Endelig …
Etter mange år, med dårlige forklaringer på hvorfor Fatter’n ska få lov te å sova bitte litt te istedet for Kånå, når det e helg. Så klara Fatter’n å hosta opp ett eller anna som hu tok for god fisk.
Fleire år med tapte disputter på morgenkvisten, et mangfold av dårlige argument og en håndfull knehøner i ryggsøyla.
Bare for å få den lille halvtimen ekstra …
For før resten av bøtteballetten har funne ut at nåken i huset har stått opp. Så starta denne småbarns fabrikken opp nett som ei sørlandssnekke på tur. Med mange små poff i lett harmoni, først.
Men så, når en liten halvtime kanskje har gått forbi.
Da høyrest heimen meir ut som et par lavtflyvende F-16 jagere på tokt i fjellheimen, og drønnet fra jetmotoren som slår tilbake som et ekko mellom fjelltoppene.
Det e ein fabelaktig metafor på seansen …
Men ka skjer sjølsagt, når Fatter’n endelig klare på eit uforklarlig vis å få Kånå te å stå opp først, nærmest uten diskusjon ?
Joda, mens Fatter’n ligge der i loppekassen å feire sin første triumf på mangfoldige år.
Så har halsen slått seg vrang, nesa er tett som et tretti år gammelt dieselfilter, hovudet kjennes ut som om det e ti nummer for lite og kvart puls slag e som tortur.
Umulig å sove et sekund meir. Man må ut på badet for å medisinere seg og då e det gjort…
Endelig, når Fatter’n skulle få halvtimen sin. Så går det lukst i dass.
På toppen av det heila så klare eg å få strekk i rævå når eg jumpa ut av sengå, skalle hovudet i skapdørå på badet når eg lete etter hodepinetabletter og knuse stortåa i dørkarmen på vei ut igjen …
Typisk …
Ain’t karma a bitch ???
