Gustav satt framoverbøyd ved campingbordet og stirra inn i kaffien som om han prøvde å lesa framtida i gruten. På den andra sidå satt Rigmor med morgenansikt, oppslått brosjyre og ein bestemt tone som hang i lufta før ho hadde sagt eit ord.
Ved naboplassen pakka Sylvi Listhaug ned sin FrP-dekorerte Knaus med kirurgisk presisjon og valkampfokus. Ho kasta eit kort vink over til Rigmor og sa:
– Takk for praten i går! No går turen vidare mot folkedjupet og potetfestival i Åmot!
– Lykke til med stemmene! ropte Rigmor.
Gustav rulla med augene og nikka høytidelig.
– Amen. Må du få meir medvind enn eg fikk i dasskjemi området.
Sylvi smilte diplomatisk og forsvant i dieselrøyken. Gustav såg på bilen som forsvant og mumla
– Der køyrer ho. Statsautorisert populisme med full tank og fartsbot i baggasjen.
Rigmor sette kaffikoppen ned.
– Ja vel, så reiste ho Sylvi. Då kan me snakka om vegen vidare, Gustav.
Gustav såg opp. Og han visste. Han visste ka som kom.
Rigmor bretta ut eit kart.
– Me kjører sørover next, sí. Til Evje, og innom Grandtante Ruth.
Gustav gikk automatisk i alert – korsa seg på brystet tre ganger med to fingrar, som ein prest i posttraumatisk stress etter ein strevsom eksorsist seanse, og kyssa eit imaginært kors.
– I Jesu og dieselens navn, Rigmor … RUTH?!
– Ja, du høyrte meg.
– Rigmor… RUTH ??! … Grandtante RUTH.
Uten å vita det sjøl, gikk Gustav opp i fistel, kvar gang han sa Ruth.
Ho som fekk meg te å skifte lyspære i fryseboksen i seks minus og meinte eg burde vaska vindauga på utsida fordi eg hadde “mannshender”, når den verste snøstormen i manns minne raste nedover Setesdalen.
– Ho er åttini år, Gustav.
– Ho er åttini år med kommandorøyst og kalde hender. Eg får nervøs kløe berre av å høyra navnet. Eg trur eg fikk ryggprolaps bare av å sjå ho rista på hovudet i 2017.
Rigmor løfta augebrynet.
– Me lovde å stikka innom. Og me har med ein
Ho som fekk meg te å skifte lyspære i fryseboksen i seks minus og meinte eg burde vaska vindauga på utsida fordi eg hadde “mannshender”, når den verste snøstormen i manns minne raste nedover Setesdalen.
– Ho er åttini år, Gustav.
– Ho er åttini år med kommandorøyst og kalde hender. Eg får nervøs kløe berre av å høyra navnet. Eg trur eg fikk ryggprolaps bare av å sjå ho rista på hovudet i 2017.
Rigmor løfta augebrynet.
– Me lovde å stikka innom. Og me har med ein boks plommesyltetøy og den nye isskrapa hennas frå Europris.
– Eg ville heller sett Hardanger! Det er natur! Luft! Villmark! Og, viktigast, INGEN GRANDTANTER! … Null RUUUUTH … Gustav gikk nesten opp i falsett, denna gangen.
– Hardanger har krappe svingar, Gustav. Og bratte bakkar. Me har aldri prøvd dei vegane før.
– Akkurat! Det er jo perfekt! Det e jo DET bobilen er laga for! Å utforska!
– Utforska?
– Rigmor … me bur jo i eit land der du ikkje kan gå ti meter utan å ramla øve ein foss, ei fjellside eller ein sur turist med tursandalar og magebelte.
Noreg e ikkje for pyser.
Det e for dei som vil leva! Med slark i rattet og hjarta i halsen. Det e jo meiningå at ein ska banna i hårnålssvingar og jubla på toppar. Ikkje sitta fast med termosen hos grandtantå di og diskutera utgåtte småkaker og gjør meiningslaust vedlikeholds arbeid.
– Men, me ska heller køyra oss fast i ei tunnelåpning eller rygga inn i ein bringebærbusk i Utne?
– Alt er betre enn RUUUTH.
– Ruth lagar rabarbrasuppe med krem.
– Eg får støl rygg berre du seier det ordet.
Rigmor la armane i kors. Og trampa i bakken. Tre ganger. Og Gustav visste han hadde tapt.
– Eg har sendt ho melding. Ho gledar seg.
– Eg grine innvendig. Fortsatte Gustav og begravde andletet i hendene … Ruth !??! …
Grandtante RUUUTH …
Himmel og hav, Rigmor …
Dette er så artig, atte… 😂
Ja, det synast eg også 🤭😂 … Eg e nesten litt spent sjøl, kossen detta komme te å utvikle seg 😂