Dagen idag, den har vært ein fin opplevelse, hverken meir eller mindre. Endelig har eg fått liv i bloggen igjen, me har vært på Kafe sammen med småtrollene og Liverpool drog te med ein storseier. Men, når sant ska seiast, så va det ein bitteliten smule rusk i maskineriet i dag morgens, om eg ska væra heilt ærlige. Og det må man jo nesten vær. Sånn egentlig. 

Det va eg som måtte stå opp med Mini’en idag, men det hadde eg allerede ein mistanke om, allerede igår kveld.

Så når guten kom luskande inn på rommet våras idag morgens, når klokkå va omtrent kvart over ni. Då stupte eg ut av loppekassen før Kånå fikk sjangs te å ta den sedvanlige albuen sin i bruk, for å senda Fatter’n ut av sengå slik at Kånå fikk skjønnhetssøvnen sin. Det hende eg e i forkant av saker og ting her i heimen, eg og. Eg seie ikkje at det skjer ofta, men somme ganger slår eg te …

” Som idag morgens, når eg visste at hu Mor i heimen absolutt fortjente nåken ekstra timer i loppekassen, men mest fordi idag sko bloggen jaggu meg oppdaterast … 

Det blei ein harmonisk og fredfylt morgen der Mini’en satt å kosa seg med barne-tv, mens eg plapra i vei på tastaturet. Ei nydelig duft fra kaffikoppen fylte rommet, stillheten blei kun brutt av lavmælt barne-tv lyd og tankane fikk fri flyt ut av hjernebarken. Det va faktisk lenge siden ein lørdagsmorgen har vært såpassa avslappet og idyllisk, at eg nærmast nøyt det te det fulle. Det e ein anna ting eg har lært meg i ein heim med fira spinville barn, og ei småsint, ilter men stort sett snill Kånå … 

Det å nyta dei få øyeblikkene av perfekt harmoni og idyll som plutselig kan oppstå, uten at man gjerna heilt vett koffår eller kossen de oppstod … 

Så har man eit anna faktum eg har fått god erfaring med, i hverdagens strabasiøse ferd mot evigheten. Nemlig det at som ein kvar glede før eller seinare vil erstattes av sorg, vil ein kvar fordel i livet oppveies av ei ulempa. Som yin og yang eller lys og mørke … Og det slo vel på ein måte litt inn idag, sånn meir eller mindre mildt sagt. 

” For når man har hatt ein mjuk morgen som tok deg høflig inn i dagen, og ikkje heilt har fått justert kompasset sitt skikkelig, men sitte godt forankra i sin egen lille verden.

Då kan det raskt bli ett lite kultursjokk når Kånå komme styrtande opp trappene, itte endt skjønnhetssøvn, og flyr lavt øve stuegulvet som ein furie av sjeldent kaliber. Eg kan vel trygt sei at dei ekstra timane Kånå fikk idag morgens, heilt klart ikkje hadde hatt den virkningen de burde hatt.

– God morgen, har du sove godt ? Spør eg Kånå, på eit smått ironisk vis og med ein humoristisk undertone …

Men, eg oppfatte raskt på uttrykket i andletet hennas når hu snur seg, at det heilt klart va ein taktisk katastrofe manøver. Detta e på ein måte ett rituale som liksom går inn i ett større mønster, det at eg går lukst i fellå når Kånå har stått opp med feil fot. Og idag høyrtes Kånå ut som om hu va på randen av totalt hysteri, bare få minuttar itte hu hadde stått opp.

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … 

Mini’en sko på øvenatting te ein klassekompis ikveld, Han i Midten fikk plutselig ein invitasjon om å bli med på Tysværtunet å bada og eg fikk ein million oppdrag som sko gjerast på kun kort tid … Og når Kånå får diverse saker og ting føre seg, så e hu ikkje som ein mild og lun lysdimmer brytar, som sakte skrur “lyset” på … Ånei du … Kånå har kun to innstillinger, som skifte med lysets hastighet, og det e av eller på.

Og får man ei oppgave, blir det forventa at den blir iverksatt, asap … 

Det funke sjeldent godt om man tar i betrakting at det e eg som e hennas utvalgte følgesvenn gjennom livet, og har omtrent stikk motsatt innstilling te kossen man gripe tak i saker og ting som må gjerast … For all del, eg har mine sjeldne øyeblikk …

Men, det hadde eg ikkje idag … Ikkje i nærleiken eingang … 

Lika itte den taktiske katastrofe kommentaren min, så va det Litlajentå som fikk passet påskrevet. Då gikk eg lika så godt på ein kraftig smell te, når eg tok småtrollet si sida og tok Kånå føre meg … 

– Nå må du jaggu meg roa cellå ner ett par hakk, kjære Kånemor, for her har me hatt ein nydelig morgen før du kom opp her, å fyre opp alt og alle !.!.!  Sa eg, før både “Kånefilter”, logisk tankegang og normal sunn fornuft fikk slått inn … Eg angra nærmast på sekundet … 

Kånå snudde seg igjen mot meg, med ett uttrykk som heilt klart la lite øve te fantasien. Intensiteten i stemmen og den saktmodige måten Kånå svarte meg på, holdt nesten på å skremma vettet av meg … 

– Å jasså du, ska eg det eg liksom. Roa cellå mi ? … Pass deg du, eller så tar eg cellå mi med på ein husmorferie neste helg, punktum … Svara Kånå, såpassa iskaldt at eg frykta varmepumpå kom te å gå på ein smell, i løpet av formiddagen … 

Ja, bare gjør det du, holdt eg på å svara, med den helgå når hu og Litlajentå va på jentetur te sørfylket, godt i minne. Den helgå når Eldstemann meinte det måtte vær kvinnfolkå i heimen som stod for mesteparten av spetakkelet, siden helgå meir eller mindre hadde gått forbi i stillhet, her heima … 

” Men, nå hadde både den sunne fornuften, logiske tankegangen og “Kånefilteret” slått seg på, så eg holdt kjeft og kjørte heller på butikken for å ta ut penger te Han i Midten, slik som eg hadde fått beskjed om å gjør …

Når eg kom heim igjen, så stod Kånå å hengte opp nåken klær nede i gangen, og va blid som ei lerka … Det e ein anna god egenskap min kjære furie av ei småsint, ilter men stort sett snille Kåna har.

Det at hu flyr rimelig raskt opp, men dala som regel lika fort ned igjen …

Nett som når man blåse frøene på ein Løvetann opp i luftå, og de letta som ein kaskade av hvite prosjektiler, før de dale sakte og rolig mot jordå igjen … Dei 10 minuttene med fyr og flamme va glemt, og resten av dagen gikk som ein lek … 

Men, når eg tenke meg om, så har eg gjerna gått på ein ny smell nu ikveld, med å sammenligna Kånå med ein løvetann, igjen … Det va jo ikkje akkurat ein suksess sist eg gjorde det …

Les gjerna meir om det her ” Løvetannen “  

Jaja, det får nå stå sin prøve … Det va jo godt meint … Sånn egentlig … 😉