Hamsteren Obelix, Fatter’n og ein “liten” fjert …

 

Ei uka inn i pandemien så kapitulerte Fatter’n, ga etter for Litlajentå sin propaganda og stakk innom Buddy å kjøpte ein hamster. Me, som aldri skulle ha kjæledyr igjen, etter en storslått fadese med undulaten Stjerne, for omtrent ni-ti år siden, hadde igjen fått oss et …

Ein undulat laga vel ikkje så mye styr, e enkel å holda og e jo stort sett i buret sitt … Tenkte eg og Kånå …

Den gang, så tok me lika feil som me gjorde, når me tenkte at fire barn umulig kunne vær så mye verre, enn tre. Og ble velsignet med Mini’en. Ein liten krabat som fra den dagen han ble født for syv år siden, snudde livet vårt mer eller mindre opp ned …

Ordet hektisk fikk mer eller mindre en helt ny mening …

 

Litt slik blei det med denna forbaska undulaten også. For den måtte jo komme ut av buret sitt innimellom, og elska å landa på toppen av laptop skjermen, for å skremma livskiten ut av Fatter’n …

Når den ikkje hadde fått vært ute på ei stund, og syntes det absolutt va på tide.

Så begynte den bare å skravla sinnsykt intens, flagra ukontrollert med vingene slik at fjær, matrester og lignende fløy te værs å landa i en radius på et par meter, utenfor buret sitt …

Den va rett og slett ei skikkelig ugagnskråke … Mildt sagt … Så den dagen me fant den stokk stiv på bunnen av buret, død som ei sild i tomat.

Da gråt eg og Kånå nåken krokodille sammen med Eldstemann og Han i Midten, under begravelsen ute i hagen, før vi spretta ei champagneflaske til kvelds når gutane hadde sovna.

Og feira begivenheten, med at me endelig var kvitt den helsikkens rotekoppen … Og bestemte unisont, at kjæledyr skulle me absolutt ikkje ha igjen, uansett form og farve …

 

Heilt te Fatter’n ikkje klarte meir, og ga itte for Litlajentå sine kompromissløse krav, om å få ein hamster. Lika etter pandemien snudde livet opp ned. Men, denna gangen hadde me litt meir hell, i valget av et lite kjæledyr.

For eg trur ikkje eg lyve, om eg seie at alle her i heimen har blitt usannsynlig glad, i denna lille krabaten vår.

Jaja, liten og liten. Sett sånn i forhold te andre gullhamstere, så e den gjerna ein smule i godt hold. Der av navnet Obelix. Ein nåke korpulent figur fra tegneserien Asterix. Eg synast virkelig den kler navnet sitt med glans …

Og som i god kjæledyr tradisjon i ein trivelig småbarns heim, så e det me foreldre som har tatt over ansvaret for den. Selv om Litlajentå dyrt å hellig lovde å ta godt vare på den …

Men, det e faktisk heilt greit … Me har blitt veldig gode kompiser. Eg og Obelix. Der han som oftast sitte i armkroken min, å kikka på tv sammen med Fatter’n …

 

Slik som den gjorde igår kveld. Eller, når sant skal sies, så hadde vel Obelix strengt talt slokna som ein halvtom melsekk, der han lå pent dandert nede i sofaputen ved min høyre side …

Fredags tacoen hadde blitt fortært tidligere på kvelden, me hadde kosa oss med både Maskorama, Hver gang vi møtes og Senkveld.

Når Kånå tok kvelden, sa takk for ikveld og rusla ned trappene, mens Fatter’n tenkte han skulle se ein film. Den sedvanlige dosen med potet-chips hadde sjølsagt Fatter’n også gumla i seg, i løpet av kvelden

Og som et resultat etter inntaket av både brus, taco og potet-chips, begynte diverse gasser virkelig å bygga seg opp.

Det gikk liksom som det bare måtte gå, og noen få minutter ut i filmen gikk et realt jordskjelv av i sofaen …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Eg skvatt nesten litt te sjøl, av den solide salutten som nettopp gikk av, der eg satt litt sånn med beina trødd opp under stumpen. Med sofaputen der ein sovende og fredelig hamster, hvilte inntil sofaryggen og rumpå mi.

 

 

Det va va nett som den gangen når Kånå blei offer for nåke lignende, ein syttende mai kveld for nåken år siden. Les den her

For stakkars lille Obelix, vår høyt elskede hamster, som lå og ante fred, ro og ingen fare. Han fikk jo sjølve fjerten lukst i planeten. Ein snek lika grusom som den gangen Kånå fikk pustebesvær, bredte seg med lynets hastighet der i sofaen …

Augene te Obelix spratt plutselig opp, og utvida seg te to trillrunde svarte kuler. Værhårene begynte sammen med snuten å snusa ut i luftå, før den ga fra seg et lite snøft …

For ordens skyld, så laga Obelix meir eller mindre aldri ein lyd, foruten den tiden me hadde et “lydløst” løpehjul som nærmast dreiv oss fra forstanden … (Kjøp slike løpehjul av tre, om man skal ha seg ein gullhamster. Dei e faktisk lydløse)

 

Etter det uventa snøftet, som forsåvidt gjorde at eg kikka ned på den, begynte Obelix å snusa te alle kanter mens værhårene og snuten gikk amok … Sneken hadde absolutt ikkje avtatt, heller det motsatte, mens den limte seg fast i luftå …

Obelix smatta litt ut i luftå, nett som Kånå gjorde i søvnå. Før den stivna te i kroppen. Hovudet snudde seg sakte mot meg, og et desperat blikk manifesterte seg foran meg. Værhårene stod lukst te værs, akkurat som piggene te slike hulepinnsvin, når de blir trua.

Før den helt ut av intet spratt en halv meter te venstre i sofaen, landa på saueskinnet vårt som hang i hjørnet på sofaen.

Kor den hang så lang den var, og liksom gispa etter frisk luft … Tjera vena meg …

 

Eg fikk nesten akutt dårlig samvittighet, å angra på inntaket av både chips, brus og taco, og sjølsagt på utslippet av duftgassene. Stakkars Obelix …

Han va stiv som ein pinne, når eg forsiktig tok om han, der han hang fast i saueskinnet. Mens eg tenkte at her va det gjerna best å få den ned i buret sitt, å setta den borte på kjøkken, kor luftå muligens va gassfri …

Som sagt, så gjort. Men, når eg gikk for å sjekka krabaten etter et lite kvarter, så satt den fortsatt stiv som en stokk, presis på samme sted som eg hadde satt den på, fremdeles med to trillrunde svarte auger …

Herreguud, tenkte eg for meg sjøl. Har den fått ein slags hjerneskade eller lignande, fordi den ikkje fikk nok oksygen i etterkant av “jordskjelvet”  ? …

 

Heldigvis … Etter litt godsnakking og ein liten dytt i stumpen, så våkna den te livet å løp for livet inn i det lille huset sitt … Fatter’n pusta letta ut, og satte seg nåke skamfull i sofaen igjen …

Det sko jaggu meg tatt seg ut, om eg hadde ødelagt hamsteren vår. Nå som me endelig har fått et kjæledyr alle e glad i her i heimen …

Det hadde jo vært heilt typisk …

 

Flaks for meg, så gikk det altså bra. Hjølpe meg, altså. Tenk å tatt livet av ein hamster med ein durabelige fjert …

Eg får sei som far min alltid seie … Det har som regel ein tendens til det, å gå bra …

Men, eg får muligens begynna å tenka meg litt om, før ein liten fjert slippes ukontrollert ut igjen … I fremtiden …

 

Goe kvelden, Folkens … Med eller uten gassutslipp i stugo …

 

 

Maskorama, Flokken og Eg å Kånå … Og hamsteren Obelix, sjølsagt …

Hamsteren Obelix, fulgte også med på Maskorama … I hvert fall ei stund …

 

Me satt og så oss opp på Maskorama igår, etter at eg så ein reportasje i ei nettavis. Man får liksom ikkje lika mye med seg meir, i disse tider, som man gjerne gjorde før pandemien. Før, så prata man jo litt med folk rundtomkring, og ble kanskje tipsa om et program eller lignende.

Nå, så passe man på å holda minst meteren, praten blir kjapp før man haste videre for å gjør det man skulle … Trist men sant …

Derfor har Maskorama gått oss hus forbi. At det rulle ut av Norsk Riks Kringkasting sin hovedkanal, det har nok også litt med saken å gjera …

Selv om eg har begynt å høyra på P1 i radioen på jobb, og då hovedsaklig Nitimen og Landsmøtet, så e eg ikkje lika betatt av Nrk 1 sitt repertoar på tv. Eller, det e vel meir det at me sjelden setter den kanalen på, sånn egentlig …

 

Men, tebake te detta programmet, Maskorama. Kor nåken kjendiser har blitt kledd ut i et maskekostyme, må synga ein sang live på scenen også ska et panel på tre forsøka å tippa kim det e. For så vidt, så gjetta me jo heftig her heima i stuå og.

Kånå og Litlajentå va bombesikker på at Fugleskremselet va Petter Pilgaard.

Eg hadde vel gjerna vært det eg og, om ikkje det hadde stått kim det va, i den reportasjen eg nevnte innledningsvis. Så eg blei jo ikkje så overraska når Trygve Slagsvold Vedum dukka opp, fra under masken …

Men, i den siste episoden fra forrige lørdag, når Mia Gundersen blei avslørt som den rosa Puddelen, då gikk me fem på heile gjengen …

 

Altså, me hadde jo allerede høyrt at det va ei dama som hadde sunget før, men kom ikkje på ein einaste nordlands trompet som sang slik. Derfor va overraskelsen enorm, når det va ei ekta siddis dama, som kom frem fra under masken …

Men, det seie seg vel sjøl at nåken må endra dialekten sin, for å ikkje bli avslørt med ein gang. Mia hadde nok vært i den kategorien.

Hadde Jorun Stiansen vært med, så måtte man vel trødd te med språk stand in. For eg ser liksom ikkje føre meg at hu klara å slå om dialekten sin, te hverken riksmål, nordlending eller alt anna som ikkje minne om Vennesla dialekt …

At det va Susan Goksør Bjerkrheim, som blei avslørt i den aller første episoden, det hadde me heller aldri tippa.

 

Men, me har jo fått oss nåken favoritter allerede. Litlajentå landa på Enhjørningen, som kanskje på ein eller anna måte, va uunngåelig. Hu elske jo enhjørninger. Min favoritt må seiast å væra trollet. Kånå kommenterte kjapt når eg nevnte det, om det va fordi det minna meg om hu.

Hu sa det jo for så vidt sjøl, men det betyr ikkje automatisk at eg kan bekrefta eller avkrefta slikt, uten at det ville fått følger av et eller anna slag.

Her e jaggu meg fallgruvene større enn man skulle trudd, om man ikkje e rutinert og kjent med farene som luske i kulissene. For hadde eg avkrefta hennas påstand ville mest sannsynlig Kånå kikka på meg med svære auger, å spurt om eg ikkje synast hu synge fint !?!? …

For Trollet har jo ein stemme som e usannsynlig bra, men ser jo fortsatt ut som et troll …

Men, hadde eg tatt stemmen med i regnestykket å svart bekreftende te Kånå, ville jo Kåne mennesket allikevel klikka i vinkel, øve ka eg så på hu som. Et troll liksom !?! …

 

Det e i slike øyeblikk man virkelig må tenka godt over, om man vil være konge over tausheten eller bli slave av sine egne ord … Enkelt og greit … Stillheten e i somme tilfeller sterkt undervurdert.

Istedet for å svara på Kånå sin påstand, spurte eg heller ka hennas favoritt va. Avledning, villedning og avbrytelser e også gode verktøy, som ein ektemann kan benytta seg av, i de rette øyeblikkene.

Her e timing meget viktig for om verktøyet vil få den ønska effekten. Man bør liksom ha ett eller anna plausibelt å avbryta om, når man ønske å avslutta ein samtala (les monolog) med Kånå. Å bare avbryta uten plausibel årsak, e nok som å geipa tunga te ein svær flokk allerede iltre lemener, det kan raskt bli stygt …

I mitt tilfellet, hadde eg jo ein enkel sak å vri det om, slik at det va Kånå som måtte svara. For hu hadde jo mest sannsynlig fått seg ein favoritt, men va den einaste som ikkje hadde fått fortalt det, ennå …

 

Eller det e e ikkje heilt sant, for akkurat når eg spurte Kånå om hennas favoritt, kauka Mini’en te at hans favoritt va Vikingen … Hjølpe meg, eg trudde ikkje han fulgte med på programmet eg, der han satt med headset på hovudet og trykka på i-paddå …

Kånå kikka nåke mismodig på meg, sikkert fordi eg ikkje hadde svart på påstanden hennas, før hu rista det av seg å svarte Elgen …

Elgen va hennas favoritt.

Eg lurte litt på om eg skulle spør om det va fordi den minna hu om meg, men eg slo det i fra meg, kanskje eg va litt for redd svaret … Man må jo ikkje vita alt, på ein måte …

 

Men, ein ting man liksom må vita, det e kim som e under maskene, til disse kjendisene. Tjera vena meg, altså … Eg blir heilt sprø av detta når man ikkje vett kim de e, og sitte heima å gjetta i vilden sky.

Jan Thomas i panelet nevnte Helene Olafsen som kandidat til Ravnen, men det slo både eg og Kånå i fra oss.

Heilt te me så Senkveld igår. Kor Helene Olafsen slo te med ein musikk Quiz, kor hu sang som ein engel, på mange av sangene. Så då fløy jo hu rett inn i reknestykket igjen …

Herreguuud … Helene Olafsen kunne jo fanken meg vær trollet og hu, så forbaska flink va jo hu å synga …

 

Elgen, den e jo nærmast umulig. John Carew liksom, kan han synga da ? … Bård Ylvisåker nevnte Kånå, men e han så høy da ? … Og det e jo ikkje kim som helst som kan dra te med Get Ur freak on med Missy Elliot, heller …

Og Ravnen kan jo nesten vær kim som helst, i vintersportens verden av norske kvinnelige gullvinnere i OL … For det må jo vær vinter OL det e snakk om, eller ? …

Det kan jo vær sommer OL også … Trine Hattestad i spyd f.eks … Eller håndball jentene … Siren Sundby i seiling … Gunn-Rita Dahle i sykling … Fotball jentene vant vel også OL ein gang !? …

 

Nei, gudhjølpe meg … Man får bare la det gå sin gang tenke eg, så blir de jo avslørt te slutt … I kveld ryke det i hvert fall ei maska te …

Å detta blei jo heilt typisk. Eg skulle bare inn å skriva nåken får ord, om ka me gjorde på igår. Men, ende opp med ei lang avhandling om alt og egentlig ingenting …

Herreguud … Jaja, det e lørdag … God helg, Folkens …

 

Av og til, så skulle man ønska man var en Hamster, slik som Obelix. Med absolutt null bekymringer for idag, igår og imorgen … Fjotten koksa etter en halv sang i Maskorama …

 

 

Note to Self … Igjen …

 

Et lite stort tips te alle andre fedre, der ute i Norge’s langstrakte land … 🙈

Ta en liten titt i speilet etter en liten middagslur på sofaen …

Før man gjerna går ut å gjør diverse plikter, ute i carporten, for å holda si kjære Kåna sånn nåkenlunde blid …

 

Spesielt, om man tilfeldigvis har ei kreativ datter på ni år i heimen, ansiktsmalingen fra Halloween feiringen ligge fortsatt på stuebordet og man har ein liten tendens te å ha et godt sovehjerte … 🙈🙊🤣

 

Men … Om man ser positivt på saken, med augene te ein Fatter’n som har et kronisk forbedrings potensiale …

Så, fikk Kånå for så vidt knekken i knærnå, ei latterkrampe av sjelden kaliber og va usansynlig blid, resten av søndagen …

 

God mandag, Folkens …

 

🤣🤣🤣

Rottå …

Foto : DE CHARLIE HAMILTON JAMES, NAT GEO IMAGE COLLECTION

 

Det sprang ei mildt sagt voksen rotta øve vegen, når eg passerte Spar butikken idag morgens, på vei te jobb.

Og då kom eg på ei anna anna historia, fra tiden med Lars og Linjegods, midt på nittitallet.

Min port nede på Linjegods terminalen ved Flotmyr, den gangen, den va på sørsiden og nærmest kontoravdelingen.

Og Flotmyr område va ikkje akkurat et rottefritt område, for å sei det mildt …

 

Heile plassen va jo bygd opp på eit gammalt søppeldeponi.

 

Men, det va utplassert rottefeller rundtomkring heila bygget, så me va på ein måte ikkje så voldsomt plaga med krapylene. Foruten den gangen når ein palle med poteter velta ut av et skap ei natt, under lossing.

Og rottene fikk et gratis etegilde av sjeldent kaliber. Jøje meg …

Eg minnast eg kom kjørande nåke søvndrukken på jobb, og plutselig føltes det som om eg kjørte over ei velvoksen ferist, der eg passerte potetbelte som hadde lagt seg, utover plassen …

Kanskje tok eg knekken på et par rotter også, eg vett ikkje … Men, det e for så vidt ei anna historie …

 

Den gangen eg kom i hug, det va ein morgen eg skulle lasta med meg ei eska som hadde ligget nåken dager, før den endelig va avtalt utkjørt.

Slike esker, dei plasserte eg alltid på ein palle lika ved porten min, eller rett innenfor for å væra heilt presis ….

Den pallen, det va ein mildt sagt utrangert palle som heilt klart hadde sett sine beste dager. Kanskje hadde den opplevd ei rundreisa gjennom heila Europa, før den fikk sitt siste hvilested, akkurat der i min port. Det e ikkje godt å vita …

Lukst i søppelcontaineren røyk den i hvert fall, etter episoden eg tenke på …

For den va jo full av hull, der den lå og sikkert hadde ligget, mange år før eg begynte der …

 

Linjegods terminalen va ein terminal med dunkel belysning, men når sola stod opp, skinte solstrålene lukst ned på denna berømte pallen.

Det va i et sånt øyeblikk eg bøyde meg ned for å plukka opp den esken, som endelig skulle kjørast ut.

Kaffetåren fra morgenmøtet va nettopp fortært, men hadde mest sannsynlig ikkje heilt slått inn ennå, så det va fortsatt ein litt småtrøtt undertegna, som tok tak i eskå å drog te …

 

Men, eskå satt litt fast på ein måte, eller det va nett som om nåken holdt den litt igjen …

 

Så eg tok litt ekstra i for å få den laus …

Plutselig … Så løsna eskå, men bunnen hadde tydeligvis fått seg ein kilevink, så det dryssa slike isopor kuler ut av den og ned på pallen, å la seg i ein liten haug …

Ein haug som på merksnodig vis bevegde på seg.

 

Å før eg fikk omrymt meg, titta et kollosalt rottetryne meg lukst i augene, med et olmt blikk Kånå definitivt hadde misunt den …

Eg hadde jo mest sannsynlig nettopp røska frokosten ut av rotteklørnå …

Eg skreik … Rottå åpna kjeften og skreik … I hvert fall så trur eg den skreik …

To par sylskarpe hoggtenner lyste imot meg i gjenskinnet fra solå, og eg spratt sikkert to meter opp og bakover, i full forferdelse …

Før utysket tok rennafart, spratt opp fra hullet i pallen, spant et lite øyeblikk i isoporkulene, før den pilte ut av porten …

Svær som et fjell …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Eg trur ikkje eg har blitt skremt så te de grader som den gangen, hverken før eller ittepå

Eg stod nåken sekund å samla sammen litt mot, før eg tok tak i den forbaska pallen, og drog den lukst ut på rampen, der eg kasta den sporenstreks rett i søppelcontaineren …

Å erstatta den med ein ny og litt finare palle, uten hull … Tjera vena meg …

 

Så … Ha ein flott og rottefri mandag, Folkens …

 

Over og ut fra meg … 🙈🙈🤣🤣👍

 

 

Elefanten i rommet …

Foto : Willy Thuan – Phuket101

 

Det har blitt lørdags morgen, ein nydelig kopp kaffe har blitt drukket opp og eg og Mini’en stod opp sammen tidligare idag. Når sant ska seiast, så va eg liksom inne i ein god blogg periode litt ut på sensumaren, som plutselig endte med et realt svalestup, eller magaplask lukst ned i sanden. Som baby elefanten ovanføre …

Hovudet blei godt begravd ned i markå, og alt blei te ein fortsettelse som aldri kom …

Fleire innlegg har for så vidt blitt påbegynt i denna perioden, men ingen nådde det berømte punktet kor undertegna trykka publiser. Koffår det har blitt slik, det e det vel ingen andre enn meg sjøl som kan svara på, men har falt ned på avgjørelsen om at det trenge eg ikkje gjør …

Livet tok over, jobb har krevd sitt og då e det lett å prioritere det som e viktigest.

 

Eg kunne jo vært ærlig og lagt ut om alt som skjer her i heimen, slik andre bloggere eller kanskje slikt spesielt ein toppblogger gjerna gjør, å påberope seg ærlighet for å rettferdiggjør alt som blir skrevet. Men, eg har aldri brukt ærlighet som ein faktor for mine skriverier …

Faktisk, så ville det vært ein såpassa stor selvmotsigelse, med tanke på “krydder” dosene som mine tekster gjerna e gjennomsylta med. At et slikt argument eller motto, mest sannsynlig ville falt på stengrunn.

Sjølsagt e ikkje alt eg skrive heilt sant. Kånå e ikkje ein skremselsfull drage som krype opp fra mørkets dype avgrunn, før hu gjerna maltraktere ein Fatter’n som muligens har gått på ein smell. Ein Fatter’n med et sterkt kronisk forbedrings potensiale …

Ikkje hver gang, i hvert fall …

 

Marty Halvorsen gjør et stort nummer om det at hu e sykt normal. Det e faktisk virkelig sykt det. For kor legger man listå øve kor normal man e ? Eg e definitivt ikkje normal. Som familie e me om mulig så langt fra normalt, som det nok går an å komma.

Men, i kim sine øyner ska man se slikt, når man påberope seg et slags motto. Sitt eget synspunkt ? Blodfansen sitt synspunkt ? Kritikerne man har fått ?

Det e jaggu meg ingen lett øvelse, det å etterleva det mottoet man gjerna påberope seg sjøl. Eller tar etter sine følgere. Eller bruke for det som det e verdt, på sarkastisk vis fra sine kritikere …

 

Derfor har eg valgt mange beskrivelser på min blogg, for å liksom heil gardera meg mot etterleve et motto, som eg strengt talt gjerna ikkje kan … Man kan ikkje alltids vær ærlig … Somme ganger e det faktisk meir riktig å ikkje vær ærlig, når man gjerna skrive om slike nære ting, som familielivet …

Normal, det komme nok hverken eg eller vår familie aldri nåken gang te å bli. I hvert fall om man setter opp ein mal, bestemmer at detta e innafor normalen, eller til og med sykt normalt, å definere alt anna som unormalt …

Normal !?! … Eg lika ikkje det ordet. Man e som man e, også får det vær opp te andre å godta og respektera det mennesket man selv har blitt formet til, og omvendt …

Ka som e normalt finnes det ingen fasit på, for det kan vær heilt forskjellig med tanke på forutsetninger og omgivelser man kommer i fra …

 

Det som står øverst på min blogg header, det komme faktisk fra ein lesar. Fra sjølutnevnt men ydmyk instagramguru Kristin Samskott, når hu anmeldte bloggen min på fjesbokå.

Så sånt sett, har faktisk eg og på sett og vis blitt påvirka av ein av mine leserar, når eg valgte et slags motto, eller beskrivelse av bloggen min. Slik som gjerna andre også har blitt …

Men, eg syntes det va viktig å ikkje bare velge eit motto, eller eit utsagn, for å beskriva ka mine skriverier handla om.

Slik at man ikkje blei bondefanga av sitt eget motto, og gjerna ende opp med å forsøka å gi sine leserar akkurat det man tror de vil ha. Somme ganger e mine innlegg ellevilt heseblesende og morosamme. Andre ganger ektefølte og tankevekkende …

Som oftast forfriskande hverdagslig, varmt og gjenkjennende. Av og til vondt-i-magen gøy, helsprøtt og lattervekkende …

 

Men … Somme ganger så blir det plutselig bare stillhet … Slik det til tider har vært nå … Og som ikkje blir videre forklart.

 

Det får rett og slett vær elefanten i rommet (eller på strandå) som bare eg ser … Enkelt og greit …

 

Men, eg likar virkelig denna bloggen min, og det å skriva om saker og ting som skjer rundt meg … Og savne faktisk den sikkert lika mye som dåkke leserar forhåpentligvis gjør, når den falle litt til jorden og blir borte ein periode …

Av og til e ein elefant tyngre enn man skulle trodd, mens andre ganger lika lett som ein ballong fylt med helium …

Denna gangen trur eg den va fylt med bly …

 

 

U – Svingen …

 

Etter ein nydelig dag på kontoret på torsdag, så tok livet ein u-sving … Mini skulle på speideren litt ut på ettermiddagen, så eg nevnte for Kånå at kanskje eg og hu kunne gå oss ein liten tur, mens guten va der …

Kånå trudde ikkje sine egne øyrer først, å måtte spør meg om hu hadde høyrt rett … Før hu sjølsagt sa seg villig te å gå tur … Med meg.

Herregud … Me gjør jo nesten aldri slikt meir … Går tur, bare eg og Kånå …

Stort sett, så har me Kleggen (red. Les Mini) klint opp mot leggen te ein av oss …

 

Før han, så va det Litlajentå … Og før hu hadde me Han i Midten dinglande etter oss … Og sist men for så vidt først, Eldstemann …

Jaja … Me har jo blitt vant med det, og rusla i hvert fall endelig smålykkelige mot barnehagen, der speideren skulle møtest …

Endelig, så skulle me ha ein time friminutt fra småbarnslivet, igjen …

 

Men, som Kim Larsen så muntert bedrøvelig synge – Livet er langt, men lykken er kort … 

For, me hadde ikkje kommen oss lengre enn lika rundt svingen fra vårt eminente rekkehus, før katastrofen va et faktum og turen gikk lukst i dass …

Lærerinnå te Mini’en hadde testa positivt for Covid-19, Fatter’n hadde vært på foreldremøte og Mini’en gikk jo på skulen … Og nå ringte smitteverns telefonen å kasta både meg og Mini direkte inn i karantene …

Tjera vena meg … Me skulle jo gå tur … !?

 

Jøje meg, altså … For ein u-sving sånn både bokstavlig talt og metaforisk sett, det blei …

Mini’en som hadde sparka foran oss i full fart måtte hankast inn, både eg og han måtte ned å testest og de på jobb måtte jo informerest …

 

Telefonen fra smittevernet ble etterfulgt av et par timer med komplett kaos … Før nyheten begynte å synka inn hos oss …

Eg grua meg te å bli testa, for ein vatt pinne langt inn i snyteskaftet, det e absolutt ikkje nåke eg foretrekke. Mini’en va og både spent og litt forskrekka, men tok det nåke bedre enn Fatter’n …

Kånå beroliga meg med at hu hadde høyrt de kun tok prøve i halsen nå …

 

Men, det gjorde de ikkje …

Eller jo … På Mini gjorde de bare det, for han blei testa først …

Puuh, tenkte eg. Og gapa så høgt eg kunne for legen som tok testen, å pusta letta ut når fjotten drog vattpinnen ut igjen …

Men, gikk på ein kraftig smell når han uten forvarsel trødde pinnen lukst inn i nasaboret etter turen ned i halsen … Giiisp …

Mini’en lo når me kjørte heim over igjen, å sa at augene mine hadde blitt trillrunde når nesen blei penetrert …

Eg trur fanken meg sykesøsterer på teststasjonen flirte litt og, når Fatter’n fikk akutt sjokk av ein nesepenetrerende lege …

Men, den som lo mest, det va Kånå når Mini’en løp opp i stuå for å fortella at pappa jaggu meg hadde blitt testa i nesen, allikavel …

Knekken i knærna, krampelatter og alt det der …

 

Det e fanken meg merksnodig altså, kossen ein liten telefon samtale, rett og slett kan snu livet ditt opp ned, på bare noen få sekund …

– Hei Frode, e du pappen te Maximilian. Me ønske å testa deg og guten din. Noen har nevnt dere som nærkontakter etter å ha fått Covid 19 smitte … 

Kaboom …

 

Det gikk for så vidt så godt som det kunne gå, situasjonen tatt i betraktning …

Både eg og Mini’en fikk svar sent fredags kveld, om at testen va negativ …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Aldri før, så har eg vært meir glad for at nåke positivt endte opp som negativt …

Og Mini’en kasta seg om halsen på Kånå og kauka … – Åh, jippi Mamma, nå kan eg endelig gi deg ein klem, igjen … 

 

Eg, eg satt å venta på samme reaksjon fra Kånå … Men, den kom aldri …

Man skulle jo trudd at livsledsageren man har valgt å dela livet med, ville bli overlykkelig øve at sin kjære mann fortsatt var frisk som ein fisk …

Men, når sant ska seiast, så hadde eg jo aldri vært syk … Sånn egentlig … Så det va gjerna ikkje så stort, allikavel …

Når eg fikk tenkt meg om …

 

Men, eg fikk på ein måte klemmen min te slutt … Når me hadde fått Flokken te sengs, roen hadde senka seg øve rekkehuset vårt og Kånå hadde fått samla seg …

Då krøyp hu jaggu meg inn i armkroken min der i sofaen, med et smått lykksalig lite sukk …

 

Det va forsåvidt alt eg trengte …

Den siste lille u-svingen, som brakte livet vårt tebake te normalen igjen …

I den grad vårt liv kan kalles normalt …

Sånn relativt sett …

 

Og der, med et lite Covid-19 smell … Så va bloggen jaggu meg i gang igjen …

 

Fantastisk …

 

Ha ei flott uka, Folkens … 👌👍

 

 

 

 

 

 

Når Rett blir Galt, liksom …

 

Siden Kånå e sidemann for tiden, bytte me på kim som levere hos kundene våre, noen tar hu, andre tar eg og somme ganger levere me sammen … Idag, så tok Kånå første levering …

Inne i lastebilhyttå, der hadde det begynt å legga seg et pent lag med støv … Såpassa galt stod det til, at eg sleit med å se ka radiokanal me høyrte på, i displayet te radioen …

Egentlig litt merksnodig, at Kånå ikkje har bitt seg merke i det, tenkte eg. Så eg rusla inn i dagligvarebutikken me leverte til å kjøpte tørkerull, vaskefiller og ein sprayboks med Jif Universal.

Eg va tom for slike wipe’s som eg pleier å ha i bilen …

Nei, det va ikkje heilt sant … Sylinderen med wipe’s hadde vel for så vidt tørka opp … Det e godt mulig at årsaken va ein glemsk Fatter’n som ikkje hadde lukka lokket igjen, sist gang den va i bruk …

Eller at sist gang den va i bruk e så lenge siden, at til og med Fatter’n sin glemskhet kunne blitt tilgitt … Uansett, så va den ubrukelig …

 

Men, på neste levering når Kånå jumpa ut av bilen, gikk eg amok med Jif sprayen, vaskefiller og tørkepapiret … Jøje meg, eg fikk jo nærmast sjokk når eg så kor svart fillå blei, når eg sklei øve interiøret.

Her har det blitt sterkt forsømt i ei god stund, det herska det liten tvil om …

Så jumpa Kånå inn i bilen igjen itte leveringen sin, og satte nåken svære auger i meg. Der eg spant over midtkonsollen, så støvet stod te værs …

 

– Tjera vena meg, Frode … Har det klikka for deg ? Spurte hu forbløffa …

– Klikka ? Nei, det va bare så skittent, så eg tenkte eg kunne vaska litt, når du e ute å levere … Svara eg, som sant va …

– Tenk … Ja, tenk om du hadde sett slikt heima og … Mumla Kånå småsurt for seg sjøl, før hu tok beltet på seg å eg kjørte videre …

 

Detta e jo heilt typisk, tenkte eg der og då, idag…

Når eg endelig gjør nåke rett, så blir fanken meg det galt, også …

 

Akkurat som den gangen eg hadde sett ein haug med smuler på gulvet, ved kjøkkenbenken … Å nappa med meg støvsugeren som stod midt nede i gangen, når eg hadde vært på do, for å støvsuga oppe på kjøkken når eg kom opp …

Då kauka plutselig ei ilter Kånå te lika etter, å lurte på ka idiot som hadde tatt støvsugaren fra hu, der nede i gangen …

Eg rakk jo ikkje å støvsuga der oppe ein gang, for den måtte hu jo ha ned, asap … Og før eg fikk omrymt meg, så hadde Kånå jaggu meg støvsugd oppe på kjøkkenet også, slik at eg ikkje fikk gjort det eg sko gjør og hadde sett …

Mens Kånå gjekk å gneldra øve, at eg ikkje hadde sett skitten i heimen, om den så hadde dansa på nasen min …

 

Eller, nett som den gangen eg hadde sett at oppvaskmaskinen va full, slik at den måtte tømmas før man satta nåke inn i den, og skulle til å begynna …

Men, blei istedet sendt lukst ned i gangen for å hjelpa Mini’en med nåke, fordi Kåna va opptatt med nåke anna …

Og når eg kom opp igjen, så va maskinen mirakuløst både tømt og fylt opp igjen … Mens Kånå satt i sofaen og uffa seg øve alt hu måtte gjør, her i heimen …

Tjera vena meg, altså …

Eg stod der med munnen full, den gangen, men holdt klokelig kjeft … Man gjere seg ikkje te idiot, for slike småting, då e det bedre å vær tosken som ikkje har gjort nåke …

 

Det finnes nok mange fleire eksempler øve slikt, der kor eg har sett nåke som må gjerast, men blir omdelegert før eg får det gjort.

Og når eg e komme å ska gjør det eg hadde tenkt å gjera først, så har Kånå allerede fullført oppdraget …

For all del, eg ska ikkje skryta meg sjøl opp i skyene, for eg e nok fortsatt ein mann med kronisk forbedrings potensiale, med tanke på husarbeid i heimen …

Det e bare så forbaska fortærende, med dei gangene eg for så vidt endelig har sett nåke som må gjerast, men blir fratatt både ære og anerkjennelse for oppdagelsen, fordi Kånå e for kjapp i vendingen og har fått det gjort …

Då kunne jo straks nåke av det uforløsta potensialet blitt omgjort te harde fakta, sånn husarbeid messig sett på saken … På ein måte …

 

Jaja, lastebilen blei gullande rein innvendig idag, og Kånå blei raskt blid igjen. Faktisk, så vaska hu litt øve på si sida hu og, uten å stjela kred for initiativet mitt … Eg fikk nok ei litå stjerna i margen idag, te slutt …

Og eg trur ikkje eg e aleina blant all verdens fedre, med det fenomenet å bli offer for Kåner, som e for kjappe i vendingen …

Slik at me fedre blir fratatt potensiell ære og anerkjennelse, me tross alt kunne fått, men ikkje fikk …

 

Men, det har gjerna litt med auga som ser også, kanskje …

 

Det kan jo godt vær det e oss fedre som e for treige i avtrekket, istedet for at det e Kåner som e for kjappe i vendingen …

 

Men, det trur eg neppe … Faktisk, så kan eg aldri tenka meg det … Ånei … Slik e det nok bare ikkje …

😉😁

 

Film som terapi, en god ide ? – Og Kånå røyk lukst i Bodå …

 

Itte nok ei beintøff uka på jobb, så parkerte eg rumpa lykksalig ned i sofaen når eg kom heim, og slengte beinå på bordet. Det va endelig fredag og akkurat det utløste ein sterk følelse av lettelse …

Kånå svinsa rundt i heimen som ei geskjeftig fe, mens Flokken va ute med venner.

Det hang ein eim av sjelden harmoni øve heimen, og Fatter’n fikk lest litt i ei bok i ro og fred, mens Kånå laga middag. Det va ein vennlig fredags ettermiddag som saktmodig tok imot kvelden …

Svigers stakk innom i dørå for å se om me va i live, og når de gikk igjen sendte me småfolket te sengs …

Nå skulle resten av kvelden nytes til det fulle, etter ei hard uka …

 

Av og te, så får man sjøl eller kanskje andre i heimen ein så tindrande god ide, som høyres så ufordragelig klok ut, at det nesten ikkje e mulig å vær uenig. Kånå fikk ein sånn ide igår …

Siden eg hadde hatt ein slags opplevelse av indre ro, midt i sjøormtårnet på Seljord, blant hundrevis av edderkopper.

Så lurte Kånå på om det va akkurat det som gjerna ga ein følelse av ro. Det at eg liksom hadde stått ansikt te ansikt med min største skrekk, og muligens ubevisst funnet ut, at det ikkje va så farlig …

Med det i minne, så hadde hu lest at Arachnophobia va ein film mange hadde sett, og på eit merkverdig vis fått kurert sin edderkopp skrekk …

 

– Kanskje me ska se den sammen, Frode. Så får me slutt på denna urimelige skrekken den ? … Sa Kånå, og kikka omsorgsfullt på meg.

 

Jøje meg, det høyrtes jo logisk ut på eit snodig og merkverdig vis. Akkurat det med å utsette seg sjøl for eit traume, for å klara å mestre ein situasjonen man ikkje liker. Eg blei nesten både imponert og litt rørt øve Kånå sin omtanke …

Men, det va før og ikkje etterpå.

Det e jo alltid best å gleda seg etterpå te nåke, istedet for før, for etterpå så vett man jo stort sett kossen det gikk. Sånn egentlig …

Så før, syntes eg nesten at det va verdt et forsøk, rota frem filmen på nettet å rigga oss te der i stuå, te ei litå terapautisk filmstund sammen.

 

Etterpå, så kan eg ikkje anna enn å sei at ein god ide, ikkje alltid e ein god ide, sjøl om argumentene og faktum tale i den retning. Fordi denna filmen, den må væra nåke av det mest traumatiserande edderkopp materiale, eg nåken gang har sett …

Allerede tolv-femten minutt ut i filmen, så har nervene fått kjørt seg kraftig, og Fatter’n sitter små skjelvende i sofaen …

Ti – femten minutt før slutt har han fått nok, slår av tortur scenene på tv og går å legge seg. Kånå sitte flirande igjen oppe i stuå. Mon tro om det va et lite Jack Nicholson flir eg såg der ?

Eg blir smått usikker på, om ikkje Kånå sin ide va meir jordet i djevelskap, enn omtanke …

Tannpussen blir kjapt unnagjort nede på badet, andletet skylt med vann før eg kikka mismodig på toalettet … Eg må egentlig tømma tanken, men velger å la vær … Ikkje i kveld …

Absolutt ikkje i kveld …

 

 

Fatter’n rusler med halen mellom beinå inn i loppekasså, og sovner nesten momentant, itte ei hard uka. Omtrent i samme sekund som han slokna, slår drømmeland seg behørig på. Eg har det med å få meget livaktige drømmer, av hendelser med store overskrifter i løpet av dagene før …

Det tar ikkje mange minuttene i drømmenes grep, før horder av ekstremt giftige edderkopper har infestert, ein enkel manns drøm …

Ei scene fra filmen går i repeat, der eg ligger å vrir meg i søvne. Når ein edderkopp hoppa fra dusjforhenget, og rett ned i hovudet på ei dama som dusja. Det e så livaktig at Fatter’n nesten kan kjenna edderkoppen krypa over pannen …

Et tungt augalokk løfta seg forsiktig, så det andra … Men, for helsikke da ??? … Det e jo et eller anna som krype på pannen … !!!

 

Fatter’n får et lite anfall av sjokk  … Armane slår vilt opp mot pannen, og treffet et eller anna … Panikken slår ut i full blomst, og eg spretter ut av sengå anført med et skrik av bibelske proporsjoner …

Ryggen treffer veggen, dynå blir kasta te helsikke og plutselig slår Kånå på nattbordlyset sitt.

Synet av ein fullstendig skrekkslagen Fatter’n e heilt sikkert ubetalelig … Kånå har fått knekken i knærnå, latterkrampen bølge som ein tsunami gjennom kroppen hennas og latteren e så rå, at eg tar tegningen rimelig kjapt …

Kånå har ikkje klart å motstå fristelsen, når hu kom å la seg, og hadde latt fingrene gli lett over pannen, te Fatter’n som lå og sov …

 

For første gang, i forholdet mellom disse to, så trampe Fatter’n ein gang i gulvet, peke på dørå og sender Kånå lukst i Bodå, med et morskt blikk …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare i himmelen …

 

Det får fanken meg væra måte på, altså … !!! Helsikkens Kåna …

 

 

Kånå, Vaskemaskinen og den råflotte, høge og stilige Fyren …

 

Me hadde nettopp levert ein vaskemaskin hos ein privat kunde, her i dalstrøkene innafor Haugesund. Klokkå va to, me va langt inne i rutå våras og dagen nærmer seg slutten … Og Kånå va birsur …

For, på veg av bakløfteren te lastebilen holde det på å gå galt. Vaskemaskinen tippa te venstre å sklir nesten av sekketrallen …

 

– Jammen, svarte salte bananer. Sko ikkje du holda balansen da ? Utbryte Fatter’n, og kikka forferda opp på Kånå …

– Hmph, tssiiisk eh, åh joda … Svara Kånå, med ei merksnodig skjelmsk grimasa om andletet, mens blikket hennas flakker i en heilt anna retning, enn der det burde vær.

Nemlig ned mot vaskemaskinen …

 

Det gikk heldigvis bra, balansen blei gjenvunnet og vaskemaskinen blir trilla videre og inn i gården, te kunden. Opp på ein treplatting og forbi hjørna på huset, kor ei dør i kjelleren flyr opp …

Ut av dørå spretter en høy, råflott og stilig fyr kun ikledd ei morgenkåpa, i beste Kramer stil fra Seinfeld …

Fatter’n blir nåke satt ut, sekkatrallå med vaskemaskinen mister balansen igjen og tipper lukst fremover. Fordi Kånå sine feromoner løpe løpsk. Både vaskemaskin, balanse holding og Fatter’n e glemt, der Kånå akutt skrur på ein sjarmoffensiv, av sjeldent kaliber …

 

Så … Mens Fatter’n nærmast letta fra bakken, når vaskemaskinen slår i treplattingen, med et smell … Står Kånå plutselig i ein positur skremmande utypisk henna … Der dei pensjonerte mjølkefabrikkene blir trøkka frem og opp, håret blir vifta grasiøst bakover av ei hånd mens den andra hvile unaturlig elegant på hoftå …

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Nå har det klikka totalt for Kånå, e det førsta som slår meg når eg ser denna merkverdige oppførselen …

– Å hei du ja. Her komme me med vaskemaskinen din, vett du … Kvitra Kånå, og det e nesten som om eg ser tendenser te “duck-lips”, der hu liksom suge kinnene sammen … – Kor vil da ha den da, ska me setta den inn, kanskje ? Fortsette den samma damå, som tre minutter tidligare hadde forbant seg øve kravstore privatkunder, og bestemt fortalt Fatter’n at varene skulle bli levert på gateplan …

Og ikkje ein centimeter lengre … Det e det som står i instruksen vår, hadde Kånå messa i vei om, lika før denna leveringen …

 

Når sant skal sies, så trur eg denna stilige fyren blei lika satt ut av Kånå, som eg blei av han … Der hu kakla i vei som ei verpesjuk høna, som ikkje hadde fått lagt egg på evigheter … Himmel og hav, altså …

Fatter’n har nettopp landa igjen, etter en liten ufrivillig flytur, mens Kånå vippa ukontrollert på håret, som om hu plutselig har fått et Tourettes tick …

Den råflotte, høye og stilige fyren, spør forsiktig om ikkje me bare kan sette vaskemaskinen, inn i garasjen. Og før eg får sjanse te å svara, komme Kånå meg i forkjøpet …

– Åja, kan skjønna me kan det vett du ! Svara hu kokett, snur seg rundt på ein femøring så håret flagra å setter den snertne stumpen sin i mot fyren, så han nesten må hoppa unna for å ikkje få den lukst i fanget …

 

Fatter’n fatta ingenting, men tar tak i maskinen å drar den til seg, mens han vippe den elegant bakover og trilla den mot garasjen. Fyren stikke inn ei sidedør på garasjen og trykke sikkert på ein åpnar te porten, og sesam sesam så går porten opp …

Kånå runda hjørnet og spasere inn i garasjen, med et ganglag til og med Cindy Crawford ville misunt hu, i sine glansdager på catwalken …

Fatter’n har for lengst innsett at Kånå e komplett ubrukelig, på akkurat denna leveringen, og sette vaskemaskinen kontrollert i fra seg.

– Jøje meg, du e jaggu meg sterk du. Seie denne stilige fyren imponert, når Fatter’n løfta maskinen litt opp, for å dra ut sekketrallen …

 

Fem minutt senere … .. . 

 

Kånå sitter rimelig snurten i setet sitt, og kikka surt ut av vinduet, der me suser mot neste levering …

Hu hadde observert denna råflotte, høge og stilige fyren i et vindu som gikk fra gulv te tak, akkurat når me sko dra den av bakløfteren … Uten morgenkåpen på seg …

Derav detta plutselige tapet av fokus, når hu egentlig skulle holda balansen, på vaskemaskinen …

 

Men … I garasjen, så hadde plutselig Fatter’n fått ein god del meir oppmerksomhet, av denna råflotte, høge og stilige fyren, enn ka Kånå fikk. Ja, faktisk så hadde Kånå blitt komplett oversett av denna fyren, som tydeligvis fikk Kånå te å gå nærmast av skaftet …

Jøje meg, eg blei jo nesten litt forlegen der eg stod midt i garasjen, og tok imot både beundrande blikk og flotte kompliment …

 

Mens Kånå liksom falt sammen, som ein mjølsekk med hull i … Og sa ikkje et ord te Fatter’n, før me hadde levert hos to-tre kunder til …

 

Eg vett ikkje eg … Ka som liksom va verst eller best … Stillheten fra Kånå, eller oppmerksomheten fra “Jan Thomas” …

 

 

 

Løvetannen …

Benjamin D. Esham / Wikimedia Commons

 

Eg har våga meg ut i et visst kommentar felt, på ein viss blogg, og lagt igjen nåken velmente ord og råd … Men, på ein måte virke det ikkje heilt, som om det va så populært … Men, det e heilt greit …

Eg har sagt mitt, uten å kritisera eller meina nåke vondt. Det va bare et lite tips.

Liksom om det å tenka gjennom saker og ting, før man gjerna trykka publiser, og dele det med heila internettet. Det e saker og ting man gjerna burde tenkt litt meir over, av og te …

Eg snakka jo av erfaring, for så vidt, for eg har jo gått på nåken smeller av slikt kaliber, eg og … Som under her, når eg kom te skade å bruka ein metafor, som gjerna ikkje falt heilt i god jord … Og eg kanskje burde tenkt litt over, eller sovet på …

Men, eg står fortsatt for det eg skreiv, i det kommentar feltet, av og te så kan man med hell sova på ein tekst, før man trykka publiser …

Goe søndags kvelden, Folkens …

 

Løvetannen …

Somme ganger så får man ein ide, ein ide man gjerna synes e fryktelig smart, så smart at man bare må iverksetta med ein gang, og få ide’en ut av hjernebarken. Man tenke gjerna ikkje heilt klart, når man får sånne banebrytande idear, men sette igang med stor iver og godt pågangsmot.

Når man egentlig muligens burde tenkt seg om, ein gang eller to, før man lot tankane flyta rett fra hjernebarken og ner på “papiret”. Uten om å væra innom dei fleste filtrene, som på ein måte ligge å virka i bakgrunnen, sånn at man gjerna ikkje går på ei evig rekka av smeller, her i livet.

Somme ganger, så e rett og slett ein ide så forbaska god, at det nesten e for godt te å væra sant.

 

Igår, så fikk eg meir eller mindre ein sånn ide, når eg satt å tenkte øve helgens finurlige begivenheter, og lot meg riva litt med, når inspirasjonen virkelig slo inn.

Og vipps, så hadde lagt ut om nåke eg på ein måte hadde tenkt å la ligga, men itte det hadde kverna rundt oppe i topplokket heile søndagen, og deler av mandagen. Så skrudde eg av filterfunksjonen, åpna laptopen og skreiv meg tom.

Og ett innlegg om Kånå sin bytur, eller rettare sagt heimkomsten fra byturen, den va ett faktum. Tjera vena meg. Itte eg hadde trykka publiser og innlegget va blitt delt på dei sosiale mediene eg bruka, så gikk eg fornøyd på dass å satte meg på rammå.

Egentlig, ikkje for nåke anna enn å lesa gjennom mesterverket, og gjerna luka vekk nåken skrivefeil, og lignande.

Før eg rusla tebake opp i stuå, kor Kånå nettopp hadde fått med seg detta famøse innlegget, og satt nå å lo litt for seg sjøl, borte i kroken sin.

 

Det va ikkje før me begynte å ta kveld, rydda litt i stuå og slukka lysene, at ting begynte å ta ein litt anna vending, enn det eg hadde forventa.

 

Jaja, eg vett nå ikkje heilt. Nåke forventningar hadde eg vel gjerna ikkje hatt, sånn egentlig, men ein reaksjon fra den beskrevne “sjøulken”, va vel gjerna ikkje te å unngå, det hadde eg vel ein slags forståelse for. Men, når eg hadde vært på badet og tatt kveldsstellet, før eg trøtt av dagen rusla mot soverommet, så må eg få sei at eg blei nåke øverraska.

Når eg møtte soveposen og liggeunderlaget, utenfor soveromsdørå våras, fint dandert på dørmattå.

Fri og bevare meg vel. Hadde nå ikkje Kånå flirt godt av mitt lille symposium, fra lørdagsnattå, og vært i godt humør når hu rusla te sengs.!??

Me hadde jo ledd litt sammen der oppe i stugo, av heile episoden, før me tok kvelden og ingen av alarmane hadde gått av langt inne i hjernebarken, fra Kånå sin mottagelse av innlegget.

Gudhjølpe meg, eg dytta forsiktig opp soveromsdørå og kikka inn på Kånå, kor andletet låg bada i lyset fra mobilen, og uten å kikka opp og mot meg. Så sa hu.

 

– Ein Løvetann, Frode. Løvetann. Ett ugras som ingen vil ha, e det virkelig det du ser føre deg, når du ska beskriva meg. !!?? 

– Jammen … Begynte eg å sei … Før ett skingrande  hyl braut meg av …

– Ein LØVETANN …

 

Herreguud … Kånå hadde visst bare skumlest oppe i stuå, men lest nåke meir grundig gjennom, mens eg va på badet.

 

Så sånn endte det. Når ein ide, gjerna e for god te å væra sann, så bør man gjerna la nåken kritiske filtre vær slått på, mens man skrive.

Og akkurat når eg åpna dørå, og sko te å luska meg slukøra ut i Bodå.

Så høyrte eg Kånå kauka te igjen …

 

– Ein Løøøøvetann … Herreguuud ...