Eg satt å kikka litt øve gamle innlegg igår kveld, når eg fant ett fra ein episode eg minnast meget godt … Ein gang når Litlajentå og Mini’en fikk det for seg å gå på ein liten ekspedisjon, litt seint ein ittemiddag, uten at det forsåvidt va klarert med oss voksne … Litlajentå va vel nesten fem år og Mini’en nesten tre …
De va allerede ett lite radarpar, allerede då … Eller sammen e dei to Dynamitt, som overskriften forsåvidt e … Jøje meg altså, kor blei årene av, liksom …
God morgen, Folkens … Og kos dåkke … 🙂
Sammen e dei to Dynamitt …
Me sitte på kvar vår sida av middagsbordet itte ein sein middag, eg og Kånå, ei Kåna som hadde vært på vift med tre fjerdedeler av flokken våras den dagen. Mens eg hadde vært heima med den siste fjerdedelen. Jaja, forsåvidt så hadde Han i Midten tilbringt halve ittemiddagen hos ein kompis, og eg hadde styrt på med å pussa på ei seng, som Mini’en sko få.
Men nå hadde me altså fått i oss middagen og satt ved kjøkkenvinduet og lot den få siga ned … Klokkå va omtrent halv åtta på kvelden …
Plutselig oppdaga eg nåke i augekanten som går på veien utenfor, Kånå oppdaga det samma litt itte meg, men reagere strengt talt raskare. Merksnodig akkurat det, kor lite logisk det enn høyrtes ut. Men hu spratt opp fra stolen lenge før meg, mens hu i lett harnisk utbryte.
– Ka i alle dager e det di har funne på nå da … ?
Eg har ikkje fått snudd meg for å kikka skikkelig, før Kånå allerede e på beinå og i full fart utover dørå. For der ute på veien, der rusla dei to minste småtrollene med ei litå babyvogn … Mini’en og Litlajentå …
Eg rusla ut på trappå mens eg lure på kossen i all verden de har klart detta kunststykket, uten at me foreldre har fått det med oss. Når eg høyre Kånå som nesten har tatt igjen spør rømlingane.
– Kor har så dåkke to tenkt dåkke hen da ?
– Hysj mamma, me må få babyen te å sova vettu … Svara Litlajentå, så smått veslevoksent …
Kånå ska akkurat te å sei nåke meir, men blir kjapt avbrutt av Mini’en …
– Hyyysj mamma, babyen ska sova, vettu … Me gå tur … Seie guten, med ett strengt tonefall …
– Nei, tjera vena meg … Nå må dåkke komma inn, det e leggetid … Kommandere Kånå …
– Åhhh altså, det e så typiskt altså. Det går jo aldri ann å få gjort nåke fornuftigt, uten at du ska ødelegga mamma … Svare Litlajentå, mildt irritert. Men hu tar te seg Kånå sin kommando, og snur vognå …
– Åhhh asså … typis altså mamma. Legge ekkoet te, men snur han også …
Eg og hadde snudd for ellers så hadde eg vel ramla ned trappå av latterkrampe. Kånå, som itte gårsdagens maktkamp når Litlajentå sko flytta ut, syntes absolutt ikkje at detta va nåke morosamt, i det heila tatt. Hu trampa opp trappå, skyssa inn rømlingane og satte lekevognen med babyen inn te veggen på trappå …
Litlajentå raste fornærma opp på loftet, kor hu smelte igjen dørå si, for andre kveld på rad …
Mini’en stod igjen i gangen og kikka på meg, med hovudet litt på skakke, og to trillrunde valpeauger som lyste av uskyldighet … Eller va det fantaskap ..? Eg stod litt lengre inn i gangen og prøvde febrilsk å stogga latteren. Når eg såg blikket te Kånå når hu trødde inn dørå, då svelgte eg latterkrampå raskare enn svint …
Her va det bare å ta med Mini’en inn på badet, for å gjera han klar for loppekasså … Det blikket levna liten tvil om ka Kånå meinte om saken … Enkelt og greit …
” Eg har itte mange års samliv med Kånå lært meg at man gjør som man blir befalt, når man får det blikket. Man kan sjølsagt velga å ignorera det …
Men då blir man enten ungkar, sendt lukst i Bodå ellår endå verre, blir gressenkemann i nåken dagar …
Å vær aleina på vingen med ein flokk spinnville barn ??? … Nei takk, du … Då velge eg heller ei defensiv linja og gjør som kapteinen befale … Det e viktigt å velga sine kampar, har eg høyrt …
Ikkje det at eg kan huska sist eg valgte ein kamp, sånn egentlig … Va det ifjor eingang ? … Neeei …
Jaja, det e i hvert fall viktig akkurat det … Det å velga sine kamper med omhug …
Heilt klart …