Det sista året så har eg ikkje fått henta Mini’en så ofta i barnehagen, pga jobben.. Men itte Kånå har begynt å hjelpa te, så har det rett så det hendt at eg har hatt tid te å henta guten.. I begynnelsen så va det skikkelig populært at Fatter’n kom, men når eg begynte å setta lastebilen oppe på jobb istedet for å kjøra den heim.. Då va det visst ikkje så storveis at pappa kom for å henta han meir, sjøl om han stort sett sprang i armane mine.. Så sette han ofta opp ett dramatisk bedrøva andlet og klaga seg øve at ikkje mamma kom..
Hjølpe meg, eg skjønne jo guten godt eg, kan skjønna det va kult å sitta i lastebilen med Fatter’n.. Og når eg har jobba så masse det sista året, så har han jo knytta sterkare bånd te hu mor..
Sånn e det bare.. Det e ein sånn ambivalent følelse på ein måte, for Mini’en har vært ein skikkelig pappagutt.. Og det har vært skikkelig kjekt siå alle dei andre har vært så knytta te Kånå, nåke eg forsåvidt bare kan takka meg sjøl for.. Då eg hadde ein tendens te å jobba alt for mye når dei to eldste va små, og va eg ikkje på jobb så tenkte eg jobb, nærmast konstant.. Hjernen gjekk alltid på høygir heilt te eg sovna, sånn at alle scenarioer va tenkt gjennom, te neste dag.. Ka gjør eg om det e mye varer te den bilen, kossen løyse eg det hvis folk e sjuke og lignande..
” Kabalen spant rundt i hovudet fra eg sto opp, te eg la meg.. Og når man holde på sånn øve lang tid med gjerna 12-13 timar lange arbeidsdager, før det gjerna vanka litt kontorarbeid på kvelden.. Då går det som oftast gale te slutt..
Og te slutt så smalt eg i veggen så det sang for ein del år siå, og fikk meg ein liten vekkar som satte ein støkk i meg.. Eg unne ikkje min verste fiende akkurat den opplevelsen, men sånn i ittetid så ville eg ikkje vært foruten den heller.. Det blei ett slags vendepunkt i livet mitt kor eg gjerna satte familie litt lengre opp på prioriteringslistå mi, og lærte meg å lytta litt te kroppen sine signaler om at den va sliten.. Og heller gira ner ett hakk, istedet for å pressa på videre..
Jobben e der livet ut den om man bare gjør så godt man kan, uten å øvedriva.. Men kidsa vokse opp og forlate redet, før man vett ordet av det..
Så, for Litlajentå og Mini’en har eg nok vært mye meir te stedet, enn Eldstemann og Han i Midten.. Alikavel hadde eg lite å stilla opp med når Kånå endelig fikk jentå hu hadde ønska seg, itte me fikk 2 gutar først.. Men, når Mini’en kom så va eg klar, sjøl om eg ikkje trur eg hadde trengt å stressa sånn.. Den guten va født pappagutt han.. Men som eg skreiv innledningsvis, så blei det ein litt ambivalent opplevelse.. For guten hang jo på meg som ein klegg, kor enn eg satte meg eller va, så satt han som limt innte meg eller hang i buksåbeinå mine..
” Stort sett va det bare herligt, men te tider kunne det bli nåke så inni granskauen intenst..
Men idag, når Kånå sendte melding te meg at eg fikk henta gutalarven, så gleda eg meg skikkelig.. Ikkje va klokkå blitt så alt for mye så guten blei sikkert superglad når Fatter’n kom tidlig, tenkte eg for meg sjøl når eg parkerte utenfor barnehagen hans.. Så eg trippa nå så lett på tå inn porten for å henta guten, som sikkert kom løpande mot meg.. Men, gudhjølpe meg og herrens hærskare.. Fjotten hadde ikkje meir enn sett meg før lippå gikk i bakken, og eg kunne formelig sjå skuffelsen lysa lang vei..
Tjera vena meg.. Første dag itte julaferien så sko man gjerna tru at kidsa blei glad for å bli henta, men det va vel gjerna feil forelder som dukka opp, vil eg tru..
Surpompen satt oppi i ein sånn trøbil og bare kikka surt på meg, før han med ein blanding av sinne og gråt kauka ut..
– Åhh… Pappa… Eg vil ikke hjem ennå.. Du komme alt for tidlig å henta meg.. Sa guten, før tårene begynte å trilla..
– Jammen, gjør eg det..?! .. Svara eg, mindre sjokkert..
– Jahaaaa.. Me ska inn å leka me nå.. Ed vil leka meir med huset eg har laga te apekatten.. Fortsatte grinebitaren..
Det viste seg at det va sånn leketøy dag i barnehagen på tirsdagen, kor de får ha med seg ei litå leka.. Og Mini’en hadde hatt med seg ein liten apekatt som laga litt lyd, som han hadde snekra ihopa ett Duplohus te.. Skikkelig stolt va han, når me gjekk opp for å henta sekken og viste meg byggverket.. Og itte litt skamløs skryting øve kor flink han va, ein lovnad om å finna Duplo fram heima og ein is som bestikkelse.. Så valgte guten å bli med heim, alikavel..
” Og som dåkke ser på bildet ovanføre så fikk me bygd ett dugande hus te apekatten, is glemte me forsåvidt ut men middagen te Kånå va såpassa god idag.. At eg trur han glemte ut heile isen..
Men, nå har eg opplevd det og, at ein av kidsa våre ikkje vil heim fra barnehagen.. For all del, det e jo skikkelig skoi at han kosa seg der i barnehagen, men eg håpa det ikkje e vedvarande, at han ikkje vil heim..
Det e jo liksom ein smule flaut øvefor barnehagetantå, som stod der og humra litt for seg sjøl..
Alikavel, så slappe eg heilt av.. Det e Mini’en det e snakk om, og ka han kan finna på av påfunn.. Ja, det e aldri godt å sei.. Imårå så komme me vel for seint å henta han, kanskje e det feil at Kånå komme eller nåke lignande..
Nei, det e ikkje lett å gjør alt rett her i verden, som foreldre..
Det e ihvertfall heilt sikkert.. Men huset te Apekatten blei nå flott, ikkje sant.. !!??
