Det e ein kjennsgjerning at det å vær pappa e travelt … Man skal følge opp de små, vær ein støttande figur og gi de en god dose trygghet i hverdagen …
Å vær pappa e ein herlige tilstand, men etter som årene har gått og Flokken har vokst frem. Må eg få lov te å sei, at det begynne jaggu meg å nærmast som å bedrive ekstremsport på høgt nivå …
Bleieskift f.eks. burde eg jo nærmast fått fagbrev i … Spesielt etter sistemann, Mini’en. For der dei andre lå fint på stellemattå og stort sett var fornøyd med å få ny bleia og godt stell. Så hadde ikkje Mini’en tid te sånn “luksus”, så han at me fant fram våtserviettar, ny bleia og stellematten … Ble det nett som om du skulle hanke inn ein hyperaktiv apekatt på speed …
Då spant krapylet rundtomkringfallera i heimen, med ein eim av dritlukt i dragsuget …
Og når man endelig hadde fanga fjotten, var det nærmest som å skifta bleie på ein fullblods ål … Uansett kor forberedt man følte seg, var potensiale for total katastrofe alltid tilstede …
Og etter som de to eldste gutane vokste til, og eg som pappa hadde gleda meg til at de kunne finna nytten i å ha kvarandre som kompisar.
Så føles det omtrent stikk motsatt, for meir som hund og katt kunne de vel gjerna ikkje blitt. Og man finne seg sjøl i rollen som fredsmeglar, oftare enn som pappa.
Når de for hundreogfemtiende gang, har flydd i tottane på kvarandre. Igjen, sikkert bare for en liten bagatell …
På toppen av isberget, så e det jo bare heilt fantastisk at Litlajentå har utvikla ein slags radar, for å finna måter hun kan akselerere denna prosessen på …
For den jentå kan lista seg rundt i heimen, som ein puma på jakt, og e blitt ekspert på å smugla leker fra Han i Midten sitt rom. Som hun gjerne “forlegger” inne på Eldstemann sitt rom … Eller omvendt …
Som igjen ende opp i full katastrofe alarm, når den ene finner ut ka som ligger inne hos den andre, og sjølsagt beskylde kvarandre for tyveri …
Men, etter at hun ble tatt på fersken en gang, så e det denna utspekulerte “KåneKlonå” som faktisk e syndaren …
Eller, når jentå i skjul sitte å kviskre Mini’en i øyra, om rampestrekene hu synast han ska finna på … Ein Mini som ikkje akkurat e uvillige te å vær med på nye fantastiske revestreker, her i heimen … Og ikkje bryr seg om det han eller andre, som e hjernen bak fantaskapet …
Som her ein gang når eg tilfeldigvis kom opp på loftet, og høyre Litlajentå står å oppfordre fjotten te å hoppa i “fallskjerm” … Altså, hoppa fra vinduskarmen og ned i sofaen, med paraplyen til Litlajentå, som den famøse fallskjermen …
Gudhjølpe meg, altså …
Mini’en ble pent plukka ned fra vinduet og Megahjernen bak rampen, nemlig Litlajentå, hun ble sendt lukst inn på rommet sitt … Og når tuttå går forbi meg og e nesten inne på rommet sitt, så snur hu seg å kikka på meg … Med ett svært flir om kjeften …
Jack Nicholson fliret …
Og eg tenke småskremt for meg sjøl, at kossen i helsikken har eg blitt Pappa, til detta trollet der … Før det slår meg, at jentå for så vidt har ei mor, som hu har fått sin dose med gener i fra …
Det e hardt å vær Pappa … Spesielt når Han i Midten e høg … Høge på livet, e-stoffer, sukker og andre påvirkningskrefter …
For den guten kan jo ikkje sitta i ro … Til og med når han ser på tv e guten nærmast elektrisk, der beinå går som trommestikker, armene flyr i hytt og pine og som oftest ligger opp ned, på hovudet eller med beina opp etter veggene …
Risikoen for å treffa nåken av dei andre tre i sofaen med ustyrlige armer og ben, er jo overhengende, men når han får inn en fulltreffar … Ja, då e det jo aldri hans feil … Det var sjølsagt eit uhell …
Sjøl om han har fått et mangfold av beskjeder, fra oss foreldre, om å sitte fint i ro og aller helst på rumpå …
Sånn generelt, har dei andre i Flokken for så vidt begynt å ta sine forhåndsregler, dermed så har stort sett Han i Midten ei sikkerhets sone på ett par meter, rundt seg …
Også har man denna balansen mellom å vær Pappa, og ein god mann for Kånå si, også … Det e ikkje alltid lika lett å finna den balansen, uten at man gjerna går på ein smell, i ny og ne … Som oftast, nesten nærmast umulig …
F.eks. den gangen eg lista meg ut av huset, stille som kjettå, å suste mot byen og jobb, i lykkelig viten om at avgangen fra heimen hadde foregått på eksemplarisk vis …
Ingen i Flokken blei vekka og Kånå sov fortsatt sin dyrebare skjønnhets søvn …
Eg satt bak i lastebilen på jobb med ein god kopp kaffi, hadde akkurat funnet roen etter første turen og fått oversikten over resten av varene … Når telefonen ringe med ett skingrande hyl … Det e merksnodig kossen telefonen liksom har ein heilt aen lyd, når det e Kånå som ringe …
Det e nærmast som om den vett, at nå e det best du svara din fjott, om du ikkje vil gå på tidenes smell … Hverken meir eller mindre …
Og man sitte der å kikka på displayet, å lure på om man ska tørra å trykka på det grønna ikonet, eller bare la den dø ut … Som oftast så svara eg …
Det e forskjell på å vær toskjen og idiot, og idiot huske man ei stund at man kanskje var, sist gang man lot telefonen dø ut … Uten å svara …
Det å sei at det var ei tindrande glad Kåna, som snakka i andre enden, det ville nok vært ein mild overdrivelse … Eg ville heller sagt iskaldt beherska om tonefallet, når Kånå spurte om eg hadde nåke formeining om kor bilnøklane våres lå …
Lynraskt, gikk mine første tanker til jakkelommå mi, og nesten lika raskt røyk håndå ned i lommå …
Med store forhåpninger om å finna ei tom lomma … Men, lommå var sjølsagt ikkje tom … For der lå jo nøklane til bilen … Den bilen som Kånå for så vidt skulle kjøra Flokken, både på skule og i barnehage med …
Altfor snart svara Kånå bare – Ok. Før hu la på røyret … Eller trykka meg av, som kanskje e politisk korrekt å sei, nå te dags… Telefonrøyr, det finnes jo nesten ikkje meir. Flokken vett vel nærmast ikkje kossen ein hustelefon ser ut, når eg tenke meg om …
Så mens eg suste rundt og leverte varer den gangen … Med nøklane til bilen våras i lommå … Då lurte eg nok litt på, når det gjerna var trygt å kjøra heim, igjen …
Akkurat slike episoder, det har det vel gjerna vært fleire av med årenes løp, uten at balansen for så vidt har blitt bedre, sånt sett …
Derfor … Så går det ikveld ut ein hyllest te alle andre Pappa’er, der ute i Norges vidstrakte land … Med et, to eller fire barn eller kanskje til og med fleire og som har ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, i heimen …
Hang in there, pals …
