På soverommet ligge to foreldre å sove sin beste søvn, ein liten gutt på 5 år sitte fornøyd med ipaden å kikke på Nrk Super, i midten … Det e mørkt, men dagslyset har såvidt begynt å trenga gjennom gardinene, og stillheten blir kun brutt av dempet sang fra Kosinus, som synge om tall, regnestykker og lignende …
Brått, så flyr dyna til hu mor te værs …
– Herreguuuuud, Frode … Me har forsovet oss … !!! Utbryte ei forfjamsa Kåna …
Fatter’n forstår ingenting, og gnir seg saktmodig i augene …
– Hjølpe meg, Nina. Nå må du slappa av … Seie han, godmodig, men med ein litt irritert undertone …
– Slappa av ??? Klokkå e 10 over åtta. Ungane ska snart vær på skolen, det ska smørast nister og de ska kles ... Svara ei bestyrta Kåna …
Fatter’n e ferdig med augegnikking, og kikka forbausa på Kånå …
– Jammen, e det ikkje søndag, idag da ??? Spør han, nåke usikkert…
– Nei, tjera vena meg, Frode. Det e tirsdag, for svingande ... Svara Kånå, som e full gang med påkledningen …
– Svarte, salte bananer … Utbryte Fatter’n, og sprette ut av loppekasså, som ein ungkar …
– Svarte, salte bananer, hihihihi ... Hermer ein liten gutt på fem, snart seks år …
– Ed høyrte alarmen din pappa. Din og mamma. Men pappa sa det va søndag, når ed sa han måtte stå opp ... Fortsette guten …
Kånå stakk avgårde på lørdag med Han i Midten, de sko avgårde å gjør nåken ærend oppe på Raglamyr, men ikkje uten at hu satte Fatter’n i arbeid før hu gjekk. Og i iveren itte å utføre oppgavene eg hadde fått utdelt, stupte eg inn i Bodå oppe på loftet, på leit itte nåke eg trengte. Og som alltid, når eg e på leit itte nåke, så finne eg alt anna enn det eg e på leit itte, nesten uten unntak. Som den gangen eg leita itte ett verktøy, men fant mini-helikopteret mitt, og brukte resten av ittemiddagen på å leita itte fjernkontrollen som høyrte te. For så å komma på når eg hadde endevendt halva huset, at eg hadde kasta fjernkontrollen, fordi eg ikkje fant helikopteret …
Ein hendelse som ikkje akkurat e ukjent, med tanke på undertegna sin evne te å bli avspora fra det han egentlig holde på med. Som nå på lørdag, når eg fant Nintendo Wii konsollen i Bodå, når eg egentlig va på oppdrag for Kånå …
Ett oppdrag som forsåvidt gikk i vasken, fordi Fatter’n lurte litt på koffår den låg her i Bodå, istedet for å vær kobla te tv’en nede i stuå. Men, som eg raskt fant ut årsaken te, når eg kom ned å sko kobla den opp. Wii konsollen e jo fra nitten pil og bue, men på tv’en av nyere dato fantes det ikkje innganger, som passa te konsollen. Som eg igjen tenkte va nåke kjedelig, siden Wii konsollen va ganske populær i heimen, både for store og små, når dei to eldste va mindre. Faktisk, for å låna Mini’en sitt favoritt ord, så fikk Kånå satt fødselen te Litlajentå i gang, itte ein heftig omgang med ett bowling spill, på denna konsollen …
” Det e nærmast som eg ser det føre meg den dag idag, der Kånå svær som ett fjell, simulerte bowling bevegelser i stuå. Mens eg va livredd for at hu sko ta øvebalanse fremover og stupa lukst inn i tv-skjermen …
Men, det gikk heldigvis bra. Strengt talt, så må eg få sei eg va rimelig forbløffa øve kor smidige og spretten Kånå va, sjøl om hu såg ut som ein mini kval, med Litlajentå innabords. Jaja, ein liten digresjon der. Men, istedet for å fullføra oppdraget eg hadde fått av Kånå, så tok eg og Mini’en ut på ein ekspedisjon, for å se om me ikkje kunne få tak i ein adapter. Slik at me gjerna kunne få fyr i denna Wii konsollen. Men, det va jaggu meg ikkje lett. Ikkje ein elektro-butikk hadde ein slags adapter duppeditt, som kunne hjelpa oss med saken. Eller jo, ett sted hadde de. Men, den kosta jo fanken meg ein fullvoksen høvding, og det gidda eg ikkje å legga i det …
Det såg ut som om Wii konsollen ville enda opp innerst i Bodå igjen, om ikkje me hadde tatt turen innom Amanda senteret, og la frem vår sak hos denna duppeditt butikken, de har der oppe …
Fyren bak skranken trykka frenetisk på data’en sin, og forsvant plutselig bak forhenget, før han kom ut igjen med ein liten sak i hånda. Ein liten boks som ikkje kosta meir enn ein fjerdedel av denna høvdingen. Duppeditten sko me plugga inn i Wii konsollen og vipps, så kunne me kobla HDMI kabelen te maskinen, genial liten sak, rett og slett. Det som egentlig satte igang heile denna prosessen, det va jo at eg sjølsagt forsnakka meg når me fant spillemaskinen, og sa te Mini’en som va med meg å rydda, at det sikkert va ett Dragetreneren spill inne på ein harddisk, som høyrte te maskinen. Og då va jo den guten solgt …
” Mini’en har meir eller mindre vært hekta på Dragetrenerne, itte han såg den siste filmen som kom ut for litt siden. Og fikk sjølsagt blod på tann når han fikk høyra det, sjøl om eg sa at spillet va fra den første filmen …
Tanken på å kunna fly Tannlaus i spillet, som favorittdragen hette, den fikk Mini’en te å lysa opp som ei sol. Så når me endelig fikk gang på maskinen, satt guten med ett fornøyd og svært flir om kjeften, mens han glei rundt i luftå med Tannlaus. Spillet va ein stor suksess, og ikkje minst så motiverte det te litt fysisk aktivitet, mens de forsåvidt spilte ett tv-spill. Men, det va faktisk mange andre kjekke spill, inne på denna harddisken, som høyrte te Wii konsollen. Svampe-Bob, Skylanders, Spyro – Dawn of the Dragon og … Just Dance …
Just Dance, det va ett dansespill kor man skulle speila den figuren på skjermen, og dansa i vei gjennom ein sang. Ett spill som både Litlajentå og Mini’en storkosa seg med, der de dansa te den store gullmedaljen, øve stuegulvet …
Så kom Kånå heim. Hu hadde som nevnt vært ute nåken ærend sammen med Han i Midten, og lyste jo opp som ei sol hu og, når hu så ka slags spill Småtrollene spilte. Kånå e jo heilt klart i øvekant glad i å dansa, og slengte seg med i leken, te Småtrollene sin store glede. Eller slengte seg med e gjerna å underdriva ein liten smule, kuppa heila showet, det e vel muligens et meir dekkande begrep. Heldigvis, så kunne man i hvert fall væra to spillerar, underveis i spillet, slik at Mini’en og Litlajentå fikk bytta på å spilla mot Kånå.
” Mens eg bare måtte laga ein snap og to, mens danseløvene tok heilt av foran skjermen. Kidsa styrte forsåvidt på med detta spillgreiene heilt te det va leggetid, uten så mye som antydning te nåke krangel.
Ikkje akkurat kvardagskost heima hos oss, sånn egentlig, og når det nærma seg leggetid så va småtrollene nærmast totalt utslitt, itte ett dansemaraton uten like. Eg og Kånå tok kvar vår og losa de pent og pyntelig ned i loppekasså, og det tok ikkje lang tid før de snorka i kor der nede. Kånå fant frem nåke godt i glasset te oss voksne, og begynte sin sedvanlige zappe rituale på tv’en. Kor hu trykka opp og ned på fjernkontrollen, mens hu leita itte nåke kjekt å kikka på. Eg har forsåvidt forsøkt å sei te Kånå, at man faktisk kan trykka på tv-guide knappen, så kan man se ka som går på dei forskjellige kanalene, i ein oversikt.
Men, det passe ikkje Kånå heilt, for hu elska å zappa i hytt og pine på leit itte ett dugande program, mens hu myse mot tv’en. Det e ett underlig skue, sånn egentlig …
Detta gjorde hu på lørdag og, mens eg satt i mine egne tankar og kikka litt på laptopen min, og høyrte på Kånå si mismodige klaging. Øve det dårliga programutvalget denna lørdagskvelden. Og det va på detta tidspunktet denna koselige lørdags kvelden, at ting tar ein uventa vending, når Kånå lurte på om me ikkje sko prøva detta dansespillet litt. Nåke som egentlig frista meg lika mye, som å gå øve glødande kull, dansing e definitivt ikkje min favorittsyssel, her i verden. Men, nåke i blikket te Kånå sa meg, at det gjerna ikkje ville vær nåke smart trekk for kvelden, det å setta seg på bakbeinå her. Så eg svara motvillig ja og slo laptopen sammen.
” Eg slo den ikkje så hardt sammen, men hardt nok te at Kånå fatta mistanke, og nevnte nåke om at eg trengte ikkje væra med altså, om eg ikkje ville … Nåke som sjølsagt va ett luretilbud …
Eg har gått på for mangen av dei smellane der, te at eg ikkje lukta luntå, og skjønte at her va det vel best å gi itte. Det hende me lære eller ihvertfall huske av våre feil, me mannfolk. Eg seie ikkje det skjer ofta, men det hende. Så eg reiste meg og tok imot Wii kontrollen Kånå ga meg, og stilte meg opp ved siden av hu. Kånå slengte igang spillet og satte igang med danse-moves, fra ein anna verden, mens eg gjorde ein halvhjerta innsats for å følga koreografien, te figuren på skjermen. Men plutselig, så oppdaga eg at ting begynte å sitta, danse-moves’ene mine, dei va gjerna ikkje av det mest grasiøsa slaget, men de funka, te min store forbløffelse …
Poengsøylå mi, den begynte å krypa seg sakte, men sikkert, høgere opp enn Kånå sin. Om nåken hadde sett oss, så ville eg vel sagt at Kånå såg ut som ei profesjonell danserinna, mens eg ligna mest ein småstiv robot …
Men, det spilte ingen trille. Roboten stakk fra på poengskalaen, så det sang i parketten. Kånå hadde nettopp oppdaga at hu låg på itteskudd, sånn poengmessig, og satte inn ett ekstra gir. Sjølsagt fånyttes. For eg hadde kommen i seget. Jøje meg, det va nesten så eg syntes det va kjekt, der eg stod å vrikka å vrengte på både armar, bein og stumpen. Sista danse trinnet rulla øve skjermen, og musikken fadet ut. Kånå såg meir eller mindre lamslått ut, der hu kikka på poengsummen. 7977 te Fatter’n, 5647 te Kånå. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Hverken eg eller Kånå trudde våras egne auger. Eg hadde nettopp most Kånå i ei gren, som må seiast å væra hennas heimabane. Kånå rista fortsatt himmelfallent på hovudet – Detta kan jo ikkje stemma.!! Kauka hu te …
– Nja, det e nå det som står på skjermen der då. Svara eg, rolig og avbalansert. Eg tenkte det gjerna va best å innta ein nåke ydmyk holdning, sånn både fordi Kånå kanskje ville ha omkamp, og fordi eg muligens bare hadde hatt ett lite snev, av nybegynnar flaks. Tjera vena meg. Dette e jo liksom Kånå sitt imperium, på ein måte, denna dansens verden. Sjølsagt ville Kånå ha omkamp, og leita seg frem te ein velkjent slager, Despacito. Figurene stilte seg opp på skjermen, og me gjorde oss klare igjen. Kånå meir innbitt enn ein illsint Doberman på jakt itte banditter. Eg nåke meir avslappa, nett som sist …
” Dansingå va igang, og eg kom kjapt inn i rutinen, som om eg aldri hadde gjort nåke anna. “Perfect”, “Amazing” og “Brilliant” durte øve figuren min, mens poengsøylå skaut fart øve Kånå sin. Igjen …
Eg kunna nærmast høyra Kånå sin bunnlause fortvilelse, der hu så at eg stakk i fra på poengskalaen. Ett lite skred av tankar raste gjennom hjernebarken. Burde eg forsåvidt vinna igjen, ville gjerna ikkje det besta vær å la Kånå ta seieren heim eller sko eg bare la det stå te, og gi gass. Eg valgte det sista. Mest fordi eg faktisk syntes det va litt kjekt og, det å få dei gode tebakemeldingane, fra skjermen. Og litt fordi det va nåke småmorosamt, det å slå Kånå i nåke hu liksom e heilt klart best te. Musikken fadet ut igjen, og me venta på poengene. 7251 te Fatter’n, 5904 te Kånå. Herreguuud …
Det blei sjølsagt omkamp igjen. Kånå krevde å få min kontroll, og meinte det måtte væra nåke galt med hennas. Musikken fadet ut igjen, itte 3-4 minutt heftig dans. Poengene dansa foran Kånå på skjermen. 8144 te Fatter’n, 4931 te Kånå …
Det va nesten ikkje te å tru, og eg såg at Kånå heilt klart ikkje trudde, sine egne auger. Eg og Wii’en, me va i den grad det e mulig for eit menneske og maskin, heilt klart på bølglengde. Svetten rant av oss begge, itte nesten ein time med intens dansing foran tv’en. Kånå formante at det va på tide med ein pause fra detta drittspillet. – Herreguuud Frode, detta kan jo ikkje stemma. Du eige jo ikkje ett fnugg av rytme i heila deg.!!?? Kauka Kånå, mismodig ut. – Jaja, det ser nå vitterlig meg ut, som om det spillet e sterkt uening med deg, i akkurat det da. Svara eg, litt småsyrlig …
Kånå kikka på meg med ett blikk som kunne drept, på 10 kilometers avstand, men eg stod staut som ein totempæle å kikka tebake. Det va jo ikkje eg som delte ut poengen, så det va nå urettferdig å legga harmen øve på meg, tenkte eg …
Sjølkontrollene te Kånå va i full oppløsning, og hu raste ner trappene, for ein liten toalettpause. Men, hadde krevd ein siste omkamp, når hu kom opp igjen. Klokkå nærma seg halv to, denna lørdags nattå, kor to foreldre hadde braka sammen, i ein hardbarka danseduell. Det va for seint å bedriva litt grøftegraving i sjelå, og gjerna gi Kånå seieren, for husfreden si skyld. Hu hadde lukta det på lang avstand, om eg hadde gjort ett sånt stunt nå …
Kånå kom sprintande opp trappå igjen, strekte litt i sitt vakre legemet og gjorde seg klar. Hu lovte dyrt å hellig at detta va den siste duellen, og at hu sko ta resultatet med fatning …
Figurene stilte seg opp igjen foran oss. Kånå såg ut som om det va ein Olympisk gullmedalje det stod om, og va ekstremt konsentrert og skjerpa. Eg gjorde som i alle dei andre duellane, og fulgte rolig med på instruksene. Men, det va virkelig ein skikkelig susar Kånå hadde satt på nå. Waka waka, med hu der Shakira, trur eg det va. Kånå nærmast fløy øve parketten, og naila kvart eit dansetrinn, med stålkontroll. Det formelig oste av spinngode tebakemeldinger, øve hennas figur …
” Rett før slutten, så gikk hu inn ei ein fantastisk piruett, og det stod “Magnificent” med svære rosa sjøllysande bokstaver, på hennas sida …
Musikken fadet te slutt ut, Kånå sank utmatta sammen på knærnå, og løfta liksom armane i været. Slik man gjerna gjør, når man vett seieren e sikra, fordi prestasjonen rett og slett va plettfri.
Poengene komme opp … 8219 te Kånå, nesten 100 poeng meir enn eg hadde, i sist duell …
Kånå heva armane endå meir, og slippe ut et lettelsens sukk … Jøje meg, eg gjorde det nesten sjøl eg, på Kånå sine vegne … Detta hadde hu jaggu meg fortjent … Så komme Fatter’n sine poeng opp på skjermen …
9525 te Fattern …
Gudbevare meg vel … Det sko jo ikkje væra mulig … Kånå kikka i vantro på skjermen, så på meg, så tebake på skjermen … 9525 … Eg rusla rolig mot trappå, gikk avbalansert inn på vaskerommet og nappa te meg liggeunderlaget og soveposen. Før eg rusla ut i Bodå og gjekk å la meg …
Det e ikkje alltid lika lett å vita heilt, ka man bør eller ikkje bør gjør … Men, at det bare va å rusla lukst i Bodå, litt ut på lørdags nattå, det visste eg forsåvidt at det bare va å gjera …
Det har blitt mandag igjen, første mandagen på jobb på ei stund, faktisk, om man tenke seg litt om. Og det pleie sjelden å vær nåke problem for meg, akkurat det med å tenka. Eg har det vel med å tenka litt i øvekant mye, innimellom, når eg først begynne å tenka litt øve det. Andre ganger, ja då tenke eg gjerna alt for lite, i forhold te kor mye eg gjerna burde tenkt, på forhånd …
Men, det e jo ikkje så lett å tenka på det, sånn i ittekant, at man burde tenkt meir i forkant. Før man gjerna gikk på ein stjernesmell av sjeldent kaliber, og havna i uføre av ett eller anna slag. Fordi man tenkte for lite, for mye eller ikkje tenkte i det heila tatt …
Jøje meg … Den blei djup. Det e definitivt mandag e liksom det førsta som slår meg, når ei sånn tankerekka renne ut av hjernebarken, tidlig på morgenkvisten …
Eg kan ihvertfall ikkje ha tenkt mye øve saker og ting, når eg sa det e greit te Kånå, igår ittemiddag, når hu nevnte nåke om å lufta vettet sitt litt, og fløy ut av dørå nærmast sekundet itte eg hadde nikka te hu, og sagt dei tre famøse ordene. Det e greit …
Heile Flokken va ute med vennene sine å leka i gatå, så det herska jo ein sjelden stoisk ro i heimen, foruten den intense klapringen fra tastaturet te Eldstemann, som satt oppe på rommet sitt å gamet. Det va vel gjerna derfor eg lot meg lura, te å tru at resten av kvelden ville gå forbi i all sin enkelhet, kan eg tenka meg. Der eg satt i sofaen med nesen langt nede i ei bok, og ikkje tenkte øve, det faktumet at det blei min jobb å få Flokken te sengs, heilt aleina …
Men, når klokkå tippa litt over sju dukka førstemann opp i heimen, det va Mini’en som kom dundrande opp trappene, og drog Fatter’n ut av bokå si, med ett smell …
Han hadde vært på fotballcup denna søndagen, scora fira mål og til og med fått pokal, så han va jo meir eller mindre høg som ett fly og stolt som ein hane. Guten nappa te seg middagen han ikkje hadde hatt tid te å spisa og satte seg ner i sofaen, kor han skrudde på Netflix og gumla i seg maten. Lika ittepå dukka Han i Midten opp, og kom trampande opp trappene nett som den siste av Bukkene Bruse, på vei te seters for å gjøra seg fet …
Så han fant seg litt middagsrester han og, men satte seg med kjøkkenbordet og kikka på youtube med pc’en sin, mens han spiste …
Det gikk ikkje meir enn nåken minuttar før Litlajentå kauka – Halloooo, på sitt sedvanlige vis nede i gangen, før hu kom sprettande opp trappå, så lett på tå, og sagaen om dei tre Bukkane blei komplett. At rekkefølgen dei kom heim te seters på, gjerna blei feil, det har lite med resten av kveldens forløp å gjør, mildt sagt. For hu jumpa rett i middagsfatet den jentå og, og Fatter’n flirte fornøyd for seg sjøl, der Flokken stillferdig gjorde unna kveldsmaten, uten at eg så mye som hadde løfta ein finger. Detta såg jo jaggu meg ut som å gå som smurt, tenkte eg lykkelig for meg sjøl …
Nåken ganger tar man rett, her i verden, andre ganger tar man feil. Men, ein gang innimellom, så tar man såpassa feil, som man gjerna aldri har gjort før i sitt liv. Som f.eks den gangen eg og Kånå tenkte at fira små i heimen, umulig kunne bli så mye verre enn tre, når me fant ut at Mini’en va på vei, men endte vel opp med følelsen av at hadde den fjotten kommen først, ville han sannsynligvis blitt den siste …
For itte Mini’en va ferdig å spisa maten sin, tok jaggu meg Eldstemann han med seg ner, pussa tennå hans, fikk på han pyjamas og plassert han fint i ladekassen sin. Litlajentå hadde rusla på rommet sitt, Han i Midten satt fortsatt djupt fordypa med youtube og ein leggekveld aleina for Fatter’n, den hadde nærmast ordna seg sjøl …
Det va nesten ikkje te å tru. Og når nåke nesten ikkje e te å tru, og meir eller mindre e for godt te å gjerna væra sant, då e det som regel det. Ihvertfall heima hos oss …
Klokkå va ikkje tippa åtta eingang, småtrollene va i seng og Fatter’n hadde tilsynelatande resten av kvelden for seg sjøl. Gudhjøpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Kan skjønna detta va for godt te å væra sant …
Allikavel, så mekka eg meg ein kopp kaffi, rusla fornøyd ned i carporten og lufta bikkjå som me ikkje har, mens eg surfa litt gjennom diverse nettaviser. Men, når eg åpna dørå te Familien Vandrende Kaos sitt hjem, spente av meg skornå og sko te å ta fatt på trappå, høyrte eg rimelig kjapt at den idylliske kvelden eg hadde sett føre meg, den va heilt klart over …
Litlajentå hadde rusla opp igjen og gått på ekspedisjon i kjøkkenskapene, funnet seg litt frokostblanding og lurt med seg Mini’en i samme slengen. De hadde jo ikkje spist kvelds. Tjera vena meg … Han i Midten hadde tatt føre seg av ein geleboks inne i kjøleskapet å satt å kosa seg med den, og når dei to andre traverne oppdaga det, blei jo det urettferdig. Frokostblandingen blei kassert, argumentet te Fatter’n om at de nettopp hadde spist kvelds, med tanke på middagsrestene, falt i fisk. For nå ville småtrollene ha dessert …
For det hadde de jo ikkje fått etter middagen, sjølsagt fordi de nærmast ikkje hadde hatt tid te å spisa middag, men stakk ut før ein tredjedel av middagen va spist.
Eg va jo rimelig lite lysten på å gi de ei sukkerbomba deluxe, nå lika før leggetid, så eg stod på mitt å nekta sjølsagt småfolket dessert. Som igjen gjorde at teksten på kaffikoppen min denna kvelden, heilt klart ikkje stemte med virkeligheten. Verdens Beste Pappa, va nå offer for ett reinspikka hylekor av sjeldent kaliber, som gjorde at trommehinnene dirra av lydvolumet …
Eldstemann kom løpande ner og lurte på ka i all verden som foregikk, og fikk sjølsagt lyst på gele han og, te Fatter’n sin store fortvilelse …
Ein fantastisk søndagskveld, med potensiale for ett realt kalas aleina, for ein lykkelig Fatter’n, det endte i ett crescendo av astronomiske dimensjonar. Fatter’n kapitulerte og lot Flokken ta seg ut, gele’en fløyt utøve kjøkkenbordet og eg gikk duknakka bort i sofaen å satte meg …
Eg trødde på meg ett par øyreklokker, slengte på ein serie på Netflix og lot bare notå gå … Skipet fikk bare gå ner med flagget te topps, for eg orka ikkje denna kampen, akkurat i kveld. I kveld sko jo eg få kosa meg aleina, hadde eg tenkt, og når ting ikkje går som man hadde tenkt, får man bare la det stå te, og håpa på det besta …
Eg såg ein halv episode før eg letta på øyreklokkene, og kikka forsiktig mot kjøkkenet. Der va det tomt, og heimen va stille. Til og med Han i Midten va forsvunnen. Hmmm … Eg vrengte av meg av meg headsettet og lista meg halveis ner trappene, når eg høyrte Han i Midten sang slutten på Mikkel Rev, før han sa godnatt te Minstemann når han va ferdig. – Nå legge du deg fint og, sa han te Litlajentå, før han rusla ut i gangen. – Jada, svarte hu rolig og eg trudde nærmast ikkje mine egne øyrer, for andre eller tredje gang, denna kvelden …
Mens eg lista meg kjapt opp i stuå igjen, og skunta meg så langsomt som eg kunne, så guten ikkje sko høyra meg. Eg rakk akkurat å ta på meg øyreklokkene, når Han i Midten runda hjørna med trappå og gikk inn på kjøkkenet, der han satte seg med pc’en sin igjen, sikkert med youtube, vil eg tru …
Somme ganger, når man gjerna har tenkt sitt, og ikkje klara å tenka nåke særs meir, og lar kaoset få ta over, sa va det gjerna lika godt.
For og få orden, må man først ha litt kaos …
Det va nok denna søndagskvelden ett perfekt eksempel for, heilt klart … Og når Kånå kom heim ut på kvelden, og lurte på kossen det hadde gått, svara eg bare …
Eg satt med frokostbordet idag morgens, når eg spurte Kånå, om hu ikkje kunne sende meg “agurkhøvelen”. Eldstemann begynte å flira, Litlajentå kikka bare himmelfallent på meg mens Mini’en datt inn i ei heidundrande latterkrampe. – Det hette ikkje agurkhøvel, pappa. Herreduud, altså. Seie Mini’en, innimellom latteranfallene. Eldstemann hengte seg på, å lurte på om det hadde klikka for meg, man skjærte jo ikkje agurken med nåke som hette agurkhøvel. Tjera vena meg …
Litlajentå va av samme oppfatning, når sjokket øve ka Fatter’n hadde sagt la seg, og hu kom te ordet. – Hvis det e ostahøvelen du meina, Pappa. Så skjære du ikkje agurk med den, då lukta å smaka osten agurk ittepå, og det e ikkje godt …
Eg satt med hendene folda sammen på bordet, og kikka med stoisk ro øve bordet, rett på Kånå. Eg hadde blikket direkte mot augene hennas, ett blikk festa med borrelås, men Kånå lot som ingenting. Hennas evne te å lata som ingenting, når hu gjerna har nåken synder på samvittigheten, den har alltid imponert meg. Men, itte snart to tiår sammen så lære man kvarandre å kjenna, og dei små rykningane i kvar av Kånå sine munnvikar, dei fortalte meg alt eg trengte å vita.
” Og nå hadde nettopp tre av våre kjære barn, nettopp bekrefta akkurat det samme som eg synast. Nemlig det, at man skjære fanken meg ikkje agurk med ostahøvelen, når man laga seg kveldsmat, frokost eller lunch …
Slik at nestemann som komme ut på kvelden, f.eks torsdagskveld i forrige uka, og ska laga seg to-tre herlige brødblingser med brunost. Enda opp med full fiasko kveldsmat, når brunosten ose av agurksmak og lukt, og skivene blir uspiselige, mildt sagt … Eg e jo som regel ikkje kresen i matveien, men agurk og brunost forent sammen, på ei herlige grov brødblings med rikelig med smør. Det e bare ein kombinasjon som ikkje fungere. Punktum …
Kånå kikka te slutt nåke skjelmsk opp fra tallerkenen som hu liksom hadde studert, i ett par minutt nå, mens hu liksom gjorde som hu ikkje forstod ka eg hadde meint. Før hu kleiste rundstykket hu hadde i håndå, ner på tallerkenen, og høgt og tydelig la seg flat som ei pannekaka.
– Greit Frode !!! Eg tar poenget ditt, og ska aldri, aaaaldri meir skjæra i agurken med ostahøvelen, sånn at kveldsmaten din blir ødelagt, eg beklage på det sterkaste at eg ødela kveldsmaten din på torsdag. Ok ? … E me ferdig med den saken nå !?
Flokken kikka forbløffa på Kånå, som om hu hadde utført ei dødssynd, og sko nå reisa avgårde for å tilbringa mangfoldige år bak lås og slå, for å gjøra bot for sin forbrytelse. – Har du skjært agurk med ostahøvelen, mamma.? Seie Mini’en strengt, meir enn han spør. – Herreeeeduuuud, altså. La han teatralsk te.
Litlajentå rista bare på hovudet øve mor si, mens Eldstemann som stort sett e i koalisjon med Kånå, bare kikka skuffa på hu øve bordet.
Muligens, så ska eg finna frem soveposen og liggeunderlaget ikveld, å legga det foran dørå nere, før eg rusla inn i loppekassen og legge meg. Eg vett ikkje. Det kan fort slå begge veier, sånn egentlig …
Skjæra agurk med ostahøvelen, altså … Jøje meg, eg kan ikkje anna enn sei som Mini’en …
Eg har ingen bilder av Kånå når hu e sint, litt vett har eg, slik at eg ikkje fiska frem mobilen i slike øyeblikk … Hadde eg gjort det, hadde eg nok ligget “Six feet under” … Heilt klart …
Eg kom hjem fra jobb litt seint idag, så middagen sto kalde i ei gryta på komfyren. Det va ikkje akkurat livretten min fant eg ut, når eg rørte litt i grytå med lapskaus, derfor tok eg ein “sjefs”avgjørelse, og smugla med meg ei hånd med pepperkaker ut på vaskerommet. Kor eg satte meg bak vaskemaskinen og gumla de i meg, som ein uskikkelig fjøsnisse på tokt. Uheldigvis blei eg avslørt, men itte tette forhandlingar, så klarte eg å bestikka Mini’en med 2 av dei 4 pepperkakene eg hadde igjen …
Men gleden va kortvarig for Litlajentå hadde høyrt oss, og smaug seg lydlaust inn på oss bakfra, som ein Puma på jakt. Og når hu såg ka me hadde lurt oss te, snudde hu på sekundet, sprang inn i stuå mens hu skreik te Kånå.
– Pappa og Max sitte bakom vaskemaskinen, og spise pepperkaker. Mini’en, som hette Maximilian men som ofta går for Max, satte opp ett irritert fjes. Kånå kom spankulerande inn på vaskerommet, kikka ner på oss to synderar og rista på hovudet, før hu snudde med ei irritert mina om andletet, og gjekk ut igjen. Igjen, bak om vaskemaskinen satt to småflaue karar og gumla i seg, dei siste smulane av pepperkaker. Før me med halen mellom beinå, rusla inn i stuå …
” Kånå kikka oppgitt på oss når me kom inn, og eg såg akkurat ka hu tenkte. “Eg har ikkje bare 4 ungar eg, eg har 4 ungar og ein forvokst baby …
Egentlig, så har vel Kånå litt rett, og eg e forsåvidt fullt klar øve det, men det e liksom ikkje alltid så lett å gjera nåke med det. På ein måte. Det dukka opp nåken påfunn av og te, som eg sjølsagt vett at ikkje e anna enn reinspikka rampastreker. Fantaskap som eg bare ikkje klare å la vær å gjør. Det e vel gjerna nåke i det som Kånå seie, at Mini’en sannsynligvis har all rampen han finne på, fra ein eller aen i familien. Men, men, sånn e det bara. Man har det jo ikkje meir morosamt, enn man laga te sjøl …
Og det e jaggu meg utrolig kor mye morosamme episoder, som gjerna oppstår her i heimen, med jevne mellomrom. Det e ihvertfall heilt sikkert …
Idag forresten, så opplevde me nåke me ikkje har opplevd før, så lenge Mini’en har kunna snakka for seg, for Mini’en gikk rundt som ein zombie og gjespa, før han med augalokk tunge som bly kauka ut. – Uff, eg e tøtt eg. Både eg og Kånå holdt på og å få akutt hjertestopp, kanskje va det ein ny epoke på gang, når Mini’en finne ut sjøl at det e leggetid. Jaja, det e vel gjerna best å gleda seg ittepå, istedet for før, for ittepå så vett me jo om det virkelig va nåke, å gleda seg litt for. Sånn egentlig …
” Derfor benytta oss av muligheten å slengte sammen litt kveldsmat, fyrte igang kveldstellet og sang nåken nattasalmer. Før me fikk flokken i seng …
Når Flokken va plassert i ladekassene sine, rusla me inn stuå, og satte oss på våre sedvanlige faste plasser i sofaen, og skrudde på tv’en. Kånå satt å myste på mobilen sin, og va djupt fascinert øve ett eller anna som hu satt å kikka på, siden hu hadde tatt øyreproppane på seg. Når eg fikk ein av mine lyse idear igjen.
Eg spratt og av sofaen og gikk resolutt ut på kjøkkenet, kor eg leita litt itte det eg trengte, som eg fant te slutt.
Så åpna eg den midterste skuffå på kjøkkenøyå, fiska opp ett glass, og gikk bort te vasken og fylte det med vann. Før eg luska meg inn i stuå igjen. Eg satte det eg hadde med meg fra kjøkkenet, ned på stuebordet, foran Kånå sin faste plass i hjørnasofane våres. Kånå nappa ut øyreproppane, og kikka merksnodig på meg. – 2 paracet og ett glass vann. !? Sa hu, både spørrande og litt konkluderande …
Før hu kikka opp på meg, med ett rimelig forvirra uttrykk og fortsatte. – Jammen, eg har jo ikkje vondt i hovudet ikveld, eg ?
Eg kikka triumferande ned på Kånå, som te slutt tok poenget, og sendte meg ett iskaldt blikk …
Suksess ??? … Nja. Men, gudhjølpe meg kor morosamt det va å sjå andletet på Kånå …
Sjølvaste Fatter’n … Eller meg då … Forsåvidt for nåken år siden, mens eg sitte nåke tankefull, og venta på bussen te flyplassen … Når me sko heim fra Tyrkia …
Det va ett fantastisk vårvær som manifisterte seg øve Haugalandet idag, men eg har ikkje satt foten ut av dørå, ennå. Eg har drukket kaffi, holdt styr på Flokken og bladd gjennom innlegg eg har skrevet tidligare, nesten heilt tebake te starten. Eg kan heilt ærlig ikkje skryta på meg å ha lest alt, då eg fant ut at det jaggu meg har blitt langt øve sjuhundre innlegg, på omtrent tolvhundre ord kvar, sånn ca i snitt … Det vil omtrent tilsvara seksten korte romaner det, om man rekna at ei bok har omtrent femti tusen ord. Eller 8 gjennomsnitts romaner, på hundre tusen ord …
Det e jo rett og slett heilt sinnsjukt. Så eg tok ein tur innom denna her statistikk funksjonen, bare for å se kor mange sidevisniger bloggen har hatt, opp gjennom årenes løp …
Og om antall innlegg og ord blåste meg sjøl av banen, så datt eg nærmast av sofaen, når eg såg tallet som lyste mot meg. For, på tre år så har bloggen blitt vist frem, og nå har eg bare tatt med tall fra den bloggen eg hadde/har på eget domene, 1 406 692 ganger. Nesten halvannen million sidevisninger … Gudhjølpe meg … Det e liksom når man trykke på litt andre valg, enn dagen idag eller gårsdagen, men heller på tre år tebake, at ein sånn statistikk gjør ett visst inntrykk …
” Det e sikkert småtterier for bloggerne øverst på listetoppen, men for meg, så synast eg det jaggu meg e heilt sprøtt, og meina heilt klart at ett lite klapp på mi egen skulder, det e heilt på sin plass …
At tekster fra ein massebarnsfamilie liv, liksom sko engasjera såpassa mye, at slike tall dukka opp. Det hadde eg aldri trudd, når eg begynte med detta greiene. Det at ein Fatter’n går på smeller i heimen, gang itte gang, i ein heim med fira spinnville ungar og ei ilter, småsint, men stort sett snill Kåna … Det har engasjert ett mangfold av mennesker, te å trykka seg inn på siden, det e nærmast ufattelig. Som den gangen, når eg vakna ein søndags morgen i ett mildt depressivt humør, og gikk ut på badet for å tømma tanken …
Og høyre Flokken kviskra ute i gangen, før Mini’en komme spankulerande inn på badet, med hendene bak ryggen. Nett som ein eldre kar som e ute å går tur i fin været …
Før han med eit kjapt trekk slenge ut håndå si, deisa dasslokket igjen og løpe ut av badet i ein forrykande fart. Fatter’n står igjen i sjakk matt, og rekke ikkje å reagera før katastrofen e ett faktum, herreguud vett du. Dei tre andre i Flokken hadde lurt fjotten te å gjør detta, og lå ute i stugo å lo seg skakk. Det samma gjorde Kånå, når hu blei oppdatert … Knekken i knærnå kom på rekordtid … Eller den gangen når eg måtte handla på Obs’en heilt aleina, fordi Kånå hadde vrikka foten og kunne ikkje gå …
” Og for sikkerhets skyld, skreiv hu ei handlelista i pur fandenskap som sendte Fatter’n ut på ein ferd som gikk i sikk sakk, mellom reolane med matvarer, shampo og truseinnlegg, oppe på Obs …
Tjera vena meg … Eg minnast ennå når eg møtte ei dama i påleggs disken, rett før eg kapitulerte og sa meg fornøyd, ei dama som eg sikkert hadde passert ørten ganger tidligare. Og som sendte meg ett blikk, ett sånt blikk som man gjerna ellers bare får i begravelser, eller lignande. Eg nekte fortsatt den dag i dag, å tru på Kånå, som meinte at handlelistå absolutt ikkje va skreven sånn, med vilje. Kånå hadde svart belte i handling på Obs’en, og visste akkurat ka hu gjorde … Utspekulert va hu, hverken meir eller mindre …
Også har man den episoden ein tirsdag, for mange år siden, kor Kånå va i ett usedvanlig godt humør, når eg kom heim fra jobb. Og suste til og med ned på butikken, for å handla litt digg te kvelds, på ein heilt vanlig tirsdag …
Fatter’n fikk litt blod på tann og trudde det virkelig ville bli “ild i torvå”, te kvelds, men så va det bare Grey’s Anatomy på tv, den kvelden. Yndlings tv-serien te Kånå … Typisk vett du … Ikkje minst, så har det vært endalause beretninger, fra helgemorgener, kor Fatter’n nærmast kronisk har gått på ein smell. Enten før eg forsåvidt har visst det sjøl, når gjerna Mini’en og Litlajentå har okkupert midten i sengå våras, eller ittepå. Når man trur man har kontroll på Flokken, og tenke at ein liten tur på rammå, det e nå trygt, siden Flokken sitte fint sammen, og ser på tv …
” Men, så enda man opp med fullstendig kaos oppe i stuå, akkurat i det sekundet, som jobben nere på badet har starta. Og man får full panikk for at Flokken ska vekka Kånå, å ende opp med å rømma badet, mens dasspapir henge itte seg, som ein hale …
Feriekaos, middagskaos, jobbkaos, ja det mesta som egentlig kan finnast av kaos, i ein familie, det trur eg gjerna har blitt dokumentert, i løpet av deia årene som bloggen har eksistert. Som den gangen Litlajentå bare va halvt anna år, og stod midt på det nya langhårete gulvteppet te Kånå, og laga nåken merkelige boblelydar fra bleiå. Man kunne formelig sjå at bleiå hennas blei større i takt med boblelydane, omtrent som når man blåse opp ein ballong. Eg spratt opp som ein ungkar når tannhjulå i hjernen endelig greip tak i kvarandre igjen, og eg oppfatta ka ulykka jentå hadde havna oppi …
Tjera vena meg … Stanken som begynte å fylla stuå va utholdelig og gutane flykta gispande opp på rommene sine, med hendå på nasen …
Mens eg jogga mot trappå, holdt eg Litlajentå unna armane hennas med strake armar vekk fra meg sjøl. Boblelydande hadde avtatt nåke og om man ikkje la nåke press på den bugnande bleiå, ville eg nok rekka å komma meg ner på badet … Puuh … Så e det som når man i action filmar senke hastigheten på filmen, og dei neste hendelsane skjer i slow motion. Kånå har enten høyrt at eg ropte ut når eg oppdaga nesten-katastrofen, eller høyrt gutane som sprang opp trappå mens de uffa seg. Så hu kom jo sjølsagt ilande te i ein fart …
” Eg ska ikkje sei sikkert om hu kom nerante første etasje, eller oppante loftet, uansett spille det ingen rolle for utfallet. Man kunne nesten høyra at teipen på bleiå holde på å gi itte nå, der den begynte å laga sånne knitrelydar …
Kånå strekke ut hendene sine og grabba Litlajentå te seg, mens eg i forbauselsen utbryte «Neeeeeeeeeiiiiiiiiii» … Fortsatt i sakte film. Fri og bevare meg vel … Tre ting skjer nå i eksplosiv fart, men alikavel i slow motion … Eg ser det fortsatt for meg som om det va igår. Kånå trekke Litlajentå te seg og slenge jentå inn i ett fast hoftafeste. Bleiå eksplodere i ett inferno midt i trappå. Og itte nåken sekundar, når det går opp for Kånå ka som nettopp har skjeddd … Eksploderte vel hu og …
Hu ser opp på meg med ett vantro andletet, mens eg har sunket sammen på knærnå og kikka ner på ett reinaste vanvidd av ett grusomt kaos … Kånå hiksta liksom te ett par ganger, før hu får pusten igjen, og kauka ut …
– Fordømrande sosemikkel … Koffår i helsikke seie du ikkje i fra da, Frode !!!??? …
Eg kikka lika vantro tebake på Kånå … EG sei ifra ?? … Hadde ikkje Kånå nettopp nappa jentå i fra meg, før eg hadde sjangs te å advara hu om den prekære situasjonen. Kånå har allerede fortsatt i full fart ned på badet, med ei brun fartsstripa i hælane … Eg stod igjen der oppe og kikka ner på den «tidligare» kvita flotta trappå våras, mens eg tenkte eg sko ropa ner te Kånå … At hadde eg fått sjangs te å sei ifra så sko eg gledeligt gjort det, men når hu ikkje gir folk sjangsen te å advara … Så hadde hu bare seg sjøl å takka …
” Eg gjorde jo sjølsagt ikkje det … Det e forskjell på å vær toskjen og idiot, og eg hadde ikkje tenkt å ta idiot tittelen fra Kånå, med det førsta … Filmen va slutt, og ting gjekk tebake te normal fart …
Trappå såg ikkje ut, det gjorde forsåvidt ikkje veggane heller, itte at Kånå hadde detonert klasebombå, som Litlajentå hadde hatt i bleiå … Så eg svelgte alle kommentarene som lå på tungå, og gikk heller ner på vaskerommet. Fant fram vaskebøttå, klor og ein haug med filler. Før eg sette igang med å vaska galskapen vekk, så det ikkje sko setta seg i veggane … Kånå kom og hjalp te, itte hu hadde lagt Litlajentå, og itte ett par timar, trur eg trappå va lika kvit som første dagen, når me flytta inn …
Seinare på kvelden, når me satt i sofaen og meir eller mindre hadde fått «samla oss» litt igjen. Så delte me ett blikk, tenkte det samma og brøyt ut i ei total latterkrampa …
Gudhjølpe meg vett du, eg måtte jo fuga mellom trappå og veggen på ny, for dritten ville ikkje gå av akryl’en, når me vaska …
Jøje meg … Akkurat den episoden, det e vel ein av mine favoritt historier, der Kånå for ein gangs skyld, gikk på ein kraftig smell … Men, det e vel gjerna derfor denna bloggen har slått te, i den grad den gjerna har gjort … Nettopp fordi den vise ein hverdag, akkurat slik den gjerna e rundtomkringfallera, i dei fleste norske hjem …
Den gir ein usminka versjon av livet som foreldre og Fatter’n, i ein massebarnsfamilie med fira barn i heimen. Ei slags motvekt te alle perfekte statusoppdateringer på sosiale medier, rosabloggere og lignende, med sine elleville, vondt-i-magen gøyale og til tider tankevekkende historier …
” Ein helsprø og forfriskende, hverdagslig heseblesende og muligens ekta blogg … Ein blogg som folk kjenne seg igjen i, og kan både le av og med …
Ein blogg kor eg gjerna har klart å skapa ein arena, som gjerna får andre foreldre, te å gi litt slipp på jaget itte å fremstå som at alt, alltid e på gehør. For det e det jo ikkje hos nåken, vil eg tru, me har nok alle våre spøkelser i skapet, i heimen … Også dei, som gjerna aldri gir uttrykk for det, og som andre kanskje higra itte, for å nå opp te …
Men, som muligens e ein illusjon av ein perfekt hverdag … Et luftslott som det før eller seinare vil gå hull på ..
Ein blogg som gjerna gjør ein liten forskjell, for alle fortvilte foreldre, rundtomkring i landet. Som gjerna lese om vår hverdag, og pusta letta ut, øve at andre også har det sånn som dei har det …
At den hverdagen dei leve i e mot normalt, og dei perfekte illusjons hjemmene, e dei som kanskje helle mot unormalt … På ein måte. Om dåkke meina ka eg forstår, liksom …
” Ein blogg eg kanskje synast hadde fortjent endå meir plass i rampelyset, men som eg e enormt fornøyd med at har nådd så langt den har nådd …
Så lik og del, anbefal og snakk varmt om, hvis dåkke synast det samma som meg, Folkens …
Kånå hadde bestemt at me sko gå ein tur i byen idag, siden me ein gang for lenge siden, havna i aviså når de gjorde ein sak om folk brukte sentrum i stor nok grad … Og Kånå la ut om at me Haugesunderar va alt for lite flinke, te å bruka den fine byen og gågatå som me har, og at man burde bruka det i større grad, enn me gjerna gjør … Eg kunne heilt ærlig ikkje vært meir enig i Kånå om den saken, men at me akkurat måtte gjør det idag, når Mini’en va overtrøtt, sur som ei sitron og mest sannsynlig ville vær som ett tropisk uvær å ha med å gjera … Det va eg meir usikker på om va ein super plan, så sjølsagt nikka eg muntert bedrøvelig te Kånå, og sa at det sikker ville vær kjekt …
Det e greit å liksom gi saken ett forsøk, og ihvertfall ha ein så positiv tilnærming te Kånå sin plan som mulig, enn å ta sorgene på forskudd …
Siden det skulle vær ei tilstelning i Steinparken, kor ungane fikk pynta ett påske-egg, før de putta litt snop oppi te de, når de va ferdige … Så ville nå Flokken vær sysselsatt ei litå stund, før me gikk å kikka litt i byen og kanskje tok ein tur på kafe … Dei to eldste ville ikkje vær med når Kånå lufta tanken sin for dei, og ga sin tillatelse te at de kunne væra heima … Salte svarte bananer, altså … Det finnes jaggu meg ikkje rettferdighet her i verden, tenkte eg for meg sjøl, mens både Eldstemann og Han i Midten, sendte meg kvar sitt flir før de spant opp trappå … Tjera vena meg … Va ikkje det ett Jack Nicholson flir ? … Forbaskade gutar, altså …
” Kånå losa oss andre heldige sjeler i familien, stødig ut i bilen, før eg starta gliset og satte kursen mot sentrum … Det va nesten som man kunne høyra Kånå mala som ei fornøyd kjetta, som lå og kosa seg foran vedovnen …
Der hu satt ved siden av meg å gleda seg te litt kvalitetstid, sammen med dei to yngste og Fatter’n, mens hu myste mot solå som ein sjølsikker Barracuda, der hu satt … Eg, eg satt bak rattet med ein sjølkontroll, som meir eller mindre va på vei mot full oppløsning, der eg tenkte på Mini’en, som meir eller mindre va som ei laus kanon å regna, idag … Men, når me begynte byturen og rusla mot Steinparken, så herska det forsåvidt ein frydefull og harmonisk idyll øve oss, der Litlajentå og Mini’en småhoppa muntert foran oss … Kånå holdt meg i håndå og me gikk som ett nyforelska par, bortover i solskinnet, og eg klarte å fortrenga mine profetier, der eg gikk …
Eg vett ikkje, men kanskje den skinnande solå fra ein skyfri himmel, hadde ein slags beroligande effekt på meg, så eg slappa faktisk litt av …
Nåken tabletter med solskinn kan heilt klart gjør underverker, for ein så smått vinter depressiv Fatter’n, og det lurte seg til og med frem nåken fårete smil, når eg kikka på Kånå … Ei Kånå som trippa så lett på tå bortover gågatå, og flirte lika fårete tebake … Gudhjølpe meg … Detta virka jo meir lovande enn eg nåken gang kunne ha tenkt meg på forhånd, der eg stort sett gjerna har ein nåke negativ holdning te slike ting … Forsåvidt av erfaring, fra mangfoldige andre mislykka turar sammen, når me som familie befinne oss ute blant folk … Men, nåken ganger så kan sjøl dei mest paranoide, forsåvidt enda opp med å få rett …
” For itte ein koselig byvandring i gågatå, med litt butikk kikking innimellom, så endte me opp på Kafe’en på Markedet … Og idyllen begynte å slå sprekker …
Småtrollå fikk kvar sin liten ting, inne på den kombinerte bok/lekebutikken, før me satte oss ned … Kånå handla is te kidsa, ein pommefrites og to kopper kaffi te oss voksne … Og når maten va fortært henta hu påfyll te kaffikoppen min, og tok med seg Litlajentå inn på ein sånn nips butikk, med all slags ting kvinnfolk elska … Eg trudde faktisk at Mini’en hadde blitt med de, men det fant eg rimelig raskt ut, at han ikkje hadde gjort … Han hadde vært på lekerommet, og hadde nå begynt reisen med å tippa øve te “the dark side”, der mørkets krefter regjere … Først ville han ha penger te karusellen, men det hadde me jo blitt enige om at han ikkje sko, om han fikk den saken på lekebutikken …
Så eg sa jo sjølsagt nei og angra nærmast i samme sekund, der fjotten sprakk ut i gråt, og Fatter’n va verdens verste pappa … Nåke eg egentlig tar med stor fatning ellers, men som blir nåke småflaut, inne på ein fullsatt kafe …
Men, eg stod på mitt … Gir man itte i sånne øyeblikk som foreldre, vil man aldri komma ovanpå igjen, og man blir slave øve sine egne dårlige beslutninger … E det nåke barn kan lukta lika godt som ein fullbods sporhund, så e det når foreldre e på randen av nervesammenbrudd, og vil gi itte for alle krav som komme … Då kan eg heller tåla nåken smått fiendtlige og bebreidande blikk, fra gjengen med pensjonistdamer borte i hjørna, som heilt klart kun såg Mini’en sine krokodilletårer og detta trista valpeblikket … Istedet for ulven i fåreklær … Herreguuud … Mini’en sin radar for ettergivande foreldre, den slo ikkje ut, så guten skifta taktikk …
” Man kunne nærmast sjå at ett skred av tankar, rulla øve netthinnå te Mini’en, der han kikka mismodig på meg … Og klarte å fanga opp, at eg flakka blikket mitt, mot pensjonistdamene …
Han snudde seg kjapt for å sjå ka eg hadde sett på, før han snudde seg tebake mot meg, med ett djevelsk flir om kjeften … Det varte bare i ett brøkdel av ett sekund, men både eg og Mini’en, va fullt klar øve at eg hadde fått det med meg … To tideler seinare, så va det trista valpablikket tebake og med eit tilgjort bedrøvelig tonefall, seie guten høgt … – Det e ikkje glad i meg du pappa … Du vil eg ska væja lei meg, faktisk … Før han vrei seg øve te sidå, så pensjonist damene fikk orkesterplass te ein teateropptreden av sjeldent dyktig kaliber, der han lot underlippå overlappa overleppå og ga absolutt alt, for å sjå trist ut …
Det va som om man helte bensin på bålet, og pensjonistdamene kikka på meg med forsterka forakt, men eg kontra lynkjapt og sa lika høgt som Mini’en …
– Nå syns eg du e urettferdig, gutten min … Dåkke fikk begge ein ting på lekebutikken, og lovte å ikkje masa meir … Eg ska ikkje sei at eg tok innersvingen på Mini’en, men damene svingte oppmerksomheten øve te sitt eget bord igjen, og eg pusta letta ut … Mini’en fortsatte med sitt heilhjerta forsøk på å få Fatter’n i ett såpassa dårlig lys, at eg gjerna ga itte, og grein sine bitre tårer øve at den lekå han hadde fått, ikkje va den han ville ha … Men, eg vil tru at hans fantasifulle oppdrag, det hadde blitt avslørt, sjøl om fjotten såg ut som ein liten gullgutt … Ein supertrist gullgutt på speed … Det va på tide med ignoreringstaktikken, tenkte eg for meg sjøl, for då går det som oftast kjapt øve …
” Ein taktikk som sjelden blir forstått av andre, enn dei som har hatt eller har barn, mens barnløse par eller enslige ikkje kan forstå kossen foreldre, ikkje kan ta seg av sine viltre, sinte eller sure barn …
Og man kan nesten lesa i blikket deiras, at gudhjølpe meg, slike foreldre som han der, det ska ihvertfall aldri eg bli … Mine barn, dei ska eg jaggu meg ha kontroll over, når eg e ute blant folk … Eg vett ikkje, men eg kunne gjerna sagt ting som det va, så de blei klar øve ka som komme te å skje, sjøl med dei … Men, eg gidde ikkje … Slike folk, som sikkert sitte på jobb, i selskap eller lignande, og legge ut om han toskjne pappa’en, som ikkje tok affære med ungane sine … Dei kan bare få det rett i fleisen, uten så mye som ett fnugg av forberedelse, at det forskjell på å vær toskjen og idiot … Og i detta tilfellet, så va det ikkje eg som va idioten … Heilt klart …
Forsåvidt, så slo taktikken min te og itte nåken minuttar med nåken siste forsøk på krumspring, så roa Mini’en seg, men krøyp under bordet for å gjemma seg … Mens eg satt rimelig godt forøyd med meg sjøl, å kikka litt på nettavisene på mobilen …
Det finnes et slags ordtak, som seie at ei lukt, ett bilde eller ein sang, kan senda noen og einkvar inn i ett sterkt minne … For plutselig, så kjente eg ein snek som eg nærmast ikkje har kjent, siden den gangen eg nesten drepte Kånå, med ein liten saftig fjert seint ein syttende mai, for nåken år siden … Tjera vena meg … Sneken kom fra under bordet, så eg holdt pusten og kikke forsiktig ner … Og der satt det ein liten pjokk, med ett djervt og utfordrande blikk, fullt klar øve ka han hadde gjort, mens ett flir begynte å forma seg om kjeften … Eg gidde ikkje å forsøka å beskriva det, dåkke vett ka eg meina … Fy flate meg, altså … Om folk snudde seg å kikka eller ikkje, det vett eg ikkje …
” Eg satt der å kikka resolutt ner i mobilen, te både sneken hadde gitt seg og Kånå fornøyd kom ruslande tebake med Litlajentå … Eg reiste meg kjapt og fikk gjengen med meg …
Nok ein forholdsvis “trivelig” tur på byen va over, der eg duknakka rusla mot bilen, itte at eg på eit skremmande og utspekulert vis, blei utmanøvrert av ein Mini i storform … Igjen …
Jauda.. Når me sko kjøra heim fra tivolien idag, så slengte Han i Midten ut nåken velvalgte gloser, og va ikkje heilt fornøyd med nåke han ikkje hadde fått lov te..
Kånå satt som sedvanlig å gjorde som hu ikkje høyrte han, men eg har ikkje alltid samme sjølbeherskelsen som gjerna Kånå har..
Så eg tok guten føre meg, og meinte han burde væra glad for det me hadde gjort, og heller setta litt pris på at me foreldre tok de med ut på nåke kjekt..
Ein Han i Midten som hadde hoppa øve frokosten, han e gjerna ikkje alltid lika enkel å ha med å gjera, så det kom sjølsagt ett kjapt svar, i samme dur som foran..
– Nå tie du stille, og tenke heller øve kor heldige du har vært, gutten min.. Svara eg, rimelig kjapt og muligens nåke skarpt..
– Ikkje sant..!?? .. Følgte eg opp..
Men, det va stille som i graven der bakerst i sjuseteren vår..
– Har du ikkje hatt det kjekt, liksom.. !? .. Fortsette eg, toskjen som eg e..
Kånå sende meg ett oppgitt blikk, som heilt klart betydde at nå va det nok..
– Tjera vena meg, kan du ikkje svara pappa heller nå.. !!?? .. Garpa eg på videre, og øvesåg Kånå sitt blikk, nåke som heilt klart kjapt kunne blitt ein taktisk katastrofe..
Om ikkje Mini’en på ein vidundelig måte, forsåvidt gjerna desarmerte heile saken, og la den død med ein kjapp replikk..
Ein replikk som sjølsagt va krydra med så mye barnalogikk, at Fatter’n blei satt sjakk matt, så det holdt og litt te..
Kånå fikk ett underfundig men muntert flir om kjeften, og eg innsåg at eg heilt klart hadde gått på ein smell..
For ordene som Mini’en med bestemt og formanande tonefall, lot falla fra setet sitt, som satte Fatter’n rett i revesakså, dei va..
” – Jammen, Pappa.. Du har jo bedt han om å tia stille, han kan jo ikkje svara han då.. Herreduuud, altså..
Klokkå va halv sju idag morgens når helge ritualet slo inn, midten av sengå endte opp som lekeplass og ryggen min blei dandert med ett knippe drager.. Mini’en har blitt hekta på Dragetreneren, og har higra seg te ett lite arsenal med drager, som nærmast følge han over alt.. Han e sånn Mini’en.. Når han går inn for nåke, så e det med heila seg, og litt te.. Han har ein tendens te å bli fryktelig glad i lekene sine, nåke som for all del e fint det altså, men det e når nåke plutselig e “missing in action”, at man forstår kor mye de betyr.. Som sverdet som forsvant på bakeriet i Sandnes sentrum, kor Fatter’n endte opp på alle fira, for å leita itte ett 3-4 cm stort sverd på gulvet..
Eller alle gangene me har endevendt bilen vår, fordi Mini’en har mista ein figur, nåken deler eller ett eller anna, ner mellom setene.. Og e fullstendig oppløst i tårer og mest sannsynlig utrøstelig dei neste tri timane.. Om saken ikkje blir funnen..
Eller, som idag.. Når han fikk oss sparka lukst ut av loppekassen med stil, lika øve klokkå sju, fordi den minste dragen som han hadde fått av Farmor igår, va forsvunnen ein plass, der i midten.. Og guten satte i ett skingrande hyl, nett som når sjølvaste Lothepus kauka ut “Varsku Her”, før han fyre av ein salve.. Gudbevaremegvel.. Salven gikk av den, det va det ihvertfall liten tvil om, der Kånå steig opp fra plassen sin.. Eg varta nesten litt skremt idag morgens, litt meir enn normalt meina eg, for hu minna nærmast om sjølvaste Kraken.. Ett sånt monster som me såg på ein film igår, der hu med dynå øve seg, auger som nærmast lyste raudt og ein kjeft som såg alt anna enn blid ut, liksom vokste opp mot taket..
” Før hu med ei skremmande mørk og hes røst, kommanderte oss te helsikke ut av rommet, så hu kunne få søvnen sin.. Skjønnhetssøvnen, som så mange seie..
Her i heimen, har me begynt å kalla det humørsøvnen, istedet for skjønnhetssøvn, for hu ser jo akkurat lika smashing ut, uansett kor lenge hu sove.. Men humøret, det har heilt klart ein sterk sammenheng, med mengde søvn om morgenen i helgene, sånn med tanke på Kånå.. Det tok ihvertfall ikkje mangen sekundane, før både eg og Mini’en hadde forlatt loppekasså, itte ein kjapp, men suksessfull leiteaksjon, itte den lille dragen.. Og spant opp trappene for å ikkje bli slukt av Kraken monsteret, som hadde manifistert seg øve på Kånå si sida, i sengå.. Tjera vena meg, vett du.. – Ed trur mamma va trøtt idag, pappa.. Sa Mini’en forsiktig, når me endelig satt trygt planta i sofaen..
– Mmm, det trur eg du har heilt rett i.. Svara eg.. Før eg sa te meg sjøl, at hadde du passa bedre på lekene dine, så kunne eg og fortsatt fått nåken minuttar te, nere i loppekassen..
Men hjølpe meg, det e nå greit å starta dagen tidlig og, få i seg ein rykande varm og god kopp kaffi, mens Mini’en sitte å kikka på barne-tv.. Man kan liksom ikkje nåke anna, med ein fjott i heimen, som ikkje e heilt som oss andre i familien, ennå.. Der han stort sett starta lørdagsmorgenen, som ei putrande sørlandssnekka på vei ut fjorden, mens solå dukka saktmodig opp i horisonten.. Der han stort sett ligge i midten og leka seg med ett eller anna han har dratt med seg inn i midten.. Før saligheten sjølsagt skifta form, tempo og volum, som oftast når man gjerna forventa det minst, og plutselig fremstår som ein fullblods racingbåt, med fri eksos..
” Der han kanskje forsøke å få liv i Fatter’n, leken tar gjerna ein ny vending eller som idag, når den lille dragen forsvant i dynå, og han trudde den hadde fordufta i lausa luftå..
Ingenting e så deiligt som når det e helg, lørdagsmorgen og ein Mini i toppform klara å få oss forvist, fra loppekassens lykksalige favn..
Det kunne jo tross alt gått verre, og det hadde jo ikkje vært ett spor bedre det.. Sånn egentlig..
Ihvertfall når Fatter’n forsåvidt vett, koffår Kånå va trøtt idag, på ein måte… Juhhuuuu.. ;-D
Ha ein strålande lørdag, Folkens.. Og ei nydelig helg..
Eg e ikkje heilt ferdig med detta støvsugar greiene, for det blei vel ikkje lagt nåke skjul på, at eg absolutt ikkje e nåken stor beundrer av sentralstøvsuger.. Når me sko velga tilvalg te boligen vår, ville eg heller bruka nåken ekstra kroner på finare gulv i stuen, enn ein sentralstøvsuger.. Men, som eg skreiv tidligare idag så va Kånå heilt frelst, og ikkje te å rikka ein millimeter, med tanke på sentralstøvsugaren.. Fikk hu ikkje den, så kunne det vær det samma, då ville hu ikkje ha rekkehuset.. Og alle som kjenne Kånå vett kossen hu e, når nåke har satt seg i hjernebarken..
Det hadde sikkert vært enklare å få den mest hardbarka Liverpool supporter, å konvertera te å bli United supporter, nåke som strengt talt e umulig..
Så, det blei jo heller standard gulv og sjølsagt sentralstøvsugar i heimen, og ei Kånå som utad tilsynelatande va storfornøyd, men som med tidens løp muligens begynte å angra seg litt.. Nåke som Kånå heilt klart aldri viste for det blotte auga, men det va jo ikkje vanskelig å forstå, at hennas meining forsåvidt hadde endra seg.. Der man oftare for kvar månad som gikk, høyrte diverse ukvemsord om skiten, når Kånå trudde eg ikkje høyrte hu.. For min del, så toppa det seg itte ein episode, som nærmast holdt på å ta drepen på meg, der eg i vanvare gikk på ein kraftig smell.. Som Kånå, så tenke nok mange at det e så steikje praktisk, det å bare dra med seg detta røyret, rundtomkringfallera i heimen..
” Som eg har skrevet før, ein kvar fordel i livet vil som regel bli avløyst av ein bakdel, eller omvendt.. Lys av mørke, yin og yang og bla bla bla.. Men, i detta tilfellet så e det i aller høyeste grad sant..
For itte nåken år med ein sentralstøvsuger i heimen, så blir man så eitrande lei og forbanna på denna slangen, at eg har nærmast ikkje ord.. Man treffe på detta forbaska udyret overalt, om morgenen, somme ganger midt på dagen, som oftast på ittemiddagen eller kvelden.. Og i ny og ne, gjerna midt på nattå når man kanskje må på toalettet, og klara å vikla beinå fast i slangen, som ein eller aen eller til og med seg sjøl, har slengt i fra seg.. Istedet for å henga den opp, der den ska, inne på vaskerommet.. Og ende opp med å stupa kolbøtta nere i ein mørklagd gang, fordi man i nærmast komatøs tilstand ikkje såg slangdyret, som lå og kveila seg i mørket ved gulvet..
Av og te, så har eg nesten mistenkt den forræderiske slangehelv..ten, for å våkna te livet i nattens mulm og mørke, og liksom med vilje legga seg i vegen.. Slik at Fatter’n ryke lukst i gulvet, når han e ute på ein liten natteferd.. Svarte salte bananer, altså..
Men, episoden eg tenkte på i starten av innlegget, den skjedde midt på dagen for ein del år siden, når både lys og sikt absolutt va te min fordel.. Eg hadde støvsugd loftet ferdig og satte igang nede i stuå, mens Kånå satt i sofaen og amma Mini’en.. Men, det tok ikkje langa tiå før eg blei kommandert te å heller ta første etasje, siden Mini’en holdt på å sovna, og om eg fortsatte så ville eg vekka han.. Resten av Flokken va ute i finværet å lekte med venner, så eg gjorde som Kånå ga beskjed om, og begynte nåke slukøra å rulla inn den helsikkens slangen.. For den e det, ein helsikkens drittslange som vrir og bukta på seg, og føles nærmast som ein levande Anaconda..
” Fryktelig uhamselig å dra med seg, man miste gjerna taket litt i ny og ne under flytting og somme ganger så henge den seg fast.. Kanskje bare fordi man har glemt å ta den ut av støpselet..
Eller, som når eg i vanvare hadde vikla heile slangen sammen, og slengt den øve skuldrene, nett som man gjerna gjør med ett tau f.eks, når man ska ut på ekspedisjon.. Denna dagen når Kånå amma Mini’en, og eg va på sentralstøvsugar ekspedisjon.. På vei bort te trappå så datt ein liten runde av skulderen, derfor så slengte eg den øve hovudet, så den sko henga skikkelig.. Mens eg jogga nerøve trappene.. Men, midt i trappå ner te første etasje, så e det plutselig full stopp, og eg blir slengt lukst ner i trappå med ett smell.. Slangen stramma seg te rundt nakken, nett som ein fullblods Anaconda når den har fanga byttet sitt, og eg holda støvsugarhovudet rett ut i fra kroppen..
Som om det e sjølvaste kjeften te detta blodtørstig rovdyret.. Når eg røyk ner på rævå i trappå, så stramma slangen seg endå meir te, rundt halsen.. Og eg får ikkje ut eit ord.. Ikkje ett lite hest hjelp, ein gang..
Eg prøve å ta spenntak for å reisa meg igjen, men spinne bare i resten av den sleipe slangekroppen, som ligge strødd under meg i trappå.. Ei løkka av slangen har sjølsagt hengt seg fast i den øverste stolpen, som gelenderet te trappå henge fast i, og eg har ikkje sjanse te å nå den.. Detta e fanken meg ikkje tull eingang, men eg begynte fader meg å sjå stjerner.. Sko livet mitt enda midt her i trappå, drept av ein glupsk sentralstøvsugar slange, som tydeligvis trudde den va ein Anaconda..!!?? Herre Jesus, altså.. De fleste ulykker skjer i heimen, joda, men ein forbaska støvsugarslange.. Man kan bare ikkje bli drept av ein sånn.. Gudhjølpe meg..
” Heldigvis, så hadde Kånå høyrt ett lite dump i trappå, og lagt Mini’en i lekegrindå før hu gikk for å sjekka ka som foregikk i trappå..
Og møte jo ett syn hu garantert aldri hadde sett før, eller forsåvidt trudd hu sko få se, der eg ligge midt i trappå og slåss med støvsugarslangen.. Kånå fikk jo akutt knekk i knærå, men hadde såpassa handlekraft, at hu fikk nappa løkkå av, som hang fast i stolpen.. Plutselig, så slippe Anacondaen taket og luft strømme ner i lungene igjen, og i basketaket som videre oppstår, sklir eg av slangen..
Og dumpa ett par trinn ner i trappå.. Kånå, hu har falt om i ein hemningsløs latterkrampe, der oppe på toppen, og vise ingen antydning te å sjekka om det går bra med meg..
Eg tar ett par laaange magadrag, for å få pusten igjen, før nappa te meg den helsikkens støvsugarslangen, og trør den inn på vaskerommet.. Før eg låse dørå.. Ikkje fanken om eg sko falla i bakhold, for den der, ein gang te denna dagen.. Dagens støvsuging va definitivt over og eg gikk opp i stuå igjen, der Kånå hadde vekka Mini’en, med latterkrampe anfallet sitt..
Så der ser dåkke ka eg leve med.. Ei sta og standhaftig dama, som får krampelatter når maen hennas, nærmast stryka med.. I et basketak med ein lumsk støvsugar slange..
Derfor.. Så va det ein herrens gledelig dag idag, når Kånå bestemte seg for at det der udyret sko ut av heimen..
Og eg kan endelig pusta letta ut.. Nå trenge eg ikkje lengre vær redd for å havna i bakhold, av ein morderisk støvsugarslange, som heilt klart ikkje likte meg, nåke meir enn eg likte den..
