Eldstemann kom nemlig opp fra rommet sitt, satte seg ned i sofaen og lurte på om ikkje eg kunne svi to speilegg te han.
Og nå sitere eg han ordrett.
«Fordi dei du laga e så gode, Pappa»
Tjera vena meg …
Fatter’n spratt jo opp som om nåken hadde lest ham opp på Oscar utdelingen, jogga lett ut på kjøkkenet og satte stolt igang med kokkelering i beste Hellstrøm stil.
Eg smelta litt margarin på pannå, slengte på to egg, dryssa litt oregano rundtomkring, så litt salt og pepper før eg toppa heile dritten med ein dash gressløk.
Ti minutt seinare gikk Eldstemann fornøyd ned på rommet sitt igjen. Med den reinaste gourmet tallerkenen mellom hendene.
Somme ganger e eg definitivt lettlurt. Kanskje nesten på kanten te dum.
Men, nesten river ingen mann av hesten. Eg klamre meg te alt som gjør meg unik …
Så derfor og når Eldstemann va forsvunnen ut av sikte, gikk eg inn i stuå.
Stoppa elegant foran Kånå si Oslo lampå, som eg fantaserte at va ein mikrofon.
Holdt ein liten takketale te fantasipublikummet i sofaen, tok imot hedersprisen for Fantastiske Fedre før eg bukka elegant og gikk av «scenen»
Takk for meg og værsegod, eg e faktisk ganske god.
Og der, der har endelig Værkongen måka gårdsplassen for meg. Det va jaggu meg på tide. Ein dag te nå, og eg trur Kånå muligens hadde kjølhalt meg, for manglende innsats angående mine plikter.
For sikkerhets skyld, så har eg rydda kjøkkenet idag morgens. Eg har jo fri, mens hu e på jobb.
Eg har for så vidt observert rundt omkring i heimen, at det ein god del andre ting som henge å blør litt, her og der. Men, det e leeeenge te klokkå e to.
Eg har god tid …
Skjønt, eg har brent meg før eg, fordi eg trudde eg hadde god tid.
Slik som den gangen eg trudde Kånå va ferdig på jobb klokkå 22:00. Og hadde utsatt alt overhengende arbeid, til den siste timen før hu kom heim.
Kånå blei ikkje videre imponert, når hu kom opp i stugo klokkå 21:00 og fant undertegna sittande i sofaen, saftig fordypa i et dataspill med øyreklokkene på.
Eg vurderte et lite øyeblikk å bare ha headsettet på videre. Når eg såg kjeften som gikk og dei mildt forbanna augene te Kånå.
Men, eg tok te vett den gangen.
Man tirre ikkje opp ei allerede opphissa løvinna, som glefse etter hovudet te Fatter’n, fordi han har gått på ein liten tidssmell.
Jaja, kanskje eg skulle begynt allerede, med nåke av det forefallende husarbeidet eg har observert at må gjerast.
Somme ganger e det gjerna bedre å væra føre var, enn etter snar …
Jauda … Eg gjør det eg …
Ha ein fin dag, Folkens …
Og te alle andre fedre, som styra ståket idag, mens Kånå e på jobb …
Ein ting e sikkert som banken. Eg e som fluepapir for ekstragavante opplevelser i hverdagen, som nærmast skremme livskiten av meg sjøl.
Og for så vidt andre mennesker rundt omkring meg.
Som f.eks det eldra paret som gikk forbi huset vårt nettopp. Og fikk ufrivillig orkesterplass te at Fatter’n kom skrikande ut av Boden, med et realt indianerhyl som sjølvaste Månestråle ville misunt meg
For så å fremføra tidenes krigsdans rundt ei stakkars småslitt plastbøtta, istedet for rundt et gedigent leirbål midt i ein indianerleir. Kor ein slik dans gjerna hadde høyrt heima.
Eg innrømme det lett sjøl.
Det må virkelig ha sett unektelig idiotisk ut. Nærmast på kanten te patetisk.
Men … La oss ta det fra starten.
For, eg skulle bare inn i Bodå å finna den svarta bøttå mi, slik at eg kunne ta asken ut av bålpannå, sånn at me kunna laga oss middag der idag.
Og grilla marshmallows te dessert.
Eg manna meg opp som aldri før, nappa opp dørå te Boden og gikk stillferdig inn.
Monsteret som har hatt tilhold der veggen møte taket hadde fordufta. Den har sikkert barrikadert seg inn i ei sprekk eller lignande, tenkte eg, og såg bøttå med ein gang lika innenfor dørå.
Eg nappa den te meg og snudde på ein femøring, lykkelig og glad øve kor enkelt detta hadde gått.
Det va ikkje før eg kjente nåke som kitla meg på hånden eg forstod, at det med å ha baller av stål, kun e ein metafor.
For all verdens opp manning av meg sjøl for å liksom ha nettopp det. Baller av stål, te å gå lukst inn i edderkopp helvete som befinne seg nede i Boden, for å henta ut bøttå mi.
Den forsvant lika kjapt som den hadde kommet. Om ikkje før.
Når blikket mitt dalte ned mot håndå mi og sjølvaste The Big Boss of Edderkopp monstre, satt å titta djervt opp mot meg, fra oversiden av håndflatå mi.
Å sei at eg mista det heilt ville stått te soleklart OL gull anytime, om man fikk medaljer for underdrivelser.
Blod frøys te is, nakkehårene poppa te værs som vulkaner fra Pompei og augene vokste seg større enn fullvoksne genmodifiserte meloner.
Tjera vena meg …
Eg drøymte ein gang om horder av sambadansende Brasilianske Vandre Edderkopper, som invanderte sengå våras, kor på eg nærmast tok livet av Kånå med ei nattbord bok, bare fordi ein fyr hadde posta bilde av eit slikt kryp på instagram.
Og nå manifisterte heile den opplevelsen seg lika foran meg, eller rettare sagt, nede på håndå mi og Fatter’n gikk amok.
Ikkje sånn litt amok, eller nåke i overkant.
Men, sånn ellevilt sinnsykt, fullstendig heseblesande og komplett klin kokos amok. And then some …
Eg kauka te som ei forskremt jomfru i nød, skulle til å løpa ut av Bodå men presterte å løpa feil veg. Hovudet skalla lukst i rattkjelken te Mini som hang i taket og Fatter’n lå plutselig langflat på gulvet i Bodå.
Fortsatt vettskremt ut av denna verden, spratt eg opp i ståande nett som ein fullblods hiphop’er og løp nå rett veg, mens et nytt kvinnehyl vistnok blei høyrt nesten te andre enden av byen.
Resten stod i starten av detta innlegget, kor eg løp i ring rundt bøttå for å vær sikker på at krapylet hadde forlatt mitt legemet, mens eg veiva med armane og kakla som ein paringssjuk kalkun hann.
Herreguuud …
Aldri før har eg vært meir skrekkslagen, men heller ikkje meir lykkelig, når eg endelig oppdaga at sjølvaste mastodonten av Edderkopper lå i snøen, ved siden av bøttå.
Krigsdansen va over. Den eldra damå nede i vegen stod gjemt bak sin nåke forbløffa ektemann, og tviholdt ham i armene. Mens begge kikka på meg med vantro auger.
Nett som om de nettopp hadde sett Nøkken i egen person.
Eg hadde gjenvunnet nok sjølkontroll nå te å holda kroppen nåkenlunde i sjakk. Så eg peika skjelmsk ned på utysket på bakken, mens eg sa
«Øh, edderkopp … Ein edderkopp prøvde å ta meg»
Ekteparet kikka på kvarandre, så på meg før de igjen delte et blikk.For så å rista synkront på hovudet og gikk videre.
Eg … Eg stod nåke skamfull igjen i gården, med hendene på ryggen mens eg pirka borti bøttå med tuppen på skoen min.
Gudskjelov, for at Kånå va på jobb. Tenkte eg for meg sjøl.
Det sko jaggu meg tatt seg ut om hu hadde fått med seg, at eg nettopp har skjemt oss ut, for heila vårt nye nabolag.
Eg vinka ned te naboen nedenfor oss, som begge stod i vinduet å kikka opp på undertegna. Før eg duknakka rusla inn dørå.
Svarte salte bananer igjen, altså.
Eg e så dritalei av den forbaska edderkopp skrekken min !!!
Eg skjønne fanken ikkje ka den masa så inni granskauen itte, heller. Det e ikkje den som ska heim te fira steingalne ungar og ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna.
Det ska eg.
Og eg har det absolutt ikkje travelt med slikt.
Sjøl om man ikkje har så mye å gjør på jobb idag, så e det viktig å spe ut det lille man har, slik at det vare heile dagen.
Man får jo ikkje diplom for å komma tidlig heim, på ein måte, bare endå litt meir arbeid. Sånn egentlig.
Kånå e nåke irritert også. Eg har forsømt mine plikter i julå. Hu måtte rydda kjøkkenet igår. Ikkje minst, så slo mine planer om ein selvmåkende gårdsplass feil.
Det forbaska regnet har ikkje kommen ennå. Kan ikkje stola på nåkenting. Kanskje aller minst seg sjøl.
Typisk …
Nei … Eg får vel hoppa i det, og jobba litt. Kaffien har blitt kald …
Goe dagen, Folkens … Lag den så flott som bare du kan 😀😀👍
Men, den begynne jo omtrent i Oktober. Ingen seie god jul då ?! Når julapapiret komme ut i butikkane og Kånå begynne på presangene. Jaggu meg snodig det også.
Det e vel slik det ska vær.
Man ska ikkje forstå alt. Det har i hvert fall eg forstått etter snart tjue år med Kånå.
Å forsøka å forstå det uforståeliga. Det e mulig at det e roten te mange samlivsbrudd, det at man ikkje klara å la vær å prøva å forstå, koffår saker og ting bare e sånn.
F.eks tannkremtubå her i heimen. Den klemme Kånå på fra midten og opp. Konstant og for evig.
Eg prøvde å forklara at man begynte i bunn og så fortsatte oppover, for ufattelig mange år siden. Før eg forstod at det bare va sånn. Samma skjedde med kaviartuben.
Det e slik det ska vær.
Eller chipsposene, som hu bare krølle sammen innover og på toppen. Istedet for å bretta den pent te siden for posen, slik at den blir nærmast tett.
Istedet for halvåpen og gjør chipsen mjuk.
Slikt irriterte vettet av meg i starten. Virkelig irriterte meg.
Men, ikkje nå meir. Ånei, du. Nå har eg forstått at det bare e slik. Ingen vits å forstå, eller irritera seg.
Når man endelig har forstått at man ikkje ska forstå alt, ja då går alt så meget bedre.
Heilt klart.
Ka e liksom vitsen med å irritera seg øve saker og ting, som bare e sånn. !?
Det einaste eg ennå ikkje forstår heilt, men som sikkert snart går opp for meg. Det e koffår akkurat detta fenomenet kun funke ein veg.
Eg hadde glemt å ta ned dassringen itte meg eingang, tidlig i karrieren som Kånå sin livsledsager. Men, såpassa langt ut at eg hadde oppdaga at noe bare va slik.
Så, då prøvde jo eg meg også på den.
Eg svara jo sjølsagt at det bare va sånn. Det va derfor dassringen stod oppe. Fordi det bare va slik.
Men, der tok eg kraftig feil. Jøje meg. Det va jaggu meg ikkje bare slik i det heila tatt.
Dassringen skulle ned. Ferdig snakka.
Eg har mange andre eksempler også. Men, eg har egentlig forstått nåke av det uforståelige, ein del av det som ikkje bør prøves å forstås, på ein måte.
Om dåken forstår ka eg meina.
Somme ganger e det best å slutta å forstå i tide. Istedet for når man har forstått for mye. Eller har forstått for langt.
Eg trur eg har nådd det punktet nå.
Eller, eg e faktisk ganske sikker på det. At nå har eg akkurat forstått nok og bør ikkje forsøka å forstå meir. Enkelt og greit.
Me har liksom fordelt utgiftene greit i mellom oss.
Men, eg lura på om det at hu har strømmen, kanskje går nåke utover livskvaliteten i heimen, for tiden.
Idag, når eg kom heim fra jobb. Så låg hu godt tulla inn i et ullteppe på sofaen, og nøyt livet. Eg, som kom utanifra, merka nærmast ikkje at eg hadde gått inn.
Når eg trykka på fjernkontrollen te varmepumpå, så kauka det i fra sofaen i stugo.
«Du skrudde ikkje opp nå vel ? … Strømmen e knalldyr akkurat nå»
Okay … Me e der ja … Eg skrudde ned te 19 igjen. 🙈🙈
Nåken minutt seinare, så satte eg ein kopp under kaffimaskinen, og trykka den på.
«Du kunne ikkje ha venta et par timar med den koppen, då hadde den vært mye billigare.» Gneldra ullteppe monsteret.
Herreguuud …
Litt ittepå, så måtte eg på do å tissa. Eg lurte litt på om eg måtte spør først, men eg lot det stå til. Det kan vel ikkje væra så forbaska dyrt å lata vannet !?!?
Når eg gikk ut fra badet høyrte eg kaklehønå igjen.
«Skrudde du av lyset nå ?»
Helsikke altså. Eg gikk heima å hutra og frøys, å fikk ikkje varmen i meg etter ein hard jobb dag. Ein dusj kom ikkje på tale.
Eller eg kunne, om eg dusja i kaldt vann !?!?
Så, når Litlajentå skulle på trening. Då heiv eg meg i bilen og spant avgårde på fotball med hu.
Og nå … Nå sitte eg i tjueseks grader å nyte livet, mens eg venta på Litlajentå.
Det e lika før eg må kasta både genser og buksa. Så varmt e det.
Det va godt å komma seg ut av heimen, rusla ein liten tur på jobb og få litt ro og fred idag. Man ska absolutt ikkje undervurdera egentidå man får, med å bedriva litt godt gammaldags arbeid i romjulå.
Skjønt, heilt uten dramatikk har ikkje dagen vært, sjøl om eg sitte her aleina i bilen.
Somme ganger, så klare man jaggu meg å produsera heile dramatikken heilt av seg sjøl også. Slik som eg gjorde idag. Der eg satt i fartøyet mitt å durte innover mot Nedstrand.
Med et hovudet som kobla kraftig av, itte diverse overbelastninger i julastriå. Eit legemet som heilt klart snart kunne glidd lukst inn i ein Bompibjørn episode, etter julamat inntaket. Mens tankane fløy øve bakkar og berg.
Det va ein flott dag idag.
Heilt te Fatter’n fant det for godt at det va heilt greit å slippa ein liten vind, der han satt i bilen.
Men, det va ikkje bare ein liten vind.
Ein fullblods tyfon e nok gjerna nærmare sannheten. Der eg nærmast fløy lukst i taket, når lufttrykket traff setetrekket.
Jøje meg …
Så kom andre bølgen.
Ein snek som kunne slått ein horde med sumobrytere rett i bakken, med kun et nasadrag, bredte seg i kupeen.
Ei sliten flua som har forsøkt å overvintra opp unna solskjermen, ramla ned på dashbordet, vrei seg om to ganger før den lå steindau med alle seks beinå te værs.
Wunder baum treet med jordbær duft, visna på sekundet og blei farga brungrått. Mens Fatter’n hiksta etter frisk luft, leita itte eit sted å kjøra te sides, samtidig som synet blei tåkete.
Lika itte avkjørselen te Liarvåg e det ein stor rasteplass. Tyttebær lastebilen eg kjøre nå skjeinte inn og stoppa på tvers.
Førardørå blei reven opp og Fatter’n ramla ut med auger lika blodskutte som den gangen i millitæret, når me hadde gassøvelse i ei hytta.
Det stod et rådyr nede i skauen som titta dovent opp mot bilen. Snuten gikk i været, og den liksom snuste litt laust ut i luftå.
Så sperra dyret opp augene, slik at man bare såg to trillrunde pupiller i midten av kvitauga. Så tok det rennafart og fløy med lynets hastighet te skogs.
Herreduuud …
Man ska heller ikkje undervurdera virkningen, av ein Mexicana Chips tatt på styrten. Mens man kikka på serie med Kånå, kvelden før …
Det e fanken meg det værsta eg har kjent, på lang lang tid …
Idag, så sov me leeenge. Til og med Småfolket nøyt livet i loppekassen idag. Jaja, i hvert fall halvparten av de. Mini’en plaga livet av søster si klokkå sju, og blei kasta på dør.
De dele rom, te hans store glede, og hennas store frustrasjon.
Nett som to andre som også dele rom her i heimen. På ein måte. I alle fall, sånn inni mellom, når Fatter’n ikkje alltid vett heilt sitt eget beste.
Som for så vidt e meir ofta, enn det e sjeldent.
Men, nok om det. Fjotten kom sjølsagt inn i midten te oss, og koste seg med ein film på i-paden sin.
Det gikk greit lenge. Lengre enn mot normalt. Men, te slutt blei han kasta ut derifra også, og tok meg med i dragsuget.
Typisk …
Seinare på dagen, stakk me ut for å bytta litt gaver og handla inn nåke me har spara te lenge. Og når me fikk gavekort av mine skapere på den butikken de hadde det, så va endelig saken biff.
Nå skulle me få oss bålpanna …
Temmelig i mot våres typiske flaks, så va det medlemstilbud på bålpanne nå. Så me endte jaggu meg opp med ein god del meir utstyr, enn me egentlig hadde råd te.
Ei bålpanna e liksom dyrt nok. Men, ska man ha med litt utstyr, så kosta nærmast det meir enn sjølva bålpannå.
Så slik god timing for ein gangs skyld. Det kan man ikkje anna enn takka og bukka for.
Kånå fløy avgårde på jobb lika etter me kom heim, og hadde fått i oss litt middag. Kveldsmaten, den tenkte eg me kunne laga på bålpannå.
Så når mørket senka seg og Småfolket begynte å bli sultne igjen, fyrte me igang, og grilla pølser og laga pannekaker.
Og, om eg sko fått sagt det sjøl, igjen. Så e ei slik bålpanna jaggu meg kanon kos. Om man bare får satt seg den veien vinden ikkje blåse.
Det blei nåke røykfylt for Litlajentå, men det ga seg ganske kjapt …
Kånå hadde dekka så fint te på bordet igår. Me skulle ha Svigers på middag. Men, det va ein liten hendelse fra kvelden før, på første juledag, som eg tenkte skulle få litt spalteplass.
Me satt nemlig å kosa oss med litt godt i glasset, når Kånå liksom ut av det blå spør meg.
“Kor blei pakken te Mini fra Mamma å dei av da ?”
Og nå tenker eg at me skrur tiden tilbake til juleaften. For at man skal få et lite overblikk øve akkurat det Kånå spurte om.
Me feira nemlig jul hos Svigers. Eller dvs. Eg og Flokken feira jul der. Kånå skulle vær på jobb te klokka ti. Hu jobba jo i Helsevesenet nu. Så eg va aleina med ansvaret for ein flokk på fira.
Så, når ein nydelig julemiddag va fortært, desserten spist opp og alt hadde fått seget godt ned i magasekken.
Då dukka plutselig ein anna kar med sekk opp. Nemlig sjølvaste Julenissen. Og øyeblikket Fatter’n hadde frykta siden han ble klar over at han va aleina på jul. Det va et faktum.
For, når julepakkene komme seilende som perler på ei snor. Då har som regel Kånå stålkontroll.
Hu har eit haukeblikk av sjeldent kaliber, ein hukommelse einkvar elefant ville misunt hu og får med seg kim som har gitt ka te kim, som den største selvfølge.
I år skulle Fatter’n ta over den jobben … Gulp …
Det starta bra. Eg fikk Mini, Litlajentå og Eldstemann te å legga gavepapiret med til/fra lappen under gavene de fikk. Eg varta nesten litt imponert øve min egen kreativitet.
Men, Han i Midten lydde ikkje. Han gjorde som han alltids gjør, som e akkurat slik han syns det passa.
Skitt au, tenkte eg. Tre av fire får fanken meg væra godt nok.
Så begynte Mini’en å skli ut av systemet mitt. Eldstemann fant plutselig ikkje et papir og Han i Midten satt å humra og lo.
På utrolig vis, så klarte Fatter’n å nøsta opp i floken, og igjen hadde eg meget god kontroll øve galskapen.
Då ringe telefonen.
Kånå va ferdig og kunne hentas på jobb.
Herreguuud … Sjølsagt midt i oppakkingen av gaver.
Svarte salte bananer også …
Eg forlot åstedet itte å ha formant kidsa te å overholda systemet. Og satsa på at Svigermor kanskje hadde litt kontroll.
Kånå blei henta og resten av julekvelden forløp seg nærmast perfekt.
Kånå va til og med nåke imponert, øve at eg hadde nåkenlunde øve gjennomsnittet kontroll på ka de hadde fått og av kim.
Og dermed, så e me tilbake til der eg nesten starta. Nemlig kvelden første juledag.
Og kor i all verden gaven fra Svigers til Mini va blitt av.
Kånå satte blikket i meg. Det blikket som får meg te å føles som en fasit full av feil svar, og at uansett ka eg seie nå vil vær ein taktisk katastrofe manøver.
“Fulgte du ikkje med når de pakka opp eller ?” Fulgte hu opp, etter å ha spurt kor de va.
Eg … Eg hadde lite lyst te å innrømma at eg hadde overlatt minst halvparten av ansvaret, over på kidsa, og satt som et svært uansvarlig spørsmålstegn i sofaen.
“Jo, jo … Eg gjorde jo sjølsagt det. Men, eg måtte jo henta deg midt i kalaset, så det kan jo vær det har gått te helsikke då !??” Svara eg, mildt forskrekka og nåke skamfull.
“Herreguuud, det går ikkje an å gi nåke ansvar te deg, altså. Du skulle bare følga med på kim de fikk gavene av.” Fortsatte Kånå, i et alt anna enn godslig humør.
“Jammen, eg har jo det. Kanskje de ikkje har fått de !?” Svara eg, litt spørrende og litt i frykt. Nå hadde eg jo på ein måte forskjøvet skyldå øve på nåken andre.
“Ikkje fått de ?!! Atte det va ? … Trur du ikkje Mamma har kontroll nå ? … HÆ !!??” …
Jøje meg … Nå va det nok best å holda kjeft fant eg ut, for så vist og som alltid, alt for seint …
Kånå nappa frem mobilen og sendte ei melding te Svigermor, kor hu spurte kor gaven til Mini’en va. Liksom bare for å konstantere overfor meg, at de hadde nok full kontroll.
I motsetning te meg …
Nåken minutt seinare, så tikka det inn et svar.
“Ja, kor kan dei vær da ?”
Då blei maskå te Kånå plutselig nåke lengre. Og hu fløy ut på gangen for å ringa si kjære mor.
Itte ei litå stund, så komme det frem at Svigers hadde glemt ein pose med gaver nede på jenterommet te Kånå.
Ikkje bare Mini’en sine, men også ein te Litlajentå i fra Svigers.
Eg stod å lytta bak om peisen, og løp som ein ungkar tilbake til sofaen, når Kånå la på. Eg huska til om med å svinga klar der gulvet knirka.
Eg høyrte Kånå sukka kraftig, før hu åpna dørå og kom inn.
“Visste de kor de va ? … Hadde eg forlagt gavene et sted ?” Spurte eg, overdrevent unnskyldende og med et fullblods valpeblikk med hovudet litt på skakke.
“Hold kjeft !!” Svara Kånå kjapt … “Eg vett at du stod å lytta, altså” Svara Kånå, nåke mildare, men fortsatt ganske strengt.
Eg kunne ikkje anna enn å få knekken i knærna, før ei ufrivillig latterkrampa tok meg.
Ikkje mange sekund etterpå, så slengte Kånå seg på også.
Det va jo unektelig ganske så morosamt, sånn egentlig. Når man endelig fikk oppklart årsaken.
Men … Eg lura virkelig på, om det hadde vært lika morosamt, om det faktisk hadde vært min skyld. !?!
Me har vært i selskap idag. Hos Svoger min. Bror te Kånå. Det blei et realt antiklimaks.
For, siden Kånå nevnte at me skulle i selskap der, tidlig i ukå, så har eg gleda meg ellevilt og hemningsløst. Endelig så skulle eg få smaka den eksepsjonelt goda gulrotkakå som han laga.
Me har jo knapt vært i selskap de siste årene.
På vei heim fra Bokn idag så fikk eg nesten vann i munnen, mens eg tenkte på denna kulinariske lekkerbisken.
Men, så oppdaga eg at vinduet stod jo oppe, og at det regna lukst inn i trynet mitt.
Forresten, så fikk eg eit telefonanrop igjen. Tidlig idag morgens.
Eller nei, eg fikk først ein melding. Ein slik sms.
Eg kjente at det va Kånå med ein gang, for mobilen vibrerte nærmast så hardt at bukså rant av meg.
Hu hadde gleda seg te idag. Nesten lika mye som eg gleda meg te gulrotkakå te Svoger min.
For Flokken hadde planleggingsdag. Og dermed kunne hu mest sannsynlig sova litt lengre enn mot normalt. Eg skreiv mest sannsynlig, for eg har for lengst lært meg at alt e relativt her i verden.
Idag va ikkje nåke unntak …
Det va ein amper melding. Teksten va såpassa hissig at eg varta nesten litt skremt. Og det va ikkje meg Kånå va forbanna på ein gang.
Hu blei vekka av disse arbeidsfolkene som fiksa vann og kloakken nede i gatå. Som på slaget klokka sju satte i gang å skjæra i asfalten.
Tjera vena meg.
Telefonen, den kom litt seinare. Og då va det hakket før Kånå nærmast krøyp ut av røyret. Til og med Piotr i andre enden av terminalbygget snudde seg, og kikka opp mot meg.
Der eg stod med mobilen ein halv meter fra øyra, og fikk nok et hjerteskjærande resyme fra den ildsprutende dragen i heimen.
Arbeidsfolkå hadde jo slutta å skjæra i asfalten lika før klokkå åtta. De hadde nok vekka heila gatå innen då, vil eg tru, så nå måtte de ty te andre triks. For å irritera vettet av Kånå og hennes Kåne kollegaer nedover gatå.
Og det klarte de med glans.
Kånå hadde akkurat såpa seg inn, og stod pip naken i dusjen mens hu shamponerte inn håret.
Når gjengen nede i gatå fant det for godt å kutta vannet.
Gudhjølpe meg …
Eg har liksom ein slags ambivalent følelse eg. Angående detta arbeidslaget som styra på her utenfor hos oss. Eg burde jo egentlig blitt forbanna på de eg også.
Der de uten skam og blotta for skjemsel, gjør livet surt for Kånå. På høgt nivå.
Men, på den andra sidå og så lenge de styra på slik de gjør. Så går jo mine feil og mangler lukst under radaren te Kånå.
Mens hu e så opptatt av alt denna gjengen prestere å gjør, kunne eg sikkert funnet på ka som helst, uten at det hadde fått følger.
Kånå fikk nappa te seg morgenkåpå, raste ut dørene og ga klar beskjed om fantaskapet gjengen hadde funnet på nå.
Det va sikkert ein ambivalent opplevelse det også.
For arbeidslaget utenfor.
Det å få ein gedigen skjennepreken fra ei ildsprutende lekker og smekker dragekvinne, med håret fullt av shampoo og som står å dirra av sinne i bare morgenkåpå.
Jaja, tenkte eg. Mens Kånå fortalte. Det e viktig å bjuda på.
Uansett, og både på tross og tvers av Kånå sin nåke skjeve start på dagen, så spilte det neppe nåken rolle for resten av min dag.
Eg skulle jo i selskap te Svoger min og spisa verdens beste gulrotkaka …
Herreguuud. Ka eg gleda meg. Nam nam …
Kånå hadde kveldsvakt i kveld, så det va kun eg og Flokken som kjørte i selskap. Me fikk servert Pizza først. Hjemmelagd pizza. Før kaffi og kakene. Før gulrotkakå. Hjemmelagd gulrotkaka.
Eg har nærmast ikkje ord øve kor god den kakå e. Det e nett som den smelta i kjeften på deg, når man spise den.
Og smaksløkene går fullstendig amok av pur kulinarisk glede.
Så smalt bombå …
Eg sitte å klappa meg på magen og har akkurat spart plass te minst to saftige stykker med gulrotkaka …
Når Svoger min som sitte rett ovanføre meg ved bordet seie.
– Jaja, eg håpa du e mette og god nå Frode, for det blir jo ikkje gulrotkaka idag. Eg rakk ikkje både å laga pizza og kaka idag.
Men … For svarte salte bananer da ! … Ka i helsikke e det den fjotten sitte å seie !?!
Null gulrotkaka med herlig ostekrem ?
Høyrte eg feil nå, eller va det fanken meg det han sa ?
Ska eg ikkje få det eg har gleda meg te, nesten i ei heil uka nå.
Eg klarte såvidt å holda maskå. Man bør jo liksom ikkje fremstå usympatisk og lite takknemlig, på ein måte.
De har jo kava på for å laga te selskap …
Men … Et selskap uten den berømta gulrotkakå.
E det mulig ???
Jaja … Heldigvis så hadde svigermor te svoger min laga ei nydelig kaka med nåke sånn smørkrem.
Og på tampen. Lika før me skulle gå. Så spør svigerinnå mi meg, om eg kanskje skulle ha med litt kaka heim te Kånå.
Åja, sjølsagt svara jo eg kjapt, og gleda meg te å spisa den, før Kånå kom heim fra jobb.
Det man ikkje vett har man jo ikkje vondt av …
Men … Sjølsagt klare sjølvaste Mr Madsen, Kånå sin onkel, å torpedera den planen også …
Når han seie te svigerinnå mi at det e best hu tar bilder av kor mange kakestykker det e i boksen å sende te hu, slik at Kånå vett kor mye hu fikk.
Helsikke altså … Det e jo så forbaska typisk …
Ikkje fikk eg gulrotkaka, og nå må eg spara kakerestene te Kånå også …
Då e det fanken meg godt at eg har ei iskald ei, som venta på meg i kjøleskapet …
