Det har vært nåken spinnville dagar på jobb her i innspurten før påskeferien, men itte som årene har gått forbi, så har eg vel slutta å la meg bli øverraska øve slike ting. Det e mangfoldige år siden dei dagane før påske, liksom daua heilt hen, og man hadde nærmast ingenting å kjøra på. Heldigvis, sånn egentlig. Når man først e på jobb, så e det jo greit å ha nåke å gjør på, sånn at dagen går unna. Tiden går fryktelig tregt når man gjerna har lite å gjør, mens dei dagane man har mye, dei flyr avgårde før man får sukk for seg … 

Nett som tiden gjorde når me va mindre, den gangen man fortsatt va godt forankra, i barndommens verden. Og ett skoleår føltes som ein halv evighet, sumarferien tok aldri slutt og man hadde tid te alt man hadde lyst te, nærmast …

Nå te dags, så finne eg plutselig meg sjøl sittande i sofaen, sånn ca klokkå halv ni på kvelden, kor eg mest sannsynlig sitte å lura på kor denna dagen, forsåvidt blei av. Man har liksom nesten ikkje stått opp, før augalokkå blunka ett par ganger, og vips så va kvelden kommen. Det føles definitivt som om klokkå går raskare, for kvart år som går, og at man på ein måte begynne å få det travelt, med akkurat det å leva det livet man leve. Før det meir eller mindre leve seg i fra deg, på ei slags merksnodig måte … 

” Det at man liksom har levd ett liv, men hadde det for travelt underveis, te å ta seg tid te å nyta det, innimellom … 

Jaja, det e nok sant som far min alltid seie, det e ein øvegang, ting går fra ein fase te ein anna, meir eller mindre konstant. Slik at det ikkje alltid e så lett å følga med i svingane, der man halsa gjennom hverdagen, i ett forsøk på å komma seg i forkant. Men, som regel enda man alltids litt i etterkant. Sånn har det i hvert fall vært i slutten av forrige uka, og meir eller mindre i starten på denna. Allikavel, så ser eg litt lys i tunellen nå, med ein etterlengta påskeferie foran oss, med litt hemningsløs avslapping …

Skjønt, det kan nok tenkast at nåken fridager fra jobb, muligens blir lika travle som på jobb, med tanke på Flokken og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå, i heimen …

Eg ser ikkje bort i fra at Kånå har lagt nåken planer for påsken, som hu ikkje heilt har delt med meg ennå, men som av erfaring har funnet ut at det gjerna e best å ta på sparket. Slik at eg ikkje har tid te å komma med motargument eller unnskyldninger. Det finne eg heilt sikkert tidsnok ut. Eg har vel med årenes løp lært meg, at det som oftast e enklare å spilla på lag med Kånå, enn å vær i opposisjon, sånn egentlig. Eg velge mine kamper med meir omhu nå, enn ka eg gjerna gjorde for ti år siden, heilt klart … 

” Men, nå ska det lesast litt bok her i heimen. Eg handla meg tre bøker før påske, sånn at eg hadde litt påskelektyre å kosa meg med …

Den eina va så kjekk, at eg allerede nesten har lest den ut. Det blir ofta sånn med meg, når eg lese ei bok som fenga meg, då forsvinne eg heilt inn i bokå sin verden og ensa ikkje verden rundt meg. Te Kånå sin store fortvilelse. Derfor har eg ei svær blålilla rosa på låret ikveld, vil eg tru, itte at Kånå kjørte hælen sin inn i låret mitt, for å få kontakt. 

Småtrollene måtte leggast, og ikveld va det min tur å stå for den oppgaven, nåke som sjølsagt blei gjort i ein fart uten like.

Slik at Fatter’n kunne komma seg tebake te goplassen i sofaen, for å lesa videre. Far min e akkurat lik, og når eg prakka på han ei bok og to som eg har lest, så himla mor med augene og seie stort sett. – Jaja, då e ikkje han snakkande te, på ett par dagar …

Det e vel sant som de seie. Eplet falle som regel ikkje langt fra stammen …