Nå har eg tatt bilde av kossen syklane ska stå på stativet.
Slik at eg slippe å bli kilde te grenseløs underholdning ein gang til, når eg fanken ikkje fatta kossen eg fikk de te å henga der oppe, før eg tok de ned …
At den innerste, eller ytterste, kanskje stod andre vegen, slik at avstiver armen passe der den skulle passe. Eller ikkje …
Det kom eg jo på ittepå.
Når eg allerede hadde laga godt humør, på Notodden Bobilparkering.
Åsså blir man liksom litt stressa også, når man ikkje får ting til. Og då går det jo i hvert fall på tverke !
Me suste te Rjukan igår, itte ein kjapp diskusjon om me skulle kjøra itte solå, eller gå for ein opplevelse.
Solå skulle vandre sørover, me tok av mot nord. Og opplevelse blei det. Mildt sagt.
Me gleda oss litt te å få sett Rjukan. Hverken eg eller Eldstemann hadde nåken gang satt våre bein der.
Ei litå stund igår, så såg det ut som om me ikkje skulle få gjør det, heller. Me pløyde forbi heila Rjukan uten å merka at me hadde vært der.
E det mulig !?
Me snudde droget og kjørte inn i «byen» igjen. Stoppa i to sekund. Før me fant ut at her va det hakket for varmt å valsa rundt.
«Me ska ikkje bare stikka opp å kikka på Gaustatoppen da ?» Spør eg Eldstemann.
«Mmhmm» Svara han bekreftende, på sitt sedvanlige vis.
Som sagt, så gjort …
Eg nevnte i et tidligere innlegg, at godt voksne bobiler sånn aldersmessig, de e fulle av sjel.
I ein film eg såg for mange år siden med Nicolas Cage, gikk det så langt at han gav ein bil eit navn. Eleanor … Ein Shelby Mustang GT 500 …
Før han skulle avgårde på ein halsbrekkande biljakt med detta villdyret, tok han seg ein lang prat med «Eleanor». For å be om mest og best mulig samarbeid på det som skulle komma.
Eg har ikkje nåke navn på vår eminente Burstner Elegance ennå, ikkje e den i nærheten av å vær nåke villdyr som «Eleanor» heller, men det e godt mulig me burde tatt ein prat, før me satte avgårde oppover.
Første bakken gikk som ein drøm. Likeså den første hårnålsvingen.
Så … Litt opp i neste bakke traff me på ein Hymer like før den andre hårnålsvingen. Den stod med panseret på vidt gap, kvit damp steg te værs og ein Viking bil stod bak.
Vår eminente Burstner ga fra seg eit lite sukk i det me passerte, og eg kunne formelig kjenna at droget vrei seg i mild desperasjon.
«Allerede her !!??» Følte eg den sa, mens eit poff kom ved girskifte og ei litå sky av svart røyk spratt ut fra sidå.
Tre – fire svingar seinere, så begynte temp nålå å dansa igjen. Først litt opp, så ned igjen. Litt lengre opp, neste gang, så nåke saktere ned igjen. Før den sakte men sikkert begynte å stabilisera seg nåke meir nærme rødt område, enn eg va komfortabel med.
Ein Hobby sak av eldre kaliber kom nedover, og grillen minna om eit salig glis som liksom sa «Haha, eg e ferdig med detta bakkehelvete du har begynt på»
Burstneren gjorde eit lite hopp i det den passerte, Fatter’n girte ned og nok ei svart litå sky skaut ut i fra sidå, etterfulgt av ein umiskjennelig snek av varmt kjølevann.
«Ka e den luktå !?» Spurte Eldstemann nåke bekymra.
Eg svarte ikkje først, men kikka ned på instrumentpanelet. Nålå stod lukst fast langt inne på rødt område og me hadde langt igjen te toppen.
«Eg trur me tar ein liten pitstop eg» Svara eg, dro droget inn te høyre, stoppa elegant og nappa i håndbrekket.
Det knirka og knaka som besatt i rammå før klossane fikk feste og bilen stod støtt. Panseret blei vippa opp, eg strøyk droget kjærlig øve sidepanelet og tok den peptalken eg muligens burde tatt før, istedet for ittepå.
Eldstemann stod å kikka på meg med eit snodig blikk. Før han rista litt på hovudet, nappa frem mobilen og knipsa nåken bilder av Gaustatoppen.
Ei litå stund seinare, satte me avgårde igjen. Droget hadde fått ein ny giv og putra og feis oppover bakkane. Staut og stolt som ei marokkansk fjellgeit på tokt i ørkenfjellå.
I det me passerte veien inn te hyttebyen, kom sneken av varmt kjølevann igjen. Droget begynte å hosta å harka og små svarte røyksignaler poffa jevnt ut fra sidå
«Herreduuuud» Tenkte eg, som Mini’en så ofta sa, før han lærte seg å sei g.
«Ikkje gi deg nå, så nærme toppen» Mumla eg, mildt desperat.
«Hæ, sa du nåke ?» Spurte Eldstemann.
«Nei, nei, eg bare snakka te meg sjøl» Svarte eg, og strauk droget ømt øve rattet.
Så … Som ein åpenbaring fra sjølvaste fjellguden sjøl, dukka grusvegen opp te parkeringen frem. I det me svingte inn og drog te dei siste meterene, spratt fronten te stereoen lukst av, og hoppa bortover gulvet.
«Nå e det fanken meg nok !!!» Syntes eg at eg høyrte, ut i fra høytalerne.
Droget ga fra seg nåken smertelige boblelydar, sneken av kjølevann fylte heile kupeen og det rista og smalt i alt som kunne gi fra seg lyd. Før Fatter’n te slutt rygga inn på ein ledig plass og vrei om svitsen.
Viftå gikk i fem minutt etter eg stoppa, men målet va nådd …
Me stod endelig på parkeringen, og skimta Gaustatoppen lika foran oss …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Av alle mesterlige prestasjoner på Gaustatoppen igår. Så trur eg uten tvil i mitt hjarta, at vår eminente Burstner Elegance.
Eg va ein liten snartur heimom i helgå, å skifta klientell i bobilen. Man kan vel også si det slik, at strikken va spent langt nok. And then some …
Med tanke på hormontrollene som ble sluppet av sent lørdag.
De spurta ut av bilen i kvar sin retning, for å unngå kollisjon ved inngangsdørå. Meir e det ikkje å sei om den saken, anna enn at på søndag va alt regulert tebake te mot normalt.
Og litt ut på søndags ettermiddag, satte Fatter’n avgårde igjen. Nå på guttatur med Eldstemann på snart sytten.
Stemningen va strålande, været sånn passe og etterhvert fikk han far ein leksjon i dagens populær musikk. Eg forstår nå, at det tydeligvis ska vær eit visst gap mellom musikksmaken te han far, kontra sin sønn.
Likeeins, som det va mellom meg, og min far. Ein gang i tiden. Eller fortiden. Skjønt, hos meg og i mine glansdager fra barndommen, va sjanger forskjellen nåke større, enn hos meg og Eldstemann.
Det e langt fra Def Leppard og Bon Jovi, te Kenny Rogers og Shakin Stevens. Liksom …
Sånn ellers, så holdt temp nålå i instrumentpanelet forsyne meg seg meget stabil, underveis te Seljord.
Derfor, så har eg ein snikande mistanke te at visse passasjerers temperament, muligens slår ut på målaren.
Egentlig, så e det ein ganske finurlig og høyst praktisk funksjon å ha i ein bobil. Om det visa seg å stemma.
E det et faktum, vil eg tru at bruktprisen på vår eminente Burstner Elegance fra null fira, kanskje steig flere titusener, på bare tre – fire linjer …
Einkvar mann med respekt for seg sjøl, ville betalt i dyre dommer for slike forvarsel. Vil eg tru
Og sånn avslutningsvis, så e det ein fantastisk morgen her på Seljord Camping idag, om man ser bort i fra Fatter’n sin gange opp til toalettet, for litt siden.
Eg trur aldri eg har skyndta meg meir langsomt, enn eg gjorde akkurat då.
Ein kebab på gatekjøkkenet her i bygdå, den smalt i andre enden av inntakskanalen når eg våkna idag. Den va steikje god igår, men sterk som krutt, idag.
Og når kruttet for så vidt gikk akutt av, måtte Fatter’n bare slippa alt og ta av mot toalettet.
Eg e mot normalt nåke bredbent i gangen.
Idag morgens, va eg vel meir hjulbeint enn ei tissetrengt jomfru i nød langt fra redningens trygge favn, der eg stotra meg avgårde fra ytterst på campingen, mot sanitæranlegget.
Mens eg bad te alle guder som finnes, om å få treffa et ledig avlukke, når eg kom frem.
Eg får sei som far min alltid seie, det har ein tendens te å gå godt.
Men … E det ein ting eg har lært, itte alle våre år på bobiltur. Så e det at planer aldri blir som de va planlagt.
Slik som når me kjørte heimante i fra, på tirsdag, og planen va å komma seg opp te Seljord Camping.
Men … På vei opp bakkane fra Seljestad så fløy pilå på temp målaren lukst te værs, og begynte å dansa grenseløs samba mellom normal og full kok.
Tjera vena meg ! 🙈
Blikket te Fatter’n begynte å flakka opp og ned i takt med målaren, mens eg frykta ei sky av damp skulle legga seg øve frontrutå. Og at heile planen om ferietur med bobil skulle gå lukst i dass.
Der me durte opp mot den første tunellen.
Hu Mor la sjølsagt merke te Fatter’n sin merkelige oppførsel, og lurte på ka i all verden eg holdt på med.
«Ingenting, Tingeling» Svara Fatter’n spakt.
Og så nålå legga seg langt inne på rødt område, for så å bli der. Eg e jo ein mann, og me menn, me vil jo aldri bekymra andre. Før me vett hundre prosent sikkert, om det e nåke å bekymra seg for.
Problemet der, det e jo at som regel når man vett det hundre prosent, så e det også hundre prosent for seint.
Eg minnast eit gammalt triks me brukte på biler født før nittenåttifem, og dro viftå opp på maks varme. I et lite håp om at det funka på vår eminente Burstner Elegance fra null fira.
Den frykta dampskyå kom aldri.
Målaren sank plutselig ned på normalen igjen og klientellet i bobilen begynte å svetta verre enn eg gjorde. Den gangen eg entra sydenlandet for første gang, og møtte ein vegg på førtito grader. Og følte eg pusta graut, istedet for frisk luft.
«Herreguuud, har du skrudd varmen på fullt ?!» Spurte hu Mor, med vantro i stemmen. «E du ikkje vel bevart ?!» Fortsatte hu iltert, før hu vrei den tebake te normal.
«Nei, eg e nok ikkje det» Tenkte eg skråsikkert for meg sjøl, og klarte for ein gangs skyld å ikkje sei høgt, det eg tenkte inni meg. Mens eg skulte ned på instrumentet.
Vår eminente Burstner suste ut av den første tunellen. Nålå va tebake til normalen og holdt seg der heilt te Seljord.
Om trikset funka, det har eg ikkje fanaring om, men første del av planen gikk faktisk sånn nåkenlunde greit.
Foruten ein liten episode før Åmot, kor det va veiarbeid i ein oppover bakke, kor eg holdt droget på clutchen, istedet for bremså.
Mest sannsynlig litt for lenge.
For plutselig la ein forferdelig snek seg i bilen, og bilane bak forsvant i ei tåka av clutchrøyk.
Og Fatter’n fant ut at slikt gjør man ikkje igjen.
Det e slike øyeblikk som e mye av sjarmen med det å ha ein godt innkjørt og tilårskommen bobil, som snart har tjue års jubileum.
Den e full av sjel, sjarm og fantaskap fra ein anna verden. Man må bare finne dens små lunefulle krumspring, pleie den godt og behandla den med omhu.
Då kan man, om man har flaksen med seg, stort sett enda opp med ein plan som har ein tendens, te å ligne på den planen man la.
Før man satte avgårde ut på tur.
Ha ein strålande dag, Folkens … 😀🥰❤️👍
Og tusen hjertelig takk, for alle fantastiske tebakemeldinger på forrige innlegg …
Eg hadde ein plan om å svara alle kommentarene … Men, når det tippa langt over hundre, så gikk i hvert fall den planen i dass.
Man ska jo vær på ferie. Ikkje sitta med snuten nedi mobilen.
Me/eg har vært på ferie … Med alt det stort sett drar med seg av elleville krumspring og hendelser …
Ein del av krumspringene som har hendt, har blitt i all sin enkelhet delt på diverse lukkede bobilsider. Ikkje for nåken anna grunn, enn at det e litt meir arbeid å laga eit blogg innlegg av det, enn det bare e å skriva i vei på ei side, å trykka publiser te slutt …
Men, det blir litt urettferdig at det bare e ferierende og uferierende bobil entusiaster som for lest disse epistlene mine. Litt har jo blitt delt, men ikkje alt.
Så her komme de ein etter ein fremover, i nåken dager fremover … Litt lett ferielektyre om alt som man ikkje trudde kunne skje, men allikavel skjer, når man reise ut på bobiltur.
Kos dykk 🙈😀😂😂
KOBRA-SLANGEN …
Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.
Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.
Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen ved Seljord Camping sitt sanitær annlegg, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.
Derfor va eg kjapp med å spør kor me fylle på vann, når me kom til campingen idag. Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.
Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.
Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …
For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !
Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.
Slangen fløy ut av vanninntaket te bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.
Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.
Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …
Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.
Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …
Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …
Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.
Litlajentå og hu Mor, dei har muligens tråkka kvarandre litt meir på tærna, enn det som kanskje e hensiktsmessig. Sett sånn idyllisk på det, de siste timene. Inkludert kvelden igår.
Ein bobil e ikkje nåke palass med all verdens romslighet. For all del, den e ikkje trang og på kanten te klaustrofobisk. Men, når to hormontroll treffes på slagmarken, hadde det neppe hjulpet på om me hadde bodd i president suiten på et hotell i Dubai.
Når Fatter’n då ikkje heilt har stilt inn uret, sånn med tanke på når man bør begynna å kokelera kaffi om morgenen.
Og hormontrollene blir vekka klokken litt over åtta. Istedet for litt over ni, som eg trudde den va.
Då blei bobilen nett som ein trykkoker på randen te å eksplosjon, fordi Litlajentå ikkje hadde fått søvndosen sin. Fatter’n fikk ettertrykkelig påpekt sin manglende evne te å vær stille av hu Mor og Mini’en satt mellom barken og veden å visste ikkje si armaste råd …
Så nå … Nå sitte eg her utenfor bobilen for meg sjøl.
Med ein liten bismak på ein nydelig kopp kaffe. Og høyre på et lite troll av ei jenta som virkelig har stått opp med samme foten som hu la seg med, igår …
Jøje meg … Idag har eg virkelig lagt gullegget …
Heilt klart … 🙈🙈🙈
Forresten … Eg lura meg på om eg ska ta patent på denna hårfrisyren min …
Slik kan ein tidsløs Fatter’n raskt enda opp, itte ei atombomba gikk av, ein frykteleg tidlig morgen.
Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.
Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.
Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen på Seljord Camping, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.
Derfor va eg kjapp å spør om kor me fylla på vann, når me kom til campingen idag. Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.
Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.
Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …
For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !
Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.
Slangen fløy ut av bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.
Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.
Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …
Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.
Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …
Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …
Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.
Det stundar mot vår. Nettene blir kortere og mørket blir fortrengt av lys. De siste restene av rustbrune løvblad flyr avgårde med vinden. Ein vind som for kvar dag som går mista litt av sin vinterkulde. Og et hus okkupert av heile Familien Vandrende Kaos, det trenger så sårt litt stell og omtanke.
Fatter’n e allerede kommen godt i gang. Tre trær som strødde om seg med løv å grønska ble felt i fjor høst.
Ein skittenbrun garasje blei spylt kvit igjen, et par tonn ugress røska opp med rotå før ein ny hekk såvidt kom i bakken før vinteren banka på dørå.
Når eg kikka litt på hekken igår så levna det vel liten tvil, om at eg muligens va litt seint ute, ifjor.
Et par hekkplanter må nok byttes ut.
Jaja, det va dei siste tuja plantene butikken hadde inne sånn sent på høsten, og de såg for så vidt nåke pjuskete ut før de røyk i jordå.
Eg hadde nesten rekna med det.
Det blir nok tid til det, litt seinare i vår. Nå må huset vaskes før det ska få seg nåken strøk med maling.
Igår, så stod den lille kvisten på taket for tur. Der va kledningen såpassa befengt med grønske, at den nesten va blitt svart. Den så rett og slett ikkje ut i måneskinn. Ikkje i solskinn heller, sånn egentlig.
Eg fant frem alt eg trengte å rigga meg te, før eg gikk å henta stigen eg hadde fått låna av naboen.
Kånå kom ut å ga beskjed at hu stakk til byen med Småfolket. Hu va litt korte. Nett som om hu va nåke småirritert og olm. Jøje meg, tenkte eg lett bekymra, slik som me mannfolk ofta gjør, når Kåner gir oss slike mixed signals.
E hu ikkje glad i meg meir nå ?!Hjølpe meg …
Eg rista det av meg å satte stigen på plass, klatra opp på taket å begynte på jobben eg hadde der oppe.
Det gikk ikkje ti sekund eingang, før et gedigent brak overdøva høytrykkspylaren. Sjøl om vinden ikkje e så kald meir, har den fortsatt godt med styrke.
Stigen, som Fatter’n kanskje burde ha sikra nåke bedre enn ingenting, den hadde blåst overende og gått lukst i terassedekket.
Eg slo håndå te pannå.
«Fordømrande Idiot, Frode» Tenkte eg høgt for meg sjøl, når dørå ryke opp og slår lukst i veggen, etterfulgt av ei Kånå som komme styrtande ut i full panikk.
Hu spinne rundt på terrassen under meg som ein forskremt røyskatt, mens hu febrilsk kauka ut.
«Froode ?! … Frode !!?? … Froooooode !!!???»
Hu ser enden på stigen som ligge ved rekkverket ut mot gårdsplassen. Et forskrekka «Herreguuuuud» komme ut av kjeften før hu løpe bort å kikka ned for å bekrefta sin verste antagelse.
Eg … Eg står jo oppe på taket med spylaren i håndå, mens eg bivåne røyskattens jakt itte ein skadeskutt Fatter’n. Og får ein alvorlig knekk i knærna, før et ukontrollerbart latterutbrudd rulla gjennom legemet.
For all del. Eg skjønar jo at å le i ein slik situasjon, absolutt e det sista man burde gjør. Spesielt når Kånå snur seg, og oppdaga Fatter’n i god behold oppå taket.
Aldri før, så har eg sett et andletet utrykka så mye tvetydige følelser på ein gang. Man kunne formelig se kossen et gedigent raseri kjempa mot likeverdig lettelse i kvar og ein av røyskattens andletsmuskler.
Kånå kikka på meg, så ned på stigen før hu kikka opp på meg igjen.
«Men, kossen … Eg trudde … Du e jo der oppe» Begynne Kånå forfjamsa, før hu fortsette.
«E du fanken meg ikkje rektige i hodet, Frode»…«Forbannade SoseMikkel»
Heldigvis, så hadde Kånå tatt feil i sine verste antagelser. Likeså, hadde nok eg også tatt feil, når eg trudde Kånå va småsint, olm og ikkje glad i meg meir.
Skjønt, det kan jo raskt vær at tanken på å sitta igjen med ein skokk spinnville barn, heilt aleina, va det som utløyste ein slik reaksjon.
Det e jo ikkje godt å sei. Eg fikk nåken minutt å tenka øve akkurat det, når Kånå i sinne trampa inn i huset, igjen.
Før hu kom ut itte ei stund, og satte opp stigen te meg … Med et nåke mildere humør då.
Eg velge å tru at det va Kånå sin kjærlighet øvefor ein mildt vimsete og tankeløs mann, som utløyste denna reaksjonen. Og ikkje sinne øve akkurat det samma …
Jøje meg … Itte tjue år, så e Kånå jaggu meg fortsatt glad i meg.
Men, kanskje eg bare ska spør neste gang, istedet for å skremma livskiten ut av hu …
Eg har ein snikande mistanke te at stundar mot vår. For i forrige uka nappe eg frem terrasse møblene fra Bodå. Bare det va ein påkjenning nett på linja med Bjørn Dæhlie sine eskapader på diverse femmiler. Altså, de veier absolutt niks nada, men edderkoppene inne i Bodå har også snust på vårværet, og kryper rundt på veggene.
Nett som våryre kalvar som slippe ut på jordet for første gang.
Eg va komplett utlada itte den jobben. Mest mentalt. Det kjentes jo ut som om horder av disse bestialske krapylene krøyp øve heila meg. Men, de gjorde jo ikkje det. Litlajentå holdt på å le seg forderva, heilt te eg trua med å dra hu ned. Hu e ikkje så glad i krapylene hu heller.
Ellers, så fikk eg fjerna mosen på garasjetaket i helga og høytrykkspylt terrassegelenderet som va meir grønt av grønska enn hvitt og skinnende.
Som ein liten grand finale, gikk eg amok bak huset og fjerna ugress mellom belegningssteinen, nesten på heile plattingen. Det va på kanten te at eg burde bruka plenklipper der, istedet for å spyla. Så gale va det blitt.
Men … Det sikraste tegnet på vår. Det fant småtrollene i hagen. Ein nydelig blomst som sprika med bladene i sin fulle prakt.
Rett og slett nydelig …
Ha ei strålande uka, Folkens … Det går mot lysare tider 😀👍
Det e turbulente tider i Europa, med ein oppskalering på den kalde krigen me ikkje har sett sidestykke te, i mi levetid. Eg varta nesten litt skremt. Kanskje på kanten te redd. Men, så sitte eg med følelsen av at det gjerna e av heilt feil årsaker. Eller, misforstå meg rett.
Eg e nåke småengstelig øve kossen detta vil gå, om man mot formodning skulle dra Norge inn i konflikten.
For då e det faktisk gjerna slike som meg, som blir hanka inn te å forsvara Norges grenser.
Gudhjølpe meg …
For all del, eg har jo vitterlig avtjent mi verneplikt med brask og bram. Det e bare det at eg e litt usikker på kor mye te hjelp eg kan vær i ein krigssituasjon, med eit telefonrøyr i hylsteret. Eg va nemlig bare ei enkel sentralbord(dama) inne i et fjell på Forus, det året eg skulle læra å forsvara landet mitt.
Min største bragd, det året eg gjorde min plikt for landet, det va gjerna den dagen eg lurte rævå av Grenader Jensen nede på transporten på Soma. Når eg kobla han sammen med ei sextelefon linja, istedet for Vip-Van’en.
Det va opptatt på transporten i et kvarter etterpå, før Grenader Jensen ringte opp igjen og spurte.
«Du … Det va Jensen fra transporten her igjen. Kunne eg fått det samma nummeret som sist. Eg blei visst brutt, eg»
Tjera vena meg …
Senda meg ut i ein krig, liksom.
Eg som nesten har tatt knekken på meg sjøl med slangen te sentralstøvsugaren. Når eg uheldigvis hekta ei løkka fast i stolpen te rekkverket, og hasta ned trappene med slangen rundt halsen og fikk ein bråstopp midt i svingen.
Det va jo bare flaks at nåken va heima å fikk Fatter’n laus fra uføret.
Eg … Eg hadde jo vært ein større fare for troppen min og omgivelsane rundt, enn ein sylskarp russisk tank, eg. Om det mot formodning skulle krypa ein edderkopp øve armen, der me lå i ei skyttergrav og speida itte fienden.
Jaja, eg kunne gjerna skremt vettet av fiendens tropper også da, der eg med et realt kvinnehyl av sjeldent kaliber, mest sannsynlig hadde løpt lukst i mot de med eit gevær eg ikkje vett kossen funka.
Og kauka «Edderkopp, edderkooooop»
Det kan jo vær at russerne trudde at det va norges svar på den siste samurai som tok rennafart og ropte Banzai mot fienden, mens han løp «fryktløst» ut av skyttergravå.
Men … Eg trur liksom ikkje heilt på akkurat det. Sånn egentlig.
Eg håpa, for guds skyld, at detta scenarioet aldri blir verre enn det allerede e. Eg nekte å tru at eg e den einaste mannen i Norges langstrakte land, som føle seg mildt ubrukelig om det skulle komma ein innkallelse.
Slik eg minnast det, så va det ikkje så mange andre talenter i den troppen eg avtjente verneplikten i.
Så ja … Eg e bittelitt engstelig, og kanskje på kanten te å vær litt redd.
Men, muligens på litt feil grunnlag enn det burde vær.
