Me har  vært i barnadåp igår, for guten te Kånå sitt søskenbarn.. Me har på ein merkelig måte begynt å bli dyktige, når me ska på sånne arrangement.. Det blir liksom ikkje lika mye løping i siste liten, når me ska ut på et eller anna som kreve finklær, god oppførsel og ikkje minst ein liten dose disiplin, fra Flokken.. Der me tidligare grudde oss ihjel te sånne tilstelningar og alltid håpa på det beste, men frykta det versta.. Så e me vel meir rutinert og erfarne nå, siden me forsåvidt vett kor skoen trykke, i dei fleste tilfeller.. Og ikkje minst, så bryr me oss mindre om ka andre gjerna måtte syns og meina om oss, og våre valg..

For om me velge å gjera eit stunt midt i eit arrangement, så e det stort sett fordi me vett utfallet, om me ikkje gjør det.. Då kan fort et reinspikka haraball vær i emning, og man mista kontrollen øve både folk og fe..

Kånå, som tidligare satt som ein stivpynta diktator på plassen sin, å hysja, sendte iskalde blikk og ikkje lot oss gå glipp av et einaste sekund.. Ja, hu har vel blitt nåke lauseligare i strikken, å regjere med nåke mindre jernhånd enn tidligare.. Man innser gjerna itte nåken feilslåtte arrangement, at beinhard disiplin og det at me ska sitta te siste nikk, gjerna ikkje e gjennomførbart med ein Flokk på 4.. Spesielt ikkje når Flokken e strukket te bristepunktet, av ka man rett og slett kan forventa fra de.. Det har jaggu meg vært nåken hendelser opp gjennom årenes løp, kor me heilt klart har feilvurdert situasjoner, dratt strikken for langt eller lignande..

 

” Men, eg trur man e nødt te å gå på nåken smellar av høgt kaliber, før man gjerne lære å ta sine egne forhåndsregler.. For det e me som kjenne vår egen Flokk best, og vett når det e på tide å trekka seg stillferdig tebake..

 

Istedet for å bli huska, som den familien så laga ei huskestua uten like midt i kjerkå, eller lignande.. Fordi et par av Flokkens medlemmer muligens tok “litt” av, når kjedsomheten kvern på ein hard benk endte opp med spillopper, fra ein anna verden.. Tro meg, me har vært der og.. Men, itte som tiden går så blir man mindre var for ka andre meina og syns, og man gjør det som man synes e best, uavhengig av uskrevne normer og regler.. Sånn e det bare nødt te å bli, med ein spinnvill Flokk som har et register uten like, av fantaskap og rampestreker innabords.. Man tar sine egne forhåndsregler, når man forsøke å dyrka anonymitet tilværelsens kamuflasje..

Ein tilværelse me sjelden klare å leva opp te, men ihvertfall forsøke å tilnærma oss så godt som me kan, med vekslande hell..

Så igår, når me kjørte heimante og nedover mot Vår Frelser Kirke, kor barnadåpen sko vær.. Va me ved godt mot og rutinert ute i god tid, me rakk til og med å fylla drivstoff på bilen, før me parkerte nede i sentrum.. Det sko eg egentlig gjort dagen før, men glemte det sjølsagt ut.. Heilt te Kånå forsåvidt minte meg på det igjen, med ein i øvekant skarp melding med sterkt ironisk undertone, og takka så meget for at eg hadde fylt på tanken sist eg va ute og kjørte.. Når hu hadde kjørt avgårde for å handla, på lørdagen.. Det e liksom nåke muntert bedrøvelig øve dei der meldingane fra Kånå, kor eg humra litt når eg lese de, før gåsahuden ubønnhørlig dukka opp..

 

” Jaja.. Me rusla ut av bilen og satte kursen mot kjerkå, og traff Svigers som stod stivpynta og klar utenfor.. Før me rusla inn for å finna oss ein godt sted å sitta..

 

Hjølpe meg, det å sei at man finne seg et godt sted å sitta, i ei gammal ærverdig kjerka, det e som å sei at man elske å gå te tannlegen.. For sjøl om de har lagt ut nåken puter på kvar rad, så e det alt anna enn bekvemt, å sitta på kyrkjebenken.. Ihvertfall når Mini’en ikkje finne roen og absolutt ska sitta på fanget ditt, då blir det nett som når man sitte på venteværelset te tannlegen..Det går egentlig heilt fint, men man vett det komme te å gjør vondt, om ei litå stund.. Og, det gikk forsåvidt fint igår, så lenge Mini’en satt på fanget, og forsåvidt va opptatt av trådane som hang i salmebokå.. Eller når Presten holdt prekenen, og Mini’en fikk med seg et ord her og der..

Som han gjentok med stor forbauselse og innlevelse.. – Jesus.. !!?? .. Jesus, han dødde i påsken.. Sant pappa.. Ja.. Han gjorde det..

Sjøl om Mini’en ennå ikkje har lært seg å kviskra, så va det bare vår rekka og 3-4 te som fikk med seg hans undrande tankerekker.. Der han kommenterte og gjentok ord som festa seg i hjernebarken hans.. – Gud..( Eller Duud, som Mini’en seie )  !!?? .. Pesten sa “Duuuud”, pappa.. Oi, han kjenne sikkert “Dud”, Pesten.. Han sa det.. Ed kjenne Gud øvealt.. Ja, han sa det pappa.. Mini’en klara heller ikkje å sei “r” itte ein “p”, så derfor blei det “Pesten”.. Småsjarmerande, og forsåvidt mildt humoristisk.. Verre e det når han ska finne favorittbokå si om kvelden, som me foreldre må lesa te han.. Den med larven Prikken.. HerreDuuuud.. Det e heilt klart nåke mindre sjarmerande, mildt sagt..

 

” Men, man må jo bare gjera som man ikkje høyre det.. Me forsøkte å øva på det med å få “r’en” inn i ordet, men det va klin kokos umulig.. Rrrrrr  P..kken, rrrrrrrrr P..kken.. Sa bare guten, så me ga opp.. Hjølpe meg, altså..

 

Talefeil e som regel bare sjarmerande hos dei små, men nåken ord blir rett og slett nåke småflaue, for oss voksne.. Litlajentå kunne ikkje sei “f”, så den bokstaven i begynnelsen av ett ord, blei heller “p” .. Skikkelig kjekt når Eldstemann elska å fanga sommer”f”ugler, og fikk Litlajentå med seg som hjelp te å fanga de.. Eller når me måtte få dei to eldstegutane te å sei Svalereir, istedet for Fuglereir.. Når feriehuset i Danmark va fullt av Fuglereir, opp under mønene.. Heldigvis kom ein slags vaktmester å fjerna reirene ein av dei første dagane på ferien, så det ordna seg heldigvis sjøl.. Det e jaggu meg godt at dei fleste rundt oss, vett om dei her småflaue talefeilene, te Mini’en og Litlajentå..

Man vett jo aldri ka som kunne skjedd, om nåken tok det ut av kontekst fordi de gjerna va blotta for sunn fornuft og manglande forståelse, for barns stort sett sjarmerande talefeil..

Jaja, ein liten digresjon igjen der.. Men, Mini’en hadde altså sin fylle hyre med denna salmebokå, mens han vekselsvis lytta og kommentera Prestens preken.. Litlajentå satt som et lys på andra siå av meg, Han i Midten satt mellom Svigermor og Svigerfar mens Kånå satt med Eldstemann.. Det herska ennå ein fin og harmonisk stemning, der på kyrkjebenken.. Før forsamlingen bladde om i programmet og ei salma stod på tapetet.. På raden bak oss, så satt det ei sånn dama som man stort sett finne i alle kjerker, sånne damer som synge med for full hals.. Heilt klart med den stemmen de har, eller gjerna av mangel på den stemmen de burde hatt..

 

” Mini’en reagerte spontant på detta spetakkelet, som nærmast sprengte trommehinnene, te Fatter’n.. Og heiv seg rundt så salmebokå smalt i gulvet, og kikka på “Olga Marie” på raden bak oss, med svære auger..

 

Som oftast, når Mini’en gjør sånne ting som man som foreldre gjerna bør gi beskjed om, at ikkje passa seg heilt.. Så gjere me foreldre akkurat det.. Ofta med et unnskyldende blikk te “offrene”, som kanskje kan vær folk med visse kjennetegn eller laster, som folk med normal folkeskikk sjølsagt ikkje kommentere.. Men, når man bare e 4 år, så har man gjerna ikkje utvikla den sansen fullt ut, som sjølsagt dei fleste har full forståelse for.. Men, akkurat igår så lot eg det bare stå te, istedet for å unnskyldande trekka Mini’en ner.. Eg syntes rett og slett ikkje anna enn at det va te pass for hu “Olga”, at hu fikk se ka slags grimaser sånn øveivrige salmesang kan fremtvinga, på raden foran seg..

Det toppa seg gjerna når Mini’en tok hendene foran øyrene, og Kånå sendte meg et iskaldt blikk ute fra vingen, sjøl om eg sleit med å holda fliret tebake.. Et lite Jack Nicholson flir..

Så tok eg forsiktig Mini’en ner fra benken, og snudde han rett vei.. “Olga” hadde forresten tatt poenget, og senka volumet et par hakk, så nåke meir demonstrasjon trengtes ikkje fra Mini’en.. Ein Mini, som herifra og ut, begynte å få maursjukå.. Dåpsguten hadde jo for lengst blitt døpt, men det va jo første pinsedag og ein nåke forlenga gudstjeneste igår.. – Ed e suuuulten.. Klaga Mini’en seg.. Mens han vrei seg på den harde kyrkjebenken.. Men, når det va lite mat og få, så snudde han over på at han måtte tissa.. Så eg fikk godkjennelse fra øverste hold, altså Kånå og ikkje Gud, og rusla diskre bakover i kjerkå..

 

” Eller det vil sei at eg rusla diskre, mens Mini’en hoppa rundt som ein våryr kalv, nedover kyrkjegangen.. Hoppande glad for å endelig få la notå gå, og lea litt på beinå..

 

Oppdraget blei utført, før me tok ein liten kikk utenfor, men Mini’en meinte heilt klart at det ikkje fantes frelse utenfor kjerkå, og ville inn te hu mor igjen.. Ei Kåna som virkelig begynte å bli meir utålmodig enn Flokken sin, der hu satt trøsteløst og kikka på programmet, som fortsatt hadde halvannen sida igjen.. Så, når Mini’en virkelig hadde fått fart på maurdansen sin, Eldstemann hadde begynt å bli nåke urolig og halve Haugesunds befolkning reiste seg, for å ta nattverdenen.. Ja, då tok Kånå ein sjefsavgjørelse, korsa seg 3 ganger og drog heile gjengen med seg ut av kjerkå, før katastrofen ville vært et faktum..

Det e rett og slett måte på kor lenge man kan forventa ein Flokk på 4, ska sitta fint på kyrkjebenken.. Som eg skreiv ovanføre, og klok av skade fra tidligare erfaringer, slutta me av kyrkjebesøket mens leken ennå va god..

Me fikk et par kjølige blikk fra nåken faste kyrkjedamer, på veien ut.. Men, det slo meg at de heilt klart ville blitt lamslått og meir te, om me hadde latt det gå lengre eller for langt, og Flokken virkelig hadde fått slått ut full blomst.. Med vår erfaring fra tidligare, va det heilt klart på tide å flytta på legemet, så resten av kykrkjefolket fikk fred resten av gudstjenesten.. Tjera vena meg.. Eg huska ennå med frykt i augene, når Han i Midten plutselig stod oppe med alteret, under ein konfirmasjon her tidligare.. Fordi han ville sjekka om Jesus va å sjå.. Den gangen kor det va Litlajentå som fikk maursjukå, mens Mini’en satte igang med ein Van Halen konsert, for full hals..

 

” Og når Kånå hadde stappa flaskå i kjeften på guten, siden man sjølsagt ikkje bretta fram mjølkefabrikkane i kjerkå.. Og løfta Mini’en opp på skulderen for ein rap, itte endt måltid..

 

Og guten rapa ein dualigen manne-rap, så Presten kom heilt ut det i prekenen sin, og sendte et misbilligende blikk nedover radene, og mot oss.. Så sko eg ønskt me kunne gjort oss usynlige, hverken meir eller mindre.. Derfor tar me klok av skade og ein del erfaringar rikere, som oftast å går fra åstedet mens me fortsatt har ryktet i behold, nå for tiden..

Istedet for å tvinga både oss sjøl og Flokken, te bristepunktet “and then some”..

Og ende gjerna opp med å bli ein snakkis i både vår egen og andre sine familier, i lang tid etterpå.. Det e aldri så gale at det ikkje e te godt for nåke, sa ofta Farmor mi.. Og det hadde hu jaggu meg rett i.. Det e smart å ta lærdom av sine tidligare feilskjær, og heller slutta av før man går på ein durabelige smell, av astronomiske dimensjonar..

Det e ihvertfall heilt sikkert, og av erfaring kan undertegna heilt klart skriva under på det..

 

Jaja.. Nå e det på tide å gjera nåke fornuftigt her i heimen, og komma seg ut mala litt, trur eg.. Så med denna “lille” anekdoten fra ein tur i kyrkjå igår, får dåkke ha ein strålande 2 pinsedag, Folkens..

Hei, hei.. =D ..