Me satt her i sofaen nu nettopp og kosa oss, når me meir eller mindre synkront tar oss ein lik snopeting fra skålen, alle tre. Ein gummisak som eg syntes så god ut, når eg slengte den ned i posen tidligere idag.
Det gikk omtrent tretti sekund, før et haraball uten like va laus, her i stugo.
Fatter’n og to barn kikka plutselig på kvarandre. I kjeften begynte omtrent alle smaksløker å lysa rødt på ein gang. Sjølkontrollen våras gikk nærmast i oppløsning, og me blei sikkert sprut rød i trynet alle sammen.
Eg har ikkje hatt ein slik følelse, siden eg kjøpte ein Mexican Steak med fire Chili merker i Sydenland.
Den gangen når servitøren kikka forundra ned på meg og spurte
– Are you sure, mister ?
Ei lukt, ein smak eller et bilde kan sende noen og einkvar lukst inn i et sterkt minne.
Eg varta sendt lukst tebake te bordet i syden, nå nettopp, den gangen når svetten begynte å renna fra pannen. Liksom heilt uten grunn. Ganen brant som om noen hadde satt fyr på den. Og ei iskald øl hjalp null niks og nada mot uføret eg hadde havna i.
Slik hadde me det nesten, både eg, Mini og Litlajentå nå.
Me. Eller rettare sagt eg. Hadde kjøpt chili snop. Og som jordbær snop som regel smaka jordbær, slik som melon snop smaka melon. Så funka chili snop slik som chili som oftast gjør.
Den lille chili snopen va kruttsterk.
Me styrta ut på kjøkken heile gjengen og spytta chili snopen lukst i bossbøtta. Før me vrengte opp kjøleskapet og treiv te oss ei flaska brus.
Me trossa alle tidligere corona tiltak, og tuta cola etter tur rett fra flaskå.
Te slutt lå me alle tre på gulvet å hiksta etter luft. Mens chili sjokket begynte å gi seg.
– Herreduuud. Kauka Mini’en te. – Det e det versta eg har smakt. Fortsatte han.
– Jaaa, fytti katta altså. La Litlajentå te. – E det mulig ?
Javisst e det mulig.
Slikt skjer jo som oftast. Når Fatter’n ikkje lese på skiltene, eller høyre på folk som advare han.
Og kjøpe saker og ting som tilsynelatende ser godt ut …
Hjølpe meg, altså … Chili snop !? … Kim fanken har funnet på nåke slikt da ???
Det va egentlig ganske så travelt på jobb i dag, men på et eller anna vis så fløy dagen forbi.
Eg rakk til og med å vær med Kånå til Vår Frelsers Kirke klokkå to, for å se avslutnings showet til Barn er Bra festivalen, som Mini og Litlajentå har deltatt på denna ukå.
Litlajentå skulle vær Annie i en mini oppvisning, og hadde grua seg ihjel. Men, det gikk strålande. De va superflinke alle mann.
Etterpå, så gikk me å spiste middag på Egon sammen med de to minste, som belønning for vel utført show.
Akkurat nå … Så sitte eg i sofaen foran peisen itte et varmt bad, og nyte ein kopp iskaffe som Kånå har laga te meg.
Snart, så ska eg te ein kompis å kosa meg med et par iskalde.
Det kjenne eg at ska bli litt godt. Det har vært lite av slikt den siste tiden, med fullt kjør på jobb og et flyttekalas uten like.
Men …
Før eg slutta av. Så vil eg gjerna dele linken te ein Spleis som har blitt laga til MammaPåHjul.
Ein spleis for å hjelpa til med advokatutgifter, for å få kyndig hjelp til kampen mot Bergen Kommune.
Den e starta av ein gjeng av hennes faste lesere. Noen engler bak ord fra kommentarfeltet til bloggen hennes. ❤❤❤
Eg nevnte nåken eksempler på støy som nesten va bedre enn det endalause gnålet te de to på lokalradioen, i siste innlegg igår.
Jenter i klubb og pipingen fra setebelte alarmen.
Eg kunne glatt tatt med ein ting te. Nemlig snakketøyet te Mini. Det har blitt dokumentert fleire ganger opp gjennom årene, her på bloggen, akkurat det at Mini’en har mye på hjarta, te tider.
Eller omtrent twentyfourseven.
Igår, så tok Kånå guten med for å handla når eg kom heim fra jobb. Eg holdt nesten på å spør om hu va sikker på det, om hu liksom ville ha han med seg, på slikt.
Før eg raskt tok meg i det.
Slike taktiske katastrofe bommerter fra Kånå, de trenge man jammen ikkje påpeika.
For når eg kom heim blei eg nærmast overfalt av fjotten, og fikk et kvarter langt resyme av hans dag igår.
Slikt e egentlig bare koselig. Når man ikkje har sett guten itte ein travel dag på jobb.
Men, eg vett også det, at om ikkje Kånå hadde gått på ein liten smell, og tatt Mini med på butikken. Så hadde eg mest sannsynlig fått minst ein halvtime te.
Derfor holdt eg klokelig kjeft når Kånå hanka han med seg og suste avgårde.
Hu skulle ta ukehandelen og se om hu fikk gjort unna nåken julepresanger. Sammen med Mini.
Tjera vena meg.
Eg hadde egentlig mye eg skulle gjort igår, men når en slik sjanse bød seg. Så va eg ikkje sein å gripa den med vidåpne armer.
Eg slengte meg i sofaen, skrudde på Roswell serien min, og nøyt to timer med komplett stillhet i heimen.
Kun avbrutt av lyden fra tv.
Ingen Mini som måtte ha hjelp te nåke. Ingen lange avhandlinger om alt og ingenting og ikkje måtte eg finna på nåke å gjør, for å få litt tid for meg sjøl.
To timer med rein og skjær nytelse.
Så kom Kånå heim.
Hu halsa inn dørene med varene mens hu konstant uffa seg. Eg greip tak i støvsugerne som eg hadde satt klar, når eg høyrte dørå gikk opp, og skrudde lynraskt tv’en av.
Eg e gjerna nåke toskjen av og te, men eg e ikkje idiot.
Når godstoget med matvarer va ferdig levert oppe på kjøkken, og plassert der de skulle.
Troppa Kånå opp foran ein liksom travelt støvsugande Fatter’n, og proklamerte klart og tydelig.
– Eg. Eg kjøre ein tur på kaffe te Celine. Et sekund te med Max, så trur eg at eg klikka i vinkel.
Før hu jogga ned trappene og forsvant …
Resten av kvelden fikk eg med skvaldrehønå våras.
Men, det gikk heilt fint.
Eg hadde fått lada batteriene opp te nesten hundre prosent eg …
Og forresten. Så satt guten dypt forankra langt nede i et blad han hadde fått grene seg te, på handleturen.
Så Fatter’n fikk med seg et par episoder til han …
Jøje meg. Eg satt i sofaen i kveld og titta på landskampen. Ein kamp som blei så spennende, at eg nesten ikkje visste kor eg sko gjør av meg.
Den følelsen e det jaggu meg mange år siden eg har hatt.
Ikkje siden Drillo tiden, trur eg. Men, idag va det virkelig gøy igjen. Te dels kampen mot Tyrkia og. Et norsk lag som gjør nåke så utypisk Norge, som å holde på ballen, og treffa kvarandre med meir enn to – tre pasninger.
Det e det jaggu meg ikkje mange Landslags ledere som har fått til …
Eg sitte med ein følelse av at detta laget kan virkelig bli verdt å følga fremover.
Ein virkelig fin gjeng med med masse ungdommelig mot og styrke.
Et lag som slåss for seieren te dommaren blåse i fløytå.
For første gang på mangfoldige år, så e eg optimistisk på vegne av norsk landslags fotball, på herresiden …
Så kom eg i hug den gangen eg gikk på ein smell, når eg bare skulle på ein liten sykkeltur.
Ein liten sykkeltur med Svoger min, som etter ei litå stund fortonte seg meir som nåke heilt anna. Enn akkurat det det skulle vær. Nemlig ein liten tur …
Kos dåkke med et gjensyn med den, under her …
Sykkelturen
Eg høyrte på radioen idag at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie. Ein historie litt utenom det vanliga.
Eg har sykla masse eg. Så akkurat der tenkte eg at detta blir lett.
Problemet va å velga ein utenom det vanliga. Så eg slo det egentlig i fra meg. De fleste sykkel historiene mine e jo utenom det vanlige.
Men, når eg heim å såg Kånå. Då kom eg te å tenka på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur ein gang.
Jaja, tur og tur. (Tor)tur e vel gjerna retta ordet …
Eg satt i hvert fall heima, ein lun og fin dag å ante fred, ro og ingen fare, for ein del år siden.
Før Svoger min ringte å spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur. Eg tenkte at det må vel gå fint. Så eg takka høflig ja og gikk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko.
Men, hu trudde meg ikkje.
– Ska du sykla med bror min ? Spurte hu, nærmast himmelfallen.
Før hu flirande la te et lattermildt – Jaja …
Eg blei nesten litt fornærma minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form at eg ikkje klara ein liten sykkeltur med bror hennas også nå …
Hjølpe meg. Sjølsagt så fikk eg det for meg å motbevisa hennas mistro mot mine sykkel evner.
Eg skifta te treningsklær, hanka frem sykkelen og fant ut at den stod på felgen.
Tydeligvis ei stund siden den hadde sett frisk luft. Men, eg fant ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene før Svoger min rulla sprekt inn på tunet.
Han hadde jo tross alt sykla et ritt også han, et sånn “på skikkelig” ritt.
Ikkje noe lekeritt heller. Men et ganske så tøft et. Så eg forstod jo Kånå litt også, sånn egentlig.
Det va jo ikkje te å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt måtte ikkje slikt visast offentlig.
Nei, hjølpe meg.
Ingen sko sjå på fasaden at skipet holdt på å gå ned, på ein måte. Allerede før me egentlig hadde starta …
Te slutt så suste me avgårde.
Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg. Det e ein liten tur på sykkel det.
Ikkje ein fullblods Tour de France etappe som nærmast svinge innom tre kommuner og har minst to kategori sytten stigninger.
Tjera vena meg …
I starten, så visste eg jo ikkje kor Svoger min hadde tenkt seg. Eg fulgte nå bare tett på eg. Faktisk, så sykla eg i teten ei litå stund også.
Det gjekk lett opp og ned i starten før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet.
Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt måtte det skjulest. Eg klarte på et mirakuløst vis å trø det av meg når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.
Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen) for dei som e lokalkjente.
Og nå kunne me ta to veier.
Te venstre, som va det lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen.
Sjølsagt valgte Svoger min te venstre …
Eg hadde fortsatt litt å gi. Men å tru at det kom te å holda heilt heim va ein anna sak. Eg minnast ennå den verste motbakken før me kom te Aksnes, mens eg kava på i det lavaste giret.
Svetten rant og pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast uten på kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått femti meter unna, så hadde du sett hjarta som banka i brystet.
Beinå va som gele. Eg hadde ein følelse av at de snart bare rant av meg …
Gudhjølpe meg …
Overleve eg detta så overleve eg alt, tenkte eg for meg sjøl.
I denna bakken så oppleve eg også et av de største overtrampene i mitt sportslige liv, sett sånn usportslig på saken.
I det øyeblikket Svoger min først sykla opp heile bakken, for så å komma ned igjen for å høyra om det gikk bra med meg.
Ikkje bare ein gang. Men, to ganger … !
Makan te frekkhet, altså.
Sjøl om man sleva litt betyr vel ikkje det automatisk at man holde på å gå av med døden ?
Eg kom kom meg te topps itte mye om og men og rulla mot Kolnes i godt driv og ein befriende medvind. Eg hadde fått litt pust igjen nå og det kjentes litt bedre ut i kroppen.
Beinå hadde kommen seg itte litt nedover bakkane, og det gjekk sånn noenlunde bra nå.
Før me traff stigningen opp mot Skre …
Og der holdt eg på å gå rett i asfalten, sånn metaforisk sett på saken.
Igjen, så fyrte Svoger min i gang med usportsligheter, og gjorde det samma stuntet som sist.
Men, nå lurte eg fanken meg på om bekymringen hans kom te å vær berettiget. Eg varta rett og slett såpassa medtatt, at eg nesten va redd Svoger min snart måtte ringa ekspert hjelp. Både 111, 112 og 113 …
Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen, for å gå litt.
Men, det va jo akkurat som å gå av ein båt itte tre uker på cruise i Karibien. Der man går liksom går å vogga i ei uka før man stabilisere seg igjen.
Eg stod der på flata marka å vaia som ei svær eik i full vinterstorm. Folk som kjørte forbi må jo ha trudd eg va drita full, eller hadde skjelvesjukå.
Til og med Svoger min fikk ei meget bekymra mina om andletet.
Men eg kom meg opp te slutt, rulla forbi Toskatjønnet, og parkerte i carporten heima.
Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på langt over tohundre minst. Og beinå va heilt ferdigkjørt. Det va som å løfta på to betong klumper, kvar gang eg tok nåken skritt.
Eg takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen langt inne i Bodå igjen og forbante meg sjøl øve at det va lenge te den skulle frem igjen. Og at eg aldri, aldri skulle si ja te ein “liten” tur på sykkel, med Svoger min, igjen …
Eg krøyp opp trappene heima, men tok meg i sammen lika før eg runda hjørna inn te stugo. Og med et krafttak reiste eg meg opp.
– Gjekk det fint ? Spurte Kånå, når eg nonchalant rusla inn i stuen å satte eg ned i sofaen. Og forsøkte å skjula ei smerte grimasa.
– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur ? Svara eg. Og løy så vakkert at eg nesten fikk tårer i augene.
Kånå kikka mismodig på meg og spurte liksom for sikkerhets skyld ein gang te, om det gikk bra med meg.
Eg svara sjølsagt fortsatt at det gikk helt fint, mens eg kjente krampå begynte å bølga fra tærna og oppover.
Hjølpe meg …
‘Eg såg absolutt ingen grunn te å bekymra Kånå noe meir om detta nå. Hu hadde sikkert nok å stri med hu, Om hu ikkje sko stri med toskaskapen min også.
Sjøl om Skre bakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte jo ikkje få vita om det.
At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang.
Svarte salte bananer, kor vondt det gjorde i baken.
Aldri før har eg vært meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur.
Men hjølpe meg, det va jo sikkert ein flotte tur, for dei som va i form te å sjå på utsikten.
Eg for min del, kan nok avgi ein særs nøyaktig og utfyllande rapport te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje. Itte å ha glant i asfalten minst tre fjerde deler av turen …
Sant og sei, så satte eg sikkert verdensrekord i mange forskjellige ting i dag. Som det å irritera Kånå på morgenkvisten. Med ein alt for tidlig alarm på mobilen.
Te slutt fikk eg ein trøkk seksten i ryggtavlå, og klar beskjed om at peip den pokkers mobilen ein gang te. Så røyk eg lukst i Boden, raskare enn svint.
Piiip, pii … Vriiitsj …
Eg rakk akkurat å dra mobilen inn under putå, å slukka alarmen, før Kånå høyrte det.
Først spant Kånå ut av gården og på jobben sin, før eg fulgte lika etterpå, og suste opp på min.
Pallene røyk inn i den store lastebilen vår, så det nesten lukta svidd av jekketrallå. Og når den var full, satte eg i gang med å sortere småeskene som skulle på den lille lastebilen.
Når klokkå tippa litt over åtta, spurta eg ut av terminalen og kjørte heim.
Der kom neste verdensrekord. Frokostlaging og få småfolket ut av loppekasså. Ungdommen har jo høstferie, så nede i første etasje snorka de i kor. Men, Småfolket ska på Barn er Bra festivalen i høstferien.
To – tre skiver ble smørt i rekordfart, frokostblanding funnet frem te Litlajentå.
Mini’en ble ikledd fotballutstyr. Då han va meldt på fotball. Litlajentå ska på det samma som i fjor. Nemlig nåke sånn scene og teater greier. Så hu kledde seg sjøl. Eg trur det e best.
Ein gang hadde eg sendt hu i barnehagen med ein pyjamas genser på. Kånå va ikkje blid den gangen, når hu henta de.
De rakk akkurat å spisa frokost og Fatter’n fikk seg ein kjapp kopp kaffi før me suste bort te skolen og registrerte de inn.
Så var det tilbake på jobb. Sortera resten av godset sammen med min eminente stor lastebil sjåfør, då eg har degradert meg sjøl til liten lastebil. Og det e heilt greit. Å te alle som spør om eg har mista lappen på den store. Så e svaret NEI. ;-D
Me sorterte ferdig i rekordfart, eg sendte han avgårde med den store og begynte å lasta den lille.
Te slutt fikk eg lista og satte avgårde ut for å levera varene. Det skulle holde hardt å rekka henting av Småfolket klokka halv tre. Men, ingenting e umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Har eg lært meg.
Det kunne det for så vidt ikkje gjør i dag. Ta lengre tid, liksom. Aller helst burde det ta mindre tid.
Eg raste rundt å leverte varer som en gud, på det første industrifeltet på rutå, og holdt skjemaet til henting halv tre med god margin. På siste stoppested før eg kjørte innover, fikk eg et hav av innhenting.
Marginen gikk fra meget god, til mer eller mindre meget knapp.
Eg spant innom de to privatkundene eg hadde, og satte igang med neste bolk av bedrifter. Farten var høy og svetten rant både på tross og på tvers av iskald vind og vannrette regnbyger. Itte iherdig og hardt arbeid va eg igjen foran skjema.
Den marginen forsvant når eg hadde glemt å levere ei eska på Aksdalsenteret, og måtte kjøre tilbake en km for å fikse opp.
Det siste industrifeltet ble te slutt ferdiglevert, og eg hadde kun åtte – ni leveringer igjen. De lå derimot langt ut i periferien, og langt fra hverandre. Der eg tidligere hadde levert ti – femten stopp for så og kjøre videre fem minutt, før neste ti – femten stopp.
Så var det nå ett stopp og to pr ti – femten minutt. Tiden gikk i rasende fart, og lå definitivt ikkje foran meg, som Kineserne meina.
Eg gikk på ein liten smell hos Henning og Jacob på Tess, og mista fem minutt fordi eg tok ein kjapp kopp kaffe.
De to siste leveringen gikk unna med lynets hastighet, og eg priste meg lykkelige for at UP sjelden har kontroll, akkurat der. Eg va muligens bittelitt over fartsgrenså ei litå stund.
Når eg suste ut av tunellen på Fosen sidå, lå eg rimelig godt an te å rekka henting klokka halv tre. Kanskje va eg der fem over halv. Men, det e så nærme at slikt må man kunne godta. I hvert fall e ikkje Småfolket så ekstreme som Han i Midten.
Ska han hentes klokka kvart på tre, begynne han å ringa fjorten førtifira og lura på kor eg e. At båda han og eg må venta te klokkå tre, når Mini’en e ferdig på SFO, det har han lite forståelse for.
Plutselig ringe mobilen. Det e Mini som ringa fra ringklokkå si. Eg e ca ti minutt unna. Og klokkå e fjorten tjuefem.
Han har fått gå fem minutt for tidlig. Men, han tar nyheten om at Fatter’n e der om ti minutt meget fint.
Åtta minutt senere, så hoppa de inn i bilen. Proppfulle av saker og ting å fortella. Mini’en har kjørt buss, til og med ein sånn leddbuss. Det hadde han aldri gjort før, og e super fornøyd.
Litlajentå e nåke forfjamsa og har store nyheter. Hu hadde fått ein av hovedrollene og grue seg litt te resten av ukå. Hjølpe meg …
På vei heimover stikke me innom terminalen og losse av innhentingene, før me trør inn dørene heima. Omtrent ti minutt før Kånå.
Somme ganger, så laga man alsken løgne figurer med statistikk bilde sitt. Statistikken øve kor mange sidevisninger man har hatt på ein dag.
Eg e ein kløpper te å laga Batman sine øyrer, på ein måte.
Når eg gjerna har to innlegg på ein dag. Slik som idag. Andre ganger, når eg bare har et, kan det nesten se ut som ein knyttneve som vise fingen.
Det sa Mini’en ein gang, når eg satt å kikka på statistikken.
– Koffår e det bilde av bannefingen ? Spurte guten, både forundra å litt skjelmsk.
Eg forstod jo ingenting. Men, så såg eg det. Og det ligna faktisk kraftig.
Men idag har eg to innlegg. Og då blei det Batman.
Eller … Om man vrir bilde te venstre. Så blir det Guffen fra Donald i profil …
Eller ein spurv. Det kan for så vidt vær begge deler. Om an legger godviljen til.
Herreguud.
Jauda. Eg visste ikkje heilt ka eg skulle skriva om ikveld. Så eg delte eit gammalt innlegg på Facebook siden te bloggen.
Det fra når barnehagen vår starta med Smart mat.
Den e ein klassikar mange fleire enn eg nåken gang skulle trudd, har lest. Ein gang kom ei eldre dama bort te meg i Kongeparken, mens hu småflirte å sa på klingande jærdialekt.
– Beklage at eg komme bort. Men, dei to småtrollene dine. Dei e bare herlige.
Eg takka og smilte tebake, før damå fortsatte.
– Og den historien fra barnehagen, når de fikk hjemmelagd gulasj suppa, den bare elska eg.
Det va då det gikk opp for meg at me va blitt gjenkjent. Jøje meg, altså.
Men, nu e det snart leggetid …
Bare ein episode te med Roswell – New Mexico … Ikkje meir enn det.
Eg hadde nettopp kommen på at eg hadde laga meg ein kopp kaffi for ei stund siden, så eg hasta ut på kjøkkenet. Den va akkurat passe lunken te at den va drikkande.
Når eg passere gangen der trappå ned te første etasje går, så høyre eg nåken som jamra.
Eg stoppa opp for å høyra litt bedre. Tjera vena meg. Det kom i fra Han i Midten sitt rom. Ei jamring som om han nesten lå for døden.
Eg slengte koppen på kommoden lika ved meg, så kaffien spruta te alle kanter, spurta ned trappene raskare enn på lenge og vrengte opp dørå te Han i Midten.
Eg forventa jo nærmast ein fyr som lå på gulvet i dødskramper. Nakkahårene stod te værs som totempæler og hjarta banka som besatt.
Om det fra løpeturen ned trappå, eller pga redselsskrikene, det spiller neppe nåken rolle.
For der inne på rommet. Der møtte eg to auger som kikka på meg i rein og skjær forbauselse, når eg skeinte inn på rommet i beste Kramer stil.
Han der steingalne naboen te Seinfeld.
Med tanke på at eg ennå ikkje har vært innom badet idag, for å fiksa på sveisen etter en god natts søvn. Trur eg faktisk ikkje det va verdens verste sammenlignelse.
Han i Midten titta perplekst på meg. Der eg står med håret te alle kanter, redsel i blikket og pusta som ein kval. For Han i Midten e langtfra død, døende eller livstruende skada.
Men, spillfiguren i dataspillet han spille. Den e dau som ei sild.
– Ka i helsikke e det med deg, Pappa ? Du ser jo heilt galen ut !? Kauka guten ut …
Eg kikka på fjotten, så på spillet før det går opp for meg ka som har skjedd. Det va bare Game Over. Gutalarven hadde bare levd seg inn i spillet, mens han snakka med vennene sine, og liksom bare lata som.
Gjort seg te for kompisane på eit humoristisk vis …
Fra hovudet mitt så kan eg mana frem bilder lika tydelige som på ein kinofilm i HD. Men, ingen av dei bildene stemte med det eg møtte nede på rommet.
– Herreguuud. Dra deg ut, Pappa !!! Fortsatte fjolset som hadde skremt livskiten ut av sin far.
Eg fant ut at det va på tide å gjør retrett, og rygga småflau ut av rommet igjen. Mens eg høyrte krapylet fortella kompisane ka som hadde skjedd.
Eg syntes nesten eg høyrte gaplatteren fra kompisene, komma ut av headsettet hans, mens eg rusla opp trappene igjen.
For ein nåkenlunde analog mann i en digital verden, så bør eg gjerna tenka meg om ein gang og to te, neste gang.
Men, som far. Så tenkje eg det e bedre å løpa ein gang for mye, enn den eine for lite.
Det har blitt søndags morgen. Mini’en og meg sitte her nede i stuå som vanlig. Eg har funnet meg kaffikopp nummer to, mens Mini’en vekselsvis titta på barne-tv og spille litt på paddå si. Når eg kikka ut vinduet innbyr ikkje været akkurat te utearbeid.
Kanskje min gode plan for å dra opp nåken hekkrøtter må venta litt.
Arbeidslaus blir eg nok ikkje. Det e nåken prosjekt å starta på her inne også. Men, ikkje akkurat nu. Sånn nå med eiin gang. Nå, så sitte eg å nyte kaffikoppen min foran peisen. Akkurat nå e livet herlig.
Peisen som varmer, duften av kaffi som pirre i neseborene og ein jevn dur fra tv-en.
Ein ganske så normal søndags morgen i stugo te Familien Vandrende Kaos …
Snart så må eg nok laga ein liten frokost på sengå te hu mor. Hu va mest sannsynlig sliten igår. Det tar på å flytta. Og sjøl om me e i mål, så e det nok av ting som må gjøres. På toppen av detta har hu jobbhelg.
Eg klarte sjølsagt å egla meg inn på hu igår. Fyrte litt opp under ulmende glør av vrede. Meir ubevisst enn med vilje.
Ett par ord eller setninger vekta nåken millimeter feil og Fatter’n fikk ei litå øvehaling. Det e denna berømte egenskapen med å vær konge over sin egen taushet, eller slave av sine ord, som eg ikkje heilt klare å beherska te tider.
Og då kan somme ganger sjøl et snøfnugg utløsa et gedigent snøskred.
At eg kanskje burde sett at husets ubestridte herskerinne va sleten igår, det e nok ikkje akkurat usant. Men, mot normalt så fløy sjølsagt eg som ein liten spurv, lukst inn i jaktfalkens klør. E det nåke eg kan, så e det å trø i revasakså.
Men, eg komme meg. Det går lenger og lenger i mellom kvar gang. Trur eg …
Til slutt så satt eg der aleina i stuen og sa hallo te stillheten. Kånå gikk og la seg. Eg trur det va lika godt. Det e nok smart å la hu få sova lenge idag også. Det hende at eg e ein temmelig smart fyr og klara å gjør det som gir størst gevinst.
Ikkje ofta, men et par ganger i skuddåret, så får eg det til.
Somme ganger i denna ferden gjennom småbarnslivet, så føle eg meg litt som ein eventyrer på et spennende, lumskt og labyrintisk oppdrag. Eit oppdrag meir eller mindre blotta for fasit. Det finnes ingen retninger som alltid e den rette.
Men, uansett ka vei man tar så vil man ubønnhørlig treffa på nye gåter som må løysast.
Gjennomføra oppgaver som e rutinebelagt, eller velga mellom pest og kolera. Det finnes alltid utfordringer kor enn man ser. Det å gjemma seg e nok hverken nobelt eller mandig, men somme ganger kan det vær smart å f.eks gå i Boden av seg sjøl.
Setta seg ned der litt å brenna opp litt overskytende iq, til hjernebarkens tannhjul igjen omsider gripe tak i kvarandre.
Slik e det bare.
Begrepet “å gå i Boden” det kan jo bety sa mangt.
Bare det å klippa plenen, snekra i garasjen, vaska heile kjellaren etc etc, det kan jo på ein måte vær å “gå ein tur i Boden”
Fordi man får litt egentid te å tenka litt øve sin egne handlinger. Eller bare gjør saker og ting, for å slippa å tenka i det heila tatt.
Så, sånn egentlig. Så har me alle ei slags “Bod”, sånn metaforisk sett …
Jøje meg … Den blei dyp … Haha …
Men … Nå synast eg at det va lyd oppe fra loftet. Då e det kanskje best å begynna på nåke god frokost mat …
Det blei ein effektiv dag idag, og nå e eg så sliten at eg nesten ikkje klara å løfta den iskalda te kjeften. Men bare nesten. Eg hadde planer om å gjør ein del idag, og fikk for så vidt gjort mye. Bare ikkje det eg hadde tenkt å gjør.
Eg skulle egentlig fortsette med å vaske huset utvendig. Siden det virkelig trengs.
Men … Så stod plutselig vaskekosten innerst i garasjen. Bak alt anna eg har trødd inn. Typisk … Eg greip heller fatt i ein spade som stod lika innenfor, og gikk laus på beddet ved oppkjørselen.
Der va det på høy tid å snu moldå litt, luka vekk det versta ugraset og dra av et saftig moselag.
Når eg holdt på med detta fant eg raskt ut at hekken va nåke i vegen. Eit beist av ein hekk. Ikkje va den fin heller. Eg tok ein sjefsavgjørelse og gikk amok med hekksaksa, og klippa den ned til bunns.
Det va fanken meg finare etterpå, når den va skamklipt, enn når den sprika te alle kanter i sin fulle prakt.
Litt av poenget med ein hekk, tenke i hvert fall eg, det e at den ska væra fin å se på samtidig som den e funksjonell. Denna hekken va ingen av delene.
Det e nett som det faktumet at noen menn kler å vær skalla.
Denna hekken kledde å vær klippa til bunns. I mårå får eg se om eg får nappa resten opp med røttene.
Eg har ein infernalsk god plan. Men, eg seie ingenting før eg vett om den funka …
Nå e det lørdagskos i heimen … Ha ein vidunderlig kveld, Folkens …
