Mens verden og Norge står litt stille, forsøke me å la dagen gå så normalt føre seg som mulig her i heimen, i den forstand det e mulig. Ein familie på seks, med vel litt over gjennomsnittet av kaos i seg, e aldri heilt normal eller A4. Så slikt har liksom ein egen evne te å ordna seg sjøl. Me har mange ganger etter ei heseblesande uka, tatt ei litå siesta helg, og meir eller mindre gjort ingenting …

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Idag, eller denna helgå så sko me egentlig hatt fullt bursdags kalas for Han i Midten, gjennom hele helgen. Men, det tenkte me va best å avlysa …

Det e ikkje det at me e hysteriske, men det e lov å bruke fornuften av og til, et selskap kan me alltids ta igjen seinare. Faktisk, så syntes eg egentlig at det va heilt greit med ei rolig helg, istedet for heimen full av folk, med påfølgande kav og stress både i forkant og etterkant. Man har liksom fått nok å tenka på i løpet av ukå, om man ikkje sko stressa på å tenkt på selskaps forberedelser også …

Derfor, så satt eg her heima tidligare idag og forsåvidt nøyt litt av den stillheten som regjerte i heimen. Når Kånå va og handla, Mini’en satt og kosa seg med barne-tv mens resten av Flokken lå og snorksov …

Men … Min lille idylliske tanke om ein lat lørdag på sofaen, blei raskt torpedert av ei flittig Kåna, som hadde fått tak i grusbillige rammer. Rammer te disse plakatene hu hadde kjøpt, med tegninger av Flokken i skala 1:1, fra den dagen de blei født. Strengt talt, så har eg høyrt gjetord om disse plakatene, siden Mini’en kom te verden. Og kor mye hu gleda seg te å få sjå de på veggen.

At det sånn grovt regna nesten sko ta sju år, før plakatene ble ett faktum, det var definitivt ikkje planen hennas. Så, når Kånå kom heim etter handleturen, og svevde som ein geskjeftig fe avgårde inn på kjøkken …

Så kom hu lika selvsikker som ein velfødd Barracuda ut i stuå, når kjøkkenpliktene va gjort, med disse fire rammene hu hadde kjøpt. Etter ein myk morgen som tok meg høflig inn i dagen, stod plutselig Kånå foran meg der i eg satt i sofaen. Eit par elektroniske impulser gikk av langt inne i hjernebarken, og advarte ein Fatter’n i langsom dvale at dagen definitivt snart ville bli annerledes …

Kånå festa blikket sitt i mitt, som med borrelås, før hu proklamerte at nå var det på tide å få nåke gjort. Eg, som liksom satt i min egen verden og brant opp overskytende IQ, slik at hovudet ikkje skulle gå i vranglås nikka kort te Kånå, før eg fortsatte å tømma hjernebarken …

– Nå, det betyr med ein gang, for eingangs skyld … Kauka Kånå te … Og eg skvatt te himmels som ein ungkar som fikk uventa napp der eg satt, av denna iltre terrieren som stod å bjeffa foran meg. De seie at smarte mennesker gjør og mener det som gir størst gevinst. Detta va nok et slikt øyeblikk, tenkte eg for meg sjøl.

– Ska eg gjera det nå med eingang då liksom !? … Spør eg i vanvare … Men skjønne kjapt med tanke på uttrykket i andletet hennas, at det spørsmålet va ein taktisk katastrofe …

Eg e ikkje alltids mannen for plutselige oppbrudd, men der og då forstod eg rimelig snart at rævå måtte lettast, før Kånå fikk anledning te å svara. Kånå slapp ut ett høglytt oppgitt sukk, men eg va allerede på vei nedover trappene, for å finna frem det eg trengte. Ein helt av dårlig timing hadde satt hjernen igang. Eg kan jo vær spontan eg og, i hvert fall litt om gangen …

Så nu … Nå e Kånå smørblid, og sitte med mobilen sin og lar Snapchat gå varm, etter at Fatter’n fikk fingen ut av rævå. Og fikk plakatene te Kånå opp på veggen …

 

Og eit smart menneske satse på at gevinsten muligens e innen rekkevidde, når dagen går over til kveld og ei viss alvedronning komme djervt og mystisk dansande ut i måneskinnet … Eller, i hvert fall ut i det dunkla lyset, som komme fra Kånå si Oslo lampa …

Men … Der igjen … Kånå sin evne te å lata som ingenting, den har alltids imponert meg …

Flott blei det i hvert fall, med disse plakatene som Kånå har ønska seg, i mangfoldige år … Heilt klart …