Idag så har me vært på Sangfoni med skulen te Flokken vår, kor de hadde show i Festiviteten, itte intens øving i nåken veker nå.. Og hjølpe meg for ett show altså, det må eg få sei.. Detta va andre boller enn når Fatter’n sjøl turnerte gamlehjemmene i Tysvær, med søndagsskule koret, i mine yngre dagar.. Kor me sang Måne og Sol, Jesus Elsker alle Barna og andre gode gamle salmehits, fra kyrkjebokå.. Jøje meg, ein gang me hadde opptreden i bedehuset på Hundsnes, så va eg så nervøs, at skuldrene nærmast toucha øyreflippane og mor mi satt på første rad å forsøkte febrilsk med tegnspråk, å få meg te å senka de litt..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sjølsagt, totalt fånyttes.. Om mulig, så blei eg vel muligens bare endå meir stressa, av ei mor som satt å fekta foran meg..

Men, Eldstemann, Han i Midten og Litlajentå, dei sang, dansa og opptrådde som om de aldri hadde gjort nåke anna, i heila sitt liv.. De va så flinke at både eg og Kånå satt med to sett våte auger, og kikka stolt på avkommet våras.. Tenk, om de hadde vært lika flinke som når de opptrådde, når me f.eks bare ska komma oss ut av heimen, å ska ut på tur, selskap eller vift.. Eller bare ner te Festiviteten å levera de, te sine respektive klasselederar.. Tjera vena meg.. For idag, så herska det ett reinspikka velsmurt og organisert galemannshus, før me sko avgårde ner te byen, for å levera kidsa..

” For, når man har minimalt med tid mellom jobb, middag og avgang, då e det meir eller mindre lagt te rette for fullt kaos i heimen, istedet for harmoni og sjarmerande idyll..

Eldstemann va i ett forrykande uværs humør, Litlajentå for å svinsa rundt som prinsesså på ertå, Mini’en va ravsur itte ein travel dag i barnehagen og Han i Midten måtte sjølsagt fiksa håret, akkurat når me sko gå.. Og når man endelig hadde fått stua saligheten i bilen, og rulla omtrent tjue cm fremover, så spør Kånå om eg har billlettane våre klar.. Herreguud.. Billettane ja.. Dei som eg va sikker på at eg hadde sendt på mail te Kånå, men som sjølsagt hu ikkje fant der, og eg nykka te i håndbrekkå og løp inn i heimen igjen, for å sjekka mailen min, om de lå der..

Mail programmet mitt, det måtte jo oppdatera seg når eg starta det og sjølsagt har det travelt, men det fantes ikkje spor av nåke billettar der..

Panikken begynte å bre seg mildt i hjernebarken, men me va nødt te å komma oss avgårde, så eg sprang bare ner i bilen igjen.. Og når Kånå lurte på om eg fant de, så nikka eg bare bekreftande, og håpte hu ikkje gjennomskua bløffen.. Strengt tatt, så va gode råd dyre nå, og hjernebarken gjekk på høygir heile veien nerøve mot byen, kor i granskauen kunne eg ha gjort av deia billettane da..!? .. Me slapp av Mini’en nede ved Vangen, han sko vær med Besse mens me va på show, om me fosåvidt kom oss inn..

” Utenfor Festiviteten slapp eg av resten av gjengen, mens eg kjørte å parkerte bilen, før eg kjapt sjekka om det va fleire ledige billettar te Show’et, på nettet..

Det va då det slo meg, at hadde eg nå vitterlig ikkje logga meg på ein slags App, når eg kjøpte billettar..!?.. Jauda, akkurat då så demra det for meg, og eg saumfarte mobilen på leit itte denna App’en, E-bilett som den hette.. Men, sjølsagt så fant eg ikkje ett spor av den inne på mobilen, så eg lasta den ned i full fart, og begynte å logga meg inn.. Lettelsen va te å både ta og føla på, og eg slapp ett høylytt muntert sukk ut, der eg satt for meg sjøl, øve at fadesen va avverga og billettane redda..

Heilt te App’en spurte om passord og ett skrekkens gisp, fylte kupe’en i bilen.. Gudhjølpe meg, ka i alle dager va passordet igjen da..!?

Eg prøvde ett eg trudde det va, men det va sjølsagt feil, så eg endte opp med å bestilla nytt passord.. Kånå ringte å lurte på kor eg va, me hadde avtalt å møtast på kjøpesenteret vegg i vegg med Festiviteten, itte hu hadde levert Flokken og eg hadde parkert.. Men, eg satt fortsatt i bilen og kaldsvetta mens eg leita itte billettane, og slengte ein ny bløff i Kånå, om at eg fortsatt leita itte parkeringsplass, men kom snart.. Kånå kjøpte tilsynelatande den kvita løgnå, og eg tasta kjapt inn det nya passordet, trykka meg inn på “Mine kjøp” å fikk akutt pustebesvær..

” For.. Inne på mine kjøp, så stod det absolutt null.. Null, nada, nix.. Ikkje eit einaste billettkjøp siden Dovre falt.. Eg trudde nærmast ikkje mine egne auger, der eg satt..

Eg såg føre meg Kånå sin altoppslukande vrede allerede, øve at billettkjøpet sannsynligvis ikkje hadde blitt gjort, sånn som eg sa at det hadde blitt.. Jiiizuss altså, går det an å væra såpassa idiot, at eg ikkje hadde fullført kjøpet, når eg va inne å booka.. Men, pengene hadde jo forsvunnet fra kontoen, det meina eg nå heilt sikkert at eg la merke te, sjøl om det va for nåken månader siden.. Kånå ringte igjen, men denna gangen så lot eg det bare ringa ut, mens eg kikka fortvila på tosken i sladrespeilet.. Nemlig meg sjøl..

Eg gikk inn å sjekka sms loggen, om eg hadde fått ein melding eller lignande fra e-billett, som kanskje ville sannsynliggjera at eg hadde bestilt..

Det va faktisk ein melding der med ein konfirmasjonskode te App’en, som absolutt måtte bety, at eg ihvertfall hadde styrt med nåke, inne på den.. Plutselig, når eg trykka på meldingen, så dukka e-post adresså te bloggen opp.. Jøje meg, kunne det væra så enkelt da..!!?? .. Eg slengte App’en igang igjen, slo inn bloggen sin e-post adressa som brukernavn, og tasta inn det sedvanliga passordet mitt igjen.. Ploink, sa det.. Og vips, der dukka 2 billetter te Sangfoni show’et opp, i fanen “Mine kjøp”, og eg sank nærmast sammen der i bilen, mens pulsen dalte fra tohundre og ner mot hvilepuls, igjen..

” Eg venta ett halvt minutt så kropp og sjel kom tebake te normalen igjen, før eg gikk ut av bilen og rusla bort på kjøpesenteret, for å møta Kånå..

Ei Kånå som va totalt uvitande om detta dramatiska dramaet, som nettopp hadde gått føre seg, for ein stakkars Fatter’n som trudde han hadde tråkka i salaten, med begge skornå på..

Men, som sjølsagt lurte på koffår eg hadde brukt så lang tid, bare for å parkera bilen..

– God dag mann økseskaft.. Svara eg, i øvekant arrogant.. – Har du ikkje lest om denna parkeringsproblematikken, her nere i sentrum du..!? Fortsatte eg, nåke meir dempa nå..

Kånå kikka merksnodig på meg, å nevnte nåke om at de meinte jo at det va nok parkeringsplasser i byen.. Før hu vrei om og staka kursen ut, mot ein butikk..

Men, plutselig snudde hu seg brått, med ett lynande velkjent blikk, og sa, som om hu kunne lesa tankane eg hadde hatt, for kun kort tid siden..

– Du har fiksa billettar, du Frode..!!?? ..

– Sjølsagt har eg det.. Ka du trur..? .. Svara eg..

Sikkert litt for kjapt.. Så eg nappa opp mobilen å viste Kånå billettane, som og inneholdt når de va kjøpt og betalt.. Kånå myste mistenksomt ner på skjermen, men såg ut te å vær fornøyd.. Gudskjelov..

Somme ganger, så e det greit å ikkje sei det som det e, men bare la det bli, som det blei..

Detta va heilt klart ein sånn gang.. Hverken meir eller mindre..

Ikkje sant, Folkens.. 😉😁 .. Lik, del og kommenter, øve ein lav sko, og ha ein strålande kveld, videre..

Då har eg gått te drastiske skrittet, med å flytta bloggen tebake te der det forsåvidt starta, nemlig Blogg.no.. Man kan gjerna ha sine tankar om det, men når Blogg.no gikk over te WordPress som plattform, istedet for sin egen Blogsoft, då blei valget enkelt for meg.. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kreve litt innsats og tid, det å holda vedlike sitt eget domene, ikkje minst så kosta det nåken kroner, kvart år.. 

Så, istedet for å bruka tid og ressurser på det, kan eg nå bare logga meg inn på den nye plattformen, og skriva i vei.. Uten å tenka så steikje mye på vedlikehold av nettstedet.. Det ska faktisk bli ein liten befrielse, akkurat det å ikkje ha for mange valg, sånn med tanke på design, plug-in’s og andre ting, som gjerna tar fokuset fra det eg aller helst vil..

Nemlig skriva om vår elleville hverdag, ting som opptar meg og alskens merksnodige tankar, som eg plutselig får føre meg..

Igjen, så trur eg ikkje så mange vil merka den store forskjellen, anna enn at innleggene komme etter hverandre på forsiden av bloggen, og ikkje i sånne bolker på sju-åtta innlegg, som før.. Vil man leita litt itte gamle godbiter, finnes det fortsatt både arkiv og kategori menyer, kor man finne det mesta.. Og det kjekka denna gangen, når eg tok detta flyttevalget, det e at heile bloggen fra mitt eget domene, den e flytta over te det nye stedet.. Alt av innlegg, kommentarer og bilder..

Eg ser ein del av innleggene forsåvidt mangla toppbilder sitt, men, eg håpa det ordna seg i løpet av dei nærmaste dagene..

Igår, så va det bare tretten, fjorten innlegg, som lå inne på den nye bloggen, så eg fikk litt angst, for at eg ikkje fikk meir med meg over.. Men, når eg vakna idag morgens og stakk innom for å sjekka, då trur eg jaggu meg mesteparten va kommen over.. Ca 670 innlegg har det blitt siden den spede starten.. Egentlig nåken fleire, fra den aller første bloggen, men eg trur ikkje det blir det heilt stora savnet, ikkje fra meg ihvertfall..

Som med det mesta, så blir man flinkere med ting jo meir man gjør det.. Og det e ett ganske stort sprik, mellom kvaliteten på dei første innleggene, i forhold te nå..

Skjønt, nåken av dei mest leste innleggene, e forsåvidt fra den første perioden, men dei har eg stort sett fått med meg videre, undere diverse flytteprosesser tidligare..

Så, nå håpa eg dåkke leserar fortsatt vil følga med videre, sjøl om bloggen har fått ny adressa..

Og, eg satse på at det gjerna blir litt enklare å holda flyten fremover, nå når eg har litt mindre å tenka på, kvar gang eg logga meg inn, for å gjerna skriva nåken ord om ka som foregår oppe i topplokket, skjer i heimen eller lignande..

Uansett.. Dåkke e dei beste leserane ein blogger heilt klart kunne hatt, der dåkke lese, kommentere og dele innlegg, øve ein  lav sko..

Tusen hjertelig takk.. Te dåkke alle sammen..

Bare stikk innom på Facebook siden, å les alle anmeldelsene, som ett mangfold av dåkke har lagt igjen..

Jøje meg, altså.. E det merkelig man blir varm i hjartarotå av dåkke da..!!? ..

Så igjen.. Takk, Folkens.. Dåkke e de aller, aller beste.. !! 😃😃😃

– Du må snart klippa deg, du.. Sa Kånå her ein gang, mens hu betrakta meg fra andre enden av kjøkkenbordet.. – Mhmm.. svara eg.. Akkurat det samma hadde forsåvidt eg og observert, på ein måte.. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ikkje fordi eg gjerna syntes eg trengte det, men fordi eg nesten ikkje fikk Caps’en på meg meir..

Det e på ein måte målestokken det, ihvertfall for meg, det at når Caps’en blir for liten, då e håret mest sannsynlig for stort.. For eg får ikkje langt, eller lengre hår eg, men stort hår, kjempestort.. For håret det vokse oppøve, nerøve og te siå på ein gang.. Omtrent som ein hekk.. Ein hekk i fullt vårspring gjødsla med supergjødsel..

Men frisør og oss mannfolk det e ikkje alltid einsbetydande med strålande suksess, et kjapt gjøremål eller et besøk uten forviklingar, sjøl om man gjerna sko trudd det.. For der Kåner gjerna må setta av ei halve helg, for å kvitta seg med 0,5 mm av tuppane, farga itteveksten og muligens benka luggen litt, vil me mannfolk helst bruka minst mulig av tiå våras på frisørbesøk..

Og sånt e det jo lagt opp te og i denna bransjen, damefrisørane har fire-fem kunder te dagen, mens dei som klippe mannfolk nærmast har null begrensning, vil eg tru..

” Me e sånn samlebånd produksjon me mannfolk, og med tanke på vårt ønske om tidsforbruk, så passe jo det oss fint, sånn egentlig..

Men, det e mange ting som kan gå skeis hos frisøren for oss mannfolk, sjøl om besøket som oftast ska gå raskt føre seg, for før man nesten har fått hengt opp jakkå si og e på vei mot frisørstolen.. Så komme forespørselen om håret ska vaskast.. Det nytta som oftast ikkje å sei at man nettopp har dusja heller, for lukst i vaskestolen bære det, som regel.. Mye på grunn av at me mannfolk, me seie mye ja, eller joda, hos frisøren.. 

Så sitte man der då, med enten alt for varmt, ellår altfor kaldt vann rennande ner over skalpen, mens man bite tennå sammen, smila fint og samtykke i at – Joda, det e akkurat passe.. Og i sjokket øve altfor kaldt eller varmt vann, enda man sjølsagt opp med å takka ja te ein hårkur man strengt tatt sannsynligvis ikkje trenge..

– Jøje meg, for et tørt og slitt hår, du må nok ha deg ein kur og du.. Seie frisøren..

– Ja, joda.. Kan skjønna det.. Svara me mannfolk, vett du..

Og nikka forsiktig, så ikkje vannet ska trenga ner i nakken, mens man innvendig skrike ett skingrande nei, og lure litt på kossen den dassvåte skalpen kan kjennast tørr ut.. Det renne jo vann langt nerøve øyrene, til og med..

Men, man må jo væra høflige, hjølpe meg..

Itte denna tilsynelatande bortkasta kuren, så komme sjølsagt tilbudet om ein lika bortkasta hovudbunnsmassaje opp.. Ka i granskauen e vitsen med den, liksom.. Få håret te og gro raskare..!? .. Det har man jo absolutt ikkje behov for, då ville man jo måtta gå endå oftare te frisøren, og det ønske man jo ikkje..

” Så man svara sjølsagt joda, det kunne man sikkert tenkt seg, då..

Jaja.. Ein gang, då va det forsåvidt nærmast på grenså te å enda opp i full katastrofe, der frisørdamå gnei og knaka te der oppe på topplokket med kyndige og behagelige fingrar, mens hu knødde sine yppige fordeler langt opp unna nasaskaftet mitt.. 

Eg måtte jo kvela nåken golydar som nesten slapp ut, der eg satt i vaskestolen og nøyt opplevelsen altfor mye, mens eg takka meg sjøl lykkelige for at Kånå hadde gått å kikka litt i byen, og ikkje satt i ventestolen og fikk med seg fadesen..

Så då sa eg jo sjølsagt ja neste gang og då.. Å gjekk på ein smell eg neppe komme te å gløyma.. 

For hu der flotta frisørdamå eg fikk sist, med dei yppige fordelane, som eg sjølsagt trudde sko klippa meg denna gangen og, hu vinka med seg ein godt eldre kar som sikkert va før meg i køen, inn i vaskestolen.. Mens eg, eg endte opp med ei skikkelig drosa av ei frisørdama med altfor mye lebestift, ein parfyme dunst fra helvete og nevar som ein fullblods bonde, som vinka meg inn i sin vaskestol, med ett nærmast djevelsk flir om kjeften, Jack Nicholson fliret..

Tjera vena meg.. Det e som regel best å gleda seg ittepå, istedet for før.. Sa ein klok mann ein gang.. For ittepå, då vett du jo kossen det gjekk og om det va nåke å gleda seg te..

Eg kunne ikkje vært meir enige, akkurat den gangen.. Når eg fikk eit mannehatande kvinnemenneske som høgst sannsynlig hadde valgt yrke med omhu, og gleda seg te litt kvardagslig frisørtortur kvar morgen når hu vakna, før hu gikk på jobb.. Ikkje bare hadde hu et knippe nevar av stål, men negler lange og kvasse som barberblader, på toppen av kransakakå.. 

Skikkelige klør som den stoltaste havørn i norsk fauna mest sannsynlig ville misunt denna damå, som maltrakterte ein hovudbunn som egentlig hadde gleda seg te idag, men som nå misunte den eldre karen som satt å smatta så fornøyd i stolen ved siå av meg, mens brillene hans hang på skjeivå itte dei yppige fordelane te hu andra, hadde massert nesen.. 

” Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare..

Så.. Når massasjetorturen endelig e over og man blir pent geleida bort i sjølve frisør stolen, så får man gjerna tilbudet om ein kopp kaffi.. Den eldre karen med rødmussede kinn itte nese, nei, eg meina hovudbunnsmassajen, han fikk ihvertfall., men ikkje eg.. Eg fikk eit knippe bondenevar som trødde meg bestemt ner i stolen, før de vrei og vridde på nakken min, nett som kiropraktoren min pleie å gjør før han gjør et uventa utslag, som får ting på plass igjen.. 

Men, nå va det ingenting i nakken som kom på plass, om mulig blei det meir ute av plass, der torturisten besiktiga ein uregjerlig hårmanke med jernhendene sine..

– Ja, og kossen vil herren ha det idag da..!?? Spør detta vesenet med eit skjeivt flir om den øvestadigt lebestift befengte kjeften, og eit merksnodig blikk som eg nesten ikkje klara å ta augene av.. Eit flir og eit blikk, som nesten skremte meg meir enn Kånå sitt intensa og lammende blikk, når eg har gått på ein smell i heimen, og e på vei lukst i Bodå.. 

– Litt sånn seint 90′ tall’s Brad Pitt style, liksom.. Svara eg muntert.. Fullt klar øve at det sannsynligvis e tilnærma umulig, med mine viker lange som Sognefjorden, på kvar sia av ein bedrøvelig tynn lugg.. 

” Men, det pleie som regel å skapa litt lått og løye.. Det e jo greit å skapa ein gemyttelig tone, så ikkje det blir heilt kleint, på ein måte.. 

Men, den kommentaren gikk jo ikkje heim hos frisørtorturisten med bondenevar og havørnklør, så det å skapa ein gemyttelig tone va fånyttes.. Hu kikka bare på meg med eit tomt blikk totalt blotta for humor, and then some.. Eg kjente det glei eit kaldt gufs av redsel øve meg, der eg forstod at detta mennesket, som heilt klart forakta meg meir, enn eg gjerna forakta meg sjøl, og den gryande carporten øve litlekaren.. Hu ska nå slippa knipetangs hendene sine laus på hårmanken min, med ei sylskarp saks.. 

Det va gjerna på tide å la all humor leggast te side, og heller opptre som ein profesjonell kunde, som ikkje tulle og vasa med flåsete kommentarer.. Eg ville jo gjerna øveleva denna timen.. 

– Kort rundt øyrene og i nakken, men litt lengre på toppen.. Sa eg, presist og profesjonelt, uten nåke som helst form for humoristisk tone eller klang.. 

Frisørdamå nikka fornøyd og satte igang.. Eg blei nærmast litt øverraska over kor lett og smidig hu manøvrerte dei her kolossane av nåken hender, rundt om på skalpen min, og klippa håret rutinert og effektivt.. Uten så mye som ett tegn te denna vanlige smalltalken, som man gjerna har, hos frisøren.. Eg tenkte at det sikkert va lika greit, då ville eg ihvertfall ikkje tirra hu meir opp, enn eg allerede hadde gjort med feilslåtte smått humoristiske kommentarer..

– Oi oi oooi.. Utbryte vesenet plutselig, og eg skvatt te.. – Du e jo heilt rødflamma nede i hovudbunnen din du jo.. Fortsatte hu, med absolutt null innlevelse og troverdighet, men såpassa høgt og spydigt at alle i salongen høyrte det.. – Du bør absolutt kjøpa deg ein kur når me e ferdige, altså.. Sånn som det ser ut her..

Skadefryden bobla jo nærmast øve der hu stod å kikka hatefullt på meg i speilet, mens hu sikkert tenkte at eg ville kjøpa hårkur før eg gikk, nærmast i skrekk.. Det e jaggu ikkje merkelig det ser ut som ei kjøttkaka oppi der, itte at du kvessa neglene dine under hovudbunnsmassasjen, tenkte eg for meg sjøl..

Men svarte før eg fikk tenkt meg om.. – Uff ja, eg fikk ett sånt skummelt smittsomt virus nere i syden, for to uker siden.. Før eg fortsatte.. – Det sko visst ikkje væra smittsomt meir, itte tre-fira uker, meinte legen.. Som sjølsagt va ei blank løgn, men som i fandenivoldsskapenhet bare datt ut av meg.. Han godt eldre karen i stolen ved siden av, som igjen hadde fått ansiktsfargen sin tebake i kjakane, satte kaffien i vrangstrupå og hiksta litt te, mens han prøvde å kvela latteren som bobla opp..

” Han hadde vel fått med seg detta vesenet av ein frisør, sin mangel på kundebehandling, han og..

Frøken Ørneklør fikk hakaslepp og stod nærmast litt lamslått å kikka på meg, men eg kikka såpassa spydigt tebake at hu ganske kjapt forstod, at nå hadde hu nettopp hadde fått sin egen medisin.. Rett i fleisen.. Nok e nok, tenkte eg i mitt stille sinn.. Det får væra måte på oppførsel.. 

Resten av frisørtimen gikk føre seg i stillhet, men eg fikk nåken småstygge blikk i speilet innimellom, mens den eldre karen ved siden av meg, va langt inne i ein avhandling om virus han hadde hatt, i løpet av sitt lange liv.. Både smittsomme og ikkje.. Te slutt så hanka Jernhåndå te seg ett speil, og svingte det lynkjapt rundt i nakken og kikka spørrande på meg, uten at eg forsåvidt fikk sett så mye.. Eg kunne forsåvidt ikkje brydd meg mindre om kossen eg såg ut bak i nakken, allikavel, eg ser jo aldri meg sjøl bakante.. 

Og om eg, eller me mannfolk generelt, ikkje hadde vært heilt fornøyd med klippen, hverken bak eller framme.. Så smile me stort sett skjelmsk og mumle nåke sånt som – Ja, joda.. Det ser bra ut det.. Mens me fortrenge fortvilelsen så godt man kan.. 

Og når man endelig står i kassen for å betala, så ende man mest sannsynlig opp med å kjøpa både hårkur, vidunder shampoo og hårvoks, sjøl om man har bestemt seg for å ikkje gjør det.. Produkter man sjølsagt ikkje har bruk for, og kunne kjøpt lignande av på Coop’en eller Kiwi, te ein brøkdel av prisen.. 

Før man smile fint og seie et høflig – Adjø, mens man allerede har begynt å grua seg.. Te man komme heim, med både kur, shampo og voks, som kosta ei halv formua, i tillegg te klippen..

Produkter man overhodet ikkje har bruk for, og sjølsagt ende man opp med å få ei salige øvehaling av Kånå.. Og før man vett ordet av det, så har man fått utdelt både liggeunderlag og sovepose, og blir sendt lukst i Bodå.. Så, når far min tipsa meg om dei karane i Strandgatå som både va billige, stort sett holdt kjeft og ikkje prakka på deg produkter man ikkje trenge..

Så va eg ikkje sein om å ta de i bruk.. Det e faktisk såpassa mye billigare enn dei “profesjonelle”, at om eg ikkje ser ut i månaskinn itte ein klipp, så e det på ein måte heilt greit.. 

Eg har jo ikkje betalt for meir enn det eg fikk, på ein merksnodig måte, så får det heller vær ein bonus, når det enda godt.. 

Enkelt og greit.. 

Kånå e på trening med Han i Midten, eg å Litlajentå sitte nåke reduserte her i sofaen og Mini’en drive oss snart te vanvidd, der han med jevne mellomrom står å kauka nere i gangen.. Han e egentlig ute å leka, men e meir inne i dørå, for å spør om ett eller anna.. Å eg holde på å bli gal av den der gaulingen nere i dørå, når me foreldre opp te fleire ganger har gitt beskjed om at de ska komma opp, om de har nåke å spør om.. Skjønt, eg fikk forsåvidt passet påskrevet her den eine gangen, når eg fikk nok å ga beskjed, men fikk te svar at koffår sko han slutta, når eg gaula lika mye tebake.. !? .. Jøje meg altså, enkel barnelogikk kan man enkelt å greit ikkje diskutera med, den har som regel rett på ein merksnodig måte..

Det e ikkje få ganger eg har blitt bondefanget av mine egne utsagn av den guten, når man gjerna forsøke å få gjennom ett poeng.. Ett poeng som har ein tendens te å drukna, av Mini’en sin enkle logiske tankegang..

Som her ein dagen, når han spurte om å få ett glass brus midt i ukå og kikka på meg med svære auger, når eg svarte – Nei, me drikke ikkje brus midt i ukå, vett du.. Før han la hovudet litt på skakke og kikke både mistenksomt og strengt på meg, på samma tidå.. Før han sa – Jammen, det stod jo ett glass med litt brus på sofakanten, der du alltid sitte Pappa.. Då har jo du drukket brus, midt i ukå.. Her kom ein nøye planlagt kunstpause, før han la te med ett spørrande men intenst blikk.. – Men, den regelen gjelde gjerna ikkje deg den Pappa.. !!?.. Altså, ska man forventa at Flokken gjerna følge beskjeder fra oss foreldre, så bør man muligens gå foran som gode eksempler, eller ihvertfall skjula sine synder bedre..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mini’en e nok ikkje født bak om ein stol og får nok med seg mye meir enn me gjerna trur, sjøl om han flyr gjennom livet med afterburneren på full guff, som regel .. And then some….

Men, Kånå va som sagt på trening med Han i Midten, mens eg satt her i sofaen å syntes synd på meg sjøl.. For ryggen har slått seg litt vrang i det sista, itte eg gjekk på ein smell oppe på jobb, når eg nykka te for å løfta ei eska eg forventa va nokså lett, men sjølsagt va det stikk motsatta.. Jaja, om eg ska væra heilt ærlige så har eg muligens kjent det ei litå stund, at det muligens va nåke i gjære, der bak i korsryggen.. Det har liksom vært ein liten kamp om morgenen den siste månaden og to, det å få den eine sokken på foten.. Og akkurat det, det pleie å vær ett sikkert tegn på at det e på tide med ett besøk hos ryggknekkaren, sånn strengt tatt..

Men, som den sedvanlige mannen eg e, håpe man jo stort sett på ett lite mirakel, men ende som regel med ein liten smell, av sjeldent stort kaliber..

Kånå begynte jo å lura på ka i all verden som va galt, når eg gikk rundt i heimen med ein forsiktighet, som nesten kunne minnast om ein overnervøs homofob i fengselsdusjen, ein tidlig morgen.. Bare eg bøyde meg såvidt fremover uten å tenka meg om, så skaut det fart i nervetrådane, og ein lynande smerte skar gjennom marg og bein.. Tjera vena meg.. Eg har som regel ei sånn ei ria med ryggskjau, omtrent kvart femte, sjette år, og ein liten tur te ryggknekkaren e strengt påkrevd.. Før det å ta sokkane på seg om morgenen, går som ein draum igjen.. Kånå har forsåvidt begynt å kjenna igjen symptomene, sjøl om det går nåken år imellom kvar gang, og tok tegningen her tidligare i ukå, te slutt..

– Du har ikkje vondt i ryggen vel, Frode.. Spurte hu.. Der eg nettopp hadde tatt ein halv piruett på tåspissane, itte eg lente meg litt i feil retning, og endte opp med ett lyn i ryggsøylå, når eg sko ta kaffikoppen opp fra stuebordet..

Eg kikka litt i villrede på Kånå, før eg svara.. – Ånei.. Ehem.. Eller, joooo.. Kanskje litt.. Eller, egentlig ganske mye.. Kånå bare rista på hovudet og la te ett eller anna om at eg trengte jo ikkje prøva å skjula det for henna, det va tross alt ikkje hu som hadde vondt, det va bedre eg gikk og fikk ordna det.. Men, det e jo detta idiotiska håpet me mannfolk som regel har då, om at det sikkert ordna seg snart, allikavel.. Og ein sånn toskjen skrekk mot å gå te legen, med redselen for at me sikkert aldri slippe ut igjen, fordi man vett legemet aldri ville kommen heilskinna gjennom ein liten “Eu-Kontroll”.. Eg vett ikkje, men det blir vel sånn når “karosseriet” har fått nåken bulkar her og der, “rammå” e blitt nåke vindskjeiv og operativsystemet heilt klart e utdatert og trenge sårt ein liten “update”..

Me vil liksom ikkje vær te bry for nåken, eller ihvertfall ikkje eg, der eg kava meg gjennom livet med skavanker både her og der.. Det går jo som oftast bra..

Gudhjølpe meg.. Eg kjenne at eg nok bare må krypa te det berømta korset denna gangen, og bestilla denna hersens ryggknekkar timen, og få det gjort.. Herreguud.. Det e jo ikkje vondt ein gang heller, når han får ting på plass igjen.. Men, allikavel så hata eg det som pesten.. Der man ligge på benken og får beskjed om å slappa av så godt man kan, mens knekkaren ligge å vrir deg i rett stilling.. Det e jo håpløst å prøva å slappa av, når man først har vært der tidligare, og vett ka som komme.. Eg minnast ennå sjokket første gangen eg gikk te behandling, kor eg kvakk te som ein forskremt hannkatt nåken kasta ett kostaskaft itte, når knekken kom og ryggsøyla smalt på plass..

Det høyres jo skremmande brutalt ut, akkurat når detta smellet komme og virvlane sklir på plass.. Eg trudde jo nærmast han knakk ryggen min, istedet for å fiksa den.. Og turte jo ikkje røra ein muskel ittepå, av frykt for at eg hadde blitt gjort lam..

Men, gleden blei jo desto større når eg te slutt oppdaga, at bevegelsesfriheten nesten umiddelbart kom tebake, og smertene avtok for kvart sekund som gjekk.. Det e aldri så gale, at det ikkje e godt for nåke, sånn egentlig..

Egentlig, så e eg faktisk mye bedre i ryggen i kveld, når eg kjenne itte.. Kanskje det går seg te, allikavel.. Hmm.

Nei, det e nok best å bestilla denna timen vil eg tru, kanskje sko han fått tatt nakken med det samma og, sånn at eg kan kikka lika langt te begge sider igjen..!? .. Det har jo vært ei stund siå nakken har fungert optimalt også, sånn når eg tenke meg om..

Jøje meg.. Nei, eg e vel som mannfolk flest, kan eg tenka meg.. Uansett, så får dåkke ha goe kvelden, Folkens..

=D

Eg delte ein del bilder på dei sosiale mediene tilknytta bloggen, når me gikk tur opp te Kringsjå Seteren på tirsdag, henholdsvis på Snapchat og Instagram.. Kånå ringte meg når me va på vei heimover, og lurte på om me ikkje sko gå opp der med Flokken, og laga oss middag.. Litt kvalitets tid i skauen med kidsa, i ein ellers travel hverdag, liksom.. Og som mange kommenterte fremstår jo det som ein idyllisk og koselig familietur, kor me foreldre sammen med Flokken ser ut som akkurat det.. Ein idyllisk og harmonisk gjeng på tur i skauen, som storkosa seg sammen og laga minner for fremtiden..

Bilder kan vær bedrageriske, misvisande og kanskje ikkje fortella heile historien, både for seg sjøl og forsåvidt sammen med ein tekst.. Det e sjelden ett bilde gjenspeile alt som har foregått, både i forkant, under eller ittepå..

For på Instagram eller Snapchat og i aller høyeste grad Facebook, der komme det gjerna ikkje frem at Litlajentå fikk ett reinspikka raserianfall, når hu fikk vita at me sko gå tur.. Når den tuttå hadde avtalt å leka med venninnene sine, når hu hadde spist middag, som hu i all sin uvitenhet trudde sko foregå på kjøkkenet.. Og ikkje oppe på Kringsjå Seteren.. Tjera vena meg så sint hu blei, det va nett som eg såg Kånå sitt blikk i augene hennas, ett lite øyeblikk.. Det kan bli livlig i heimen her om nåken år, vil eg tru, når dei to muligens går på ein smell, når månen står på rett plass på himmelen.. Og visse syklusar gjere sin virkning.. Svarte, salte bananer, altså..

” Eg tør nesten ikkje tenka tanken ein gang når to snurne geiper, med vilje og stil av stål, har synkronisert seg perfekt med månen sin dans rundt jordå..

Bilder på sosiale medier, dei får heller ikkje med seg når dei to eldste går absolutt amok, fordi de blir dratt ut av rommene sine, for å vær med familien på tur.. Ein Eldstemann som demonstrere sin uvilje, med å nærmast trø på lippå si, heile vegen te topps.. Eller ein Han i Midten som blånekte å ta på seg dugande turklær, og sjølsagt inspirere si kjære søster i samme slengen, sånn at begge ende opp med å gå i krittkvite klær på tur i skauen.. Herreguud.. Men, somme ganger for å oppnå det me foreldre ønska å gjennomføra, så e det bedre å la notå gå, og kompromissera med kidsa for å ihvertfall få de med, ut på tur..

Og itte nåken salige utbrudd med sterk motvilje mot koselig familietur i skauen, så ga mesteparten av Flokkens medlemmer itte, og me satte kursen mot Kringgsjå..

Bilder, dei vise heller ikkje når man har kommen godt i gang med turen, og meir eller mindre har kommen halveis, når Eldstemann og Han i Midten plutselig bestemme seg for at detta ska vær ett kappløp, istedet for ein koselig tur.. Og tar av oppover bakken i fullt firsprang, kor me foreldre av erfaring e fullt klar over, at detta umulig vil enda opp i nåke anna, enn full krig.. Bildene, dei vise gjerna heller Han i Midten og Litlajentå, sittande å smila innte ett tre, ett tre som me alltid pleie å ha pause med.. Ett bilde som blei tatt lika før katastrofen nesten va ett faktum, og dei to eldste fløy oppover skogen..

” Som oftast, så vise bilder me foreldre dele på sosiale medier stort sett dei fine øyeblikkene, nåke som sjølsagt e heilt normalt, men som igjen sjelden fortelle heile historien..

Historien om Litlajentå, Mini’en og Han i Midten, som ende opp i full disputt, om kim som ska sitta bak rattet på lekebilen, oppe på Kringsjå Seteren.. Og laga ein sjau uten like sjøl om me foreldre gjerna foreslo, at Mini’en og Litlajentå kunne gå opp te Kaninburet, mens Han i Midten leka med bilen.. Eller omvendt.. Men, neeeida.. Då sko alle tre heller opp te Kaninburet og mata kaninene, og istedet for å krangla om bilen, så krangla de om kim som sko mata kaninå.. Gudhjølpe meg, altså.. Kånå stod å grilla pølser te den store gullmedaljen, mens eg sprang rundt i ett forsøk på å roa gemyttene..

Det toppa seg litt, når det kom ei dama opp på Kringsjå, med 2 barn på Han i Midten sin alder som og ville mata kaninene.. Men, som sjølsagt ikkje kom te, pga den forbaska Flokken våras, som tok heilt av..

Hjølpe meg, vett du.. Snakka deg om å væra flaue foreldre, når forsøket på å få gjengen våras ut, så dei andre kunne komma inn, va totalt fånyttes.. Kånå prata litt med denna damå, og då kom det frem at hu drog kjensel på Kånå, og lurte på om ikkje Kånå jobba på fødeavdelingen..!? Eg måtte nesten flira litt for meg sjøl, når Kånå fortalte det te meg, ittepå.. Altså, Kånå har jobba diverse plasser i sin jobbkarriere, men fødeavdelingen, der har hu aldri jobba.. Men, at hu gjerna har vært tittgjengde der nere, i løpet av sitt liv, det kan man jo ikkje sjå vekk i fra, når man kikka litt på Flokken våras, på ein måte.. Såpassa tittgjengde, at folk nesten trur hu har jobba der nere..

” Nei, bilder kan i aller høyeste grad væra bedrageriske, misvisande og kanskje ikkje fortella heile historien.. Men, alle har me ett ønske om å gjerna visa dei beste sidene, av oss sjøl eller familien sin..

Me e nok ikkje bedre eller verre enn andre foreldre, på det området me.. Somme ganger så har man jo bare lyst te å åpna Instagrammen sin, kikka litt gjennom bildene og huska dei gode minnene, fra turen i skauen.. Det e ein kjennsgjerning, det at me mennesker som oftast ønske å visa dei gode øyeblikkene te andre, og det trenge ikkje vær ein uting det.. Det e når trangen te å visa den perfekte hverdagen på sosiale medier tar totalt over, og man ukritisk danna ett bilde av seg sjøl og sin familie, med ein falsk fasade av idyll.. At man gjerna går i fellå, og gjør seg sjøl ein bjørnatjeneste..

Det e gjerna då man plutselig får ett lite snev av sosial angst, og ikkje tør å gå ut blant folk og fe, for å visa sitt sanne jeg, eller sin sanne familie hverdag..

Sosial angst, det kan nok vær så mangt, og eg trur mange heller lide meir av angst for å bli avslørt, enn ekta sosial angst.. I vår familie, så går det som det går når me i ett uforvarande øyeblikk, finne på å tilbringa tid i det offentlige rom.. Som på ein tur opp te Kringsjå, på ein fin restaurant eller på ferie.. Det e ikkje få ganger eg har hatt lyst te å synka gjennom bakken, eller ønskt at eg kunne blitt usynlig, når Flokken gjerna har tatt “litt” av, ute blant folk.. Allikavel, så har eg ikkje skapt eit bilde av at me e “The Perfect Family”, nåke som eg i mine villaste fantasier ikkje heilt klara å tru, at det finnes så mange av..

Me har alle våre lyter og feil, og somme ganger så e det heilt greit å dela bare det fina som skjedde på ein tur, på ferie eller andre lignande saker.. Så lenge man ikkje drar det for langt, og ende opp med å forsøka å leva opp te sitt digitale jeg, eller sin digitale familiehverdag..

” Eg e nok litt glad for at eg fortsatt e ein analog Fatter’n, i ein digital verden..

 

Og fortsatt innehar evnen te å innse at me gjerna ikkje e heilt, som alle andre familier, på tross av ett lite ønske om å gjerna vær nåke meir perfekt, enn det me gjerna fremstår.. Men, allikavel væra stolt av det me egentlig e.. For, det e bedre å vær sitt ekta jeg, eller væra som den ekte familien me tydeligvis e, nemlig Familien Vandrende Kaos, på både godt og vondt..

Enn å forsøka å leva opp te sitt ekte “jeg” eller “familie”, som man har skapt på sosiale medier, men som gjerna e ein falsk fasade foran ett ubeskrivelig kaos uten sidestykke.. Og ikkje tør å bevega seg ute blant folk, fordi då ville man knust sin staute fasade i fillebiter..

Det ekta blir som regel avslørt uansett, ubetinga av kor på “perfekt-skalaen” man trur eller ønske å befinne seg.. For man kan som foreldre gjerna iscenesetta ein hverdag som familie på sosiale medier, for venner og familie eller bekjente.. Men som oftast vil man bli avslørt av sine egne barn, som ikkje visste kor perfekte de burde vær, når de gjerna går amok, på feil sted te feil tid..

Det mesta som e for godt til å væra sant, det e som regel akkurat det, for godt til å væra sant.. Til og med, hos Familien Vandrende Kaos..

=D

For å sitera ein Jodel eg leste her for ei stund siå, “Eg bare elske dei fem minuttane, mellom fredag og mandagen”.. For akkurat sånn føles det innimellom, når man våkna mandags morgen og trør på seg arbeidsklærnå igjen.. Itte at helgå bare fløy forbi i ein fart uten like, og alt man hadde planlagt, det fikk såvidt plass i ei intens og fartsfylt helg.. Nå hadde jo eg tilbringt dei to foregåande helgene på kurs, så eg hadde vel gjerna gleda meg ekstra mye, te å slenga beinå på bordet å chille litt i helgå, for å bruka ett av Han i Midten sine kjærkomne uttrykk..

Akkurat den der chillingen blei det gjerna ikkje så mye av, men ei innholdsrik helg, det blei det jaggu meg..

For eg vakna på lørdagen av den velkjente albuen i sideflesket, før det bare va å rusla opp trappene med ein Mini i full fyr.. Han trur eg ikkje heilt har så mange fiber i sitt nette legemet, som har nåke som helst interesse for chilling.. Han blei født med lopper i blodet, og har kronisk aversjon mot akkurat det å slappa av, der han spinne gjennom helgene, som ein røyskatt på speed.. Skjønt, somme lørdags morgener kan forsåvidt gå mildt føre seg, mens me kosa oss med barne-tv i sofaen, før han gjerna tar sats å fyre igang afterburneren..

” Fra det sekundet, så e det bare å la seg riva med, å passa på at man ikkje blir dratt inn i slipstreamen, der han flyr lavt unna taket..

Akkurat denna helgå, så va det forsåvidt Litlajentå som tok seg av mesteparten av “underholdningen”, siden hu hadde ei klassevennina på øvenatting, men det ska me komma tebake te.. For før heimen blei satt i fyr, av to spinnville jenter med tidenes sukkerkick, så rakk eg å skriva ett etterlengta innlegg på lørdagen, før me tok av te kvar vår kant, me medlemmer i denna elleville småbarnsfamilien.. Kånå tok seg ein tur te byen med dei minste, Eldstemann jogga avgårde te ein kompis mens eg og Han i Midten sko bada på Tysværtunet..

Før alt detta blei iverksatt, fikk eg meg ein liten støkk, der eg satt uforvarande i sofaen og forfatta det forrige innlegget..

Litt ut på morgenkvisten denna lørdagen, mens eg hadde kommen godt igang med detta innlegget på lørdagen, så kom Kånå ruslande opp trappå.. Det hang fortsatt ei eim av ein slags beherska ro i heimen, Kånå såg ut som om litt ekstra skjønnhetssøvn hadde gjort hu godt, der hu slengte sitt lekre, smekre legemet ner i sofaen og blei informert om morgenens hendelser.. Alle hadde fått frokost, foruten Han i Midten, som strengt tatt va den som hadde trengt det mest.. Ein Han i Midten uten frokost i kroppen, det e som å ha ei blindgjengar granat valsande rundt i heimen, man vett den vil gå av, bare ikkje heilt når..

” Og på lørdag så gikk den av, når alle egentlig trudde faren over.. Bare for å gjør helgå komplett, liksom..

Men først, denna støkken eg nevnte litt lengre oppe i avhandlingen her, for eg satt jo i sofakroken skreiv ett innlegg, og merka vel ikkje heilt at Kånå begynte å få abstinenser.. Hu hadde jo vært aleina med Flokken to helger på rad, og virkelig vært flink med å sysselsetta gjengen.. Så, mens eg satt der i min egen verden, fanga autopiloten opp ein setning fra Kånå, som sendte illesvarslande signaler lukst inn i hjernerotå.. Jøje meg.. Når det skjer, ja då e det virkelig fare på ferde.. Ein isnande følelse bredte seg fra nakken og utøve i kroppen, mens alle systemer i hjernebarken gikk i alarm modus..

– Tjera vena meg, eg va jaggu meg mye meir effektive, dei to helgene når du va på kurs.. Då kom me oss ut dørene fra morgens av, då jo.. Va setningen, som sendte operativsystemet mitt lukst inn i aller høyeste beredskap..

Man kan gjør mangt og mye når slike hendelser inntreffe, men det e kun ein ting som kan redda ein stakkars Fatter’n, fra full katastrofe.. For, det Kånå nettopp hadda sagt, forsåvidt heilt ubevisst og uten nåke meir tankar om det, det va jo at ting og tang fungerte absolutt strålande, uten meg i heimen.. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare.. For ein gangs skyld, så klarte eg å ta alle dei rette beslutningane, eller ihvertfall den einaste som kunna redda skinnet mitt, der og då.. Nemlig det å bare holda kjeft.. Ikkje sei ett einaste ord, som kunne avsløra det faktum at eg bare e ein hemsko i Kånå sitt tilsynelatande lykkelige liv..

” Stillheten va høyst effektiv, og itte nåken nervepirrande sekundar, sukka Kånå litt muntert bedrøva og tok seg ein slurp av kaffikoppen sin..

Katastrofen va øve, og eg hadde nettopp utført ein liten taktisk genistrek, for Kånå såg ikkje ut te å tenka nåke meir øve at livet muligens kunne vært enklare, uten det femte “barn” i familien på slep.. Nåken ganger i livet så oppleve man hendelser, som raskt kunne snudd opp ner på ein heilt grei tilværelse, i ein massebarns pappa liv.. Det va heldigvis ikkje denna helgå, den tilværelsen sko bli lagt i grus.. Litt seinare, strøyk Kånå på dør med dei to minste og kjørte ner mot byen, Mini’en sko få seg ein klipp før de kosa seg litt i byen.. Eg skreiv meg ferdig, gjorde litt husarbeid for sikkerhetsskyld før eg og Han i Midten kjørte inn te Tysværtunet for å bada i bassenget der litt..

Det va når me kom heim fra badeturen å spiste middag og forsåvidt sko slappa litt av mens maten seig ner, at livet i heimen nådde nye høyder..

For Han i Midten hadde heilt klart ikkje funnet roen itte ett mangfold av inntrykk og impulser, fra badehallens umiskjennelige larm og leven, der han gira opp ett par hakk og spant rundt i stuå.. Litlajentå hadde fått besøk av klasse venninnå si, og sammen med Mini’en satt de å fyrte seg opp med snop, te den store gullmedaljen.. Ting gjekk som de sjølsagt måtte gå, og ein kakafoni av spinnville ungar fløy rundt i heimen, som ville dyr på fri flykt gjennom ein jungel i full feststemning.. Herreminguuud.. Mini’en gjekk te slutt tom for flybensin og koksa i sofaen, Han i Midten fikk X-Box’en sin igjen itte nåken uker i konfiskert eksil, så me fikk fred fra den kanten..

” Men, jentene va det lite å gjera med.. Alle foreldre som har hatt liggebesøk te døtrene sine, i seks-sju års alderen, dei vett nok ka eg snakka om..

Man stogga ikkje to fnisete jenter oppgira på ett sukkerkick av sjeldent kaliber, med det førsta.. Det besta, det e bare å la rakettane blåsa fra seg, og heller rydda opp rotet ittepå..

Og for ett rot.. Tjera vena meg.. Eg trur ikkje eg har sett maken på slagmark, itte at nåken av ungane har fått tatt seg litt ut, når de har hatt liggebesøk.. Rommet hennas va dandert med nåke glittergreier, som de hadde lekt med.. Klær, leker og sengetøy lå om kvarandre i ett saligt sodoma.. Når me kikka litt ekstra itte, lå det glitter i ei fin stripa fra rommet hennas, og opp i stugo.. Kånå, som hadde hatt seg ein kjapp, men effektiv vaskerunde i heimen på fredagen, måtte te pers igjen på søndagen.. Men, skitt au.. Man må vel rekna med nåken sprell, når småtrollene har øvenatting, vil eg tru..

Då legg man litt te sides dei vanlige reglene i heimen, og slippe litt opp på regelregimet i heimen.. Og man kan vel ikkje anna enn sei, at Litlajentå hadde te fulle benytta seg av frikortet, denna helgå.. Mildt sagt..

Ikkje det at me har så mangfoldige med regler.. Men, nåken må man ha, for å ha nåkenlunde kontroll på Flokken, strengt tatt.. Og, når me først va igang med nok ein liten helgavask, så gikk me laus på rommet te både Mini’en og Eldstemann.. Når Litlajentå sitt rom va rydda og skura reint for glitter.. Mini’en fikk snudd om på sengå, og gjort klart plass te skrivepulten, som må på plass før han begynne på skulen, te høsten.. Og ikkje minst så gjekk Kånå ein runde med litt “resirkulering” av leker.. Eldstemann fikk også snudd litt om på rommet sitt, så nå må eg vel bli med Kånå på Ikea ein tur, kor hu kan få brukt opp gavekortet me fikk te jul, på ein liten sofa te guten sitt rom..

Sånn at han kan ha kompiser på besøk, og gjerna se ein film.. Eller ein fotballkamp med Fatter’n, som Kånå ymta frempå med.. Sikkert for å få tv’en i stuå, for seg sjøl..

Det e jaggu meg merkelig kor mye man kan få gjort av og te, på dei fem minuttane, mellom fredag og mandag..

Somme ganger får man jaggu meg gjort meir på dei “fem minuttane”, enn gjennom ei heil uka.. Rett og slett.. Om man bare legge godviljen te, eller møte ett roterom av abnorme dimensjoner..

=D

Ei mildt sagt blodtravel uka kulminerte i ein skikkelig koselig fredag, kor me satt å kikka på The Voice, hadde nåke godt i glasset og feira at det endelig va helg.. Det stod to felles foreldremøter på agendaen, denna ukå, på toppen av alle andre aktiviteter som må gjennomførast, kvar uka.. Så å sei at me hadde nåken utfordringer denna ukå, det va nok ikkje å overdriva.. Midt i ukå, så hadde eg og Kånå ett jobbmøte me måtte nå i arbeidstiden og, så det har virkelig vært høgt tempo både på jobb og heimen.. Og, når man slite litt med fjelloverganger, som igjen føre te at godset komme seint inn på terminalen, kan kaoset fort bli komplett..

Når man har så mange faktorer i hverdagen, som forsåvidt kvar for seg kan forkludra ein allerede travel dag, då må man virkelig holda tungå beint i munnen..

I ein massebarnsfamilie som me leve i, kor man nærmasst konstant balansere på ein slags stormfull fjelltopp, blir man jo vant med å holda ett høgt tempo.. Men allikavel, så ska det lite te før ein godt planlagt dag, går rett i dass.. Foreldremøter f.eks, der har me jo stort sett delt oss opp, så den som har mest med den i Flokken det gjelder, går på møtet.. Men, så har man dei her felles foreldremøtene då, kor det blir informert om mange forskjellige ting på ein gang, te alle foreldrene i klassen.. Der har forsåvidt eg funnet ut, at eg heilt klart ikkje e rett mann å senda avgårde på, i all den tid eg slite med å få med all informasjonen..

” Det e ikkje få ganger eg har kommen heim, og sitte som ett einaste stort spørsmålstegn, når Kånå forsøke å henta ut denna informasjonen..

 

Informasjon som eg absolutt burde klart å memorert, men som eg har ein tendens te å la gå rett gjennom tunellen.. Du vett, den der forblåste gangen mellom øyrene, te ein småforvirra Fatter’n som heilt klart ikkje har knekt koden, med viktig informasjonslagring.. Derfor, så har eg bestemt meg for at slike møter, dei e det best Kånå møte opp på.. Problemet med å bestemma nåke sånt, det oppstår når man gjerna ikkje har informert Kånå, om det man har bestemt og koffår.. Det førsta foreldremøte, der slapp eg forsåvidt å bestemma nåke som helst, for det va Litlajentå sin klasse.. Og der e det Kånå som har full kontroll, og sjølsagt gjekk heilt frivillig..

Mens eg hadde kontrollen heima, med å laga kveldsmat, stella småtrollene og te slutt få de opp i loppekassane.. Nåke som gjekk absolutt strålande..

Kidsa lå og sov, når Kånå kom fornøyd inn dørene, og informerte Fatter’n om ka møtet hadde handla om.. Masse informasjon, som sjølsagt gikk rett i tunellen og autopiloten slo inn på sedvanlig vis, som den som oftast gjør gjør, når Kånå får ett snev av munndiare.. Den som fanga opp essensielle ord og setningar som gjerna kreve ett svar, og passe på at Fatter’n ikkje går på ein smell.. Man kan fort sammenligna ein slik “Kåne-autopilot”, med ein sånn ordforslagsfunksjon, som stort sett alle har på smart telefonen sin.. Og alle som har litt erfaring med slike funksjoner, dei e nok fullt klar over, at ein sånn funksjon kreve mange års perfeksjonering..

” Eg vil anbefala dei fleste fedre med ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå, om å la den få ein del år på baken med kalibrering, før den tas i bruk..

Sjøl då, så vil den nok ikkje vær justert opp mot total perfeksjon, så vær obs på at det somme ganger, vil gå lukst te skogs.. Eg vil sei det e ytterst viktig å gjerna følge litt ekstra med i vinterhalvåret, når temperaturen ute i “Bodå” kan vær i øvekant ugjestmild.. Eg vil tru det gikk fint denna gangen, då det blei ein lun og fin kveld i sofakroken, itte at Kånå hadde fått tømt seg for informasjon, og Fatter’n fikk litt fred og ro borte i kroken sin.. Litt verre gikk det når neste foreldremøte stod på tapetet, og det va Mini’en sin nye klasse som sko ha felles foreldremøte.. Eg forstod vel gjerna at det lå litt i kortene, kim som måtte te pers, denna kvelden..

Allikavel, så tok eg mot te meg å bestemte at Kånå sko gå den kvelden og, uten at eg forsåvidt hadde informert Kånå, om akkurat den avgjørelsen..

Det gjorde eg itte eg og Mini’en hadde vært fotballtrening, når Kånå ringte å la frem sine videre planer for ittemiddagen.. Hu hadde planlagt at eg sko kjøra Mini’en på fotballtrening den dagen, og at hu tok med seg Litlajentå på turn treningen.. Før me så møttes i dørå heima, kor eg gikk på foreldremøte.. Alt perfekt planlagt ned te siste sekund.. Men, problemet va bare dei uforutsette hendelsane som kan oppstå, når man trur man har ein perfekt plan, for ittemiddagen.. Som ein opportunisk Fatter’n som hadde bestemt nåke anna, det faktum at me hadde glemt å handla inn ein genser te Eldstemann og at då gikk heila tidsskjemaet te Kånå, lukst opp i røyk..

” Kånå sin sjølkontroll, som stort sett e lika sjølsikker som ein velfødd Barracuda, den gikk opp i fistel.. Fatter’n fikk ein kjapp og intens øvehaling før linjå blei brutt, og ein tekstmelding tikka inn, kun kort tid ittepå..

Ein kvar fordel i livet, blir som regel fulgt opp av ein bakdel, som einkvar glede blir etterfulgt av sorg.. Kånå gikk som eg sjølsagt hadde bestemt, på detta foreldremøte, mens eg fikk klar beskjed om å ta med meg Eldstemann opp på Amanda kjøpesenter, for å handla inn denna genseren.. De ska fremføra ett show i skolens regi, og genseren sko vær ein del av kostymet.. Og kor vanskelig kunne det liksom vær, det å handla inn ein genser te showet, Kånå hadde til og med sendt med størrelse og bilde av genseren.. Så, eg slengte Mini’en og Eldstemann inn i bilen itte fotballtreningen, og suste opp på senteret..

Det perfekta med min plan, det va jo det faktumet at me ikkje møttes i dørå, før Kånå gikk på foreldremøtet.. På den måten, så ville vreden øve den forbaska Fatter’n, mest sannsynlig ha gått over, når Kånå kom heim..

Kåner e sjelden langsinte, om man bare passe på å vær utilgjengelig akkurat lenge nok, og i min plan sko det gå med god margin.. Utfordringen min, det blei å finna denna helsikkens genseren som Kånå hadde sendt bildet av.. For, eg e jo ikkje vant med å leita itte klær i ein klesbutikk eg.. Tjera vena meg.. Eg går på besøk te Skjalg på Herrmann eg, og så finne han frem det eg ska ha.. Enkelt og greit.. Her va det jo på hundrevis av kvadratmeter med klesstativ, meir eller mindre overlessa med klær i alle former og farver.. Å finna genseren Kånå hadde sendt bildet av, det ville jo bli som å finna ei nål i ein høystakk..

” Legge mann då te ein aldeles lite behjelpelig Eldstemann, som mildt sagt va pottesur av å ha blitt dratt vekk fra dataskjermen, og ein øvetrøtt Mini som absolutt ikkje følte for å traska rundt i ein klesbutikk..

Ja, då va kaoset komplett..

Å saumfara ein klesbutikk itte nålå i høystakken, med ein lite samarbeidsvillig Eldstemann og ein Mini på vei inn i hyperspeed.. Det va heilt klart ein større utfordring enn eg hadde sett føre meg, på forhånd.. Eg begynte å innsjå at problemet mitt, det e at eg gjerna har litt for mange problemer.. Sjølforskyldte problemer.. Eg vil tru at det heilt klart ikkje ein mild overdrivelse.. Men, det å komma heim uten genseren på tross av at eg har vært utligjengelig lenge nok, det ville heilt klart ikkje vær årets beste sjakktrekk.. Vissheten øve akkurat det, fikk meg te å bita tennene så hardt sammen, at augene nærmast fyltes med tårer..

Spør nåken om hjelp, det ville jo vært det enklaste sitte sikkert mange å tenke nå, men herreguud.. Det va jaggu meg ikkje lett å sjå, blant alle som myldra rundt inne i butikken, kim som jobba der og kim som bare va å handla..

Og som nærmast alle bloggere rundt om i Norges langstrakte land, har vel eg og ett lite snev av sosial angst, eller ihvertfall så hang terskelen for å spør, høgare enn viljen te å leita videre.. Men, når eg nærmast hadde gitt opp, lyste løysningen opp, som ein magisk selvlysande enhjørning i eventyrnattens dunkle skumringstid.. For der, rett foran meg men langt borte med veggen, stod nåken å holdt akkurat den genseren på bildet opp, så den lyste frem i spotlighten fra taket.. Snakka deg om flaks, spør du meg.. Eller va det nettopp ein av mine hjelpsomme engler, som sendte meg ein håndsgjerning.. !? ..

” Kanskje har hu Martha rett, som holde kurs å foredrag om englene som finnes blant oss, for å holda ett lite øye med oss, og geleida oss på rett vei gjennom livet..

Uansett, så hanka me med oss genseren, samt to Pokemon gensere te Mini’en som han hadde gneldra seg te å få, og suste heimover.. Istedet for kveldsmat, stakk eg innom nærbutikken og treiv te meg nåken Grandis Pizza’er, som eg slengte i ovnen, når me kom heim.. Te stor glede og stormande jubel fra Flokken, som absolutt va i storform, denna kvelden..

Kampen om å få de i seng itte maten va fortært, den blei tung og langdrydd, men Fatter’n drog iland seieren, te slutt..

Eg rakk å ramla som ett slakt ner i sofakroken, og fikk fem minutt te å summa meg på, før Kånå kom ramlande inn dørene.. Og sjølsagt hadde masse å fortella fra foreldremøte.. Autopiloten blei slått på for andre gang, denna ukå, og trafikken gjennom tunellen den va jaggu meg heftig, denna kvelden.. Eg trur ikkje eg lyge, om eg meir eller mindre sovna før hovudet traff puten, når me la oss..

Fredagen forsvant i ett heidundrande tempo, før me fant roen te The Voice, når småfolket va plassert i ladekassene .. Og, nå oppdaga eg forsåvidt at eg har endt opp, der eg på ein måte begynte detta innlegget..

Og ingenting e vel bedre enn å avslutta når ringen e slutta, på ein måte.. Så god helg, Folkens..

Ps.. Det va jaggu meg godt å få ut litt damp igjen, fra ein litt over middels travel hverdag, hverken meir eller mindre..

Barnehagetante/onkel eller Barnehagelærer..!? Det kan raskt blåsa opp te storm, om man ikkje balansere perfekt på ein sylskarp knivsegg, når man tar ein liten debatt om dei to begrepene.. Eg havna litt ut på djupt vann igår morgens, når eg i ett uforvarande øyeblikk kom te å bruka Barnehagetante/onkel begrepet, om barnehageansatte.. Istedet for deiras foretrukne begrep, som e barnehagelærer.. Når eg delte ein tidligare skreven historia, som på ein indirekte måte, handla litt om barnehageansatte.. Eg blei faktisk tatt litt på sengå, øve kor viktig det va å distansera seg fra detta begrepet, då det visstnok ikkje va med på å øke statusen på yrket deiras..

Eg blei såpassa betenkt øve at eg gjerna hadde stappa heile neven, inn i ett vepsabol, og nå kom te å få kjenna vreden fra heila bolet, på ein gang.. Så eg va kjapt ute å beklagde meg..

Men, eg har liksom ikkje klart å slippa tak i akkurat denna kampen, for å fjerna detta begrepet fra barnehageansatte.. Eg funderte øve detta heile dagen på jobb igår, og utøve kvelden, før eg bare måtte få nåken tanker ut av hovudet.. For denna tankerekkå trur eg ikkje eg får ut av hjernebarken, før eg har skrevet ut mine enkle meiningar om denna saken.. For eg måtte jo lesa meg opp litt på nettet, om akkurat denna greiå her, når det kjapt dukka opp nåken kommentarer, som presiserte at det ikkje heter Barnehagetante/onkel, igår morgens.. For å nøsta litt opp i årsaken te at noen lar seg provosera eller føle seg krenka..

” For tjera vena meg, eg skreiv det hverken på ein nedlatende eller respektløs måte, i det heila tatt.. E det nåken eg virkelig sette pris på, og meina har ein ufattelig viktig jobb, så e det barnehage ansatte..

Men, eg leste ett par artikler skrevet av to barnehagelærere ut på kvelden, og ein ting gikk igjen hos begge, i og med at de ikkje syntes nåke om begrepet Barnehagetante/onkel.. For begge poengterte sterkt at de hadde tatt ein treårig høyere utdannelse, for å kunna jobba i barnehage, og meinte at de burde få meir anerkjennelse for utdanningen sin.. Begrepet Barnehagetante/onkel, det va visst bare sånne som skifta bleier, trøstet når noen gråt eller smørte på ei skiva, og va med på å holda jobbstatusen deiras nede.. Altså, om eg forstår dei to eg leste meiningane te, sånn nåkenlunde rett, så e Barnehagetanter/onkler det samme som ufaglærte ansatte i barnehager.. Eg vil tru det e dei me kalle barnehage assistenter, nå for tiden..

Så for å bare ta ein kjapp oppsummering, sånn som eg har forstått det.. Barnehagelærer/pedagog = Faglærte personer mens Barnehagetanter/onkler = Ufaglærte personer som jobber i barnehage.. Satt litt sånn på spissen..

Det e ihvertfall vanskelig å tolka det annerledes, når eg leste deiras kronikker om begrepet og bruken av det.. Du kan lesa deiras kronikker her, og her.. Det e gjerna ikkje akkurat sånn at de skrive at de ufaglærte e Barnehagetanter/onkler, men når man så klart presisere sin treårige høyere utdannelse, tolke jo ihvertfall eg teksten på den måten.. Det kan godt vær eg tar feil, for all del, men la oss ikkje dvela så masse med det.. Det har egentlig lite med tankane mine videre å gjera.. For ka e ein god barnehageansatt, når man virkelig tenke seg om.. ?? .. Ka sette me foreldre pris på hos den personen som har ansvaret, for våre barn, når de tilbringe tid i barnehagen..

” Tante er jo noe de aller fleste forbinder med noe koselig. Familie, noen som bryr seg om deg, eller som passer på deg når ikke mamma eller pappa er der. ”  Skrive den eine i kronikken sin..

” Det er jo en koselig tittel» , det er et kjærlig, tillitsfullt begrep. Barnet anser deg som familie. ” Skrive den andre..

Eg har absolutt ingen problem med å slutta å bruka begrepet Barnehagetante/onkel, men eg e jo litt sjokkert øve ka disse to med ein god høyere utdanning, meina om sine egne kolleger, som ikkje har høyere utdanning.. Sånne som gjerna har jobba heila livet i barnehagen, og innehar uvurderlig erfaring fra yrket, men mangle utdanningen.. Sånne som kan gi dei som komme rett fra denna treårige høyere utdannelsen, ufattelig mange gode råd, tips og dela av sin enorme erfaring, innen barnehagelærer yrket.. For i mine auger, så betyr det absolutt ikkje at dei som nettopp har lært alt som går ann å læra, men som ikkje har ett fnugg av praktisk erfaring, e bedre enn ufaglærte assistenter med mangfoldige års erfaring..

Eg meina et ein god balanse av god gammaldags erfaring, og ungdommelig overmot og nytenkning, det e ein god match.. At man har nyutdannede Barnehagelærere, som ønske å læra av dei med erfaring..

Hvis man drar te med ein slags ligning her, så kan man jo sjå føre seg min bransje, kor man utdanne nye sjåfører rett fra skolebenken.. Og som 19-20 åringer får ansvaret for ett vogntog på femti tonn, og blir satt te å kjøra ei ruta fra Haugesund – Oslo.. Man har lært alt som går an av teori, og ska nå setta detta ut i praktisk arbeid.. Eg vett ikkje, men i mine auger e det rein og skjær galskap, og som ung yrkessjåfør, då burde man kjørt mindre biler i minst nåken år, både for å få kjenna litt på kossen ein stor bil oppføre seg, både på sumar og vinterføre, før man får lov å kjøra svære tunge vogntog, og langkjøring på vest – øst ruter, eller lignende..

” Ikkje minst, så har verktøyene nå te dags, altså vogntogene, blitt så teknisk avanserte med så mange hjelpemidler, at når ett sånt vogntog mista veigrepet på vinteren, så kan det raskt bli fatalt..

Når ett vogntog med så mange hjelpemidler, som elektronisk stabilisering, antispinn, antiskrens etc. etc. finne på å slippa taket på vinterføret, eller forsåvidt sumarføre.. Så skjer det ikkje i lav fart, kor sjåføren gjerna har sjanse te å ta seg inn, men heller i meget høy fart.. Og ein fersk sjåfør uten nåke som helst erfaring, ryke gjerna lukst te skogs, i fjellveggen eller i verste fall rett inn i ein møtande bil.. Konsekvensene kan bli dramatiske, og mangfoldige liv vil bli berørt og ødelagt, i verst tenkelig tilfelle.. Kun, fordi man ikkje hadde erfaring, stolte på sine teoretiske kunnskaper og verktøyet man hadde tilgjengelig..

Det e faktisk ikkje så voldsomt stor forskjell, om man sammenligne detta, med ein nyutdanna barnehagelærer.. Som komme rett fra ein treårig høyere utdanning, og ska lukst ut i arbeidslivet..

Kanskje har man ikkje egne barn ennå, som faktisk gir dei fleste mennesker eit heilt anna syn på det å vær foreldre, enn man hadde før.. Kanskje, så har man fått ein god stilling som pedagogisk leder, på ein avdeling i ein barnehage, og stole blindt på sine nyerverva teoretiske kunnskaper.. Men, får seg ett lite sjokk når teori og praksis, gjerna ikkje heilt lar seg forene, og verktøyene man har i barnehagen, dei slutte plutselig å fungera.. Kanskje feiltolke man totalt ein situasjon, kor man e skråsikker på at man har rett, men som man hadde lett sett at absolutt ikkje va sånn som man trudde, om man bare hadde hatt nåken år med erfaring bak seg..

” Følgene for feiltolkningen blir fatal, når fleire etater og lignende får blod på tann, plutselig har saken tatt abnorme proporsjoner, og konsekvensene blir fatale.. Mangfoldige liv blir berørt og ødelagt..

Akkurat som i min bransje, kor unge sjåfører absolutt burde hatt tett oppfølging i starten, og kjørt lavrisiko biler te de hadde nåken års erfaring.. Så meina eg det samma om Barnehagelærer yrke, kor unge nyutdannede personer, absolutt burde gått sammen med erfarne “Barnehagetanter”, eller assistenter om man vil.. Og tilegna seg verdifull erfaring på ein ypperlig måte.. I mange barnehager vil eg tru og håpa det praktiseres, mens i andre blir man nok kasta te løvene, nærmast første dagen på jobb.. Eg meina, at man virkelig har godt av å tilegna seg ferdigheter som den eina meine høyre te “Barnehagetanter/onkler”

At man e kjærlig, tillitsfull og bryr seg om dei man har ansvaret for.. At man har ein slags “Tante/onkel” følelse, for dei barna man har i barnehagen.. Ser dei enkelte individene som de e, og kommunisere og samhandle med foreldre, på ein god måte..

Om eg ska laga ei lista over dei beste Barnehagelærerne, som våre barn har hatt, e det nok akkurat lika mange ufaglærte assistenter, som faglærte barnehagelærere på den listen.. Som Barnehagelærer e det ikkje nok å lena seg på bare den faglige kompetansen man har tilegna seg, men og den menneskelige faktoren man innehar som person.. Den e lika viktig som faglig kompetanse, om ikkje meir viktig.. Det at man som Barnehagelærer, også innehar evnen te å vær litt “Tante/onkel” for barna man har ansvar for, det trur eg e viktig.. Ikkje minst e det viktig å ha den evnen øvefor foreldrene te barna og..

” Det at man kan gi og ta imot beskjeder, prate med og diskutere på ein lika respektfull måte, som man gjerna gjør med sin egen familie..

Faglig kompetanse uten nåke særlig erfaring, det kan lika godt vær ein hemsko som ein fordel, når man endelig komme seg ut i arbeidslivet.. Når man endå ikkje har fått tillært seg egen erfaring, som menneske, mor eller far.. I mine auger, ska man passe seg litt for å skapa ei for stor kløft, mellom mange års erfaring, og nyutdannede barnehagelærere i barnehagene nå til dags..

Og om det hette Barnehagetanter/onkler eller Barnehagelærere, det trur eg nok ikkje e så viktig, når man kjenne godt itte..

Det e vel viktigare at man vett man gjør det besta for barna man har ansvaret for, enn at absolutt alle i Norges land, annerkjenne den treårige høyere utdannelsen din.. Til og med ein halvsleten Fatter’n med fire små i heimen og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå.. Dei fleste e nok klar øve utdannelsen dåkkas, og sette ufattelig pris på jobben dåkke gjør for barna våras..

Det gjør me ihvertfall her i heimen.. Barnehagetante vs Barnehagelærer.. Eg vett ikkje.. Det e kossen dåkke e med barna våras som betyr nåke for oss foreldre..

Ikkje ka tittel dåkke som jobbe i barnehage, absolutt vil at me ska bruka.. Sjøl om eg gjerna ska passa meg litt, med å bruka Barnehagetante/onkel, igjen..

Og e det nåken som kan sympatisere med ein nåke brokete jobbstatus, så e det nå ihvertfall eg, i mitt virke som yrkesjåfør..

Men.. Eg e stolt av jobben min uansett eg.. Eg vett kor viktig den e for alle mine kunder, bedrifter og til og med dåkke Barnehageansatte..

Uten oss yrkessjåfører, då hadde det ikkje vært lett å drevet ein barnehage, butikk eller sjukehus, for den saks skyld..

Så me har meir te felles, enn dåkke gjerna trur.. 😉😉

Endelig så va det blitt helg igjen, men allikavel så e det ikkje helg.. For forrige og denna helgå, har og ska eg tilbringa på “skolebenken”, på ein måte.. Me yrkessjåførar, me må ta ett kurs kvart femte år, for å auka kompetansen vår på ting og tang, som har med jobben vår og gjera, eller ikkje.. Ysk kurset, eller YrkesSjåførKompetanse kurset, som det hette.. Det må me gjennom for å ha lov te å driva gods eller persontransport, i fem nye år.. Eg kunne nok sagt mangt og mye om akkurat detta kurset, men det egentlig ikkje så mye å sei, strengt tatt..

Foruten ett høyst minneverdig førstehjelps kurs igår, så har det vært labert med aukande kompetanse, mildt sagt.. Og det e jo forsåvidt ikkje dei som har kurset sin feil, sånn egentlig..

For dei gjør jo så godt de kan.. Problemet ligger vel heller hos myndighetene som har bestemt at me ska gjennom detta kurset, men som ikkje heilt vett eller har bestemt seg for, ka det ska inneholda.. For så mye auka faglig kompetanse, det kan eg ikkje skryta på meg at eg har fått.. Men, hjølpe meg.. Idag ska med læra oss å kjøra meir økonomisk, enn det me sikkert gjør.. Når me først kjøre ei forhåndsbestemt ruta på vår måte, for så og overlata te ein instruktør, når me ska bremsa og når me ska trø på gassen..

” For all del, mange som kjøre langtransport, dei kan nok ha ein del å henta her, om de e nåke tunge på høyrefoten.. Men, i mine oppstykka dager med distribusjonskjøring, der e det nok mindre å henta..

Jaja, man kan ikkje anna enn innfinna seg med sånne ting, for alternativet e jo at man ikkje har lov te å gjør jobben sin meir, rett og slett.. Og jobb, det må man jo ha.. Ellers, så flyr dagane avgårde i sedvanlig tempo, her i småbarnsfamilien, plutselig så hadde eg ikkje skrevet nåke på ei uka igjen.. Svigers har reist på ferie te syden, og savna sikkert litt lett lektyre på bassengkanten, om ka som skjer her heima.. Så, det va gjerna på tide å komma seg opp på “hesten” igjen, og skribla ner nåken ord..

Av og te, så klara eg ikkje heilt å forstå, kossen eg har klart å skriva så mye som eg har gjort, allerede.. Når dagane nå går unna i ett tempo man ikkje heilt klara å holda følge med..

Kidsa ska på skolen, barnehagen og me voksne må på jobb, så e det henting, middagslaging før taxikjøring te og fra trening tar over.. Og te slutt så ramla man ned i sofaen, når kvelden e omme, kor man lura på kor dagen blei av.. Ett gjentagande mønster som aldri tar slutt, på ein måte.. Det va vel i dei små lommene med litt egentid innimellom, kor eg tidligare lurte meg te å forfatta ei litå anekdote, fra hverdagens tjas og mas.. Vil eg tru.. Men, har dei lommene rett og slett blitt mindre, eller gjerna til og med forsvunnet, tar eg meg sjøl i lura på nå for tiå..

” For mindre ting å skriva om, det e det heilt klart ikkje blitt, det e ihvertfall heilt sikkert.. Både eg, Kidsa og Kånå finne stadig på nye sprell, som absolutt ville vært verdt å skrevet om..

Kanskje må eg tenke litt nytt, med tanke på kossen eg styra på med denna bloggen, for å holda frekvensen litt høgare.. Det e heilt klart rom for forbedring ihvertfall, om man tar dei siste månadene under betraktning.. Mini’en e fortsatt litt meir enn ein håndfull å håndtera, Litlajentå har alltids ett prosjekt på gang og Han i Midten har for tiden nådd nye høyder, i sin tilværelse som livsnytar og bohem..

Det må vel bare seiast, at undertegna får samla seg litt og få litt fart på skriveriene sine igjen, for eg savna det jo absolutt litt sjøl og..

Det å setta seg ner å laga litt lett hverdagsunderholdning, og gjerna bedriva litt forenkla terapi på seg sjøl, hverken meir eller mindre.. Men, nå har Kånå kommen luskande opp trappå, klokkå nærma seg elleve og eg ska på kurs igjen.. Så neste kapittel, det får me ta seinare idag, hverken meir eller mindre..

Eg må avgårde for å læra meg økonomisk kjøring med lastebil.. Juhuu…

Ha ein flott lørdag, Folkens..

Kånå va heima fra jobb igår, siden formen ennå ikkje va heilt på topp, men idag så kom hu luskande opp på terminalen.. Det hadde tydeligvis vært litt utfordringer oppe på fjellet i natt, for det stod nesten ikkje varer på sonen vår, når eg kom opp idag morgens.. Paller va det derimot ein del av, men det va mange paller te dei samme kundene, så det blei ikkje så mange leveringer ut av det.. Eg sendte ei melding te Kånå om at hu trengte ikkje stressa seg opp, men heller venta te eg sendte melding igjen, før hu kom opp på jobb.. Det va jo tross alt ingenting å gjera der oppe, når eg hadde lasta alle pallene på lastebilen, allikavel..

Eg burde gjerna ha lukta luntå når Kånå bare svarte “Ok”, og ikkje brukte ein einaste smiley, for å liksom understreka humøret sitt.. Bare ett heilt enkelt “Ok”.. Som sjølsagt kan tolkast i aller retninger om man vil, og eg valgte “nøytral”..

Altså, eg tenkte ikkje nåke meir øve det, enn at Kånå bare svarte kjapt og enkelt, og la ikkje meir tid i å øvetolka svaret hennas.. Som eg sjølsagt gjerna burde gjort.. Men, tjera vena meg.. Altså, eg skjønne jaggu meg jysla godt eg, at mannfolk rundt omkring i Norges langstrakte land, gjerna går på smellar i hytt og pine.. Bare fordi me trur at det som blir sagt, skrevet eller fortalt te oss, det e akkurat sånn som det blir sagt, skrevet eller fortalt.. Skrive nåken “Ok” på ett spørsmål eller ein beskjed, så betyr det “Ok”, og ingenting anna.. For all del, når man gjerna høyre ett “Ok” som blir respondert tebake, kan man fort tolka kor ordtrykket ligger, om det betyr “Ok” eller ikkje  “Ok”.. Og så, handla derifra..

” Alle mannfolk med ein skokk med ungar på rullebladet, og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå i heimen.. Dei lære seg innen rimelighetens tid, Kånå sine kunster med ordtrykk og lignande, og om det positiv eller negativ respons..

Jaja, alle utenom meg, gjerna.. For eg glemme meg ut øve ein lav sko, sånn innimellom, når larm og leven gjerna når nye topper, i heimen.. Og det e sannsynligvis sikkert lika godt, for betydning av respons og om det e negativ eller positiv lada, når Kåner melde sin svarmåte.. Det kan skifta lika raskt som været her på Vestlandet.. Det man av erfaring lærte seg at betydde ein ting, den eina ukå, det betyr plutselig ikkje det samma, et par uker seinare.. For man må jaggu meg ta med i betraktningen, dei omgivelsane man har rundt seg når man gjerna spør, og får svar..

F.eks, om man spurte Kånå nede på badet, om man kan gå ut med gutta ein gang, og fikk ett syngande “Ok” krydra med ett smil..

Så betyr ikkje det, at når man får akkurat samme respons når man e i familieselskap og spør om det samma, nåken uker seinare.. At man bare kan hoppa i dusjen når man komme heim, slenga på seg finstasen og dynka seg i godlukt før man jogga staut ut dørene.. Ånei du.. Då har Kånå sannsynligvis bare svara syngande “Ok” med ett påfølgande blodfalskt Colgate smil, fordi hu ikkje vil tapa andletet offentlig.. Gjør man det eg skreiv foran her, uten å ta ett oppklarande sjekk spørsmål når man komme heim, om det virkelig va greit at man kunne gå ut med guttane.. Ja, då kan man fort enda opp som ett maltraktert “roadkill” og bli kasta lukst i Bodå..

” Kåner og kvinner e nåken lunefulle skapninger, som man aldri bør undervurdera, feiltolka eller ta for gitt.. Men, uansett kor mye man trur man har forstått, så ende man opp med å føla seg som ein fasit full av feil, allikavel..

Akkurat som meg idag, når Kånå svara “Ok” på den enkle beskjeden om at hu ikkje trengte stressa seg opp, og venta te eg ga beskjed før hu kom opp på jobb.. For, når Kånå kom luskande på jobb idag, så gikk hu nå rundt på sonen, og såg alt anna enn lynande fornøyd ut.. For det stod jo fortsatt absolutt ingenting der ennå, sjøl om terminalarbeiderane jobba på som fanden sjøl va i hælane på de, inne i semitrallen fullstappa med gods.. Det va ikkje vanskelig å sjå, at Kånå hadde gjort stikk motsatt av det eg hadde sagt, når eg ga hu beskjed om å ikkje stressa.. For hu hadde heilt klart kava seg opp, øve dei udugelige sjåførane, som ikkje klarte å komma seg te Haugesund i tide..

Og når dei på gulvet ikkje hadde fått så mye som ein konvolutt, bort på sonen vår, så trur eg jaggu meg ikkje de stod i så høg kurs, dei heller..

Og sjøl om eg gjerna burde ha oppdaga og følt dei her signalene, som formelig oste ut av Kånå, når hu spankulerte rundt på terminalen, så gjorde eg jo sjølsagt ikkje det.. Eg gjorde det jo på sedvanlig vis ittepå, når det på ein måte allerede va for seint.. Fordi når varene begynte å ramla inn på sonen vår, så satte me igang med å sortera det som kom, og fordelte rutå oss imellom.. Men, når eg slengte nåken esker bort te Kånå, som eg i beste meining meinte passa best te hennas bil, så gjekk sikringen, ventilen slo ut og ein tirade av sjeldent kaliber eksploderte min vei.. Ikkje tale om at hu kjørte inn på den veien på glattisen idag, sko hu liksom kjøra så langt og liksom ha så lite med seg, utover Tysvær sine grisgrendte strøk..

” Når eg allerede sko både samme vei, og gjerna lengre avgårde, på denna rutå våras som me har sammen.. Nei, det va ikkje måte på kor mye som ikkje passa Kånå, akkurat idag..

Når eg hadde gitt Kånå beskjed om å ikkje stressa seg opp, men heller roa labben litt, og komma opp når ting va klart.. Hu høyrtes nesten ut som hu va på randen av hysteri, der hu stod å trampa i bakken og sendte meg ett blikk, som nærmast fikk nakkahårå te å reisa seg og blodet i årene te å krympa seg.. Det va då det begynte å slå meg, at eg gjerna burde ha sett signalene, når hu kom luskande inn på terminalen.. Då, når det sjølsagt va for seint, og vredens ypperste presterinne, hadde blitt vekka fra dvalen.. Eg pleie å klamra meg te alt som gjerna gjør meg unik, og akkurat denna evnen te å få Kånå opp i full damp, den kan eg neppe tru, at nåken andre klara bedre enn meg..

Ydmykt dyrka man som Fatter’n og livspartner håpet om ei meining med tilværelsen, men det kan vel umulig vær min misjon her i verden, det å alltid fyra Kånå opp te bristepunktet.. Eller..!??

Eg hadde ennå ikkje kommen langt nok i tankerekkå mi då, så eg svara jo Kånå med samme mynt om hu trudde det va bedre, at eg kjørte innover den veien med ein lastebil som va 8-9 tonn tyngre, enn bilen hennas.. Av og te, så e det som om hjernebarken min, går fra null te hundre på ein generasjon.. Før eller seinare, så får eg den igang, bare stort sett så altfor seint.. Å svara med samme mynt, det va sjølsagt ein gedigen taktisk katastrofe og det nesta som skjedde.. Det skjedde så fort at når det heila va over, då stod eg nærmast der med sjelå mi i handå, og lurte på ka i himmelens navn som nettopp hadde skjedd..

” For, Kånå stod bare å kikka på meg og sa ingenting, men somme ganger så e stillhet og ett lite blikk, ufattelig mye meir skremmande, enn all verdens atomvåpen.. Tro meg..

Og stillheten va effektiv, eg høyrte fortsatt etterklangen av mine egne hysteriske ord, før den taktiske katastrofen blei ett faktum.. Tannhjulene i hjernebarken hadde endelig funnet kvarandre igjen, og treiv igang denna tungtrødde mekanismen av ein hjerne.. Min hjerne.. Det hadde endt opp som ein spiss morgen, som nærmast hadde klort augene ut av ein stakkars Fatter’n, og ikkje ein sånn mjuk morgen som høflig tok deg inn i dagen.. Ein mjuk morgen, som eg gjerna hadde trudd det sko bli, når eg ga Kånå beskjed om at hu ikkje måtte stressa seg opp.. Og eg fikk et “Ok” tebake.. Ett “Ok” som aller høyeste grad ihvertfall ikkje va nøytralt..

I beste fall, så hadde det vært ett mildt surt “Ok”.. Men, kim i all verden kunne vita det, uansett kor mye erfaring man har i livet, som livspartner og Fatter’n..

Eg trakk meg tebake inn i lastebilen, fant frem kaffikoppen min og tenkte at nå.. Nå va det gjerna best å holda lav profil ei litå stund.. Kånå e sjelden langsint.. Ihvertfall ikkje så lenge eg har vett og forstand te å holda kjeft, nåke som eg absolutt ikkje ska påstå eg e skremmande flink te.. Men, eg kjeme meg.. Å gjemma seg litt inne i lastebilen, det e gjerna hverken nobelt eller særlig mandig, men allikavel ein naturlig refleks, og ikkje minst høyst nødvendig.. Akkurat i detta tilfellet.. Livet e vanskelig nok som det e, om eg ikkje med vilje og viten, må gjør det endå verre..

” Itte ei stund, så lurte eg meg forbi Kånå som fortsatt stod å sorterte med ein sjølsikkerhet og ett blikk som ein småsulten Kvithai.. Eg gjorde meg lika liten som ei spissmus når eg passerte hu, når gjerna ein elefant strengt tatt hadde vært tryggare..

Istedet for å irritera meg øve varene som ikkje va kommen på sonen, bestemte eg meg heller for å hjelpa dei på gulvet å sortera.. Då va eg både på trygg avstand fra Kånå, men gjorde ihvertfall nåke fornuftig.. Te slutt så fikk me lasta bilane våras ferdig, og suste avgårde te kvar vår kant.. Og eg satt nå der i lastebilen å funderte litt øve denna morgenen, og ka som gjerna hadde gått skeis..

Når ein tanke plutselig slo meg som lyn fra klar himmel, og ett regnestykke begynte å rulla på høygang, oppe i hjernebarken..

Ein fing føyk i været, to fingrar, før den tredje og fjerde fant veien te værs.. Nå, så va det snart fira uker siden Kånå sist hadde den berømta vekå, den vekå som alle oss mannfolk, enten meir eller mindre frykta.. Og ikkje så mangen dagane før denna ukå e ett faktum, då e det lettare å fyra opp Kånå, enn knusktørr rekved dunka med tennvæska..

Og alt stod klart foran meg, som om eg nettopp hadde løyst verdens vanskeligaste ligning, på kun kort tid.. Koffor “Ok” ikkje va heilt “Ok”, og årsaken te at Kånå sprakk som ein halvgammal sprø ballong, som såvidt va begynt å blåsast opp..

Herreguuuud.. Kvar forbaska gang, så klara eg å gå på denna smellen, før Kånå si berømta uka..

Sjøl om eg lova meg sjøl dyrt å hellig å “henga ei bjella på katten” te neste månad, så eg ikkje går på samme smellen igjen.. Men, itte ett par uker så har alt blitt glemt og eg dura umiskjennelig mot den samme sedvanlige katastrofen, igjen.. Det e jaggu meg merkverdig egentlig, kossen man somme ganger blir fatalt blind, for nåke som gjerna e godt synlig.. Strengt tatt..

Heldigvis, så hadde de favorittsjokoladen te Kånå på butikken idag, eg har rydda kjøkkenet og tatt ut og inn av oppvaskmaskinen.. Mens Kvithaien har ålet seg rundt omkring her i heimen, med ett djervt og olmt blikk, når den har oppdaga meg..

Forhåpentligvis, om eg klara å spilla kortene rett, resten av kvelden, så slippe eg å finna liggeunderlaget og soveposen nede i gangen, når det e leggetid..

Men, strengt tatt, så ser det mildt sagt skummelt ut.. Det e skremmande lenge siden, luktå av Bodå har sneket seg så nærme..

Heilt klart..  😉