SJØORMEN …
Bodil våkna med en grusom snek dinglende foran neseboret, og spratt opp av køya med et hopp selveste Espen Bredesen ville misunt henne.
Bodil treiv til seg sugeproppen hun hadde kjøpt hos rørleggern, da Johan hadde tetta dassen hjemme.
Den sugeproppen som Johan hadde funnet ut at både kunne fungere som håndtak til kjøleskapet og tørkestativ.
Men, som Bodil nå holdt på å dundre inn i ræva til Johan, som hun mistenkte var kilden til drittlukta i Dyna’en.
En snek av fordervede reker, drittbleier og surstrømming i en salig miks fylte innsiden av Dyna’en.
Ei lukt kan sende noen og enhver lukst inn i et sterkt minne. Men, denna duften hadde Bodil aldri kjent før.
Kanskje Johan ikke var synderen allikevel.
Bodil tenkte litt på komplett uvesentlige saker og ting, for å brenne opp litt overskytende IQ.
Slik at hun kunne lettere fokusere på sakens kjerne. Nemlig duftens opprinnelses sted.
Plutselig, så kom et vindpust inn vinduet som stod på gløtt, med lukt limt så kraftig på hvert atom at Bodil fikk en akutt lei knekk i knærna.
Hun dro til sides gardinene foran vinduet og kikka rett på en knall grønn container.
Nå skjedde alt så fort at når det var over, så stod Johan igjen og lurte på hva himmelens navn som nettopp hadde skjedd.
Johan hadde parkert omtrent tyve cm fra boss containeren på campingen, og når man våkna til nesten tredve grader, så sier gjerne resten seg selv.
Bodil sylte sugeproppen med kirurgisk presisjon rett ned på Johan’s venstre rumpeball, for så å nappe den til seg med et realt nykk.
Mens hun kauka ut
– Johan. Du din fordømrande sosemikkel.
– Sjekka du fanken meg ikke hvor du parkerte igår kveld !?! …
Bodil og Johan hadde vært sammen lenge.
Såpassa lenge at Johan hadde lært seg at når Bodil spurte om noe på den måten, så visste hun mest sannsynlig svaret på spørsmålet.
Allikevel gikk som regel Johan lukst i fella.
Også denne gangen.
– Ja, herreguud. Selvsagt gjorde jeg det. Svara Johan kjapt og kontant.
Litt for kjapt og kontant.
På uttrykket i Bodil’s ansikt forstår Johan kjapt at svaret hans var en taktisk katastrofe manøver.
Og resten av morgenen brukte Johan på å blidgjøre forholdets ubestridte herskerinne.
Mens han flytta Dyna’en, jærstolene og det tilårskomne bordet vekk fra bosscontaineren.
Bodil er muligens lettlurt, men hun er ikke dum. Tenkte Johan stille for seg selv og forbannet seg i stillhet over å føle seg som en fasit full av feil svar.
Johan satte seg mutters alene ned i jærstolen sin og nøyt utsikten utover Seljordsvannet. Bodil romsterte rundt inne i Dyna’en og laga til frokost.
Plutselig, så begynte vannet å kruse seg til like foran Johan. Og et gedigent hode steg opp fra dypet.
Johan titta forfjamsa på det som nå åpenbarte seg like foran ham. Johan lukka øynene og gned seg med begge hendene over dem, men skapningen var der fortsatt når han åpna dem igjen.
Skapningen kikka djervt og mystisk på Johan, og la hodet litt på skakke. Nesten som om den følte med Johans evne til å havne i uføret.
Et hvisk fra fortiden skylte over Johan og gåsehud la seg over hele hans legeme.
Johan sin munn er åpen, øynene er sperra opp på vidt gap før han forsøker å tilkalle Bodil. Det var jo hun som ville opp hit og se sjøormen.
Ikke Johan.
Men, nett som Dyna’en som går fra null til åtti på en generasjon, var Johans hjernebark mer eller mindre oversvømt av sirup.
Like plutselig som den dukka opp, forsvant skapningen ned i dypet igjen.
Nesten i samme øyeblikk som Bodil kom svansende rundt hjørnet på Dyna’en, med en nydelig frokost på brettet.
– Men, kjære vene meg da, Johan. Hva er det med deg da ? Spurte Bodil forbausa, når hun så Johans mildt forfjetrede uttrykk.
– Har du sett sjøormen eller ? Fortsatte hun, mens hun klukklo litt for seg selv …
Johan kikke opp på Bodil, så ned på vannet der krusningene var i ferd med å forsvinne, før han titta opp på Bodil igjen.
Plutselig og uten forvarsel grep tannhjulene i Johan’s hjerne tak i hverandre igjen.
– Nei, nei … Svara Johan lavmælt og løy så vakkert at han nesten ble rørt.
– Sjøormen finnes jo ikke den, Bodil. Det er bare en myte det …
– Jaja, jeg vet jo det da, Johan. Kvitret Bodil.
– De er jo bare idioter de som påstår å ha sett den.
– Men, det er jo liksom mystikken som er så koselig da.
– Ikke sant, Johan. Avslutta hun …
Og satte en rykende fersk kaffekopp foran Johan. Akkurat slik som Johan liker den.
Det er forskjell på å være toskjen og idiot, tenkte Johan.
Men, idag lever jeg meget fint som en idiot.
En idiot som er konge over sin egen taushet, og ikke slave av sine ord.
Johan løfta kaffekoppen majestetisk opp og ut mot Seljordsvannet.
Som en skål til vannets mytiske vesen.
Og langt der ute, var det som om han så en liten hale som vinka farvel …
0 kommentarer
