Eg hadde skrevet ein heil avhandling fra turen te Trampoline parken, men pga det tette programmet eg og Han i Midten har hatt, så fikk eg aldri gjort det ferdig.. Det e jaggu meg travelt å vær på ferie har eg funnet ut, sjøl om det bare e med ein av Flokken sine medlemmer, i bagasjen.. Kossen i all verden me klara oss med heile Flokken på slep, når me e på tur, det klara eg nesten ikkje å forstå.. Eller.. Forsåvidt så gjør eg jo det.. For då har eg som regel Kånå med meg, som trekke i trådane og har full kontroll på sysakene.. Då sko det jo bare mangla, om eg ikkje klara å holda styr på ein av kidsa, når me nå e på camping tur..

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Å eg gjør jo det, eg har sånn nåkenlunde kontroll, men historien fra trampoline he…te, den har jo latt venta litt på seg.. Men, den som venta på nåke godt, den venta gjerna ikkje forgjeves..

Og ikveld så snudde været om, itte me hadde hatt oss et kveldsbad i Bogstadvannet, og regnet sildra nerøve oss fra trærnå, som omringe oss her på Utsikten.. Han i Midten ville se på film ikveld, så eg fant fram laptopen igjen, for å fullføra denna trampoline historien.. Men, kossen skrive man ein sånn historie, eller historier på generell basis.. Kossen begynne ein historie, rett og slett !? .. Som oftast med begynnelsen, ville vel gjerna dei fleste sagt, det e jo gjerna elementært.. Eller med slutten, i nåken tilfeller.. Om man skrive om det så skjedde i enden av ei rekka med hendelser, sånn strengt tatt.. Kanskje må man begynna i midten, om alt anna rett og slett va betydningsløst, for historien..

” I detta tilfellet, så begynne historien meir eller mindre når ting begynte å dra seg te, og ein Fatter’n blei lurt ut på glattisen, av ein lesar på jakt itte ei god historia..

For eg satt i Kafe’en på detta “flotta” trampoline senteret, med trampoliner i alle former og versjonar, og kosa meg med ein kopp kaffi.. Mens eg la ut nåken videoer av Han i Midten, som han stolt ville eg sko legga ut på bloggen.. Han e forsåvidt ganske kresen på ka bilder eg får lov te å bruka av han, forfengelig som han e, den guten..  Lura forsåvidt litt på kim han har det itte, skjønt det trur eg gjerna Kånå har svaret på, sånn egentlig.. Jaja, kommentarene begynte å renna inn, og ein kar meinte det kunne bli ein god historia, om eg og heiv meg ut på gulvet.. Å ska eg væra heilt ærlige så hadde det vel begynt å kittla litt i beinå, der eg satt å kikka på krabaten vår, som spratt rundt som ett prosjektil..

Så, eg va ikkje verre enn at eg i et øyeblikk av grenseløs galskap, gikk å betalte meg inn.. Uten å tenka heilt klart øve følger og senskadene, som muligens ville oppstå..

Men, når man finne på ting som man aller helst ikkje sko funnet på, men alikavel forsåvidt gjør det, så har det jo ein tendens te å vær lite gjennomtenkt.. Hvis ikkje, så hadde man jo aldri i livet funnet på det, vil eg tru.. Eg hadde sett andre fedre, som spratt rundt som Mongolske gaseller på høysteppene i Asia, der inne i denna jungelen av trampoliner.. Han eine va jo heilt ekstrem, der han spratt rundt og tok c-momenter, som om det va den største selvfølgelighet.. Om eg sko fått sagt det sjøl, så såg han meir ut som ein bestefar, enn ein nåke fallert Fatter’n, med dobbel carport øve litlekaren..

” Han må jo ha tatt ulovlige metoder i bruk, for å holda seg såpassa lett på tå, tross sin voksne alder.. Ingen kan klara dei greiene han gjorde, uten å lukta litt på ulovlige stoffer, av ymse slag..

For all del, han kan jo vær ein pensjonert turner fra verdens eliten, men der igjen, kor mange har me oppfostra av dei her i Norge da !?.. Det e vel ein grunn te at ingen nordmenn sitte nidspent foran skjermen, når det e VM i turn, eller lignande.. Og strengt tatt, så synast eg ingenting om sånn hovering rundtomkring på trampolinene.. Ka me å tenka litt på oss litt mindre atletiske fedre, som forsøke å imponera kidsa våre.. Nei, takka seg te.. Nåken klara bare ikkje å holda seg, og må liksom  bare visa for heile verden, kor flinke de e.. Ihvertfall for heile Flokken av forsømte fedre, som duknakka luska rundt i denna hersens trampoline jungelen, fordi Kånå sikkert sko ha nåken minutt for seg sjøl..

Herreguud.. Eg har gitt mi Kåna ei heil uka for seg sjøl eg, slå den du, din forbaska asiatiske BestefarGasella, fra dei mongolske steppene.. Jaja, det kan jo vær det va meg sjøl eg blei ein smule forbanna på der inne, sånn strengt tatt..

For det va ikkje så jækla enkelt å hoppa på dei her trampolinene, som eg hadde trudd.. Ikkje i det heila tatt.. Der denna bestefaren, og forsåvidt andre fedre som ikkje hadde kroppsfasong, som ein forvokst Bumpibjørn, spratt tebake på sånne skråstilte trampoliner.. Lika grasiøst som når Cindy Crawford tråkla seg nerøve catwalken.. Der spratt eg tebake, som ein forskremt pandabjørn, på tokt i ukjent farvann.. Og landa med ryggen på dei nåke hardare skillene, som va mellom trampolinene, istedet for fjellstøtt og gjerna på vei inn i ein ny salto.. Det va jaggu meg god sprett i dei der skråstilte trampolinene.. Det burde de jaggu meg skrevet på de.. Spør du meg..

” Han i Midten fikk så mange knekk i knærnå latteranfall, at te slutt så blei han sikkert imun.. Og prøvde heller å avleda meg fra dei tingene, som han såg på som for vanskelige, for Fatter’n..

Det va gjerna lika godt.. Ellers hadde eg vel muligens ikkje kjørt bobil heim igjen, men heller liggande på ei båra, inni ein sjukebil.. Så han lurte meg heller opp på et platå, kor me sko slenga oss ut på ei sånn huska, og slippa taket midt på.. Landingå den foregikk nere i ett hav av skumgummi bitar, så detta måtte sikkert vær idiotsikkert, tenkte nok Han i Midten.. Vel, vel.. Eg tok den 2 ganger, og har ennå ikkje blitt heilt go i hverken armar eller skuldre.. Landingå va jo det enklaste, der va det jo bare te å slippa taket.. Då e man jo nødt te å landa, ein plass.. Det va det med å holda fast som va værst.. Å man ville jo ikkje vær den, som rett og slett holdt fast for lite, liksom..

Man ville jo ihvertfall komma ut te ytterpunktet i huskesvingen, og ikkje detta av som ein halvslakk mjølsekk, lika itte avgang.. Det va ein som gjorde det, og det va ikkje nåke vakkert syn..

Stakkars, eg følte liksom at heila senteret stoppa opp då, når han glapp taket, nesten før han hadde begynt.. Og kikka på karen, som småflau sleit med å komma seg ut av skumgummihavet igjen.. Så det va uaktuelt.. Holdast fast som bare fa..n, ja det sko det jaggu meg gjerast.. Den ydmykelsen den stakkaren hadde fått, sko ikkje eg gjennom.. Når man då har holdt så godt fast, og ikkje konsentrert seg, eller tenkt øve andre ting.. Som f.eks om kossen man liksom har tenkt å landa.. Då har gjerna ting ein tendens te å gå som det gjerna gikk.. Som va ett realt magaplask lukst ner i skumgummihavet.. Og eg ska aldri meir flira inni meg, av folk som slite med å komma ut av et sånt hav..

” For det va heller ikkje så lett som det såg ut te.. Ikkje i det heila tatt.. Ihvertfall ikkje når man synke så langt neri, som eg gjorde, og ett skred av skrekkfylte kvikksand tanker, føyk gjennom hjernebarken..

Strengt tatt, så va ingenting med trampoliner, så lett som det såg ut som.. Altså, det e lett å hoppa opp første gangen, ja, gjerna andre gangen og.. Men, når man begynne å få litt høyde, fart og moment.. Det e då detta med kroppsbeherskelse komme inn, nåke eg fant ut at eg heilt klart har reint så lite av.. Smått ironisk egentlig, når man tenke øve kor mye kropp eg har, tross min beskjedne høyde.. Eg hadde øvd på ein slags salto opp på ei tjukkasmadrass, og fått Han i Midten te å filma denna manøveren, som eg nettopp hadde begynt å få te.. Når det sjølsagt gjekk gale, når det sko filmast.. Eg kom for nære kanten, og spratt opp med kun den eine foten på trampolinå..

Nåke som sjølsagt medføre at man fyke skjevt ut, og stod i reglementet at man ikkje sko gjør.. Eg føyk lukst i veggen, som heldigvis va mjukt polstra, og rett ner i trampolinen igjen, med ett vakkert lite brøl..

Herreguud.. Det stod liksom den gjengen og småflira på trampolinen ved siden av, så eg spratt opp og gjorde som ingenting.. Og tenkte at nå måtte eg bare naila denna saltoen.. Så eg hoppe mot enden av trampolinen, opparbeida meg litt høyde og moment, jaga vekk ein småtasse så eg ikkje drepte han i landingen og lot det stå te.. Sviiiisj.. Sa det bare, før eg landa fjellstøtt på rumpå.. Itte ein perfekt salto.. Tjera vena meg.. Man må vær fornøyd med det man får te.. Stå på beinå itte ein sånn salto, det e jo for viderekommende.. Ittepå, så blei eg så imponert øve meg sjøl, at eg forsøkte meg på ei sånn skråstilt greia og, som endte opp i et slags seil kor man landa mjukt..

 

” Den naila eg på førsta filmopptak, eg naila den så det suste.. Han i Midten meinte eg va ganske flink, te å tross alt vær så dårlig.. Eg ba han ikkje om å utdypa det.. Han hadde heilt sikkert rett..

At man sko svetta så mye av å hoppa på trampoliner, det hadde eg heller ikkje sett føre meg.. Gudhjølpe meg, altså.. Itte ein liten halvtime, så måtte eg rett og slett gå ut å kjøla meg ner, sjøl om solå strålte fra skyfri himmel.. Så kom det ein salt bris fra havet, innover parkeringsplassen, som virkelig ga litt luft unna vingene, bokstavlig talt.. For eg følte nesten at armane fungerte som vinger der inne, kor de flaksa opp, ner og te sides.. For å nåkenlunde holda balansen i sprettingå.. Den siste halve timen, så dilta eg bare itte Han i Midten, og spratt heilt tilfeldig litt rundtomkringfallera..

Piffen hadde gått litt ut av meg, og når me spilte kanonball på trampoliner, så va eg vel ett lett offer for ein småsprett og erfaren trampett gutt..

Og nå, når eg sitte her å tenke tebake på denna famøse hoppeturen, så e det med ett litt sånn muntert bedrøvelig tankerekka, som sette hjernen igang i begge retningar.. Det hadde jo vært gøy å prøvd igjen, mens fornuften skrike “Neeeeeei” i andre enden.. Det va gjerna ein dristig manøver som forsåvidt endte i likaste laget, sjøl om kroppen har gitt ettertrykkelig beskjed.. Om at sånne utskjeielser heilt klart ikkje e dagligdagse.. Det komme små mitraljøser av smerte, fra muskler eg ikkje visste eg hadde ein gang.. Når eg holde på med diverse gjøremål her i bobilen.. F.eks så har alt som står øve skulderhøyde, vært ein prøvelse å få tak i, dei siste dagane..

Jaja.. Det kjeme seg.. Når sant ska seiast, så har eg ihvertfall fått bekrefta, at detta legemet heilt klart bør begynna å få litt meir jevnlig mosjon, enn det har gjort..

Men, det ska bli lenge te neste gang, eg sette mine bein inn i ein sånn hall igjen.. Kor ungdomslig overmot og for stor tro på egne ferdigheter tar over..

Det e ihvertfall heilt sikkert.. Men, kjekt va det.. Det ska eg jaggu meg ærlig innrømma.. Sjøl om kroppen føles som ett skip på vei ned i havgapet..

Men, der va det gjort.. Trampoline historien va ferdigstilla.. Så får me håpa at denna lesaren, som lurte meg ut på ukjent farvann, blir fornøyd..

Goa nattå, Folkens.. Fra Han i Boden, på Camping tur.. Imårå, så komme det nok litt meir, her fra “Utsikten” på Bogstad Camping..

Følg forresten med videre på Snap.. Med brukernavn : gikkbareiboden .. F.eks om når me gikk på ein banesmell på Ekeberg idag.. Flaut..?? Neeeida..

Følg med i mårå, for å få høyra den hendelsen.. =D