Me feirte familie bursdag i heimen igår for Mini’en, Litlajentå og Eldstemann, som forsåvidt ska gjentas idag, siden me har delt det opp i to. Kånå sin familie sida igår, og min familie sida idag. To dagar med ellevill bursdagbonanza, te Flokkens store begeistrelse. Jaja, foruten Han i Midten då, som har bursdag i Mars og allerede e ferdig med sin bursdag, og som nåke slukøra så sine søsken få presanger, te den store gullmedaljen. Men, slik er det i ein massebarnsfamilie, man kan ikkje gjera alle te lags, på ein dag. Det gikk forsåvidt greit sånn forholdene tatt i betrakting, sjøl om det blei nåken spillopper, i løpet av dagen …
Me hadde invitert te grillmat med kaker og kaffi litt seinare, så Fatter’n stod å grilla som ein helt før selskapet, ute på terrassen. Solå stod høgt på himmelen, men det blåste ein frisk bris med litt fart i kastene, innimellom …
Eg skvatt te som ein ungkar, når den eine utdragbare skilleveggen våras, bukka under for vinden. Håndtaket blei reven av under ett kraftig vindkast, og skilleveggen fløy inn i beholderene sin med ett smell. For ein Fatter’n som hadde hatt seg nåken kalde og to, på fredagskvelden med påfølgande hovudverk lørdags morgen. Så smalt det forsåvidt to ganger, først når skilleveggen fløy inn, så i hjernebarken når tømmermennene reagerte med ein trommesolo deluxe. Jauda, det smalt godt i det heimabrygga væskå te naboen, det kan man jo trygt sei. Men, det va ikkje verre enn ka to hovudtabletter med solskinn, klarte å kurera, før gjestene virkelig gjorde inntog i heimen.
” Mini’en kom løpande te kvar gang han fikk ein konvolutt, istedet for ein presang, siden han spara te Dragetrener borgen, og ville ha full oppdatering underveis, om kor mye han mangla …
Skuffelsen blei stor, når me hadde opptelling te slutt, for guten mangla fire hundre kroner. Mini’en fikk ett nåke bedrøvelig uttrykk i andletet, før eg minna han på, at han skulle jo ha ett selskap te, på søndagen. Ett smil forplanta seg utover i andletet hans, før det te slutt endte opp nede i tærnå. – Åhhh, då ønske ed meg baaaaare penger imårå, Pappa. ! Kauka han ivrig te. – Jaja, nå må du huska å bli glad for det du får, vett du, uansett ka det blir. Svara eg, og la te at om han mangla nåken kroner, så kunne eg nok gjerna hjelpa te litt. – JIPPI !! Ulte guten te, og forsvant ned på rommet sitt, der han leka med søskenbarnet sitt …
Litlajentå va nåke muntert bedrøva, for hu hadde fått tre hundre kroner mindre enn lillebroren sin, og va lite fornøyd. De begynne jaggu meg tidlig, med litt sånn intern søskenkonkurranse innbyrdes …
Svoger min va som vanlig i ett spøkefullt humor, der han dunka hendene sine i vann under springen, gikk bak Kånå og liksom nøys. Mens han rista dei dryppvåte hendene sine øve hovudet hennas. Eg må jo sei eg va imponert øve Svoger min sin tapperhet, for man egla ikkje opp Kånå sånn heilt uten videre, når hu har stått på hovudet i ett døgn for å laga te selskap. Og Kånå skuffa ikkje, der hu spratt opp som ein tornado, og kikka olmt på broder’n sin. – Herreguuud, e du ikkje rektige i hovudet, eller ?? Før hu innsåg, at hu forsåvidt hadde gått på signaturspøken te Svoger’en min. Skjønt, eg vett ikkje om det gjorde saken nåke bedre, sånn egentlig …
” Han hadde allerede skremt livskiten ut av Kånå, når hu tente på ein sånn gnistre geysir, kor han kauka ut – BOOOM. Akkurat når Kånå fikk fyr på den. Ett ubetalelig syn, forsåvidt, der Kånå spratt te værs … ( På bildet øverst, har det akkurat skjedd .. )
Ellers, så gikk vel selskapet som selskap stort sett går, her i heimen. Det starta som regel rolig og fint, før det stige te himmels og ende med ett reinspikka crescendo, te kvelds. Med ungar høge som fly, som absolutt ikkje vil legga seg og to småslitne foreldre, som ende opp som to slakt på sofaen, når kvelden e omme.
Tantebarnet te Kånå blei litt igjen her igår, så hu la forsåvidt småtrollene for oss, mens Kånå kjørte søster si heim. Og eg rydda litt oppe i stugo, så det va jaggu meg litt kjærkommen hjelp, rett og slett …
Og idag, så e det på an igjen, med fullt kalas og mi familie sida. Jøje meg, det e jo litt hektisk når det står sånn på, men på den positiva sidå, så e me jo ferdige med selskap i heimen for i år, ittepå. Eller, Kånå har jo bursdag lika før jul, så då får me vel stella i stand ett eller anna, vil eg tru. Eg kjenne det ska bli godt å landa i sofaen, seinare ikveld, når alt e over og kidsa har funnet loppekassane … Mildt sagt …
Ha ein fabelaktig søndag, Folkens … Og nyt finværet, om du har …
Eg hadde egentlig påbegynt ein gripande beretning om Mini’en sin barnehage slutt, når eg høyre Kånå kauka ut i misnøye nede fra badet. For me ska ha selskap idag for både Mini’en, Litlajentå og Eldstemann, og då kunne me ikkje presentera ett bad, med ett dasslokk som har begynt å kjenna tidens tann. Ett dasslokk som Kånå har masa om i evigheter, at absolutt burde fått seg ein oppdatering, men som Fatter’n i kjent stil har utsatt lika lenge. Så lenge det gjorde bruken sin, tenkte eg at det estetiska på ein måte ikkje va så viktig, sånn egentlig. Det e vel gjerna ikkje der man legge inn grunker, for å skapa ett fabelaktig førsteinntrykk …
Kånå va defintivt ikkje enig meir, nå va det rett og slett nok, for ringen på dasslokket såg ut som om nåken med grovt sandpapir i rævå, hadde sittet å gnikka stumpen sin der. Kunnne hu meddela nedenfra badet …
Man trenge ikkje vær rakettforskar for å forstå kim hu sikta te, og når sant ska seiast, så kan eg te dels vær enig. Kånå sin eminente bakdel har helt klart ikkje vært den største syndaren, med tanke på dasslokket sitt forfall, strengt talt så va det ikkje min heller. Men, eg hadde nok ein liten finger med i spillet her, då eg gjorde ett lite forsøk på å forlenga detta famøsa dasslokket sin levetid, her for ei stund siden. Når Kånå sist fikk ett lite dasslokk anfall. Kor eg nappa dasslokket av setet, la det i ett klorin bad før eg drog det med meg ut i Bodå, kor det fikk ei litå behandling med det finaste sandpapiret eg hadde …
” Heilt ærlig, så blei eg sånn nåkenlunde fornøyd med jobben, og dasslokk ringen såg igjen skinnande kvit ut, istedet for nåke utslitt og misfarga …
Denna jobben blei sjølsagt gjort heilt i det stille, ein liten “stealth jobb” når Kånå ikkje va heima, sånn i tilfellet det gikk lukst i dass, sånn bokstavlig talt. På ein måte, så gikk det jo akkurat det, lukst i dass. Det glatta fina belegget på dassringen som man har når det e nytt, den hadde eg jo liksom pussa av nå, så det gikk jo ikkje mange dagane, før det virkelig begynte å flussa opp. Og idag, så nådde det nye høyder når Kånå sko vaska badet, og både såperester og vaskefilla, la igjen rester i dei åpne porene i dassringen. Det såg rett og slett ikkje ut, mildt sagt. Derfor så eg ingen anna utvei, enn å innse at daslokket hadde sett sine beste dager, og va klart for å skiftast ut.
Kånå stod der nere på badet og lurte kraftig på, kossen i all verden ett dasslokk plutselig kunne gå slik i oppløysning, mens eg tok ett mål og to. – Nei, hjølpe meg. Det e nå ikkje godt å forstå. Svara eg, forsiktig … – Det e nok sikkert bare nåke billig greier, av dårlig kvalitet. La eg te, og håpa restaureringsjobben min, ikkje blei avslørt …
Eg nappa med meg lommabokå, bilnøklane og jogga ut av heimen, før Kånå gjerna begynte å spør meir om saken. Kvar gang Kånå begynne på slike forhør, så føle eg meg som ein fasit full av feil svar. Då e det lika godt å gjør det som gjerna e best, og som mest sannsynlig vil stilna Kånå sin trang te videre forhør. I detta tilfellet va det rett og slett bare å kjøpa ett flunkande nytt dasslokk. Enkelt og greit. Det e ett slags rituale som på ein måte går inn i ett større mønster, akkurat slike ting som detta, når man som Fatter’n i heimen gjerna har rota seg inn i ett eller anna, som kan bli vanskelig å komma seg velberga ut av …
” Då lyve me mannfolk så vakkert at man nesten blir rørt sjøl, og synast at alt får eit nytt innhold. Me mannfolk e somme ganger slike smarte fyrer, som meina og gjør, det som gir størst gevinst, liksom …
Bilen blei parkert utenfor Obs Bygg, og eg skritta lukst inn i badeavdelingen. Siden eg trivest best i dei anonyme sine rekker, og aldri heilt klare å bli vant te detta med å bli gjenkjent, på grunn av denna bloggen. Så trør eg som oftast ein cap’s på topplokket, og trur liksom at nå har eg trødd inn i anonymitets tilværelsens kamuflasjeklær. Alikavel, så har eg liksom ein følelse av at dei fleste gjerna vett kim eg e, der eg tumla gjennom livet i ein konstant frykt for å bli avslørt. Slik som når eg ser ett lite skjevt flir, hos denna personen som komme meg te unnsetning, der eg står i full villrede og kikka på ett dusin dasslokk.
Sjølsagt, så har eg tatt altfor lite mål av dasslokket våras, og det skjeiva fliret går øve te ett meir oppgitt ett, der eg står som ett spørsmåls tegn når hu spør om dei målene eg ikkje har …
– Det e heilt sikkert detta lokket her, det ligna i hvert fall kraftig. Lyve eg, for andre gang idag, nappa lokket med meg og går fort mot kassen. – Husk å ta vare på kvitteringen, og ikkje bryt forseglingen om du må bytta. Kauka damå bak meg. Tjera vena meg. Ska sei hu hadde tiltro te mine beslutninger, tenkte eg for meg sjøl, mens eg betalte. Huska å bruka rabattkortet eg har fått utdelt av Kånå, det gjorde eg jaggu meg og, før eg satte snuten heimover. Inne på badet, så fant eg jo kjapt ut at dasslokket eg hadde plukka med meg heim, det ligna fanken meg ikkje i det heila tatt. Det eg hadde kjøpt va ovalt, mens våras hadde meir rette kanter i enden inne ved veggen.
” Detta lokket passa jo ikkje formen på doskålå våras i det heila tatt. Forbaska typiskt, altså. Her va det bare å spinna opp igjen, og håpa eg ikkje traff hu samma som sist … Men først, ta skikkelige mål …
Eg bytta lokket som va feil mot ein tilgodelapp, sneik meg som ein fullverdig spion rundt reolene, og stod plutselig foran detta dusinet med dasslokk, igjen. Fortsatt i total villrede, syntes ennå at ingen ligna på våras gamle, når ein bekjent kom forbi og lurte på om eg sko ha dasslokk. Eg sa som sant va, og la te at det jaggu meg ikkje va lett å finna rett sort. Så stod me der å betrakta dasslokkene litt, før me begge kapitulerte, og han hasta videre. Ei anna butikkdama kom, men hu blei kapra av ein anna kunde. Og, akkurat når eg hadde tenkt å gi opp, så dukka damå med det skjeva fliret opp igjen. Jippi, detta blei jo litt flaut …
– Jaja, der va du igjen. Sa hu, litt triumferande, følte eg. – Jauda, her e eg igjen, og nå har eg alle målene, vil eg tru. Svara eg, smått fornøyd, men og nåke skjelmsk …
Med dei rette målene og med tanke på at det va Ifø sitt klosett og ikkje Geberit, som eg hadde trudd. Så fant me ett som skulle passa, eg takka for hjelpen og hasta te kassen igjen. Nå har de sikkert nåke å snakka om i pausen, tenkte eg for meg sjøl, ” Han i Boden” har ikkje peiling på dasslokk heller. Men, det e jo sant, eg har aldri kjøpt dasslokk før, så der har hu jo forsåvidt rett, sånn egentlig. Mest sannsynlig, så har hu sikkert ikkje kjent meg igjen heller, det e vel bare den paranoide delen av hjernebarken, som spille meg ett puss. Eg trives jo best i skyggen, eller i bakgrunnen, allikavel så stikke eg nasen frem med denna bloggen, både titt og ofta …
Eg parkerte heima igjen, jogga inn på badet og kontroll målte det gamla mot detta sista nya. Jauda, detta ska nok passa vil eg tru, nappa av det gamla og skrudde på det nya, som passa som hånd i hanske …
Meget fornøyd stod eg å beskua mesterverket. Det hadde til og med sånn “soft close”, så nå e det slutt på at Kånå kan kleisa dasslokket igjen, i sinne. Fordi hu ikkje får sitta i fred på dass. Det va nesten ikkje te å tru. Eg kremta høytidelig, overdrevent tydelig og kauka på at nå kunne Kånå komma ner å sjekka. For ein gangs skyld, så va me i den grad det går an for ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå og ein Fatter’n med kronisk forbedringspotensiale, på bølgelengde. Kånå va storfornøyd, eg va fornøyd og til og med Flokken va imponert, øve detta nymotens dasslokket …
” Tenk at ett nytt dasslokk faktisk kan lokka frem det sultna blikket, hos ei travel, sliten men stort sett snill Kåna … Jøje meg … Kanskje eg burde finna ett par andre ting som må ordnast her heima, idag … ??
Gudhjølpe meg, vett du … Går lukst igjen av seg sjøl, uten ein einaste lyd …
Heilt fantastisk … Då e badet jaggu meg klar for bursdags bonanza, idag …
Det e torsdag idag har eg høyrt, Mini’en har to dagar igjen i barnehagen før han blir skolegutt te høsten og me har 6 jobbdager igjen før det e ferietid i heimen. Tjera vena meg … Det e mange år siden ein ferie har vært meir etterlengta, enn akkurat i år, sjøl om det neppe kan kalles ferie det å dra på tur med bøtteballetten våras. Men, det e litt som ei anna skreiv inne på bloggen sin om ferie ittekvart som man vokse te som familie, at då må man endra kriteriene sine overfor ka ferie egentlig e, på ein måte. Eg har skrevet det mange ganger sjøl tidligare og, gjerna på litt andre måter, men når ferien e over for ein massebarnsfamilie så e man sjelden eller aldri opplada. Heller totalt utlada, hverken meir eller mindre …
Men jøje meg, det e ingenting som e meir berikande for to slitne foreldrehjerter, enn ein flokk barn som virkelig har kosa seg på ferie, og gjerna har fått mange nye minner som sette sine spor i langtidsminnene deiras.
Minner som kanskje sitte i te de sjøl blir foreldre, og kanskje ønske at sine egne barn, ska få oppleva det samma som dei gjorde i sin barndom, slik som me nå gjør for våre barn. Turen i år, den går først ned te Kristiansand, eller nærmare bestemt Flekkerøya, kor me har leid ein leilighet som lå idyllisk te like ved sjøen, med ei litå strand me håpa å få brukt. Mini’en har jo aldri fått opplevd Dyreparken slik som sine eldre søsken har, så han gleda seg jo nåke heilt enormt, te å få hilsa på dyrene og ikkje minst Julius. Så blir det vel litt sightseeing, bading og kos, på det gode sørlandet, før me itte ei uka sette snuten nordover mot Oslo …
Der ska me levera Eldstemann te fotballaget sitt, før me reise litt ned i Oslofjorden og den campingplassen eg og dei to eldste bodde på ifjor …
Ein idyllisk camping kor me storkosa oss den siste dagen av ferien vår ifjor, når eg va på bobiltur med Han i Midten, for å følga Eldstemann som også då spilte i Norway Cup. Ramton Camping leverte te tjue i stil ifjor, både med tanke på vær og trivsel, så der har me leid ein leilighet nede på bryggå. Me lurte litt på Bogstad Camping som forsåvidt ligge nærmere Oslo og Ekeberg, men me fant ut at Eldstemann har jo fullt program med laget sitt, så då e det jo kjekt at dei andre små kan bo på eit sted kor dei kan kosa seg skikkelig. Og det har eg jaggu meg truå på akkurat med tanke på Ramton Camping, for det va ei perla av ein campingplass, mildt sagt …
Gudhjølpe meg, eg kjenne eg begynne å gleda meg allerede, men som Bøggvall Kai seie i ein av opptredene sine, det e gjerna best å gleda seg ittepå, istedet for før, for ittepå så vett man jo som regel om det va nåke å gleda seg te, eller ikkje …
” Jaja, nå e dåkke forsåvidt meir eller mindre advart Folkens …
Sista ukå i Juli, så e Familien Vandrende Kaos mest sannsynlig ute på tokt nedover sørlandet, og i starten på August vil nok Oslo området bli nåke utrygt, ei litå uka fremover …
Strevsomt blir det heilt sikkert, baluba og kaos vil oppstå, men morosamt og kjekt blir det garantert …
Eg hadde store planer før forrige helg … Bloggen sko virkelig prioriterast itte ein periode med lav aktivitet. Nå sko eg virkelig få fart på sakene igjen, støvet måtte tørkast av laptopen og hjernebarken vris som ei dryppande kjøkkenfilla. Slik at nye hverdagslige hendelser av ellevilt kaliber, endelig sko få fritt utløp her inne på nettet. Faktisk, så lurte eg litt på om eg sko tjuvstarta litt på fredagskvelden og legga listå for resten av helgå, på ein måte, liksom fortella litt om bursdagen te Mini’en, og at det ikkje blei nåke hamster på guten. Men … Så kom Kånå meg i forkjøpet der hu knipsa opp ett par cider, satte på litt heftig dansemusikk og lurte Fatter’n trill rundt …
Det blei ikkje skrevet nåke innlegg den fredagskvelden, støvet lå fortsatt tjukt på laptopen og det va alt anna enn hjernebarken som blei vridd te det ugjenkjenneliga, mildt sagt. Litt “ild i torvå” trumfa det mesta, når sant ska seiast …
Spesielt når man ikkje hadde sett antydning te glør i bålet, på ei stund, men slik e det jo i ein travel hverdag med alt for mange barn i heimen …
Det e ikkje kvar uka man finne tennvæskå frem, i hverdagens strabasiøse ferd mot evigheten. Men, hjølpe meg, nok om det … Det va denna helgå som liksom sko bli ein real blogg åpenbaring, eg tenkte på, og ikkje minst denna bursdagen te Mini’en. For, på ein måte så hang dei to sakane meir sammen enn ka man gjerna skulle trudd, om man ikkje har inngående kjennskap te helgens begivenheter, eller ukå som gikk. Ei uka som blei brukt te intensiv lobbyvirksomhet, for å få Mini’en øve på andre ønsker, enn kun ein kvit liten søt hamster. Men, ein Mini som har bestemt seg for ett eller anna, det e ikkje ein fyr man snur tankegangen på, sånn med ein gang …
– Det e MIN bursdag, og då kan ed ønska meg akkurat ka ed vil, faktisk. Og, når dåkke komme å synge te meg om morgenen, då ska ed få ein kvit hamster. Ja, det ska ed …
Kauka guten ut, under dei første samtalene om denna fordømte hamsteren, ein hamster som eg i kommentarfeltet på facebook siden, fant ut at heilt klart krevde mye meir arbeid enn ka både eg og guten forsåvidt hadde sett føre oss. For eg va litt på glid eg, itte å ha blitt utsatt for triste valpeauger, som smelta ett tappert papoa hjarta, og tenkte litt sånn at kor vanskelig kan det væra å ta seg av ein hamster. Ikkje minst, så fikk eg ein del kommentarer på jobb om mange som hadde hatt hamster, kor følelsane hadde vært sterkt delte, når krapylet endelig endte sine dager, itte 2-3 år.
For ein hamster leve faktisk ikkje lengre enn det, fant eg ut, når eg leste meg litt opp på gnagaren. Nåke som va egentlig slo ut i favør Mini’en, når eg tenkte på det først …
Men, itte eg tenkte litt djupare på saken fant eg ut at det gjerna va meir i andre enden av skalaen , der Mini’en har ein tendens te å knytta sterke bånd mot ting han på ein måte både ønske seg og gjerna då enda opp med å få. Det e ikkje måte på kor lei seg den guten kan bli, når ei leka, kosebamse eller favoritt genseren, plutselig e missing in action. Då e det verdens undergang stemning i heimen, heilt te to fortvila foreldre klara å spora opp det forsvunnede elementet, gjerna itte ein ellevill leiteaksjon av sjeldent kaliber. Derfor, så forsøkte me iherdig å pensa guten øve på Dragetrenerne leker, som han for tiden e heilt oppslukt av …
” Og som eg på ein måte har ein mistanke om at han har påvirka ganske mange av kidsa på barnehage avdelingen, te å bli lika oppslukt av, der de komme på besøk med fulle poser med drager for å leka, eller se ein av Dragetrenerne filmene …
Fortvilelsen blei då ikkje mindre når det einaste han ønska seg av detta drage greiene, det va ei drageborg, ei drageborg i Playmobil som han hadde sett på lekebutikken. Og som Fatter’n fikk bakoversveis øve når han oppdaga prisen, der eg stod i butikken for å handla presang. 1300 spenn for ei borg ?? … Gudhjølpe meg, altså. Det kom ikkje på tale. Så itte litt diskusjon øve telefonen med Kånå, landa me på ein båt og ein ekstra drage utenom, som såvidt holdt seg innafor budsjettet. Så fikk eg heller bygga ei borg te guten, med legoen våras, der eg visste at me hadde ei borg liggande ein eller anna plass …
At den forsåvidt lå i tusen knas fordelt øve fire-fem kasser med lego, det kom eg ikkje på der eg stod i kassen å betalte, meget fornøyd med min lille geniale plan.
Og her begynne opptakten te at alle mine store bloggplaner for forrige helg, gikk lukst i vasken, der guten sjølsagt falt heilt for min super dupre plan, og krevde borgbygging ein tidlig lørdagsmorgen, itte gavene blei overrakt og eg lova å bygga denna legoborgen. For borgen den blei bygd den, denna famøse lørdagen, te guten sin elleville begeistrelse, men når man først har funnet frem legoen så e det lett å gå på ein “liten” smell, med astronomisk omfang. Sånn forsiktig sagt …
” Sjølsagt, når man rota frem ein haug med legokasser, så oppdaga man raserte byggverk som man har brukt utallige timar på å setta sammen, som ligge fordelt rundtomkringfallera, i dei diverse kassene …
Og får ein umiddelbar trang te å setta mesterverkene tebake i perfekt tilstand.
Så, eg lar bilder fortella resten av historien, om koffår umdertegna sin plan om ei aktiv blogghelg, gikk lukst i dass …
Denna kreasjonen i Power Miners serien, fikk Eldstemann te jul ett år, for mangfoldige år siden. Og når borgen va ferdigstilt i halv to tiden på lørdag, blei den påbegynt, der bare understellet og rammen te boretårnet lå i kassene meir eller mindre heilt.
Omtrent klokkå halv to natt te søndag, så stod den igjen i perfekt tilstand.
Te øredøvande jubel fra ei rødvinsdrikkane Kåna, som heilt klart hadde gitt opp Fatter’n, denna lørdags kvelden.
Redningshelikopteret, det tok meir eller mindre heile søndagen, forsåvidt mens legokassene blei sortert i farger, for lettere restaurering av kommende prosjekt … Ferdigstilt ca 23:50, søndagskveld … Kånå va nå mildt irritert øve at stugo va bedekt av ett teppa av lego …
Politistasjonen, den blei påbegynt lika itte jobb mandags ettermiddag, og ferdigstilt lika itte jobb tirsdags ettermiddag … Det blei seina nattå på mandag, og Kånå klikka i vinkel når eg ramla te sengs lika før 01:00 … – Nei Frode, det e IKKJE ild i torvå … !!
Den te nå siste kreasjonen, og den eg gjerna kosa meg mest med, ein semitrailer med helikopter, kanskje på grunnlag av mitt yrke som lastebilsjåfør. Den blei bygd igår etter jobb. Det mangla forsåvidt ein takspoiler på sjølve bilen, men dei delene va ikkje å finna nåken plass …
Eg rauk lukst i Bodå igår, når ergrelsen øve å ikkje få den heilt komplett, blei for stor. Så, Kånå trampa i bakken ein gang, telte te tre og sendte meg strake vegen ner trappene, når eg ikkje lengre klarte å holda frustrasjonen inne, og kjeften begynte å gå uten å la filtrene få gjør jobben sin …
Det får væra måte på, sa Kånå, og la ned veto for videre legoprosjekt, sånn med det førsta …
Sånn kan det gå, når iveren gjerna tar over og legobygging blir så altoppslukande, at man glemme både Kåna og barn, i ein allerede travel hverdag…
Man kan vel trygt sei at legoeventyret e over, for denna gang … Mildt sagt … 😁😁😂
Kånå stod opp tidlig igår … Faktisk, så stod hu opp før eg forsåvidt fikk tenkt tanken, på at det va morgen. Det kom ingen albue i sideflesket, ingen beinharde knær midt i låret eller to stive hæler i rævå, slik at eg røyk lukst ut av loppekasså. Det blei ingen iskalde kommandoer, fra heimens ubestridte herskerinne, om at nå fikk eg nappa med meg Mini’en opp i stugo, sånn at Kånå fikk den berømte skjønnhetssøvnen sin. Utrolig nok, så vakna eg av at Kånå stakk hovudet inn på soverommet, og ga beskjed om nå kjørte de på Oasen kjøpesenter. Småtrollene sko få kikka på dyrebutikken. Så eg fikk ta meg av Han i Midten, siden Eldstemann og blei med på Oasen …
Ein Han i Midten som va alt anna enn fornøyd, med at alle fikk vær med, men ikkje han. Eg kunne ikkje anna enn vær enig med guten, detta va faktisk blodig urettferdig, på alle måtar …
Skjønt, det å dra med seg heile Flokken aleina på kjøpesenter tur, det ville jo vært toppen av idioti. Og som sagt mange ganger tidligare, det e forskjell på å vær toskjen og idiot. Derfor endte eg opp som den stakkars idioten, som måtte hanskast med ein Han i Midten, som va glødande fornærma fordi han ikkje fikk vær med. Han trampa rundt i heimen som ein modifisert bulldozer, der han slengte ut sine forargrelser øve å bli utelatt, mens det formelig oste ild ut av kjeften hans. Mens Kånå ikkje hadde vært meir toskjen, enn at hu spant ut av carporten, omtrent sju sekund itte hovudet hadde dukka opp i soveromsdørå, og vekka meg …
” Lykkelig uvitande, men skremmande godt beregna, tatt i betraktning fyrverkeriet eg vakna te, og måtte bedriva grenseløs brannslukking øvefor. Gudhjølpe meg, for ein fantastisk lørdagsmorgen …
Itte ei litå stund, så va dei fleste tilløpene te fyr i heimen slukka, med hemningsløse bestikkelser. Som foreldre, så e man i ny og ne nødt te å ty te slike virkemidler, bare for å kjøpa seg litt dyrebar tid. Slik at man kanskje klare å finna på ett eller anna smart, for å få sine kjære barn te å glemma tomme løfter som komme i øyeblikk av desperasjon. Somme ganger går det i likaste laget, men som oftast har man bare flytta problemet og fyrverkeriet, littegrann lengre frem i tiden. Det gikk lukst te helsikke igår, men Fatter’n rakk ein kopp kaffi og ei litå kosestund i sofaen, før tordenværet manifisterte seg foran meg, igjen …
Tomme løfter måtte omgjerast te håndfast handling, og ein Han i Midten klukka te slutt storfornøyd i bilen på vei heim, itte ett lukrativt besøk på AmandaSenteret. Fatter’n hadde kapitulert, Han i Midten hanka inn gevinsten og Kånå gikk lukst på ein smell, borte på Oasen …
Me sko i selskap te mor mi og igår, hu fylte jaggu meg sytti år, og hadde invitert te bursdagkalas inne på Susort, kor de bor. Så, når me møttes heima igjen itte endt oppdrag alle sammen, blei det skifta te finklær i ein fei, før bilen blei stua full og kursen satt mot Susort. Og det va underveis på bilturen inn te mine foreldre, at denna smellen te Kånå på ein måte begynte å stiga opp fra overflaten, fra alle smellers store og utømmelige hav av foreldretabber. Mini’en, som sjølsagt hadde storkosa seg på dyrebutikken, og som om ikkje så mange dagane også har bursdag, han kauka plutselig ut ett ønske i bilen, te bursdagen sin …
” – Altså, ed ønska meg ein Hamster te bursdagen min ed … Ein sånn kvite, som me såg i butikken, for den va sååååå søt, altså. Ja, den vil ed ha te bursdagen … Faktisk, så ønska ed meg ingenting aent … Bare ein kvit Hamster … Kom det fra bilsetet hans.
Jøje meg, tenkte eg for meg sjøl, detta komme te å bli stygt … Kånå, hu såg ikkje ut som om hu hadde oppfatta ka Mini’en nettopp hadde proklamert, der hu satt med nasen på sedvanlig vis, langt nede i mobilskjermen sin. ” Faktisk, så ønska ed meg ingenting aent, bare ein kvit Hamster “ Tjera vena meg … Mini’en, som på generell basis ønske seg heila lekebladet, når me ber han kryssa av, for å gi oss ett vink te både jul og bursdagen sin, om ka han ønske. Og som egentlig har gjort det såre enkelt for oss foreldre, med å treffa rett, med tanke på ein presang han blir glad for.
Han forkaste høgt og tydelig alle sine dyrebare ønsker, om Paw Patrol ting, Dragetrenere borg eller alle andre ting, som har blitt ønskt i lange tider. Og vil nå kun ha ein Hamster …
Eg svara ikkje anna enn ett lite – Mmmm, med ett inderlig håp om at detta ville bli glemt. Det e jo som regel det som skjer, når Flokken komme med spinnvile ønsker, som sjølsagt ikkje lar seg løysa sånn budsjettmessig. Og forsåvidt, så høyrte eg ikkje meir resten av bilturen innover, te min store lettelse. Altså, for all del, det e ikkje det at eg ikkje unne guten ett lite kjæledyr, men all tidligare erfaring tilseie jo at det som regel blir oss foreldre sitt kjæledyr. Når ” hvetebrødsdagene ” e over, f.eks mellom ein Hamster og Mini’en, som regel sånn ca ei uka og to, itte dyret har kommen inn i heimen.
” Og eg ønske meg definitivt ikkje ein Hamster, ikkje litt ein gang, eg kunne te nøds gått for ein gullfisk, om eg hadde måtta. Men, ein eller aen slags gnager !? … Nope, det komme ikkje på tale …
All vitenskaplig forskning om akkurat denna tematikken, den kan stort sett visa te at det e slik det går, med nåken få mirakler av unntak. Eg trur neppe Flokken vår, eller Mini’en, ville endt i mirakelkategorien, strengt talt. Men, når me velta inn dørene hos hu farmor, virka det som om Hamsteren va glemt, og Mini’en fløy rett inn i lek med Ulrik’en. Bror min sin lille pode som forgude Mini’en, og snakka om han i lange tider når han vett me snart ska treffast. God mat blei fortært, bursdagssang blei sunget og kaker spist te den store gullmedaljen. Litt snakk om denna Hamsteren blei det, men ikkje meir enn me som foreldre klarte å parere …
Det va ikkje før me sko kjøra heim at heile denna Hamster saken eskalerte te nye høyder, når Mini’en igjen begynte på ein evinnelig forsvars argumentasjon, om det med å ønska seg ein Hamster, te bursdagen …
– Ed ønske meg bare Hamster ! Kauka han ut, når eg forsøkte å bringa på banen at han faktisk hadde spart penger i lange tider, for å kunna ha råd te denna Dragetreneren borgen. – Det e min bursdag, og då kan ed ønska meg akkurat ka ed vil. Fortsatte trollet. – Når ed står opp om morgenen på bursdagen min, så ska ed få Hamster, ein kvit Hamster. Kånå begynte endelig å forstå omfanget av smellen, med å ta småtrollene med seg i dyrabutkken, og kasta seg inn i ein ellevill motargumentasjon. Og fortalte om sine egne opplevelser med små gnagare i heimen, som hu sjøl hadde trumfa gjennom. Som hadde rømt fra buret sitt, og gått amok i heimen te Besse og Mormor …
” – Ed, ed e ikkje sånn som du, mamma. Ed hadde passa på Hamster min, alltid. Ed kunne jo ikkje komma inn te dåkke meir om morgenen heller, om eg hadde fått Hamster, for eg måtte jo passa på den, og leka med den … Kontra Mini’en …
Hjølpe meg … Med den argumentasjonen, så fikk han jo nesten meg på gli og, før eg tok te vettet. Det hadde jo bare funka i maks to uker, så hadde me sikkert endt opp både med Mini’en og ein Hamster i midten av sengå, grytidlig på morgenkvisten … Men, herregud … Han ska jaggu ha for at han e flink te å argumentera sin sak, den guten, der han meir eller mindre uten stopp i dei tjuefem minuttane det tar å kjøra heim, kakla i vei som ei fullblods bygdakåna. Om denna forbaska Hamsteren …
Til og med når me kom heim, så fortsatte propaganda krigen, der han rydda plass på rommet sitt te der buret kunne stå. Og la ut om at me ville vel ikkje at han sko bli lei seg vel, på sjølvaste bursdagen sin … ?
For det ville han jo bli, om han ikkje fikk Hamster. Ein sånn kvit Hamster, som de hadde sett i butikken … Herre Jesus … Det va nesten som om eg trudde at me hadde fått Hamster, allerede. Og gikk for å finna kveldsmat te Hamsteren, nei tjera vena meg, kveldsmat te Mini’en … Skjønne dåkke greiå, eller ??? … Man blir jo nærmast hjernevaska av den fjotten der, når han virkelig sette seg på bakbeinå, og vil ha nåke. Men, aldri har det vært meir intenst, enn det fanken meg har vært denna gangen … Ikkje i nærleiken ein gang …
Te slutt … Lika før han sovna, så kjørte Mini’en sjølvaste trumfkortet, nett som om han visste at akkurat detta kortet, det ville treffa med millimeters presisjon, og gi maksimalt virkning. Spesielt på ein Fatter’n, som alltid seie at slike ting, det har me dessverre ikkje råd te. Der Mini’en la hovudet litt på skakke, kikka på meg med glitrande valpeauger og seie …
– Åsså vett du ka, Pappa … Ein Hamster kosta ikkje masse penger heller, bare tonittini hundre penger, det e jo masse mindre penger, enn ka drageborgå kosta, tenk …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Eg vett ikkje … Men, eg e stygt redde for … At me faktisk snart ska få oss ein Hamster …
Ein sånn kvite Hamster …
Ein sånn som Mini’en hadde sett i butikken … … … …
Noen dagar vett man kossen blir før man har våkna, og alt går på rutine. Andre dagar kan dra deg inn i ei kjøttkvern og spytta deg ut i andre enden, fullstendig maltraktert.
Mens somme dagar bare går man på ei sky i lykkelig uvitenhet om all verdens forferdelse, heilt te man legge seg for kvelden.
Idag traff eg kvernå …
Dagen idag, den starta egentlig inatt, med ein Mini som fikk ett kraftigt anfall av falsk krupp.
Sjøl eg, som fløy rundt i heimen med full panikk første gangen Eldstemann fikk det, har nå opparbeida såpassa erfaring, at eg vett ka som bør gjerast nå. Itte at heile Flokken forsåvidt har hatt falsk krupp.
Så det bar ut på trappå med meg og Mini’en, så han sko få pusten igjen. Mens Kånå gjorde klar litt medisin…
Guten blei medisinert og me la han i midten i vår seng. Ett skikkelig sjakktrekk…
Når klokkå ringte idag morgens, og eg subba mørbanka ut på badet, itte Mini’en hadde brukt ryggen min te fotball inatt, va eg alt aent enn utsoven.
Litt vann i ansiktet hjalp litt, ein kopp kaffi hjalp meir. Før eg trødde på meg arbeids klernå og suste på jobb.
Bare for å oppdaga at lommabok, telefon og nøklar låg igjen hjemma. Når eg kom på jobb.
Jippi …
Suste heimøve igjen og fekk henta sakene. Kom tebake på jobb igjen, nåke forsinka, og trøkka varene på lastebilen i ein fei.
At eg har vært i koma når eg lasta idag, va ikkje vanskelig å forstå. Når eg kjørte sikk sakk mellom stedene eg sko levera. Og klokkå gjekk fortare enn på lenge.
Normalt så har eg som oftast planlagt ei ruta, med minst mulig svinn av tid. Men idag va det totalt håpløst …
Dei på kjørekontoret ringte jevnligt om nye hentingar. Sjølsagt ingen forståelse for at man hadde ein kjøttkvern dag idag, og få der.
På slutten av dagen, va bilen fortsatt halvfull.
Eg begynte å lura på om eg egentlig hadde gjort nåkenting i heila dag, for eg leverte og leverte, men det minka fakerten ikkje på varene inne i lastebilskapet.
Så, når eg kom te Skuddnes. Og hadde levert på trelasten, lå det plutselig bare 7-8 esker i sidedørå og stod halv annen palle igjen i framveggen. Nesten tomt jo …
Eg kikka forvirra rundt meg. Før det gjekk opp for meg at eg hadde lossa 6-7 paller med vinduer der på trelasten. Som forsåvidt hadde tatt nesten 2/3 deler av plassen.
Hjølpe meg …
Alt underskudd av tid, va snudd te overskudd. Dei siste leveringane gjekk som ein draum, før eg begynte på innhentingane.
Som sjølsagt lå på feil sia av veien alle sammen. Man må nesten ha kjørt på Karmøynå, for å forstå den. Men itte klokkå 1500, så renne trafikken tett begge veier, av ein eller annen grunn.
Og det tar jo ein evighet å komma seg inn på hovedvegen igjen …
På Vedavåg holdt eg nesten på å forgå. Den eina fina lukå itte den andra, gjekk bilen foran meg hus forbi.
Før den spratt ut i vegen, rett foran grillen på ein buss og nesten fikk ein fullblods rånebil i hekken så kom andre veien.
Det va ei strikkmotor dama.
Ei sånn med hatt, lilla hår og gebiss. Ein parykk de må henta i hattahyllå kvar gang de har parkert og som bruke 3,5 clutch i året.
Alle verksteders draum …
Endelig kom eg meg ut på vegen. Suste inn te terminalen og fekk lossa bilen, før eg kjørte heim.
Har ikkje trødd ut av lastebilen før Mini’en komme meg i møte, sammen med Litlajentå.
Trør i trynet nåke middag, før Kånå lira ut av seg ein tirade. Klare omtrent å parera 50 %, før eg slukøra går å klippe plenen… Kånå e tydligvis trøtt idag hu og …
Han i Midten komme nerøve veien med halvparten av snekkerverktøyet mitt.
Ka i helsikke …?
Joda, han og nåken kompisar bygge hytta. Ei spikereska og nåken planker e og forsvunnen. Jaja, eg kom sikkert aldri te å bruka den dimensjonen alikavel.
Eg går å laga meg ein kopp kaffi …
Plutselig suse Mini’en forbi på sparkesykkel og krasja rett i kjøkkenskapet.
Kaboom … Han ler av fryd, eg grine og Litlajentå komme på andreplass.
Dei fikk ikkje sparkesyklane te å virka på plenen. Men parketten inne va perfekt.
Åh du heilaga jul …
Fantungane blir heven på dør. Og eg sitte matt igjen i sofaen og drikke kaffien.
Før eg tar støvsugaren å spinne øve ståvegolvet. Det så ikkje ut itte sparkesykkel fantomene.
Kånå e forsvunnen. Litlajentå og Han i Midten likeså.
Finne Kånå igjen utforbi vaskerommet, hu pusse og mala utemøblene. Dei to andre va gått på lekeplassen og Mini’en har parkert foran Zack & Quack på tv’en …
Eg betale nåken rekningar og skrive ett par mailer. Når Kånå tråkka gjennom ståvå, med sko på. Fulle i mold.
Fram med støvsugaren igjen.
Mini’en ska ha drikka. Snart seie eg. NÅÅÅ seie han. E bare å lya.
Dei to fra lekeplasssen komme heim igjen, og Kånå tar seg av litt legging. Eg sitte apatisk å kikka i luftå på sofaen, og snakka med meg sjøl.
Kånå kikka bekymra på meg, før hu rista det av seg …
Nå e alle i seng. Roen har begynt å senka seg øve heimen, og Kånå kjørte for å handla.
Mens eg trøsta meg med at to sånne dagar på rad, sjelden komme aleina.
Me va på besøk hos bror min i Sandnes sist helg, for å besøka det nye tilskuddet til familien, då dei nettopp har fått seg ein liten babygutt. Kånå tok jo heilt av, og eg rekna med at det rista kraftig i eggstokkane, der hu rusla øve stuegulvet med detta nøsta av ein babygutt i hendene. Man kunne formelig sjå at dei 12 sammenhengande årene me har hatt, med bleieskift, amming og påfølgande gulpekalas, dei blei glemt så snart hu fikk nøsta i fanget. Men, det komme ikkje fleire nøster her i heimen, e det ein ting som e sikkert, så e det at den tiden e me ferdige med …
Det draumande uttrykket i Kånå sitt andletet, det forsvant ikkje før langt ut på søndagen, dagen itte me hadde vært der. Når Flokken forsåvidt gikk amok i heimen, og realiteten slo inn igjen for fullt, for ei babysjuk Kåna …
Men Mini”en, han endte og opp med ett draumande uttrykk i andletet, itte å ha holdt detta lilla vidunderet sist helg. Der han stolt holdt sitt nye søskenbarn i fanget og kikka på dei små fingrane, småpludra litt og va ytterst forsiktig, der han satt. Allikavel, så va det ikkje før igår kveld, når han satt i badekaret, at guten nevnte nåke om akkurat denna saken. Kor ein liten samtale mellom mor og barn, tok nåken underlige veger, og Mini’en igjen kom med ett lite gullkorn, fra badekaret …
– Mamma, ed og ska snart bli storebror. Seie guten plutselig, mens hu mor styrte med litt rydding på badet.
– Åhh, ska du det ? Svara ei nåke øverraska og lett forfjamsa mor.
– Åja, mamma. For nå e ed jo snart store gutt, å ska begynna på skolen, å då må ed jo bli storebror. Fortsatte guten.
– Jammen, eg trur ikkje mamma ska få nåke fleire babyer altså, eg har jo meir enn nok med dåkke fira som eg har. Prøvde Kånå å sei, uten å liksom skuffa guten for mye.
– Herreduuud mamma, ed vett jo det. Det har du jo sagt mange ganger, at me fira e meir enn nok.
– Men, når Tijil (storesøster) får babyar, då blir eg jo storebror, vett du mamma …
Den siste setningen der, den blei fortalt i eit meget fornøyd tonefall, fra ein gut som absolutt va nøgd med sitt eget resonnement. Kånå hadde ikkje hjarta te å forklara guten, at då ville han nok heller bli onkel istedet for storebror, og lot karen sin gode tankerekka få stå urørt …
Nåken e jo nødt te å bli minstemann, på ein måte, men man trenge jo ikkje gni det inn, når guten liksom e fornøyd …
Det å oppdra barn kan nok som oftast opplevast som ein kamp, ein intens kamp om å holda følge med omgivelsane. Der småbarnslivet virkelig byr på utfordringer på løpande bånd, og ein strabasiøs hverdag kan nærmast ta motet fra einkvar forelder. Ein ting e på ein måte dei ordinære tingene som man gjerne forvente, når man får barn, slike saker og ting som liksom man vett vil dukka opp. Eller slike ting som man trudde man visste alt om, før man fikk barn, men som man oppdaga i ettertid, at man ikkje hadde den villeste anelse om, allikavel. Leggetid utfordringen, tre års trass, tidlige morgener f.eks …
Tre års trass vett du, det trur jo mange førstegangs foreldre at bare dukka opp i tre års alderen, og at i det sekundet barnet blir fira år, så e det over. Joda. Bare glem det. I tre års alderen så begynne barn å utvikle trass, for så å bruka det nesta tiåret, på e perfeksjonera det …
Enkelt og greit …
Men, e det ein ting som gjerna komme overraskende på foreldre, ittekvart som man gjerna fylle på Flokken sin med flere barn, så e det søskenrivalitet … Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … E det nåke som kan fyra opp ein heim som gjerna ligge bada i idyll og harmoni, ein heim som har funnet ein sjelden luka med ro i hverdagen, så det akkurat det. Den største utfordringen med søskenrivalisering, det e at man aldri vett når, kor eller koffår, det oppstår. Det e komplett umulig å forutse, forebygga eller komma foruten akkurat detta fenomenet. Eg trur at ska man komma seg gjennom småbarnslivet uten søskenrivalitet, då må man stoppa med eit barn, ferdig snakka …
” Men, har man fått ett barn, så vil som regel dei fleste foreldre gi barnet sitt ein bror eller søster, og glede seg grenseløst øve kor kjekt det ska bli, at barnet ska få seg ein lekekamerat …
Joda, for all del. Dei fleste søsken vil ha mange fine og koselige lekestunder, opp gjennom årene, kor de leka sammen i frydefull harmoni te foreldrenes store lykke. Men, det e dei gangene når søskenrivalisering slår ut i full blomst, at man somme ganger virkelig lura på ka i all verden man tenkte på, når man skapte eit barn te. Eller tre, Som her i heimen, og nå holdt eg jaggu meg på å skriva ein gang, men det skjer fanken meg kvar gang, uten unntak. Når me gjerna sitte å spise middag i ro og fordragelighet, for ein sjeldens gang skyld, så ringe det på dørå … Herreguuud … Gafler, knivar og matrester flyr vegg i mellom, tre barn flyr opp fra stolane sine, som skutt ut fra ei kanon …
Før de flyr lavt øve gulvet og rundt bordet, det e trangt i trappå, så det gjelde om å komma først inn i den. Klara man ikkje det, har man som regel tapt. Sistemann inn, har som regel innsett det og stoppa opp midt i trappå, før ein symfonikonsert av gråt tar av …
– Det va miiiiin tur nå, uuuuææææ… !!! Kauka gjerna Mini’en ut, som den tapande ringeklokke døråpnaren han blei. Han i Midten og Litlajentå e fortsatt på vei nedover siste del av trappå, og me foreldre oppe ved middagsbordet, me sitte med hjarta i halsen. Det smelle te nede i gangen, når Han i Midten gjerna tok innersvingen på Litlajentå, og sendte hu lukst i veggen. Jentå begynne sjølsagt å hylgrina. Kaoset e komplett når Han i Midten åpna dørå, kor den som ringte på står skrekkslagen å bivåne ett crescendo uten like. Ett scenario som gjentar seg kvar einaste gang det ringe på dørå.
” Ein gang vant Mini’en med god margin, og sa stolt som ein hane, te ein sånn dørselgar som stod utenfor. – Ed vant. Ed vant skikkelig godt, altså … Han flirte godt då, når eg informerte om den interne rivaliseringen i heimen, te han her selgaren …
Eller f.eks, når man går rundt på Amanda Senteret, og har ein tilsynelatande god dag på senteret, kor Flokken har oppført seg eksemplarisk. Før man stille seg opp foran heisen, intetanende om dramaet som snart ska dra seg te. Der Litlajentå flyr inn i heisen som ett prosjektil og nærmast trykka på “1”, før alle har kommen seg inn i heisen, vel vitande om at det va Mini’en sin tur. Litlajentå står med ett svært flir om kjeften, når Mini’en oppdaga at hu har trykka. Jack Nicholson fliret. Mini’en eksplodere i ett reinspikka inferno, som alle som sitte i kafe’en foran heisen garantert får med seg, der han sprette illsint opp og ned, nett som Karl fra Mot i Brøstet …
Heile heisen rista av krigsdansen, trøst e fånyttes, men man ende som regel opp med å ta heisen opp og ned igjen, slik at Mini’en ska få trykka. Då går gjerna Litlajentå ut i full fistel, fordi Mini’en har fått trykka ein gang meir …
Og man rase ut dørene på Amanda Senteret te slutt, mens ei kaukande Litlajentå gråte sine bitre krokodilletårer, og andre foreldre kikka på oss med forakt i blikket. Stakkars jentå, liksom. Som ikkje fikk trykka på knappen i heisen, ka slags foreldre e detta da !? … Jøje meg, altså. Det gikk litt inn på meg i starten når slike anfall oppstod i full offentlighet, men itte som årene har gått, så lar eg bare notå gå og bryr meg rett og slett nada. Folk får tru ka de vil, for eg vett ka som skjedde i forkant. Kanskje, så har man ridd av stormen borte med heisen, men e nødt te å handla litt inne på Obs’en. Og som foreldre, så e det komplett umulig å huska kim sin tur det, eller ikkje e, te å kjøra vognå …
” Nåke som begge dei to minste, sjølsagt meina de har full kontroll over, og begge har alltid rett om at det sin tur. Det e og ein av årsakene, te at Kånå forsåvidt stort sett handla aleina, der konserten raskt kan overdøva ett jagarfly som bryte lydmuren, glatt …
Tjera vena meg … Og te slutt, som ein grand finalè. Bilkjøring, forsete og musikkvalg. Herreminguuud, altså. Nå e det sjelden det e den heilt store utfordringen siden halvparten av Flokken sitte i bilsete eller pute, men Eldstemann og Han i Midten har hatt ein del episoder. Men, akkurat i detta tilfellet, så trur eg ikkje at det e så kjekt å sitta fremme, som e den største drivkraften te rivaliseringen. Eg e ganske sikker på at det ei meir vissheten om at broderen, han må sitta i baksetet trødd inn i mellom to trange barnaseter, som e brenselet te rivaliseringen. Og nytelsen handla meir om å visa sin bror, kor god plass det e framme …
Men, musikkvalg, det e jaggu meg på full gang fremover, som ein stor rivaliseringssak mellom alle søsknene, når me ska ut på ein biltur lengre enn fem minutt … Mini’en vil høyra Dyreparken cd’en, Litlajentå har dilla på eMMa og Happy, Han i Midten og Eldstemann har vel muligens ganske lik musikksmak, men ska aldri høyra samme sangen. Begynne detta scenarioet å utarta seg, då har man ett fullkomment kaos, som meir eller mindre e komplett umulig å løysa …
” Foruten å enten skru det man høyre på opp på full guffe, eller slå all musikk lukst av, slik at ingen får viljen sin. Men, skrur man av musikken, så må man høyra på alle mishagsytringane te alle parter, resten av bilturen …
Så det blir som regel musikk på høgt volum, ein fantastisk opplevelse om Mini’en vinne og – Orang, orang, orangutang … Runga i kupe’en, te full allsang … Det e aldri så gale at det ikkje e godt for nåke, for det blir jo mye latter og glede i bilen, når Dyreparken cd’en med sine slagere, mana te litt allsang i bilen. Heilt te me nærma oss ein plass kor me ska stoppa, då e dei to eldste rimelig kjappe med å stoppa både musikk og allsang. Slik at me ikkje skjemme oss ut for alle og einkvar …
Eg vett ikkje, og e definitivt ikkje nåke ekspert på søskenrivalisering, men at det forekomme i de fleste og de beste hjem, det e nok heilt sikkert … Og at det har sine fordeler og ulemper, det e nok heva øve ein kvar tvil. Eg trur det e viktig for barn å få ordna opp i slike disputter selv, så får me foreldre bryta inn når det ikkje går.
Det har nok mye med å læra seg å håndtera slike situasjoner, når de blir eldre, som at det har med å utvikla sin egen personlighet.
Og ikkje minst med å skapa relasjoner mellom kvarandre som søsken. Det e nok viktig å læra seg at man somme ganger må gis seg, mens andre ganger går man av med seieren, om argumentene e rette eller gode nok. På ein måte … Men, herreguuud … Det kan virkelig tæra på oss foreldres energikilde og tålmodighet, når slike rivaliseringer slår ut for full blomst. Det e ihvertfall heilt sikkert …
Somme ganger går det over av seg sjøl før eg får gjort nåke med det, andre ganger hive eg meg ut i det med full innsats.
Ingenting ska gjerast halvgjort, på ein måte.
Men, det e jo som oftast nåke sånt som skjer. Eg går knallhardt ut i ett par uker, og ende opp som ett slakt itte kun kort tid. Lysten, motivasjonen og den nyvunnet treningsiveren, den forsvinne som dugg i plettfritt solskinn.
Fordufta fra hjernebarken frem te neste påfunn dukka opp, og samma greiå gjentar seg …
Ein gang, under ein mildt sagt våt sammenkomst, hos den eine naboen her me bor, så våkna eg opp te meldingen om at då va alle påmeldt. Påmeldt te ka, det huska eg ikkje det spor av …
Men, eg fikk ein uggen følelse når eg kom opp te frokostbordet, og Kånå spør om eg sko kjøpa meg sånn løpetights nå, mens hu blinka lurt te meg.
Jauda, me hadde visstnok meldt oss på ett mosjonsløp her i byen, og hadde lagt store planer om treningshverdagen fremover.
Tjera vena meg …
Men, me fullførte heile gjengen, og alle nådde målet om å komma i mål, under ein time. Eg va sist i mål av oss naboer, med halvanna minutts margin, te målet me hadde satt oss.
Aldri har eg vært meir ødelagt, enn underveis og etter det løpet der. Eg minnast at eg sko spurta dei siste meterene før mål, og ga alt, uten at farten auka i det heila tatt …
” Ein anna gang, så sko eg begynna å spilla fotball igjen, og drog frem fotballknickersen fra innerst i skapet, og tok ett prøvebøy itte eg fikk den på meg. Og endte med unison krampelatter fra både Kånå og Flokken, når knickersen sprakk med ett durabeligt smell fra lysken te der ryggen slutta …
Nåken fleire innfall har det og vært dei siste årene, stort sett med samme resultat, kvar einaste gang.
Eg klara aldri heilt å fullføra dei treningsmålene, som eg bestemme meg for. Men, på syttende mai så hadde me det eina naboparet på middag, og hadde oss nåke godt i glasset, når ungane va i seng.
Og litt ut på kvelden, så endte eg opp med å nevna at eg godt kunne tenkt meg, å begynna å jogga litt igjen. Siden naboen e ein som har klart å holda seg litt i form, itte detta mosjonsløpet, og forsåvidt har løpt halvmaraton i ittetid.
Det e alltid lettare å få gang på slikt, om man gjerna har ein som pushe seg litt, og han kunne sjølsagt gjør ett forsøk, på å få meg i form …
Og idag, så kom meldingen fra naboen, ein sindig kar fra Ålgård, som alltid har ein lur kommentar på lur. Løping klokkå 18:00 ? , spurte han. Gulp, tenkte eg, nå e det ingen vei utenom, rett og slett, det va bare å hoppa i det.
Eg fiska frem treningsklærnå som eg handla inn te mosjonsløpet, klær som bare har blitt brukt ein gang, eller kanskje te nøds to.
Eg stilte meg opp foran speilet nede i gangen, tok ett bilde, og tenkte det va best eg takka alle dåkke leserar her på bloggen for innsatsen. Sånn i tilfellet denna joggeturen fikk verst mulig utfall.
Mini’en kom luntande forbi og spurte ka eg sko, så eg svara jo som sant va, at eg sko trena.
– Ska DU trena, Pappa ? Spurte guten, mens han satte opp eit mildt sagt forbløffa andletet.
Herreguuud, va det liksom så lite sannsynlig, at Fatter’n sko trena litt ??? Gudhjølpe meg …
” Så fikk eg litt panikk, når klokkå nærma seg 18:00 og eg ikkje fant joggeskornå, og begynte ein leiteaksjon av sjeldent kaliber. Før Kånå kom ner å fiska de frem fra skapet i gangen, på to sekund, som va nok ett bevis på at eg ikkje kan leita itte saker og ting …
Eg rusla ut å møtte naboen her ute på tunet, før me jogga avgårde, mens eg hutta med neven te Kånå som stod på terrassen å filma.
Får væra måte på, altså.
Naboen informerte meg om planen, som va løping i 4 minutt så ein liten pause, før me gjentok detta fire ganger. Nåke som eg forsåvidt tenkte høyrtes øvekommelig ut.
At me liksom jogga rett inn i byggefeltet ved siden av rekkehuskomplekset, det føltes mindre komfortabelt, all den tid eg gjerna ikkje følte meg heilt lur, i denna treningshabitten.
Jaja, det fikk nå bare stå te, tenkte eg for meg sjøl. Og gleda meg allerede te dei fira minuttene skulle vær over.
Me røyk lukst gjennom detta feltet, fløy fjærlett under ein undergang og fortsatte mot neste byggefelt. Når me hadde løpt gjennom neste byggefelt, så nærma oss undergangen ved innfartsvegen …
Der traff me tydeligvis på nåken som kjente meg igjen, og som forsåvidt kommenterte detta inne på Facbook siden.
Eg begynte å lura litt på kor lenge fira minutt liksom va, for det måtte nå minst ha gått fira minutt nå snart, der me løp under innfartsvegen mens pusten begynte å gå tungt.
Eller, ikkje akkurat tungt egentlig, bare fryktelig fort, kanskje.
Men, det va naboen som hadde klokkå på armen, så eg rekna for så vidt med at han ga beskjed, sjøl om ein pause va etterlengta, for lenge siden.
Te slutt så kom me te ett punkt, kor eg egentlig nesten ikkje haddde meir å gi, sjøl om det godt mulig hadde gått i ett bedagelig tempo …
” Det e då naboen slippe bombå, nesten oppe med Jysk. – Ja, eg tenkte me starta her eg då, også løpe me tebake mot Skåredalen, sånn ca te den broå. Så gjentar me det fira ganger …
Herreguud … Hadde me ikkje begynt ennå eingang, tenkte eg nærmast i sjokk, men gjorde så godt som eg kunne for å skjula sjokket.
Det va ca ein kilometer te den broen, fortsatte naboen, og tenkte me kunne finna ut kor langt og ka tempo eg orka, første gangen.
Eg, eg tenkte egentlig allerede på, om eg forsåvidt bare hadde ork te å jogga heim igjen, der eg stod å higra itte luft. Men, kunne jo sjølsagt ikkje sei nåke te naboen om det.
Første gangen gikk forsåvidt lettare enn eg hadde trudd, men sleit godt med pusten heile turen. Under pausen, så informerte naboen meg, at han tok nå av i sitt tempo, åsså fikk eg liksom finna det tempoet eg følte va rett …
Toskjen som eg va, så forsøkte eg jo å holda naboen sitt tempo, dei første hundre meterene, men det fant eg raskt ut at va galskap. Om eg ikkje ville lukst på akutten, va det best å senka tempoet …
Pusten gikk som ett uvær, og eg kom liksom i hug ein sang av Sondre Justad, der eg dundra fremover.
Riv i hjertet, begynte å gå på repeat oppe i hjernebarken. Og gu som det reiv.
Men, av alle andre grunnar enn det han Sondre synge om. Eg kom nesten tebake te der me hadde starta, når naboen kauka at det va stopp.
Forbanna greier også, tenkte eg. Hundre meter te, så hadde eg greid å komma tebake te utgangspunktet.
Om eg va nåke sleten itte første turen, så gjaldt det dobbelt opp nå, der eg stod å hiksta itte luft, itte den andre turen.
Tredje turen huska eg meir eller mindre lite av, bare at beinå begynte å bli tunge som tømmerstokker …
” Eg stod der å tenkte før den fjerde turen, at det hadde vært mye meir logisk å løpa heimover nå, denna siste turen. Istedet for lengre vekk fra rekkehuskomplekset våras, som me sko te å gjera nå …
Pausen va over kauka naboen, nå va det bare å gi på for eg trengte jo ikkje spara på kreftene lengre, siden detta va siste turen.
Jammen for helsikke da mann, tenkte eg. Me ska jo heim ittepå fra der nedenfor Jysk. Brenne eg alt kruttet nå, så ville naboen mest sannsynlig bli nødt te å bæra meg heim.
Poff sa det, så fauk naboen avgårde, og eg heiv meg på.
Det va tungt nå. Skikkelig tungt.
Det reiv ikkje i hjarta meir. Hjarta hoppa og spratt, og dunka som besatt inne i brystet, man kunne nesten sjå kossen det pumpa, utanpå t-skjortå.
Lårene begynte å fyllast med melkesyra, og blei tyngre og tyngre for kvart skritt.
Men, eg bestemte meg for at nå sko eg jaggu meg nå det punktet, kor me starta denna galskapen, slik at eg virkelig nådde det målet ihvertfall …
Eg ga på alt eg hadde dei siste hundre meterene, men strengt talt, så trur eg ikkje det raskare.
Om det va naboen som va litt snillere med tiden, eller om eg virkelig nådde målet mitt, det ska væra usagt.
Det som forsåvidt dundra rundt oppe i topplokket mitt, det va kossen i all verden eg sko komma meg heim, itte den siste kraftanstrengelsen.
Men, det gikk på ett vis det og. Det va bare å bita tennå sammen, og trø på det eg klarte. Me tok ett par ekstra pauser, under joggeturen heim, om ikkje me hadde gjort det, trur eg ikkje detta innlegget hadde blitt skrevet.
Kånå va ikkje heima når me kom inn på tunet, så eg stod å strekte litt ut i carporten, før naboen rusla heim …
” Og eg kunne endelig åpna dørå heima, og sank sammen som ein halvtom mjølsekk, rett der på gulvet i gangen. Og tok detta etter bilde, som e øverst …
Eg vett ikkje, men det e vel gjerna ikkje vanskelig, det å sjå forskjellen på dei to bildene.
Før bildet, det e vel gjerna av ein muntert bedrøvelig fyr, som forsøke å se positivt på saken.
Mens etter bildet, det e vel av ein fyr som gjerna ikkje heilt trur det han kjenne, der det verke i både hjarta, kroppen og sjelå, itte ein påkjenning den ikkje har kjent på lenge …
Men, eg får tru på det som man lese om det med trening, nemlig at det stort sett blir litt verre, før det blir bedre …
Og denna gangen så ska eg jaggu meg stå på, slik at eg komme meg litt inn i detta trenings moduset. Ikkje for å få nåke sumarkropp, eller gå ner nåken kilo, sjøl om det gjerna trengs.
Men, rett og slett fordi det e på tide eg komme meg i litt bedre form, slik som eg gjerna va i mine yngre dagar.
Den gangen eg stort sett trente tre ganger i ukå, pluss gjerna ein kamp i helgen …
Det blir garantert ingen føljetong, som dåkke ska få følga med på. Men, det kan fort dukka opp ett innlegg og to, om kossen denna greiå forløpe seg, vil eg tru …
Me va i foreldresamtale i barnehagen her ein dag, og snakka litt om Mini’en, som snart ska ta skrittet inn i skoleverdenen. Og de kunne nærmast ikkje fullrosa guten nok, der han va ein aktive, smilande og pliktoppfyllande gutt. Ein kar som ofta va “limen” i leken, og dro med seg inn dei som gjerna ikkje heilt va med i lek, ein inkluderande og snill gutt rett og slett. Det einaste som gjerna kunne følgast litt med på, det va denna smått sjarmerande barnetalen, som han ennå har ett snev av …
Mini’en hadde vann i det eina øyra ei god stund, før me fant det ut, og når han tok mandlene så satte de også inn dren i det øyra …
Dermed så har nok guten hatt ein god del redusert hørsel, på detta øyra, og ikkje heilt høyrt det samma som oss andre. Og då fikk me visst ofta slike små sjarmerande talefeil, og at han har beholdt de litt lengre enn sine søsken, kan vel tilskrivast akkurat detta, det meinte både legen og ikkje minst Hansi i barnehagen, ihvertfall. Det va ikkje store bekymringen, men det ville nok væra greit å fylla med litt. Både Han i Midten, Litlajentå og Mini’en har slitt litt med detta …
” Mens Eldstemann, han snakka reint nærmast før han va to år, gikk når han va 9 månader og formulerte avanserte setningar, lenge før han egentlig burde ha gjort det …
Det lilla unntaket av ein sedvanlig sak, her i heimen våras. Ett lite vidunderbarn, på ein måte. Men, talefeil e som oftast sjarmerande, når dei små vokse te, om det bare e det rette bokstavane, når sant ska seiast. Og Litlajentå våras va ikkje nåke unntak. Me har opp te fleire ganger blitt sjarmert i senk av hennas vetlevaksne utsagn, kryddra med vokalar og konsonantar som kom litt i hytt og pine. Men nåken ord, må eg få sei at gjerna ikkje passa heilt samen, når ei tale yre, vetlevaksen og nysgjerrige litå tulla som va tre år, og hadde ett lite snev av talefeil …
F.eks så hadde F ein tendens te å bli te P når de kom foran diverse vokalar og konsonantar. Som oftast gikk det jo fint (pint), og me syntes jo hu va flinke (pinke), som prøvde …
Men så va det dei her i utgangspunktet uskyldige ordene då, som fikk ein “litt” anna betydning, bare pga ei litå jenta sine “sjarmerande” talefeil. Eldstemann hadde f.eks store problemer med å forstå koffår han absolutt måtte sei Svalereir, istedet for “fugle”reir, når me va i Danmark ein sumar. Og Svaleungar istede for “fugle”ungar, for han kunne jo ikkje vita om det va Svale, Stær ellår Stork. Derfor meinte jo han at det va best å sei fugl. Prøva og forklara koffår, va på ein måte heller ikkje nåke valg, liksom. Om dåkke skjønne ka eg meina, då dei små hadde lite forutsetningar for å forstå ordene sine endra betydninger, når ein F blei te P …
” Også hadde man detta med omvendt psykologi, oppe i det heila, for får man ikkje lov te nåke, ja då ska me ihvertfall gjør det. Gudhjølpe meg, ka hadde me vikla oss inn i …
Heldigvis kom det ein eldre vaktmester på hyttå, som sko fjerna alle Svalereirå, så det ikkje kom så mange nye Svaleungar. Så då løyste forsåvidt den floken seg av seg sjøl. Men då sko jo vår eminente insektsforsker sjølsagt ut på sommar”fugl” jakt. Tjera vena meg, eller herreduuud, som Mini’en seie. Plutselig, så va det på an igjen. Eldstemann fløy rundt i hagen med håven, og Litlajentå løp itte, mens hu kauka – Sommar”fuuuul”, Sommar”fuuuul”, på sitt litt småvulgære vis. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare. Jaja, eg fikk vel bare sei som far min alltid seie, den gangen.
“Det e ein øvegang, Frode” …
Men, far min seie jo sjelden om det va te det bedre, eller verre, heldigvis så vokste Litlajentå det av seg, og det rekna eg nok med at Mini’en gjør og …
Alikavel, så e det jo litt morosamt, sett sånn i ittetid, når man tenke øve forviklingane, som dei her “sjarmerande” talefeilene liksom skapa …
