Fartøyet me romstere rundt omkring i på denne herrens velsigna jord, det forvitrer etter hvert som årene går. Det har eg virkelig fått kjenna litt på, og gjerna spesielt dei siste årene som har gått. Der eg før gjerna både såg og følte meg som en frisk, ungdommelig og sånn nåkenlunde allright fit fyr. Har eg nå gjerna blitt ein gråsprengt, smått korpulent og pompøs fyr som kanskje ser ufordragelig klok ut …
Eg minnast ennå den dagen, når eg parkerte lastebilen ved siden av et stort vindu, som fungerte som et fullverdig speil. Kor eg muntert bedrøvelig oppdaga, at eg gjerna ikkje hoppa lika grasiøst ut av lastebilhyttå, som eg gjorde i mine glansdager som yrkessjåfør …
Nå har heldigvis ikkje det medført nåke spesielt tungsinn, sosial angst eller lignende, men kanskje heller skapt litt lett forbigående dårlig selvtillit, til tider. For all del, eg har vel nok selvinnsikt te å forstå at eg ikkje e den mest atletiske fisken, i akvariumet lenger. Men, eg har ikkje tenkt å bli en slik treningsnarkoman i førtiårene, som tumla gjennom livet i konstant frykt for å bli innhenta av alderdommens grep, heller …
Eg har forsont meg med at det legemet eg har, definitivt ikkje passa te alt eg kanskje sko ønska det gjorde, meir. Uten at det for så vidt går heftig utover nattesøvnen …
Livet ligger jo fortsatt foran meg, å ikkje bak meg og det e i hvert fall langt fra over, sånn egentlig …
Men, på fredag når eg suste rundt å leverte varer, blei eg muligens innhenta av nok et av alderdommens umiskjennelige tegn. Som for så vidt sjelden har skapt utfordringer for meg på jobb før. Allikevel, så har eg nok hatt noen små følinger med fenomenet, tidligere. Eg e jo i overkant glad i å lesa bøker. Spesielt Tom Egeland sin føljetong om den komplekse arkeologen, Bjørn Beltø …
På sett og vis, håpa eg virkelig Tom Egeland aldri lese denna bloggen, då eg muligens e sterkt inspirert av nettopp Egelands skriverier. Og muligens har lånt “noen” formuleringer, her og der …
Men, som ein leser så fint skreiv te meg, når eg nevnte detta før ein gang – Vi er alle lånere, på livets landevei … Uansett, så har eg innsett de siste årene, at augene ikkje heilt spille på lag meir. Derfor har lesebriller blitt min nye følgesvenn, sammen med ein god kopp kaffi, når eg flykte fra virkeligheten og inn i bøkenes fantastiske verden …
Så, når kjørelederen min ringte litt ut på fredagen, og lurte litt på kor eg hadde levert ei eska, siden kunden hadde leita rundt heila huset sitt, uten å finne varene sine …
Som eg hadde satt på dørstokken, etter avtale, og sendt melding te kunden om …
Då blei eg litt satt ut. Tjera vena meg, e kunden såpassa blind at de ikkje såg eskå, som lå rett ved siden av inngangsdørå ? … For all del, et av livets paradokser e jo at man somme ganger blir blinde, for det som ligge rett foran nesen på en. Men, denna eskå kunne man umulig ha oversett, når man åpna inngangsdørå si. Tenkte liksom eg, lett irritert øve kundens manglende synsevne …
Men, så va det et tall, som liksom beit seg fast bak i hjernebarkens uransaklige irrganger, nemlig trettisju … Sa ikkje kjørelederen min at adressen va nummer trettisju ? …
Hmmm … – Her e det noe muffens. Sa ein munter stemme te meg, langt bak i fra underbevissthetens kjernesenter. Eg ga kjørelederen kjapt beskjed at eg sko sjekka opp i saken, å la på røyret. Før eg durte lukst inn på kartfunksjonen på telefonen, leita opp den siste adressen eg hadde søkt på og fikk meg ein liten overraskelse …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Trettisju va absolutt ikkje den adressen eg hadde søkt opp, men et nåke lignende tall stod det jo …
Nemlig trettito …
All irritasjon øve kundens manglende syn, projiserte seg raskt over te sjølvaste meg sjøl. Eg hadde i farten heilt klart sett to istedet for sju, og levert esken på feil hus. Herreguuud … Eg beit i meg forbannelsen øve min egen manglende synsevne, istedet for kundens, og ringte sporenstreks kjørelederen min og ga beskjed. Saken ble heldigvis løst rimelig kjapt, og kunden fikk esken sin, til slutt …
Mens eg, med min nåke sårede yrkes stolthet, som den som sjelden eller aldri, levere feil. Den fikk seg ei liten stor ripe i lakken …
Eg må jo innrømma, at eg har forbanna meg øve nåken bedrifters evne, te å ha ekstremt liten skrift på merkelappene sine. Men, må vel også bare innse at lesebrillene som har vært forbeholdt boklesning, nå også må få vær med på jobb på fast basis. Slik at eg ikkje går på fleire slike småflaue smeller.
Og ikkje minst, som eg nevnte litt ovanføre … Somme ganger blir man blinde for det som ligger like foran seg, og et paradoks va vel gjerna at eg meinte det om kunden, istedet for den som eg gjerna burde gjort det om …
Nemlig meg sjøl …
Ha ein fortreffende søndag, Folkens …
Med eller uten lesebriller …
