Johan satt og surmula mens han kikka på de førti meter høye trærna, som omringa hele Utsikten …

– Utsikten, du liksom. Det eneste jeg ser her er harpiksen som renner fra trærna …

– Må du slutte å skape deg. Sa Bodil, før hun fortsatte – Det var sikkert god utsikt herifra før. Vi er bare tredve år for sent ute …

– Hadde du kjøpt bobil den gangen, kunne vi sikkert nytt utsikten som en gang kanskje var her …

Nesten svimeslått av Bodil’s geniale logikk, slo Johan seg til ro og gikk heller over til å sniklytte på de i nabobilene som tydeligvis reiste sammen … Johan hadde hørt at de snakka om hydrauliske støtteben, og ville gjerne høre mer …

– Det er helt genialt vet du. Sa den ene fyren til den andre.

– Nå kan vi stå hvor som helst, uten at noen oppdager at Helga har fått ild i torva, og vil ha seg litt hageslange til kvelds …

– Før, så måtte vi fricampe langt inn i skauen, for at slikt skulle forekomme.

– Nå, så har vi jaggu meg hatt oss nede på bobilparkeringen i Ålesund sentrum, til og med. Uten at en kjeft fatta mistanke …

– Man bare parkerer, trykker på fjernkontrollen og vipps så står bilen støtt som et fjell …

– Jeg og Helga har fått et helt nytt liv vi, når vi er på tur nå …

Johan løfta ivrig på det ene øyenbrynet og kikka bort på Bodil.

Bodil satt så fornøyd på sin selvpynta Jærstol, bedekt med rosa plysj og flotte blondeborder.

Mens hun surfa på diverse bobilsider på Facebook med smart telefonen sin og skrev ned gode tips som rulla nedover skjermen …

– Jaja, ikke ha gassen på når vi kjører på ferja. Check.

– Sjekke pris på campen, før vi betaler, og melde fra på Facebook om det koster over 300,- . Check

– Aldri ha bena på dashbordet under kjøring.

– Ehem.

Bodil kikka forsiktig bort på Dyna’en, før hun lavmælt sa til seg selv …

– Det ordner seg selv gitt, det er jo såvidt jeg får bena under dashbordet …

– Hadde jeg klart å få dem over, fra under, så hadde jeg ikke vært her …

– Ånei du, da hadde jeg vært på kvinnelandslaget i turn …

Johan fikk blod på tann, og mens Bodil fortsatte på lista si, kasta han seg inn i Dyna’en og suste ned til nærmeste verksted …

– Jeg skal ha hydrauliske støtteben. Kauka Johan til mekanikeren når han braste inn dørene …

Mekanikeren kikka på Dyna’en utenfor, så på Johan før blikket landa på Dyna’en igjen …

– Jaha, er det så smart da. Spurte mekanikeren.

– Hør her, unge mann. Jeg skal ha hydrauliske støtteben, og det fort som fanden.

Mekanikeren, som snart skulle pensjonere seg gikk ut for å kikke på Dyna’en og nevnte noe om rust i understell, trykk og for stor påkjenning …

Johan avbrøt irritert og stod på sitt.

– Rust !? Ruuust !!?? Dette er japansk kvalitets stål, selvsagt tåler den både trykk og påkjenning.

– Jaja, jeg får vel få det gjort da. Sa mekanikeren, og fikk rulla Dyna’en inn på verkstedet.

Fem timer senere, så rulla Johan og Dyna’en ut igjen, med fire flunkende nye hydrauliske støtteben montert på Dyna’en, med fjernkontroll.

Dyna’en spant inn porten på Bogstad, raste opp bakken til toppen og humpa nedover til Utsikten så rustflakene la seg i lufta, nesten som eller gjerne verre enn, når Løvetannen slipper frøa sine …

– Kom igjen, Bodil. Pakk i bilen. Nå skal vi ned på Sjølyst, og bobilparkeringen der … Kauka Johan, med stigende iver i stemmen …

– Ikveld Bodil, ikveld så blir det jaggu meg julekvelden på deg …

Bodil hadde nettopp ført opp – Ikke kjøre til Lofoten, huske å hilse på alle og ikke parkere for nære andre bobiler på campingen – på lista si, når Johan brølte noe om Sjølyst, parkering og Julekveld …

Johan hastet ut av Dyna’en, trødde bordet inn i bilen og stroppet Jærstolene fast til takgrinda, før han kasta seg bak rattet igjen …

Dyna’en spant opp bakken fra Utsikten uten utsikt og la igjen et nytt rustregn som dalte ned på den grønne plenen og malte den brun …

Ved porten til Bogstad Camping stod fire-fem mennesker å vinka febrilsk til Johan, mens de pekte opp på taket til Dyna’en …

Johan vinka ivrig tilbake og kikka bort på Bodil i passasjersetet …

– Fanken, så populære vi er blitt da … .. .Begynte Johan …

Men, Bodil satt ikke i passasjersetet.

Bodil satt fast stroppet i Jærstolen oppe på takgrinda til Dyna’en … Johan bråbremsa så bremseskivene gikk varme og kvein som et helt grisehus.

– Det der. Det gjør du ikke en gang til, Johan … Da er det over og ut … capisj !!? Sa Bodil strengt til Johan, når hun igjen satt trygt inne i bilen.

Johan nikka, og lovte bot og bedring.

Når vi har parkert for kvelden nede på Sjølyst og støttebena er slått ut, så tenker jeg du får andre ting å tenke på, tenkte Johan for seg selv.

Og fikk et småfrekt flir om kjeften …

Et vaskeekte Jack Nicholson flir …

Dyna’en skjente inn på Sjølyst og Johan fant et fint sted, blant et tyvetalls andre bobiler. Bodil gikk ut for å rigge til utafor, mens Johan fant frem fjernkontrollen …

Ptyyysj … Lød det fra understellet, mens fire støtteben gled ned mot asfalten. Det var derfor Johan ville til Sjølyst.

Hydrauliske støtteben funket best på asfalt. Hadde mekanikeren sagt …

Det knirka og knaka som når man kjører en bil gjennom pressa hos skraphandlerne. Når de nye hydrauliske støttebenene traff asfalten.

Dyna’en rista og vibrerte merksnodig en liten stund, før den stabiliserte seg og stod fjølstøtt på asfalten …

Har du sett noe slikt før, Bodil !? Kauka Johan ut, før han kviskret i øret til Bodil …

– Nå kan vi kose oss skikkelig i køya til kvelds, uten at noen legger merke til det … Det er derfor folk kjøper slike hydrauliske støtteben, Bodil …

Bodil kikka perplekst på Johan, så på Dyna’en før hun lot blikket gli tilbake til Johan …

– Næmmen Johan da … Så søt som du er !! Utbrøt Bodil, med ei tåre luskende fra øyekroken.

– Du er jaggu meg en sann romantiker du Johan, det skal du ha. La hun til …

Kvelden kom, og Johan og Bodil trakk inn i Dyna’en. Det knaka godt i japansk kvalitetstål, når begge entret doningen. Men, Dyna’en stod overraskende fjelstøtt på stedet hvil …

– Kom igjen da, Johan. Make my day, sussebassen min. Sa Bodil, når de hadde funnet seg til rette i køya …

Johan og Bodil ga gass og elsket hemningsløst i køya. Dyna’en lea seg ikke en millimeter.

Dette var helt genialt. Tenkte Johan, mens han ga jernet for å glede Bodil.

Dyna’en begynte plutselig å gi fra seg noen mismodige lyder.

Men, Bodil og Johan var i paradis. Klimaks nærmet seg og ingen av dem hørte noen ting.

Fire kjappe knekk brøt ut i den lydløse Oslo natta, fire støtteben gikk lukst gjennom det japanske kvalitetsstålet og traff hvert sitt hjørne av køya i Dyna’en.

De hydrauliske støttebenene fungerte som katapulter, og sendte både køya, Johan og Bodil rett gjennom taket.

Akkurat når køya landa på takgrinda til Dyna’en nådde Johan toppen, og slapp ut et salig ulvehyl.

– Herreguud, Johan. Kauka Bodil til. – Jeg følte meg helt vektløs av nyyyytelse der jeg, et lite øyblikk.

– Aldri har vi vært så gode, Johan …

Johan sank sammen over Bodil, og tenkte det samme.

Mens et tyvetalls bobildører nede på Sjølyst bobil parkering ble slått opp, mens beboerne løp ut for å sjekke hva i all verden som hadde skjedd …

Viltnemda kom til og med skrensende inn porten, da noen hadde i forferdelse ringt inn og meldt om et ulvevarsel helt nede ved Oslo fjorden …

Dagen etterpå, var Johan tilbake på verkstedet, og reklamerte på disse hydrauliske støttebenene …

Og fikk sveisa sammen et nytt og meget forbedret understell på Dyna’en, samt lagt nytt tak …

Senere på kvelden satt Bodil og Johan oppe på Utsikten ved Bogstad Camping igjen. Begge med et salig flir om kjeften …

– Vi skal ikke bare kjøre til Lofoten da, Johan.

– Ifølge Facebook så er det jo ingen andre som skal kjøre dit.

– Så da kan vel vi !?!

‐—————-

Johan og Bodil sagaen, den gikk som en farsott i diverse grupper i fjor sommer …

Eg va så heldig å bli litt “kjent” med mannen bak radarparet …

Sjølvaste Raymond Falldalen …

Det har vært stille rundt Johan og Bodil i år … Så eg tok meg den friheten å sy i hop ein liten spesial episode, siden eg følte de va stort savnet …

Ein slags post Nordkapp turen episode, løselig inspirert av diverse innlegg og kommentarer, i disse diverse gruppene …

Så over her … Der e min hyllest til sjølveste Johan, Bodil og Raymond Falldalen …

God sommer, Folkens …