Livet e herlig i heimen itte ett julakalas uten like kor me sprang fra julafeiring i heimen med gjester, te julaselskap itte julaselskap i ett heseblesande tempo.. Kånå gikk ner for telling midt i romjulå itte å ha hangla litt før jul, og eg kava som ein elg som hadde gått gjennom isen lika ved land, for å holda stumpane i sammen.. Svigers kunne heldigvis ta hånd om halvparten av Flokken, mens Kånå låg som ett slakt heima på sofaen og eg va på jobb dei siste dagane før nyttårshelgå..
Så nå, når hverdagen igjen hadde kommen over oss, kidsa har begynt på skulen igjen og dei daglige rutinene endelig va ett faktum.. Så hadde eg ett håp om ett tilnærma normalt familiekaos liv..
Ihvertfall låg ett ønske om bare bittelitt meir søvn, høgt på listå itte mangen seine kveldar med påfølgande tidlige morgenar, fra dei røde dagane i julå.. Men 2 dagar ut i det nya året slår skjebnen te igjen, Mini’en får ett falsk krupp anfall igår akkurat når me har lagt oss.. Og det va bare å jumpa ut av sengå, få på seg nåken filler å ta med pasienten ut på trappå litt.. Mens Kånå fant fram medisinene.. Ein halv time seinare e situasjonen under kontroll og Mini’en sove søtt i sengå si igjen, itte litt intensiv medisnering..
” Det e ikkje så mye anna som må te enn litt astmamedisin og hostesaft, samt litt kald uteluft før luftveiene åpna seg igjen.. Det høyres mye verre ut enn det e, den der falske kruppen..
Og idag, itte me hadde ein nåke rolige dag på jobb, så gjorde me ikkje samme tabben som igår og henta Mini’en for tidlig.. Ikkje for seint heller for den saks skyld.. Eg tok med meg Eldstemann for å henta han, sånn at eg va sikker på det ikkje blei nåken flaue fadeser ved henting idag.. Det for holda med ein dag kor man får kjeft av småtrollet, fordi man komme å henta han for tidlig.. Og Eldstemann e alltid bankers i sånne situasjoner, den store helten te Mini’en..
Når me kom heim hadde Kånå mekka i hop nåke middag, så me satte oss rundt bordet for å spisa.. Mini’en va ikkje akkurat nåke smørblomst kan man sei, då han sikkert hadde fått litt lite søvn inatt..
Men det gikk seg nå te på ett vis, det e merkelig ka man blir vant med som massebarnsforeldre.. Man blir liksom litt immun mot smågneldring med middagsbordet, vil de ikkje eta maten så får de ikkje nåke anna mat, før kvelds.. Men som regel, itte alle har gått fra bordet så sitte gjerna den eller dei som ikkje ville spisa, og ete opp maten sin itte ei litå stund, alikavel.. Det e som oftast dei kampane man aldri tar, som blir dei man vinne, av ein eller anna snodig årsak..
” Me e muligens lettlurte iblant me foreldre, men me ikkje dumme.. Holde man kjeft og ikkje messa på om at maten må spisast opp, så finne de plutselig ut at de ska gjør det, heilt av seg sjøl..
Itte middag så kjørte Kånå og Litlajentå for å handla litt, mens eg satt henslengt i sofaen med ei bok.. Mini’en satt på gulvet å leka så fint med Duplo lego’en.. Får han sitta i fred å leka og ingen avbryte han, som forsåvidt Han i Midten e ekspert på, kan Mini’en sitta i timesvis med lekene sine.. Men, i ittemiddag va det ikkje Han i Midten som forstyrra leken te Mini’en, men ringeklokkå.. Først så va det ein haug med venner og venninner som kom te Han i Midten på besøk, ittepå va det 2 småjenter som lekte “ring og spring”..
Eg tok de på fersken itte andre gangen, då de lurte seg inn te naboen og ringte på der.. Så eg ga de ein liten godslig moralpreken som heilt klart ikkje virka.. For når de sprang avgårde ittepå, ropte hu eina te hu andra, at hu visste ein aen plass de kunne leka ring og spring..
Typisk ungar, men eg har jo vært der sjøl eingang, for all del.. Og når eg kom inn igjen hadde Mini’en kapitulert på sofaen, kor han lå og kikka på barne-tv med søvndrukne auger.. På loftet va det full Karaoke party på denna her maskinen Han i Midten fikk te jul, og ett fullkomment spetakkel.. Eldstemann kom ruslande ner trappene fra loftet og rista på hovudet, øve bror sin sitt haraball oppe på loftet.. Så han gjekk på fotball trening for å få litt ro og fred, nåke misunnelig såg eg han gå og eg kjente det kribla litt i gamle fotball bein..
” Jaja, den tiå e nok over, men eg burde absolutt komma igang med ein eller anna form for trening.. Carporten øve Litlekaren har ikkje blitt mindre i julå, så enten får eg slutta å eta eller finna på nåke så fremma formen litt.. Heilt klart..
Når Kånå kom heim satt eg og leste i bokå mi igjen og ana fred og ingen fare, det nærma seg slutten og det va rett og slett skrekkelig spennande.. Mini’en hadde koksa og lå i sofaen å sov som ein stein.. Eg fikk ett blikk av Kånå.. Ett sånt som man ikkje heilt vett om har mord i seg, eller bare litt lett lemlestelse.. Eg visste jo at det ikkje akkurat va nåke sjakktrekk at Mini’en slokna så tidlig, men eg hadde ikkje fått med meg at fjotten hadde sovna.. Eg va jo totalt borte vekk i Bjørn Beltø sin verden, når Mini’en tydligvis hadde slokna..
Eg slengte ein kommentar om at det nå va hu som hadde kjøpt bokå te meg, for å liksom ikkje havna heilt i unåde.. Men, det va ikkje mye te hjelp, om nåke så kikka hu bare meir olmt på meg, ittepå..
Kånå bar Mini’en i seng mens eg skamløst fortsatte å lesa bokå, eg hadde jo allerede tråkka i salaten.. Eg fikk bare håpa at slutten på bokå virkelig va verdt det.. Og sjølsagt, så våkna Mini’en når alle dei andre va i seng, og endte opp i sofaen her oppe.. Som ein skillevegg mellom meg og ei Kånå.. Ei Kåna som nærmast kunne minna om ett olmt beist, ett svart beist med kvite spetter i pelsen, gule djevelauger og mord i blikket.. Så når filmen hu såg på va slutt, og bokå mi va tom for bokstavar så takka eg fint for laget, og reiste meg opp..
Eg forsøkte å senda Kånå ett tilgivande blikk med glimt i auga, som blei besvart av ett anna blikk.. Jack Nicholson blikket, og ikkje det som gjerna e ett litt fårete flir.. Heller meir ett sånt som det i Psycho..
Så, eg gjekk ner trappene, tok turen innom vaskerommet og henta soveposen og underlaget før eg gjekk rett i Bodå.. Og camperte igjen sammen med edderkoppane, ett par syklar og ein løvblåsar..
Godnatt, Folkens.. Over og ut..
=D