Det e jo meir eller mindre heilt fantastisk.. !! .. Når man har hatt ei uka med strålande flott vær, med nesten syden temperatur.. Så regne det jo sjølsagt nesten 12-13 timar i strekk, på den eine fridagen som va denna ukå.. Å sei at værgudane der oppe feira Jesus sin ferd te himmelen igår, det trur eg vil vær å øvedriva.. For ein meir grå og regntung Kristi Himmelfartsdag enn i igår, det trur eg ikkje eg kan huska på mangfoldige år.. Det e jo heilt utrolig at kun denna eine dagen, sko bli ein regnværsbefengt drittdag..
Eg trur ikkje me gjorde ein einaste fornuftige ting igår, rett og slett.. Det blei sofaslabberas fra morgen te kvelds, på heile gjengen..
Til og med Flokken blånekta å gå ut, eller ihvertfall nesten, for Mini’en va ute i ett par sekund.. Før han kom spurtande inn dørene igjen.. Akkurat når han gikk ut av carporten våras, så åpna himmelens sluser seg og slapp ner ein syndeflod uten like.. Så lysten te å leka litt ute i regnet, blei drukna rimelig kjapt.. Han sko gå øve te naboen å høyra med om nabogutten ville sykla litt med ham.. For Mini’en har lært seg å sykla denna ukå, forsåvidt..
” Det sko vær dugnad på rekkehustunet me bor på, og sjølsagt når me akkurat har begynt å luka i nåken bedd.. Ja, då sko Mini’en ha støttehjulå av..
Det e liksom ikkje nåke anna som blir viktig då, når den guten har bestemt seg for nåke.. Der han hang øve oss foreldre som ein klegg, og ga ordet klagesang ein heilt ny dimensjon, for oss foreldre.. Gudhjølpe meg, altså.. Eg visste jo at om eg gjekk å skrudde av støttehjulene, så ville det gå maks 2-3 minutt før ein ny klagesang meldte seg.. Fordi han ikkje fikk te å sykla.. Det hjalp jo ikkje på sakens gang at Mini’en heilt klart va birsure, itte ein hektisk dag i barnehagen..
Den fjotten e jo våken før fuglane fise, og nekte å sova før solå har gått ner.. Det e fortærande og, men me har vel bare oss sjøl å takka..
Der me gjerna seie når det passa seg, at nå e det leggetid siden det begynne å bli mørkt.. For om høsten og vinteren så blir det jo mørkt.. Men, når våren og sumaren slår inn, så får me våres egne argument rett i fleisen, av småfolket.. Som sjølsagt ikkje tar høyde for at klokkå ikkje følge lyset meir.. Og det gjekk jo som det måtte gå med den saken, når eg ikkje klarte å høyra meir på surpompen.. Men, heller mekka fram ein fastnøkkel og fikk støttehjulene av i ein fart..
” Guten gikk rett på ein smell i fortauskanten, alle himmelens kanaler åpna seg og sykkelen røyk lukst i bakken.. Kånå tok affære og raska med seg fjotten inn, og fikk han i seng..
– Det va det eg sa det, at han ikkje kunne sykla.. Kauka eg te Kånå, når eg kom inn itte endt dugnad.. – Mmmm, heilt typisk vettu.. Svara Kånå, med hovudet godt planta ner i mobilen sin.. Tjera vena meg.. Av å te så sko eg ønskt eg va Kånå sin telefon, for då hadde eg jaggu meg fått gjennomgå.. Men, men.. Man kan sikkert få for mye av det goa og, når man får tenkt seg litt om.. Det e jo snart skuddår alikavel.. Så då vil jo den saken sannsynligvis ordna seg av seg sjøl.. Vil eg tru.. Det e viktig å ha ett håp ihvertfall, det e nå heilt sikkert..
Forresten, så trur eg Kånå og har ett sånt filter, som sile ut viktig og uviktig informasjon som komme ut av kjeften te sin kjære partner, her i livet.. Som hu sikkert glemme å kalibrera, innimellom.. Nett som meg sjøl..
Det kom jo fram litt seinare den ittemiddagen, når Kånå hadde løsrevet seg fra telefonens magiske makt, og sa akkurat det samma som eg hadde sagt.. Når eg kom inn fra dugnaden..
– Jaja, han kunne ihvertfall ikkje sykla, den guten..
– Nei, eg sa jo det te deg, når eg kom inn dørene.. Svara eg..
– Mmm.. Åhh, gjorde du det..!!??.. Svara Kånå, nåke forfjamsa..
Eg holdt på å svara, at det hadde du sikkert fått med deg, om du ikkje hadde hatt nasen trødd langt ner i den forbaska mobilen din.. Men eg gjorde ikkje det.. Akkurat det hadde eg gjort eingang før, med meir eller mindre lite hell.. Kånå klikka i vinkel og eg fikk ein tirade av sjeldent kaliber, midt i andletet.. Det la vel ikkje ein dempar på “humøret” te Kånå, at det lunta mot feil uka her i heimen, den gangen.. Om eg ska ordlegga meg litt forsiktig.. Eg går som regel på ein smell der, annenkvar månad..
Det e måte på kor lenge ein mann ska klara å huska på sånne ting, syns eg.. Ikkje hadde det nytta å legga inn ein sånn alarm i kalenderen på heller, for den ukå har ein meir eller mindre uforutsigbar gang..
Nåken ganger så vett man ikkje at uka har begynt, før den nesten e over.. Mens andre ganger, som den gangen når eg irriterte meg øve telefonavhengigheten hennas, så smelle det gjerne 2-3 dagar før.. Det e det eg seie, kvinnfolk e totalt uforutsigbare og uforståelige, der de kan svinga fra uovervinnelige amazoner te skjelvande vrak eller illsinte kruttønner, fra ett minutt te et anna.. Når det “minuttet” inntreffe, det e jo totalt umulig å forutse for oss mannfolk, som ydmykt dyrka håpet om ei meining med tilværelsen..
” Man kan jo muligens ha fornemmet et eller anna, men når man gjerna har blitt avfeid 3-4 uker på rad, fordi man med håp i sinnet har fornemmet nåke anna.. Så gir man jo kanskje opp heila fornemmingen, te slutt.. Sånn egentlig..
Man blir jo litt oppgitt av å heila tiå fornemma feil, istedet for rett.. Heilt klart.. Jaja, det e forsåvidt ei anna historie.. Det va denna her syklingen te Mini’en eg va inne på, før digresjonen tok meg.. Dåkke får bare bæra over med akkurat det.. Det med dei her digresjonane mine, for om eg heila tiå sko tatt hensyn te at eg spora av litt, så blir det ingenting som komme ner på “papiret”.. Og søppelkorgå blir full på kun kort tid.. Det e sikkert derfor kvart eit innlegg eg skrive, som regel blir nåke lengre enn eg hadde tenkt..
Men, for å komma tebake te kjernen i det eg hadde på hjarta, så va eg altså inne på at Mini’en hadde lært seg å sykla, men bare ikkje den dagen han hadde tenkt å gjør det..
For neste dag, når han forsåvidt forsov seg for ein sjelden gangs skyld, og til og med Kånå gikk på ein liten smell.. Fordi ingen Mini lå og masa ved siden av Kånå, og dermed endte opp med forsovelse hu og.. Då lærte Mini’en seg å sykla.. Eller rettare sagt, guten hadde vel meir eller mindre rett i det han sa, at han kunne sykla dagen før, og ikkje trengte støttehjul meir.. Det va bare feil dag å ta den store avgjørelsen på, siden ein liten guttakropp heilt klart va sliten og trøtt..
” Men, når ittemiddagen kom på tirsdagen og man har hatt ein fin dag i barnehagen, og humøret e omtrent 10 hakk bedre, enn dagen før..
Ja, då e det gjerna enklare å overraska oss foreldre, med glitrande egenskaper på sykkelen.. For Mini’en kunne jo sykla han, der han sette seg opp på setet og begynte å tråkka avgårde, med Kånå halsande itte i hælane.. Ei Kånå som forsåvidt mildt sjokkert, bare kunne konstantera at guten ikkje hadde bløffa oss, dagen før.. Der han støtt som et fjell sykla som ein gud, bortøve gatå.. Mens han kauka itte meg at eg måtte komma ut å sjå, siden han visste eg va inne i carporten og fiksa sykkelen te Eldstemann..
Hjølpe meg.. Snakka deg om ein stolt kar, som tråkka avgårde på sykkelen sin, uten støttehjul.. Og både eg og Kånå e vel samstemte om årsaken, te at guten satte ny rekord her i familien..
Med å sykla uten støttehjul, lenge før han fylle 5 år.. For me hadde litt den samme opplevelsen med Han i Midten, som plutselig sykla uten støttehjul, fordi han hadde brukt løpesykkelen i barnehagen flittig.. Alikavel va vel den guten nærmare 6 år enn han va 5, når sykkelferdighetene va på plass.. Den løpesykkelen me testa for Lekeakademiet.no, har heilt klart gjort underverker for balanseringen te Mini’en, på sykkel.. Det e ihvertfall heilt sikkert..
” Det e jaggu meg litt i øvekant sprøtt, når man forvente litt knall og fall, i starten.. Men, istedet så får man ein villmann som sykla i fulle fart, bortover gatå..
Litt sånn som når Kånå, Litlajentå og Mini’en lurte meg trill rundt, når Mini’en sette utfor ein bakke på sparkesykkelen sin.. Og eg ikkje hadde fått med meg at han hadde blitt ein kløpper på å skjeina, med sparkesykkelen..
Og satte i ett firsprang uten like, for å redda fjotten før han suste rett ut i tjernet, nedenfor veien..
Litt sånn va det.. Når eg kom ut av carporten på tirsdag, og oppdaga Mini’en i full fart bortover gatå.. Hjarta tok ett hopp, eg sprang nesten ut for å ta han før han falt, men Mini’en svingte lekkert 180 grader i rundt..
Guten vinka triumferande te meg midt i svingen, før han suste mot lekeplassen igjen med nabogutten i hælane..
Gudhjølpe meg, altså, kor fort den tiå går.. Eg syns nesten det va som igår eg, at me ikkje fant han igjen under uroen som baby, han der Mini’en.. Nå, så sykla han som om han aldri har gjort nåke anna..
Jaja, tiå går vel fort når man har det kjekt, seie de.. Man kan vel ikkje anna enn tru de..
