Denna ukå har eg meir eller mindre ikkje vært kompis med tastaturet, mildt sagt.. Eg har sikkert påbegynt ein skokk av innlegg, for så å kassera de.. Te min store fortvilelse.. Alt eg skreiv blei bare ei skikkelig suppa, uten driv, fremdrift eller sammenheng.. Eg satt med følelsen av at eg hadde mista taket på skrivingå.. At evnen te å setta setningar sammen te nåke som faktisk kunne finnast underholdende å lesa, va sporløst fordufta..

Som om nåken hadde hatt viskelær i kaffi’en, som igjen hadde funnet veien te mitt kreative senter i hjernebarken.. Fra fordøyelsessystemet og inn i blodårenes uransaklige veier, og viska vekk evnen te å setta sammen ord..

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Hjølpe meg.. Eg har hatt dagar kor det har vært tomt i topplokket, til og med gjerna ei lita uka.. Men det har alltid dukka opp ett eller anna som har aktivisert hjernebarken, og trylla fram den eine historien itte den andre.. Og det mangla ikkje ting å skriva om heller.. Det e full fart i småbarnsfabrikken og hendelsane komme forbi på et stupfullt samlebånd.. Eg får bare ikkje te å skriva om det..

Og eg ana ikkje koffår.. Eller forsåvidt, så gjør eg gjerna det.. Nåke må jo vara årsak te denna her ufrivillige “melt-downen” oppe i topplokket..

Eg har ein liten mistanke om koffår eg plutselig har fått ett jernteppe større enn Niagara fossen, øve mitt kreative senter.. Av ein eller anna grunn har eg følt at denna ukå måtte eg virkelig levera varene.. Alt eg sko skriva denna ukå måtte vær fra øverste hylla, nærmast bedre enn alle dei gode innleggene eg har skrevet før, te sammens.. Men istedet for å virkelig toppa heile driten, så har eg heller gravd hovudet ner i sanden i iveren itte å overgå meg sjøl..

Då e det jaggu meg ikkje lett å komma gjennom sin egen kvalitetskontroll, om ikkje nærmast umulig.. Og det i ei uka man virkelig føle det e viktigare enn nåken gang å gi gass..

Joda.. Det e som om topplokket e ein gammal forgassarmotor, som ikkje e justert optimalt.. Så når man trør litt ekstra på pedalen, så flomma det for mye bensin inn i forgassaren.. Og istedet for å akselerera mot nye høgder, så blir forgassern overfylt og kvele heile motoren, så den stoppa.. Nett som hjernebarken min har vært denna ukå.. Eg har hatt så mange ideer og planer te innlegg, at når eg endelig utpå kvelden har funnet ei litå luka..

Ja, då e det så overfylt i topplokket at det einaste som kom ut va stakato og fri for flyt.. Før det stokka seg heilt og det mesta blei sletta..

Typisk og, vettu.. At når man virkelig vil visa seg fra si besta sida, så går alle planer i stå.. Og på toppen av det heila så va det sikkert ingen grunn te å ha den følelsen i seg.. Det va ingen grunn te å la forgassaren flomma over.. Man burde bare fortsatt som man hadde gjort før, med formelen som absolutt har funka supert te nå.. Og ikkje latt seg forstyrra av ting man ikkje har kontroll øve sjøl, alikavel.. Istedet for å gå seg totalt vill i ein labyrint av tankar og planer, som surra som ein bisverm i hjernebarken..

Eg kan ikkje forstå at det kan vær så mange andre årsaker, te denna her plutseliga bråstoppen.. Heilt idiotisk, rett og slett.. At man lar seg forstyrra av ting man ikkje kan styra..

Jaja.. Det kan jo vær at eg har mista denna her skrivegløden, men eg trur ikkje det.. Eg har opplevd det før på ein måte, akkurat detta her.. At når eg har hatt ein steikje god periode med stadig aukande lesartall, så får eg ein slags prestasjons angst.. At nå må eg jaggu meg levera bedre enn sist innlegg, for å fortsetta denna gode trenden.. Men ende istedet opp med ein liten skrivetørke.. Fordi man blir for sjølkritisk..

Man blir rett og slett sine egen største fiende, sånn kreativitetsmessig.. Tjera vena meg.. Man kan bli så eitrande irritert på seg sjøl, at det ikkje e sant..

Men, men.. Sånn e det bare.. Man får læra av sine egne feil, og prøva å ikkje gå i samma fellå igjen.. Eg har tross alt klart å skapa ei sida som dåkke leserar storkosa dåkke med, ein arena for humor, hverdagshistorier og finurlige skråblikk.. Som igjen nærmast uten unntak lar dåkke leserar sitta igjen med ein god følelse, når dåkke forlate sidå.. Itte å ha lest ferdig..

Meir eller mindre uten hjelp, og mot alle odds.. Fulltidsjobb, ein skokk med ungar og ei Kånå som kreve sitt.. Det e jaggu meg ikkje lett å forstå at eg har hatt tid te detta her..

Eg forstår det nesten ikkje sjøl eingang.. Alikavel så har eg te tider produsert det eina innlegget itte det andra, som dåkke leserar har trykka te dåkkas bryst og delt, trykka liker og kommentert i hjel.. Dåkke har kjent dåkke igjen, fortalt om lignande episoder av egen erfaring og lagt igjen fantastiske anmeldelser på Facebook..

Så … Det e nok bare å bretta opp ermane, og fortsetta i samme stil som før.. Mens man prøve å fortrenga denna trangen itte å alltid bli så mye mye bedre..

Eg må rett og slett høyra litt på meg sjøl.. At om man gjør så godt man kan, så e det rett og slett bedre enn meir enn godt nok.. Liksom..

Man må ikkje alltid overgå seg sjøl, i sin iver itte å bli bedre..

Men heller slippa litt opp på sin egen sjølkritikk.. Og la litt meir slippa gjennom sensuren.. Så eg kan ikkje anna enn beklaga, for litt forvirrande fravær denna ukå, Folkens..

Men .. Plutselig..

=D