Eg skreiv i forrige innlegg at eg har blogga i nærmast sju år.

Sju år med elleville noveller fra Familien Vandrende Kaos elleville hverdag gjennom småbarnslivet.

Sju år med helsprø påfunn, utfordringer som har dratt meg milevis ut av komfortsonen og møter med mennesker eg aldri ville møtt uten bloggen.

Eg har skrevet om ferjeturer fra helvete, bleieskift av sjeldent kaliber og om samspillet med ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

Tjera vena meg. Eg hadde aldri trudd at detta greiene her, faktisk skulle vara så lenge. Kanskje nåken år eller to, før man kanskje hadde mista gnisten. Men sju lange år ?

Nope, det hadde eg neppe sagt om nåken hadde spurt i starten, at eg faktisk skulle holda på i sju år.

Men, småbarnslivet det e ein langdryg affære. Spesielt når man står mitt oppe i det.

 

Eg tenkte for så vidt for nåken år tebake at det langsomt ville bli mindre å skriva om, på ein måte. Og at saker og ting ville sakte gå over av seg sjøl.

Men, det va i hvert fall heilt feil. Det dukka alltid opp nye tema, som man får slengt over seg som ei plutselige styrtregn byge.

Øvelseskjøring mes Eldstemann f.eks, den va dryg, eg hadde ikkje sett føre meg at det va så energi krevende. Men, det va det.

At Litlajentå ikkje e liten meir, det må eg også innrømma har kommen litt bardust på meg.

Det har vært tøft nok med et kvinnfolk i heimen, så eg må vel bare takka meg lykkelige for at det kun kan komma ei te.

Når Litlajentå nå snart nærma seg tenåringsalderen.

 

Tjera vena meg …

 

Me har allerede fått nåken små smakebiter på ka som e i emning. Og eg har ein snikande mistanke te at øvelseskjøruig med Eldstemann, det blir nok barnemat i forhold.

Å hutte meg tu, altså.

Også har me Han i Midten som på ein måte står midt oppe i det nu. Midt i øvegangen fra å vær barn te å bli ungdom.

Ein prest eg levere varer te sa det så fint eingang, når eg kom te å slippa ut litt damp om temaet, når me hadde ein god prat ved utveksling av varene.

– Ja, du vet Frode. Slike barn burde hatt klistret en plakat med advarsel i pannen til dere foreldre. Sa han, på beste prestemål, før han fortsatte.

– En plakat hvor det stod “Pass opp, ommøblering pågår” …

 

Akkurat det har eg tenkt mye på. Det at man må trø varsomt i slike perioder, som forelder. For Han i Midten har vokst voldsomt i løpet av denna sumaren.

For all del, han har godt og vel ein fot pent plassert i sin barndoms verden ennå. Men, den andre har allerede trygt forankra seg i ungdomsverdenen i løpet av sumaren.

Utfordringen heima sånn egentlig, det e vel å tolka hvilken fot han står mest på, i gitte situasjoner.

Eg synast eg begynne å få dreisen på det og …

 

Så har man Mini’en då. Minstemann. Eg vett ikkje heilt eg. Men, eg forstår veldig godt akkurat nå, ka folk meine med disse minstemennene.

Det e nåke heilt spesielt med det å inneha den posisjonen i ein flokk.

Spesielt i ein flokk på fira.

Og når man då har ein minstemann av det kaliberet me har, då blir det ekstra spesielt. For den guten slutta aldri å overraska.

Hverken mot nord eller sør, øst eller vest.

Slik er det bare med den saken. Det e ein kjennsgjerning at den guten har ein meget spesiel aura hengande over seg.

Og heilt klart e ein fantastisk stor personlighet, fanga inne i ein minstemanns herlige legemet.

 

Eg vett ikkje om det blir sju nye år med elleville anekdoter fra ein helsprø familie.

Men, akkurat nå for tiden.

Så e det definitivt nok stoff å bryna seg på fremover, for ein Fatter’n som har et trykkande formidlings behov …

 

Eg la med bildet fra sjølvaste Boden idag. Den Boden som blei laga te opptredenen min på Blest Litteratur Festival.

Tenk … Eg blei invitert te ein av Norges største litteratur festivaler.

Og har ikkje ein gang skrevet ei bok … 🙈

 

Kanskje det e på tide å gjør nåke med den saken ??? 😉