Igjen, så har eg gjort et lite dypdykk i arkivet mitt, og funnet eit lite innlegg igjen. Eg hadde nesten glemt denna ut.

Men, herreguud.

Eg kunne formelig kjenna fortvilelsen min i kroppen igjen, fra den gangen Mini’en forsvant … Bare to år, nesten tre …

Fantastisk …

 

Har Mini’en blitt kidnappa ?

 

Hjølpe meg …

Nå va det nummeret før eg satte i gang full leiteaksjon itte Mini’en. Kånå va kjørt for å handla. Me hadde nettopp vært inne å lekt med togbanen sammen. Eg tok nåken bilder og planla ett koselig blogg innlegg til seinare.

Men, så måtte eg opp på loftet ein tur for å hjelpa dei 2 eldste med nåke X-Box greier.

Itte ei litå stund komme eg ned igjen.

Litlajentå sitte fint i sofaen og ser barne-tv, så eg går og finne meg litt kaffi. Sette meg ned på kjøkkenet og lese litt nettaviser.

 

Så registrere eg plutselig at det va blitt fryktelig stille. Det e aldri et godt tegn som småbarnsforeldre. Det at det e stille. Då e det som regel nåke ugagn på gang.

Litlajentå sitte fortsatt i sofaen. Dei to eldste e på loftet. Men, eg finne ikkje Mini’en.

Fatter’n får “litt” hjertebank. Har eg klart å mista fjotten midt på lyse dagen ? Herreguud. Kånå komme te å maltraktera meg te det ugjenkjennelige.

 

Eg sjekke vaskerommet, badet, våras rom, heila loftet inkludert klesskapene te ungane. Kor me somme ganger har funnet han sovande etter at Flokken har leka gjemsel

Men nope. Ingen Mini noen steder. Fjotten har fordufta i lausa luftå.

Gudhjølpe meg … Kor i herrens hærskare har den fjotten gjort av seg. Eg sjekke vaskerom skapene, badet igjen, og våras soverom skap.

Fortsatt ingen Mini å finna. Eg løpe ut på trappå å ropa litt. Men, det e heilt stille. Kun et svakt ekko fra ein lettare panisk Fatter’n.

Han pleie jo aldri å gå ut da ?

 

Det går et saligt grøss over meg. Har an blitt kidnappa mon tro ?

Fordømrande sosemikkel altså, det har han ikkje lov te.

 

Komme på at eg har glemt å sjekka Walk-in Closet garderoben te Kånå. (Du kan gå inn, men e pukka nødt te å rygga ut igjen)  Sikkert derfor det hete Walk-in Closet.

Siden du ikkje kan gå ut.

 

Ingen Mini der heller og Fatter’n rygge mesterlig ut, men henge seg opp i ett eller anna. Eg nykke te med kroppen.

Skriiiitch …

Oooppss … Eg snur meg og holde på og få hjerteinfarkt.

Først trudde eg det va julabord kjolen te Kånå som hadde revna, og at eg nettopp hadde sendt meg sjøl i Bodå på ubestemt tid …

Men så va det bare Bunaden hennas. Eg pusta letta ut.

Nå begynte det for så vidt å hasta litt med å finna han. Resten av Flokken blei også nåke bekymra og blir med å leita. Men, ingen finne krapylet.

 

Te slutt får Fatter’n akutt panikk og finne frem telefonen for å slå full katastrofe alarm …

 

Akkurat då, så ropa Litlajentå inne fra rommet te Mini’en. Eg løpe inn på rommet. Og der. Oppi ei skuffa i tripp trapp kommoden bak om dørå. Der sitte fjotten …

Stille som ei husmus på jakt i kjøkken skapene.

Eg trudde først at han sov. Men guten sitte bare fint og leke med Hamsterlekå si.

Eller mus, som han kalle den … Jaja, Moos seie han jo …

 

– Det hette hamster. Har eg forsøkt å fortella ham.

– NEI. Moos. Svara Mini.

– Haamster.

– Moos.

– Haaaamster.

– Moooos.

– Haaaaaaamsteeer …

– Mooooooos …

Eg ga opp … … …

 

Men her var nå heldigvis guten. Og eg som trudde eg hadde lagt gullegget og tuttla vekk Mini’en.

Tjera vena meg …

Det … Det hadde blitt ein lang tur i Bodå det …

 

Puuuuh.

Eg rusla ut på kjøkkenet og satte meg ned med kaffi koppen igjen, og slapp ut et sukk krydra med lettelse …

 

Så kom eg på nåke anna. Og hjarta stoppa lukst på sekundet, nakkahårene strekte seg til himmels og blodet frøys te is …

 

Bunaden te Kånå …