Den godeste Kjerringa, hu ska jaggu meg få gleden av å ha influert meg idag. For itte å ha lest om at hu hadde vært på sånn trenings sykkel.

Så kom eg i hug den gangen eg gikk på ein smell, når eg bare skulle på ein liten sykkeltur.

Ein liten sykkeltur med Svoger min, som etter ei litå stund fortonte seg meir som nåke heilt anna. Enn akkurat det det skulle vær. Nemlig ein liten tur …

Kos dåkke med et gjensyn med den, under her …

 

 

 

Sykkelturen

 

Eg høyrte på radioen idag at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie. Ein historie litt utenom det vanliga.

Eg har sykla masse eg. Så akkurat der tenkte eg at detta blir lett.

Problemet va å velga ein utenom det vanliga. Så eg slo det egentlig i fra meg. De fleste sykkel historiene mine e jo utenom det vanlige. 

Men, når eg heim å såg Kånå. Då kom eg te å tenka på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur ein gang.

Jaja, tur og tur. (Tor)tur e vel gjerna retta ordet …

 

Eg satt i hvert fall heima, ein lun og fin dag å ante fred, ro og ingen fare, for ein del år siden.

Før Svoger min ringte å spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur. Eg tenkte at det må vel gå fint. Så eg takka høflig ja og gikk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko.

Men, hu trudde meg ikkje.

 

– Ska du sykla med bror min ?  Spurte hu, nærmast himmelfallen.

Før hu flirande la te et lattermildt   – Jaja …

 

Eg blei nesten litt fornærma minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form at eg ikkje klara ein liten sykkeltur med bror hennas også nå …

Hjølpe meg. Sjølsagt så fikk eg det for meg å motbevisa hennas mistro mot mine sykkel evner.

 

Eg skifta te treningsklær, hanka frem sykkelen og fant ut at den stod på felgen.

Tydeligvis ei stund siden den hadde sett frisk luft. Men, eg fant ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene før Svoger min rulla sprekt inn på tunet.

Han hadde jo tross alt sykla et ritt også han, et sånn “på skikkelig” ritt.

 

Ikkje noe lekeritt heller. Men et ganske så tøft et. Så eg forstod jo Kånå litt også, sånn egentlig.

Det va jo ikkje te å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt måtte ikkje slikt visast offentlig.

Nei, hjølpe meg.

Ingen sko sjå på fasaden at skipet holdt på å gå ned, på ein måte. Allerede før me egentlig hadde starta …

 

Te slutt så suste me avgårde.

Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg. Det e ein liten tur på sykkel det.

Ikkje ein fullblods Tour de France etappe som nærmast svinge innom tre kommuner og har minst to kategori sytten stigninger.

Tjera vena meg …

 

I starten, så visste eg jo ikkje kor Svoger min hadde tenkt seg. Eg fulgte nå bare tett på eg. Faktisk, så sykla eg i teten ei litå stund også. 

Det gjekk lett opp og ned i starten før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet.

Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt måtte det skjulest. Eg klarte på et mirakuløst vis å trø det av meg når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.

 

Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen) for dei som e lokalkjente.

Og nå kunne me ta to veier.

Te venstre, som va det lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen.

Sjølsagt valgte Svoger min te venstre …

 

Eg hadde fortsatt litt å gi. Men å tru at det kom te å holda heilt heim va ein anna sak. Eg minnast ennå den verste motbakken før me kom te Aksnes, mens eg kava på i det lavaste giret.

Svetten rant og pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast uten på kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått femti meter unna, så hadde du sett hjarta som banka i brystet.

Beinå va som gele. Eg hadde ein følelse av at de snart bare rant av meg …

 

Gudhjølpe meg …

 

Overleve eg detta så overleve eg alt, tenkte eg for meg sjøl.

 

I denna bakken så oppleve eg også et av de største overtrampene i mitt sportslige liv, sett sånn usportslig på saken.

I det øyeblikket Svoger min først sykla opp heile bakken, for så å komma ned igjen for å høyra om det gikk bra med meg.

Ikkje bare ein gang. Men, to ganger … !

Makan te frekkhet, altså.

Sjøl om man sleva litt betyr vel ikkje det automatisk at man holde på å gå av med døden ?

 

Eg kom kom meg te topps itte mye om og men og rulla mot Kolnes i godt driv og ein befriende medvind. Eg hadde fått litt pust igjen nå og det kjentes litt bedre ut i kroppen.

Beinå hadde kommen seg itte litt nedover bakkane, og det gjekk sånn noenlunde bra nå.

Før me traff stigningen opp mot Skre …

 

Og der holdt eg på å gå rett i asfalten, sånn metaforisk sett på saken.

Igjen, så fyrte Svoger min i gang med usportsligheter, og gjorde det samma stuntet som sist. 

Men, nå lurte eg fanken meg på om bekymringen hans kom te å vær berettiget. Eg varta rett og slett såpassa medtatt, at eg nesten va redd Svoger min snart måtte ringa ekspert hjelp. Både 111, 112 og 113 …

Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen, for å gå litt.

Men, det va jo akkurat som å gå av ein båt itte tre uker på cruise i Karibien. Der man går liksom går å vogga i ei uka før man stabilisere seg igjen.

Eg stod der på flata marka å vaia som ei svær eik i full vinterstorm. Folk som kjørte forbi må jo ha trudd eg va drita full, eller hadde skjelvesjukå.

Til og med Svoger min fikk ei meget bekymra mina om andletet. 

 

Men eg kom meg opp te slutt, rulla forbi Toskatjønnet, og parkerte i carporten heima.

Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på langt over tohundre minst. Og beinå va heilt ferdigkjørt. Det va som å løfta på to betong klumper, kvar gang eg tok nåken skritt. 

 

Eg takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen langt inne i Bodå igjen og forbante meg sjøl øve at det va lenge te den skulle frem igjen. Og at eg aldri, aldri skulle si ja te ein “liten” tur på sykkel, med Svoger min, igjen …

Eg krøyp opp trappene heima, men tok meg i sammen lika før eg runda hjørna inn te stugo. Og med et krafttak reiste eg meg opp.

 

– Gjekk det fint ? Spurte Kånå, når eg nonchalant rusla inn i stuen å satte eg ned i sofaen. Og forsøkte å skjula ei smerte grimasa. 

– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur  ?   Svara eg. Og løy så vakkert at eg nesten fikk tårer i augene. 

 

Kånå kikka mismodig på meg og spurte liksom for sikkerhets skyld ein gang te, om det gikk bra med meg.

Eg svara sjølsagt fortsatt at det gikk helt fint, mens eg kjente krampå begynte å bølga fra tærna og oppover. 

Hjølpe meg … 

‘Eg såg absolutt ingen grunn te å bekymra Kånå noe meir om detta nå. Hu hadde sikkert nok å stri med hu, Om hu ikkje sko stri med toskaskapen min også.

Sjøl om Skre bakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte jo ikkje få vita om det.

 

At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang.

Svarte salte bananer, kor vondt det gjorde i baken.

Aldri før har eg vært meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur. 

Men hjølpe meg, det va jo sikkert ein flotte tur, for dei som va i form te å sjå på utsikten.

Eg for min del, kan nok avgi ein særs nøyaktig og utfyllande rapport te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje. Itte å ha glant i asfalten minst tre fjerde deler av turen …

 

Sånn egentlig …