengt med ein flokk aggressive sambadansande Brasilianske Vandre Edderkoppar … Hjarta dunka som besatt, blikket mitt va forvridd av redsel og eg kikka forfjamsa rundt meg …
Men, når redselen hadde galoppert øve andletet mitt, og endt opp nere i tærnå og bølgene av frykt forlot kroppen, mens eg slapp ut nåken gispande hikst av skrekk …
” Så snakka Kånå beroligande og langsomt te meg, for å ta meg rolig inn i virkeligheten igjen … Og når eg fikk fortalt Kånå om årsaken te min totalt irrasjonelle oppførsel. Ja, då fikk hu knekken i knærnå og latterkrampen skylte gjennom hennas lekre smekre kropp …
– Herreguud, Frode … Eg trur du e nødt te å søka profesjonell hjelp eg, for denna her edderkopp skrekken din … Kakla hu fram, innimellom latterhikstene …
Tjera vena meg … Eg kunne vel nesten ikkje vær nåke anna enn enig med hu.
Før eg la meg te rette i sengå igjen, mens Kånå fortsatt lå og humra litt for seg sjøl, ute på vingen … Hu turte ikkje nærma seg meir igår natt … Men, eg hadde vel ikkje andre enn meg sjøl å takka meg, sånn egentlig …
For, sånn kan det gå … Når ein kraftig dose edderkoppfobi, meir eller mindre tar knekken på ein liten dose “ild i torvå” .. Heilt klart … Paradokset oppe i det heila her, det e jo at man faktisk kan få ein ereksjon som varer i fire timer, om man blir bitt av ein slik Aggressiv Sambadansende Brasiliansk Vandreedderkopp …
Kanskje Kånå bare va bittelitt for tidlig ute, eller drøymte eg litt for seint … ???
Jøje meg, altså … Her gjør eg comeback itte en månad på sidelinjå, også går eg lukst på ein ny smell å holde kjeft i uka … Men, te mitt forsvar så har det vært ei absolutt ellevill uka, kor tempoet har nådd nye høyder her i heimen. Kånå har nemlig gått å hangla i ei litå stund. Eg trur det har vært ein blanding av influensa, bihulebetennelse og ein liten smule utbrenthet. Og ei Kåna på randen av utmattelse, kombinert med sjukdom, fire spinnville barn samt ein mann med kronisk forbedringspotensiale som glasur på “kaken”…
Det e nok neppe verdens beste kombinasjon. Mildt sagt. Og når det då har vært heilt “Texas” på jobb, blei det lite tid igjen te skriverier …
Men, nå e det endelig helg, Kånå e på bedringens vei og Fatter’n har funnet frem laptopen igjen. Heilt fantastisk. Og det har forsåvidt ikkje bare vært stress og kav, her i heimen, sjøl om nåken hadde gått ned for telling. Me begynne tydeligvis å høste fruktene av Eldstemann sine mat og helse timer, på skulen, kor de lære seg både det eina og det andra. De må til og med gjøre lekser heima som gjerna omhandle det å laga ein middagsrett, bake ett eller anna og andre mildt overraskande saker og ting …
Saker og ting som ikkje Fatter’n kan huska at han måtte gjør, når me hadde heimkunnskap på skolen … Forresten, så gjorde ikkje eg så mye på heimkunnskapen sånn egentlig, om eg ska væra heilt ærlig …
For eg og ein aen, me va på gruppa med Cecilie. Og Cecilie va heilt rå i heimkunnskap. Alt me gjorde og forsåvidt fikk beskjed om å gjera, så det ikkje såg ut som om me gjorde absolutt ingenting, det va å fly rundt Cecilie som flittige arbeidsmaur. Rett og slett finna frem alt hu trengte, samt vaska opp og rydda når maten va ferdig.
Så fiksa Cecilie resten. Et meget fruktbart og høyst effektivt opplegg, den gangen, men som nå muligens e ein medvirkande årsak te at eg har ett kronisk forbedringspotensiale, liksom …
Men, nok om meg … Overskriften og bildet handla om nåke heilt anna enn meg. For Eldstemann hadde nemlig fått i oppgåva å laga ein middagsrett her i ukå, nærmare bestemt ei Fransk Fiskegryte. Så, når eg kom heim fra ein mildt stressa dag på jobb, stod denna staute karen på kjøkken og kokkelerte te den store gullmedaljen.
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Ei nydelig duft hadde spredt seg i heimen, og grytå såg mildt sagt skremmande innbydande ut … Eg varta rett og slett ein smule forventningsfull, der eg gikk med nasen te værs og drog inn sneken av ein nydelig gourmet middag … Skulen har definitivt kommen lengre enn når eg gikk der å laga pannekaker, blomkålsuppa eller lignande … Jaja, eller Cecilie lagde då, og ikkje meg, i all rettskaffenhet …
Herreguuuud … Når den førsta skjeiå tok turen fra fatet, og traff smaksløkene i kjeften … Ja då va det som om ett fyrverkeri av sjeldent kaliber gikk av, nakkahårene reiste seg og ikkje siden eg fikk Kongekrabbe suppa på Baroniet i Rosendal, har eg smaka nåke som smakte så godt …
Eg minnast ennå den opplevelsen, når me stod for leveransen av Festiviteten i Haugesund sitt Steinway flygel te Baroniet, kor Leif Ove Andsnes sko holda veldedighetskonsert. Og fikk vær med på både konsert og banketten, seinare på kvelden, kor me fikk servert ei nydelig Kongekrabbe suppa … Me fikk forsåvidt minst ni retter, den kvelden, men det va Kongekrabbe suppå eg huska …
Og nå … Nå hadde Eldstemann overgått heile den opplevelsen, og servert ei heilt fantastisk Fransk Fiskegryte, som meir eller mindre gikk ner på høykant …
Eg slurpa faktisk så høgt mens eg fortærte denna nydelige middagsretten, at både Mini’en og Litlajentå plutselig bare satt og kikka meget rart på sin kjære Fatter’n. Som uten skam trødde i trynet middagen, som om eg aldri hadde fått middag før … Tjera vena meg … Eg har ikkje anna å sei enn at iveren øve å få servert ein nydelig matrett, trumfa all bordskikk me forsåvidt har forsøkt å læra Flokken …
Der eg satt i ett mildt euforisk øyeblikk av rein og skjær matglede … Eldstemann hadde rett og slett overgått all mat som nåkengang har blitt servert her i heimen, det måtte til og med Kånå indignert innrømma …
Bedre middag hadde aldri hu heller fått servert, eller rettare sagt servert, fra vårt eminente kjøkken … Så derfor, og for første gang … Om man ser bort i fra mine høyst useriøse nistetips og lignande … Så får dåkke leserar rett og slett servert ei oppskrift her på bloggen, idag …
Eg trur neppe det komme te å skje igjen, men eingang må det jo vær den første, og mest sannsynlig den siste … Så værsegod … Her kommer oppskriften te Eldstemann si fantastiske Franske Fiskegryte … Så håpa eg andre også får ein lika kulinarisk opplevelse, som me fikk her i heimen …
Fransk Fiskegryte …
Ingredienser til 2-3 porsjoner :
1 fedd hvitløk, finhakket
2 gulrøtter, i tynne strimler
1 paprika, i tynne strimler
En halv purre eller 3 vårløk, i tynne skiver
2 grener stilkdelleri, i tynne skiver
2 ss olje
4-5 dl vann/fiskebollekraft
1 ss sitronsaft
1ss tomatpure
1 fiskebuljongterning
En halv ts timian/oregano
2-3 dråper tabasko
300 g fiskefilet, gjerna blanding av hvit og rød fisk, i store terninger
Litt blåskjell og/reker kan man og legge til, men det brukte ikkje me … (Kanskje neste gang … Slurp …)
Skyll, rens og del opp grønnsakene.
Varm oljen i en gryte. Ha i alle grønnsakene og rør et par minutter til grønnsakene blir blanke.
Tilsett vann, sitronsaft, tomatpure, fiskebuljong terning, timian/oregano og tabasko. Kok opp
Ha terningene av fisk i gryten. La alt trekke i 5-10 minutter. Drei forsiktig på kjelen slik at innholdet ikkje setter seg fast.
Bland eventuelt dill og persille forsiktig inn i gryten før servering.
Jøje meg … Om ikkje detta sette fart i dåkke fiskeglade leserar sine smaksløker, så vett ikkje eg … Faktisk, så trur eg gjerna eg sjøl ska forsøke å kokelera i sammen detta her, eingang … For sjøl om eg har ett stort kronisk forbedringspotensiale, så kan eg forsåvidt laga mat. Utfordringen i ein hektisk hverdag, det e vel egentlig det at man ikkje har tid te å venta på, at Fatter’n ska laga mat …
Eg e vel ikkje akkurat nåke god kokk, med tanke på tidsfrister som må nås …
Slik som at middagen må på bordet og meir eller mindre spises, innen 20-30 etter me komme heim fra jobb, før fotball, trampett, basket eller andre treninger begynne … Eg hadde ikkje hatt sjanse i havet eingang … Men, der e Kånå ein racer kor hu trylla frem middagsretter på løpende bånn, med ein hastighet kun firebarnsmødre kan …
Men … Plutselig … Så har me ein dag som passe, for at Fatter’n får oppfriska sine kokkelrings kunstner … Kanskje eg ska laga den Spicy Kongekrabbesuppå eg laga, for mangfoldige år siden …
Den som blei i øvekant spicy … Sånn egentlig … Fordi Fatter’n syntes ein hel chili høyrtes i mesta laget ut, i oppskriften, og derfor kjøpte den minste chili’en eg fant i butikken, for sikkerhets skyld … Uten å forsåvidt ha kompetanse på at dei minste chili’ene, faktisk e enormt mye sterkere enn dei store …
Eg lika sterk mat eg, for all del, men den suppå blei i øvekant … Det va omtrent som om kjeften brant, itte 3-4 skjeier.
Men … Gudhjølpe meg så godt den smaka … Nesten lika godt som Eldstemann si Franske Fiskegryta, men bare nesten …
Eldstemann har heilt klart, og både med brask og bram, overtatt tronen som Familien Vandrende Kaos sin Gourmet kokk … Det e det neppe nåken som helst tvil om …
Detta innlegget skreiv eg for ein del år siden … Men, det e fortsatt høyaktuelt, sånn for vår del, her i heimen …
Når huset plutselig e tom for ungar, og me voksne plutselig har stuå heilt for oss sjøl …
Uten å heilt vita ka me ska bruka vårt dyrebare friminutt på, og ende opp med å gjera ingenting, liksom … 🙈🙈🙈😁😁
Kaos e mitt Dop …
Det skjer fanken meg kvar gang …
Alt eg planlegge. Kossen eg ska kosa meg foran tv’en. Uten å måtta vær pisseredd, for at Han i Midten ska knusa Kahler vasen te Kånå. Når han gjerna mista kontrollen, midt i ein trippel axel.
Slippa det evinneliga trasset te Litlajentå.
Gu, kor deiligt det ska bli å sitta i sofaen, uten Kleggen som ikkje vike fra mi sia, når han sitte og ser på film. Tenka seg te, å ha salongen heilt for seg sjøl. Uten ein Flokk med galne ungar, ravande rundt seg.
Kanskje eg bare ska slenga på ein cd av Live, og la Lightning Crashes fylla rommet. Nyta ein av dei mest fantastiske låtane som e laga. Den ubeskrivelige perfekte oppbygningen av ein melodi, som smyge seg inn under huden. Før den ende i ett crescendo uten like.
Ingenting slår ett reinspikka sofa slaberas med gamle slagerar, som sødmefylt strøyma ut i rommet. Smashing Pumpkins med Galapagos kanskje. Eller noe tidlig Pearl Jam, muligens.
Nei … Det må bli Dinosaur Jr, med Alone. Herreguuud … Bare legga seg ner på sofaen, lukka augene å føla den røffe gitaren krypa inn i dei mørkaste hjørnene i sjelå. Nett som om man drar piggtråd øve sanseinntrykkene.
La den klagande vokalen, langsomt messa deg inn i ein herlige døs.
Før gitarsoloen i slutten drar deg opp av sofaen, og man ende i kneståande midt på stuegolvet. Spille luftgitar så intenst og lidenskapelig, at om Kånå hadde sett meg då. Hadde det ikkje vært Bodå hu hadde sendt meg te.
Men … Det e ikkje det som skjer når eg komme heim te folketomt hus. Fordi Kånå e i byen med Flokken, og har sagt eg bare får nyta den litla stundå eg får for meg sjøl.
Neeeida …
Eg sette meg i sofaen, finne litt digg og skrur på Netflix. Men klara ikkje å bestemma meg for ka eg ska sjå på. Man scrolle opp og ner, men den eine tingen itte den andre blir kassert.
Det e nett som man sitte i ein karusell som ikkje vil gå, man vett det ska vær gøy … Men det sette aldri igang …
Eg klara rett og slett ikkje å finna roen. Ett tomt hus uten endalause ekko av barnalatter, Kånemas og Pow Patrol på repeat. Det e ikkje min medisin for å slappa av i full harmoni.
Eg må ha kaos …
Sjøl det å legga seg på sofaen, i ett forsøk på i kvila cellå e nyttelaust. Eg får tydligvis ikkje te å kvila, uten at 2-3 galne ungar bruka meg som lekeunderlag, saccosekk eller punching bag …
Ein heim uten Kleggen, Kånå og resten av Flokken … Det e som bøker uten skrift … Man åpna bokå og gleda seg te å lesa, men det e blanke ark fra perm te perm …
Derfor, så gleda eg meg allerede grenselaust …
Te kaosfabrikken komme heim, og fylle huset med liv, latter og skrål. Te skamløs ulydighet, forrykande trass og repetivt mas.
Åh, du heilage jul … Me har fått ny kaffimaskin på jobb, snakka deg om julekveld og bursdag, på ein gang … Den gamle va jo meir i ustand, enn den va i orden, så detta va bare heilt fantastisk …
Ikkje minst, så smaka endelig kaffikoppen om morgenen rett og slett kaffi, og ikkje ein blanding av bek og gammal kaffigrut …
I den forbindelse, så tenke eg det e på tide å feire denna begivenheten med ein liten konkurranse her inne på bloggen … Og merk mine ord … Inne på bloggen … For sist gang kjørte eg ein rein Fjesbok konkurranse …
Derfor blir det denna gang kun dei som kommentere ett eller anna valgfritt, i kommentarfeltet under innlegget, som blir med i trekningen …
Av eit eksklusivt krus med blogglogoen på … Jøje meg … 🙈🙈🙈
5 stykk blir trukken heilt vilkårlig ut, la oss sei sånn omtrent klokkå ni ikveld … Rett og slett ein slags speed konkurranse … Juhuu … Detta blit gøy …
Og sånn erfaringsmessig, så trur eg sjangsen for å stikka av med ett slikt krus denna gangen e rimelig stor, då det sjelden e mange som finne på akkurat det … Å kommentera i blogg kommentarfeltet …
Dei fleste tar seg ut på fjesbokå … Men, ikkje denna gangen … Ånei … Kun bloggkommentarer blir tatt med … 👍👍👍
Så gi gass … Sleng dåkke med, å vær med i trekningen av ett skremmande flott kaffikrus … Med min nydelige logo på …
Nå e det konkurranse tid … Og igjen, trekning allerede ikveld klokkå ni …
Jøje meg … 😀😀😀
Oppdatering : Kruset tar sjølsagt alle drikkende væsker, som kaffe, te, kakao, saft, melk, brus, juice, karsk, helsedrikker av alle slag, etc, etc … 😂😂😂👍👍👍
Årets gullkorn fra Mini’en.. Det e vel ikkje så ofta eg har ett innlegg med i øvekant mye skrytefaktor i seg. Men når Mini’en kom skliande inn på badet på juleaftå, og får samla seg igjen itte forfjamselen av håndbrekksladden inn på badet. Så kikka han på Kånå så nettopp har sparkla seg ferdig og fått julaklærnå på seg …
Og sette opp nåken svære auger før han slippe følgande kommentar.
” – Åhhhh… Så flotte du e mamma …
Tjera vena meg … Ikkje ett auga på badet va tørt. Og eg benytta sjølsagt anledningen te å minna Kånå på, ka hu alltid seie om sjølvaste Mini’en … ” Den der Fjotten der, han e som snøte ut av nasen på deg, Frode.. Og alt han gjør og seie, det tar han fra deg. “
Forsåvidt, så komme den reglå som regel itte ein av Mini’en sine utallige rampastreker. Men då meina eg jo at sånne ufattelig varmande og tåredryppande sitater, bør bli tilskrevet samma kilden også. Nåke anna ville jo vært merksnodig, spør du meg … Hjølpe meg …
Kånå va ikkje enige … Ikkje litt eingang. Men, når eg spurte Kånå om når hu sist sa nåke i den duren, eller gjerna akkurat det samma f.eks, men te meg …
Då blei det stille …
For om eg sko nevna det førsta ordet Mini’en gjerna har tatt itte Kånå. Ett ord som eg faktiskt har fått høyra ganske så mye, og spesielt itte denna her skrivingå sette igang.
Ett ord eg nærmast med håndå på hjarta, kan gå god for at komme fra Kånå.
