Eg har nesten ikkje ord, kunne forsåvidt vært starten på detta innlegget, som eg tenkte sko handla om comebacket på Blogg.no.. Men, det ville vel vært tidenes underdrivelse, for e det nåke eg gjerna har absolutt nok av, inne på denna bloggen, så e det ord.. Tjera vena meg.. For denna heimkomsten te plattformen kor detta eventyret begynte, ja, det har gjerna rett og slett vært ett lite eventyr, på kun få dager.. På ein måte, så har vel aldri denna bloggen tatt helt av, sånn som mange andre har gjort.. Men, der igjen, så har dei fleste som har tatt av, gjerna hatt bakgrunn fra ein eller anna reality serie på tv, foruten dei som har holdt på i mangfoldige år, som Sophie Elise, Pappahjerte og Frøken Rasmussen.. 

 

Eg, eg e bare ein massebarns Fatter’n, som plutselig fikk ett lite behov for å slippa ut litt damp, i ein litt øve middels kvardag.. Og gjerna ville visa ein kvardag som den gjerna e, og ikkje som eg kanskje sko ønskt den va.. 

 

Ein kvardag med ein Flokk på fira og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå.. Ein blogg skreven på dialekt, fordi eg lytta og tok te meg kun ett tips, når eg starta bloggen.. Der ein fyr anbefalte å skriva som du snakke.. Han meinte det nok ikkje så bokstavlig som gjerna eg tok det, men eg synast det har vært ein av suksess faktorene, te at så mange lika denna farsen av ein blogg.. Det, og at den mest sannsynlig e sterkt gjennkjennbar, med tanke på at mange har opplevd mye av det eg skrive om, i sin egen kvardag.. At humor e eit virkemiddel som blir mye brukt, e nok og ein faktor som absolutt ikkje ska undervurderast.. 

 

” Eg minnast ennå den dagen eg oppretta bloggen, her på Blogg.no, før eg fikk totalt angst øve ka eg hadde gjort å klappa laptopen sammen igjen.. 

 

Ka kom kollegaene te å sei på jobb, ka ville kompisene mine sei og ikkje minst Kånå, det va jaggu meg mange tanker som rulla rundt i hjernebarken.. Dei to ukene som gikk mellom den dagen eg lagde bloggen, og når eg begynnte å legga inn innlegg.. Eg va til og med innom å sjekka om nåken hadde kikka på den, sjøl om eg ikkje hadde posta ett einaste innlegg ennå.. Herreguud, vett du.. Det gikk faktisk ei veka eller to, før Kånå fikk med seg at eg hadde starta ein blogg, itte eg begynte å posta innlegg.. Hu satt i sofaen og surfa på nettet, når hu plutselig satte i ett lite gisp, før hu spurte meg med ett perplekst blikk – Har du starta blogg, du..?? .. Herreguud, Frode.. 

 

Men, det har gått greit med tanke på både Kånå, kolleger og kompiser.. Eg fikk kjapt kallenavnet “Frode Elise”, oppe på jobb, nåke som forsåvidt har gått over nå.. 

 

Det har vært ei spennande reisa, med mange opplevelser, som eg gjerna ikkje hadde fått opplevd, uten bloggen.. Dobbelt sida i Haugesunds Avis, tre dager på Tv-Haugaland og så toppa det seg, når eg blei invitert med på bLEST Litteratur Festival.. Ein av Norges største litteratur Festivaler.. Gudhjølpe meg.. Ka i all verden hadde lille meg, der å gjera liksom.. Sammen med Hans Olav Lahlum, Hans-Wilhelm Steinfeld og Vendela Kirsebom.. Eg endte opp med ett slag Stand up Show, som eg grua meg te i nesten ett halvt år.. Men, hjølpe meg.. Det gikk jaggu meg bra det og.. 

 

” Allikavel, så har denna bloggen liksom ligget å surfa i ein slags limbo tilstand, for stor te å vær liten, men for liten te å bli stor.. På ein merksnodig måte.. 

 

Eg vett ikkje, men det e gjerna lika greit.. Det e gjerna ikkje nåke å higra itte, det å vær ein slags kjendis, liksom.. Strengt tatt, så e forsåvidt Kånå mye meir kjendis enn meg, der hu blir gjenkjent i hytt og pine.. Ein gang så hadde hu solgt nåke på Facebook, og når to damer stod utenfor dørå heima for å henta varene de hadde kjøpt, så lurte de litt skjelmsk på, om det va her “Han i Boden” bodde.. Hjølpe meg.. Eg lika meg heller litt i bakgrunnen eg, litt sånn i anonymitetens kamuflasje tilværelse.. Skjønt, eg blir nå gjenkjent i ny og ne eg og, sjøl om eg prøve å gjemma meg under caps’en, der eg jogga rundt på jobb.. 

 

Å bli gjenkjent, det forbause meg allikavel endå, og eg vett ikkje om eg klara å venna meg te det, der eg tumle gjennom livet i konstant frykt for å bli avslørt..

 

Det at hverdagens trivialiteter sko bli så populært, det hadde forsåvidt ikkje sett føre meg, når eg begynte bloggen.. Det sko jo bare vær ein plass kor familie og venner, lettare sko finna frem, i alle historiene eg hadde skrevet på den private Facebook veggen min.. Men, som har endt opp med å gjerna vær ein slags kultblogg, ein blogg som skrekkelig mange elska og kosa seg med, men som allikavel ikkje e allemmans eie, på ein merksnodig måte.. Ein blogg fra ein analog mann i ein digital verden.. Det e nesten ikkje te å tru, og eg gjør det vel heller ikkje.. Men, dåkke leserar har jo trykka den te dåkkas bryst, dåkke faste som gjerna dukka opp, igjen og igjen i kommentarfeltet på Facebook siden.. 

 

” Og eg har på ein merkelig måte blitt glad i dei her faste leserane, som kommentere, likar og deler på innlegg, øve ein lav sko.. 

 

Hu Anne Gro Kristensen som dukka opp nesten kvar einaste gang, eller Hildegunn Åsbø Hansen og ikkje å forglemma Suzanne Connely.. Hu Suzanne kunne forresten lett starta sin egen blogg, med alle dei spinnville episodane hu har havne opp i, og gjerna fortelle om i kommmentarfeltene.. Så har me han Ola Anton Moe, som eg ikkje har sett på ei stund, men som plutselig dukka opp igjen.. Tore Kvinlaug, som hadde nåken aldeles fantastiske kommentarer, når han va innom., men som forsåvidt har vært savna ei litå stund.. Sonja Hustad, Edith Nordbø og Anne Vorre Kolbeinsen som alltid komme med koselige og kjekke kommentarer.. 

 

Tjera vena meg.. Eg kunne holdt på i evigheter om eg sko nevnt alle, som eg ser dukka ofta opp, når eg gjerna har lagt ut ei ny anekdota.. Men, det har eg ikkje plass te, men eg digge dåkke, alle sammen.. 

 

Så, har eg alle anmeldelsene inne på Facebook siden, kor dåkke leserar kan legga inn ei litå meining, om denna famøse bloggen.. Kor rett over hundre personer har lagt igjen nåken ord, og gjerna trille ein terning som bare går te fem.. Ein anmeldelses funksjon som ligge på 4,9 i snitt, og kor det ikkje går an å sletta dei man ikkje synast va kjekke, men som blir hakka inn som skrift i ei steintavla.. Eg va forsåvidt litt engstelige når eg la te den funksjonen, om det rett og slett sko gå lukst te helsikke, og bare få dårlige tebakemeldinger.. Men, gudhjølpe meg og herrrens trofaste hærskare.. Det står så mye fint der inne, at eg nesten blir rørt bare av å tenka på det.. 

 

Hu Kristin Samskott, hu ska få æren for den eg synast gjerna skille seg litt ut, og som eg har endt opp med å bruka litt både på nettsiden og Facebook, for å beskriva bloggen.. 

 

” Denne bloggen er vondt-i-magen gøy, tankevekkende, helsprø, forfriskende, hverdagslig heseblesende og til tider medfølelsevekkende. Ellevilt og varmt, og viktigst av alt: Ekte. Skrevet med humoristisk gullpenn på en tilgjengelig og underholdende måte, en blogg som vil passe de fleste midt i blinken. Anbefales på det varmeste! “

– Kristin Samskott

 

Og med den fantastiske beskrivelsen, så vil eg bare seia TUSEN HJERTELIG TAKK, te alle dåkke leserar.. Som stikke innom å kommentere, deler og trykka på liker emojis, så det nærmast gnistra inne på Facebook.. 

Dåkke e heilt fantastiske, og uten dåkke, så ville det mest sannsynlig aldri blitt dratt så langt.. Som det på ein måte har blitt, te nå.. 

Og plutselig, om eg gjerna vil eller ikkje, så bryte me atmosfæren med denna bloggen, og tar av inn i det ukjenta universet.. Det e jaggu meg ikkje godt å sei.. 

 

Men, at det gjerna trengs ein litt annerledes blogg, som på toppen av kransakakå, blir skreven på dialekt.. I detta blogguniverset, det har eg ihvertfall tru på.. 

Tusen, tusen takk, Folkens.. For at dåkke e der ute å på ein måte gir meg motivasjon, te å fortsetta denna reisen.. Og ha ein strålande Søndag videre.. 

Hverken meir eller mindre.. 

=D