Han i Midten har bursdag idag … Tolv år har det gått siden livsnyteren og bohemen i familien kom te verden. Tolv år med uendelig mye moro, mange helsprø påfunn og diverse filosofiske gullkorn av sjeldent kaliber …
Slik som den gangen han hadde funnet ut at han måtte få seg kjæreste, for ellers kunne han ikkje få ungar, også måtte han jo ha penger slik at han kunne kjøpa seg ein jobb …
Ei tankerekka som Fatter’n sleit litt med å forklare, at muligens va tenkt i litt feil rekkefølge, men forsåvidt va jo tanken god … Eller den gangen han gikk amok i Gravity Trampoline park i Sandefjord, og sammen med ein lesar te slutt klarte å lura Fatter’n ut i ulykkå …
Ein herlige gut med energi på nivå med ein toppidrettsutøver, og som aldri e redd for å forsøka nåke nytt …
Foruten i matvegen da, der har han vært meget tradisjonell …
Men, den sumaren eg og han va på bobiltur aleina, for å følga Eldstemann i Norway Cup, då skulle han jaggu meg ha seg ein kebab … Fatter’n blei blåst av banen, men tenkte det va best å smi mens jernet va varmt så me stoppa i Bø for å leita opp ei kebabsjappe …
Å sei det va ein heilt tradisjonell kebab, ville nok vært å strukket strikken litt langt ..
For guten sko bare ha kebabkjøtt og ost på, nåke som norsk-inderen med mest indiske gener i seg sånn språkmessig sett, hadde meget vondt for å forstå, men itte litt heftig kommunisering på tegnspråk fikk guten viljen sin …
Og satt te slutt i bobilen og spiste kebab og måtte stolt ringa heim te hu mor, for å fortell om denna store begivenheten …
Jøje meg … Han i Midten … Ett fyrverkeri av ein fyr, og i dag har han bursdag …
Eg har kjørt hovudet lukst inn i haikjeften denna ukå, med detta bildet fra jobb, som Kånå absolutt ikkje heilt satte pris på at blei delt … Men idag trudde eg at den saken liksom blei opp og avgjort, med min fantastiske hyllest av Kånå, kor eg delte skamløst fra foto-shooten hennas nede i Tyrkia …
Med slike fantastisk flotte bilder av ei som har født fire barn, trudde eg definitivt at eg va på trygg grunn …
Skjønt, det blei ein liten mildt oppheta diskusjon denne morgenen på jobb, forsåvidt før innlegget gikk ut på nettet, om Kånå sine tanker om kim som sko kjøra kor idag. For Kånå sko te tannlegen klokkå tolv, og hadde i mine auger lefla litt vel mye av godsmengden, øve på meg. Og når eg muligens va nåke avmålt og snurten, når Kånå la frem sine tanker om dagen.
Ja, då blei stemningen nok bitte litt amper nåken få minutt, før eg fant ut det va best å holda kjeft, og heller få jobben gjort …
” Når Kånå har bestemt seg for nåke, men eg meina nåke anna, då ska man ha tungtveiende argument for å klara å snu kvinnemennesket … Det hadde eg ikkje idag …
Kånå sko te tannlegen og kunne heilt klart ikkje ha for mye å gjera, slikt at hu hadde full kontroll på at hu både rakk timen sin og ikkje minst fikk ut varene etterpå. Når hu på toppen av det heila ringte etter timen, akkurat når eg va langt ute på bygda med tilsvarende dårlig mobildekning, og forbindelsen sjølsagt blei brutt. Så va det ei temmelig ilter Kåna eg fikk på tråden, når mobildekning igjen va ett faktum …
Om eg bare la på når hu ringte ? Va eg fortsatt sur fordi eg måtte ta så mye varer ? Om eg ikkje gidda å høyra kossen det hadde gått hos tannlegen ?
Herreguuud … Eg hadde jo ikkje lagt på røyret den første gangen, men ska eg væra heilt ærlig, så va det såvidt eg ikkje gjorde det der og då. Snakka deg om å trekka frem alle mulige feil scenarioer, før ein stakkars mann får forklart seg … Heldigvis, så blei Kånå både smørblid og mildt beroliget, når eg “sjølsagt” ville ha referat fra tannlegen, “absolutt” ikkje va sur eller snurten meir …
Og definitivt ikkje bare hadde lagt på, når hu ringte, nåke som forresten e hennas greia, sånn egentlig … Når hu vett at eg har rett i ein sak og at hu muligens tar feil, men ikkje finne fleire gode motargument, då legge bare Kånå på …
Før, så blei eg forsåvidt ganske fyrte av slik oppførsel, og måtte resolutt ringa tebake for å bli ferdig med saken … Nå for tiden, så lar eg hu bare få vær sur …
” Også e det hu som ringe etter ei litå stund, som regel smørblid og stort sett e saken glemt … Nåke som mellom linjene egentlig betyr at eg vant … Trur eg …
Men, idag gikk det i likaste laget … Me hadde ein koselig samtale te slutt, og eg trakk slutningen at Kånå gjerna hadde lest innlegget, og nå va fornøyd med slik bildesaken stod. Derfor parkerte eg igjen lastebilen på jobb etter endt jobb, satte meg i bilen og kjørte heimover med godt mot. Gjerna ikkje så lykkelig som sist, men definitivt fornøyd med hyllesten te Kånå i innlegget fra morgenen …
Derfor blei eg jaggu meg rimelig overraska når Kånå igjen skulte på meg, med skumle øyenbryn og ett blikk som betyr alt anna enn solskinn og hvetebrødsdager, når eg kom opp på kjøkken …
– Altså, du trenge jo ikkje legga det frem som om eg ei slags Diva Queen, som liksom ikkje bryr seg om familien sin … !!!??? Seie Kånå te meg, med ett tonefall som fikk hjarta te å hoppa over ett par slag, før det kom te hektene igjen …
– Eg e så drita lei av måten du liksom fremstille meg på, din forbannade Sosemikkel … !!! Fortsatte Kånå tiraden sin med …
Men, då så eg et lite flir i munnviken hennas … Og Sosemikkel, det kalla hu meg bare når hu e sånn godslig sur og sint på meg … Dåkke vett, sånn sint uten egentlig å vær det, fordi man liksom e litt glad og, sjøl om Fatter’n gjerna har vært litt uskikkelig … Så glei det lille fliret øve i ett bredt glis, før hu heiv seg rundt halsen på meg og ga meg ein skikkelig eskimo-nuss …
– Nå varta du skremt, Frode … Ikkje sant … Pludra hu videre, etter at nussen va ferdig …
– Ånei du, eg forstod jo du tulla eg … Tjera vena meg … Ka du trur … !? … Svara eg, bråkjekt …
Siden Kånå absolutt ikkje va sånn ekstremt imponert øve bildebruken min her igår, så tenkte eg det va på sin plass å gjerna gjør litt opp for den fadesen … For jøje meg, jaggu meg e hu flotte, altså …
Derfor, så rota eg litt i “arkivet” igår kveld for å finna nåken passande bilder. Kor gjerna Kånå sto frem i all sin glans.
Eg sleit forsåvidt litt ei litå stund, før eg fikk et lite eureka øyeblikk … Nemlig Tyrkia turen i 2014 … Den gangen når Kånå kuppa heila showet og gikk absolutt bananas som modell, og ein mildt sagt over ivrig fotograf liksom glemte ut at me gjerna va på familie fotografering …
Tjera vena meg, altså … Det va ikkje måte på all slags posisjoner han ville ha Kånå i, ei Kåna som også såg ut som om hu hadde glemt formålet med denna fotografen …
” Der hu villig poserte som om hu aldri hadde gjort nåke anna i heila sitt liv, mens Fatter’n hadde sin fulle hyre med å holda styr på Flokken …
Ein flokk som begynte å bli i overkant sultne, fløy rundt på plenen som ville dyr mens eg løp sikk sakk rundtomkringfallera for å hanka de inn igjen … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Men, eg tenkte som så, at e det nåken som fortjene litt tid i spotlighten etter å ha født fire barn, så va det jaggu meg Kånå …
Ein gang, så kan det jo virkelig vær man får bruk for ein slik samling av modellbilder, slik som idag f.eks …
I dragsuget av fadesen fra igår, slik at eg sikkert komme på plussiden igjen
” Så idag blir det ein hylles te ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, ei firebarnsmor og den fødte modellmamma over alle modellmødre …
Her e resultatet av ein photoshoot, som liksom sko ta ein liten time, men varte i nesten to. Fordi ei herlige Kåna meir eller mindre tok heilt av, sammen med ein fotograf som heilt klart trudde han va på Rivieraen og dekka et celebert klientell …
– Up against the tree … Yes, yes … Perfect …
– And lean back … A little more … Oh yes, beautiful …
– Lay down on the grass, and put you arm over your head … Yes, just like that … Nice, very nice …
– E mamma snart ferdige, eller !?! … De holde jo på i evigheter …
– Pappa, paaaappa … Eg e sulten … Eg e så sulten at magen har fått tordenvær …
Så klarte Litlajentå å elga seg inn og med på photoshooten … Herreguuud …
Te slutt, så tok fotografen endelig litt familiebilder, etter at Kånå virkelig hadde fått utlevd sin drøm som modell, te det fulle …
Og ikkje mimst, så dukka detta ikoniske bildet her opp i etterkant, når me kikka gjennom dvd’en …
Som på eit perfekt vis oppsummere det med å ha ein massebarnsfamilie med på photoshoot … Og ellers i livet … Det e som regel kun ein om gangen, som gjerna følge med på det som blir sagt og gjort …
Slik … Nå e det bare å håpa på at Kånå virkelig blir fornøyd med bildebruken, og kanskje møte Fatter’n i dørå litt annerledes, enn igår …
Her har eg begynt å få litt farve igjen i andletet … Etter en liten treningssmell … 😄😁😇
Ved nyttår så ville Eldstemann slutta med fotball, trivsel og motivasjon hadde forsvunnet og me foreldre forstod at guten meinte alvor. Men, ein aktivitet på fritiden har me bestemt at de ska vær med på, som holde vedlike litt fysisk fostring …
Fleire av kompisene hadde og truffet samme beslutning som Eldstemann, og begynt å gå på treningsstudio istedet for fotball.
Derfor foreslo me detta for guten og la i potten at Fatter’n jo kunne vær me, så fikk me litt kvalitetstid sammen.
To fluer i ett smekk liksom. Trening og far/sønn tid …
Nå har det forsåvidt blitt smått med akkurat denna kvalitetstiden, for Eldstemann har som regel gått å trent aleina, eller sammen med kompisene …
” Fatter’n har nemlig lurt seg unna denna avtalen, med ett mangfold av alt for dårlige unnskyldninger …
Men idag, då va det ingen vei utenom … Kånå satte hardt mot hardt, og etter detta famøse bildet eg delte av hu idag morgens fikk eg valget om enten gå på trening, eller overnatta i Bodå …
Gudhjølpe meg, altså … Eg hate når Kånå liksom har et lite overtak, når eg gjerna har gått på ein smell …
Men skitt au … Det va jo på tide å komma seg i bedre form, slik at sumarkjolen gjerna passe te ferien står for dørå. Og ikkje minst at Eldstemann fikk sin lenge lovede kvalitetstid sammen med Fatter’n …
Tjera vena meg, altså … Kvalitetstid, liksom … Jauda for all del, det blei litt sånn småmorsom konversasjon øve tredemøllene, ein liten konkurranse om kim som jogga raskest før me tråkka inn te gymapparatene …
Derifra og ut, gikk saker og ting lukst te helsikke …
Eg trudde eg va i dårlig form, men eg va ikkje det … Ikkje i nærleiken, eingang … Eg va i ein forferdelige form … Så skremmande dårlig form at om eg ikkje hadde sagt stopp etter tre-fire apparater, ja då trur eg muligens Eldstemann måtte ringt heim te Kånå og kondolert …
” Eg satt rett opp ned på ett apparat og holdt på å forgå … Kvalmen skylla øve meg som ein tornado, og hadde eg måtta løftå ei fyrstikk eska der eg satt, hadde magen vrengt seg …
Muskler, ledd og sener, dei knaka og knekte av påkjenningen og fikk omtrent lika stort sjokk, som sjølve kontrollsenteret deiras . Altså meg og hjernebarken …
Eldstemann trudde ikkje sin egne auger, og begynte forsåvidt å bli i øvekant engstelig …
Men, etter nåken minutter med litt lett meditering der på ett stakkars treningsapparat, så kom Fatter’n sakte men sikkert seg te hektene igjen …
Herreguuuud … Meir e det ikkje å sei om den saken, enn at eg trur gjerna eg har godt av slenga meg litt oftare med Eldstemann på trening …
Det e i hvert fall heilt sikkert …
Men … Sånn uansett … Det viktigaste målet idag e egentlig oppnådd, og edderkoppene ute i Boden får sova uten meg i natt …
Juhuuu …
Man må gjerna slita litt for å ha det komfortabelt, men det va nå forsåvidt verdt det … Det va nåke kjølig ute ikveld … 😁😁😇
Jøje meg … Det va egentlig ganske mye å gjør på jobb idag … Stupfull bil på første lass, som vanlig, og jaggu meg blei det nesten fullt på tur nr to også … Tjera vena meg, tenkte eg for meg sjøl mens eg stressa mellom kundene, idag blir det seint heim …
Men … Plutselig så stod eg på terminalen igjen, bilen blei tømt for innhenting og eg gløtta opp på klokkå høgt opp unna taket …
Ti på halv tre … Neeei, det kan nå ikkje stemma … Men om det gjorde, så spurta eg for sikkerhets skyld ut fra jobb og kasta meg inn i privatbilen og satte kursen heimover. Ein halvtime på sofaen med ein god kopp kaffi, før sjølvaste Mini’en og bøtteballetten hans komme heim … Det e jaggu meg sjelden kost, sånn egentlig …
Slike øyeblikk bør definitivt nytast med andakt …
Eg rygga inn i carporten heima, og nynna forsåvidt på ein oppstemt poplåt eg har fått på hjernen idag … Blinding Lights av The Weeknd … Eg vett ikkje, men det e liksom ein sånn låt som lime seg fast inni topplokket, og refrenget går plutselig i repeat resten av dagen …
Så … I ett meir eller mindre muntert humør, trippa eg liksom ut av bilen og mot inngangsdørå …
Nett som Julie Andrews når hu spretter over landskapet, i Sound of Music, mens hu lykkelig synge om sin nyvunnede selvsikkerhet, eller nåke sånt …
Dåkke skjønne tegningen … 😀😀😀
Eg åpna dørå og blir på nanosekundet nappa ned fra “humørtoppen” av ei mildt sagt småilter Kåna …
– Altså … Når du tar bilder av meg i fremtidå, så får du fanken meg spør om godkjenning, før du legge det ut … Kvekke hu te, med to morske øyenbryn som lyste mot meg, av innestengt aggresjon …
– Øhh … E det greit eg bruke det bilde eg tok av deg idag morgens … Svara eg kjapt med mitt mest sjarmerande smil, i ett forsøk på å desarmera granaten og vær litt morsom, før den går av …
– Mi kjære flotte Kåna … Legge eg endå kjappare te, når eg ser at sjarmerande smil heilt klart ikkje va virksomt nok …
– Jo takk du … Men om du synas at eg e di flotte kjære Kåna, og har lyst te at hu fortsatt ska vær det, i overskuelig fremtid …
– Så får du fanken meg bruka bilder av meg, som forsåvidt e flotte og då …
– Punktum …
Note to self :
Å tenka et eit så smått koselig og småmorsomt morgen innlegg, akkompagnert av ei skulende Kåna i arbeidsklær, e ein god ide …
Det bør gjerna revurderast …
Heilt klart … For nå lukta det Boden lang vei … Uten tvil …
Det e mandag og dei fem minuttene mellom to uker e over igjen. Kånå laste bilen sin mens eg tar ein liten pust i bakken. Ett lass e allerede levert, neste lass har eg allerede lasta på.
Sånn ideelt sett, burde eg gjerna vært ein gentlemann og hjulpet Kånå å lasta på …
Men, der igjen … Slikt har eg gjort før og fått høyra det i fleire veker, etterpå … Tjera vena meg … Ingenting lå der det skulle bak i bilen, dagen tok dobbelt så lang tid og min rekkefølge å lasta i, stemte definitivt ikkje overens med hennas måte …
Så med tanke på erfaring og historikk, jatta eg heller med Kånå, mens hu står der å får lasta bilen, på sin måte …
Somme ting bør man rett og slett ikkje legga seg opp i … Enkelt og greit … Men, som distribusjonssjåfør, så e faktisk det versta som finnes det å overta ein bil, lasta av andre …
Paradoksalt nok, så vett eg nærmast på millimeteren kor esker te diverse kunder, e plassert bak i lastebilskapet mitt …
Men, det å finna forlagte bilnøkler, lommabok eller andre trivielle ting, som å huska beskjeder fra Kånå og lignende …
Det kan raskt gå meg hus forbi, og som oftast bli ei stor utfordring å finna igjen eller komma seg ut av, når Kånå gjerna står å trampa i gulvet og har telt te tre …
Fordi ein mann med kronisk forbedringspotensiale står som ett spørsmålstegn, og lura kraftigt på om soveposen og liggeunderlaget, blir å finna utenfor soveromsdørå, te kvelds …
Han i Midten sin sparkesykkel mista hjulet her for ei stund siden, og når eg kikka litt inn i Bodå idag for å rydda litt plass, tenkte eg at den kunne eg jo gjerna gjør ett lite forsøk på å fiksa … Nåke som eg itte ei litå stund med fundering, kom på at va nyttalaust … Han hadde jo og mista ein mutter som forsåvidt va essensiell, for at sparkesykkelen skulle bli kjørbar igjen …
Eg rota litt videre rundt inne i Bodå, for å se om me hadde nåken andre utrangerte sparkesykler, som eg gjerna kunne ta deler av …
Det va liksom som om eg hadde ett minne, av at me sko ha ein gammal liggende der inne, ein eller anna plass … Sjølsagt, så kom eg på etter omtrent ett kvarter med romstering der inne, at den sparkesykkelen eg tenkte på, den hadde røket på bosset, sist gang eg hadde ein liten opprydning … Men … Eg fant ein anna sparkesykkel, som forsåvidt bringte fram ett anna minnet …
Et minne fra den gangen, når eg meir eller mindre gikk på ein stjernesmell av sjeldent kaliber, og muligens blei rundlurt av både Kånå og Litlajentå … Sånn i all beskjedenhet …
Sparkesykkelen …
Me gikk ein liten tur te lekeplassen i finveret igår, som forsåvidt fordufta te idag. Eg hadde vært i “Bodå” og henta sparkesyklane te kidsa, eller kanskje gjorde Kånå det forresten, det kan vær minnet e litt diffust. Då e det lika godt å ta med at det gjerna va hu som fant frem sparkesyklane, så slippe eg å få kjeft fordi eg har tatt æren for nåke hu liksom hadde gjort.
Gud hjølpe meg …
Akkurat som denna her bloggen basere seg på at eg har tatt æren, for nåke Kånå har gjort. Hadde eg gjort det, hadde eg ikkje hatt tid te nåke aent enn å skriva blogg. Det e nå ihvertfall heilt sikkert. Eg blir jo andpusten bare av å tenka på alt det hu gjør, om eg ikkje sko tatt æren for det og …
” Eg skrive jo stort sett om alt det eg forsåvidt ikkje gjør, på ein måte, eller det eg gjør feil. I hvert fall …
Men, nok om det … Me va i ferd med å rusla avgårde, Litlajentå og Mini’en stod klar i innkjørselen våras med kvar sin sparkesykkel. Han i Midten ville og vær med, men itte å ha inspisert kleshabitten hans, blei guten sendt lukst inn for å kle seg litt bedre. Ikkje det at det eg brydde meg så voldsomt, men eg vil jo tru naboene muligens ville begynt å lura litt, når han kom sparkande i pyjamas buksa, ein alt for liten jakkegenser og ei Darth Vader kappe oppå. Som forventa, va viljen te å gjør som me foreldre ga beskjed om, omtrent lik null.
Men itte litt upedagogisk kjøpslåing, kor guten har utvikla fryktinngytande gode forhandlings egenskaper, så blei me enige. Me får bare håpa at kravene me hadde gått med på, blei glemt i nærmaste framtid.
Til slutt så va me endelig klar for avgang, og satte avgårde mot lekeplassen. Me bor midt i ein sving med oppover bakke den ene vegen, og logisk nok nedover bakke andre veien. Og den snareste vegen te lekeplassen, det va nedover … Det hadde tydeligvis Mini’en også tenkt ut. For … Før både eg og Kånå fikk tenkt oss om, så slapp han seg avgårde nedover bakken …
– Kan han med denna her sparkesykkelen i nedover bakke ?? … Spør eg Kånå.
– Eg vett ikkje … Svara hu, mens hu kikka litt bekymra på meg.
– Svarte, salte bananer … Utbrøyt eg … Og satte avgårde i fullt firsprang itte fartsfantomet, som va på vei nedover bakken i fulle fart …
Mini’en, som e i pur ekstase suse som ett prosjektil nedover bakken, har i hvert fall ingen bekymringer om han kan detta, eller ikkje. Den guten leve itte mottoet ” Går det bra, så går det bra” … Nåke hemningar eller sperrer som forsåvidt Litlajentå har, dei har ikkje den guten lært seg ennå. Og i mitt stille sinn e eg nåke småengstelig, for om Mini’en nåken gang vil utvikla slike egenskaper …
Fjotten kauka av fryd, der han akselerere nedover bakken, og som eg nevnte, så e jo detta ein sving. Men det virka det ikkje som om Mini’en ensa … Tjera vena meg … Guten speede lukst mot vegkanten, kor et lite idyllisk tjern forsåvidt gjør seg klar, te å gjerna ta imot fartsfantomet …
– Breeeeems … !!! Kauka eg te Mini’en, meir eller mindre i fistel …
– Neeei, se fremover for helsikke … Brøle eg tebake …
Nå begynne rattet på sparkesykkelen å vingla litt, Mini’en har oppdaga veikanten … Det e ikkje vanskelig å se der eg komme halsande i hælene på guten, at nå e ikkje Mini’en heilt sikker på ka han ska gjør. Men plutselig … Så legge guten elegant venstre fot i asfalten, som virke som brems. Så gjør han ett lite utslag på rattet samme vegen før Mini’en skjeine inn i ein nydelig sladd og stopper like ved vegkanten.
Mini’en kikka tebake på meg med ett ikkje så reint lite stolt blikk, ein Fatter’n som komme galloperande nåke mindre elegant og stoppe definitivt ikkje lika grasiøst som sin sønn …
Guten setter opp ett tindrande svært flir, med ett frydefullt blikk i augene. Ett blikk som bare ein på to snart tre år kan få te … Før guten proklamere – Kuuuult … Sempe kuuuuult pappa. Mens eg bare pusta letta ut før eg sige sammen som ein tomsekk av lettelse, der i vegkanten … Før Kånå og Litlajentå komme spankulerande forbi …
– Gjekk jo bra det ... Seie Kånå, med eit lattermild glis om kjeften …
– Ja, han gjør jo det nesten heila tiå nå for tiden … Legge Litlajentå te …
Det passere nåken sekunder før det går opp for meg, at her har jaggu meg Kånå og Litlajentå kjørt ein liten spøk … Og har med fullt overlegg latt meg leva i truå om at detta mest sannsynlig ville gå lukst te skogs … Eller te sjø’s forsåvidt, siden guten hadde strake veien mot tjernet, nedenfor vegkanten, kor eg lå og forsøkte å få igjen pusten …
Etter ny rekord på seksti metern, for fedre godt over førti …
Eg holdt på å slenga ein kommentar tebake, men tok meg i det … Av alle ting, så e det eg som har vært mest “hønemor” opp gjennom årenes løp …
Så når me har vært ute på tur med Flokken og de har begynt å klatra rundtomkring, både her og der, så e det eg som nærmast har fått åndenød av deiras halsbrekkende stunts … Kånå la ikkje merke te farene i terrenget og va som regel heilt avslappa … Hu så gjerna ikkje det skumla med å detta ned, fra ein førti centimeters høg steingard, og ned i det mjuka graset, slik som eg gjorde …
Så det va vel gjerna ikkje meir enn vel fortjent … Akkurat den … Egentlig, så va det ganske morosamt … Sett sånt i ettertid …
Ein trist søndag, med tanke på været … Regn, regn og atter regn …
Det har blitt søndagsmorgen. Faktisk sent søndagsmorgen, nesten på kanten te å vær søndags formiddag, her i heimen. Eg vakna aleina nede i loppekasså denna morgenen. Kånå hadde hverken kjørt Yamashita slaget sitt med albuen, eller Van Damme kickboxer kneet i ryggen på meg, for å jaga oss ut av sengå. Meg og Mini’en. Faktisk så har eg ingen minner om at nåke spesielt skjedde, sånn tidlig på morgenkvisten idag.
Mest sannsynlig så har Mini’en sikkert masa hål i hovudet på Kånå, fordi han sikkert va sulten, som han alltids e om morgenen. Sulten som ein ulv …
At den skrotten kan trø i seg fire-fem skiver om morgenen, det e nesten et lite under, for det vise jaggu meg ikkje så godt igjen. Men, der igjen, og med tanke på aktivitetsnivået hans, så skjønne man jo at fjotten må ha drivstoff. Masse drivstoff. Han e forresten litt skuffa idag, for i utgangspunktet skulle guten på fotballcup, men den blei avlyst av frykt for Coronavirus smitte. I mine auger ein fornuftig avgjørelse, sjøl om beskjeden gjerna kom litt sent. (Fredags kveld) …
” Sosiale medier gikk jo amok, og mange meinte det va på kanten te hysteri og at då måtte man vel stenga skoler, badehaller, bedrifter, butikker, kjøpesenter etc. etc. … Tjera vena meg, altså …
Paradokset oppe i det heila her, det e at dei samme som forsåvidt gaula høgast om kor hysterisk detta va, mest sannsynlig hadde vært dei som hadde hengt ut både kommune, idrettslag og lignende, om det hadde endt med ett stort smitteutbrudd, pga denna cupen … Det e som ein del skrive i diverse kommentarer, gå på jobb, handle i butikken og forsåvidt gå på skolen, det e slike ting som man må.
Ein fotballcup kan man greit leva med at det ikkje blei nåke av …
Eg syns meir synd på idrettslaget som hadde styrt på for å laga te denna cupen, med utallige dugnadstimer, det e jo dei som blir den største taperen her, på sett og vis …
Ikkje me foreldre og barna våras. Me burde vært glad for at nåken faktisk tok denna avgjørelsen, slik at man kanskje klare å begrense utbruddet her i distriktet. Det e jo ikkje alltids at me voksne vett det besta for oss sjøl, sjøl om me faktisk e voksne, men heller oppføre oss som kranglevorne småbarn på sosiale medier. Gudhjølpe meg altså … Mini’en, han tok avgjørelsen med stoisk ro, sjøl om han blei skuffa …
– Jaja pappa, det va nå lika godt at de stengte cupen, for han der Coronavirusen vil ikkje eg treffa … Sa guten, og dermed va han ferdig med den saken …
Og det e forsåvidt eg og. Det va virkelig synd at cupen blei avlyst, men det e ikkje verdens undergang. Punktum …
Nei … Nå e det vel på tide å begynna å virka litt her i heimen … Me ska i selskap idag, og det kan jo alltids bli ein livlig affære, med tanke på våre tidligere eskepader … Været ute e bitrist, heimen ser forsåvidt heilt allright ut, men nåke må sikkert gjerast ein eller anna plass, kjenne eg Kånå rett …
Det e vel best å begynne valsen med å finna på ett eller anna, slik at det ser ut som om eg gjere nåke fornuftig …
På den måten, så slippe eg gjerna klar det Kånå kanskje meina e fornuftig bruk av tiden, ein sein søndags morgen, eller tidlig formiddag … Kanskje eg ska ned å rydda i Boden, f.eks … Det e fryktelig lenge siden eg har sett innsiden av den, sånn egentlig. Det har vært fryktelig travelt både på jobb og i heimen, så eg har liksom ikkje gått på dei største smellane, i det sista …
” Men, plutselig … Så går eg på ein taktisk katastrofe manøver, og ryke lukst avgårde nedover trappene, med liggeunderlaget og soveposen under armane …
Då e det jo gjerna greit at det e plass te meg, der nede, for det e det absolutt ikkje nu … Eldstegutane har nettopp vært på skidag, så i iveren itte å rota frem skisakene deiras, forlot eg åstedet i totalt kaos …
Ha ein flott søndag, Folkens … Nu må nåke gjerast …
Det kan heilt klart kjennes ut som ein heseblesende og travel epoke e over, og ein litt meir behagelig og saktegående har starta. For all del, misforstå meg rett, livet går fortsatt på flybensin. Men, det har dukka opp fleire landingsplasser igjen, slik som lørdagskos på Kafe. Etter at Familien Vandrende Kaos blei et faktum, utarta slike utskeielser seg nærmast som ekstremsport.
Der man fløy meir rundtomkring i Kafe’en og hanka inn spinnville barn på hemningslause sukkerkick, enn man satt på kafestolen og kosa seg med ein kopp kaffe.
Eg gikk nærmast å grua meg te helgen, og for at Kånå sko komma opp med den “gode” ideen, om å gå på kafe … Akkurat på det området, så va Kånå ein ukuelig optimist, som alltids håpa at denna gangen, ja då ville det gå bra …
Men … Det gjorde jo aldri det … Ikkje i nærleiken eingang … Til og med Kånå innså det. Te slutt …
” Fra Mini’en blei født og te litt sånn seint på høsten ifjor, så har slike besøk meir eller mindre blitt unngått. Med nåken få hederlige unntak som man sikkert kan tella på ei hånd …
Nå for tiden … Så går slike ting som ein drøm. Fordi me har liksom blitt ein tobarns familie igjen, når me finne på å ta turen te byen eller på ett kjøpesenter. Dei to eldste vil som oftast ikkje vær med. De har blitt for store te slikt, tydeligvis. Så idag, då har me for tredje lørdag på rad, tatt med oss dei to minste småtrollene og virkelig nytt ei stund med harmonisk familietid …
Ikkje minst så har me voksne fått kosa oss med ein kopp kaffi, uten å løpa villmann etter barna og skjemt oss ut for gud og enhver mann …
Bare det e omtrent hundre prosent forbedring, liksom. Det å ha barn som sitte fint med bordet, mens me voksne lar småpraten gå over bordet. Eller bare det å stikka innom ein butikk, kor Kånå gjerna ska kikka litt. Tjera vena meg … Man gikk jo rundt med hjarta i halsen, og va livredd for å gjerna enda opp med å erstatta halve butikken, fordi Flokken plutselig gikk amok …
Idag, så endte eg opp i ett langt og kjempekoselig passiar, både med butikkeieren som eg leverte te og han som jobba der … Eg kunne faktisk stå der å prata litt, uten å vær redd for at ein utemma flokk sko riva ned sjappå …
” Han Jarl som jobba der, han hadde eg faktisk jobba sammen med, når eg kjørte for Linjegods for øve to tiår siden … Han kjente meg igjen, men eg måtte ærlig talt innrømma at eg ikkje tok han igjen, før han sa navnet sitt …
Te mitt forsvar akkurat om den saken, så va det rimelig heftig gjennomtrekk av ansatte i det selskapet Jarl jobba hos … Så det e ikkje alltids så lett å ta igjen alle man har jobba med, opp gjennom årenes løp …
Men … Koselig va det jaggu meg … Akkurat det å kunna ha ein litt meir avslappe tilnærming, te det å gå på kafe, eller kikka i ein butikk …
Og til og med kunna slå av ein prat med folk man treffe på … Eg kan rett og slett begynna å lika denna følelsen, trur eg, det å kjenna litt på at man faktisk har fått slappa litt av når man forsåvidt forlate heimen for å gjør akkurat det … Slappa litt av …
Istedet for å komma heim totalt utmatta, etter at man har megla mellom hissige storebrødre, løpt galmann etter ein Mini på speed eller andre lignande øvelser som tappe foreldre for energi og krefter …
Eg trur faktisk eg har kost meg dei siste gangene me har vært ute på luftetur, med dei to minste i heimen, men eg ska vær forsiktig med å tru at det gjerna blir vedvarende …
Eg tar dei minnene eg har fått te nå, pakke de fint inn i sølvpapir og lagra de godt inne i minnebanken …
Det kan raskt snu hos Familien Vandrende Kaos … E det noe som e sikkert som banken, så e det akkurat det …
Det e lørdags morgen. Mini’en har kost seg med ein bedre frokost, forsåvidt bare ein Donut som han sparte igår kveld, siden han va i øvekant mett etter Taco fredagen. Fatter’n har laga seg ein rykande varm kopp kaffe, og resten av heimen ligge å snorka. De e gull verdt dei stundene her. Den lille fritimen før Familien Vandrende Kaos våkna te liv. Skjønt, idag har eg stor tru på at harmoni og idyll vil vedvare litt lengre enn normalt …
Igår kveld kjørte eg Eldstemann på nåke sånn datatreff greier, eller Lan som de seie, og då e det ein mindre i heimen som kan fyra opp under kaoset …
Jaja, han klarte jo forsåvidt å fyra opp Fatter’n omtrent bare tjue minutt, etter han va blitt levert og installert på detta Lan treffet. For data’en hans virka ikkje … Eller det vil sei nettverket virka ikkje på pc’en hans, og då e det jo lite vits å vær på Lan, sånn egentlig. Fyren va meir eller mindre heilt i fistel … – Herreguuud pappa, det e jo det eg har sagt, hovedkortet har kollapsa. Kauka han ut øve linjå, slik at eg nesten måtte holda mobilen ein halv meter fra øyra …
” – Forbaska dritt pc altså … Heilt typisk … Fortsatte guten, nesten uten å la meg få komma te ordet …
Eg vett ikkje eg, men nåken små fakter har den guten arva fra si kjære mor, sjøl om han gjerna e som snytt ut av nasen, te sin far. Og akkurat detta med problemløysning, det e ett svakt punkt dei to der har te felles. Kånå og Eldstemann … Istedet for å tenka løysning, ser de kun problemet … Det e nett som de har blitt vaksinert mot å tenka alternativt, og kun fokusere heilt og holdent på det som ikkje fungere …
Sjeldent ein god måte å komma seg ut av uføre, sånn egentlig, men det e slik dei to fungere. Og eg har itte mange års frustrasjon, lært meg å leva med det, istedet for å irritera meg over det …
– Du … Nå må du roa deg litt ned, åsså får me begynna å feilsøka litt … Svara eg rolig … Før eg slår meg sjøl i pannå … Fanken altså, eg må jo aldri sei det … Det at de må roa seg ned …
– Roa meg ned ??! … Eg e heilt rolig eg … Herreguud … Det e den forbaska data’en som e problemet, ikkje eg !! … Smelle det krakilsk i fra andre enden, og eg flytte mobilen ti cm lengre fra øyra …
” Gudhjølpe meg … Det e nett som å høyra Kånå, vett du …
– Jaja, sjølsagt … Men, har du prøvd å bytta kabel, for å eliminere at det e den som e problemet ? Spør eg, fortsatt rolig for å ikkje fyra Kalle Krakil endå meir opp … Og joda, de hadde forsøkt med kompisen sin kabel, som hadde virka på hans pc, men ikkje på Eldstemann sin …
– Helsikke altså, det e så typisk at den dritt pc’en ikkje virka, når den absolutt må … Klagesangen fra ein fortvila Eldstemann fortsette med samme kraft …
– Kanskje du ska forsøka å resette nettverkskortet !? … Spør eg forsiktig, vel vitande om at slike ting kanskje kan tulla seg te litt, når man plutselig e på et anna nettverk, enn det som e heima …
– Herreguud pappa, eg har jo ikkje nettverkskort, det tok jo du ut av … Komme det i øvekant irritert fra fjotten … Jøje meg, forsåvidt har guten rett, men det e jo fortsatt eit kablet nettverk på data’en hans, som henge fast i hovedkortet … Men, nåke seie meg at eg absolutt ikkje bør nevna hovedkortet igjen … Eg har høyrt nok i det sista om at det e utdatert og modent for oppgradering …
– Joda … Men, det va programvaren eg tenkte på nå, der kan du jo tilbakestille nettverks innstillingene, og se om ikkje det fungere !!? … Spør eg, fortsatt med jevn og rolig stemme uten å nevna ord som heilt klart vil virka som bensin på bålet …
– Jo … Ja, eg kan jo forsøka det … Svara Eldstemann nåke meir rolig nå … Han minnast sikkert at me gjorde det oppe på rommet hans ein gang, når samme problemet oppstod …
” – Eg ringe tebake om det ikkje går ... Fortsatte guten, og trykka meg av …
Eg høyrte ikkje et kvekk meir fra guten, etter det … Eg sendte ei melding litt seinare og spurte om det gikk bra … Guten svarte med ein skokk “tommel opp” emojies … Så då va det ute av verden … Tjera vena meg … Folk kan sei at den guten e som snytt ut fra formen te hans far, men jøje meg, han e ikkje så reint lite lik si egen mor heller …
Så, her sitte nå eg og Mini’en idag, og nyte livet i slow motion ein lørdags morgen … Kaffien smaka fortreffelig, Mini’en kosa seg med Super Mario og stillheten regjere fortsatt her i heimen …
Av og te, så e rett og slett livet bare herlig, altså …
