Av og te, så skjer saker og ting så fort at når det nærmast e over, så står eg igjen og lure på ka i alle dager som hendte. Igår blei ein slik dag. Når Kånå bestemte at i helgå sko det malast. 

Eller eg mala, rettere sagt. 

Det høyres gjerna brutalt ut. At eg liksom må gjør alt. Men, eg gjør jo ikkje det. Nåken må ta seg av småfolket også, ikkje minst så vaska Kånå veggene før eg sette igang. Slikt hata jo eg. 

Og te slutt, når eg trur at eg e ferdig, så svinsa hu rundt omkring her i heimen å rydda itte Fatter’n. 

Denna gangen, så e det ingen banebrytende eller spektakulære fargevalg. Me kjøre safe. Det blir Sheer Grey i gangen, nett som me hadde i vårt eminente rekkehus. 

Oppe i stugo, der ska me mot alle odds ha den fargen som Kånå ikkje ville ha. 

Nemlig Sand. 

Eg fikk ein beskjed før eg suste av gårde å kjøpte maling te rekkehuset. Og det va at det ikkje måtte vær beige. Så, når eg falt for ein nydelig varm fin farge som va malt på ein utstillingsvegg, og sjølsagt valgte den. 

Og tenkte at navnet ikkje hadde nåke med beige i seg, så va det sikkert som banken å komma heim med. 

Kånå røyk jo rett inn på nettsiden te butikken, for å sjekka ka det stod om fargen Sand. “Sand er en varm beige tone. En lys mellomtone som oppleves som lun og varm.” 

E gikk altså på ein smell der. 

Men … Etter nåken uker, så måtte til og med Kånå krypa te korset, og innrømma at hu likte den.  

Jøje meg … Og nå va kaffi koppen tom, og ska eg ha et håp om å bli ferdig idag, så må eg vel bare begynna … 

Under komme nåken “før” bilder, så satsa eg på det blir nåken etter bilder også … Om resultatet blir bra … 

Goe lørdagen, folkens … Bruk den fornuftig, eller ikkje … Så lenge man har det godt, e det vel det samma …