Frå spedbarn til småbarnsalder, innom det mystiske mellomstadiet mellom småbarn og tidlig ungdom. Så videre te fullblods ungdom og pre-voksen – ein slags oppvarma demoversjon av voksenlivet, men uten kvittering og angrefrist.
Gjennom alle disse fasene er det spesielt to ting som e i konstant, vill utvikling: kommunikasjonen og informasjonsflyten i heimen.
Alt e lett som ein plett mens ungane e små. Då e det envegs trafikk. Forelderen snakkar, barnet lytter. Beskjeder går inn og blir fulgt. (Stort sett.)
Men utfordringane starte når eldstemann treffe det skjebnesvangre krysningspunktet … Og tippe øve i motgående kjørefelt. Då må man begynne å kombinere. Navigere. Multitaske. Og mens man forsøke å holde stø kurs, lage man kanskje eit par minstemenn (og ei minstejente) te, samtidig som fleire i flokken manøvrere seg inn i kvart sitt mellomtrinn.
Og vips … Flokene begynne å hopa seg opp til uløselige knuter.
Det e i dette moduset ein som forelder ofte havne i lett panisk tilstand, men likevel standhaftig forsøke å holda hovudet øve vannet, mens tsunamien av nye inntrykk og krav flomme inn fra alle kanter.
Barnenavn går i surr. Jentå blir sendt på kamp i shortsen te broren. Minsten møter opp på skulen med rosa matboks og glimt i auga. Og plutselig må du koke tomatsuppe klokka 21:07 fordi eit barn har øve nattå bestemt seg for at kjøttboller e moralsk forkastelig.
Og uten at man heilt skjønne kossen det skjedde, har heile flokken glidd øve i motgående spor – tidlig ungdom og snart-voksen-fasen.
Det er her eg e nå …
Og her, på mystisk vis, blir informasjonsflyten te ein slags omvendt envegsregulert motorveg – nå e det dei som instruerer, kommandere, informere … Og eg som forelder som prøve å holda følge så godt eg kan.
Sjølsagt, litt satt på spissen. For all del. Kvar dag e ikkje krise. Nåken dager går faktisk livet i rein harmoni og idyll … Sånn omtrent ein eller to ganger i året.
Men oftast? Då e man ufrivillig taxisjåfør med full tank og tomt blikk. Man må panikkvaske klær som MÅ væra klare te neste dag. Man leite itte nåke som “ingen finne”, men som ligge akkurat der det ska – bare at ingen har orka å sjå itte der.
Og midt oppi alt detta, innser man kanskje nåke
Det er ikkje bare ungane som vokse. Det gjer eg òg.
Eg vokse i tålmodighet. I sjølvironi. I evnen te å tilgi både meg sjøl og dei rundt meg. Krapylene og Sosemikkelen av ein pappa.
Og ein eller aen dag – mellom ein rosa matboks, ein svett treningsbag og ein kamp om fjernkontrollen – så innser man at det motgåande kjørefeltet … kanskje ikkje va motgåande likevel.
Kanskje det bare va ein anna retning å vokse i. Ein anna måte å navigera og multitaske på.
Og i beste fall … Ei fartsgrense man faktisk har lov å bryta litt i ny og ne, alle som ein – så lenge man huske å blinka med kjærlighet og omtenksomhet i svingane.
Og noen ganger klare å svelga ein kamel, elefant eller skyskraper, når stormen når sin topp …
