Det har blitt mandag igjen og me har overlevd nok ei helg, med fira lunefulle småtroll i heimen som med kvar sin særegne personlighet, virkelig gir tilværelsen krydder, sånn metaforisk sett. Jaja, fira småtroll e jo ikkje akkurat heilt sant. Dei to eldste e jo på god vei inn i ungdomstiden, strengt talt … Eldstemann har til og med vært på konfirmasjons camp denna helgå … 

Å sei at det va populært ville nok vært å overdriva, men nå har nå guten blitt døpt, så då får han stå i det med konfirmasjonen og … 

Om nåken få år, så kan ha få ta endelig standpunkt te det sjøl, om han ønske eller ikkje ønske medlemskap i kirken. Slik som den sjøl påberopte agnostikeren han e. Men, så lenge han bor under vårt tak får han følga tradisjonen me har vokst opp med, synast nå me då, det e gjerna greit å få nåken år te på baken før man tar slike valg. 

Også har me Han i Midten då. Bohemen og livsnytaren våras. Man skulle jo trudd at det va Eldstemann som sprang rundt på ungdomsklubber, kikka på jenter og laga grå hår på sine kjære foreldre, men nei du, han sitte fastgrodd oppe på rommet sitt og e på kanten te å bli e-sport utøver, kan nå enn det e … Den reklamen med foreldrene som e overlykkelige øve å plutselig se sønnen sin nede i stugo, den har me forsåvidt hatt det litt morosamt med, på Eldstemann sin bekostning.

Men, så lenge han gjør leksene sine, stikke ut med kompiser i ny og ne og forsåvidt går å trene tre-fire ganger i ukå, så har me ikkje så store bekymringer rundt akkurat det … 

Her i heimen så e det Han i Midten som på generell basis har skapt flest grå hår, på oss foreldre, med sine elleville påfunn av forskjellig kaliber. Han e fast inventar på alt som e av fritidsklubber her i dalen me bor i, har ett lite harem av jenter som løpe itte han og sjelden klare å sitta så alt for lenge på samme plassen. Ein liten fargeklatt av ein gut, for å sei det mildt. 

Det blir sjelden kjedelig rundtomkring oss, så lenge den guten e i nærleiken, det e i hvert fall heilt sikkert … 

Men, slik e det vel å ha ein flokk med fire herlige barn, ikkje ein av de e lik, og alle har sine særegne kvaliteter. Kvaliteter som kan gå to småslitne foreldre på nervene te tider, men som på den andra sidå, kan vær ein berikelse i livene våre … Heilt klart … 

Man kan ikkje bare tru at alt ska vær fryd å gammen, med det å vær foreldre. Man e nødt te å vær foreldre når det butte litt imot innimellom, og ta dei litt upopulære avgjørelsene også. Slike avgjørelser som gjerne blir etterfulgt av kanonader med tindrande utrop øve kor fæle foreldre man e. Verdens verste foreldre … Det e det som e å vær gode foreldre, vil eg tru. 

Man gjør nok gjerna seg sjøl ein liten bjørnatjeneste om man utvikle ett forhold te sine barn, kor man i alt for stor grad blir sine egne barns kompiser, og ikkje klare å setta grenser. Fordi man har ett sterkt ønske om å vær de mest populære foreldrene i distriktet, dei som alle lika … 

For all del, man ska væra forsiktig med å skapa ei alt for stor kløft, mellom barn på vei inn i ungdommen og foreldre, men ei litå revna av gjensidig respekt e det nødt te å vær … 

Jøje meg … Det får væra dagens visdomsord, fra ein Fatter’n som gjerna ikkje alltid e verdens beste pappa, men som te slutt tenke at akkurat det leve eg godt med … De vil forhåpentligvis høsta godene av det seinare i livene sine, våre små håpefulle i heimen våras … 

Ein anna ting eg har funnet ut i det sista, og forsåvidt i kjølvannet av at me investerte i nytt dasslokk. Det e at vaner virkelig kan skapa store bølger i vannet, igjen sånn metaforisk sett. 

For me kjøpte jo ett sånt fancy dasslokk med demper på her for ei stund siden, du vett ett sånt som sakte sige ned mot dass skålå, uten å laga så mye som ett knust av lyd … Heilt fantastisk oppfinnelse syntes både eg og Kånå, itte det gamla va utslitt og forsåvidt ikkje såg ut, og va heilt klart på øvetid med tanke på levetid … 

Men … Somme ganger, så syntes eg liksom at detta dasslokket ikkje alltid gikk raskt nok igjen, itte man hadde hatt seg eit kraftig oppgjør på rammå, gjerna itte ein fest av ein middag … Og la te meg ein slags vane med å gjerna gi detta fantastiska dasslokket ein liten ekstra dytt … 

Liksom for å raskt stoppa kilden te umiskjennelige dufter som fylte baderommet med ein stram snek. Eller bare for å vær sikker på at dassen va klar for dei kvinnelige medlemmene i heimen … 

Den der evinnelige diskusjonen om lokket og ringen ska stå oppe eller nede … 

Den vanen har gitt meg nåken uventa sjokk og nærmast endt opp med å skremma livskiten ut av meg sjøl, og gjerna andre mennesker i nærleiken. 

Når Fatter’n av gammal vane tar tak i dasslokket for å lukka det igjen, og gjerna gir det ein ekstra dytt i det man tippa ein viss vinkel … F.eks den vinkelen kor dasslokket heima gjerna trenge litt ekstra hjelp, for å komma seg nåke raskare ned i lukket stilling … 

Men … Så har ikkje detta dasslokket slik dempar som me har heima … Ikkje e det eit sånn fjærlett plastlokk, som me hadde før heller … 

Tjera vena meg … 

Den eine gangen eg gikk på denna smellen, i garderobene te flebrukshallen på Flokken sin skole, når Mini’en va på trening og Fatter’n måtte tømma tanken … 

Ja, då trur eg nesten at det slo ut på jordskjelv sensorene rundtomkring i distriktet, når detta tunga keramikk lokket med ein lika tung dassring smalt i doskålå med ein kraft som mildt sagt va nåke øvedreven … 

Trommehinnene vibrerte så kraftig av smellet at øyrene nesten begynte å flagra, ett ekko av sjeldent kaliber slo mellom teglsteins veggane inne på detta litla avlukket og Fatter’n sjangla sjokkskada ut i garderoben … 

Herreguuud … Eg måtte rett og slett stå der nåken minutter, bare for å samla meg sånn nåkenlunde igjen … Og litt fordi eg håpa at dei andre fedrene som satt lika utenfor, kanskje hadde glemt granatsmellet som nettopp hadde gått av inne på dassen … 

Så det får vær dagens andre visdoms ord, fra denna kanten idag … Vær forsiktig med å ta nye vaner, med seg ut i den store verden … 

F.eks slike dassdemper vaner man legge seg te, i sin egen heim … 

Ha ein flott mandag, Folkens … Og ei strålande uka … Med eller uten demper på dasslokket … 

🤣🤣