Me satt på Bømlo i hyttå te Svigerinnå og Bror te Kånå i påsken, og hadde oss litt godt i glasset og koste oss skikkelig. Og itte litt høytlesning fra bloggen nevne Svigerinnå at det ikkje va et sånt “Om oss” innlegg, eller presentasjon på bloggen..
Ikkje eit skikkelig ivertfall..
Så, itte over ett halvt år med blogging, e det gjerna på tide med eit lite “Om oss” innlegg …
The Story, på ein måte.
Det starta egentlig på fødestuå den femte Juli for ein del år siden. Kånå hadde blitt lagt inn ca ei uka i forveien siden vannet nærmast gikk.
Storken feilberegna rett og slett kraftig og Mini’en dukka opp nesten to månader for tidlig …
Eg og Kånå hadde allerede tre småtroll fra før, Litlajentå på fira snart fem, Han i Midten på åtta og Eldstemann som snart va elleve …
På toppen av heile denna stork fadesen hadde me bestilt feriehus i Danmark fra den sjette Juli.
Derfor hadde me foreldre blitt enige om at eg bare sko reisa med de tre andre.
Om ikkje Mini’en va kommen te verden før avreise.
For sikkerhets skyld hadde eg avtalt å ha med meg han eg har fra før på tjueen, som stand in for Kånå.
Det e som eg har sagt før, forskjell på og vær toskjen og idiot og eg va ikkje såpassa idiot at eg reiste på tur me tre spinnville barn heilt aleina..
Heldigvis, fant Mini der for godt å komma te verden midt på nattå. Eg rakk å holda han litt, gratulera Kånå og sova noen timar, før ferden te Danmark starta…
Og det e liksom litt symptomatisk for livet etter fjerdemann, Mini’en …
Stikkordet må vær “hektisk” …
Der dei tre andre hadde kvar sine forskjellige egenskaper sine første leveår. Der hadde Mini’en alle sammen, på eingang.
Han va ett fyrverkeri, and then some…
Hverdagen gikk fra å væra mildt travel te usannsynlig hektisk. Og når guten va halvannen månad skjedde det som egentlig e forløparen te at det i det heila tatt e blitt ein blogg …
Kånå va heima med Flokken, mens eg va på SildaJazzen med Svigers og bror min.
I vanvare kom eg te å legga mobilen fra meg på bordet, når eg va nødt te å avlegga et lite besøk på Litlahuset (Wc)
Då så bror min og hans utkårede kjekke kjæreste, sjansen te å ha det litt morosamt på min bekostning.
De la inn et par famøse statusoppdateringar på min Facebook vegg. Om eg ikkje huska feil va den eine “eg e Dritings.com”
Det va den Kånå fikk med seg også. For hu va kjapt ute med å kommentera, og indirekte med på å gi bloggen sitt navn.
Svaret va enkelt, og sånn omtrent så detta … “Flottings det, nøklane te Bodå står i ” …
Og det gjorde de jaggu meg også …
Itte litt godsnakking fikk eg komma inn, men det såg svart ut ei litå stund der…
Den påfølgande søndagen kor eg mildt sagt va ute av drift og Kånå ikkje ville vekka meg, så klarte hu å trø gjennom ei hylla og vrikka foten kraftig, ute i Bodå.
Mandagen kom og eg måtte på jobb. Litt utpå dagen va det nåken så klaga seg litt på Facebook øve at de hadde det travelt.
Sikringane i hjernebarken gjekk, lyset kom på og min første historie på Facebook va et faktum.
Den kan du lesa her – You missed a spot..
Eg som ikkje hadde meir enn 8-10 likes når eg la nåke ut på Facebook hadde plutseligt 52 …
Ei frø va sådd i markå …
Eg fulgte opp med fleire anekdoter fra hverdags galskapen i heimen.
“Bodå” blei ein gjengangar. Eit sted for litt selvransakelse, avstraffelse og egentid for Fatter’n.
Treffresponsen va vekslande men eg va igang. Eg hadde funnet ein måte å få ut litt damp i hverdagen.
Ein slags sjølterapi
Så, litt utpå seinsumaren 2015. Og itte å ha terrorisert mine Facebook venner med mine anekdoter på veggen min, i ett par år.
Logga eg meg inn på Blogg.no itte fleire anmodninger om at eg burde starta ein blogg. Ein profil blei laga, eit navn valgt og med et lite tastetrykk va det gjort.
Jeg Gikk Bare i Boden en Tur.Blogg.no
Lika etter eg trykka publiser fikk eg komplett angst, logga meg av og turte ikkje gå inn igjen før tre uker senere. For å sjekka om noe hadde skjedd.
Sjølsagt hadde det ikkje det. Eg hadde jo ikkje lagt ut nåke ennå …
Eg la inn ein del av historiene fra Facebook for så å venta på responsen …
Og den kom, første dag va det femti leserar, neste dag litt over hundre og jaggu meg det dobbelte tredje dagen.
Før eg fekk ein toppnotering, som ble behørlig feira.
1. plass på kommune listå i Haugesund … Og rett inn på Topplisten på Blogg.no …
Tjera vena meg…
Og der i fra har det bare tatt av …
Det e ikkje ein glansbilde blogg øve kor flott me har det, men heller rett fra levra kossen hverdagen e med små barn i heimen.
Ei slags motvekt til alt det perfekte …
Ein arena for humor, hverdags galskap og finurlige skråblikk fra ein massebarns pappa …
Eg trur det e det som gjør at så mange komme igjen og lese.
Det at det e så folkeligt og gjennkjennbart. Det e rett og slett sånn gjerna dei fleste av oss har det i heimen..
Så, “Bodå” e nok kommen for og bli … Så lenge dåkke leserar stikke innom.
Og detta får bli våras “Om oss” …
” Jeg Gikk Bare i Boden en Tur – The Story..
Les, lik og del øve ein lav sko, anbefal te venner og familie om du lika oss …
Spre det glade vanvidd grenseløst. Kos deg med historiene og ikkje ta deg sjøl å din egen fasade så høytidelig.
Det kan bli slitsomt å alltid higre mot det man trur e perfekt.
Når det man føler som skremmande unormalt, hellet e normalen i de fleste hjem …
Så spre budskapet videre.
La alle få kjenna litt på at det e greit at heimen ser ut som ei nedbomba landings stripe.
At barna går fullstendig amok.
Eller at middagen ikkje e Instagram perfekt, kvar dag.
Får denne bloggen kanskje bare et foreldrepar te å slippa skuldrene ned og la notå gå, så e den ein suksess …
Enkelt og greit …
Ha ein strålande dag videre, Folkens …