Eg sitte i sofaen med ein kopp kaffi, ein rykande varm kopp som sprer ei herlige duft i stuå.. Det e bare ein sånn kapselkaffi fra vår eminente kaffimaskin, men det e det man tar seg tid te, med huset fylt av ungar.. Hadde eg trakta ei kanna ville bare halvparten blitt drukket opp, for man blir plutselig opptatt med ein million andre ting.. Så ein maskin som levere ein kopp om gangen, det e gull..

Mikroen har forsåvidt allerede varma opp mang ein kopp, som har blitt forlatt aleina på armlenet te sofaen..

Fordi man har måtta ordna opp i ein eller aen “katastrofe” i heimen.. Sånne som komme på løpande bånd i ein småbarnsfamilie, med litt for mange ungar.. Men, det e ingen uforutsette hendelsar å ta hånd om akkurat nå, for kidsa ligge nere i sengå våras, og ser på tv.. Mens eg sitte aleina oppe i stuå og nyte livet, ein kopp kaffi og surfa litt på nettet..

 

” Det henge ein merksnodig lyd øve stuå.. Lyden av stillhet.. Til og med potteplantene te Kånå står å kikka undrande ut i luftå, mens det einaste de høyre e klappringå fra tastaturet mitt..

 

Men me vett, både eg og potteplantene.. At detta ikkje e nåke vedvarande eller konstant øyeblikk.. Plutselig og enten før eller seinare, så vil stuå bli fylt opp med skrik og skrål både fra viltre ungar høge så fly, eller oppskjørta foreldre med nerver tynne som den yndigaste silketråd.. Men det e stille ennå, så potteplantene og eg har ett lite øyeblikk av undrande stillhet som omringe oss..

Ein stillhet som til og med lar hovudet sortera og rydda litt opp i, ein hjernebark som e lika rotete som ett forsømt barnarom..

Av og te så e småbarnslivet så inn i granskauen tøft, at ein ferd øve Grønland i bitande kulde med alt for lite kler.. Det blir som ein søndagstur på promenaden i sydenland.. Innimellom så blir man dratt så langt ut i grenseland, at man lura på om man fortsatt e med sine fulle fem.. Av galne ungar, sin egen partner eller gjerna bare seg sjøl..

Somme ganger e man gjerna sin egen verste fiende, fordi man sitte på si egen selvrettferdige borg og øse ut med sine bekymringar og frustrasjoner.. At man ikkje ser at den man leve med, har det akkurat på samme måten..

 

Man e så opptatt av det alle andre gjør feil, at sine egne lyter og begrensningar forsvinne som dugg i plettfritt solskinn.. Småbarnslivet kan vær grusomt avkledande og transparent, samtidig som det e så berikande og ufattelig givande.. Men dei dagane kor man ikkje ser ende på rampastreker, fantasifulle påfunn fra ein aen verden og ett hus som ser ut som ett bombenedslag..

Ja, då e det vanskelig å sjå den berikande og givande delen av småbarnslivet.. Man lura jo heller på ka i all verden man har tenkt på, som satte 4 småtroll te verden..

Spesielt når småtrollene har funnet lørdags-snopen ein tidlig søndagsmorgen, og meir eller mindre går amok.. Høg på sukker, livet og andre finurlige mekanismer som igjen sette fart og katalysere seg ut i ett inferno uten like.. Gudhjølpe meg, då har man meir eller mindre bare lyst te å gjømma seg langt inne i ein krok på vaskerommet, dassen eller til og med ute i Bodå..

 

” Idag, va muligens ein sånn morgen, her i heimen., kor potteplantene og eg absolutt fikk rett..

 

For når filmen nere på soverommet va slutt, men sukkerkicket plutselig slo inn.. Så gikk det fra ein harmonisk og sjelevennlig morgen, te ett kakafoni av galne ungar, hissige foreldre og ei koselig frokoststund, som blei forvandla te ei slagmark.. Eg hadde lurt meg ut av sengå å rusla opp i stuå, før filmen va slutt.. Stuå og kjøkken så ut som ett sodoma itte gårsdagen, fordi me ikkje orka å rydda før me la oss..

Så av ein eller anna grunn tok eg å rydda stuå, nappa kjørlene ut av oppvaskmaskinen og fylte den opp igjen.. Før eg sette meg i sofaen, med denna berømte varme kaffikoppen og surfa på nettet..

Eg vett ikkje heilt ka som gjekk av meg, for detta e andre gang på kun kort tid at ett sånt innfall har kommen over meg.. Jaja, heilt uvitande om mine nye påfunn e eg vel ikkje, eg har jo fått med meg at Kånå forsåvidt gjere ein strålande innsats på jobb.. Så at eg gjerna trør litt meir te her i heimen, det e nok absolutt på sin plass.. Tjera vena meg..

Eg har nevnt det før, og kan heilt sikkert gjenta det te det kjedsommeliga.. Mitt forbedringspotensiale te å gjør husarbeid, e nok lika stort som ett gjennomsnittlig i-land sitt statsbudsjett.. Mildt sagt..

 

Så når Kånå omsider kom ruslande opp trappå og forsåvidt la merke te at ihvertfall oppvaskmaskinen va tatt, då satt eg ganske så fornøyd med meg sjøl i sofaen og nøyt livet.. Kånå fant fram støvsugarslangen som lå strødd midt på gulvet, og begynte på ein liten runde rundtomkringfallera i stuå.. Eg hadde egentlig tenkt å gjør det og, men nå kom hu meg nå i forkjøpet..

Eg hadde tenkt å venta te alle va oppe, så eg ikkje vekka vreden te Kånå som lå og sov, mens kidsa så film..

Når hu støvsugde mellom sofaen og stuebordet høyrte me vel begge, at me gjerna burde sjekka støvsugarposen ittepå.. Det va heilt klart ikkje nåke småtteri som bana seg vei nerøve røyrene te vaskerommet.. Eg rista litt lett på hovudet og fikk ett blikk av Kånå i retur, ett blikk eg ikkje lot gå gjennom det vanliga Kånefilteret.. Men bare slapp rett gjennom og ikkje tenkte meir over..

 

” Heilt klart min første tabbe idag, hverken meir eller mindre..

 

Eg hadde jo samla sammen all Lego’en te Litlajentå, lagt sammen teppene og tatt nesten heila kjøkkenet.. Eg burde jo vær laaangt øve på pluss siå, minst.. Så når hu begynte å klaga sin nød øve chipsposen som lå tom unda stuebordet, klarte eg ikkje å stogga kjeften min før tabbe nr 2 va eit faktum.. Ikkje bare ett faktum, men nesten som ett varsellys i Neon farger som blinka foran augene mine..

Men, eg såg ikkje ein dritt.. For min selvrettferdige harme øve at Kånå ikkje kunne svelga ein liten kamel, å ta den chipsposen sjøl.. Va større enn å sjå fornuften i kim som burde svelga kamelen..

Eg har vel muligens ein tendens te å slenga de unna der, istedet for å ta turen ut på kjøkken, kor bossbøttå e.. Kånå øste ihvertfall ut av seg nåken velvalgte gloser som igjen gikk rett gjennom filteret, og utenom alle alarmsensorer.. Eg va nå på sista nivået uten å heilt væra klar over det sjøl, nærmast som når man har jernteppe og har slått feil pinkode på mobilen, 2 ganger..

Men alikavel e skråsikker på at man sjøl har rett, og mobilen tar feil..

 

Så, når eg då klara å lira ut av meg ett eller anna idiotisk, mens me spise frokost.. Og heilt klart slår feil pin kode igjen, gjerna så feil som man muligens klara å gjør det.. “Telefonen” går fullstendig i lås, trampa nerøve trappene mens den kauka ut at den seie opp stillingen sin, som daljert her i heimen.. Med umiddelbar virkning..

Då… Ja då, innsåg ein nåke fortumla Fatter’n at han uten tvil hadde gått i fellå, og blei plutselig fullt klar øve at nå måtte det alskens kunstner te, for å få “låst” opp “telefonen”.. Mildt sagt..

Å ringa “Leverandøren” av produktet for å muligens få ein “Puk-Kode”, det va jo absolutt ingen løysning.. Spesielt ikkje når man sjøl hadde tråkka såpassa langt ut i hengemyrå, at man nærmast satt fast te halsen.. Nåken ganger kan man slå av “Produktet”, og håpa det virka nåkenlunde normalt igjen når man slår det på..

 

” Men det va ikkje kveld og leggetid snart, det hadde tvertimot nettopp blitt morgen.. Og tabbe nr 3 va nettopp blitt begått..

 

Eg innsåg vel egentlig ganske kjapt at her forelå det ingenting anna enn ein durabelige brukarfeil, og all garanti, supporthjelp og lignande va nyttelaust.. Nåken ganger må man bare krypa te korset og innrømma øvefor seg sjøl, at einaste utvei ut av ei sånn knipa.. Det va å gå kanossagang te Kånå og legga seg meir eller mindre heilt flat..

Å vær fyllt opp med indignasjonens selvrettferdige harme, når man blir tesnakka av ei ilter Kånå.. Det e aldri ein god ide..

Man kunne lika godt ha hoppa oppi ei grop med illsinte klapperslanger, å dansa fandango med klogger på seg.. Når man har oppført seg som ein massebarnspappa som meir eller mindre ikkja kan tyda småbarnslivets hektiske kompass, og virkelig vekka vreden te ei småhissig, vilter men stort sett snill Kåna..

Då finnes det ingen andre måtar å løysa flokå på, enn å sei ett tindrande meiningsfylt unnskyld..

 

Før man gjerna går å hente liggeunderlaget, soveposen og rydda plass i Bodå.. Kor man gjerna får bedriva litt kraftig grøftegraving i sjelå, te kvelds.. Egentlig, så burde eg visst så altfor godt, at når man virkelig føle seg skikkelig ovanpå og trur man har sanka kraftig med bonuspoeng.. Ja, det e då man absolutt bør trø forsiktigt i salaten..

Å føla seg selvtilfreds som Fatter’n i ein massebarnsfamilie, ja egentlig i ka for ein helst slags familie..

Ja det e ein av verdens største fallgruver i ett samliv, uansett om man har ein, to eller ein skokk av ungar i Flokken.. Eg trur, eller eg vil vel heller sei at eg vett, at man bør heila tiå jobba mot ett mål om å bli ein bedre Fatter’n, eller Mutter’n for den slags skyld.. For det e alltid nåke man kan bli flinkare te, og man blir aldri utlært i rollen som Kjæreste, Støttepartner eller Forelder..

 

” Men, når vanviddet omringe deg i småbarnslivet og kortslutte alt av fornuft, e det ikkje alltid lika lett å tyda omgivelsane rundt seg, te einkvar tid.. Før man går i fellå..

 

Alikavel, finnes det alltids ein vei ut av uføret, om man bare klara å svelga litt stolthet, legga selvrettferdigheten på hyllå og gjør det retta..

Det som gjerna føles fryktelig vanskelig, men alikavel kan letta ei tung bør fra sine egne skuldre, innimellom..

Nemlig nåke så enkelt som å bare sei, unnskyld..

 

=D