Eg gikk på ein smell igår …

For nærmast heilt uten både forvarsel eller forutanelse, ble Fatter’n satt ettertrykkelig sjakk matt, igår kveld …

Mange har liksom kommentert opp gjennom disse årene bloggen har eksistert, at bare vent du, om nåken år vil du virkelig bli satt på prøve.

 

Igår, så trur eg trygt at man kan sei dei årene definitivt har gått …

 

Me kom heim fra ein trivelig, men for så vidt strabasiøs dag på jobb. Kånå fyrte igang med å laga middag, mens Fatter’n måtte hjelpa Mini’en med nåke. Alt lå til rette for ein ittemiddag på normalen, så godt man kan si at ein ittemiddag foregår normalt, hos Familien Vandrende Kaos …

Normalt etter våras perspektiv, kan man vel gjerna konkludera med …

Der man svinse rundt i heimen å forsøke å få nåke gjort, stort sett avbrutt av diverse disputter, masende barn og ein eller anna akutt utfordring. Man går liksom litt på tå hev, selv om stemningen, tempo og lydnivå ser ut til å gå fint føre seg …

 

Så, spurte Litlajentå meg om hu kunne få kjøpa et spill på i-paden sin, det kosta jo bare førti kroner, men som foreldre har me lagt ned veto mot slikt. Seie me ja ein gang, komme de raskt tilbake neste gang, og så har man det gående.

Så Fatter’n svara sjølsagt nei. Tuttå blei nåke småsur, men ikkje meir enn mot normalt. Trudde eg …

For plutselig, så høyre eg ein nåke betent og smått oppheta diskusjon nede i gangen, mellom mor og datter. Litlajentå hadde forsøkt seg på Kånå heller, men fått samme svar som hos Fatter’n. Nåke som absolutt ikkje falt i god jord …

 

Eg va egentlig litt overraska, øve at både eg og Kånå for ein gangs skyld va på bølgelengde. For ofta så har eg på følelsen at det herske litt sånn Bad Cop vs Good Cop i heimen.

Og det e som oftast ikkje Kånå som e Bad Cop, der hu lure seg te å gi itte innimellom, på saker me i utgangspunktet har samstemt sagt nei til …

 

Eg rusla nedover trappene og treffe på ei jenta som ligge småsint på gulvflisene å frese, Kånå står inne på vaskerommet å kjøre “silent treatment” så eg tenkte eg fikk setta skapet på plass å bli ferdig, med denna saken …

 

– Nå e det nok, Tiril Emilia … Nå slutte du å oppføra deg som ein bortskjemt toåring å tar deg sammen. Seie eg mildt, men bestemt.

Og poff, så va sjølvaste ragnarok laus …

– Ha ? … Kalle du meg ein toåring. Trur du ikkje eg har følelsar, eller !!? … Kauka jentå infernalsk til …

– Eg hate deg … Dåkke e verdens aller verste foreldre, dåkke … 

– Eg sko ønska eg hadde fått nye foreldre. Sånne som e snille med ungane sine … Fortsette kruttønnå, med uforminska styrke …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Fatter’n hadde tydeligvis åpna lokket te sjølveste Pandoras Box, og jenta spratt opp fra gulvet som ein fullblods akrobat, styrta mot dørå komplett oppløst i tårer, før dørå te rommet hennes smalt igjen med et durabelig brak …

Et skrik hinsides all fornuft, brøt lydmuren, Fatter’n greip tak i bildet som henger på veggen i gangen, både for å redda bildet, men også for å holda seg sjøl fast i ulet som bredte seg i heimen …

 

Tjera vena meg …

 

Ein skrekkfull stillhet bredte seg nede i gangen etter ekkoet fra Litlajentå sitt skrik hadde gitt seg.

Fatter’n stod mållaus igjen og lurte på ka i all verden som hadde skjedd nå. Når Kånå lattermildt kommer ut fra vaskerommet, kikka på Fatter’n før hu seie.

– Jaja, Frode. Nå har det sikkert begynt, om ikkje lenge så har du sikkert to iltre, småsinte men stort sett snille jenter i hus … 

 

Herreduuud, som Mini’en så ofta sa, tenkte eg for meg sjøl, mens ein isnande følelse bredte seg i nakken … Eg vett ikkje heilt om eg takla detta eg …

 

Kim sko trudd at den søta toårige tuttå øverst på bildet, sko utvikla seg te å bli et monster av sjeldent kaliber som niåring, den gangen …

 

Jaja … Det e vel bare å stålsetta nervene, leita frem litt indre ro og bli vant med situasjonen, trur eg …

Nåke anna valg har eg vel ikkje …

Eg visste jo innerst inne at det ville komma ein gang, bare ikkje allerede nå liksom …

 

Hjeeeelp …