Så va snart dagen her igjen.. 17 Mai, Norges nasjonaldag.. Det e vel få dagar i året kor Yr og Storm har meir trafikk inn på sidene sine, enn bloggdronningene på toppen av Blogglisten.. Men, i dagane før 17 Mai trur eg værsidene scora høgt på trafikk inn, når nærmast heile Norges befolkning går inn for å planlegga kleshabitten, på 17 Mai.. For meg så pleie det å vær enkelt.. Uansett ka eg finne på, så blir været motsatt.. Et år så strålte solå fra blå himmel, når me kjørte avgårde for å levera ungane te skoletoget.. Men, når toget kom så lava regnet ner, og ein iskald vind blåste rett gjennom dressjakka, skjorta og ein forfrøsent Fatter’n kropp, som stod og hakka tenner..

Året ittepå, så tok eg ingen sjanser og kledde meg absolutt itte værmeldingen, eg gjekk til og med ut for å sjekka forholdene, som va ein kald trekk og lett yr..

Så undertegna stilte opp nere i byen med paraply, stilongs unna dressbukså og ein tjukk frakkelignande sak, øve dressjakkå.. Sjølsagt, så stilna vinden itte ei litå stund, skyene sprakk opp og før eg visste ordet av det rant svetten i strie strømmar ner fra pannen.. Gudhjølpe meg, altså.. 23-24 grader blei det den dagen, og den stilongsen røyk av så snart eg fikk ein sjanse.. Så ifjor, då heilgarderte eg meg og tok heller med den tjukka jakkå, la ein paraply og 2 unna vognå og gikk fornøyd ned og stilte meg opp å venta på toget.. Detta året va det hverken behov for paraply, tjukk jakka eller å kasta av seg nåke..

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

 

” Det va rett og slett et perfekt 17 mai vær, kor det hverken va for kaldt eller for varmt.. Man kunne faktisk slappa heilt av, uten nåke frykt for at man sko gå på ein smell hverken den eine eller andre veien..

17 Mai.. Den dagen eg i 12 hardføre år har gått og stanga med ei barnavogn, midt i folkehavet i byen.. Fått mildt irriterte blikk av folk eg har krasja vognå i, som ikkje forstår at andre ikkje lese tankane deiras, der de nettopp tok et plutselig filskifte, midt i tidenes sildastim av folk, i byen.. Eller, irritert meg øve at nåken bare må velge den smalaste delen av gågatå, te å avholda eit slags slektstreff, siden alle møttes akkurat der.. Og velge å slå av ein god prat på den smalaste delen i Haugesund by si gågata, uten å ensa at gjengen sperra for resten av befolkningen som e i byen, for å feira dagen..

Ungane masa seg ihjel om å få både det eina og det andra, og man prøve febrilsk å gi beskjed om at det bare e nåke juggel, som sikkert blir ødelagt itte 5 minutt..

Men, man kapitulere fordi man vil jo ikkje fremstå som Haugesunds verste foreldre, midt i beste sendetid der man vasa rundt midt i sentrum av byen.. 7 minutt seinare har man ein ny skrikekonsert, når spådommen slo inn og lekå e ødelagt.. Herreguuud.. Sjølsagt nytta det ikkje å sei “ka va det me voksne sa”, for då blir det bare sjauen endå verre.. Man klara gjerna å lura seg vekk et lite øyeblikk, for å lura te seg litt aleinatid og kjøpa ein kopp kaffi.. Men, ende garantert opp inneklemt i ein laaang kø, mellom ein småkorpulent kar med godt fungerande svettekjertler og ei overparfymert eldre dama med ein mink rundt halsen..

” Ein mink man gjerna ikkje e heilt sikker på om e dau, der den kikka olmt på deg med glassaugene, som man føle at følge deg..

17 Mai.. Tjera vena meg, kor mye eg gleda meg te den dagen.. Totalt kaos øve heila linjå fra man står opp, te man endelig treffe lakenet, den kvelden.. Meir eller mindre komplett utslitt.. Fordi man kjempa seg fram i kafe’en på skolen, for å nå et ledig bord, men rakk frem 2 sekund for seint.. Et par triumferande husmor auger fra ein anna si Kånå, lysa mot deg der hu tok ein manøver man aldri sko trudd ei dama av hennas bygning kunne klara.. Før hu slengte kappen sin øve bordet, og kauka ut “opptatt” .. Sjøl om hu gjerna har mista både mann, barn og heile sulamitten, i kampen for og nå bordet, så nekta kvinnemennesket å flytta seg..

Og kikka gjerna håpefullt utøve kafe’en, for å finna sine håpefulle igjen.. Det e bare å gi opp og leita itte et anna bord, i ein kafe som aldri blir stor nok.. På sånne dagar..

Åsså har man dei episodane når man plutselig mista Kånå i folkehavet, fordi hu har sett kjentsfolk og glemme heilt ut at hu har mann og barn, og forsvinne lika sporløst som når nåken blir bortført av romvesen.. Og ein stakkars Fattern prøve å ha kontroll på om heile Flokken e i sikte.. Hmm, stakk Litlajentå av med Kånå, eller va hu igjen her..!!?? .. Hjølpes meg, vettu.. Man kan jo nærmast få angst av mindre.. Men, det har jo gått bra i alle år te nå.. Me har stort sett kommen heim med heile Flokken, om ikkje Svigers har stukket av med et medlem eller 2.. Og me foreldre har ein mindre å tenka på, ein liten time eller 2, før me treffes igjen..

” Men.. I år ser eg egentlig lyst på det.. 3 av Flokkens medlemmer ska gå i toget med klassen sin, så me har bare Mini’en å tenka på, når toget går..

For første gang på 12 år ska me heller ikkje ha med oss barnavogn, været det får bli som det blir og dei 2 eldste e så store at de meir eller mindre klara seg sjøl..

Kanskje går det rett og slett i likaste laget, imårå..

Det e ikkje godt å sei.. Undrenes tider e heilt klart ikkje over, så man får bare vent å se ka morgendagen bringer.. Men, man får bare håpa at Kidsa har ein flott dag..

For det e vel strengt tatt kjekkast for dei små, med sånne dagar, vil eg tru.. Kor penger te is, brus og pølsa i brød, e litt enklare å hanka inn fra sine skaperar..

Uansett.. Ha ein nydelig 17 Mai imårå, Folkens… Kos dåkke glugg ihjel..

=D