Når eg jogga inn dørene idag, va det rimelig stille i heimen. Jentungen hadde blitt med ei venninna heim fra skulen og Max Minstemann og Fjortenåringen satt i kvar sin etasje.

Eldstemann va fortsatt på skulen. Så Fatter’n rakk ein kopp kaffe, tenkte eg med meg sjøl, og fyrte i gang ein kopp.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så datt det inn i hovudet at privatbilen hadde mista lyset på venstre side. Og før eg visste ordet av det så hadde eg løpt ned trappene å stod med hovudet under panseret å klødde meg i tupeen.

Å skifta ei lyspære på nymotens biler, det trenge ikkje alltids vær så enkelt. Xenon pære va det også. Og trangt om plassen.

Ikkje visste Fatter’n om den firkanta elektronikkdingsen inne der, høyrte te pærå, eller om den sko ut og pærå skruest av den.

Men, kossen i helsikke skulle eg få løsna nåke som helst, tenkte eg først, å kikka inn på ein kompakt firkanta boks, som ledningen gikk inn i. Ikkje va det slike tynne låsetråder heller, som man aldri vett heilt kossen man ska løsna.

Nåken ska te venstre, andre te høyre og nåken der ska begge trykkes inn mot midten, for å løsna lyspærå. Og aldri huske man ka slags type man har, når man ska te å gjør det.

Fatter’n fant det ut til slutt. Itte å ha forsøkt både litt av kvart.

Det va to tapper som man vridde mot klokkå, og plutselig datt heile dritten ut av seg sjøl. Sjølsagt va det ei sånn xenonpære kor elektronikken hang fast i pæren. Attenhundre spenn hadde han på merkeforhandleren forespeilt meg tidligere idag, om det va ei slik.

Eg stolte ikkje heilt på detta og slo koden som stod på den inn i google, å venta i spenning.

Jauda, jaggu meg hadde de ei slik på ein butikk her i byen. Sekshundre og sytti ja. Det høyrtes nåke meir levelig ut.

Den kan vel ikkje væra så mye dårligere, enn ei te trippel pris, vil eg tru.

Fatter’n stakk lika så godt å kjøpte den, å henta jentungen med det samma. Å slå to fluer i samme smekk, det e aldri feil.

Kanskje eg rekke ein kopp kaffe før middag også, tenkte eg, når pærå va skifta å Fatter’n trødde inn dørene igjen. Men, på kjøkkenet stod ein kalde kopp å venta på meg. Jøje meg. Den, den hadde eg jo glemt ut ja. Eg slengte den inn i mikroen, og begynte på middagen.

Fusili skruer, tomatsuppa og karbonader. Eg rista litt på hovudet av blandingen, når eg stod å kokkelerte. Men, det va det Fatter’n fant på kjøkken.

Suksess blei det for så vidt også. Nåken likte suppå, nåken karbonader å pasta skruene. Nåken blanda til og med alt i ei skål, og spiste med stor apetitt.

Av og te, så blir det mest uventa mye bedre enn det man trudde, på forhånd. Når man gjerna tenke at detta ikkje vil gå heilt heim.

Plutselig va bror min på dørå. Han skulle henta Max Minstemann som ville på besøk te søskenbarnet sitt.

Joda, neida … Det va den kaffien ja. Kor va den blitt av. Itte litt hodeløs leiting, kom eg på kor den va. Og varma den opp ein gang te.

Eg rakk to slurker, før ei lagvenninna te Jentungen kom, og me måtte spinna avgårde på kamp … Eg sendte eit lengselsfullt farvel te koppen, og løp ned i bilen.

Me kom oss på plass og jentene sprang ned te treneren. Fatter’n satte seg ned på tribunen.

Og satt lett fordypa i denna beretningen her, mens eg myste opp på kampen. Når ein fra Vea idrettslag spurte …

«Vil du ha ein kopp kaffe ?»

Himmel og hav, altså … Aldri før, har ei slik gest vært meir velkommen, enn idag … Og den koppen, den va fanken meg god.

Kjempe god … 🙈😀😂😂❤️