Me har som mange har fått med seg flytta. Etter vårt eminente rekkehus ble solgt hastet det litt med å finne en plass og bo. Et i overkant flott herskapshus i Førre ble løsningen.

Det eneste tilgjengelige den gangen som kunne romme hele Familien Vandrende Kaos.

Et hus som meir eller mindre minna mer om en luksus bolig på Mallorca’s beste kystlinja, enn et eminent rekkehus som me kom i fra.

Og ei bod befengt med edderkopper, kaffidyr og andre lumske skapninger fantes ikkje. Det nærmaste måtte vær garasjen.

Men, garasjen i Førre var nesten større enn stua i vårt eminente rekkehus, og var mer bekvemmelig enn det ei bod for så vidt burde vær …

Det va ikkje nåke å frykta med å bli sendt i Boda, den tiden me bodde i Førre.

Det var meir belønning enn straff.

 

Og ei Bod ska i den forstand eg har bygd opp et bilde, eller rykte om den, gjennom denna bloggen. Væra nåke man frykter litt.

Et sted Fatter’n må dra for å bedrive litt grenseløs selvransakelse.

Et sted han egentlig ikkje har lyst å oppholda seg, men som han e innforstått med at han somme tider, kanskje bare må gjør akkurat det.

Jeg gikk bare i Boden en tur, for å tenke over mine handlinger i forkant, som kanskje satte fyr på Kånå sine glør.

Og ikkje de som gir ild i torva. Definitivt ikkje …

Heller de som fyrer opp alle Kånå sine sinnagener, på ein gang.

 

Orginal Boden var et slikt sted. Et fryktet sted befengt med alskens småkryk som Fatter’n frykta meir enn all verdens livsfarlige vesener og krypdyr. Et iskaldt sted fra høst til vår.

 

Itte nesten et år med ei i overkant flott bod i Førre, så har de siste dagers begivenheter med flytting til ny bolig, på en måte brakt Boden tilbake til sin orginale tilstand.

And then some … Mildt sagt …

Ei uskyldig finslig hvit dør på bilde øverst, e på ein måte portalen inn til Fatter’n sitt største mareritt, av det ei Bod i all sin prakt kan fremstå som.

 

 

Eg har nesten ikkje ord.

Eg titta inn på torsdag når eg starta å flytta saker og ting over. Planen va å lagra hagemøbler, grill og andre lignende saker, som kunne stå ute i en slik bod.

Men, når eg åpna dørå og omtrent hundre par olme edderkopp øyne titta dovent mot meg.

Så slapp eg ut et lite gisp, kleiste dørå igjen og løp inn i vår lille lastebil, og satt å skalv litt for meg sjøl.

Slike edderkopper føder seg neppe på fluer, mygg eller andre små insekter. Eg trur ikkje det e mye mus i ti-tjue meters omkrets fra boden, med tanke på størrelsen deiras.

Herreguuud.

Om folk i nærheten plutselig mangla ein katt, så har eg ein mistanke te kor den kan ha blitt av.

 

Eg såg konturene av et par av de beistene som krøp opp under taket nærmest døra. Og her nytta det garantert ikkje med eit par bokser med Permetrin.

Eg har sett mange forskjellige edderkopper.

Noen små og noen store. Men, slike som dei her. Det har eg fanken meg aldri sett …

Svarte salte bananer, altså …

 

Ska man te knekken på disse morbid store edderkoppane, så må man fader meg te med hardare skyts enn ein insekts spray.

Luftgevær eller salong rifla, e liksom det førsta som slår meg.

 

Han Bjørnar spurte på Facebook om den nye boligen vår hadde ei Bod.

Vel Bjørnar. Her fikk du svaret ditt. Boden har tatt eit kraftig skritt til det verre. Sånn med tanke på bekvemmelighet.

Eg hadde heller gått på glødende kull, stått naken midt i Haraldsgatå eller andre ydmykende saker og ting, enn å tilbringa meir tid enn eg akkurat må, inne i den Boden der …

 

Gudhjølpe meg … Ka har eg gjort !?!