Ellår eg såg ivertfall på tv… Kånå satt me nasen ner i laptopen sin……
Men, itte ei stund, så oppdaga eg, at eg satt og såg på Disney Channel… Mi dyrebara voksentid, brukt på barne tv… Miles from Tomorrow….
Eg prøvde å tenka tebake, på koffår eg ikkje hadde skifta kanal, men det va bare ett stort hål i hukommelsen.
Sannsynligvis, har eg hatt ein liten “Restart” … Fysst full “Shutdown”….. Så ein “System Reeboot”
Kan ikkje forstå nåke aent.. ..
Alle med meir, enn mot normalt med ungar i heimen, kan nok relatera seg te det…
Trur eg…..
Det e akkurat se ein sånn “Jordfeilbrytar” se slår inn, før det blir full “Breakdown” i operativsystemet…
Ei litå “Hjernen er alene” stund…..
Ellår “Lyset e på, men ingen e hjemma” øyeblikk om du vil..
Det e sunt med sånne små justeringar av og te, ellår nesten påkrevd…
Hvis ikkje kunne man endt opp med formatert harddisk, og gjedna blitt henta av dei med kvite frakker …
Men, det kan faktisk vær ganske så skummelt, med sånne “øyeblikk” innimellom og….
F.eks hvis man har ei pratesjuke Kåna.
Då kan det vær på grenså te farligt, om man ikkje passe seg…
Alle har vel “slukt lyset” ein gang, mens Kånå e inne i ein laaaaaang avhandling om nåke, for henna, infernalsk viktigt.
Men for deg, totalt uinteressant.
For så og våkna te ett spørrande fjes, rett føre deg, se vente på “rett” svar…
Ett svar, se du ikkje har den fjernaste aning om ka bør vær…
Du prøve å skru tiå tebake, men det e tomt…
Uansett kossen du prøve å komma deg ut av den knipå , så går du på ein smell av uante dimensjonar….
Men gjennom årenes løp, har eg opparbeida den rutinen, at eg lagre stikkord underveis, når Kåna sette igang med, for meg, meiningslause tirader av informasjon, i ny og ne…
Og når det plutseligt blir stillt, å hu har satt det spørrande fjeset imot meg…
Klara eg for det mesta og svara på tenærma korrekt vis….
Men tebake te igår…
Eg satt altså i sofaen, og lurte på kor eg hadde vært, den sista stundå…. Kånå va det ingen vits å spør, hu va heilt opppslukt me pc’en…
Miles from Tomorrow va opptatt, ein eller aen plass i universet… Ungane sov…. Jaja…..
Eg tenkte at eg burde gjedna oppdatera bloggen… (E gale og, EG bloggar…..Eg har jo meir ellår mindre tatt ett omdømmemessigt selvmord i Yrkessjåfør miljøet..)
Men det va tomt…..
Abslolutt null skrivekløa…. Kikka litt på nettet itte ide’ar, men fant ingenting….
Klara ikkje å skriva nåke , bare for å skriva hellår….
Lurte litt på om eg va “tømt” for kreativitet itte “reeboote”n” …
Om det rett og slett hadde forsvunne nåken “drivere” te den “hardware’en” …
Men så slo det meg….
Ka har skjedd idag…. Eller i går då, forsåvidt….
Eg våkna, sto opp og gjekk på jobb…… Blei ferdig på jobb…. Kjørte hjem…… Spiste middag….. Hjalp litt te med lekser….
Spiste kveldsmat…. La ett par ungar…. Sette meg foran tv’en…. Blackout…..
Det hadde absolutt ikkje skjedd nåkenting….
Ingen Mini vekkt om morgenen…
Ingen ravsinte Kåner….
Rett og slett ingenting , utover normalen…. Eller unormalen…
Det har bare ikkje skjedd nåke av betydning, se har vekka inspirasjonen i meg….
Hjølpe meg….
Men sånn alikavel… Eg har ikkje heilt truå på at det e vedvarande….
Mens eg hang på veggen og malte huset igår, måtte eg bare vedgå for meg sjøl, at far min hadde hatt rett, og eg feil.. Stigen min va for kort.. An va ikkje i nærheten av å vær lang nok eingang.. Jaja, far og mor e reist på bobiltur te Bodø, så eg tenkte eg sikkert bare kunne kjøra inn og låna stigen han hadde tilbydd seg, og få levert an igjen før de kom heim. Så kunne eg i neste familieselskap, fortsatt skryta på meg at stigen min e akkurat lang nok den..
Koffår sko han få gleden av å ha rett ?? .. Eg syns eg har nok med Kånå eg..
Men som sagt så gjort. Eg sa te Kånå at eg for ut på eit hemmelig oppdrag og suste avgårde te der de bor. De har ett nøkkelskap, så inn kom eg jo uansett.. Eg parkerte i gården foran garasjen deiras og gjekk for å finna nøkkelen. Rusla tebake te hovedørå å sette an i låsen og vrei, men ingenting skjer. Eg vrir å vrenge men låsen står bom fast. Tar an ut igjen og jogga rundt huset for å sjekka om det e ei aen dør an e te, men neida. Ingen av dei andre dørene har lås, i det heila tatt..
” Tar ein ny runde rundt huset for å som om eg så heldige at stigen ligge utforbi, men flaksen står meg ikkje bi..
Planen begynne å slå sprekker og eg ringe far min for å høyra om det muligens e ett slags triks, med låsen.. Men han blir lika forundra seg meg øve at nøkkelen ikkje virka..
– Jaaaa, du sette nøkkelen i.. ?? .. Og vrei rundt.. Seie han, formanande..
Nei, eg stod her foran dørå, og hadde nøkkelen i lomma mens eg befalte “Sesam sesam, lukk deg opp” .. Tenkte eg irritert for meg sjøl, men svarte nå fint..
– Ja, sjølsagt har eg det..
– Åhh jaa.. Nei, det va nå merkeligt.. Men ka e det du ska inne da?? Spør han.. Nysgjerrig..
Og her e det eg blir litt svar skyldig, eg tenkte lynraskt øve ulike svar men innser fort at eg har få troverdige alternativ..
For all del, eg kunne sagt “vanne blomstene” men då hadde de vel fått hjerteinfarkt begge to.. Det e vel ikkje nåke eg e kjent for å gjør, den jobben eg nok syster mi bedre på.. Så eg må bita i det sura eplet, og sei eg sko låna stigen..
– Ååjaa, stigen ja, jojo.. An va ikkje lang nok din ja, neeeei, eg tenkte meg det ja.. Svara far min, i nåke lett skadefryd..
” Ja, det tenkte du nok, tenkte eg og.. Men, uansett kor mye me tenkte både eg og han far, så gjekk ikkje nøkkelen rundt for det..
Så eg fekk kjøra te syster mi, som bor lika i nærleiken og låna nøkkel av hu.. Sa mor mi i bakgrunnen.. Som sagt så gjort, igjen.. Eg ringte te syster mi, for å sjekka at hu va heima. Fekk umiddelbart det samma svaret som eg fekk av far min, og svarte igjen, at sjølsagt hadde eg vridd rundt.. Om eg hadde prøvd å dytta dørå litt inn, mens eg vrei på nøkkelen ?? .. Spurte hu.. Nei, det hadde eg ikkje, naiv og godtroande som eg e sprinta rundt huset igjen. Henta nøkkelen som ikkje virka, og fant ut at an fortsatt ikkje virka.. Sjøl om eg dytta dørå inn..
Tjera vena meg.. Nei, eg fekk komma å låna hennas då.. Inn i bilen igjen, suste bort te syster mi, på veien kjenne eg ein eim av ei underlige lukt bre seg i kupeen..
Hoppe ut av bilen i gården deiras, springe som ein ungkar te dørå og ringe på.. Får ein nøkkel med garanti om at an virka.. Sette meg i bilen igjen, og får igjen ein underlig snek i nasen.. Komme heim te far og mor igjen, nøkkelen virka.. Opp med garasje dørå, inn i bilen med stigen.. Igjen med garasjedørå.. Får låst, nøkkelen virka fortsatt.. Sleppa av nøkkelen hos syster mi igjen.. Og suse heimøve.. Nå begynne det virkelig å lukta ille inne i kupeen, eg e forsåvidt pissetrengt men har ikkje kjent nåke trenga på i avløpskanalen..
” Hjølpe meg.. E eg blitt så gammal at eg har mista kontroll øve kloakkventilen og nå?? .. Sneken nærma seg ett crescendo av dufter i neseborene, og kvalmen komme i lika stigande styrke..
Og før magen får vrengt seg, finne eg ei busslomma å stoppa i.. Sprette ut av kabinen, gispande itte frisk luft og dette om i grøftå.. Kikka på skonå, og konstantere at eg har tråkka i verdens største hundalort.. Hipp Hipp.. Hurra.. Står å spinne som ett illsint villsvin i graset, for å få skonå luktfri.. Raska bilmattå ut og skylle na i batterivann.. Mens eg forbanne meg øve bror min, som heilt klart ikkje har gidda å plukka driten te bikkjå si, opp fra plenen te han far.. Itte de har vært på besøk..
Ellår kanskje det har vært ei nabobikkja.. Jaja, Enklare å skylda på bror min..
Får reingjort så godt som eg kan, spraya kabinen med litt 5-56 smøremiddel, lukta tross alt bedre enn halvgammal hundalort.. Sette meg i bilen igjen, og suse videre.. Får inn ett anrop fra “Kommandosentralen”, som lure på koffår eg e “Missing in Action”
– Ikkje spør.. Svara eg, nåke indignert..
Får ett nytt oppdrag, “Generalen” vil ha Kebabrull.. Kvalmen komme som ein flom lik “Bølgen” i fra filmen med samme navn, oppover halsen igjen.. Itte duftkalaset i kupeen, va Kebabrull det sista eg kunne tenkt meg.. Men lye nå “Overkommandoen” og fiska ein rull te na, i fra sjappå i “Sentrum” Gudhjølpe meg..
Tenka dåkke te.. Alt detta styret, bare på grunn av ein ..
Me har 2 ungar i barnehagen.. Ein heilt fantastisk barnehage kor ungane stortrivest, og då gjør me foreldre det og.. I denna barnehagen får de alle måltidene, nåke som rett og slett e heilt ideelt for oss med ein skokk med ungar.. Men for ei litå stund siå så va eg på ett sånt felles foreldre møte.. Ett infomøte om barnehagens filosofi, forebygging av sjukdom og diverse andre praktiske ting.. Men det va ein ting te.. De hadde begynt med nåke som hette “Smart Mat”..
Smart Mat e grønnsaker, vann, reine råvarer og mindre ferdigmat.. Detta sko bidra te at ungane våras utvikla seg og lærte på best mulig måte..
Detta hørtes jo heilt fantastisk ut.. Me har jo i ett heilt tiår kava med å få grønnsaker og reine råvarer, inn i kostholdet te Flokken våras med vekslande hell.. I ein nåke meir enn normalt travel hverdag, så må eg jo bare innrømma at lysten, iveren og overskuddet te å ta opp kampen mot ett knippe litt øve gjennomsnittet viltre barn.. Som overhodet ikkje har lyst på betasuppa eller lignande, te middag.. Ja den e ikkje alltid så himla stor.. Så at barnehagen plutselig hadde bestemt seg, for at de ville ta den kampen for oss..
” Det blei rett og slett mottatt med stormande jubel og trampeklapp.. Gudhjølpe meg..
Men nå, så e eg ikkje lika sikker på om eg e så entusiastiske som eg va i starten.. For all del, det e jo kjempe bra at de får mye god og sunn mat.. Hjølpe meg.. Det e ikkje det.. Men det e jo ein kjennsgjerning at får du nåke inn i den eine enden, så e det alltid ein liten hake i andre enden.. Og nåke meir bokstavligt enn det, trur eg ikkje at eg får sagt det.. For i den andre enden så bobla det formelig over, pga av inntaket i den eine enden.. Og te dei så endå ikkje har forstått heilt sammenhengen her..
Litlajentå og Mini’en, har rett og slett tatt opp kampen med Fatter’n, om å vær “Promponautkongen” i heimen.. Det e ikkje måte på kor go gang denna “Smart Mat’en” har fått på gassproduksjonen, te dei to små trollå våras..
Ein dag her i vekå, så hadde de hatt “Hjemmelagd Gulasj suppa” te lunch i barnehagen.. Seinare på ittemiddagen så satt eg, Litlajentå og Mini’en å lekte med Duplo’en deiras, på rommet te Mini’en.. Plutselig smelle det så kraftigt at eg nærmast trudde ett batteri ellår nåke lignande, hadde eksplodert der inne.. Men så oppdaga eg Mini’en i forfjamselen, som står midt på gulvet med eit stolt flir om kjeften, og forkynne.. – Eg fist….Eg fist høøøgt..!! .. Eg kunne ikkje anna enn å humra og le litt..
” Så smelle det igjen rett bak meg.. Kor Litlajentå står med ett bestemt fjes nett som Kånå, og proklamere høgt.. – Eg fiste høgare !! .. Med stolthet i stemmen.. Tjera vena meg..
At det smalt, det va nå ein ting.. Men ka i all verden som va ingrediensene i denna “Hjemmelagde Gulasj Suppå”, det trur eg ikkje eg vil vita.. For den sneken som begynte å bre seg i rommet, den va nåke av det versta eg har kjent.. Når eg va med Farmor i fjosen å spadde kumøkk, va jo det som å bada i parfyme, i forhold te dei stinkbombene her.. Det nytta jo ikkje å lufta ein gang, for det va som om luktå limte seg fast i lausa luftå.. Den hang igjen i nasen, som smaken av tran sitte igjen i kjeften..
Ein anna gang, når eg i ittetid fant ut at de hadde hatt “Hjemmelagd Blomkålsuppa”.. Så satt me heile familien og kosa oss med ein film, i sofaen.. Men, plutseligt sprette Kånå te værs..
– Frooooode !! Du sitte ikkje her å fise meg nærmast rett i fleisen ? .. Kauka hu iltert ut, mens hu grein på nasen..
Eg.. Va faktisk heilt uskyldig for ein gangs skyld, men eg forsto jo glatt koffår Kånå mistenkte meg, først.. Eg hadde jo ei syndelista lika lang som Norges land, bak meg.. Men då va det Litlajentå som hadde sendt avgårde ein sånn “Snikande Sidevind Uten Lyd”.. Heldigvis for meg, va Litlajentå lika stolt som på rommet te Mini’en, og satt i sofaen med ett flir om kjeften, Jack Nicholson fliret sitt.. Mini’en slengte seg sjølsagt på, med ein brakfis.. Alle må jo få lov.. Til og med de to eldstegutane måtte rømma stuå.. Og te slutt så satt dei to “Promponautane” aleina igjen i stuå, og holdt på å le seg i hjel..
Mens me andre sto ute på trappå og gispa itte frisk luft.. Eg e sikker på at hadde dei to vore statistar i “Dr.Proktors prompepulver”.. Så hadde de ikkje trengt spesialeffekter, vil eg tru..
” Og når eg prøvde meg med ein liten formanande tale, om at detta gjerna va ein uting.. Så utbryte det litla trollet våras kontant..
– Jesus feis og..
Nåke hu tydeligvis hadde plukka opp av meg ein gang, når eg sikkert rettferdig gjorde luktå eg hadde spredd rundt om meg.. Så der stod eg.. Totalt utspilt av mitt eget utsagn.. Mens det gradvis opparbeida seg ein unison krampelatter, ute på trappå.. ” Jesus feis og ” Ubetalelig, vett du.. Og eg må jo få sei at eg slite jo litt med å springa i all beskjedenhet te barnehagen, å klaga på denna her “Smart Maten”..
Det e jo sunt og godt for ungane våras, og det e jo ikkje sånt at det skjer kvar dag.. Takka Jesus for det..
Så Tusen hjertelegen takk, kjære barnehage.. For at dåkke tenke på kostholdet te ungane våras.. Men ein gang ,når dåkke minst venta det, då ska eg jaggu meg ta hevn.. Og laga den “Hjemmelaga Gulasj suppå” te frokost , og servera te kidsa.. Før me levere de i barnehagen..
Mye blir skrevet og sagt om barne oppdragelse, den eine pedagogiske flotte måten, itte den andre.. Eg har ett inntrykk av at mange sånne bøker e forfatta av foreldre som kun har 1, 2 ellår ingen.. Og då meint for det samma, deiras perfekte lille småtroll.. Som aldri gjør ramp, alltid lye sin foreldre og aldri e i opposisjon mot sine skaperar..
Satt litt sånn på spissen..
Eg satt å leste litt i ei sånn bok, så Kånå hadde fått tak itte me fekk Eldstemann, igår kveld.. Altså.. Eg leste litt i bokå igår kveld.. Eldstemann fekk me for ti år si.. I denna bokå står jo absolutt alt om kossen du ska oppdra ungane dine på best mulig måte.. Sånn at man gjerna slippe å snakka med barnehagestyraren, om at din håpefulle ikkje har lov te å klatra øve gjerdet i barnehagen, for å gå på butikken..
Men e alt du lese i dei bøkene, muligens bare ein illusjon av ein virkelighet, som kanskje ikkje finnes.. Ein mal fra det perfekte ståsted..
Tidsklemma..
For eg trur at sånn e det gjerna ikkje.. Ikkje i det heila tatt, eingang.. Ivertfall ikkje hos oss med 4 ungar i hus, på 3,5,9 og 11 år.. Det gjekk stort sett flott itte me fekk Eldstemann og for så vidt når Han i Midten kom og. Men så begynte det.. 3 og 4 mann kom.. Klokka begynte å gå fortare, sjøl om det va dei samme batteriene som stod i..
Mens alt aent gjekk seinare.. Fryktelegen møkje seinare.. F.eks når man ska få på ungane kler om morgenen,.
Og du har ett sånn noenlunde tidskjema og følga, for å ikkje komma for seint på skole, barnehage og jobb. Så finne Litlajentå (Frøken Vil Ikke Mer) ut at hu ikkje ska ha den kjolen på idag.. Alikavel.. Det retta då, i følge bokå e å setta seg ner på huk i samme høyde som barnet og ha ein fin samtale, kor man lytte te barnets ønsker, uten og avbryta..
For så og svare, lika fint og roligt, at idag e det du som har bestemt.. At det e disse klærnå me ska ha på idag.. Med det resultat, at barnet lytter tilbake og godtar beskjeden din.. I følge bokå..
Men “in real life” får du ett skingrande “NEEEEI”, tebake… Uansett kor pedagogisk korrekt du prøve å legga fram beskjeden.. Man kunne jo tatt diskusjonen kvelden før, så hu fikk bestemma seg for klær då.. Men, tjera vena meg.. Då har hu jo fått ei heile natt te og ombestemma seg på. For det gjør hu uansett.
Og det står hellår ingenting, i bokå, om ka du ska gjør med Mini’en..
Som stikke te palings bortøve veien for å leka på lekeplassen, uten lua, jakka og sko på.. Mens du pedagogisk korrekt prøve å snakke med Litlajentå.. Samtidig har dei to eldste utnytta den plutselige pausen, te å ta av seg ytterklærnå for å se litt meir barne-tv.. Og tidskjemaet e sprengt allerede.
Eg fant ivertfall ingen kapittel om det i den bokå eg hadde..
Skjenning på barnet..
Igjen ska du ner på huk så du komme inn i barnet’s verden, få øyekontakt, for så å snakka roligt om at detta har di ikkje lov te. Beholda roen når barnet gjør uønska handlinger for å få oppmerksomhet. I mange tilfeller e ingen reaksjon, den beste reaksjon.. Står det i bokå.. Eg kunne jo nesten vært enige, og det høyres jo fornuftigt ut.
Eg syns bare det e ufatteligt vanskelig å setta seg ner på huk, få øyekontakt og sei te Mini’en.. At han ikkje har lov, på ein rolig måte, eller la vær å reagera..
Når du egentlig trenge gardintrapp for å henta ner igjen klatremuså..Som henge i gardinstangå opp unna taket, og hyle av fryd.. Høge på livet som ein bavian på speed.. Mens du prise deg sjøl lykkelige, for at du ivertfall har skrudd seksjonen fast i veggen.. Klart du kan gjør det ittepå, men det stod i bokå at det va viktigt og gjør det mens ulovligheten foregikk..
For ellers kunne det vær vanskelig for barnet og forstå koffår det fikk skjenn, og virka mot sin hensikt.. Yeah, right..
Spising og lignande…
Når barnet finne ut at han ellår hu, ikkje lika maten man lag te de meir.. Då ska man, ifølge malen i bokå, ikkje øvereagera.. Og heller lå barnet spisa den maten de ønske, resten av måltidet.. For ellers kan det bli ein negativ sak, og måltidet blir ein arena for konflikt.. Der og, så e eg tilbøyelig te og vær ganske så enige..
Men begynne 1, så smitte det øve på andre. Og så har man det gåande.
Han i Midten lika plutselig ikkje Lasagne meir, sånn heilt uten videre.. Så mens eg gjør mitt besta for å ikkje øvereagere, lika plutselig ikkje Mini’en Lasagne heller.. Kånå sitte og øveraegere så lite som hu kan, men totalt fånyttes.. Litlajentå lika heller ikkje Lasagne lengre, sjøl om det va livretten hennas i forrige uka..
Eg prøve og øvereagera endå mindre enn eg allerede har gjort, men så e det ein kjennsgjerning, Eldstemann e heller ikkje så glad i Lasagne meir..
Alle i flokken våras, har på 35 sekund, plutseligt tatt avstand fra Lasagne. Jaja, de får spisa den maten de ønske resten av måltidet då, men me har jo bare Lasagne.. Masse Lasagne..
Ikkje ein plass står det i bokå, kor du ska gjør av all Lasagnen, som e te overs ….
Utagering på butikk og andre offentlige steder..
Unngå handleturer når du eller barnet er lite opplagt.. Forbered barnet på ka man skal handle og ikkje handle.. Hold ditt eget humør oppe. Vær fokusert på barnet for å kunna avleda og skapa god stemning.. Står det i denna bibelen av ei bok om barnepedagogikk.. Sjølve fasiten te kossen man får kontroll på dine barn..
Men e det ein fasit for slikt.. For detta e ikkje lett.. Alt kan vær fryd og gammen når me sette ut på ein handle-ekspedisjon..
Alle e enige på forhånd om at me bare ska kikka og e godt preppa på forhånd, f.eks på ett kjøpesenter.. Heilt te man i ett komatøst øyeblikk, glemme seg ut og går forbi lekebutikken i vanvare.. Så spør gjerna Litlajentå om og få nåke, men man svare fint nei.. Hu blir mildt sagt pisse sur.. Alikavel, gjør man gjør alt for og holda humøret på topp..
Mens man forsøke å avlede oppmerksomheten hennas øve på nåke anna, som hu garantert ikkje lika…
Men det sko man ikkje gjort, for det har Eldstemann lyst på.. Så e han i gang.. Ein ny avledningsmanøver blir satt igang, på nåke man e bombesikker ingen vil ha.. Men på siå av den tingen, står det nåke Han i Midten har ønska seg i lang tid..
Herrreguuud….
Man tar med seg flokken på vei ut igjen som de fikk beskjed om på forhånd.. Men då får Mini’en øye på nåke han har lyst på, så har man 4 herlige små som skrike høgare enn ett skrubbsulten fuglereir stappfullt med måkekyllingar.. Folk kikke og lura jo på ka i granskauen som foregår her, kor fæle foreldre man e..
Humøret har sunket te frysepunktet, man prøve og holda maskå, og forsøke på alle mulige måtar å lokka flokken med seg ut i bilen.. Mens man lura på kor i alle dager detta skar seg..
Bilkjøring….
Bruk tid på forberedelser.. Barn liker å være forberedt på ting som skal skje.. Planlegg reisen sammen.. Snakk om alt det morsomme dere skal gjøre underveis, og la bilreisen bli mer enn en transportetappe.. Selg inn bilkjøring med å skape en sammenhengande serie gode minner.. Ta mange, korte turar, og parker mens stemningen e på topp..
Detta e i korte trekk ka denna berømta boka meina man kan gjør..
Bara å få de ut i bilen e jo problemet her.. Dei 2 minste går gjerna fint.. Dei to eldste e håpløse.. “Kom igjen, nå ska me gå!!!” rope man fortvila.. Gjerna itte de allerede har fått 14 beskjedar om å gjør seg klar.. Her har man gjerna nesten tapt før man har begynt.. Men itte man har fått alle i bilen, så e det som oftast roligt.. I omtrent 1 minutt.. Så har Han i Midten irritert på seg Eldstemann..
Man snakke rolig og beherska te han, for det har me lært i kapittelet om skjenn..
Øyekontakt e jo livsfarlig, for man må jo se kor man kjøre.. Han i Midten ignorere deg totalt, han e fullt klar over at man e hjelpesløs som forelder bak rattet.. Eldstemann tar igjen, så man prøve skjenne metoden på han og.. Resultatet e lika håplaust der.. Man prøve å ikkje øvereagera og ikkje reagera i det heila tatt.. For å se om det går over av seg sjøl..
Då klara garantert duoen å egla Litlajentå opp Litlajentå og Mini’en og.. Så begynne hu og laga sjau og..
Kaoset e komplett og i baksetene har ragnarokk slått ut i full blomst.. Ta mange korte turar e jo heilt uaktuelt.. Og sko me parkert kvar gang stemningen e god, hadde me ikkje kommen oss opp bakken her heimante ifrå ein gang..
Konklusjon..
Neeida, det e jo ikkje akkurat sånn me har det.. Kvar gang.. Som oftast så går det greit, eller ivertfall innimellom.. Men det e litt sånn eg ser det for meg, om me sko etterlevd alle “gode” tips i fra denna bokå. For som eg skreiv innledningsvis, så trur eg mange sånne bøker e skreven med tanke på, eller av foreldre med 1 eller 2 barn, eller gjerna ingen..
Med ein ny flott diplom på veggen, itte endt utdannelse..
I ein massebarns famile som me e, så må man læra underveis.. Man finne fort ut ka virkemiddel som virka kor, og på kim.. Plutselig må man improvisera langt utover det man trudde man va i stand til.. Man finne ut at man kan bruka omgivelsane te sin egen fordel, så lenge man tar hensyn ta kidsa sin sitauasjon..
Så må man ta lærdom av dei feilå man gjør som foreldre, for feil det komme man te å gjør uansett.. Akseptere man det for seg sjøl ganske tidlig, har man kommet langt..
Man må nok lesa miljøet man e i blant, samt humøret te Flokken og handla itte forholdene.. Me har funnet vår måte som fungere for oss, men det e ikkje sikkert den fungerer for andre.. Men me har vår greia som ikkje e basert på normer, rammer og definisjonar som e påtrykka fra omverdenen rundt oss..
Men heller egen egen erfaring av ka me har gjort feil, og ka som har fungert..
Eg trur ikkje på at det e nåke som e pedagogisk korrekt.. Utfordringen ligge i å ha truå på seg sjøl som foreldre i dei fleste situasjoner.. Å ta egne valg som man meina e best for sin egen Flokk.. Uavhengig av ka alle andre påvirknings krefter rundt seg meina.. Skapa gode og varige relasjonar mellom seg sjøl som foreldre og ungane sine, samtidig som man ønske det besta for kvarandre..
Det trur eg e vel så viktig som å gjør alt “itte bokå” ..
Men for all del, man får mange nyttige tips i sånne bøker.. Og eg trur hemmeligheten te å mestra småbarnstiå, gjerna e å kombinera alt man oppleve, erfare sjøl og gjerna lese i sånne pedagogikk bøker..
Man må ikkje tru at man har feila som foreldre, fordi man ikkje får te det som bokå meina man som foreldre ska gjør..
Bruk det heller på ein anna måte då heller.. Og nåken ganger e man rett og slett bare nødt te å bruka utestemme, inne.. Sånn e det bare.. Det betyr ikkje at det e feil for det.. Så lenge man ikkje gjør det heila tiå..
Sunn fornuft, egen erfaring og ein liten dråpe pedagogikk bøker, det komme man nok langt med..
Og ikkje minst det med å ha truå på seg sjøl, at man e god nok som mamma eller pappa..
Han i Midten har vært på fotball trening. Me tenkte at siden han ikkje ville gå på trampett meir, så ville fotball vær nåke som kunne tømma batteriene litt før leggetid….. Det e ikkje bare Mini’en som har ett uttømmelig batteri, Han i Midten kan også vær litt meir enn ein håndfull innimellom.
I flokken våras, e han og den som kan filosofera og spør om alt slags mulige ting…
Som idag f.eks , når me sko kjøra heim fra fotball trening….
Då hadde me ein høyst interessant samtale om litt sånn forskjellig…
” Du pappa, eg trur eg må få meg ein kjereste…!” komme det plutseligt, fra passasjersete
” Javel, seie du det….” svara eg litt øverraska
” Ja, for ellårs kan eg ikkje få ungar , og så må eg jo ha penger….”
” Det e jo sant det, men ….”
” Jaa, eg må jo ha pengår, for ellers kan eg jo ikkje kjøpa meg ein jobb…” seie han, ganske så bestemt..
” Jo, men det e nå egentlig litt omvendt…” Seie eg, og tenke at det e best å sei det som det e …
“Ka meina du…??? ” spør an kjappt….
” Fysst, må man få seg ein jobb, for då tjene man penger… Akkurat som du må gjør ting for og få litt ukepengår..”
” Må eg det ?? ” seie han, me ett spørrande fjes…
” Ja, akkurat som pappa, så går på jobb, og itte ein månad, så får pappa lønn av jobben sin..”
” Herreeeeguuuud, må eg gå me bosset kvar dag…..heile dagen…. i ein månad ???? , eg har jo ikkje tid te kjereste eg då..??.”
Akkurat her, så må eg snu meg å kikka ut vinduet, mens eg prøve og ikkje le….
” Nja, du må jo ikkje gå med bosset da, du kan jo bli advokat, tannlege ellår doktor f.eks..” … seie eg, itte å ha samla meg litt…
” Tannlege…. ?? Seriøst pappa, det e jo ingen som lika tannlegar, og då får eg jo ihvertfall ikkje kjereste, hvis ingen like meg… !! ”
” Øhh….” …. Godt poeng, tenkte eg og va litt i villrede for ka eg sko sei…
” Åsså doktor da, dei og jobba jo heila tiå, det va jo såvidt de hadde ti te å sjekka armen min jo, når eg låg på sjukehuset….Det sa mamma, når me va der…”
” Men……”
” Og advokat, ka e det for nåke da ?? ”
” Advokat ja….. Ehh… det e sånne som…. øhhh… ”
….
” Men du kan jo bli lerar da ?? ”
” Lerar ?? Trur du eg vil bli ein som sende ungar te rektor ellår, ka du trur ???”
” …… Har du vært hos rektor idag ?? ”
” …. ehhh….. Pappa, sååååå du det målet eg scora idag ellår??? ” ….
Det e lenge siden detta innlegget blei oppdatert, og nå e Flokken blitt sju, ni, tolv og femten år, og Fatter’n har skrevet blogg i fem-seks år … Om livet etter at Mini’en kom te verden … Minstemann …
Det e jo gjerna ikkje så lett å setta seg inn i Familien Vandrende Kaos sitt liv, om man e førstegangs leser.
Så, her e ei liten historia om den spede starten på denne bloggen, som eg virlelig kose meg med når overskuddet e der. Men, som eg somme ganger legge vekk, når hverdagen gjerna blir litt hektisk …
Les litt om oss, og årsaken te at det gjerna endte opp, med nettopp ein blogg …
The Story …
Me satt på Bømlo i hyttå te Svigerinnå og Bror te Kånå i påsken, og hadde oss litt godt i glasset og koste oss skikkelig.
Og itte litt høytlesning fra bloggen nevne Svigerinnå mi, at det ikkje va ett sånt “Om oss” innlegg, eller presentasjon på bloggen.
Ikkje ein skikkelig ivertfall …
Så, itte over ett halvt år med blogging, va det gjerna på tide med eit lite innlegg “Om oss”…
The Story, på ein måte.
Og den starta jo egentlig på fødestuen, den femte Juli for snart tre år siden. Kånå hadde blitt lagt inn ca ei uka i forveien, siå vannet va begynt å gå.
Storken hadde feilberegna kraftigt, og Mini’en dukka opp nesten to månader for tidlig… Eg og Kånå hadde allerede tre småtroll fra før, Litlajentå på to, Han i Midten på fem og Eldstemann på åtta …
På toppen av heile denna fadesen med Storken, hadde me bestillt feriehus i Danmark fra den 6 Juli …
Men, eg og Kånå hadde blitt enige om at eg bare sko reisa med dei andre tre, om ikkje Mini’en va kommen te verden før. For sikkerhets skyld hadde eg tatt med meg han eg har fra før på tjueen, som stand in for Kånå …
Det e som eg har sagt før, forskjell på og vær “toskjen” og “idiot”, og eg va ikkje såpassa idiot at eg reiste på tur me tre galne småtroll, heilt aleina …
Mini’en
Heldigvis, spant Mini’en ut i tre tiå, midt på nattå, eg rakk å holda an litt, gratulera Kånå og sova ca tre-fire timar, før ferden te Danmark starta… Og det e liksom litt symptomatisk for livet etter fjerdemann … Mini’en …
Stikkordet må vær “hektiskt”..
Eldstemann og Litlajentå …
Der dei andre tre hadde kvar sine forskjellige egenskaper, i sine fyste leveår. Hadde Mini’en alle sammen, på eingang. Han va ett fyrverkeri, and then some … Hverdagen gikk fra å væra mildt travel, te usannsynlig hektiskt. Og når guten va halvannen månad, skjedde det som egentlig e forløparen te at det i det heila tatt e blitt ein blogg av det …
Kånå va heima med flokken, mens eg va på “SildaJazz” med Svigers og bror min. I ett ubevokta øyeblikk, kor eg va ein tur på “Litlahuset” og tømte tanken. Da så Bror min og hans utkårede kjekke kjæreste, sjansen te å ha det litt morsomt på min bekostning …
De la inn ett par famøse statusoppdateringar på min Facebook vegg. Om eg ikkje huska feil, så va den eine “Dritings.com” .
Det va den Kånå fikk med seg og, for hu va kjapt ute med å kommentera, og indirekte med på å gi bloggen sitt navn …
Svaret va som følger… “Flottings, nøklane te Bodå står i ” …
Og det gjorde de og … Men itte litt godsnakking, fekk eg komma inn, men det såg svart ut ei stund der …
“Orginal” Boden
Den påfølgande søndagen, kor eg mildt sagt va ute av drift og Kånå ikkje ville vekka meg. Klarte Kåmå å trø gjennom ei hylla og vrikka foten kraftigt. Mandagen kom, og eg for på jobb, litt utpå dagen va det nåken som klaga seg litt på Facebook, øve at livet va så travelt.
Sikringane i hjernebarken gjekk, lyset kom på og min fyste historie på Facebook va ett faktum.
Eg, som ikkje hadde meir enn 8-10 likes, når eg la nåke ut på Facebook hadde plutseligt femti-seksti … Ei spira va sådd … Eg følgte opp med fleire anekdoter fra hverdags galskapen i heimen.
“Bodå” blei ein gjengangar, ein plass for litt selvransakelse og arena for bot og forbedring …
Treffresponsen va vekslande, men eg va igang. Eg hadde funne ein måte å få ut litt damp i hverdagen. Ein slags sjølterapi …
Så, litt utpå seinsumaren 2015, og itte å ha terrorisert mine Facebook venner, med mine historiar i et år.
Logga eg meg inn på Blogg.no, itte fleire anmodninger om at eg burde starta ein blogg … Eg lagde ein profil, og trykka enter …
Jeg Gikk Bare i Boden en Tur . Blogg.no …
‘
For så å få fullstendig angst, og logga meg ikkje inn igjen før itte tre uker … Eller, eg va jo inne å kikka om nåke hadde vært inne på den, men uten nåke innhold va jo det lik null … 🙈🙈🤣🤣
Men, itte tre uker la eg inn ein del av historiene fra Facebook, for så å venta på responsen kom då …
Og den kom … Først femti leserar, så hundre og femti … Tohundre … Før eg fekk ein toppnotering, som blei behørig feira … Seks-syv hundre lesere …
Og rett inn på Topplisten på Blogg.no … Den gangen …
Tjera vena meg …
Der i fra og ut, har det bare tatt av … Det e ikkje ein glansbilde blogg øve kor flott me har det, men heller rett fra levra kossen hverdagen e, med små barn i heimen … Ein arena for humor, hverdags galskap og finurlige skråblikk fra ein massebarns pappa …
Eg trur det e det som gjør at så mange komme igjen og lese, det at det e så folkelig og gjennkjennbart. Det e rett og slett sånn gjerna dei fleste av oss har det i heimen … Sånn egentlig …
Så, “Bodå” e nok kommen for og bli… Så lenge dåkke leserar stikke innom..
😀😀😀
Og detta får bli våras “Om oss”…
Jeg Gikk Bare i Boden en Tur – The Story …
Les, lik og del øve ein lav sko, anbefal te venner og familie om du lika oss …
Ein blogg som kanskje e med på å gi nybakte foreldre litt lavere skuldre, skarp gjennkjennelses faktor hos andre og ein god dose latter med på vegen …
Eg høyrte på radioen idag, at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie, ein historie litt utenom det vanliga. Eg har sykla masse eg, så akkurat der tenkte eg at detta blir lett, problemet va å prøva å huska ein utenom det vanliga. Så eg slo det i fra meg.
Så kom eg hjem og såg Kånå, då tenkte eg på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur, eingang. Jaja, tur og tur. Tortur, e vel gjerna retta ordet …
Men eg satt ivertfall heima, og ante fred, ro og ingen fare her for nåken år siå. Før Svoger min ringte og spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur, eg tenkte at det må vel gå fint, så eg takka høflig ja. Eg gjekk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko, men hu trudde meg ikkje.
– Ska du sykla med bror min ? Spurte hu, nærmast himmelfallen.
Før hu flirande bare la te ett lattermildt – Jaja …
Eg blei nesten litt fornærma, minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form, at eg ikkje klara ein liten sykkeltur, med bror hennas og nå … Hjølpe meg, sko jaggu meg visa hu kim som va i form eg.
Eg skifta te treningskler og fant fram sykkelen, den va på felgen. Såpassa ja, tydeligvis ei stund siå den hadde sett frisk luft.. Men, eg fant nå ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene, før Svoger min rulla inn på tunet. Han hadde jo tross alt sykla ett ritt og han, ett sånn “på skikkelig” ritt.
Ikkje nåke lekeritt heller, men ett ganske så tøft ett, så eg forstod jo Kånå litt og, sånn egentlig. Å det va jo ikkje å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt gjekk det ikkje an å innrømma ellår visa det utad. Nei, e du rektige. Ingen sko sjå på fasaden, at skipet holdt på å gå ner, på ein måte.
Jaja, me kom oss avgårde. Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg, det e ein “liten” tur på sykkel det. Ikkje halve kommunen rundtomkringfallera, med ei liten avstikker innom nabo kommunen og..
Tjera vena meg …
I starten, visste eg jo ikkje kor han hadde tenkt seg, så eg fulgte nå bare tett på. Det gjekk lett opp og ner i starten, før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet. Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt sko det ikkje visast. Eg klarte heldigvis å trø det av meg, når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.
Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen), for dei som e lokalkjente. Og nå kunne me ta to veier. Te venstre, som va det versta og lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen. Sjølsagt tok svoger min te venstre, og suste mot Tuastad.
Eg hadde fortsatt litt å gi, men å tru at det kom te å holda heilt heim, det va ein aen sak. Eg huska i den verste motbakkane før me kom te Aksnes, at eg kava på i det lavaste giret. Svetten rant, pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast utanpå kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått 50m unna, så hadde du sett hjarta som banka.
Beinå va akkurat som gele, det kjentes rett og slett ut som om de snart bare glei av …
Gudhjølpe meg …
Øvelevde eg detta, så øveleve eg alt, huska eg at eg tenkte for meg sjøl. Mens svogeren min va såpass usportslige, at han sykla først opp bakken, for så og komma ner igjen te meg, for å spør om det gjekk bra. Ikkje bare ein gang, neida, men to ganger …
Makan te frekkhet … ( sjøl om man sleva litt, betyr ikkje det automatisk, at man holde på å daua!! )
Men me kom te topps og rulla mot Kolnes i godt driv og god medvind. Eg hadde fått litt pust igjen og takka vår skapar for vinden i ryggen. Beinå hadde kommen seg itte litt nerøvebakker. Og det gjekk sånn noenlunde bra akkurat nå, før me traff motbakkane på Skre igjen …
Eg holdt på å gå rett i asfalten. Igjen, så hadde min kjære svoger gjentatte ganger kjørt det samma stuntet, med å komma tebake for å sjekka om eg va i livet. Og nå begynte eg jaggu meg å bli engstelige for om me snart trengte litt “ekspert-hjelp” for at eg sko komma meg heim, i livet.
Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen for og gå litt, men det va jo akkurat som å gå av ein båt itte 3 uker på cruise i Karibien, kor man går liksom å vogga litt, før man stabilisere seg. Eg trur eg svaia meir enn ett 30m høgt grantre i full storm ville gjort, og tenkte, at hadde folk sett meg nå, ville de trudd eg va godt på druen, mildt sagt.
Det e ihvertfall heilt sikkert.. Svogeren min, som tydeligvis va topptrent, i forhold te meg, kom med nåken trøstande gloser.
Men eg kom meg nå opp, fikk rulla forbi Toskatjønnet, og parkert i carporten heima. Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på 180-190, minst og beinå va heilt ferige. Va såvidt eg kunne stå.
Takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen i “Bodå” igjen, mens eg forbannte meg sjøl øve denna røykingå mi, men blei absolutt nødt te å ta ein pinne, for å henta meg inn … Gjekk på badet for å tørka vekk den verste svetten, før eg rusla opp te Kånå …
– Gjekk det fint ?? Kauka hu, oppante og ner.
– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur ?? Svara eg, og håpte hu ikkje høyrte den løgnaktige tonen i svaret mitt …
Eg rusla opp trappå, og holdt på og få hjerteinnfarkt halveis, det føltes ihvertfall sånn ut. Men eg runda hjørna, fant meg ein plass i sofa’en og kava litt for og få pulsen noenlunde ner. Mens eg beroliga Kånå med at detta går heilt fint det, siden hu såg nåke øvgidde ut …
Når hu igjen spurte kossen det hadde gått. Svara eg bare at det hadde gått heilt greit, hjølpe meg, såg absolutt ingen grunn te å bekymra na nåke meir. Sjøl om Skrebakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte ikkje hu vita det.
At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang. Svarte salte bananer, kor vondt det der gjorde i baken. Så at det frista for gjentakelse, det kan eg ikkje sei.
Aldri før har eg vore meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur …
Men hjølpe meg, det va ein flotte rundtur, for dei som va i form te å sjå på utsikten. Eg for min del, kunne nok gitt ein utfyllande rapport, te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje.
Me hadde fått låna mi kjære søsters hytta på fjellet, så bilen blei stua full og me satte kursen te fjells fredags ittemiddag. Guuuuud, ka me gleda oss te å komma litt vekk fra hverdagens tjas og mas og bare skifta stua, om så bare for ei litå helg..
Det e morosamt med det, men det ska ikkje mye te innimellom, for å få litt ekstra øveskudd i ein travel hverdag. Og ungane gleda seg i hjel te å få stå litt på ski og leka i snøen.
Ja, me va i ett særdeles godt humør heile gjengen…
Me kom oss velberga fram te Vågslid, kor hyttå befant seg og fikk lossa Flokken, varer og bagasje inn.. Det va ein nydelig kveld med ca 12 minus grader, stjerneklart og ikkje ett vindkast va å kjenna..
Jøje meg.. Detta komme te å bli ei fantastisk helg, minnast eg at tenkte for meg sjøl.
Me hadde tatt ein liten Ingrid Espelid Hovig å juksa litt me middagen, Kånå hadde lagd pizzafyll hjemma og hadde me ein ferdig pizza bunn.. Jaja, ein liten funfact om Fru Hovig, som eg høyrte i ett portrettprogram eingang, om denna stauta damå, det va at hu aldri hadde sagt at hu juksa.. Den kommentaren va det Trond Kirkevåg som va opphavet te.. Sånn kan det gå, når parodien blir større enn originalen..
Så maten kom på bordet i ein fei.. Flokken satt fint rundt bordet og spiste fint før de la seg.. Kvelden va perfekt.. Og som blei avslutta lika perfekt med tv-kos, Kånå i armkroken og fyr i peisen..
Neste morgen, så våkna me te full storm på fjellet, det va ivertfall ikkje langt ifra.. Jaja, frokosten kom på bordet og me kosa nå oss inne alikavel.. Her va det varmt og godt.. Itte ett par timar hadde vinden stillna litt, så eg tok guttane med ut for å renna litt på akebrett og leka i snøen..
Me fant oss ein bakke å sette i gang, og når det e sagt, så sjøl om eg forsåvidt har fått nåken år på baken, sånn aldersmessig.. Så har eg nå alltid følt meg i god form, hverken meir eller mindre.. Eg har ihvertfall stort sett kommen meg greit gjennom hverdagens strabaser..
Men, somme ganger har man rett, andre ganger tar man feil.. Detta va heil klart ett av dei tilfellene kor man tar feil..
For, itte å me hadde aka ner bakken ein gang og to og va på vei opp igjen.. Kjente eg at melkesyrå begynte å siva ut i musklene, eller ut av, eg vett ikkje heilt.. Guttane føyk sikkert opp og ner 3 ganger, før eg nådde toppen igjen.. Meir eller mindre kav utslitt..
Tjera vena meg.. Kossen ska detta enda huska eg at eg tenkte.. Eg sendte nåken misunneliga tankar te Kånå, som satt inne i peiskosen med Litlajentå.. Men fant ut at her va det bare å manna seg opp, å gi gass..
Neste tur opp holdt på å ta knekken på meg.. Pusten gjekk som ein kval midt i ei hyrdestund.. Rødsprengt i andletet bikka eg toppen å la meg rett ner i snøen.. Kvite prikkar raste øve netthinnå, brystet skreik som ei gammal dør og beinå kjentes ut se betong.. Guttane ilte te å lurte på ka det va..
– Neei, pappa må bare ha ein pust i bakken.. klarte eg såvidt å gispa ut.
Lettare forskrekka fortsatte de leken i snøen.. Fløy opp å ned som to røyskattar i snøen, mens eg lå som ein hvalross på toppen.. Og ønskte meg tebake i toppform..
Vel tebake på hyttå, og såvidt i livet såg Kånå bekymra på meg, før hu fortsatte med sine huslige sysler.. Guttane sette seg foran tv`en med Litlajentå og koste seg med ein film. Mens eg slokna på sofaen raskare enn Usain Bolt springe 100 meteren.. Når eg våkna igjen, ville guttane ut på ski for nå va det angivelig blitt heilt vindstille, kauka kånå.. Alle bekymra blikk mot far i heimen, va forsvunnet som dugg i plettfritt solskinn..
Kånå hadde spist bakepulver og endt med ei bolla i ovnen, så det va sjølsagt min jobb å ta de med ut på ski.. Hu va jo te hevings og måtte vær forsiktig..
Gubbevaremegvel..
Øveleve eg denna helgå så e det ett under, huska eg at sa stille te meg sjøl, mens eg rusla slukøra ut i gangen.. Men, men.. På an igjen..
Me sette avgårde, og detta gjekk mye bedre enn akebakken.. Guttane suste som nåken lyn bortøve løypå og eg fant nå ein fin rytme sjøl og.. Det blei litt knall å fall, men eg må sei me kosa oss.. Itte ei god stund hadde me kommen ett godt stykke innover fjellheimen, og tok oss ein liten pause, før me snudde og sette nesen hjemover mot hyttå igjen.
Då merka eg koffår me gjerna hadde hatt så god flyt innover i fjellheimen, for ut av den igjen, hadde me ein stiv motvind..
Gud hjølpe meg.. Det va som å gå i sirup og når me sko gjennom ett lite dalsøkke, kor vinden fekk litt ekstra tak va det hakket før Han i Midten nesten letta fra sporet å tok av som ein fullblods drage.. Uansett kor mye han staka å strevde, så kom han nærmast ikkje av flekken..
Eldstemann sleit og, men kom nå litt meir fremover enn bakøve.
Enden på viså blei at eg igjen måtte ner i kjellaren og henta kreftår.. Han i Midten hengande på ryggen mens Eldstemann holdt fast i skistaven min der eg kava meg framøve..
Eg ramla inn i hyttå te slutt med guttane på slep.. Kånå tok Kidsa mens eg lå på golvet i gangen, og såg livet gå øve netthinnå i reprise, som ein god film med ein muntert bedrøvelig slutt..
– Kor e den eine skistaven te Eldstemann ?.. Seie Kånå..
Filmen på netthinnå forsvant og eg va tebake i hyttå, Eldstemann meinte at han gjerna hadda mista den, der i dalsøkket..
Fri og bevare meg vel.. Ut på tur igjen.
Nå va det definitivt ikkje vindstille og eg føyk innøve som ett prosjektil.. Runda svingen før dalsøkket å finne jaggu meg staven med ein gang, liggande ved siden av sporet.. Eg snur og stålsette meg te returen.. Setter opp ett tempo som føltes temmelig vra.. Om kroppen va sleten itte akingå, så har det absolutt ikkje blitt bedre nå..
Men, itte ett par hundre meter har eg kommen inn i ein god flyt og føle meg litt som Oddvar Brå.. Der eg går klassisk som ein gud ut av fjellheimen..
Så, ut av ingenting, dukka det ein kar opp ved siå av meg i godt driv..
“NEI” tenkje eg.. Ikkje svarten om du ska ta gullet fra meg, eg auka farten og fyren forsvant bak meg igjen.. Lykken va stor, men kortvarig.. Plutselig e han der igjen, skøytande som om ein olympisk gullvinnar.. Han passere og drar ifra, først 5meter, så gjerna 10 før han forsvinne i snøfokket..
– Jækla juksepave.. Kauka eg itte han.. – Det e jo klassisk.. Heldigvis høyrte han meg ikkje gjennom den ulande vinden og snødrivet som hadde omringa meg.. Eg kjempa meg videre, og tenkte at om Roald Amundsen klarte å nå Sydpolen må vel eg klara å nå hyttå, før kulden å snøfokket tar meg.. Det ville vært flaut å måtta gi opp nå, midt ute på vannet her..
Dei siste meterane mot hyttedørå føltes nesten som ett år, beinå va tømt for krefter, luå hadde frøset fast i håret og resten av kroppen skalv av påkjenningen.. Eg ramla inn hyttedørå med skiene på, både Kånå og kidsa kom forskrekka ilande te og hjalp meg av med både ski og klær.. Før eg blei satt te defrosting foran ovnen, med ein varm kopp kakao..
Om Kånå hadde vært mildt bekymra itte aketuren, trur eg det va meir medfølelse å spora nå.. Der hu pakka et varmt teppe øve meg og ga meg nåken oppmuntrande ord.. – Kanskje du må begynna å trena litt, Frode.. !!?
Resten av lørdagen forsvant i sofaen, liggande med beinå høgt, mens kroppen kjentes ut som om den va i fullt opprør.. Før eg ein gang i løpet av kvelde slokna totalt utslitt på sofaen.. Søndagen kom, ett nyyyyydeligt ver. Sol fra blå himmel, ikkje ett vindsus å høyra og 3 pluss grader..
Kakao blir kokt, pølser varma og me sette innover igjen, heile gjengen.. Kånå har til og med spent ski på seg.. Eg har Litlajentå i bæremeis på ryggen, og kjenne at det gjør ingenting.. Hadde eg ikkje hatt hu bak der, trur eg at eg gjerna hadde tippa fremover itte kraftprøven dagen før.. Me gjekk i roligt tempo innover og kosa oss glugg i hjel..
Eg har ikkje vært så sleten siden eg sprang 3000m i milliteret, med ett ilter befal piskande i ryggen på meg.. Men lar nå ikkje Deja Vu følelsen ødelegga idyllen.. Nei, tjera vena meg..
Kånå som kom stakande nåken meter bak meg, ser endelig ein fin plass, og spør om ikkje me ska ta ein pause der.
– Joda, går fint for meg.. Svara eg, å puste letta ut..
Me satte oss ner og fant fram nistå. Kånå hadde laga pølser på termos, ingen dum tanke, men hvis noen gjør det samma, fest noen små trådbetar i kvar pølsa, så får du gjerna pølsen ut av igjen og.
Herreminhatt, ka eg strevde med det, men itte ett kvarters kamp, 3 sultne ungar og litt kjeft fra kånemor, så klarte eg å lirka di ut.
På tebake turen mot hyttå har guttane funne ut at de ska gå om kapp.. Gudhjølpe meg.. uansett kim av de som vant, så blei det ein som hylte av sinne.
Tap å vinn med samme sinn, det e tydeligvis ikkje nåke me har klart å læra gutane ennå, og kanskje ska me ikkje det heller.. “Vinnarinstinkt” det e jo ein god egenskap det, tenkte eg for meg sjøl.. Og minnast alle dei “koselige” Monopol spill kveldane, med mine søsken, i barndommen..
Tebake på hyttå e det på tide å tenka på heim turen. Hyttå blir rydda og vaska av Kånå, mens eg leka litt lett ute i snøen med Kidsa..
Klok av skade lar eg akebretter vær i fred.. Når Kånå e ferdig med vaskingen, eg har lasta bilen og ungane har blitt plassert i setene så suse me mot byen igjen.. Så, når me parkere heima, ungane blir geleida rett i seng og bilen blir tømt for bagasje.. Så ranla eg TOTALT utslitt om i sofaen..
Detta øveskuddet eg prata om i starten, har endt som ett dualigt underskudd, sånn energimessig..
Men minnebanken e fyllt opp, med nye opplevelsar og erfaringar. Og tross alt, hadde me det jo fantastiskt, der oppe i fjellheimen.. Summa summarum..
Og som ein liten Grand Finalė ..
Fikk Kånå Eldstemann te å ringa heim te Svigermor og Besse.. For å gi de den lykkelige beskjeden om at de sko bli besteforeldre igjen.. For Kånå hadde ikkje turt å sei at fjerdemann va på vei, og lurte guten te å røpa denna fantastiske nyheten..
Ei “nydelig” helg va over, og aldri før har eg vel gjerna både grudd og gleda meg på ein gang, te å gå på jobb om mandagen..
Ja, eg grugleda meg te å få litt ro og fred, med ein kropp som sikkert ville knirka og knaka i alle ledd, minst heilt te onsdag.. Om ikkje lengre..
