” …nei, gjør du? klynker mamma.
Joda, jeg har vært her i tre, snart fire år nå. Men de merkelige lydene der, de har jeg aldri skjønt meg på.
Heldigvis kommer de ikke så ofte. Tre ganger har jeg hørt dem. Kanskje fire. Alle gangene oppe fra stua, og det passelig sent på godterikvelden.
Men nå er det ikke passelig sent på godterikvelden. Det er dagen etter. Søndag, og lysende morgen.
Likevel, der er den igjen…
Den lyden!
Fra kjøkkenet, kanskje? Er det jamrelyden fra kjøleskapet som mormor alltid jamrer seg over? Klynkete (kjøleskapet altså), som om det var en valp der inne…
Noe jeg er ganske sikker på at det er, forøvrig.
Men det er ikke valpen jeg hører nå. Ikke denne gangen. Lyden kommer fra den andre gangen. Soveromsgangen. Og hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg veddet på at det var lyden fra en bøtte med sprell levende fisk jeg hørte, stående rett utenfor soveromsdøra mi. For den lyden er jo vitterlig ganske lik…?
Litt klaskete,
på et vis.
Men så gir det jo ingen mening med klaskende fisk, utenfor døra mi, en tidlig søndags morgen. Ikke engang i mitt tre, snart fire, år gamle løpske fantasihodet virker det veldig sannsynlig. Dessuten er det den klynkingen.
Og fisk..
de klynker da ikke.
Nei, det må være katta. Har den satt seg fast i trappa, eller under senga til mamma og pappa? Er det der lyden kommer fra?
På tide å komme til bunns er det i alle fall. Til bunns av saken. På høy tid nær sagt, å fastslå en gang for alle og alle for en, hva slags lyd dette dreier seg om.
Jeg setter meg som vanlig på saken. Bort med dyna, opp av senga, bamsen under armen, traske over gulvet og banke på…
….eller nei, jeg bare durer på.
– KOMMER DU??? roper pappa.
– Nei, gjør du?? klynker mamma.
– Er det katta? spør jeg.
Siden denna teksten e skreven på bokmål, har gjerna mange tenkt at detta ikkje va mitt.. Og det har de jaggu meg heilt rett i.. Detta e fra bloggen Vera’s Univers.. Ein blogg Arne S. Kvalvik stod bak, når han hadde planer om å skriva ei bok, om Vera’s Univers.. Men, det blei ikkje ei bok om Vera, men heller ei bok om eldre, eller det å bli eldre.. Å leve, lever, har levd..
Det har blitt nåken messenger meldinger, mellom Arne og meg, siden han fatta litt interesse for min blogg, den gangen..
Eg personlig, fikk nærmast bakoversveis øve Arne sine ferdigheter som forfatter, og meir eller mindre misunte han sterkt, denna evnen te å formulera setninger.. Setninger som bare krype seg langt inn i hjernebarken, og man får ein slags følelse av euforisk kaliber, når man lese Arne sine tekster..
Om ikkje lenge, så ramla det et eksemplar av Arne si nya bok ner i postkassen vår, som eg har lovet å lesa, og gjerna trilla ein liten terning på.. Denna “Å leve, lever, har levd”..
Alikavel, så håpa eg virkelig at Arne ein gang i fremtiden, fyre igang med bokå om Vera igjen.. For Vera va ei herlige jenta, på tre snart fire år.. Med mange finurlige tanker, om kossen livet e, som barn..
Uansett.. Så håpa eg at “Den lyden”, klarte å bringa frem litt latter hos dåkke leserar, sjøl om den ikkje va mitt innlegg.. På ein tidlig “Freddan’s” ittemiddag..
God helg, Folkens…
